St.meld. nr. 16 (2004-2005)

Leve med kulturminner

Til innholdsfortegnelse

6 Grunnlaget for verdiskaping i næringslivet og for utvikling av lokalsamfunn

Kulturminner og kulturmiljøer kan være med og danne grunnlaget for levende lokalsamfunn og verdiskaping. Regjeringen vil fremme en politikk som sikrer at potensialet som ligger i kulturminnene blir tatt i bruk på en bedre måte enn i dag. Departementet vil satse på utvikling av lokalsamfunn og næringsvirksomhet med grunnlag i kulturminner og kulturmiljøer. Kystsonen, byer, tettsteder og landbrukets kulturlandskap vil bli prioritert. Departementet vil sette i gang et verdiskapingsprogram og et nasjonalt kunnskapsnettverk for kulturhistoriske eiendommer.

Kulturminner og kulturmiljøer representerer ressurser som kan ha stor betydning for å utvikle levende lokalsamfunn og ny næringsvirksomhet. Både nasjonalt og internasjonalt blir stadig større oppmerksomhet rettet mot hvordan kulturminner og kulturmiljøer kan bidra til sosial, kulturell og økonomisk utvikling. Kulturminnene og naturen representerer et stort potensial for fortsatt sysselsetting og bosetting i mange bygder, både langs kysten og i innlandet over hele landet. En forutsetning for verdiskaping og næringsutvikling basert på kultur- og naturarven er at aktiviteten ikke må komme i konflikt med verdiene som ligger i denne arven, jf. St.prp. nr. 65 (2002–2003) Tilleggsbevilgninger og omprioriteringer i statsbudsjettet medregnet folketrygden 2003 .

Strategier og tiltak

Regjeringen vil prioritere områder der det er store muligheter og utfordringer knyttet til å skape aktivitet med grunnlag i kulturminner og kulturmiljøer. Det dreier seg om områder som er under omstilling eller som utsettes for stor dynamikk og endringer:

  • kulturminner og kulturmiljøer langs kysten

  • kulturminner og kulturmiljøer i byer og tettsteder

  • landbrukets kulturlandskap

Regjeringen vil stimulere til at kulturminner og kulturmiljøer kan bidra til utviklingen av levende lokalsamfunn og verdiskaping i næringslivet gjennom å:

  • styrke satsingen på kystkultur, jf. kapittel 6.1

  • øke oppmerksomheten om kulturminner og kulturmiljøer i byer og tettsteder, jf. kapittel 6.2

  • satse på bevaring av landbrukets kulturarv og kulturlandskapet som grunnlag for nyskapende vare- og tjenesteproduksjon, jf. kapittel 6.3

  • videreutvikle kulturminnefondet, jf. kapittel 6.4

  • etablere et verdiskapingsprogram for kulturminner og kulturmiljøer, jf. kapittel 6.5

  • etablere et kunnskapsnettverk for kulturhistoriske eiendommer, jf. kapittel 6.6

Figur 6.1 Eksempler på kulturminner og kulturmiljøers
 betydning for sosial, kulturell og økonomisk verdiskaping
 gjennom bærekraftig og kreativ bruk

Figur 6.1 Eksempler på kulturminner og kulturmiljøers betydning for sosial, kulturell og økonomisk verdiskaping gjennom bærekraftig og kreativ bruk

Boks 6.8 Eksempler på kulturminner og økonomi

Eksempler fra EU- og EØS-landene viser at kulturhistorisk verdifulle miljøer genererer inntekter til handel og tjenesteyting på ca. 335 milliarder euro i året og sikrer sysselsetting for mer enn åtte millioner personer.

For hver krone det offentlige investerer i vedlikehold og rehabilitering av kulturhistorisk verdifulle miljøer, kommer ti kroner tilbake til samfunnet. Bare 6–10 prosent av dagsforbruket til dem som besøker et kulturminne, er knyttet til selve kulturminnet eller tjenester i direkte forbindelse med dette. Resten av pengeforbruket, over 90 prosent, kommer lokalsamfunnet i nærheten av kulturminnet til gode.

Utgifter til vedlikehold av kulturminner bokføres som utgifter knyttet til kulturminnet. Inntektene tilfaller derimot andre. Et bedriftsregnskap for de enkelte kulturminnene gir derfor et ufullstendig bilde av kulturminnets evne til å skape nye verdier.

Rehabilitering av historiske bygg skaper 26 prosent flere arbeidsplasser enn motorvegbygging og 16 prosent flere arbeidsplasser enn bygging av nye boliger (figur 6.2). Samfunnets investering i historiske bygg gir en avkastning som er ti prosent høgere enn en tilsvarende investering i bygging av motorveger og 14 prosent høyere enn for bygging av nye hus.

Rapporten viser eksempler på at hver jobb direkte knyttet opp mot kulturminnesektoren, skaper gjennomsnittlig 26,7 tilknyttete arbeidsplasser. For bilindustrien er dette forholdet 6,3. Borgund stavkirke sørger for en omsetning på 36,3 millioner kroner i året. Frankrikes viktigste slott og klostre står for 15 prosent av landets valutainntekter fra turismen, det vil si 15,1 milliarder euro (2000). Sikring og formidling av kulturminner er arbeidsintensiv virksomhet med stor betydning for lokal sysselsetting og arbeidsplasser i distriktene.

Kulturminnebransjen er i følge utredningen i samvirke med turismen, blant de sterkeste vekstbransjene i Europa.

Økonomiske konsekvenser knyttet til sikring og formidling av kulturminner er et nytt kunnskapsområde.

Eksemplene reflekterer dagens kunnskap og viser store og hittil lite kjente effekter knyttet til verdiskaping rundt kulturminner og kulturhistorisk verdifulle miljøer. Det er viktig å skaffe mer data for å verifisere og presisere disse tallene. Opplysningene er kommet fram som et resultat av et samarbeid mellom kulturminneforvaltningen og universitetene i 13 europeiske land.

Figur 6.2 Arbeidsplasser skapt per million kroner investert, i prosent.

Figur 6.2 Arbeidsplasser skapt per million kroner investert, i prosent.

Figur 6.3 Sysselsatte i europeisk bilindustri og kulturminnesektor – direkte
 og indirekte.

Figur 6.3 Sysselsatte i europeisk bilindustri og kulturminnesektor – direkte og indirekte.

Litteratur og bakgrunnsstoff: Sysselsetting per investert krone; New Jersey Historical Trust & Rutgers, State University of New Jersey, USA. Sysselsetting kulturminnesektor og bilindustri; European Automobile Association og Riksantikvaren med assistanse fra Ministère de Culture et Communication (Frankrike), English Heritage (UK), Monumentenzorg (Nederland), Riksantikvarieämbätet (Sverige), Museiverket (Finland) m.fl. ‘Les vieilles pierres valent de l’or’, Journal du Dimanche, 11 Februar, 2001, tall fra Kultur – og kommunikasjonsministeriet, Paris, 2000.

Kilde: Riksantikvaren

Boks 6.9 Satsing på landskap, kultur og kulturminner

Inderøy kommune har de siste tiårene bevisst satset på å utvikle den lokale kulturen, inkludert kulturminnene og spesielt kulturlandskapet. Inderøy er en av få kommuner i Nord-Trøndelag hvor befolkningstallet ikke går ned. Kulturlandskapet er utgangspunktet for kommunens viktigste satsing innen reiseliv: Den gyldne omvei , et andelslag som består av 17 virksomheter, blant annet keramikkverksted, gårdsysteri, overnattings- og bespisningssteder, kirker og andre severdigheter. De siste årene har mange mindre gårdsmatprodusenter sett dagens lys, blant dem Gangstad Gårdsysteri, som omsetter for 2,4 millioner kroner årlig og har fire ansatte.

Møllebyen er et omfattende industriområde sentralt i Moss, med en bygningsmasse reist i perioden 1850–1930. På 1970-tallet var det slutt på den industrielle virksomheten, og området begynte å forfalle. Lokale aksjoner på 1970-tallet stanset rivingsplanene, og i 1998 kjøpte det private eiendomsselskapet Mossemøllene Eiendom området for å restaurere det. I 2003 mottok Møllebyen Statens byggeskikkpris for godt gjennomført privat og kommunal satsing på en helhetlig byutvikling og planlegging av en ny Møteplass for kunnskap og kultur.

Møllebyen huser ca. 20 bedrifter, blant annet kunnskapspark, ingeniørstudier i teknisk design, design- og reklamebedrifter, kafé, bibliotek og museum. Den har gitt tydelige ringvirkninger til andre eiendommer i området, både når det gjelder rehabilitering av bygninger, næringsutvikling og kulturprosjekter, samt boligutvikling.

I motsetning til hva som skjer andre steder, har industrien i Moss økt omsetningen. Dette har Møllebyen bidratt til. Møllebyen og dens aktiviteter blir aktivt brukt i markedsføringen og eksponeringen av mange bedrifter.

I en undersøkelse Econ utførte i 2003, peker representanter for beboerne i nærområdet på at Møllebyen er en viktig trivselsfaktor. Undersøkelsen viser videre at rehabiliteringen av Møllebyen har bidratt til å gi mossingene en ny identitet. «Mosselukta» er byttet ut med «Møllebyen».

Kilde: Riksantikvaren

6.1 En levende kyst – kystens kulturhistorie

Nærmere 80 prosent av landets befolkning bor langs kysten. Kystens ressurser gir fremdeles grunnlaget for vesentlige deler av verdiskapingen og kunnskaps- og teknologiutviklingen her i landet. De to største og viktigste eksportnæringene, olje- og gassindustrien og fiskerinæringen, henter begge råstoffene fra havet. I tillegg er kvalitetene i kystsonen viktige for rekreasjon og for reiselivsnæringen.

Hovedutfordringer

Internasjonal og nasjonal politikk og krav til effektivisering har ført til større enheter innen fiskerinæringen. Folk flytter i økende grad fra distriktene til sentrale strøk, gjerne til byene eller pressområdene langs kysten. I tillegg ønsker stadig flere å ha fritidsboliger nær sjøen.

Konsekvensene av disse omstillingene er at bygninger og områder blir forlatt, revet eller får nye funksjoner. Andre steder foregår det en storstilt utbygging som medfører press på kulturminnene.

Nord-Norge står overfor særlige utfordringer. Under den andre verdenskrigen gikk store kulturhistoriske verdier tapt som følge av «den brente jords taktikk». I disse områdene er det særlig viktig å sikre det som er igjen av bygningsmassen fra før den andre verdenskrigen.

Figur 6.4 Kystkulturdagene i Tønsberg samler veteranbåter
 fra hele Sør-Norge. Den ene dagen er «Barnas dag»,
 med flere aktiviteter knyttet til kystkulturen. Knutekurset i 2004
 ble arrangert ombord i ishavsskuten Havnøy.

Figur 6.4 Kystkulturdagene i Tønsberg samler veteranbåter fra hele Sør-Norge. Den ene dagen er «Barnas dag», med flere aktiviteter knyttet til kystkulturen. Knutekurset i 2004 ble arrangert ombord i ishavsskuten Havnøy.

Det ligger også en stor utfordring i å dokumentere og formidle kulturhistorien knyttet til de samiske kulturminnene og kulturmiljøene.

Til tross for den betydningen kysten har i samfunnsutviklingen, har kystkulturen vært lavt prioritert innen kulturminneforvaltningen. De siste årene har det imidlertid blitt tatt nye initiativ for å ta vare på kystkultur:

  • I Kulturminneåret i 1997 var kulturminner langs kysten og vannveiene ett av tre hovedtemaer.

  • Riksantikvaren utarbeidet i 1999 en verneplan for faste kulturminner langs kysten.

  • 83 fyrstasjoner og fem tåkeklokker er fredet etter samarbeid mellom Riksantikvaren og Kystdirektoratet.

  • Fiskeri- og kystdepartementet arbeider med å utvikle en plan for bruk og bevaring av fiskerihavner som ikke lenger brukes aktivt til det opprinnelige formålet.

  • Fartøyvernet har fått større oppmerksomhet de siste årene som følge av stor innsats fra frivillige krefter. Dette har igjen utløst økte offentlige tilskudd til å sette i stand og vedlikeholde fartøy.

  • Flere museer samarbeider i Fiskerimuseenes nettverksråd.

  • Enkelte fylkeskommuner og kommuner satser på kystkultur og utvikling av kulturhistoriske opplevelsestilbud som et ledd i regionale og lokale utviklingsstrategier.

Frivillige organisasjoner, som Forbundet Kysten, Den Norske Turistforening med sine kystlag, friluftsrådene, Norsk Fyrhistorisk forening og mer lokale organisasjoner og foreninger arbeider også for å ta vare på og fremme verdiene som ligger langs kysten, ofte med målsettingen «vern gjennom bruk». Mest synlig i denne sammenhengen er fyrstasjonene, som blir brukt til overnatting eller servering, eller som lokale kulturhus og informasjonssentre.

Figur 6.5 Langs store deler av norskekysten har folk vært bosatt
 på smale strandflater, med nærhet til fiskeressursene
 og samtidig litt jord til et begrenset jordbruk. Her på Værøy
 synes fortsatt de gamle driftsstrukturene godt i landskapet.

Figur 6.5 Langs store deler av norskekysten har folk vært bosatt på smale strandflater, med nærhet til fiskeressursene og samtidig litt jord til et begrenset jordbruk. Her på Værøy synes fortsatt de gamle driftsstrukturene godt i landskapet.

Langs kysten er det et stort antall kystfort og festninger med til dels store kulturhistoriske verdier. Disse har både alene og i sammenheng med andre kulturminner og kulturmiljøer et stort potensial for verdiskaping.

Strategier og tiltak

Regjeringen vil styrke arbeidet med kystkulturen og legge til rette for at kulturminner og kulturmiljøer kan medvirke til å skape attraktive bosteder og gode lokalsamfunn.

Fiskeri- og kystmyndighetene og kulturminnemyndighetene vil samarbeide med andre relevante aktører om å legge til rette for en samlet satsing på kystkulturen, blant annet gjennom å:

  • etablere et verdiskapingsprogram med vekt på kystkultur, jf. kapittel 6.5

  • styrke og utvikle fartøyvernets rolle som pådriver for lokal verdiskaping langs kysten, jf. kapittel 4.5.12

  • legge større vekt på verdiskaping i kulturminnefondets satsinger, jf. kapittel 6.4

  • utvikle bevaringsplaner som sikrer flere kulturminner og kulturmiljøer langs kysten og legge til rette for vern gjennom bruk, jf. kapittel 4

  • øke statlige tilskudd til fredete og fredningsverdige kulturminner langs kysten, jf. kapittel 4

  • utvikle tematiske og geografiske verneplaner for et utvalg marinarkeologiske kulturminner, jf. kapittel 4.5.11

Tiltak for kunnskapsoppbygging, jf. kapitlene 6.6 og 8, og videreutvikling av plan- og bygningsloven, jf. kapittel 10.3, skal også styrke mulighetene for en sterkere satsing på kystkultur. Det vil videre bli lagt vekt på kystkultur i relevante sammenhenger i internasjonale samarbeidsprosjekter.

Satsingen på kystkultur vil gi flere mulighet til å oppleve kystens kulturhistorie. Dette er en av flere strategier regjeringen har for å gi allmennheten tilgang til kystsonen.

Boks 6.10 Eksempler på fylkeskommuner og kommuner som har satset på kystkultur

  • I Vest-Agder er det tverrpolitisk enighet om at fylkets kulturhistorie og fysiske kulturminner er en viktig ressurs, både for den lokale stedsutviklingen og som infrastruktur for reiselivet og annen næringsutvikling i fylket.

  • I Rogaland har de lokale turistforeningene, de berørte kommunene, friluftsrådene og frivillige sammen tatt initiativet til et samarbeid for å presentere alle sidene ved fyrenes historie og skape liv og virksomhet i avbemannete fyrstasjoner. «En kjede av fyr» inngår i Nortrail-samarbeidet, et EU-støttet prosjekt med 26 deltakende regioner rundt Nordsjø-bassenget.

  • Fylkesdelplan for bevaring av kulturminner i Vestfold 2004–2007 legger stor vekt på kulturarven som grunnlag for verdiskaping.

  • I flere kommuner har offentlige myndigheter, frivillige og eiere gått sammen om å etablere såkalte kystleder. Hensikten er å ta kystens kulturminner og kulturmiljøer i bruk både til rekreasjon og næringsutvikling.

6.2 Kulturminner og kulturmiljøer i byer og tettsteder

Norge har korte bytradisjoner i forhold til mange andre land. Byene rommer likevel store deler av den fysiske kulturarven, med røtter tusen år tilbake. I dag bor 77 prosent av landets befolkning i byer og tettsteder, og andelen øker. De største byene ligger langs kysten. Kulturminnene her er derfor en viktig del av de daglige omgivelsene for hoveddelen av befolkningen.

Folk som i dag skal velge bosted, reisemål eller etablere virksomhet, er i stor grad på jakt etter urbane kvaliteter. Slike urbane kvaliteter ligger ofte i spenningsfeltet mellom materielle og immaterielle verdier, mellom det gamle og det nye. Kompleksiteten og tidsdybden i byen og den langsomme endringen av kultur og omgivelser bidrar til å utvikle slike kvaliteter.

Utviklingen av byer og tettsteder har alltid blitt påvirket av internasjonale krefter og idealer som er blitt tilpasset regionale og lokale forutsetninger. Historisk har byen dynamisk tilpasset seg de ulike samfunnskreftene. Det er en utfordring for kulturminneforvaltningen å forstå og tolke disse drivkreftene.

Hovedutfordringer

Byutviklingen har de siste tiårene utviklet seg til et tverrfaglig og sektorovergripende politikkområde på alle nivåer – internasjonalt, nasjonalt, regionalt og lokalt. Kulturminneforvaltningen trenger derfor kunnskaper og oppdaterte virkemidler for å møte disse utfordringene. Aktørene i byutviklingen etterlyser forutsigbare prosesser og tydelige anbefalinger og prioriteringer fra kulturminneforvaltningen.

Norge har mye å lære fra kulturer med sterkere urbane tradisjoner når det gjelder å utvikle begreper, kunnskapsgrunnlag og metodikk. Bare de største bykommunene har egen kulturminnekompetanse, selv om det ofte finnes mye kompetanse og interesse lokalt. Det er viktig at kommunene har god tilgang til registre og informasjon om kulturminner, og at de har verktøy og virkemidler til sin løpende forvaltning.

Byene må kunne identifisere og diskutere hvilke faktorer som er kritiske for byens identitet. Kulturminneforvaltningen har tradisjonelt vært opptatt av enkeltbygg. I byen er det imidlertid viktig å kunne se sammenhengen mellom landskap som helhet, områder, bygninger og detaljer.

Byutviklingen må forholde seg til byens historie og den kulturhistorisk verdifulle bebyggelsen. Eldre bebyggelse, som for eksempel industriens fabrikkbygninger, gir muligheter for å utvikle unike og attraktive boliger, kultur eller næringsarealer – ofte i kombinasjon med ny arkitektur. I møtet mellom nytt og gammelt må det legges til rette for å sikre kvalitet og verdighet både i den eldre bebyggelsen og den nye arkitekturen.

I ulik grad har byer og tettsteder klart å ta i bruk mangfoldet av verdifulle kulturminner og kulturmiljøer. Barcelona og Newcastle er eksempler på byer som har vært gjennom store endringsprosesser. Et annet eksempel er Akerselva Miljøpark i Oslo.

Figur 6.6 Kornsiloen og 1800-talls leiegårder, Nedre Foss, Grünerløkka
 i Oslo. Kornsiloen har fått ny funksjon som studentboliger.

Figur 6.6 Kornsiloen og 1800-talls leiegårder, Nedre Foss, Grünerløkka i Oslo. Kornsiloen har fått ny funksjon som studentboliger.

Boks 6.11 Akerselva Miljøpark

Byområdet langs Akerselva i Oslo var tidlig på 1980-tallet preget av gamle, nedslitte og tomme fabrikkbygninger, fysisk forfall og dårlig miljø. Mange var bekymret for at kulturminnene fra den industrielle revolusjonen skulle gå tapt. Som resultat av blant annet et betydelig lokalt engasjement, ble prosjektet Akerselva Miljøpark opprettet i 1986. Hensikten med prosjektet var å opparbeide grønt- og parkområdene, bedre vannkvaliteten og bevare de kulturhistoriske elementene og verneverdige bygningene. Prosjektet ble organisert som et samarbeid mellom Oslo kommune og Miljøverndepartementet.

Akerselva Miljøpark har vært en drivkraft for den positive utviklingen i området. Prosjektet er et godt eksempel på at bevaring og nyskaping kan foregå side om side og utfylle hverandre. I dag blomstrer vekstnæringer og kulturliv langs elva, og det er også blitt et populært boområde med boliger både i nybygg og i omskapte fabrikk- og næringsbygg. Et av de mest markante enkeltprosjektene er ombyggingen av den gamle kornsiloen på Grünerløkka til studenthus med 226 studentboliger. Gjenbruk av denne store bygningsmassen representerer et betydelig miljøaspekt: både avfall og energibruk er langt lavere enn ved riving og nybygging. Med størstedelen av elveløpet tilgjengelig for allmennheten, med grønne parker, turveier og fiskemuligheter, utgjør Akerselva et viktig rekreasjons- og turområde for Oslos befolkning.

Den vellykkete omformingsprosessen langs Akerselva er resultat av et positivt samspill mellom offentlig planlegging og miljømessig oppgradering på den ene siden, og endringer i næringsstruktur og næringsutvikling på den andre. Offentlige og private aktører har over tid virket sammen på en slik måte at områdets potensial er realisert til glede for både næringsliv og byens innbyggere.

Siden 1990-tallet har departementene utviklet modeller og metoder for bærekraftig by- og tettstedsutvikling, blant annet gjennom «Miljøbyprogrammet» og programmet «Miljøvennlige og attraktive tettsteder i distriktene». Stedsanalyser er utviklet som verktøy for å identifisere de grunnleggende trekkene i stedets historie og skape bevissthet om verdier som må tas vare på. Riksantikvaren videreutvikler nå dette arbeidet, blant annet med kulturhistoriske stedsanalyser som skal bidra til å avklare kulturminneinteresser i planprosesser. Byutvikling og kulturminner er ett av temaene i samarbeidsforumet for storbyutvikling, hvor Trondheim, Tromsø, Stavanger, Kristiansand, Bergen og Oslo deltar.

Som oppfølging av St.meld. nr. 23 (2001–2002) Bedre miljø i byer og tettsteder gjennomføres pilotprosjekter i 12 byer fram til 2007. Problemstillinger som reises i prosjektene er blant annet hvordan man kan:

  • skape felles forståelse om valg og prioriteringer i byutviklingen

  • utvikle et mangfoldig miljø som åpner for nye funksjoner med utgangspunkt i bygningsarv og kulturmiljøer

  • styre lokaliseringen statens bygg og anlegg bedre, slik at de kan til å utvikle byenes identitet og særpreg

Kommunene har hovedansvaret for å ta vare på kulturminneverdiene i by- og tettstedsutviklingen, blant annet gjennom planlegging etter plan- og bygningsloven.

Strategier og tiltak

Regjeringen vil rette oppmerksomheten mot verdiene og mulighetene som kulturarven representerer i den moderne by- og tettstedsutviklingen. Departementet skal stimulere til en slik utvikling gjennom å:

  • kartlegge og avklare de viktigste nasjonale kulturminneinteressene i byer og tettsteder i samarbeid med byene og den regionale forvaltningen

  • kartlegge og sammenfatte erfaringene fra hvordan byene håndterer kulturminnespørsmålene i by- og tettstedsutviklingen, og hva de trenger for å møte utfordringene

  • legge til rette for forskning og utvikling av spesifikk kunnskap om kulturminneverdier i byutviklingen

  • evaluere forsøkene med økt myndighet etter kulturminneloven til Bergen, Stavanger, Kristiansand, jf. kapittel 10.2

  • videreføre delprogrammet om en bærekraftig byutvikling og kulturhistoriske kvaliteter i samarbeidsforumet for storbyutvikling

  • rette oppmerksomheten mot utfordringer knyttet til kulturhistoriske verdier i små og mellomstore byer

Verdiskapingsprogrammet for kulturminner og kulturmiljøer vil være en viktig arena for å utvikle modeller og kunnskap, jf. kapittel 6.5. Tettsteder og mindre byer vil bli invitert til å delta. Programmet vil særlig være aktuelt for kystsonen.

Regjeringens forslag til en ny fredningspolitikk og bedre rammebetingelser for de private eierne i kapittel 4, vil kunne bidra positivt i by- og tettstedsutviklingen.

Boks 6.12 Belvedere-prosjektet i Nederland – felles sektorinnsats for bruk av kulturarven som ressurs

Arbeid med å legge til rette for økt bruk av kulturarven som ressurs, foregår i mange land i Europa. Et viktig felles trekk er ønsket om å samle de ulike sektorinteressene i en felles satsing på helhet og sammenheng. Et eksempel på dette er Belvedere-prosjektet i Nederland. Det har hatt som mål å fokusere på en helhetlig forvaltning av det historiske landskapet med dets historiske bygninger og arkeologiske kulturminner i den generelle miljøforvaltningen og i by- og regionplanleggingen.

Samarbeidet har gått på tvers av sektorene og har involvert både kultur-, landbruks-, planleggings- og transport- og kommunikasjonsdepartementene. Regjeringen og parlamentet behandlet det grunnleggende policydokumentet i 1999. Det inneholder også en vurdering av det historiske landskapet og definerer kulturarvens potensial som samfunnsressurs og dens forvaltningsbehov.

Oppmerksomheten har vært rettet mot «bevaring gjennom utvikling» av det historiske landskapet. Belvedere-prosjektet innebærer en praktisk utprøving gjennom å utvikle konkret politikk og konkrete strategier for å sikre en god og bærekraftig forvaltning og allmenn bruk av ulike områder. Utprøvingen har resultert i tre konklusjoner:

  • Det er nødvendig å ha tilgang til og benytte tilstrekkelig fleksible virkemidler som kan tilpasses mangfoldet i de særskilte verdiene og utfordringene innen hvert enkelt område.

  • Arbeidet med kulturarven i landskapet og forvaltningen av denne må knyttes til og forankres i en lang rekke sektorer og deres utviklingsarbeid.

  • Implementeringen av politikk og strategier skjer best på det forvaltningsnivået som har ansvaret for den overordnete planleggingen i by og land. (I Nederland ligger dette på regionalt nivå.)

6.3 Landbrukets kulturarv og kulturlandskap – grunnlag for nyskapende vare- og tjenesteproduksjon

Hovedutfordringer

Landbrukspolitikken skal gi grunnlaget for økt verdiskaping og livskvalitet, tuftet på en bærekraftig forvaltning av landbruket og bygdenes ressurser. De samme forholdene er viktige for reindriftsnæringen. Både landbruket og reindriftsnæringen legger vekt på evne til nyskaping og god kvalitet på varer og tjenester for å sikre god konkurranseevne og markedstilgang. Det er uutnyttete muligheter når det gjelder å ta i bruk landbrukets, reindriftens og bygdenes samlete ressurser på nye måter, gjerne i samarbeid med andre sektorer. En god forvaltning av miljø og ressurser kan gi grunnlag for nye næringer og attraktive bosteder. Utviklingen framover vil ha stor betydning for hvordan landet blir seende ut og hvordan ulike kulturhistoriske verdier kan bli tatt vare på. Det er store utfordringer knyttet til å videreføre landbrukets kulturarv og kulturlandskap, blant annet fordi antall gårdsbruk er i sterk nedgang. Færre bygninger er i bruk og flere arealer kan gå ut av bruk og gro igjen.

Det er en nær sammenheng mellom levende lokalsamfunn, aktivt landbruk og reindrift, og tilgang til fellesgoder som kulturarv, kultur- og naturlandskap og kulturminner. Disse er viktige for å videreføre kunnskap og for å kunne sette varer og tjenester basert på kulturarven inn i en historisk og geografisk sammenheng. Det genuine kan gi varene og tjenestene en ekstraverdi som gjør dem etterspurt i markedet.

Det er viktig å skille mellom verdiskaping for samfunnet, knyttet til fellesgoder som er omtalt over, og betingelsene for å få til næringsvirksomhet med muligheter for inntekter knyttet til kulturminner og kulturlandskap. Fellesgoder kan ikke uten videre omsettes i et marked av dem som produserer dem, men reiselivsnæringen, friluftslivet og lokalsamfunnene er avhengige av at landbrukets kulturlandskap blir tatt vare på. Landbruks- og matdepartementet har en nasjonal miljøhandlingsplan som blant annet skal sikre en god forvaltning av fellesgodene. Landbrukssektoren og reindriften er også avhengige av andre sektorer for å kunne ta vare på kulturlandskapet. Kommunen har som planmyndighet ansvar for at det ved planlegging og utbygging blir tatt hensyn til kulturlandskapet og at viktige verdier ikke går tapt.

De som skal kunne drive næringsvirksomhet på landbruksarealer, trenger god informasjon om hvilke miljøverdier det er viktig å ta vare på. Økt satsing på næringsutvikling i distriktene er også avhengig av at miljøvernforvaltningen har tilstrekkelig gode registre. Registrene over blant annet kulturminner i skog og utmark er mangelfulle. Et prosjekt for å forbedre stedfestet informasjon om kulturminner i skog og utmark er omtalt i kapittel 8.5.

Strategier og tiltak

Landbruks- og matdepartementet vil videreføre satsingen på kulturlandskap. Tiltak støttet gjennom Landbruks- og matdepartementets satsinger på nye varer og tjenester vil i det videre også fokusere på å:

  • sikre et variert kulturlandskap

  • bevare spesielle, gamle, norske husdyrraser og plantesorter som en del av en samlet strategi for biologisk mangfold, kulturarv og verdiskaping

  • legge til rette for at fredete og bevaringsverdige bygninger kan brukes på nye måter

  • gi drahjelp, herunder kapital, til gode prosjekter for å sette i stand og bruke kulturminner til ny næringsvirksomhet og verdiskaping gjennom målrettet bruk av verdiskapingsprogrammene, bygdeutviklingsmidlene, de regionale miljøprogrammene, reindriftens utviklingsfond og midler til spesielle miljøtiltak i jordbruket og til nærings- og miljøtiltak i skog

Boks 6.13 Eksempler på verdiskapingsprogram innen landbruket

Verdiskapingsprogrammet for matproduksjon er et tiårig program etablert i 2002, med en årlig ramme på 100 millioner kroner. Forvaltes av Innovasjon Norge

Programmet skal legge til rette for produksjon av matvarer markedet er villig til å betale for og skal bidra til økt verdiskaping i hele verdikjeden fra primærproduksjon til næringsmiddelindustri. Programmet er et viktig virkemiddel for å sikre arbeidsplasser i norsk landbruk. I 2003 gikk ca. 80 prosent av midlene til nyskapings- og bedriftsutviklingsprosjekt. Programmet omfatter alt fra mobiliseringstiltak via kompetanseheving til nyskapingsprosjekter med utgangspunkt i landbrukets ressurser.

Treprogrammet: Ramme på 35 millioner kroner i 2005. Forvaltes av Innovasjon Norge

Produksjon og bruk av trevirke har både direkte og indirekte effekter som er verdifulle i arbeidet for å skape bærekraftig produksjon og forbruk. Trevirkets brukstid, gjenbruksmuligheter og nedbryting gjør det til et fordelaktig materiale. Treprogrammet skal bidra til å øke bruken og foredlingen av trevirke. Programmet skal synliggjøre hvordan trevirke kan anvendes til ulike formål. Hensikten er å skape interesse, bidra til å utvikle holdninger og stimulere til at sektoren og samfunnet forøvrig tar et økt ansvar.

6.4 Kulturminnefondet

Stortinget vedtok å etablere Norsk kulturminnefond i 2002. Fondet har en grunnkapital på 200 millioner kroner. Fondsmidlene er plassert som et tiårig statsobligasjonslån med en rentesats på 6,5 prosent pro anno og dermed en årlig avkastning på om lag 13 millioner kroner. En viktig del av formålet med fondet er å utvikle nye og mer fleksible samarbeidsformer mellom offentlig og privat kapital enn det dagens statlige tilskuddsordninger gir rom for. Fondet er rettet inn mot kulturminner eid av private (enkeltpersoner, stiftelser og frivillige organisasjoner). Ved fordeling av tilskudd skal det blant annet legges vekt på prosjekter som bidrar til utvikling og verdiskaping.

Hovedutfordringer

Etter at kulturminnefondet har vært virksomt i to år, tyder tilbakemeldingene på at det så langt har vært en suksess. Fondets styre mener imidlertid at det er behov for en tydeligere grenseoppgang mellom fondet og myndighetene. Styret mener videre at det er behov for å presisere og eventuelt endre fondets vedtekter når det gjelder fredete kulturminner og kulturmiljøer og kulturhistoriske kirker.

Strategier og tiltak

Kulturminnefondets virksomhet skal i henhold til retningslinjer fastsatt av departementet, evalueres en gang hvert fjerde år, første gang innen utgangen av 2006. Departementet mener det er naturlig å vurdere de ovennevnte forholdene i forbindelse med evalueringen, som vil se på om fondet når fram til målgruppene, og om det støtter opp om arbeid utført av de frivillige organisasjonene.

Staten skal ta et medansvar for kirker som er vernet etter kulturminneloven. Dette kan skje gjennom delfinansiering innenfor kulturminnefondet.

Regjeringen har som mål at grunnkapitalen i fondet gradvis skal økes, og vil komme tilbake til dette i forbindelse med de årlige budsjettene.

6.5 Verdiskapingsprogram på kulturminneområdet

Hovedutfordringer

Utredninger fra blant annet Econ og Miljøalliansen viser at verdiskaping med grunnlag i kulturarven i økende grad vil kunne finne sted dersom:

  • eierne og næringslivsaktører ser og bruker mulighetene som ligger i de kulturhistoriske eiendommene

  • de lokale og regionale aktørene prioriterer egne virkemidler og fungerer som pådrivere for å få til et samarbeid mellom blant annet private, offentlige myndigheter, frivillig sektor og museene

  • kulturminneforvaltningens virkemidler brukes målrettet og prioriterer kulturminner som kan gi grunnlag for verdiskaping

  • statlige sektorer gir rom for at eksisterende virkemidler ses og brukes i sammenheng

  • kunnskap om hvordan kulturarven kan bidra til verdiskaping, bygges opp og spres

Strategier og tiltak

Regjeringen vil etablere et verdiskapingsprogram på kulturminneområdet for å:

  • bidra til at kulturminner og kulturmiljøer blir tatt i bruk i utviklingen av lokalsamfunn og næringsliv

  • utvikle modeller for samarbeid mellom eiere, rettighetshavere, næringslivet, offentlige aktører, museer og frivillige organisasjoner

  • spre kunnskap om hvordan en bærekraftig bruk av kulturminner og kulturmiljøer fremmer næringsutvikling og styrker lokalsamfunn og regioner

  • klargjøre hvilke forutsetninger som må være til stede, og avdekke eventuelle flaskehalser som må fjernes, for å fremme verdiskaping

Programmet vil ha en økonomisk ramme som gir en målbar og merkbar effekt på verdiskaping med utgangspunkt i kulturminner. Midlene skal gå til konkrete tiltak knyttet til verdiskaping med utgangspunktet i kulturminner og kulturmiljøer, og til kunnskapsoppbygging og formidling.

Programmet vil bli gjennomført i to faser. I den første fasen, som vil vare i fire år, skal det legges vekt på å få fram eksempler og kunnskap. Ut fra en søknadsrunde vil det bli valgt ut pilotprosjekter med utgangspunkt i kulturminner i inntil ti geografiske områder. Det vil være viktig å få fram prosjekter som samlet sett representerer kulturelt mangfold og geografisk spredning. Pilotprosjektene skal vare i inntil fire år. En hoveddel av dem skal legges til kystsonen. Både eierne, næringslivet, andre private og offentlige aktører og frivillige organisasjoner kan søke om å delta.

Boks 6.14 Lokal historie blir levende gjennom historiske spill

Etter 1950, men særlig i løpet av de siste 20 årene, har teateroppsettinger knyttet til lokalsamfunnets historiske hendelser, kulturminner og landskap økt i antall og popularitet over hele landet. De fleste spillene viser hvordan store begivenheter i historien ga seg utslag lokalt. De er en slags case-studier eller konkretiseringer og individualiseringer av den generelle historien. Den viktigste kategorien er Olsok-spillene, som viser konfliktene mellom hedenskap og kristendom, mellom tro og tvil, og mellom de lokale tradisjonene og utfordringene fra det nye og ukjente. Det er mange steder en flytende overgang mellom et historisk spill i det lokale museet og det å gjøre museet levende ved hjelp av spill.

Årlig settes det opp rundt 100 store og små spill, spredt over hele landet. De fleste er på Vestlandet og i Trøndelag. Gjennomføringen er avhengig av lokale ildsjeler og et bredt lokalt engasjement og dugnadsinnsats. Spillene trekker hvert år i overkant av 200 000 tilskuere.

Spillene er ofte knyttet direkte til kulturminner eller foregår i det lokale museet. De benytter i utstrakt grad kulturminner og landskap som autentiske kulisser. Gjennom dem blir kulturminnene synlige og forståelige på en helt ny måte, både for lokalbefolkningen og tilreisende.

Det vil bli lagt vekt på at prosjektene inngår i en lokal eller regional strategi for verdiskaping og innovasjon, og at ulike offentlige og private virkemidler med relevans for forholdet mellom kulturarven og verdiskaping, blir sett i sammenheng. Allerede etablerte nettverk vil bli tatt i bruk, og det vil også bli etablert nye nettverk for kunnskapsformidling. Det vil bli satt i gang følgeforskning. Fylkeskommunene som regional utviklingsaktør vil kunne ha en viktig rolle i pilotprosjektene.

På bakgrunn av erfaringer og resultater fra den første fasen vil det bli tatt stilling til videre omfang av og innhold i programmet. Den endelige utformingen og organiseringen av programmet vil bli utviklet og avklart i samarbeid med de berørte departementene.

Kulturminneforvaltningen skal også innrette sine øvrige virkemidler mot å legge til rette for vern gjennom bruk, jf. kapittel 4. Kulturminnefondet vil få en viktig rolle i arbeidet med verdiskaping, jf. kapittel 6.4.

Departementet vil i samarbeid med de berørte departementene se nærmere på hvordan ulike statlige virkemidler kan ses i sammenheng for å bidra til verdiskaping gjennom en mer aktiv bruk av kulturminnene og kulturmiljøene.

Boks 6.15 Utviklingsprosjekter i Nordland og Sogn og Fjordane

Våren 2005 starter et flerårig prosjekt i Nordland for å utvikle lokalsamfunn og næringsliv med utgangspunkt i ressursene som ligger i kystens kulturarv. Prosjektet er initiert av Nordland fylkeskommune i samarbeid med Riksantikvaren. Geografisk nedslagsfelt er Lofoten, Vega og andre områder langs hele Helgelandskysten. Fylkeskommunen vil være prosjekteier og -koordinator. Det vil bli inngått avtaler med andre regionale myndigheter og miljøer, blant annet fiskeri- og kystforvaltningen, natur- og landbruksforvaltningen, regionrådene og ulike næringsaktører. Prosjektet skal legge til rette for dugnader der lokale næringsutøvere og eiere, lokale myndigheter, befolkningen, museer, kulturinstitusjoner og frivillige deltar. FoU-miljøene vil samarbeide om opplegg for følgeforskning . Prosjektet skal:

  • få fram gode eksempler på hvordan kystens fysiske og immaterielle kulturarv kan bevares og brukes aktivt

  • samordne virkemidler og etablere nettverk for næringsliv og potensielle etablerere i skjæringsfeltet mellom kultur, kulturarv og næring

  • framskaffe og formidle kunnskap

Fiskeri- og kystdepartementet har tatt initiativ til et samarbeid med Sogn og Fjordane fylkeskommune om felles tiltak innen kystkultur. Mulige områder er:

  • bruk og etterbruk av fyrstasjoner

  • bruk av nedlagte produksjonsanlegg for fisk til produksjon av tradisjonsmat

  • fiskerihavner og fartøyvern

  • kystmiljøer som en del av kulturvern og turisme

Prosjektet skal være en rettesnor for fylkeskommunenes eget arbeid med en kystkulturplan. Erfaringene skal kunne brukes av andre interesserte fylkeskommuner.

6.6 Nasjonalt kunnskapsnettverk for kulturhistoriske eiendommer

Hovedutfordringer

Eiernes innsats er avgjørende for hvordan kulturminner og kulturmiljøer skal settes i stand, vedlikeholdes og utvikles. Det samme er kompetansen og ferdighetene som arkitekter, håndverkere og andre bygningskyndige besitter. Det er et stort behov for kompetanse og tjenester innenfor tradisjonelle håndverk og konservering for å holde bygningsarven i hevd. Private og offentlige eiere av bygninger og anlegg, bygge- og håndverksbransjene, frivillige organisasjoner, museumssektoren og kulturminneforvaltningen har alle understreket dette behovet.

Boks 6.16 Kunnskapsbehov knyttet til bærekraftig byggforvaltning

Eiere, håndverkere, arkitekter, ingeniører og forvaltningen etterlyser bedre tilgang til kunnskaper om det å sette i stand, vedlikeholde og forvalte kulturminnene, både mer praktisk rettete kunnskaper om hvordan arbeidet skal utføres og spesifikke kunnskaper blant annet om hva som skal inngå i grunnlaget for et pristilbud. På enkelte områder er det også behov for spisskompetanse, som ofte kan være vanskelig å få tak i fordi bedriftene som sitter på den gjerne er små, med begrensete midler til å markedsføre seg. Det er også behov for kompetanse til å kunne tenke langsiktig og strategisk rundt kulturminnene og den framtidige bruken av dem.

Riksantikvaren, den regionale kulturminneforvaltningen og de frivillige organisasjonene svarer på henvendelser, men har begrenset kapasitet. Videre gir Riksantikvaren og Fortidsminneforeningen ut ulike typer informasjonsark, men disse dekker ikke alle områdene.

Undersøkelser avdekker ytterligere behov for å:

  • øke informasjonen og veiledningen når det gjelder å vurdere kulturminnets tilstand, hvilke tiltak som bør utføres og særlige tekniske utfordringer i den forbindelse

  • samordne og lette tilgangen til den betydelige håndverks-, rådgivnings- og forvaltningskompetansen som finnes, for eksempel gjennom å etablere et nettverk mellom ulike kompetansemiljøer for å utveksle kunnskap og dokumentasjon og for å bidra til kompetanseheving

  • etablere en felles kanal for å hente inn og videreformidle kvalitetssikret informasjonsmateriell og kunnskap, blant annet om bruken av ulike materialer og produkter

  • øke kunnskapen om bygningsforvaltning og kulturminneforvaltning hos de ulike aktørene innen bygge-, anleggs- og eiendomsnæringen

Kilde: Undersøkelser gjennomført av Norsk institutt for kulturminneforskning (2004) på oppdrag fra Miljøverndepartementet og undersøkelse gjennomført av Gruppen for eiere av fredete hus (2002).

Som en oppfølging av St.meld. nr. 22 (1999–2000) Kjelder til kunnskap og oppleving. Om arkiv, bibliotek og museum i ei IKT-tid er flere fylker og museer i ferd med å utvikle forskjellige regionale modeller for organisering av håndverks- og konserveringstjenester. Som et ledd i museumsreformen skal det også opprettes nasjonale nettverk mellom museene på forskjellige fagfelt. Foreløpig er det etablert fem nettverk, hvorav ett for bygningsvern og håndverkskompetanse på museum (Byggnettverket). Initiativtakere er Hedmarksmuseet, Ryfylkemuseet, Rørosmuseet og Sunnmøre museum.

I arbeidet for bærekraftig produksjon og forbruk er det viktig å legge til rette for gjenbruk og miljøvennlig utnyttelse av det allerede bygde miljøet. På sikt må det være et mål at alle som eier, bruker og utvikler eiendommer skal kunne ha lett tilgang til kunnskap og veiledningsmateriell om tradisjonsbasert materialbruk, håndverk, byggeteknikker og miljøvennlige løsninger. For at et slikt kunnskapsnettverk eller kompetansesenter kan fungere effektivt også for samiske miljøer og nasjonale minoriteter, må det være et mål at det i tillegg til teknisk kompetanse har kulturell kompetanse.

Strategier og tiltak

Regjeringen vil stimulere til å opprette et nasjonalt kunnskapsnettverk eller kompetansesenter for kulturhistoriske eiendommer. Målet med nettverket er bedre bevaring av bygg, anlegg og eiendommer med kulturhistorisk verdi. Nettverket skal øke kompetansen og bedre tilgjengeligheten til kvalitetssikret informasjon om forvaltning, drift, vedlikehold og utvikling av det bygde miljøet.

Forutsetninger som skal legges til grunn i videreutviklingen er at kunnskapsnettverket skal:

  • bygge på allerede eksisterende nettverk og kompetansemiljøer

  • være landsdekkende og stimulere til lokal og regional virksomhet

  • være godt forankret i bygge- og anleggsnæringen

  • svare på behovene til offentlige og private eiere av kulturhistoriske eiendommer

Aktuelle ansvarsområder for nettverket eller senteret kan være å formidle informasjons- og veiledningsmateriell samt henvise til relevant forskning og kanalisere ulike opplæringstilbud. Det skal fungere som en informasjonskanal mellom eiere, håndverkere, byggebransjen, museene og forvaltningen.

Nettverket eller senteret skal videre legge til rette for at konsulenter og håndverkere kan markedsføre sin kompetanse. I utviklingen av konseptet vil det bli lagt opp til et samarbeid med bygge- og håndverksbransjene, næringslivet, Innovasjon Norge, museumssektoren, andre aktuelle sektorer, frivillige organisasjoner og eksisterende nettverk innenfor håndverksbransjen.

Departementet startet i 2004 å oppsummere behovene og kartlegge de eksisterende tiltakene, nettverkene og kompetansen. På bakgrunn av dette vil man i løpet av 2005 ta stilling til organisering, lokalisering, utforming og drift av nettverket eller senteret, i samarbeid med de aktuelle aktørene.

Utviklingen av nettverket eller senteret skal inngå i en samlet strategi for en bærekraftig byggforvaltning.

Figur 6.7 På Svalbard bryter naturen ned mange av kulturminnene
 gjennom vind, råte, erosjon og isbjørnbesøk.
 Møte med spor etter dem som tidligere har levd og virket
 i det barske klimaet, virker sterkt på besøkende.
 I Ebeltofthavna finnes restene av en...

Figur 6.7 På Svalbard bryter naturen ned mange av kulturminnene gjennom vind, råte, erosjon og isbjørnbesøk. Møte med spor etter dem som tidligere har levd og virket i det barske klimaet, virker sterkt på besøkende. I Ebeltofthavna finnes restene av en båthytte, hvor en velvet båt er benyttet som tak over en liten hytte.

Til dokumentets forside