St.meld. nr. 39 (2001-2002)

Oppvekst- og levekår for barn og ungdom i Norge

Til innholdsfortegnelse

11 Ungdomssatsing i distriktene og i større byer

11.1 Gode oppvekstvilkår over hele landet

Å sikre barn og ungdom over hele landet gode oppvekst- og levekår er en viktig utfordring for familien, innbyggerne og for sentrale og lokale myndigheter. Statlige myndigheter har gjennom flere år hatt egne satsinger rettet både mot ungdom i distriktene og i større bysamfunn. Målet er å stimulere de gode krefter og initiativ som finnes lokalt og ansvarliggjøre både de unge og deres foreldre. Egeninnsats og medansvar står sentralt. Gode familieforhold, trygge nærmiljø og lokale nettverk er av vital betydning for oppveksten.

Tilbud og tjenester knyttet til blant annet barnehage, skole og utdanning, kultur og fritid er vesentlig i arbeidet med å sikre et godt oppvekstmiljø, både i distriktene og i de større byene. Frivillige organisasjoner og initiativ stimulerer både kvalitet og mangfold. Barn, ungdom og foreldre må få bedre innflytelse over den lokale barne- og ungdomspolitikken, og offentlige instanser må samarbeide bedre og styrke tjeneste- og brukerperspektivet på alle nivå.

I Sem erklæringen slås det fast at Samarbeidsregjeringen vil styrke regionalpolitikken for er å sikre bosettingen, verdiskapningen og levedyktige lokalsamfunn over hele landet. Satsing på barn og unges oppvekstvilkår er en avgjørende faktor for å sikre bosettingen. Uten barn tømmes distriktene. En god barne- og ungdomstid kan gi ungdom ønske om å bli værende eller flytte tilbake til hjemkommunen.

Sentraliseringen og den relativt høye andelen unge stiller byene overfor store utfordringer, blant annet i forhold til bolig og arbeid, kultur og fritid, levekår, helse og sosiale forhold. Å unngå press på storbyene og samtidig fraflytting fra distriktene, er en felles utfordring for samfunnet. Både by og land vil tjene på at folk slipper å bli tvunget til å flytte.

Barn og ungdom i de større byene møter ofte andre utfordringer og problemer enn barn og ungdom i andre deler av landet, og oppvekstvilkårene kan for mange være vanskelig. Selv om de fleste klarer seg bra, er andelen barn og unge som rammes av dårlige oppvekst- og levekår høyere enn tallene på landsbasis. Videre har byene en høyere andel barn og unge som lever i husholdninger med lav inntekt (Epland 2001). De største byene preges av skiller i levekår mellom ulike områder, og en opphopning av levekårsulemper i enkelte strøk og bydeler. Slike levekårsulemper kan være kriminalitet og utrygghet, sosial isolasjon og ensomhet, lav materiell standard og dårlig økonomi, arbeidsløshet og løs tilknytning til arbeidsmarkedet, dårlige bomiljøer og trafikkproblemer. Det er når slike levekårsproblemer hoper seg opp i enkelte strøk og bydeler at det blir et problem og en spesiell utfordring for fellesskapet.

Samtidig som byene kjennetegnes av høye bokostnader, miljøproblemer, ensomhet og utrygghet er også valgmulighetene knyttet til kultur, service-, jobb- og utdanningstilbud noe som tiltrekker mange. I distriktene opplever mange større nærhet til natur, næring og bomiljø og kanskje større medansvar for et lokalt fellesskap, med økte muligheter til samvær og dugnad.

For regjeringen er det et mål å demme opp for en utvikling der Osloregionen fortsetter å vokse langt raskere enn - og på bekostning av - resten av landet. Regjeringen vil bidra til å videreutvikle vekstkraftige regioner i alle deler av landet og bevare hovedtrekkene i bosettingsmønsteret. Bosettingsmål for de neste tyve årene er en mer balansert utvikling, der alle landsdeler har befolkningsvekst (jf. distrikts- og regionalpolitisk redegjørelse 2002).

11.2 Flytting og bosettingsmønster

11.2.1 Sentralisering og regional utvikling

Sett i et 20-års perspektiv har alle fylker, unntatt Finnmark, Nordland og Hedmark, hatt befolkningsvekst. Alle landsdeler med unntak av Nord-Norge har økt folketallet fra 1980 til 2000. Innad i fylkene og landsdelene går utviklingen likevel i sentraliserende retning. Regioner med større byer og tettsteder har hatt sterkest vekst. De siste årene er det særlig Osloregionen som har hatt stor befolkningsvekst. Nesten 80 prosent av landets befolkning bor nå i byregioner (med tilgang til sentra med minst 15 000 innbyggere), hvorav 40 prosent i storbyregioner (med tilgang til sentra med minst 50 000 innbyggere). De mest perifere regionene har de siste årene opplevd stagnasjon eller nedgang i folketallet.

Den nye befolkningssituasjonen med lavere fødselstall og skjevere aldersfordeling i flere distriktsområder fører til at konsekvensene av fraflytting blir større enn tidligere. Mange kommuner vil også få nedgang i folketallet selv om ingen flytter på seg. Befolkningsfremskrivninger antyder at mellom 126 og 224 av Norges kommuner vil få nedgang i folketallet de neste 10 årene. I arbeidet med å bevare hovedtrekkene i bosettingsmønstret er det derfor av særlig betydning å sette fokus på ungdoms bostedspreferanser.

11.2.2 Flytting og bosetting i ungdomsfasen

Flytting og bosetting må forstås i et livsfaseperspektiv. Ungdoms bostedsvalg og bostedsønsker varierer med hensyn til alder, interesser og livssituasjon. De yngste er opptatt av fritidsaktiviteter, møteplasser og utdanningsmuligheter. For unge i etableringsfasen er varierte jobbmuligheter, rimelige boliger, gode kultur- og fritidsmuligheter, service-, velferds- og tjenestetilbud og et godt oppvekstmiljø for barn sentrale faktorer for valg av bosted.

Mer permanent bosetting skjer generelt senere i livet nå enn tidligere, fordi flere tar høyere utdanning og alderen for familiedannelse har økt. De fleste flytter en eller flere ganger i løpet av alderen 15 til 35 år, men betydelig færre flytter etter fylte 35 år. Kvinner flytter mer enn menn. I løpet av aldersfasen 15 til 35 år flytter hele 75-80 prosent av alle kvinner og 65-70 prosent av alle menn.

Utdanning er en faktor som påvirker flyttemønsteret. Gjennom de siste tiårene har utdanningsnivået i den norske befolkningen blitt betydelig hevet. Når ungdom flytter for å ta seg utdanning, svekkes båndene til oppvekstkommunen. Samtidig knyttes bånd til studiestedet. Det har alltid vært slik at folk med høyere utdanning har flyttet mer enn folk med mindre utdanning. Men dette betyr ikke at alle med høyere utdanning flytter fra distriktene. Utdanning har ikke en entydig virkning på unges bostedsønsker. Også utdanningsnivået i distriktskommunene har vært jevnt stigende.

Lokal tilhørighet har ikke mistet sin betydning for unges bostedsønsker. Mange unge velger å flytte tilbake til oppvekstkommunen, og det er en tendens til at andelen av ungdom som er bofaste i alderen 15 til 35 år har økt det siste tiåret. Dette har skjedd til tross for økende utdanning blant unge.

Ved fylte 35 år bor om lag halvparten av et årskull i oppvekstkommunen. Det er imidlertid forskjell mellom ulike typer kommuner når det gjelder bofasthet blant ungdom. Bofastheten er størst i byene og minst i periferikommunene (se tabell 11.1). Mange studier viser at de som har lavere utdanning er mest bofaste. Menn er mer bofaste enn kvinner, særlig i periferikommunene. En viktig årsak til dette er knyttet til overtakelse av eiendom. Jo mer perifert beliggende en kommune er, desto større betydning har eiendom på flytteatferden for kvinner og menn. Det er menn som i størst grad overtar eiendom i periferikommuner.

Studier viser at det ofte er manglende muligheter i det lokale arbeidsmarkedet som er den største hindringen for å kunne realisere et eventuelt ønske om å etablere seg i hjemregionen. Jo mer spesialisert utdanning folk tar, desto større og mer varierte arbeidsmarkeder vil de måtte orientere seg mot for å finne relevante jobber, ikke minst hvis det er snakk om et par som forsøker å finne seg jobber.

Tilgang på arbeid og valg av «riktig» utdanning er nødvendige, men ikke tilstrekkelige betingelser for unges bostedsvalg. Selv ungdom med den «riktige» utdanningsbakgrunnen velger å bosette seg et annet sted enn i oppvekstkommunen sin. Kommunene opplever også at gjennomsnittlig halvparten av de nyinnflyttede flytter videre.

Ungdoms bostedsvalg kan også sees i sammenheng med verdier, røtter og identitet. Svært få som vokser opp i byområder, velger i dag å bosette seg i distriktskommuner. For unge som er oppvokst i en mindre sentral kommune, er en liknende kommune et vel så attraktivt bosted som de sentrale byene.

For å lokke de ferdigutdannede tilbake til sin oppvekstkommune i distriktene vil lave boutgifter, barnehage og slektskontakt være viktig for mange. Nyere forskning har satt fokus på hva folk i etableringsfasen som velger å flytte til mindre steder, selv oppgir som motivasjon. For mange henger dette sammen med et ønske om en annen livsstil enn den de ville hatt i storbyen. Et aktivt lokalmiljø, gode oppvekstvilkår for barn og et godt nabolag er argumenter folk bruker som begrunnelse for å bosette seg på stedet. Ved å sammenlikne enkeltkommuner og regioner har forskning også pekt på naturgitte fordeler knyttet til klima og natur, nærhet til en by og godt utbygd service- og kulturtilbud som viktige faktorer for kommunenes attraktivitet som bosted. Det fins kommuner som har økt bosettingen på tross av at det ikke har vært økning i jobber lokalt. På samme måte fins kommuner der det er vekst i arbeidsmarkedet, uten at tilflyttingen til kommunen har økt.

11.2.3 Bosettingsmønsteret fremover

Individuelle flyttebeslutninger utgjør nasjonale demografiske endringsprosesser. Tabell 11.1 viser flyttemønsteret for ungdom i et bestemt årskull, de som ble født i 1960-62. Av tabellen fremgår det at fraflyttingen er størst fra periferikommuner og minst fra de seks største byene. Det er de seks største byene og deres omlandskommuner som har opplevd den største tilveksten, og som sitter igjen med flyttegevinsten, mens andre kommunetyper har hatt et flyttetap av ungdom.

Tabell 11.1 Resultater av flytting i aldersfasen 15 til 35 år. Årskull født 1960-62. Prosent pr. 100 15-åringer ved inngangen til aldersfasen

Menn og kvinner By/tettstedsstrøk ellers
Født 1960-62 Landet som helhet De seks største byene Omlandet til de seks storbyene På Østlandet Utenom Østlandet Periferikommuner
M K M K M K M K M K M K
Bofaste 41 29 50 43 38 24 40 28 42 28 38 20
Tilbakeflyttere 18 20 18 19 19 21 19 21 17 20 15 17
Fraflyttede 41 51 32 38 43 55 41 51 41 52 47 63
Nykommere 41 51 56 65 54 67 34 45 30 41 21 32
Tap/gevinst 0 0 +24 +27 +11 +12 -7 -6 -11 -11 -26 -31

Kilde: Aktuelle befolkningstall 99/3-5, SSB

Tabellen viser at periferikommuner har et gjennomsnittlig tap på 30 prosent av kullstørrelsen gjennom prosessen fra barn til voksen. Slike tap ikke kan repeteres fra generasjon til generasjon uten at bosettingsmønsteret endres og lokalsamfunn ødelegges. Når det likevel har gått bra i Norge til nå, skyldes det to viktige demografiske rammebetingelser. Den ene er at det har vært store barnekull i distriktene og små i byene, slik at sentraliserende flytting har bidratt til å fordele generasjonene jevnere i ulike regioner. Det andre er at det nesten sammenhengende har vært vekst i kullstørrelsene totalt, slik at det har vært vekst å fordele gjennom flytting.

Fra og med dagens barnegenerasjon er begge disse to gunstige rammene for omfordeling gjennom flytting borte. Veksten i barnekullene tok slutt med fruktbarhetsnedgangen på 1970-tallet. Dette innebærer at det på landsbasis i kommende tiår kan forventes en nedgang i aldersgruppen 25 til 35 år på nær 20 prosent. Nedgangen har en skjev regional profil, i periferikommunenes disfavør. Dette skyldes både at fruktbarhetsfallet var sterkere i bygdene og langs kysten enn i byene, og at en stadig større andel av barnefamiliene har etablert seg i byområdene. Dagens barnesentralisering innebærer at barn i distriktene er underrepresentert i befolkningen allerede fra fødselen av. Selv uten flytting vil folketallet i periferikommuner gå ned.

11.3 Innsats rettet mot ungdom i distriktene

11.3.1 Innledning

Regjeringen vil legge til rette for at den enkelte skal ha reell frihet til å bosette seg der han eller hun ønsker. Mange unge med høyere utdanning som ønsker å bosette seg i distriktene, finner i dag ikke attraktive jobbmuligheter. Samtidig er mange småsamfunn avhengige av at nye unge ønsker å bosette seg der for å kunne overleve på sikt. At ungdom velger å etablere seg i distriktene, er avgjørende for å sikre bosetting, verdiskaping og levedyktige lokalsamfunn over hele landet. For å bidra til dette vil regjeringen fortsette satsingen på unge i distrikts- og regionalpolitikken.

11.3.2 Statlige satsinger rettet mot ungdom i distriktene

Den statlige innsatsen rettet mot ungdom i distriktene varierer fra integrering i den generelle distrikts- og regionalpolitikken til særskilte satsinger rettet mot ungdom.

Kommunal- og regionaldepartementet har i stor grad forsøkt å integrere innsatsen rettet mot unge i den generelle distrikts- og regionalpolitikken. Departementet overfører midler til distrikts- og regionalpolitiske tiltak hvert år og legger vekt på at de ulike forvaltningsorganene bør ha et spesielt fokus på unge.

Fra høsten 1997 og ut 2001 gjennomførte Kommunal- og regionaldepartementet en utkantkommunesatsing. Målsettingen var å bidra til at utkantkommuner blir bedre i stand til å påvirke og ta ansvar for langvarig nedgang i folketallet. Fylkeskommunene, Kommunal- og regionaldepartementet og flere andre departementer var aktive samarbeidspartnere med sju pilotkommuner, en pilotregion og vel 60 andre utkantkommuner. Satsingen bygde på tre hovedstrategier; samfunnsbygging, næringsutvikling og personorientering. Unge fra ungdomsskolealderen og opp til om lag 30 år har vært en sentral målgruppe. Som et ledd i satsingen rettet mot ungdom ble kommunene invitert til å delta i en egen opplæring av ungdom kalt «positivitetsagenter». Målet var å etablere et tettere samarbeid mellom ungdom, politikere, administrasjon og næringsliv lokalt. Vel 60 kommuner deltok. Gjennom arbeidet ble det satt et særskilt fokus på ungdoms engasjement for å skape en positiv utvikling lokalt. Positivitetsagentprosjektet er sammen med resten av utkantkommunesatsingen under evaluering av Rogalandsforsking og Agderforsking.

Gjennom St.meld. nr. 34 (2000-2001) Om distrikts- og regionalpolitikken er det vedtatt å videreføre satsingen rettet mot små kommuner gjennom en egen «småsamfunnssatsing». Erfaringene fra utkantsatsingen vil ligge til grunn for arbeidet, og det vil bli rettet en særlig innsats inn mot unge.

Den næringsrettede ungdomssatsingen er i hovedsak rettet mot å gi unge jobbmuligheter i distriktene, samt å legge til rette for at de kan etablere egen næringsvirksomhet. Tilrettelegging for entreprenørskap, nyskaping og innovasjon står sentralt. Nordlandsforskning har utført en kartlegging for å finne ut i hvilken grad distriktspolitiske virkemidler har nådd unge mellom 14 og 30 år i perioden fra 1997 til 1999. Kartleggingen omfatter syv virkemidler: kommunale næringsfond, tilrettelegging for næringsutvikling, etablererstipend, næringshager, distriktsutviklingstilskudd, samt to program for kompetanseutvikling (FORNY-programmet og SMB-Kompetanse). I tillegg gir den en oversikt over ungdomsprosjekter som har fått støtte gjennom fire ulike virkemidler: tilskudd til utkantkommuner, tilskudd til INTERREG, regionale samordningstiltak og profilering av distriktene. Kartleggingen av faktisk virkemiddelbruk viser at noen av virkemidlene har en klar ungdomsprofil, mens andre ikke har en like tydelig innretning mot ungdom. Kartleggingen viser at ungdomssatsingen fremdeles er i en innledende fase. Viljen til og forståelsen for å satse på ungdom i distriktspolitikken er klart til stede. Et viktig signal fra kartleggingen er at det er nødvendig å videreføre fokus på ulike befolkningsgrupper for å sikre at de får sin del av de distriktspolitiske virkemidlene.

Nærings- og handelsdepartementet har samarbeidet med Utdannings- og forskningsdepartementet, andre departement, Statens nærings- og distriktsutviklingsfond (SND), Foreningen ungdomsbedrifter og næringslivsorganisasjoner om ulike prosjekter. Innenfor regjeringens IT-politikk - eNorge - er en del prosjekter rettet mot ungdom. Statens nærings- og distriktsutviklingsfond (SND) har vedtatt en egen ungdomsstrategi. Målgruppen i denne satsingen er personer mellom 18 og 29 år som vurderer å starte eller drive egen næringsvirksomhet. Det legges særlig vekt på at SND skal være aktiv og fleksibel i sin kontakt med ungdom. Distriktskontorene skal ha en egen ungdomskontakt og en lokal handlingsplan for ungdomsarbeidet. For Selskapet for industrivekst (SIVA) er unge høyt utdannede personer en viktig målgruppe for satsingen på næringshager. Formålet med næringshager er å stimulere til utvikling av nye arbeidsplasser innenfor kunnskapsintensive næringer i distriktene. Dette gjøres ved å tilby infrastruktur og utviklingsmiljøer til personer med høy kompetanse, med særlig fokus på å nå unge av begge kjønn.

Innenfor opplæring og utdanning er det over flere år arbeidet med å utvikle entreprenørskap i utdanningssystemet. Utdannings- og forskningsdepartementet har vært en sentral aktør i dette arbeidet, som for øvrig er preget av utstrakt samarbeid mellom flere departementer og andre aktører. Eksempler på prosjekter er elev- og ungdomsbedrifter, distriktsaktiv skole og partnerskap skole - næringsliv. Flere departement har nå gått sammen om å gi Ungt Entreprenørskap et skikkelig løft i arbeidet med å utvikle entreprenørskap og ungdomsbedrifter både i grunnskole, videregående opplæring og ved høgskolene. Langt flere elever og studenter skal i tiden som kommer få tilbud om å utvikle ferdigheter i det å etablere en bedrift.

Landbruksdepartementet har innenfor sin satsing på likestilling og rekruttering tiltak som rettes mot ungdom. Inntil 10 prosent av Bygdeutviklingsmidlene (BU) kan nyttes til slike tiltak. Midlene rettes mot områder med utfordringer knyttet til fraflytting, sysselsetting, demografisk utvikling m.m. Satsingen skal fremme mobilisering av bygdefolket og legge til rette for næringsutvikling. Dette kan blant annet skje ved at det støttes opp om tiltak som engasjerer ungdom eller som kommer ungdom av begge kjønn til gode.

Rekruttering til landbruket er en forutsetning for å nå landbrukspolitiske mål om et levedyktig og bærekraftig landbruk i hele landet. Gjennom BU-midlene er det muligå få tilskudd for å gjennomføre mindre investeringer knyttet til generasjonsskifte i landbruket. Videre gis det støtte til praktikantordning i landbruket (dekning av praktikantenes lønnsutgifter, arbeidsgiveravgift osv.). Bønder som ønsker det blir praksisverter, og det inngås kontrakt mellom vert og praktikant. Opplæringstilbudet er knyttet opp mot studieretning naturbruk på videregående skole. BU-midlene forvaltes av Fylkesmannens Landbruksavdeling.

Fiskeridepartementet har tiltak rettet mot å rekruttere flere ungdommer inn i fiskerifagutdanning på videregående nivå, både direkte mot ungdom samt skolering av lærere. Det er også utarbeidet temahefter og annet materiell som kan gi grunnskolen et bedre utgangspunkt for å knytte undervisning og prosjektarbeid til fiskeri- og havbruksnæringen. Videre deltar departementet i et utvekslingsprogram med andre land, der det utveksles arbeidsplasser for å skape markedskontakt. Ungdom er en del av målgruppen.

Barne- og familiedepartementet har siden 1999 hatt en egen tilskuddsordning til ungdomssatsing i distriktene. Distriktskommuner med sterk nedgang i folketallet har gjennom denne ordningen blitt invitert til å søke om tilskudd til lokale ungdomssatsinger på kultur- og fritidsområdet. Ved tildeling av midler har departementet vært opptatt av at de konkrete aktivitetene og prosjektene skal utformes lokalt, og at kommunene legger opp til et helhetlig arbeid for å styrke ungdomsmiljøet gjennom et samspill mellom ungdom og kommunale myndigheter. Hensikten med ordningen er ikke bare å stimulere til ungdomsaktivitet i kommunen, men i like stor grad å stimulere til dialogprosesser mellom kommune og ungdom. Ordningen har skapt stor interesse i distriktskommunene og mye engasjement blant ungdom. De relativt små tilskuddsbeløpene har gitt store resultater, fordi de har stimulert til egeninnsats fra ungdom. Barne- og familiedepartementet vil videreføre innsatsen rettet mot ungdom i distriktene. Utfordringene fremover er fortsatt å styrke kultur- og fritidstilbudet for og med ungdom i små lokalsamfunn, for å bidra til kreative og stimulerende ungdomsmiljø der ungdom trives og kan bruke sine ressurser i lokalsamfunnet.

Miljøverndepartementet startet i 2001 programmet «Miljøvennlige og attraktive tettsteder i distriktene. Dette er et 5-årig program som gjennomføres i samarbeid med seks andre departement. Programmet er et ledd i regjeringens distriktspolitikk, og medvirkning fra barn og ungdom er et sentralt element i programmet.

11.3.3 Ungdomssatsing i fylker og kommuner

Satsing på ungdom har vært et prioritert område i fylkeskommunene fra 1990-tallet, og det er utviklet egne strategier og handlingsplaner. Satsingen har vært preget av å være tverrsektoriell og vidtfavnende. I en kartlegging som er gjort av enkelte fylkeskommuner, blir ungdom sett på som en strategisk viktig gruppe i arbeids- og fritidsliv, og som stabiliserende for bosettingsmønsteret. Det å gi økt livskvalitet og boglede for ungdom blir også sett som viktig. Enkelte fylkeskommuner har gitt ungdomssatsingen svært høy prioritet, og har utarbeidet egne fylkesdelplaner for ungdom. Sogn og Fjordane har blant annet igangsatt programmet «Ung i Sogn og Fjordane», som gjennomføres i et samarbeid mellom ungdom og ulike aktører i fylket. Nordland har gjennom flere år hatt et eget tverrsektorielt ungdomspolitisk handlingsprogram.

Et viktig verktøy i arbeidet med å få til bedre samordnet innsats i fylkene er regionale utviklingsprogrammer (RUP). Arbeidet ble igangsatt av Kommunal- og regionaldepartementet på midten av 1990-tallet. Hovedhensikten var bedre samhandling, bedre kobling mellom regionale utfordringer og virkemidler og mer målstyring og mindre regelstyring. Det er enkelte strategier og tiltak som går igjen i programmene med hensyn til ungdomsrelatert innsats. Fokus på relasjonene mellom skole og næringsliv står sentralt. Dette omfatter både opplæring i entreprenørskap og tiltak knyttet til informasjon om lokalt/regionalt næringsliv i skolen. Tiltak som tar sikte på å skape lokal tilhørighet og identitet, eksempelvis gjennom stedsutviklingsprosjekter, er også vanlige. Programmene er gjennomgående preget av at ungdomsperspektivet skal integreres i den generelle satsingen.

Mange lokalsamfunn og kommuner forsøker å holde kontakten med fraflyttede ungdommer blant annet gjennom å invitere til felles aktiviteter når ungdom er hjemme på ferie. Andre kommuner har etablert egne stipendordninger for ungdom under utdanning, for å stimulere til at ungdommene bosetter seg i kommunen etter endt utdanning. Ungdom er også prioritert innenfor enkelte virkemidler. For eksempel har det blitt stilt krav til kommunale næringsfond at ungdom skal prioriteres. Mange distriktskommuner jobber også aktivt med å fremme ungdoms deltakelse i lokalsamfunnet.

Gjennom utkantkommunesatsingen (se kap. 11.3.2) ble det rettet et særskilt fokus mot ungdoms engasjement og deltakelse lokalt. Arbeidet som ble igangsatt engasjerte både hjemmeværende og utreist ungdom, samtidig som det ble utviklet spennende prosjekter basert på helhetsstrategier for å stimulere unge til å bosette seg i kommunene. Erfaringene fra pilotkommunen Vågå illustrerer helhetstenkningen som har vært lagt til grunn for å utvikle et mangfoldig arbeids-, bo-, kultur- og fritidsmiljø, med ungdom som en sentral målgruppe. Ungdom har vært aktive deltakere ved å delta i rådgivende referansegrupper, konkret planlegging og gjennomføring av tiltak. De har kommet med innspill til hva som kunne gjøre Vågå bedre og mer attraktivt som sted for bosetning og næringsetablering. I tillegg til ungdom som bor i kommunen, har en like viktig målgruppe vært de som hadde flyttet ut. Innspill og løpende kontakt og oppdatering på hva som skjedde i hjembygda er gitt gjennom adressebanker, informasjonsavis, Web-sider samt møter med utflyttede ungdommer i Oslo. Erkjennelsen av at arbeid ikke er nok for å konkurrere om fremtidig ung bosetning har vært vesentlig. Erfaringene fra utkantkommunesatsingen viser at konkurransen om de unge i utkantkommuner blir tøff i fremtiden, men de kommunene som utvikler helhetlige tilbud og fremstår som attraktive vil kunne vinne i denne konkurransen.

11.3.4 Tilrettelegging for ungdomsbosetting

Ungdoms valg av bosted har sammenheng med en rekke faktor, knyttet til varierte jobbmuligheter, rimelige boliger, gode kultur- og fritidsmuligheter, service-, velferds- og tjenestetilbud og et godt oppvekstmiljø for barn. I arbeidet med å sikre dette spiller kommunene en helt sentral rolle. Kommunene legger viktige rammebetingelser og leverer nødvendige tjenester, både til innbyggerne og til næringslivet. Kommuner som har gode tilbud til befolkningen vil ha langt større muligheter til å fremstå som livskraftige og attraktive. Nærkontakt og innflytelse fra de det angår er da ikke bare en mulighet, men en nødvendighet. Samtidig er det av betydning at sentrale myndigheter tilrettelegger gode rammebetingelser for å sikre likeverdige levekår i hele landet.

En god barne- og ungdomstid kan gi ungdom ønske om å bli værende eller flytte tilbake til hjemkommunen. Det må derfor være et mål for distriktskommuner å stimulere til positive opplevelser for barn og ungdom og et godt oppvekstmiljø, blant annet gjennom å gi barn og ungdom gode muligheter for deltakelse og innflytelse lokalt. I distriktskommuner er ikke deltakelse bare er et spørsmål om å sikre barn og unges demokratiske rettigheter - det er også et spørsmål om å sikre kommunens fremtid. Det å bli invitert til å si sin mening, bli tatt på alvor og se at ens forslag får konsekvenser, gir positive opplevelser av å være viktige for kommunen. At ungdom får innflytelse kan ha betydning for om de ser for seg en fremtid lokalt, og ønsker å etablere seg i kommunen.

Mange kommuner vil være avhengig av tilflyttere, spesielt unge i etableringsfasen, for å kunne være levende lokalsamfunn, og for å kunne fylle stillinger i privat og offentlig sektor med riktig kompetanse. En utfordring for disse vil både være å rekruttere personer med tilhørighet til regionen og personer som ikke har vokst opp der. Manglende samsvar mellom arbeidsmarkedet i distriktene og unge i etableringsfasen sine ønsker for arbeid, gjør fornyelse av arbeidsmarkedet til en sentral utfordring. En næringspolitikk som gir private initiativ større håp om å lykkes, vil også gi distriktene flere ben å stå på og unge voksne større valgmuligheter. Lokalsamfunnene må også være åpne for nye folk og nye impulser.

Nesten alle sider av statlig politikk har betydning for regional utvikling og distriktspolitiske mål. I arbeidet med videreutvikle den distriktspolitiske satsingen rettet mot ungdom er det nødvendig med bredt engasjement, både fra statlige, fylkeskommunale og kommunale myndigheter. Samspill og samarbeid, samt god dialog med ungdomsmiljøet, må stå sentralt.

Regjeringen vil fortsette satsingen på unge i distrikts- og regionalpolitikken. Potensielle nyskapere vil være hovedmålgruppen for de selektive næringsrettede virkemidlene. Den næringsrettede ungdomssatsingen er i hovedsak rettet mot å gi ungdom jobbmuligheter i distriktene, samt å legge til rette for at unge kan etablere egen næringsvirksomhet. Tilrettelegging for entreprenørskap, nyskaping og innovasjon vil stå sentralt. Regjeringen legger særlig vekt på å øke evnen og viljen til nyskaping blant unge jenter og gutter gjennom å gi skoleelever praktisk kunnskap om bedriftsetablering og gjennom å stimulere aktive og kreative ungdomsmiljø i distriktene. Samtidig forventes det at dreiningen av virkemidler mot mer fokus på kompetanse og nyskaping kommer unge til gode, siden disse i stor grad tar høyere utdanning.

11.4 Innsats rettet mot ungdom i større bysamfunn

11.4.1 Innledning

For å sikre et godt oppvekstmiljø over hele landet er det av betydning å rette en særlig satsing inn mot de største bykommunene. Enkelte større byer sliter med levekårsulemper, som kan bidra til å skape vanskelige oppvekstvilkår og gjøre nærmiljøet utrygt. Dette gjelder spesielt de tre største byene og Oslo i særdeleshet.

Staten har gjennom flere år tatt et spesielt ansvar for å styrke oppvekst- og levekårene for barn og ungdom i større bysamfunn. Viktige satsinger er blant annet Barne- og familiedepartementets tilskuddsordning «Ungdomstiltak i større bysamfunn», Kultur- og kirkedepartementets satsing på idrett i storby og «Handlingsprogrammet for Oslo indre øst», som er et samarbeid mellom stat og kommune. Videre har staten gjennom en årrekke bidratt med betydelige midler til bolig- og byfornyelse i de tre største byene. Dette har ført til opprustning av mange boligområder med trygge og gode lekeplasser, gårdsrom, parker og uterom.

Regjeringen fremmet våren 2002 St.meld. nr. 23 (2001-2002) Bedre miljø i byer og tettsteder, der det trekkes opp prinsipper for god fysisk utforming av bystrukturer og lokalområder. Målene er blant annet å legge til rette for trygge, vakre og opplevelsesrike byer og tettsteder med høy miljø- og bokvalitet for befolkningen og bystrukturer som stimulerer til helsefremmende livsstil. Utformingen av byer og lokalsamfunn med felles byrom, grønnstrukturer, idrettsanlegg og miljøvennlige transportformer, har stor betydning for barn og unges mulighet til lek, fysisk aktivitet og helsefremmende oppvekstmiljø.

Regjeringen vil tidlig i 2003 legge frem en stortingsmelding som tar opp de spesielle utfordringene de største byene står overfor, blant annet integrering, fattigdomsproblemer og oppvekstvilkår for barn og ungdom. Regjeringen vil føre en aktiv og positiv storbypolitikk, som legger til rette for gode oppvekstvilkår for barn og ungdom.

11.4.2 Levekår og oppvekstmiljø

Befolkningsutviklingen gjør at en høy andel barn og ungdom vokser opp i større byer og deres omlandskommuner. I tillegg til barn og unge som har storbyene som sin oppvekstarena tiltrekker storbyene ungdom fra distriktene. Samlet sett innebærer dette at overgangen fra ungdom til voksen i økende grad finner sted i en større by.

Et viktig kjennetegn ved de større byene er at de fungerer som sentra i sine landsdeler med felles bo-, arbeids-, kultur- og utdanningsmarked. I løpet av de senere tiår har storbyene og omlandskommunene vokst sterkt og utgjør i økende grad et felles storbysamfunn. Et samarbeid mellom storbyene og omlandskommunene på barne- og ungdomsområdet er derfor nødvendig.

Storbyene har tradisjonelt hatt god økonomi, og de har ligget foran mange andre lokalsamfunn når det gjelder å sikre befolkningen gode levekår. De typiske «storbygodene» blir ofte beskrevet som; god økonomi og færre lavtlønte, flere utdanningsmuligheter, flere jobbtilbud, et bredere tjenestetilbud og flere kultur- og fritidstilbud. Storbyproblemene knyttes ofte til ulike sider ved bolig- og nærmiljø som; støy og forurensning, trange boliger eller dårlig bostandard, færre sosiale relasjoner og mer kriminalitet og uttrygghet. Virkeligheten i større bysamfunn er svært sammensatt, og det finnes både fordeler og ulemper ved å leve i norske storbyer.

Tetthet, strøksmessig segregering og heterogen befolkning er noen kjennetegn ved de større byene. I storbyene øker muligheten for at grupper med samme bakgrunn og livssituasjon bor konsentrert. Levekårsundersøkelser viser at de interne sosiale og økonomiske forskjellene er vesentlig større i storbyene enn i mindre kommuner. Dette gjør seg spesielt gjeldende i Oslo. Mens noen områder av byen preges av de beste levekårene i landet har andre de dårligste levekårene.

En opphoping av levekårsulemper i et geografisk område behøver ikke bety en opphoping på individnivå, og de aller fleste barn og unge klarer seg bra i storbyene. For ungdom kan oppveksten i storbyen være preget av stor grad av bevegelsesfrihet og store muligheter til utvikling og opplevelser på egen hånd.

Bymiljøet gir rom for et mangfold av fritidsaktiviteter, men innebærer også at barn og ungdom kan bli eksponert for negative miljø preget av vold, kriminalitet og rus som kan bidra til å skape utrygghet. Byen, og særlig sentrum, tiltrekker mange unge spesielt i helger og på kveldstid. Sentrumspendling vekker bekymring, særlig i forhold til ungdom som ikke finner seg til rette i sitt bo- og nærmiljø enten i bydelene eller i nabokommunene. Ungdom som faller ut av skole, jobb og tradisjonelle fritidsaktiviteter og som unndrar seg voksenkontakt har en tendens til å trekke mot sentrumsområdene hvor en lett kan komme i kontakt med negative miljø preget av rus, vold og kriminalitet. Dette fordrer et tett samarbeid mellom uteseksjon/oppsøkende tjeneste, barnevern og politi i storbyene og de omkringliggende bydeler og kommuner.

I arbeidet med å sikre et godt fritidsmiljø er det av betydning med gode rusfrie og rimelige ungdomsaktiviteter, både i lokalmiljøene og i sentrum. Gode møteplasser for sosial kontakt og aktivitet, både i regi av frivillige organisasjoner og kommunale myndigheter, er viktig å sikre. De mange frivillige organisasjoner må løftes frem og gis gode rammevilkår. Videre fins det gode erfaringer med ungdomshus eller allaktivitetshus, hvor ungdom blant annet kan engasjeres gjennom arbeidsmarkeds-, sysselsettings- eller skoleringstiltak.

I de senere år har ungdomsgjenger med voldelige og annen kriminell atferd i de større byene fått mye oppmerksomhet. Omfanget av slike gjenger er ikke stort, men medlemmene er gjengangere i kriminalstatistikken både når det gjelder vold, ran, vinnings- og narkotikakriminalitet. Gjengene sprer frykt og uro både i barne- og ungdomsmiljøene og i lokalmiljøene. Det ser også ut til at slike gjenger har en tendens til å trekke til seg ungdom som ikke finner sin plass i samfunnet. Dersom det ikke finnes positive og attraktive arenaer hvor de unge kan få støtte og få benyttet sine ressurser på en positiv måte, øker faren for at en trekkes til kriminelle miljø og voldelige gjenger. Det er derfor viktig at byene støtter opp om inkluderende, trygge og meningsfylte fritidsaktiviteter hvor barn og unge kan benytte sine ressurser på en positiv måte. Negative utviklingstrekk i ungdomsmiljøene må bekjempes gjennom målrettet arbeid og godt samspill mellom etater og tjenester lokalt og med frivillige krefter. Innsats fra barn og ungdom må stå sentralt. Erfaringer viser at det nytter å satse på forebyggende arbeid, og at det beste virkemidlet på sikt er å bedre oppvekst- og levekårene for barn og ungdom.

Et særtrekk ved noen større byer, og særlig Oslo, er en høy andel barn og unge med etnisk minoritetsbakgrunn i enkelte bydeler og områder. Mange av disse lever i familier med dårligere levekår enn resten av befolkningen. Dette medfører utfordringer i forhold til skole, arbeid, bolig, helse og fritid, og stiller krav om bred og målrettet innsats i forhold til integrering og inkludering. Oslo står i en særstilling når det gjelder andelen barn og unge med etnisk minoritetsbakgrunn. I 2000 var i overkant av 31 prosent av elevene i grunnskolen minoritetsspråklige. Dette varierer imidlertid fra rundt 90 prosent ved enkelte skoler til om lag 5 prosent ved andre skoler.

Barn og ungdom med etnisk minoritetsbakgrunn møter særlig utfordringer i forhold til språk, skolegang og arbeid. De deltar mindre i det organiserte fritidstilbudet og faller i større grad ut av utdanningssystemet enn barn og unge med norsk bakgrunn. Studier viser at ungdom med etnisk minoritetsbakgrunn i mindre grad enn majoritetsungdom har fullført grunnskole og i mindre grad er representert i videregående opplæring, og at de har større problemer med progresjon og gjennomstrømming i videregående opplæring sammenlignet med majoritetsungdom (NIFU 2001). Dette stiller skole og nærmiljø i bykommunene overfor store utfordringer. Det er skolens ansvar å gi alle elever tilrettelagt undervisning og lokal skoleutvikling er viktig. Utdanning er en ressurs på arbeidsmarkedet og har betydning både for personlige utvikling og for levekår. Ungdom med mangelfulle lese- og skrivekunnskaper, som ikke henger med på skolen, som har vanskeligheter med å skaffe seg utdanning og jobb er blant de mest sårbare og utsatte gruppene i dagens samfunn (se også kap. 7.3.2.2).

Enkelte foreldre til barn og unge fra etniske minoriteter deltar lite i skolehverdagen. En skole som legger til rette for et godt samarbeid med hjemmene slik at de kan støtte opp om barns skolehverdag bidrar til integrering. Erfaringer fra skole-hjem samarbeid viser at det er mulig å få til gode resultater også på skoler hvor en høy andel av elevene har etnisk minoritetsbakgrunn. Det er imidlertid av betydning at flere skoler sikrer et godt samarbeid med minoritetsforeldre (se også kap. 7.3.4.6).

Jenter med etnisk minoritetsbakgrunn benytter seg i liten grad av eksisterende fritidsaktiviteter. Enkelte jenter og unge kvinner lever isolert og uten kontakt med det norske samfunnet. Isolasjon, tvangsekteskap og kjønnslemlesting har vært aktuelle tema i de senere år. Det er viktig å støtte opp om arbeid for å styrke identiteten og motvirke isolasjon, marginalisering og diskriminering av unge jenter med etnisk minoritetsbakgrunn. Statlige myndigheter har derfor gjennom flere år støttet tiltak og prosjekter som tar sikte på økt deltakelse og integrering av unge jenter med etnisk minoritetsbakgrunn. Innsatsen på området vil bli styrket og videreutviklet. Når det gjelder tvangsekteskap og kjønnslemlesting er det laget og fornyet tiltaksplaner som både ivaretar dialogen og markerer dette som ulovlige og krenkende overgrep. Disse skal følges opp og fornyes fortløpende.

Undersøkelser viser at det er en overrepresentasjon av barn og ungdom med krigsbakgrunn i enkelte større byer, enten de er enslige mindreårige flyktninger eller de kom hit sammen med familien sin. Dette er en sårbar gruppe som trenger spesiell oppfølging og som stiller offentlige myndigheter overfor store utfordringer. Blant annet er det viktig å sikre en tett oppfølging av disse unge både i forhold til bolig, skole, arbeid og fritid. Videre er det et udekket behov for psykososial hjelp og støtte. Barn og unge med krigsbakgrunn bør få tilbud om samtalegruppe, andre tilpassede aktiviteter og/eller psykologbehandling som svarer til den enkeltes behov.

Et annet særtrekk ved de større byene er en høyere andel barneverntilfeller enn i mindre kommuner. Noen problemer forsterkes i storbyene, både fordi storbyene har en tendens til å bli et fristed for ungdom som ikke finner seg til rette i lokalmiljøene på mindre steder, og fordi enkelte trekk ved storbysamfunnet kan virke marginaliserende på en del ungdom. Det er også lettere å stikke seg bort og unngå kontakt med hjelpeapparatet. Siden den sosiale kontrollen og det sosiale sikkerhetsnettet kan virke svakere i de større byene enn i mindre kommuner, er det viktig med en målrettet innsats rettet mot barn og ungdom. Arbeid og innsats som kan gi barn og ungdom støtte og omsorg slik at de kan bli i stand til å mestre sine liv på en best mulig måte er nødvendig. Virkemidlene må innrettes slik at de bidrar til selvhjelp og uavhengighet, og motvirker klientifisering. For å sikre dette er det behov for tett oppfølging og lavere terskel for å fange opp barn og ungdom som faller utenfor skole, jobb eller fritidsaktiviteter. Tett tverrfaglig og tverretatlig samarbeid er spesielt viktig for at ungdom skal få nødvendig hjelp og støtte.

Samtidig er det viktig å øke bevissthetsnivået hos ungdom omkring valg av utdanningssvei og livsbane. Dette krever at samfunnet stiller opp. De områdene og barne- og ungdomsgrupper som sliter med de største levekårsulempene, må sikres hjelp og støtte. Som et ledd i dette arbeidet er det nødvendig med oppdatert kunnskap, slik at svakheter i oppvekstmiljøet og store forskjeller i levekår og oppvekstbetingelser kan motvirkes.

11.4.3 Ungdomssatsing i større bysamfunn

I 1982 ble det etablert en egen statlig tilskuddsordning rettet mot ungdom i større bysamfunn. Tilskuddsordningen «Ungdomstiltak i større bysamfunn» administreres av Barne- og familiedepartementet, og omfattet i 2002 de 10 bykommunene Oslo, Bergen, Trondheim, Stavanger, Kristiansand, Drammen, Tromsø, Skien, Fredrikstad og Sandnes. Innenfor rammen av tilskuddsordningen gjennomføres det også en spesialsatsing i Oslo, Bergen og Trondheim.

Målet med tilskuddsordningen er å bedre oppvekst- og levekårene for ungdom i større bysamfunn. Ordningen er delvis begrunnet med levekårsulemper i større byer, som igjen forsterker de sosiale problemene. Delvis blir ordningen begrunnet med at det i større byer oppstår nye fenomener og trender i ungdomsmiljøene som vi ikke kjenner og ikke vet hvordan vi skal hanskes med. Noen av disse fenomenene og trendene er positive og berikende, slik som et mangfoldig kultur- og fritidstilbud og et flerkulturelt samfunn. Andre er mer problematiske så som framveksten av gjengkriminalitet og -slagsmål, barneran, nynazistiske miljøer, hærverk/tagging, nye rusmidler og rusmønstre. Ordningen gir mulighet til å følge med i trender og forsøke nye innfallsvinkler og metoder i barne- og ungdomsarbeidet. Dette er kunnskap som kommer andre byer og resten av landet til gode når tilsvarende problemstillinger blir aktuelle der. Gjennom dette er tilskuddsordningen et viktig bidrag i arbeidet med å utvikle en bedre barne- og ungdomspolitikk.

Tilskuddsordningen har ungdom i alderen 12 til 25 år som målgruppe. Tiltakene og prosjektene som støttes skal inngå i en helhetlig og samlet ungdomspolitikk, og arbeid rettet mot ungdom med spesielle behov skal prioriteres. Videre skal ungdoms deltakelse og innflytelse i planlegging og gjennomføring prioriteres. Det skal legges vekt på:

  • å forebygge uønsket sosial atferd, bl.a. vold, mobbing, kriminalitet, rus og rasisme, å motvirke fordommer og diskriminering, og å fremme gjensidig respekt

  • deltakelse fra ungdomsgrupper som i liten grad benytter seg av eksisterende kultur- og fritidstilbud

  • inkludering og etablering av alternative mestringsarenaer

  • likeverd og like muligheter for jenter og gutter

  • likeverdige muligheter for funksjonshemmede

  • arbeid og innsats som tar sikte på å nå ungdom med fattigdomsproblemer

Arbeid og innsats hvor ungdom selv er igangsettere, pådrivere, er trukket med i utformingen og styringen samt innsats overfor ungdom med etnisk minoritetsbakgrunn og utsatte ungdomsgrupper skal prioriteres. Barne- og familiedepartementet ønsker å stimulere til større samarbeid og samordning av den innsatsen kommuner, bydeler, frivillige organisasjoner og ungdomsgrupper og private institusjoner gjør for å bedre oppvekstmiljøet.

Fra tilskuddsåret 2002 er fordelingen av midler endret slik at 80 prosent av bevilgningen fordeles direkte til bykommunene slik at de selv kan avgjøre hvilke tiltak og prosjekter som skal tildeles støtte. De resterende 20 prosent av bevilgningen forvaltes av Barne- og familiedepartementet og benyttes til strakstiltak for å løse oppgaver og problemer av mer akutt karakter i ungdomsmiljøene, og til utviklingsarbeid rettet mot kommunene. Bakgrunnen for dette er at regjeringen ønsker å oppmuntre de aktuelle bykommunene til selv å prioritere innenfor tildelingskriteriene.

Ungdom med etnisk minoritetsbakgrunn har vært en prioritert målgruppe de siste 10 årene og blir i stor grad fanget opp gjennom mange av tiltakene og aktivitetene som har mottatt støtte.

Midlene har bidratt til å sette i gang kommunalt og frivillig arbeid overfor vanskeligstilte og utsatte ungdommer. Gjennom ordningen er det blant annet gitt støtte til leksehjelp og alternative undervisningsopplegg for ungdom som ikke finner seg til rette innenfor det etablerte skolesystemet eller som trenger litt ekstra hjelp. Videre er det gitt støtte til alternativ musikkundervisning, dataundervisning, medieverksteder, dansegrupper, teaterundervisning osv. Dette foregår enten i regi av skolen, frivillige organisasjoner, i ungdomshus, fritidssentre og fritidsklubber drevet at det offentlige eller frivillige organisasjoner. Møteplassene er åpne for alle og legger vekt på inkludering.

I tillegg har mange ulike ungdomsgrupper med etnisk minoritetsbakgrunn startet sin virksomhet med støtte fra denne ordningen. Tilskuddet har fungert som en fødselshjelp i etableringsfasen frem til mer varig finansiering gjennom ordinære offentlige støtteordninger til barne- og ungdomsorganisasjoner. Støtten gjennom storbyordningen har vært et steg på veien til inkludering i andre barne- og ungdomsorganisasjoner og nettverk. Samtidig har ordningen bidratt til at unge med etnisk minoritetsbakgrunn har kunnet fremstå som positive rollemodeller med anerkjennelse og innpass i samfunnet.

En annen viktig erfaring som er høstet gjennom arbeidet er det positive engasjementet og ønske om deltakelse fra ungdom selv når det gjelder å motvirke negative trekk som vold, mobbing, rus, kriminalitet, rasisme og gjengatferd i ungdomsmiljøene. Enkelte ungdomsgrupper og ungdomsmiljø har vist stor kraft, styrke, engasjement og utholdenhet i dette arbeidet og fortjener positiv omtale for alt det samfunnsnyttige arbeidet som er utført. Ungdom har vært positive rollemodeller i det forebyggende arbeidet langt utenfor egne bygrenser, og enkelte tiltak og prosjekt har høstet positiv omtale internasjonalt. Det er en stor utfordring for bykommunene å sikre ungdomsgrupper og ungdomsmiljø deltakelse og innflytelse i det forebyggende og holdningsskapende ungdomsarbeidet fremover.

I en evaluering av storbyordningen (NOVA-rapport 9/99) konkluderes det med at det er liten tvil om at storbymidlene har ført til en aktivisering og vitalisering av barne- og ungdomsfeltet og at det er oppnådd konkrete resultater innenfor satsningsområdene:

  • integrering av barn, unge og familier med etnisk minoritetsbakgrunn

  • forebygge marginaliseringsprosesser som vold, kriminalitet og sosial utstøtning

  • brukermedvirkning og ungdoms medbestemmelse

Tilskuddsordningen har avdekket behov for økt satsing på flere områder. Retten til å bli voksen og deltakelse i samfunnet handler om adgang til utdanning, arbeid og egen bolig. Tilskuddsordningen har utviklet seg til i stadig større grad å rette seg mot utsatte ungdomsgrupper og -miljøer, spesielle skoleringstiltak og etablering av mestringsarenaer for ungdom som faller ut av skole og utdanning og som mangler mulighet for å hevde seg på arbeidsmarkedet.

I det videre arbeidet er det behov for økt satsing på alternative mestringsarenaer. Tilskuddsordningen har vist at mange barn og unge har problemer med å finne seg til rette innenfor det ordinære skolesystemet. Dette gjelder blant annet barn og unge med språkvansker. Alternativ undervisning, frivillige organisasjoner og varierte aktivitetstilbud er alternative mestringsarenaer som kan tildele ungdommene betydningsfulle roller og oppgaver og bidra til økt kompetanse og styrke deres identitet.

Et annet virkemiddel, som hindrer marginalisering, og som det vil være viktig å satse mer på fremover er positive fritids- og ferieaktiviteter med lav eller ingen egenandel. Dette er et nødvendig bidrag overfor barn og unge som lever i familier med liten betalingsevne og familier med liten tradisjon for typiske tur-, ferie- og fritidsaktiviteter. Deltakelse i kultur- og fritidstilbud handler ikke bare om fritidsaktiviteter, men også om ervervelse av kunnskap og ferdigheter som er del av en generell kvalifisering i samfunns- og yrkesliv.

Rusmiddelmisbruk, og ikke minst det økende alkoholforbruket blant ungdom, er urovekkende. Storbyenes rusproblematikk bør kartlegges nærmere og ettervernet for unge rusmisbrukere må styrkes. Ungdomsgrupper som de unge har tillit til og signalsterke ungdomsmiljø må i større grad benyttes i det rusforebyggende arbeidet. Det er positive erfaringer med å bruke ungdom i rusforebyggende arbeid, blant annet i regi av Uteseksjonen i Oslo. Det bør også tenkes nytt og satses på et bredt samarbeid, blant annet med krefter innen mote-, musikk-, underholdnings- og mediaindustrien. Samtidig må en ikke undervurdere det store antallet som nås med rusfrie holdninger i de mer klassiske, ideelle og religiøst baserte organisasjonene og i idrettsarbeidet (se også kap. 6 og kap. 8).

Når det gjelder statlige virkemidler rettet mot ungdom i større byer, er disse spredt på mange departement. Barne- og familiedepartementet har samordningsansvar i ungdomspolitikken. Departementet vil ta initiativ til koordinering og samordning av innsatsen overfor barn og ungdom i større bysamfunn, blant annet gjennom etablering av en tverrdepartemental arbeidsgruppe på området.

Barne- og familiedepartementet vil videreutvikle og styrke storbyordningen. Ungdom med etnisk minoritetsbakgrunn står overfor spesielle utfordringer, og tiltak og prosjekter som fremmer integrering skal vektlegges. Spesialsatsingen på de utvalgte bykommunene Oslo, Bergen og Trondheim vil fortsette. Utsatt ungdom vil ha prioritet innenfor storbyordningen og innsatsen skal i større grad rettes inn mot byer og områder som har størst behov og hvor levekårsulempene er størst. Det vil og bli stimulert til samarbeid mellom storbyene og omlandskommunene for å løse felles utfordringer på ungdomsområdet.

11.4.4 Idrett i større byer

De største byene står også overfor spesielle utfordringer når det gjelder idrettsvirksomhet både på aktivitets- og anleggssiden. I storbyene er det for få og generelt for dårlig vedlikeholdte anlegg. Idretten har dessuten i flere områder av byene liten oppslutning i befolkningen generelt, og begrensede ressurser, menneskelig og økonomisk. Det er blant annet vanskelig å få rekruttert trenere og ledere. I byområder med store innslag av etniske minoriteter er dette spesielt framtredende.

I 1993 startet Kulturdepartementet et eget storbyprosjekt på idrettsområdet. Prosjektets sentrale målgrupper er barn og ungdom, samt kvinner fra etniske minoriteter. Aktivitetene er rettet mot uorganiserte. Byene som har vært involvert er Oslo, Bergen, Trondheim og Stavanger (t.o.m. 1995), samt to kommuner i Akershus (Oppegård og Lørenskog). Samlet sett er det bevilget i underkant av 60 millioner kroner til prosjektet i perioden 1993-2001.

Gjennom storbyprosjektet er det satt fokus på idretten som miljøskapende faktor og som en brobygger mellom ulike kulturer. Aktivitetene skal være såkalte lavterskeltilbud, hvor en kan delta etter egne forutsetninger og behov. Prosjektet har så langt lykkes i å få større oppslutning om aktivitetstiltak blant barn og ungdom med etnisk minoritetsbakgrunn, og prosjektet har også ført til større rekruttering fra denne gruppen til idrettslag og klubber. Dette er imidlertid langt fra ensbetydende med at man har lykkes i å beholde dem etter hvert som det legges større vekt på ferdigheter, prestasjoner, regelmessig oppmøte, utstyr, oppslutning og frivillig arbeid av foreldrene osv.

I St.meld. nr. 14 (1999-2000) Idrettslivet i endring fremholdes det at regjeringen ønsker å videreføre storbyprosjektet på aktivitetsområdet. Fra og med spillemiddelfordelingen for 2001 er tilskudd til idrett i storby lagt inn under posten «Fysisk aktivitet, lokal tilhørighet og sosial integrasjon». Det er stilt krav om at Norges idrettsforbund og Olympiske Komité (NIF) skal samordne arbeidet med utgangspunkt i tidligere erfaringer, samt ta ansvar for videre utvikling. Målgruppene vil være; barn og ungdom (6-19 år), barn og ungdom med problematferd samt innvandrere. Også andre urbane strøk, utover de som allerede er nevnt, kan søke om midler til aktivitetstiltak.

I forhold til storbyene er det også grunn til å nevne at det er stilt til disposisjon 63 millioner kroner ekstra til anleggsutvikling i storbyene. Midlene vil bli delt ut over en treårsperiode (2001-2003) til følgende byer: Oslo, Bergen, Trondheim, Stavanger, Kristiansand, Tromsø og Drammen. Målet er å bidra til at innbyggerne, og da spesielt barn og ungdom, får bedre tilgang til idrettsanlegg enn tilfellet har vært.

11.4.5 Handlingsprogrammet Oslo indre øst

Handlingsprogrammet Oslo indre øst er statens og Oslo kommunes felles satsing for å bedre levekårene i Oslo indre øst i løpet av en tiårsperiode. Handlingsprogrammet omfatter bydelene Sagene-Torshov, Grünerløkka-Sofienberg og Gamle Oslo. Samarbeidet bygger på en felles politisk plattform fra 1997, og på årlige avtaler mellom kommunal- og regionalministeren og byrådet i Oslo. Arbeidet ledes av en felles statlig-kommunal styringsgruppe. Bevilgningen er på 100 millioner kroner årlig; 50 fra staten og 50 fra kommunen.

Programmet har fra og med 2001 fem hovedmål:

  • oppvekstvilkårene skal styrkes

  • boforholdene i Oslo indre øst skal bli bedre

  • risikofaktorer for sykdom reduseres og tilbud til innbyggere med psykiske problemer og rusbruk bedres

  • situasjonen til personer i særlig vanskelig situasjon på arbeidsmarkedet bedres

  • befolkningens felles byrom og miljø rustes opp og gjøres tryggere, miljøvennlig transport og lokal aktivitet stimuleres

  • legge til rette for bærekraftig byutvikling med positiv levekårseffekt

I hele perioden har over halvparten av midlene blitt benyttet til å styrke oppvekstvilkårene for barn og ungdom. Programmet har som målsetting å bedre oppvekstvilkårene for barn under skolealder, styrke fritidstilbudet til barn og unge, samt gjøre barn i Oslo indre øst bedre rustet til samfunnsdeltakelse gjennom skolegang. Innenfor skolen har det vært satset på leksehjelp, skolefritidsordningen, elevgrupper med spesielle behov, styrking av kontakt mellom skole og hjem, alternativ opplæring, kultur og identitetsskapende tiltak og fysisk opprustning av skolegårder. Bydelene har også satset på ulike barne- og ungdomstiltak.

Det er foretatt flere evalueringer av ulike tiltak og satsinger i handlingsprogrammet. Forskningsstiftelsen Fafo gjennomførte blant annet en større evaluering av aktiviteter i grunnskolen i 1999 som viser at satsingene innenfor skolesektoren har mulighet for å kompensere for dårlige levekår (Fafo-rapport 330, 2000). I rapporten understrekes betydningen av at tiltaksnivået på satsing i skolen opprettholdes. Videre pekes det på at det er et stort potensial for overføring av kunnskap og erfaring fra og mellom skolene, og andre som har nytte av disse erfaringene.

Handlingsprogrammet har også en stor satsing på fritidstiltak for eldre ungdom og videregående opplæring. Satsingen er konsentrert om tre områder:

  • satsing på aktiviteter som tilbyr kulturelt innpass til ungdom (yngre og eldre ungdom)

  • satsing som tilbyr konkrete ressurser (datamaskiner, videoutstyr, danselokaler osv.)

  • satsing som tar sikte på å styrke samholdet og kontinuiteten i bydelens oppfølging av vanskeligstilte yngre ungdom og ungdom som er under barnevernet.

Godt eksempler på dette er Friluftssenteret i Gamle Oslo, Riverside og Ungdommens mediesenter. Dette er tiltak som har lav brukerterskel og når mange ungdommer som ellers ikke benytter organiserte tilbud. Evalueringer viser at det er svært viktig med tilbud som stiller lave krav til deltakelse og ressurser, spesielt for å få med ungdom med etnisk minoritetsbakgrunn.

For å bidra til utveksling av erfaringer og kunnskap har Handlingsprogrammet bygget opp en database bestående av alle prosjektene som får midler. Programmet skal etter avtalen avsluttes i 2006 og det er satt i gang arbeid med å sikre erfaringene til en sluttrapport. Det er laget en langsiktig plan for rapportering og evaluering som gjøre det mulig å drøfte hvilke levekårseffekter programmet har hatt.

11.5 Satsingsområder og tiltak fremover

Kapitlet gir en presentasjon og gjennomgang av innsatsen rettet mot ungdom i distriktene og i større bysamfunn. Målet er blant annet å stimulere til likeverdige oppvekstvilkår og positive ungdomsmiljø over hele landet. Frivillig engasjement og innsats fra ungdom selv er viktig for å sikre dette.

I kapitlet gis en presentasjon av utviklingen av bosettingsmønstret de senere år, og betydningen av å satse på ungdom for å bevare hovedtrekkene i bosettingsmønsteret. Videre drøftes de særlige utfordringer de større byene står overfor i arbeidet med å sikre ungdom gode oppvekst- og levekår.

Tiltak rettet mot ungdom i distriktene:

  • Fortsatt satsing på ungdom i distrikts- og regionalpolitikken. Potensielle nyskapere vil være hovedmålgruppen for de selektive næringsrettede virkemidlene. Den næringsrettede ungdomssatsingen er i hovedsak rettet mot å gi ungdom jobbmuligheter i distriktene, samt å legge til rette for at unge kan etablere egen næringsvirksomhet. Tilrettelegging for entreprenørskap, nyskaping og innovasjon vil stå sentralt. Regjeringen legger særlig vekt på å øke evnen og viljen til nyskaping blant unge jenter og gutter gjennom å gi skoleelever praktisk kunnskap om bedriftsetablering og gjennom å stimulere aktive og kreative ungdomsmiljø i distriktene.

  • Ungt Entrepenørskap. Flere departement har gått sammen om å gi Ungt Entreprenørskap et skikkelig løft i arbeidet med å utvikle entreprenørskap og ungdomsbedrifter både i grunnskole og videregående opplæring og ved høgskolene. Langt flere elever og studenter skal i tiden som kommer få tilbud om å utvikle ferdigheter i det å etablere en bedrift.

  • Rekruttering av ungdom til landbruket. Landbruksdepartementet har innenfor sin satsing på likestilling og rekruttering tiltak som rettes mot ungdom. Midlene rettes mot områder med utfordringer knyttet til fraflytting, sysselsetting, demografisk utvikling m.m. Satsingen skal fremme mobilisering av bygdefolk og legge til rette for næringsutvikling.

  • Positive ungdomsmiljø. Barne- og familiedepartementet sin tilskuddsordning til ungdomssatsing i distriktene videreføres. Utfordringene fremover er fortsatt å styrke kultur- og fritidstilbudet for og med ungdom i små lokalsamfunn, for å bidra til kreative og stimulerende ungdomsmiljø der ungdom trives og kan bruke sine ressurser i lokalsamfunnet.

  • Økte muligheter til deltakelse og innflytelse lokalt. Kommunene oppfordres til å stimulere til positive opplevelser for barn og ungdom og et godt oppvekstmiljø, blant annet gjennom å gi barn og ungdom gode muligheter for deltakelse og innflytelse lokalt. At ungdom får innflytelse kan ha betydning for om de ser for seg en fremtid lokalt, og ønsker å etablere seg i kommunen.

Tiltak rettet mot ungdom i større byer:

  • Stortingsmelding om storbyene. Regjeringen vil tidlig i 2003 legge frem en stortingsmelding som tar opp de spesielle utfordringene de største byene står overfor, blant annet integrering, fattigdomsproblemer og oppvekstvilkår for barn og ungdom. Regjeringen vil føre en aktiv og positiv storbypolitikk, som legger til rette for gode oppvekstvilkår for barn og ungdom.

  • Økt kunnskapsinnhenting. Det vil bli stimulert til økt kunnskapsinnhenting slik at svakheter i oppvekstmiljøet og store forskjeller i levekår og oppvekstbetingelser kan motvirkes.

  • Koordinering og samordning av statlig innsats. Barne- og familiedepartementet vil ta initiativ til koordinering og samordning av innsatsen overfor barn og ungdom i større bysamfunn, blant annet gjennom etablering av en tverrdepartemental arbeidsgruppe på området.

  • Tilskuddsordning rettet mot ungdom i større bysamfunn. Barne- og familiedepartementet sin tilskuddsordning «Ungdomstiltak i større bysamfunn» videreføres. Ungdom med etnisk minoritetsbakgrunn står overfor spesielle utfordringer, og tiltak og prosjekt som fremmer integrering skal vektlegges. Spesialsatsingen på de utvalgte bykommunene Oslo, Bergen og Trondheim vil fortsette. Utsatt ungdom vil ha prioritet innenfor storbyordningen og innsatsen skal i større grad rettes inn mot byer og områder som har størst behov og hvor levekårsulempene er størst. Det vil og bli stimulert til samarbeid mellom storbyene og omlandskommunene for å løse felles utfordringer på ungdomsområdet.

  • Økt satsing på idrett i de større byene. Dette skal blant annet skje gjennom ekstra midler til bygging av idrettsanlegg i noen større byer samt videreføring av storbyprosjektet på aktivitetsområdet. Målgruppen er barn og ungdom (6-19 år), barn og ungdom med problematferd og etniske minoriteter.

Til dokumentets forside