2 Tap av tamrein til rovvilt

2.1 Historisk bakgrunn

Reindriften har alltid måttet forholde seg til rovdyrene bjørn, ulv, gaupe, jerv og til kongeørn. I tidligere tider, da det fantes store bestander av disse artene i Norge, var driftsformene i stor grad tilpasset denne situasjonen. Omfattende jakt, til dels koblet til skuddpremier, førte til at rovviltet ble redusert til et minimum allerede på begynnelsen av 1900-tallet, og bjørn og ulv var i en periode på flere tiår nærmest utryddet. Samtidig økte tamreinantallet, blant annet på grunn av tilgang til motoriserte kjøretøy og reingjerder, som gjorde det mulig å kontrollere større flokker. Omleggingen av rovdyrpolitikken i de siste tiårene har imidlertid ført til økte konflikter med reindriften.3

2.2 Reindriften er spesielt utsatt for rovvilttap

Reindriften er spesielt utsatt for rovvilttap fordi reinen beiter over store områder som varierer i løpet av året, i samsvar med flyttemønsteret med sommer- og vinterbeite. Reinen er utsatt for rovdyrangrep hele året, både på barmark på sommeren og mørketid om vinteren. Dessuten er reinen som en semidomestisert art i liten grad håndtert av mennesker, sammenliknet med andre beitedyr.4 Endelig finnes det få effektive tapsforebyggende tiltak, og disse tiltakene er ofte kostnadskrevende og de kan komme i konflikt med reindriftens tradisjonelle driftsmåter.

I Ot.prp. nr. 25 (2006–2007) Om lov om reindrift (reindriftsloven) sies det:

«Gjennom sin helårs utnyttelse av fjell og utmarksområder har reindriftsnæringen vært vant til å forholde seg til rovdyr. I de seinere årene har imidlertid rovdyrtapene i mange områder ligget på et fra næringen sett uakseptabelt høyt nivå. Det er en stor utfordring for næring og ansvarlige myndigheter å finne løsninger som reduserer rovdyrtapene, og som sikrer en opprettholdelse av den tradisjonelle nomadiske reindriften.»5

2.3 Totale tap til rovvilt

Reineierne taper dyr på grunn av variasjoner i beitegrunnlag, vær- og klimaforhold, angrep fra rovvilt, ulykker og sykdom. Disse årsakene kan samvirke, for eksempel slik at rovvilttapene kan øke fordi reinen er i dårlig form på grunn av manglende beiteområder eller periodiske islagte «låste beiter», dels som følge av klimaendringer.

I forskningsrapporten Kartlegging av forskning på reindriftsområdet – kunnskapsgrunnlag og forskningsbehov (2021) påpekes den store forskjellen mellom antall omsøkte rein som rovviltdrept og antall erstattede rein. Ressursregnskapet for reindriftsnæringen «bygger hovedsakelig på de opplysninger som framkommer i reineiernes reindriftsmeldinger og søknader om erstatning for rovvilttap».I ressursregnskapet for reindriftsåret 1. april 2024 – 31. mars 2025 refereres det til at det bare er 5 % av rein det blir søkt om rovvilterstatning for hvor det er mulig å fastslå dødsårsaken. Det er også stor forskjell mellom omsøkt tap av rein og det antallet som blir erstattet. I reindriftsåret 2023/2024 ble det søkt om erstatning for 90 % av all tapt tamrein, mens bare 29 % av det omsøkte kravet ble erstattet (tilsvarende 26 % av det totale tapet).6

Det er grunn til å påpeke at det har vært uenighet mellom næring, forskere og forvaltning om forholdet mellom additivt og kompensatorisk tap – det vil si hvor mye tap av rein til rovvilt netto betyr når det tas hensyn til at en del av denne reinen uansett ville omkommet av andre årsaker – så vel som andre forhold knyttet til tap av rein til rovvilt:

«I Norge har det vært stor diskusjon mellom næring, forskere og forvaltning knyttet til predasjon som additivt tap (kommer i tillegg til annen dødelighet) eller kompensatorisk tap (dyret ville omkommet av andre tapsårsaker uansett). Diskusjonen knytter seg også til hvor godt antallet ynglende individer av rovvilt gjenspeiler den totale bestanden og hvor store tap hvert enkelt rovdyr påfører reindriftsnæringen […]. I tillegg mener næringen at det er mørketall når det gjelder oversikt over bestandsstørrelsen av bl.a. gaupe i deler av landet. Store deler av reindriftsnæringen mener også at kongeørn tar et betydelig antall reinkalver fra kalving og utover sommeren.»7

I en nylig rapport fra Veterinærinstituttet, Obduksjonsfunn og tapsårsaker hos tamrein (Rangifertarandustarandus) i Nord-Norge (2025), er hovedfunnet at rovvilt drepte rein i god og dårlig kondisjon på vinteren. Dessuten fant man at «[a]vmagring skyldes ikke alltid sult på grunn av manglende beite, men kan også være på grunn av andre årsaker som sykdom eller høy parasittbelastning. Skader og stress fra rovvilt bidrar også til negativ energibalanse hos reinen.» Funnene indikerer at «tap til rovdyr i Norge er en kombinasjon av kompensatoriske og additive, selv om andre studier har konkludert med at kompensatorisk tap er dominerende.»8

Det er erkjent at det er vanskelig å dokumentere tap av rein til rovvilt. I rapporten Oppdrag rovvilt og tamrein (2024) sier Miljødirektoratet og Landbruksdirektoratet:

«På landsbasis blir 1- 2 prosent av alle rein som søkes erstattet påvist tapt til rovvilt. Skjønnsrommet for utmåling av erstatning, fordeling på alders- og kjønnskategorier av tamrein og aktuell rovviltart som dødsårsak er svært stort, og baserer seg på mange usikre parametere.»9

Men selv om det ikke er mulig å fastslå dødsårsaken til den enkelte rein, er det krav om at det sannsynliggjøres at reinen er tatt av rovvilt dersom erstatning skal utbetales. Dette framgår av forskrift om erstatning for tap og følgekostnader når tamrein blir drept eller skadet av rovvilt (FOR-2001-05-04-468).

I denne forskriften fastsettes følgende kriterier for innvilgelse av erstatning. § 7 er knyttet til gjenfunnet rein hvor dødsårsaken kan fastslås:

§ 7. Undersøkelse som konstaterer rovvilttap

Det skal ytes erstatning når tamrein er gjenfunnet og undersøkelse foretatt av Statens naturoppsyn, eller den departementet bestemmer, viser en sannsynlighetsovervekt for at dyret er drept eller skadet av rovvilt.

§ 8 fastsetter at erstatning kan utbetales også i andre tilfeller, men betingelsen er at det er sannsynliggjort at tapet skyldes rovvilt:

§ 8. Øvrige omstendigheter som tilsier rovvilttap

Det skal ytes erstatning også i øvrige tilfeller der omstendighetene tilsier at tamrein er tapt som følge av rovvilt.

Forhold som enkeltvis eller i sammenheng kan bidra til å sannsynliggjøre tap er blant annet:

At tamrein er tapt i et område der det er dokumentert forekomst av rovvilt.

At tamrein er tapt i et område eller på et tidspunkt som kan knyttes opp mot tilfeller der undersøkelse i samsvar med § 7 har påvist rovvilttap.

At tamrein er tapt i en siidaandel der undersøkelse i samsvar med § 7 i ett eller flere foregående år har påvist rovvilttap.

Dette innebærer at erstatning bare skal betales dersom kravet er tilstrekkelig sannsynliggjort.

Totalt erstattet antall tamrein var 20 974 i reindriftsåret 2023/2024 (20 613 i 2022/2023 og 22 915 i 20221/2022).10 Vi vil i vår utredning legge til grunn at det årlige omfanget av tap av rein til rovvilt er på omtrent 20 000 dyr, i samsvar med det som årlig blir erstattet. Dette tallet angis også som bakgrunn for oppnevningen av utvalget.

2.4 Hvilke rovdyr står for tapene?

I rapporten Oppdrag rovvilt og tamrein (2024)11 konstaterer Miljødirektoratet og Landbruksdirektoratet at gaupe, jerv og kongeørn er de viktigste tapsårsakene for rovvilt, mens det bare er en liten andel av tamreintapene som erstattes som tapt til bjørn og ulv.12 Dette bekreftes av tall fra Rovdata, som viser at gaupe, jerv og kongeørn sto for snaut 1/3 hver av reintapene i reindriftsåret 2023/2024 (henholdsvis 28,1 %, 32,5 % og 32,4 %). Denne oversikten viser også at en meget stor andel av tapene er kalver.13

Ressursregnskap for reindriften for reindriftsåret 2024-25 viser at kongeørn generelt sett er den største trusselen mot reinkalvene, med en tapsandel på 49 %, mens gaupe og jerv også tar en betydelig andel av kalvene:

«I alle områder utenom Nordland og Nord-Trøndelag er kongeørn meldt å være det rovviltet som tar mest kalv. I Nordland er det i stedet gaupe som tar mest kalv (35%), mens i Nord-Trøndelag er det jerv (44%). Gaupe og jerv tar også mye kalv i andre områder, med tapsandeler i hele reindriften på henholdsvis 23% og 25%. … Bjørn og ulv er samlet sett de minst vanlige tapsårsakene for kalv, med tapsandeler på henholdsvis 2% og 1% i hele reindriften samlet.»14

2.5 Lokale tap

De lokale tapene kan være betydelig større enn de totale tapene kan gi inntrykk av, og kan innebære trusler mot reineieres virksomhet. Det ble allerede i St.meld. nr. 15 (2003–2004) Rovvilt i norsk natur uttalt:

«Reindriften har levd med rovvilttap så lenge den har eksistert, men tapene de senere år har for en del reineiere vært større enn hva som gir grunnlag for en bærekraftig reindrift. … Tapene i de mest tapsutsatte områdene er etter departementets [Miljøverndepartementet] vurdering ikke forenlig med et fremtidsrettet og dyreetisk forsvarlig dyrehold.»15

I forskningsrapporten Kartlegging av forskning på reindriftsområdet – kunnskapsgrunnlag og forskningsbehov (2021) sies det at rovvilt «utvilsomt [er] en betydelig tapsfaktor i mange reinbeitedistrikter».16 I enkelte reinbeitedistrikter har opp mot halvparten av kalveproduksjonen vært erstattet som tapt til rovvilt.17 Utvalget vil komme tilbake til omfanget av rovvilttap i utvalgte områder og tapenes betydning for overholdelse av Norges urfolksforpliktelser i kapittel 5.

2.6 Virkningene for reindriften

Tapet av 20 000 rein årlig representerer nesten 10 % av det totale antallet tamrein i Norge, som per 31. mars 2025 var 217 162 rein.18 Det er ikke kjent hvor stort økonomisk tap dette totalt representerer for reindriften.

Men det er viktig å ta hensyn til at tapet av rein til rovvilt også har andre negative virkninger. I Prop. 143 S (2024–2025) Endringer i statsbudsjettet 2025 under Landbruks- og matdepartementet (Reindriftsavtalen 2025/2026) sies det:

«Over flere år har miljøvernmyndighetene i enkelte reinbeitedistrikt erstattet opp mot halvparten av kalveproduksjonen som tap til rovvilt. Selv om tapene erstattes, vil tapene kunne ha negative konsekvenser for den enkelte siidaandel og reindriftsfamilie. Først og fremst fordi endret aldersstruktur i simleflokken vil kunne gi lavere kalvetilgang påfølgende år, som fører til tapte produksjonsinntekter. I tillegg medfører tapene også en betydelig psykisk belastning.»19

Det har også vært påpekt at reduksjon i kalveproduksjonen svekker muligheten til genetisk seleksjon (valg av de beste kalvene for videre avl) og i siste instans kan tapet av rein føre til kollaps av flokken dersom antall kalv som overlever er for få til å erstatte voksen rein som dør eller blir for gammel til å formere seg. Fra reindriftsnæringa vektlegges det dessuten at tilstedeværelse av rovvilt kan medføre at reinflokker spres, beitebruk, trekk og forflytninger blir forstyrret og at rein som er samlet (i oppsamlingsområder før flytting) kan bli spredd. Videre blir det kanskje ikke mulig å bruke de beste beitene, ved vanskelig beiteforhold kan man ikke «slippe reinen» over større beiteområder og reinens kondisjon blir redusert på grunn av manglende beitero. Kalvingen kan bli forstyrret og simler kan bli skilt fra kalvene. Endelig kan rovvilt innvirke negativt på gjetingen, ved at det kan bli vanskelig å holde kontroll over flokker og samle og flytte flokkene til nye beiteområder og gjerdeanlegg.20

Endelig er det grunn til å trekke fram Sannhets- og forsoningskommisjonens (2023) bekymring over at mange reindriftssamer «opplever at de står i fare for å miste livsgrunnlaget, og at de i tillegg blir beskyldt for erstatningssvindel. Erstatning til reindriftssamer for rovdyrtap er i dag blitt en del av den nordnorske latterliggjøringen av samene og inngår i den allmenne stigmatiseringen som reindriften utsettes for».21

2.7 Tilpasning av reintall til beiteressursene

Det er viktig at antallet rein er tilpasset beitegrunnlaget. Dette har særlig vært et problem i Finnmark. Men i Meld. St. 32 (2016 –2017) Reindrift. Lang tradisjon – unike muligheter sies det at «en har nå langt på vei lykkes med å sikre bærekraftige reintall i hele Finnmark.»22

I Prop. 143 S (2024–2025) Endringer i statsbudsjettet 2025 under Landbruks- og matdepartementet (Reindriftsavtalen 2025/2026) sies det at etter at gjeldende reindriftslov ble iverksatt, ble det gjennomført reintallsreduksjoner i Finnmark og at siidaandelene «i all hovedsak [har] fulgt opp gitte reduksjonsvedtak … Fremdeles ligger noen få reinbeitedistrikter i Finnmark over sitt øvre reintall».23 I Ressursregnskap for reindriftsnæringen. For reindriftsåret 1. april 2024 – 31. mars 2025 opplyses det at Karasjok østre og vestre sone og Kautokeino midtre og vestre sone ligger over sine fastsatte reintall.24

2.8 Arealinngrep

Det er dokumentert i forskningen og erkjent i politiske dokumenter at økende fysisk inngrep i reindriftsarealer er en alvorlig trussel mot reindriften. I forskningsrapporten Tap av tamrein – et kunnskapsgrunnlag (2019) påpekes det:

«I tillegg til tap av rein til rovdyr, sykdom/næringssvikt og ulykker, er direkte og indirekte tap av beiteareal et økende problem for reindrifta. Over tid har arealene tilgjengelig for reindrift blitt vesentlig påvirket og redusert […]. Både NRL og regional forvaltning peker på at den viktigste utfordringen for norsk reindriftsnæring framover er å sikre reinbeitearealene. … Studier i Sverige og Norge viser at reindriften er sterkt presset av konkurranse fra annen arealbruk. Konkurrerende virksomhet utgjør skogbruk, vannkraft, vindkraft, kraftledninger, gruvedrift, torvbrytning, veier, jernbaner, turisme, rekreasjon og annen virksomhet […]. Inngrep har medført at flere samebyer og reinbeitedistrikt ikke lenger har tilgang til sammenhengende beiteområder, hvilket er en nødvendig forutsetning for å kunne bedrive en tradisjonell reindrift.»25

I Meld. St. 32 (2016–2017) Reindrift. Lang tradisjon – unike muligheter skilles det mellom direkte, indirekte og kumulative effekter av arealinngrep:

«Reinen er et byttedyr og reagerer med flukt ved forstyrrelser. Dersom de stadig møter på for eksempel menneskelig aktivitet, vil de bruke mer energi, få mindre tid til å beite og få lavere kroppsvekt enn dyr som får gå i fred. Dette er kritisk om våren når dyrene er i dårligere kondisjon og simlene har stort energibehov både før og etter kalving.»26

Forskningsrapporten Kartlegging av forskning på reindriftsområdet – kunnskapsgrunnlag og forskningsbehov (2021) gir en oversikt over omfanget av inngrepene:

«Reindrift er en arealavhengig næring med behov for store, sammenhengende områder. Over tid har arealene tilgjengelig for reindrift blitt vesentlig påvirket, oppstykket/fragmentert og redusert …. Arealet av urørt beiteland (> 5 km fra infrastruktur) innen de samiske reindriftsområdene er redusert med hele 71 % fra år 1900 til 2019. Menneskelige inngrep medfører en signifikant reduksjon i fleksibilitet av beitebruk og gjør reindriften mer sårbar, blant annet for klimaendringer. Ifølge forskning … og Sametinget er «tap av areal den største trusselen mot en fremtidig livskraftig reindrift, og det er behov for et sterkere fokus på sikring av arealgrunnlaget for reindrift» … .»27

I Ressursregnskap for reindriftsåret 1. april 2024 – 31. mars 2025 sies det:

«Arealtap som følge av reinens unnvikelsesatferd kan variere og er vanskelig å måle. For tekniske anlegg er effekten ofte ulik i etablerings- og driftsfase. Forskning på vill- og tamrein viser at reinsdyr unngår arealer med menneskelig aktivitet og infrastruktur på mellom 1-12 kilometers avstand. Dyr påvirkes i ulik grad av inngrep og forstyrrelser, og simler og kalv er i kalvingstida spesielt utsatt. Et område med forstyrrelser kan imidlertid ha andre kvaliteter, som få insekter, og rein vil under visse forutsetninger velge å bruke områder med forstyrrelser for å få dekket et behov. Dyr som oppholder seg i områder med forstyrrelser har imidlertid risiko for å bli mer urolige og få mindre beitero.»28

2.9 Klimaendringer

Klimaendringene kan føre til redusert tilgang til beiteområder. I forskningsrapporten Tap av tamrein – et kunnskapsgrunnlag (2019) sies det:

«Klimaendringene forsterker effektene av de sammensatte utfordringene knyttet til kumulative effekter, fordi klimaendringer gir ugunstige snø- og isforhold som fører til økt grad av nedising og tap av vinterbeiter.»29

Forskningsrapporten Kartlegging av forskning på reindriftsområdet – kunnskapsgrunnlag og forskningsbehov (2021) påpeker:

«Antagelsen om at det er høye reintall som er årsak til reduserte beiteressurser har fått mye motbør fra reinnæringa, som mener at tap av arealer er en vel så viktig årsak. Her påpeker vi nok en årsak til at et ensidig fokus på reintallet må utfordres; nemlig deklimarelaterte endringene som skjer i de gjenværende beitene. Reindriften kan få store tap på grunn av reduserte beiteressurser i de arealene som reindriften har til disposisjon.» (32)

I Prop. 143 S (2024–2025) Endringer i statsbudsjettet 2025 under Landbruks- og matdepartementet Reindriftsavtalen 2025/2026) sies det:

«Reindriften har siden 2020 i større eller mindre grad opplevd beitekriser hver vinter. Klimaendringene vil sannsynligvis gi høyere frekvens av vintre med vanskelige beiteforhold.»30

2.10 Kumulative vilkår

Når rovviltforvaltningen skal vurderes, er det nødvendig å ta hensyn til hvilke andre trusler reindriften står overfor, altså de samlede inngrepene i denne virksomheten. I forskningsrapporten Tap av tamrein – et kunnskapsgrunnlag (2019) påpekes det:

«Det finnes per i dag svært begrenset kunnskap rundt kumulative effekter av en rekke arealinngrep, økt menneskelig aktivitet, og hvordan dette påvirker reindriftens evne til å håndtere effekter av klimaendringer og rovdyrpress. Det er også store kunnskapshull i forhold til hvordan kumulative effekter påvirker reinens adferd og arealutnyttelse. […] Det er behov for bedre kartlegging av de totale arealinngrepene i reinbeiteområder og estimering/modellering av influenssonene ved ulike tiltak.»31