3 Klimautfordringene og økonomisk vekst
3.1 Klimautfordringen og global innsats
Utfordringen
Menneskeskapte klimagassutslipp forårsaker dramatiske negative konsekvenser for livet på jorden.Høyere gjennomsnittstemperatur, endrede nedbørsmønstre, mer ekstremvær, surere hav og høyere havnivå observeres allerede. Dersom utslippene ikke bremses raskt nok, vil temperaturøkningen bli sterkere, og skadene i nær fremtid på natur, eiendom og mennesker forverres ytterligere.
Den sjette hovedrapporten til FNs klimapanel, IPCC, gir et omfattende og tungt faglig grunnlag rundt klimautfordringen. Hovedrapporten består av tre delrapporter og en kommende synteserapport, hvorav den første delrapporten om fysiske klimaendringer ble publisert i august 2021, den andre delrapporten om virkninger av, sårbarhet for og tilpasning til klimaendringer ble publisert i februar 2022, og den tredje delrapporten om utslippsreduksjon, opptak og virkemidler ble publisert i april 2022.
Som det fremgår fra hovedrapportens første del, har menneskelig aktivitet siden industrialiseringen startet rundt 1850 gitt en global oppvarming på omtrent 1,1 grader celsius (IPPC, 2021). Temperaturøkningen har vært raskere siden 1970 enn i noen andre 50-årsperioder over de siste 2 000 årene. Det vil være betydelige gevinster om man klarer å begrense oppvarmingen til 1,5 grader celsius, sammenlignet med 2 grader celsius. I tillegg vil dette redusere risikoen for å utløse kritiske vippepunkt som kan gi irreversible konsekvenser.
I 2019 var utslippene omkring 59 gigatonn CO2-ekvivalenter (CO2e), noe som er 54 prosent høyere enn i 1990. De gjennomsnittlige årlige utslippene over perioden fra 2010 til 2019 var høyere enn i noe tidligere tiår, og globalt har utslippene økt i alle sektorer siden 2010. I snitt ble imidlertid den årlige veksten i utslipp redusert fra 2,1 prosent i perioden 2000–2009, til 1,3 prosent i perioden 2010–2019. I hovedrapportens tredje del trekkes det frem at dette kan tyde på at klimatiltak som allerede er innført virker, men at de på langt nær er kraftige nok eller godt nok utbredt til å snu verdens stigende utslippstrend (IPCC, 2022). Videre anslår FNs klimapanel i rapporten at hvis klimapolitikken på tvers av verdens land ikke skjerpes, vil de globale utslippene fortsette å øke også etter 2025, og dette vil sannsynligvis resultere i en global oppvarming på 3,2 grader innen 2100.
Klimapanelet slår i tredje delrapport fast at den globale økonomiske gevinsten av å begrense oppvarmingen til under 2 grader er større enn kostnadene av klimatiltakene. Med andre ord vil det være samfunnsøkonomisk lønnsomt å investere i klimatiltak som oppfyller målene i Parisavtalen. Klimatiltak som koster under 100 dollar per tonn CO2 anslås til å kunne halvere globale klimagassutslipp innen 2030 sammenlignet med 2019-nivå. Mye av denne utslippsreduksjonen anslås å koste så lite som 20 dollar per tonn CO2.
I Parisavtalen har nesten alle verdens land sluttet seg til langsiktig mål om å holde økningen i den globale gjennomsnittstemperaturen godt under 2 grader celsius sammenlignet med førindustrielt nivå, og tilstrebe å begrense temperaturøkningen til 1,5 grader celsius over førindustrielt nivå. For å nå det langsiktige målet ble partene enige om å sikte mot at de globale klimagassutslippene skal nå en topp så snart som mulig og å oppnå balanse mellom menneskeskapte utslipp og opptak av klimagasser i andre halvdel av dette århundret (klimanøytralitet).
Hva som må til for å bremse utviklingen
I FNs klimapanels sjette hovedrapport del tre påpekes det at for å oppfylle Parisavtalen må vi ha umiddelbare kutt i klimagasser i alle sektorer. Utslippene må nå toppen før 2025, og deretter kraftig ned (IPCC, 2022).
For å nå netto null i energisektoren er det nødvendig med sterk reduksjon i fossilt brensel, CCS på gjenværende fossile systemer, utslippsfri strøm samt utstrakt elektrifisering av energisystemet. Energieffektivisering og overgang til alternative energibærere, som hydrogen og ammoniakk, blir nødvendig. Å fjerne subsidier på fossilt brennstoff kan redusere klimagassutslippene med inntil 10 prosent innen 2030.
For industrisektoren, som står for om lag 24 prosent av de globale utslippene, peker klimapanelets tredje delrapport på behov for å innføre nye løsninger i alle ledd i verdikjeden. Det er nødvendig med tiltak på etterspørselssiden, energi- og materialeffektivitet, sirkulære kretsløp, endrede produksjonsprosesser og karbonfangst. Det er et stort potensial for sirkulære kretsløp og mer effektiv bruk av materialer i industrien og rapporten peker på at det er nødvendig med mer oppmerksomhet på dette i utvikling av politikk og virkemidler. Regioner med god tilgang på lavutslippsenergi har potensial til å kunne eksportere kjemikalier og materialer laget med hydrogen og fornybar energi som drivstoff.
Utslipp fra bygninger kan ifølge klimapanelet reduseres ved at det gjennomføres tiltak i designfasen og konstruksjons- og bruksfasen. I transportsektoren blir det viktig med tiltak på etterspørselssiden som bidrar til å begrense behovet for alle typer transport. Videre blir det viktig med elektriske kjøretøy og bærekraftig biodrivstoff for å få ned utslippene i landbasert transport.
Rapporten understreker videre at klimatiltak på etterspørselssiden har et betydelig potensial for å redusere klimagassutslipp. Tiltak innebærer blant annet økt andel av mer bærekraftige produkter som varer lenger, mer klimavennlig infrastruktur for produksjon, resirkulering og ombruk av ulike produkter, energieffektivisering og klimakrav i anskaffelser som øker andel klimavennlige produkter og tjenester. Presentasjon av valgalternativer kan hjelpe sluttbrukere til å tilpasse seg lavutslippsløsninger.
Tredje delrapport anslår at dagens nivå på investering i klimatiltak er tre til seks ganger lavere enn det som kreves i 2030 i scenarioene som begrenser global oppvarming til 2 grader. For å begrense oppvarmingen til 1,5 grader skulle investeringene ifølge scenarioene vært tre til seks ganger høyere allerede i 2020. Det er store gap mellom behov for og tilgjengelige investeringer i alle sektorer, men størst i jord-, skog- og arealbrukssektoren, og for utviklingsland. FNs klimapanels rapport understreker at tydelig politikk og signaler fra myndigheter nasjonalt og internasjonalt kan støtte og øke finansieringen til klimatiltak.
I sitt netto null-scenario, anslår det internasjonale energibyrået, IEA (2021), at et økt fokus på klimaendringer og en omlegging av verdens energiforbruk vil resultere i en kraftig nedgang i etterspørselen etter fossilenergi. I scenarioet vil etterspørsel etter kull falle fra dagens 36 % til i underkant av 1 % av total energibruk i 2050. Gassetterspørselen synker med 55 % til 1 750 milliarder kubikkmeter mens oljeetterspørselen reduseres med 75 % fra rundt 100 millioner fat per dag i 2022 til 24 millioner fat per dag i 2050. Ifølge IEA er det derfor ikke mulig å igangsette noen nye kullgruver, olje- eller gassfelt utover de som allerede var vedtatt fra og med 2021, hvis vi skal nå netto-null innen 2050. Hvis vi skal nå 1,5-gradersmålet må, ifølge IEAs netto null-scenario, investeringene i fossil energi nedskaleres og omdirigeres til fornybar energiproduksjon, infrastruktur og økt bruk av CCUS jf. figur 3.1.
Figur 3.1 Investeringsbehov per år
Kilde: International Energy Agency (2021), Net Zero by 2050, IEA, Paris
Som FNs klimapanel, IEA og andre understreker, er det nødvendig med en gjennomgripende omstilling fra fossil til utslippsfri, fornybar energi for å lykkes i å nå 2050-målene. Dette tilsier en massiv omdirigering av investeringer fra fossil energi til fornybar energi. Mesteparten av denne økningen i investeringer må komme fra private kilder med bidrag fra offentlig innsats, endringer i de regulatoriske rammene og i skattesystemet.
Det kreves også en formidabel satsing på innovasjon innen fornybar energi og nullutslipp energiløsninger i dette tiåret for å bringe ny teknologi til markedet i tide. I IEAs netto null-scenario (IEA, 2021) vil de fleste av kuttene i CO2-utslipp frem til 2030 komme fra teknologier som allerede er på markedet i dag. I 2050 kommer derimot nesten halvparten av reduksjonene fra teknologier som nå er i demonstrasjons- eller prototypefasen.
Den globale politikken for begrensning av og tilpasning til klimaendringene vil ha betydelige effekter på realøkonomien, både i Norge og internasjonalt. Den vil ha påvirkning på økonomisk vekst og økonomisk fordeling. Påvirkningen vil komme gjennom flere kanaler, både på tilbuds- og etterspørselssiden. Det er betydelig usikkerhet knyttet til de konkrete effektene omstillingen vil ha på de ulike delene av økonomien og hvor raskt den vil skje.
3.2 Norske klimamål – Hva skal til for å nå dem?
Klimaloven angir Norges klimamål. Norge har som mål å kutte utslippene med minst 50 prosent og opp mot 55 prosent innen 2030 og å være et lavutslippssamfunn med 90–95 prosent kutt i utslipp i 2050 sammenlignet med 1990. 2030-målet ble meldt inn som Norges forsterkede nasjonalt fastsatte bidrag under Parisavtalen i februar 2020. Norsk deltakelse i det europeiske klimakvotesystemet og samarbeid med EU skal tas hensyn til ved vurdering av måloppnåelse.
Norge har en avtale med EU om å samarbeide om å redusere utslippene med minst 40 prosent innen 2030. Denne avtalen er inngått på bakgrunn av Norges og EUs tidligere mål under Parisavtalen, som var å redusere utslippene med minst 40 prosent. Siden avtalen ble inngått har både EU og Norge forsterket målene sine under Parisavtalen, og EU arbeider nå med å forsterke sitt klimaregelverk. Etter at EU har vedtatt de forsterkede klimaregelverkene kan Norge inngå en oppdatert klimaavtale med EU om samarbeid i tråd med de forsterkede målene.
EU deler utslipp inn i tre pilarer, noe Norge følger. Den første pilaren omhandler ikke-kvotepliktige utslipp. Etter klimaavtalen med EU skal Norge innen 2030 kutte utslipp fra transport, bygg, jordbruk og avfall med 40 prosent sammenlignet med utslippsnivået i 2005. Målet kan nås gjennom nasjonale utslippskutt eller bruk av fleksible mekanismer. Fleksible mekanismer vil si at utslippsbudsjettet fra hvert land kan oppfylles gjennom utslippsreduksjoner i hjemlandet og gjennom overføring av utslippsenheter fra andre europeiske land. I Meld. St. 13 (2020–2021) Klimaplan for 2021–2030 ble det satt et politisk mål om å overoppfylle dette målet ved å legge opp til å redusere utslippene med 45 prosent gjennom nasjonale utslippskutt. Hvis strengt nødvendig, åpnes det for å benytte fleksibilitetsmekanismene i EUs regelverk.
Den andre pilaren omhandler kvotepliktige utslipp fra industri, petroleum, energiforsyning og luftfart. Kvotemengden på felles europeisk nivå blir redusert gradvis framover til en reduksjon på 43 prosent i 2030 sammenlignet med 2005. Reduksjonen skjer samlet for alle virksomheter i Europa som deltar i kvotesystemet.
Den tredje pilaren omhandler skog og annet arealbruk. Pilaren omfatter menneskeskapte opptak og utslipp av klimagasser fra skog og annen arealbruk. Det er spesielt hogstnivå, arealbruksendringer som avskoging, planting av skog og naturlig gjengroing som påvirker opptak og utslipp. Norge har forpliktet seg til at utslippene ikke skal være større enn opptaket samlet for sektoren med de regnereglene som gjelder. Dersom Norge har netto utslipp i sum over perioden 2021–2030, må vi oppfylle forpliktelsen gjennom bruk av fleksible mekanismer.
Regelverket åpner for fleksibel gjennomføring både innenfor en pilar og mellom pilarer. Overskuddet kan selges hvis utslippene blir kuttet eller opptaket øker mer enn forpliktelsen.
Som et delmål på veien mot netto nullutslipp og lavutslippssamfunnet har regjeringen satt et ulovfestet, omstillingsmål for hele økonomien i 2030 i Meld. St. 2 (2021–2022) Revidert nasjonalbudsjett 2022. Målet er å kutte norske utslipp med 55 prosent sammenlignet med 1990. Målet gjelder for både kvotepliktig og ikke-kvotepliktig sektor. Målet skal fremme en fornuftig langsiktig omstilling for hele økonomien og fremme teknologiutviklingen vi er avhengige av. Det skal legges vekt på at norsk næringsliv skal være konkurransedyktig i fremtiden, og det legges til grunn at Norge fortsatt skal ha overskudd i kraftbalansen. Målet skal ikke medføre en lite effektiv klimapolitikk eller uforholdsmessig dyre tiltak.
Omstillingsmålet er mer ambisiøst i forhold til klimareduksjoner i Norge enn klimamålet som er lovfestet i klimaloven. Omstillingsmålet innebærer at alle utslippsreduksjoner skal tas innenlands, i kontrast til det lovfestede målet i klimaloven som åpner for kjøp av kvoter i EU og bruk av fleksible mekanismer. Bruk av de fleksible mekanismene og kvotekjøp gjennom EUs kvotesystem kan redusere kostnadene ved utslippsreduksjoner betydelig, sett i forhold til at alle utslippsreduksjoner skal tas innenlands (SSB, 2022).
Klimamålene kan nås både gjennom omstilling i norsk næringsstruktur og omstilling i det eksisterende næringslivet. Størst potensial for utslippskutt er det innen utvinning av olje- og gass, prosessindustri, transportsektoren, jordbruk, da storparten av Norges klimagassutslipp skjer i disse sektorene. Overgang fra bruk av fossil til fornybar energi er ett hovedvirkemiddel. OECD (2022) påpeker blant annet at Norge bør øke innsatsen for å gjøre transportsystemet mer klimavennlig, fremme sirkulærøkonomi, redusere subsidier for bruk av fossil energi og vri landbruksstøtten slik at den fremmer klimavennlighet.
Virkemidler for å nå klimamålene
De norske klimamålene og klimapolitikken har variert de siste tretti årene. Dette reflekterer både politiske endringer i Norge og utfordringer med å få til bindende internasjonale avtaler (Cicero, 2015). Norge startet arbeidet med tiltak for å redusere klimagassutslipp i 1987 som oppfølgingen av Brundtlandkommisjonen. Norge var et av de første landene i verden som allerede tilbake til 1991 vedtok en CO2-avgift. Norske bedrifter har deltatt i EUs klimakvotesystem siden 2008 gjennom EØS-avtalen.
I dag er avgifter sammen med deltakelse i det europeiske kvotesystemet hovedvirkemidlene i norsk klimapolitikk. De dekker om lag 85 prosent av klimagassutslippene i Norge. Utslippene som ikke er underlagt hverken avgift eller kvoteplikt er i hovedsak fra utenriks sjøfart. Figur 3.2 viser fordelingen av utslipp i ikke-kvotepliktig og kvotepliktig sektor i 2020.
Figur 3.2 Utslipp i ikke-kvotepliktig og kvotepliktig sektor i 2020
Kilde: Miljødirektoratet og Statistisk sentralbyrå
I tillegg til kvoter og avgifter brukes direkte regulering, standarder, avtaler, subsidier til utslippsreduserende tiltak og støtte til forskning og teknologiutvikling. Det er iverksatt en rekke andre tiltak på europeisk nivå som også vil gjelde for Norge. Det foregår en bred gjennomgang av reguleringer i EU og dermed også i Norge for å vri forbruksmønster og investeringer over i klimavennlig retning. Eksempler på dette er EUs arbeid for mer bindende klimaavtaler, handlingsplan for sirkulær økonomi, handlingsplan for bærekraftig finans og innføringen av et klassifiseringssystem for bærekraften i ulik næringsvirksomhet (taksonomien), endringer i regelverket for offentlige anskaffelser og reguleringer av kjøretøy og bygg.
I 2021 la regjeringen frem en klimaplan (Meld. St. 13 (2020–2021) Klimaplan for 2021–2030). I meldingen ble det varslet ny politikk på flere områder.
For ikke-kvotepliktige utslipp ble det lagt frem virkemidler som på tidspunktet planen ble presentert var forventet å være tilstrekkelig til å kutte de ikke-kvotepliktige utslippene med 45 prosent innen 2030, herunder at CO2-avgiften frem til 2030 skal økes til 2000 kroner. For utslippskutt i jordbruket legges intensjonsavtalen med organisasjonene i jordbruket til grunn for klimaarbeidet.
Det skal gjøres tiltak for å øke CO2-opptaket i skog, arbeide for å redusere nedbyggingen av skog, myr og jordbruksareal og tiltak for å kutte utslipp fra annen arealbruk.
For kvotepliktige utslipp er en viktig endring i planen høyere og mer forutsigbar karbonpris for petroleumsnæringen. Klimaplanen vil øke CO2-avgiften på kvotepliktige utslipp fra petroleum i takt med økningen i avgiften for ikke-kvotepliktige utslipp, slik at den totale karbonprisen inkludert kvoteprisen blir 2000 kroner i 2030.
Det skal også stilles klimakrav i flere offentlige innkjøp, krav om bruk av lav- og nullutslippsteknologi når dette er tilgjengelig, øke innsatsen for grønn forskning og innovasjon gjennom Enova og andre virkemiddelaktører, innsats for lagring av CO2, og legge til rette for bedre klima- og miljørapportering og utarbeide klima- og miljøambisjoner for statlige bygg og eiendommer.
Klimapolitikken er ofte tett koblet til næringspolitikken. For å skape en bærekraftig, rask transformasjon til et lavutslippssamfunn er det fordelaktig om det stimuleres til klimavennlige investeringer som også gir innovasjon, industrialisering, kommersialisering, oppskalering og eksport. Dette søker man å støtte gjennom forsknings- og innovasjonspolitikken, med et bredt spekter av tilskudd, lån og investeringsvirkemidler fra Norge og EU som støtter utvikling og kommersialisering av klimavennlige løsninger. Behovet for omstilling preger også rammevilkår for næringsvirksomhet som blant annet tilgangen på kraft og kraftnett, areal- og transportplanlegging fra stat og kommune, kompetansepolitikken, samt politikken knyttet til arbeidsmarkedet og sysselsetting.
3.3 Hva er status for Norges oppnåelse av klimamålene?
OECDs gjennomgang av norsk miljø- og klimapolitikk fra 2022 peker også på at Norge, som mange andre land, har en vei å gå for å nå sine klimamål for 2030. OECD viser til at Norge har frikoblet klimagassutslipp fra BNP-vekst. Siden 1990 har årlige utslipp variert mellom 47,5 millioner (1992) og 56,9 millioner tonn CO2-ekvivalenter (2007). OECD forventer at Norge vil ha klimagassutslipp tilsvarende rundt 41,2 millioner tonn CO2-ekvivalenter årlig innen 2030, dvs. 20 % under 1990-nivået. Disse anslagene tar imidlertid ikke hensyn til tiltak ihht. Meld. St. 13 (2020–2021) Klimaplan for 2021–2030 eller effektene av Norges deltakelse i EUs kvotehandelssystem. OECD skriver videre at klimatiltakene er bredt anlagte og bør gi forholdsmessige reduksjoner i alle sektorer. De legger vekt på at en stor andel av utslippene er underlagt karbonprising.
I Meld. St. 2 (2021–2022) Revidert nasjonalbudsjett 2022 fremholder regjeringen at klimapolitikken virker, men også at vi fortsatt har en vei å gå. Regjeringen viser til at norske klimagassutslipp har gått ned med om lag 13 pst. til 49,3 mill. tonn CO2-ekvivalenter i 2020 siden toppåret i 2007 og at folketallet har økt med knapt 15 pst. i samme periode. Utslipp per innbygger har dermed falt med om lag 26 pst. de siste 13 år til 2020.
Figur 3.3 Utslipp tonn CO2e, per innbygger i ulike land 1990–2018
Kilde: Climate Watch (2022)
Norges klimamål er å kutte samlede utslipp med minst 50 og opp mot 55 prosent. Den foreløpige statistikken på norske klimagassutslipp fra SSB (jf. blant annet SSB, 2022c) viser en nedgang på 4,5 prosent i 2021 sammenlignet med 1990. Dette illustrerer at Norge fortsatt har en lang vei å gå for å nå de formelle klimamålene og -forpliktelsene. Veien er enda lengre frem til regjeringens omstillingsmål.
Figur 3.4 Historiske utslipp og framskrivinger for ulike næringer
Kilde: Klima- og miljødepartementet. (2019). Prop. 1 S (2019–2020) Proposisjon til Stortinget (forslag til stortingsvedtak) for budsjettåret 2020
Tallene i figur 3.3 og 3.4 gjelder territorielle utslipp av klimagasser og det er disse utslippene klimaavtalene og målene er knyttet til.
Som en liten og åpen økonomi, gir statistikk om klimagassutslipp fra norsk territorium bare et delvis bilde av det globale karbonfotavtrykket knyttet til norsk næringsvirksomhet (og konsum). Utslipp knyttet til norsk næringsvirksomhet som stammer fra produksjon av innsatsfaktorer i utlandet eller bruk av norskproduserte varer i andre land er ikke med i slike statistikker. De tar heller ikke med utslipp som stammer fra produksjon av varer importert til Norge eller opptak av klimagasser fra hav og land. I et globalt perspektiv, er alle utslipp knyttet til innsatsfaktorer, bedriftens foredling og kundenes bruk av produkter og tjenester også relevante. Ser man på de største norske eksportnæringene er det særlig bruk av olje og gass i utlandet som medfører store utslipp utenfor Norge. Hvilke investeringer som gjøres i næringslivet vil ha stor påvirkning på hvor klimavennlig næringslivet blir fremover, dette gjelder både investeringer i kapitalutstyr og i forskning og utvikling.
I de siste 30 årene er realkapitalbeholdningen i næringslivet økt med 90 pst. i faste priser. Blant eksportnæringene har kapitalbeholdningen i olje- og gassutvinning økt med 245 pst. mens i industrien er kapitalbeholdningen på om lag samme nivå som for 30 år siden. Kapitalbeholdningen knyttet til elektrisitet, gass og varmtvannsforsyning har økt med 20 pst. og kapitalbeholdningen i fiske, fangst og akvakultur har økt med 25 pst (Statistisk sentralbyrå, 2022d).
Figur 3.5 Utvikling i kapitalbeholdningen i utvalgte næringer
Kilde: Statistisk sentralbyrå (2022d)
Næringslivet utførte forskning og utviklingsarbeid (FoU) for nær 37 milliarder kroner i 2020 ifølge SSB (2022). Dette er nesten 1,5 milliarder kroner mer enn i 2019, og justert for prisvekst var økningen på 2 prosent. Foretakene kjøpte i tillegg FoU-tjenester for 8,1 milliarder kroner i 2020. Foretak i tjenesteytende næringer utførte over halvparten av FoU-innsatsen, mens industriforetak står for om lag en fjerdedel. Både veksten i FoU og innsats i næringslivet er en del av en langsiktig trend. I senere år har det særlig vært vekst i IKT-tjenester.
Forskningsrådets indikatorrapport (2021) sammenligner forskningsinnsatsen i næringslivet mellom ulike land, hvor Norge blir sammenlignet med en gruppe barometer-land (Østerrike, Danmark, Finland, Nederland og Sverige). Det er Sverige som har den mest FoU-intensive foretakssektoren blant barometerlandene, med 2,71 prosent av BNP. Dette plasserer Sverige på 3. plass blant OECD-landene, med Israel på 1. plass og Sør-Korea på 2. plass. Norge ligger på en 18. plass av 37 land. Det er like bak Storbritannia og Nederland, men langt lavere enn de øvrige barometerlandene (Sverige, Danmark, Finland og Østerrike). Siden næringsstruktur også påvirker FoU-intensiteten har OECD lagd en indikator som sammenligner FoU-intensitet justert etter næringsstruktur. Her kommer det frem at Norge er et av de landene hvor en justert næringsstruktur gir størst utfall. Norge går fra 18. til 9. plass når næringsstrukturen hypotetisk settes lik gjennomsnittet i OECD.
Indikatorrapporten sammenligner også ulike lands FoU-bevilgninger. I 2020 utgjorde FoU-bevilgningene i Norge 1,15 prosent av BNP. Det er over Norges nasjonale målsetting om 1 prosent og det høyeste nivået i hele OECD-området. Dette er midler som både går til offentlig og privat sektor. Ser man på offentlige utgifter til FoU og demonstrasjon innen energi mellom indikatorlandene bruker Norge relativt mye på dette området. Norge utmerker seg med store økninger i bevilgningene i senere tiår jf. figur 3.6.
Figur 3.6 Offentlige utgifter til FoU og demonstrasjon innenfor energi etter teknologi i barometerlandene 1990–2020
1 Østerrike, Finland og Nederland har ikke tall for 2020.
Kilde: En tilsvarende figur presenteres i indikatorrapporten til Forskningsrådet (2021). Dataene til figuren er hentet fra IEA 2021. Beløpene er i faste 2020-priser.
Det er krevende å måle resultatene av forskningsinnsatsen. Antall patenter brukes ofte som en indikator på resultatene. Jf. figur 3.6 under investerer Norge relativt mindre enn USA, våre naboland og gjennomsnittet i EU i immaterielle verdier, hvor patenter er en undergruppe. Samtidig ligger Norge noe høyere enn andre ressursrike vestlige økonomier. Norge har generelt færre patenter end de øvrige nordiske landene. I Indikatorrapporten mener Forskningsrådet at dette ikke entydig kan tolkes som at Norge teknologisk henger etter de øvrige land. De peker på stor variasjon innad i Norden når det gjelder grønne patenter. Finland er fremtredende på teknologier innenfor landbruk, skog, bio-materiale og gjenvinning, Sverige på bilindustri og «smart grid», mens Norge er fremtredende på vannkraft og CO2-fangst og Danmark er sterke på vindkraft.
Figur 3.7 Immaterielle verdier som prosentandel av kapitaloppbygningen i ulike land i 2021
Kilde: OECD (2022), Investeringer i immaterielle verdier (Intellectual Property Products ) som andel av bruttoinvesteringer i fast realkapital. Tallene er fra 2021, med unntak for Australia, New Zealand, Japan, Korea og USA hvor tallene er fra 2020 (Tallene er hentet 19 juni 2022)
Det er etter det utvalget kjenner til, ikke laget noen oppsummering av hvor store investeringer som er nødvendig for å nå Norges klimamål. Omfanget av investeringer i Norge vil avhenge av næringsstrukturen fremover. Investeringene vil komme i eksisterende næringer og nye næringer, samtidig som enkelte næringer antakeligvis vil bygges ned. En del av investeringene vil skje i løsninger som vi allerede kjenner til og en del av investeringene vil også komme i løsninger og teknologi som er ukjente for oss i dag. Frem mot 2030-målene er det et stort potensiale for utslippsreduksjoner med kjent teknologi, mens frem mot 2050 vil det i større grad være nødvendig med nye og ukjente løsninger. Det er dermed vanskelig å estimere størrelsen på Norges behov for fremtidige klimavennlige investeringer.