3 Utforming og organisering av barne- og ungdomspolitikken

3.1 Grunnlag og retning

Et overordnet prinsipp for utforming og organisering av barne- og ungdomspolitikken er å sikre at barn og ungdoms behov og interesser settes i sentrum og at det stimuleres til medansvar. Den offentlige politikken må bygge på et helhetssyn, og bidra til at barn og unges interesser blir ivaretatt innenfor alle samfunnssektorer og på alle forvaltningsnivå.

Oppgave- og ansvarsdelingen i barne- og ungdomspolitikken stiller store krav til samarbeid og samordning, både på de enkelte forvaltningsnivå og mellom forvaltningsnivåene. Arbeid og oppgaver som berører barn og ungdom er i dag spredt mellom forskjellige instanser i forvaltningen, og mellom ulike forvaltningsnivå. De fleste departementene har oppgaver som berører barn og ungdoms oppvekst- og levekår, enten direkte eller indirekte. Barne- og familiedepartementet har hovedansvaret for å samordne det statlige arbeidet overfor barn og ungdom. Fylkesmannen og andre deler av den statlige lokalforvaltningen har ansvar for kontroll og tilsyn med sektorpolitikken regionalt og overfor kommunene. I den praktiske gjennomføringen av barne- og ungdomspolitikken er kommunene og fylkeskommunene de sentrale aktører.

Regjeringen ser det som en sentral oppgave å legge til rette for et godt samarbeid mellom de mange aktørene i barne- og ungdomspolitikken. De offentlige satsingene for å bedre barn og ungdoms oppvekstmiljø krever et nært samspill mellom sentrale og lokale krefter. Sentrale myndigheter har viktige oppgaver som pådrivere. Men det skal være et supplement til en lokal innsats og en frivillig sektor som må få bedre rammevilkår, blant annet gjennom et forenklet regelverk for økonomisk støtte og dermed mindre detaljekontroll. Retningen skal være større tillit og tro på det engasjementet som utvises i frivillige organisasjoner og arbeid som viser medansvar for andre. Det er i lokalsamfunnene der barn og ungdom lever at innsatsen må iverksettes. Samarbeid mellom offentlige instanser må videreutvikles, og samarbeidet med frivillig sektor må styrkes.

Barn og ungdom må få økte muligheter til å delta aktivt i utformingen av sitt eget oppvekstmiljø. I tillegg til at barn og ungdoms deltakelse øker kvaliteten og treffsikkerheten på barne- og ungdomspolitikken, er deltakelse viktig for erfaringskunnskap og trening i verdivalg, medansvar og demokratiske holdninger. Politisk deltakelse og engasjement hos barn og unge har ikke bare skoleringverdi. Dette har også en egenverdi for de unges hverdag, trygghet og trivsel.

For myndighetene er det en utfordring å utforme en politikk som sikrer barn og ungdom mest mulig likeverdige tjenester og tilbud og som ivaretar mangfoldet av behov og utviklingsmuligheter. Politikken må utformes og organiseres slik at alle barn og unge får den hjelp og støtte de har krav på med størst innsats overfor dem som trenger det mest. Tverrsektorielt samarbeid og bedre utnytting av ressursene må stå sentralt i arbeidet med å videreutvikle barne- og ungdomsarbeidet lokalt.

Det er viktig at lokale myndigheter legger opp et planmessig arbeid for å styrke oppvekstmiljøet og trekker med det frivillige organisasjonsliv. En må se sammenhengen mellom det offentlige arbeidet og innsats i regi av frivillige organisasjoner og grupper. Regjeringen ønsker at kommunene skal ta initiativ til dialog og samarbeid med barn og ungdom, med frivillige organisasjoner og grupper, med foreldre og andre ressurspersoner - og gjennom et slikt samarbeid komme frem til en strategi eller plan for hvordan en i fellesskap kan bedre oppvekstmiljøet lokalt.

FNs konvensjon om barnets rettigheter utgjør et viktig grunnlag for barne- og ungdomspolitikken. Regjeringen vil fremme en proposisjon om innarbeiding av barnekonvensjonen i norsk lov. Her vil det bli foreslått å inkorporere barnekonvensjonen i norsk lov gjennom mennesrettsloven. Det vil også bli foreslått lovendringer som vil synliggjøre barnekonvensjonens bestemmelser i lovgivningen på en bedre måte.

3.2 Samspill og samordning

Det er en utfordring å utnytte eksisterende ressurser i forvaltningen i et felles og varig løft for et bedre oppvekstmiljø. For å sikre dette er det behov for bedre samspill mellom forvaltningsnivåene, og for økt samarbeid og samordning på de enkelte forvaltningsnivå. Det er og behov for styrket dialog og samarbeid med barn og ungdom, foreldre og frivillig sektor.

Barn og ungdoms oppvekstvilkår påvirkes i stor grad av kommunale beslutninger og gjennom kommunale tilbud og tjenester. Virkemidler og tjenestetilbudet til barn og unge varierer kommuner imellom. Dels kommer dette av ulik satsing og ulike behov, men viktig er også spørsmålet om hvordan kommunen klarer å samordne sine tilbud og tjenester, og dermed utnytte ressursene bedre. Å styrke og videreutvikle det tverretatlige samarbeidet, slik at hensynet til barn og unge blir satt klarere på dagsorden, er et viktig mål. Når barn og ungdom settes i sentrum, må de organisatoriske løsningene som kommunene velger formes ut fra hva som er best for barn og ungdom.

Innsatsen fra frivillige krefter, fra barn og ungdom og fra foreldre er viktige forutsetninger for utvikling av et godt oppvekstmiljø. Frivillige organisasjoner og grupper gjør en betydelig innsats for barn og ungdom både på det praktiske og holdningsskapende området. Gjennom dialog, medvirkning og bred kontakt med ulike grupper av innbyggere vil kommunen få et bedre grunnlag for å sikre at barn og ungdoms interesser blir ivaretatt i planlegging og politikkutforming.

Tverrfaglig samarbeid er nødvendig for å sikre en god utvikling. Selv om studier viser at det foregår mye samarbeid og kontakt peker de på at samarbeidet ikke er godt nok. Det avdekkes mangelfullt samarbeid, interessemotsetninger og kamp mellom profesjoner om virkelighetsforståelse og roller. Samarbeidsutvalg og kontaktgrupper kan være nyttig, men ingen løsning alene. Det trengs initiativ og utvikling på flere områder og nivåer samtidig; lokalt, regionalt og nasjonalt. Mange utfordringer er også av en slik karakter at ingen profesjon eller etat kan takle dem alene. Det gjelder f.eks. barn og ungdom med store atferdsproblemer eller funksjonshemming. Det er tilbud og tjenester som må tilpasses behovene, og barn og unge med behov for hjelp og støtte skal f.eks. ikke bli gjenstand for lange diskusjoner om hvor i hjelpeapparatet de hører hjemme.

I arbeidet med å sikre barn og ungdom gode tilbud og tjenester er det viktig at det også legges til rette for kompetanseutvikling blant fagfolk. Holdningene blant de profesjonelle som kommer i kontakt med barn og unge og deres familier vil ofte være avgjørende for hvordan kontakten forløper. Dette krever oppdatert kunnskap blant alle yrkesgrupper som jobber i forhold til barn og ungdom. Men det må ikke skje en profesjonalisering som ekskluderer medvirkning fra engasjerte unge og foreldre og samarbeid med berørte familier.

En strategi i arbeidet med å sikre en helhetlig barne- og ungdomspolitikk er å styrke dialogen mellom statsforvaltningen og de mange aktører i barne- og ungdomspolitikken; barn og ungdom selv, foreldre, lokale politikere, fagfolk, forskere og representanter for frivillige organisasjoner og grupper. Siden Statens barne- og ungdomsråd ble nedlagt i 1986 har det ikke eksistert noe bredt sammensatt råd på sentralt nivå, som har arbeidet med spørsmål som gjelder oppvekstmiljøet for barn og unge på bred basis. Regjeringen vil ikke foreslå at det etableres et nytt samarbeidsråd, men vil videreutvikle dialogen og samarbeidet gjennom eksisterende fora, både i regi av frivillige organisasjoner og fag- og forskningsmiljøer. Det er av særlig betydning at de ulike fagdepartementene har en god dialog med representanter for barn, ungdom og foreldre.

Regjeringen vil og legge vekt på å bedre samarbeidet mellom departementene, blant annet for å sikre at statlige myndigheter kommer med klare og entydige signal overfor kommunesektoren.

3.3 Oppgave- og ansvarsdelingen mellom forvaltningsnivåene

3.3.1 Innledning

Det norske styringssystemet bygger på en klar oppgave- og ansvarsfordeling mellom ulike forvaltningsnivå; stat, fylkeskommune og kommune. Statlig styring av kommunesektoren omfatter de virkemidler som skal fremme vedtatte nasjonale mål.

Forholdet mellom staten og kommunesektoren har utviklet seg i retning økt desentralisering av ansvar, overgang til rammefinansiering og demping av detaljerte krav til organisering av virksomheten. Kommunesektoren har i dag stor frihet til å organisere den kommunale forvaltningen og prioritere egen ressursbruk ut fra lokale behov og forutsetninger.

Handlefriheten stiller store krav til den enkelte kommune om å foreta de nødvendige prioriteringer ut fra lokale behov for at nasjonale mål på det barne- og ungdomspolitiske området skal nås. Så langt viser erfaringer at det fortsatt er ulikheter i tilbud og tjenester kommunene imellom. Noen av ulikhetene er naturlige lokale prioriteringer. Men å sikre barn og unge over hele landet gode og likeverdige tilbud og tjenester er et viktig politisk mål. Det stiller krav både til lokale og sentrale myndigheter.

Når det gjelder oppgaver på sentralt statlig nivå har utviklingen de senere år gått i retning av at forvaltningsoppgaver har blitt kanalisert ut fra departementene og organisert i ulike typer statlige forvaltningsorgan. Dette har også skjedd på områder av stor betydning for barn og unge. Det vil i årene som kommer være en utfordring å få til en mest mulig effektiv administrasjon av statlige forvaltningsoppgaver, noe som krever en fortløpende vurdering av den eksisterende ansvars- og oppgavefordeling. I den sammenheng er det viktig med regelforenkling og mindre detaljestyring overfor den frivillige sektor, et arbeid regjeringen er i gang med.

Oppgavefordelingen mellom stat, fylke og kommune er under debatt og endring jf. NOU 2000:22, St.meld. nr. 31 (2000-2001): Kommune, fylke, stat - en bedre oppgavefordeling og St.meld. nr. 19 (2001-2002): Nye oppgaver for lokaldemokratiet - regionalt og lokalt nivå. Endringene har også betydning for oppgavefordeling og organisering på barne- og ungdomsområdet.

3.3.2 Arbeid og organisering på statlig nivå

På sentralt statlig nivå er oppgavene på barne- og ungdomsområdet først og fremst knyttet til politikkutforming, lovgivning, økonomiske overføringer, bevilgninger til forskning, kompetanseoppbygging og utviklingsarbeid samt informasjon og veiledning.

Sentrale myndigheter har i flere år lagt vekt på å styrke oppvekstmiljøet for barn og ungdom gjennom omfattende forsøks- og reformarbeid, gjennom utvikling av nye tilbud og tjenester og støtte til verdifull lokal virksomhet. Det siste tiåret er det gjennomført en rekke reformer for å styrke og videreutvikle barne- og ungdomspolitikken. Det er bygd ut et sett av virkemidler for å sikre barn en god og trygg oppvekst. Her er familiepolitikken vesentlig. Det kan vises til utbygging av barnehager, høyere kvalitet og kapasitet i barnevernet og en bedre politikk for småbarnsforeldre gjennom kontantstøtte og bedrede permisjonsordninger. Det er og utviklet og tatt i bruk nye behandlingsmetoder for atferdsvanskelige barn og ungdommer. På skolesektoren er det gjennomført et omfattende reformarbeid, både i grunnskolen og i videregående opplæring, samtidig som det er etablert skolefritidsordninger for de yngste elevene. Videre har det skjedd en større vektlegging av barn og ungdoms behov og interesser i kommunale plan- og beslutningsprosesser. På kultur- og fritidsområdet er det tatt en rekke initiativ for å styrke tilbudene, og sikre barn og unge bedre muligheter for aktiv deltakelse. Det er også gitt prioritet til forskning og kompetanseoppbygging på barne- og ungdomsområdet. Det internasjonale samarbeidet på barne- og ungdomsområdet er styrket. Den økte innsatsen har gitt gode resultater, men fortsatt er det behov for å styrke innsatsen rettet mot barn og ungdom.

Samordning og samarbeid mellom departementene

En av begrunnelsene for opprettingen av et eget Barne- og familiedepartement i 1991 var behovet for å samle og dermed styrke regjeringsarbeidet for barn og unge. Gjennom dette ble ansvaret for barne- og ungdomspolitikken for første gang samlet i samme departement. Endringen av departementsstrukturen var et viktig politisk signal om at regjeringen ønsket å prioritere barn og ungdom gjennom en samordnet innsats. Etableringen av et eget Barne- og familiedepartement har så langt vist seg å være et viktig bidrag til å gi barne- og ungdomspolitikk økt oppmerksomhet. I en intervjukartlegging blant politikere, fagfolk og byråkrater som ble gjort i forbindelse med utarbeidelsen av NOU 1995:26 «Barneombud og barndom i Norge» fremhevet mange at opprettelsen av et eget Barne- og familiedepartement har hatt stor praktisk og symbolsk betydning, og gitt barne- og ungdomshensyn større gjennomslagskraft overfor de andre departementene, dels også overfor kommuner og fylkeskommuner.

Selv om Barne- og familiedepartementet har hovedansvar for å samordne det statlige arbeidet overfor barn og ungdom, har alle departementene viktige oppgaver som berører barn og ungdom, enten direkte eller indirekte. Hvilke oppgaver og ansvar de enkelte departementene har redegjøres det for i publikasjonen «Satsing på barn og ungdom. Regjeringens mål og innsatsområder i statsbudsjettet» som legges fram av Barne- og familiedepartementet hvert år. Publikasjonen gir en samlet oversikt over departementenes innsatsområder og støtteordninger, og presenterer budsjettall som berører barn og ungdom. Publikasjonen distribueres bredt til kommuner, fylker, frivillige organisasjoner mm. Regjeringen vil videreutvikle dette arbeidet.

Oppgave- og ansvarsfordelingen mellom departementene på barne- og ungdomsområdet stiller store krav til samordning og koordinering, slik at regjeringens politikk fremstår som enhetlig. Det tverrdepartementale samarbeidet på området er utvidet de senere år, gjennom samarbeid om handlingsplaner, forsøks- og utviklingsarbeid, informasjon, konferanser mv. Videre ble det høsten 1997 opprettet et eget statssekretærutvalg for barne- og ungdomsspørsmål. Samordning og koordinering av barne- og ungdomspolitikken er viktige stikkord for utvalgets arbeid. Utvalget ledes av statssekretæren i Barne og familiedepartementet, og har medlemmer fra relevante departement og Statsministerens kontor. Saksmengden spenner over et vidt felt, siden utvalget i prinsippet kan ta opp alle spørsmål som berører barn og ungdoms oppvekstmiljø. Arbeidet med samordning departementene imellom skal videreutvikles og tydeliggjøres.

Ombudsordninger

Det er tre ombudsordninger som alle har betydning for barn og unge. Barneombudet, Forbrukerombudet og Likestillingsombudet er frittstående ombud som står faglig ansvarlige for egne prioriteringer.

Barneombudsordningen ble etablert i 1981, og Norge var det første land i verden med eget barneombud. Barneombudet er i lov om barneombud av 5. desember 1981 og i instruks gitt et bredt ansvar for å fremme barns interesser og rettigheter innen alle samfunnsområder. Ombudet setter fokus på livsområder av sentral betydning under oppveksten. Lov om barneombud pålegger også ombudet å følge med om norsk rett og forvaltningspraksis samsvarer med de forpliktelser Norge har etter FNs konvensjon om barnets rettigheter.

Som talsperson for barn og unge søker Barneombudet å omforme barn og unges erfaringer og kunnskap til politisk og praktisk handling. Redskapene er høringsvar til Storting og regjering, innspill til lovforslag, instrukser og praksis, initiere til debatt blant fagfolk og opinion, og innenfor ombudets mandat være enkeltmenneskets beskytter mot urettferdig og urimelig behandling.

Det er stor nasjonal og internasjonal interesse for Barneombudets arbeid, noe som stiller spesielle krav til Ombudets informasjonsvirksomhet. I tillegg til å sikre god informasjon om Ombudets virksomhet er det av betydning å videreutvikle Internetts muligheter som dialog- og informasjonsinstrument med barn og unge.

Kontakt og dialog mellom sentrale og lokale myndigheter

I arbeidet med å gjennomføre en samlet barne- og ungdomspolitikk er det behov for økt dialog og kontakt mellom sentrale, regionale og lokale myndigheter. Departementenes kontakt med regionale og lokale myndigheter på barne- og ungdomsområdet ivaretas i dag blant annet gjennom jevnlige konferanser og møter, gjennom samarbeid om kompetanseoppbygging, forsøks- og utviklingsarbeid og gjennom informasjonsutveksling og dialog. Dette samarbeidet vil bli videreutviklet.

For å stimulere flere kommuner til å utvikle en god barne- og ungdomspolitikk vil Barne og familiedepartementet årlig utpeke en barne- og ungdomskommune. Dette skal være en kommune som har utmerket seg gjennom å gjøre et godt arbeid for å bedre oppvekstmiljøet lokalt. En forutsetning for utvelgelsen er at kommunen har lagt vekt på et godt samspill lokalt, mellom ulike etater og tjenester, og mellom offentlig og frivillig sektor. Dialog med barne- og ungdomsmiljøene vil stå sentralt, og kommunens arbeid for å gi barn og ungdom innflytelse lokalt vil bli vektlagt.

I tilknytning til utpeking av årets barne- og ungdomskommune vil det bli arrangert en fast årlig konferanse om barne- og ungdomspolitikk for kommunesektoren, rettet mot politikere, kommuneansatte og representanter for barne- og ungdomsmiljøene. Konferansen vil bli arrangert fortrinnsvis i den utvalgte kommunen eller i regionen. Et viktig siktemål vil være å sette søkelys på lokalt samarbeid og samspill for å bedre oppvekstmiljøet. I tillegg til denne faste årlige konferansen vil dialogen med kommunesektoren også bli ivaretatt gjennom andre konferanser, samlinger og møter om barne- og ungdomspolitikk - rettet mot fagfolk, politikere, foreldre, frivillige organisasjoner og barne- og ungdomsmiljøene.

Det vil og bli lagt økt vekt på kompetanseoppbygging overfor de som arbeider med barne- og ungdomsspørsmål på lokalt nivå. Formidling av gode erfaringer fra lokalt arbeid står sentralt her, sammen med videre- og etterutdanning.

Kontakten mellom sentrale og lokale myndigheter skjer også ved at statlige myndigheter gir støtte til lokalt forsøks- og utviklingsarbeid. Gjennom dette innhentes kunnskap om lokalt arbeid som kan brukes i videreutviklingen av den statlige barne- og ungdomspolitikken. I tillegg stimuleres det til nye arbeidsmetoder lokalt og det skapes arenaer for erfaringsutveksling mellom kommunene.

Barne- og familiedepartementet gir for eksempel støtte til lokalt barne og ungdomsarbeid gjennom egne tilskuddsordninger til ungdomssatsing i distriktskommuner og i større bysamfunn (se kap. 11). Videre har departementet igangsatt et utviklingsprogram for styrking av oppvekstmiljøet. Målet er å styrke og videreutvikle de lokale oppvekstmiljøene gjennom et bredt samarbeid mellom offentlige og frivillige krefter. Å bedre barn og ungdom sine muligheter til deltakelse, medvirkning og mestring står sentralt. Samtidig skal innsatsen mot vold, mobbing, rus, kriminalitet og rasisme i barne- og ungdomsmiljøene styrkes. Ti kommuner har deltatt i programmet i en tre-års periode fra høsten 1998 (Kristiansand, Tromsø, Drammen, Sandnes, Bøler bydel i Oslo, Stord, Lørenskog, Tjeldsund, Eidskog og Tana). Det vil bli utgitt en erfaringssamling fra arbeidet i disse kommunene. Åtte nye kommuner (Skedsmo, Fauske, Time, Nedre Eiker, Askim, Verdal, Kautokeino og Lillesand) er valgt ut til å delta i programmet i en ny tre-års periode (2002-2004). Begge de ovennevnte tilskuddsordningene og Utviklingsprogrammet vil bli videreført.

3.3.3 Arbeid og organisering på fylkesnivå

På fylkesnivå er både den regionale statsforvaltning og fylkeskommunen sentrale aktører i barne- og ungdomspolitikken. Ansvars- og oppgavefordelingen stiller store krav til samarbeid og samordning, både innad, og mellom statlige og fylkeskommunale myndigheter.

Statsforvaltning på barne- og ungdomsområdet i fylkene

De statlige forvaltningsorganene på fylkesnivå omfatter blant annet fylkesmannsembetet, fylkeslege og statens utdanningskontor. På barne- og ungdomsområdet er fylkesmannens ansvar mest omfattende, men også fylkeslegen og statens utdanningskontor har direkte oppfølgingsansvar overfor kommunene. Også andre statsetater på fylkesnivå driver direkte myndighetsutøvelse eller tjenesteyting av betydning for barn og ungdom, f.eks. veibygging, trafikksikkerhetsarbeid, arbeidsformidling og trygdeytelser.

Fylkesmannen skal følge opp nasjonal politikk på viktige fagområder, forestå nødvendig samordning og iverksette rettssikkerhetshensyn på regionalt plan. Fylkesmannen har et særlig ansvar for å skape helhet og sammenheng i forvaltningen og tilrettelegge for konstruktiv og god samhandling med og mellom kommunene, fylkeskommunen, øvrig regional stat, publikum og næringsliv. Embetene vil, gjennom sitt kjennskap til lokale forhold gi tilbakemelding til sentrale myndigheter om tilstanden i fylkene og kommunene.

Fylkesmannen skal legge til rette for at politikkformidling, kontroll og tilsyn fra ulike deler av regional statsforvaltning til kommunene skjer mest mulig samordnet. Tverrsektorielt samarbeid og samordning over etats- og profesjonsgrenser, og helhetlig tenkning i forhold til barn og unges oppvekstmiljø, er viktige forutsetninger for å få til gode og varige løsninger for barn og unge lokalt. En prioritert oppgave blir dermed å motivere kommunene til å videreutvikle det tverrsektorielle samarbeidet. Videre skal fylkesmannen bidra til å sikre at kommunene og fylkeskommunene legger til rette for en politikk som sikrer barn og ungdom muligheter til deltakelse og innflytelse lokalt. Betydningen av å gi barn og ungdoms oppvekstmiljø prioritet er de siste årene fremhevet i det årlige tildelingsbrevet fra departementene til fylkesmennene.

Det er viktig å samordne den statlige styringen av kommunesektoren. I dag er det de fleste steder et nært samarbeid mellom de tre statsetatene som har direkte oppfølgingsansvar overfor kommunene på barne- og ungdomsområdet; fylkesmannen, fylkeslege og statens utdanningskontor. Samarbeidet omfatter særlig konkrete saksområder og prosjekt, som f.eks. foreldreveiledning og tiltak overfor funksjonshemmede barn. En større grad av samordning mellom fylkeslegene, utdanningskontorene og fylkesmennene er en forutsetning for å utvikle en helhetlig satsing rettet mot barn og ungdom. I St.meld. nr. 31 (2000-2001) Kommune, fylke, stat - en bedre oppgavefordeling er det foreslått å integrere fylkeslegen og statens utdanningskontor i fylkesmannsembetene. Forslaget har fått Stortingets tilslutning, jf. Innst. S nr. 307 (2000-2001).

For å sikre en god barne- og ungdomspolitikk lokalt er det viktig at fylkesmennene følger utviklingen på området gjennom veiledning og dialog med kommunene og fylkeskommunene. I flere fylker arrangeres det konferanser om barne- og ungdomspolitikk gjennom samarbeid mellom fylkesmannen, fylkeslegen og statens utdanningskontor, mens andre fylker arrangerer konferanser gjennom samarbeid mellom statlige og fylkeskommunale etater. Dette er viktig møteplasser for dialog og informasjon. Barne- og familiedepartementet vurderer det som viktig at flere fylker arrangerer slike konferanser, og at det stimuleres til mer dialog mellom staten og kommunesektoren.

Fylkeskommunens ansvar og oppgaver i barne- og ungdomspolitikken

Fylkeskommunen har på barne- og ungdomsområdet oppgaver knyttet til planlegging, videregående opplæring, kultur og fritid, samferdsel, sosial- og barnevernstjenester. Organiseringen og utbyggingen av tjenester og tilbud på disse områdene varierer noe fra fylke til fylke. Politikken på området er nærmere omtalt i andre kapitler i meldingen, men her kan det kort pekes på noen sentrale oppgaver.

På planleggingsområdet har fylkeskommunen ansvar for å sikre at barn og unges interesser er ivaretatt både i fylkesplanarbeidet og i kommunens planlegging i tråd med de krav som stilles i Rikspolitiske retningslinjer og plan- og bygningsloven. Oppfølgingen skjer i samarbeid med fylkesmannen. Når det gjelder videregående opplæring har fylkeskommunen ansvar for drift og utvikling av videregående opplæring. Videre har fylkeskommunen ansvar for den fylkeskommunale oppfølgingstjenesten, og for at det er etablert pedagogisk-psykologisk tjeneste for elever i videregående opplæring.

Fylkeskommunen har ansvaret for utvikling av kulturpolitikken i fylket. Drift av egne kulturinstitusjoner som f.eks. fylkesbibliotek, gjennomføring av egne kulturaktiviteter samt informasjon til kommunene står sentralt.

Når det gjelder sosial- og barnevernstjenester er fylkeskommunen etter sosialtjenesteloven pålagt ansvar for etablering og drift av institusjoner med tilknyttede spesialisttjenester for omsorg og behandling av rusmisbrukere. Etter barnevernloven har fylkeskommunen ansvaret for etablering og drift av institusjoner, eventuelt med tilknyttede spesialisttjenester for omsorg og behandling av barn.

Fra 1. januar 2002 har staten overtatt ansvaret for sykehusene og spesialisthelsetjenestene jf. Ot.prp. nr. 66 (2000-2001) Om lov om helseforetak m.m. Dette betyr at ansvaret for barne- og ungdomspsykiatrien og deler av tiltaksapparatet i rusomsorgen er blitt overført til statlig eide helseforetak. Samtidig er det lagt opp til flere endringer i ansvars- og oppgavefordelingen mellom forvaltningsnivåene, jf. St.meld. nr. 31 (2000-2001) Kommune, fylke, stat - en bedre oppgavefordeling og Innst. S. nr. 307 (2000-2001). Dette er bakgrunnen for at Barne- og familiedepartementet i februar 2002 sendte ut et høringsnotat om fremtidig organisering av fylkeskommunens oppgaver på barnevernområdet og familievernområdet. I høringsnotatet drøftes fire ulike modeller for fremtidig organisering; fortsatt fylkeskommunalt ansvar, samlet overføring av oppgavene til kommunene, samlet overføring av oppgavene til staten og en delt løsning der oppgavene deles mellom staten og kommunene. Høringsfristen var 5. april 2002. Regjeringen vil komme tilbake til denne saken på et senere tidspunkt.

Mange fylkeskommuner har opprettet fylkesråd for funksjonshemmede. Dette består av representanter for funksjonshemmedes organisasjoner, statlige og fylkeskommunale etater og fylkespolitikere. Her drøftes planlegging og gjennomføring av tiltak for funksjonshemmede barn og voksne. Fylkesrådene forholder seg til Rådet for funksjonshemmede, og har årlige møter med dette.

3.3.4 Arbeid og organisering på kommunenivå

Ansvaret for den praktiske gjennomføringen av barne- og ungdomspolitikken ligger først og fremst hos kommunene. Kommunene har hovedansvar for tjenesteproduksjon og for å sette nasjonale mål ut i praktisk politikk.

Veksten i det offentlige tjenestetilbudet overfor barnefamilier, barn og ungdom har det siste tiår først og fremst skjedd i kommunene. Samtidig har kommunene fått større frihet til å organisere sitt lokale arbeid for barn og ungdom. En konsekvens er at det er blitt variasjon både i den lokale organiseringen og i tjenestetilbudet.

En rekke av de nasjonale målene på barne- og ungdomsområdet er ikke nedfelt i lov- eller regelverk. Dette gir kommunene stor handlefrihet, men åpner også opp for ulikheter i lokale tjenester og tilbud til barn og ungdom. Rapporteringer fra kommunene viser at variasjoner i kommunens økonomi og prioriteringer har stor innvirkning på hvilke tilbud og tjenester som fins lokalt. Også kommunenes organisering, og måten barn og unges synspunkter og interesser blir ivaretatt i kommunal planlegging og politikkutforming, har betydning for tilretteleggingen av barne- og ungdomspolitikken.

Den kommunale barne- og ungdomspolitikken må ta utgangspunkt i lokale forhold og innsatsområder som har relevans for barn og ungdom. Samtidig er det viktig at innsatsen bygger på overordnede mål og rammer for å sikre barn og ungdom mest mulig likeverdige tilbud og tjenester over hele landet. Politikken må legges opp slik at barn og ungdoms synspunkter og skiftende behov får innflytelse på hvordan innsatsen legges opp. Et godt tverretalig samarbeid er en annen viktig forutsetning for å få til en ønsket utvikling.

Viktige innsatsområder for barne- og ungdomspolitikken i kommunene

Kommunenes ansvar for utbygging av tilbud og tjenester til barn og ungdom er omfattende, og behovet for å tenke sammenheng, helhet og bredde har økt. På tilbudssiden er det særlig utbygging av barnehager, skoler og skolefritidsordninger som har stått i fokus de senere år, sammen med styrking og utvikling av hjelpetjenestene.

Kartlegginger som er gjort av barne- og ungdomsarbeidet i kommunene viser variasjon både i organiseringsformer og arbeid. I forbindelse med utarbeidingen av NOU 1995:26 «Barneombud og barndom i Norge» ble det gjennomført en studie av utviklingstrekkene i barne- og ungdomspolitikken i et utvalg kommuner i perioden 1981-95. Studien avdekket stor forskjell mellom kommunene på spørsmålet om den barne- og ungdomspolitiske satsingen hadde blitt bedre eller verre i perioden. Mens enkelte pekte på at politikerne viste mindre vilje til å prioritere barn og unge etter innføringen av ny kommunelov, svarte andre at barn og ungdom var lengre framme på den politiske dagsorden. Flere mente den kommunale økonomien hadde blitt forverret i perioden, noe som også hadde gått utover satsingen på barn og unge. De fleste kommunene var likevel av den oppfatningen at det hadde foregått en stillingsvekst på barne- og ungdomsområdet, gjennom vekst i antall barnehager og barnehageplasser, vekst i skolefritidsordningen og etablering av kommunale musikk- og kulturskoletilbud. Flere pekte på organiseringen var endret, og at det var større evne og vilje til å tenke helhetlig barne- og ungdomspolitikk. Flere nevnte også at det legges større vekt på samordning og samarbeid mellom etater.

Kommunene i kartleggingen var i stor grad samstemte om innsatsområder fremover. Skolen ser ut til å være et sentralt satsingsområde i de fleste kommuner. Kommunene ønsket at skolens lokaler skulle tas i bruk til ulike formål, og at skolen som institusjon ble knyttet nærmere til lokalmiljøet. Større grad av tverrfaglig, tverretatlig og tverrsektorielt samarbeid fremsto også som en viktig oppgave, og de fleste var opptatt av å videreutvikle en helhetlig barne- og ungdomspolitikk. Flere av kommunene var opptatt av å sikre større brukerinnflytelse på det barne- og ungdomspolitiske området. Betydningen av å trekke de frivillige organisasjonene sterkere med i det barne- og ungdomspolitiske arbeidet ble også framhevet. En fortsatt og ytterligere satsing på det forebyggende barne- og ungdomsarbeidet ble av mange ansett for en prioritert oppgave. Samlet sett gir dette et godt bilde av viktige innsatsområder i det kommunale barne- og ungdomsarbeidet.

Organisering av barne- og ungdomsarbeidet i kommunene

En kommunal barne- og ungdomspolitikk berører de fleste politikkområder, noe som forutsetter godt samarbeid og samordning mellom de mange som jobber med barn og ungdom lokalt.

Etter kommuneloven står kommunene relativt fritt til å organisere den kommunale forvaltning. Dette prinsippet gir et godt utgangspunkt for organisering av den lokale innsatsen overfor barn og ungdom. I løpet av de senere årene har flere kommuner endret sitt politiske og administrative system slik at hensynet til barn og ungdom er satt klarere på dagsorden. Noen har gjort dette gjennom å etablere egne oppvekstetater, mens andre kommuner har valgt å styrke samarbeidet og samordningen gjennom andre organisatoriske løsninger. Kommunenes Sentralforbund pekte allerede i en utredning fra 1994, «Oppvekstpolitikk i kommunalt perspektiv», på betydningen av at organisasjonsprosessen blir en lokal prosess som tar hensyn til lokale særtrekk og behov. I utredningen konkluderes det med at forskjellige kommuner har ulike behov og ståsted i forhold til barn og oppvekst. Dette må også innebære tilsvarende frihet i organiseringen.

Flere kommuner har de senere år opprettet egne stillinger som oppvekstkoordinatorer. Bakgrunnen er blant annet behov for å sikre en bedre samordning av tjenestetilbudet, behovet for å styrke barne- og ungdomsplanleggingen samt arbeidet med å styrke barn og ungdoms innflytelse i plan- og beslutningsprosesser lokalt. Hvilke oppgaver som tillegges disse stillingene varierer, det samme gjelder den lokale organiseringen. Jevnt over rapporterer kommunene om positive erfaringer med slike stillinger. Regjeringen mener det er viktig at arbeidet med barn og unge koordineres, og at noen har hovedansvaret for en slik koordinering. Kommunene må imidlertid stå fritt til å organisere dette arbeidet slik de ønsker, for eksempel ved at en person eller en etat tillegges dette ansvaret.

For å sikre et godt tverretatlig/-faglig samarbeid på barne- og ungdomsområdet har det fra enkelte hold blitt gitt utrykk for ønske om å kunne pålegge kommunene bestemte modeller for organisering av det lokale arbeidet. Dette sees på som særlig aktuelt for å sikre barn og ungdom som har behov for støtte og hjelp en bedre oppfølging, for eksempel barn og ungdom med atferdsproblemer, seksuelt misbrukte barn, barn og ungdom med rusproblemer, funksjonshemmede barn og unge mv. Videre fremheves dette som viktig for å sikre et bedre arbeid med oppvekstmiljøet generelt i kommunene. Blant annet er det i NOU 2000:12 Barnevernet i Norge fremmet forslag om at det bør etableres en organisatorisk samlet kommunal barne- og ungdomstjeneste for å styrke forebyggende arbeid, igangsette frivillige hjelpetiltak, og for å sikre «rett hjelp til rett tid» gjennom økt satsing på familie-, barnehage-, skole-, arbeidslivs- og nærmiljøbaserte tiltak som har den nødvendige bredde og kontinuitet. Videre heter det at «dette bør være en samordnet tjeneste der barneverntjenesten inngår sammen med bl.a. PPT, skolehelsetjeneste og helsestasjon».

Regjeringen er enig i at det mange steder er behov for å styrke det tverretatlige samarbeidet lokalt, men vil ikke pålegge kommunene bestemte modeller eller foreslå en lovfesting av det lokale samarbeidet. Dette står i strid med prinsippet om kommunens frihet til å organisere sitt lokale arbeid slik de ønsker. Det er imidlertid viktig å sikre et godt tverretatlig samarbeid lokalt, og det er av betydning at alle kommuner organiserer seg på en slik måte at dette samarbeidet er sikret.

Samspill med barn og ungdom, foreldre og frivillig sektor er også viktige forutsetninger for å sikre et godt barne- og ungdomsarbeid lokalt. Erfaringer viser at barn og ungdoms egne aktiviteter og engasjement virker positivt i lokalmiljøene. Ansvarliggjøring av barn og ungdom er et positivt signal om at de tas på alvor. Det er en utfordring å involvere alle grupper av barn og ungdom i arbeidet med å skape et godt oppvekstmiljø lokalt (se kap. 4).

Ulike organisasjoner og interessegrupper har betydelige kunnskaper, ideer og engasjement som bidrar til å stimulere og videreutvikle det lokale barne- og ungdomsarbeidet. Det skjer i dag mye godt arbeid lokalt som bidrar til et godt oppvekstmiljø. Dette er tiltak og aktiviteter som er drevet fram av frivillige lag og organisasjoner, av foreldre, ressurspersoner, barn og ungdom og av offentlige instanser. Mye av arbeidet har fellestrekk og sammenfallende målsettinger. Det er viktig at lokale tiltak kan virke sammen, spille på lag og gjensidig stimulere hverandre. Samtidig må en verne og respektere mangfoldet og selvstendigheten.

3.4 Planlegging som berører barn og ungdom

3.4.1 Innledning

Sikring av barn og ungdoms interesser i offentlig planlegging er en viktig forutsetning for utforming av en god barne- og ungdomspolitikk. At det skal tas spesielt hensyn til barn og ungdoms behov og interesser er vektlagt både i plan- og bygningsloven og i Rikspolitiske retningslinjer for å styrke barn og unges interesser i planleggingen. I Rikspolitiske retningslinjer er blant annet stilt krav om at kommunene skal organisere planprosessen slik at synspunkter som gjelder barn som berørt part kommer fram og at ulike grupper barn og unge selv gis anledning til å delta.

Barne- og ungdomsplanleggingen i kommunene har en historie tilbake til slutten av 1970-tallet. Et viktig skille i forhold til tidligere er at barne- og ungdomsplanleggingen i dag er knyttet formelt opp til kommuneplanen. Noen kommuner gjør dette gjennom å utarbeide egne kommunedelplaner for barn og ungdom, mens andre gir barn og unge en prioritert plass i kommuneplanen.

Mange kommuner har de senere år pekt ut barn og unge som et av sine viktigste satsingsområder. Men fortsatt er det stor variasjon kommunene imellom hvorvidt de i forbindelse med planarbeidet vurderer hvilke konsekvenser politikkutformingen har for barn og ungdom, og om barn og ungdoms interesser er godt nok ivaretatt. Barn og ungdoms muligheter for deltakelse og medvirkning i planarbeidet varierer også.

Også på fylkesnivå har barn og ungdoms interesser fått økt oppmerksomhet. De siste fylkesplanene, som i økende grad er strategiske og fokusert mot enkelte hovedproblemstillinger, har i de fleste fylker enten barn og unge som eget tema eller på annen måte prioritert behandlingen av barn og ungdom. Flere fylker har også opprettet Ungdommens fylkesting som gir innspill til fylkesplanarbeidet og uttaler seg i saker som behandles i fylkesplanarbeidet. Men også på fylkesnivå er det stor variasjon både når det gjelder ivaretakelsen av barn og unges interesser, og i hvilken grad de unge selv er sikret muligheter for deltakelse og innflytelse i planarbeidet.

I arbeidet med å sikre en god planlegging for barn og ungdom i kommuner og fylker er det av betydning at det legges opp til en bred deltakelse i planarbeidet. I tillegg til barn og ungdoms egen deltakelse og engasjement i planarbeidet, er det av viktig med dialog med foreldre, frivillige organisasjoner og grupper.

For at kommuner og fylker skal kunne foreta en samlet vurdering av oppvekstmiljøet, er det viktig med god dokumentasjon om barn og ungdoms oppvekstvilkår lokalt. Samtidig er det viktig å sikre at planleggingen bygger på faglig kunnskap og systematisk dokumentasjon. For å bidra til dette har Barne- og familiedepartementet gjennom flere år gitt støtte til utarbeiding av aktuell statistikk for barn og ungdom, som kommuner og fylker kan benytte i sitt planarbeid. Departementet har også gitt støtte til utarbeiding av opplegg for lokale barne- og ungdomsundersøkelser (Ungdata).

3.4.2 Ordninger for å sikre barn og unges interesser i planleggingen

I 1989 ble det gjennomført to viktige reformer for å styrke barn og unges interesser i planleggingen. Rikspolitiske retningslinjer for å styrke barn og unges interesser i planleggingen ble gitt ved kongelig resolusjon av 1. september 1989. Samme år ble plan- og bygningsloven endret med samme mål for øye. Bakgrunnen for reformene var at barn og unges behov og interesser ikke i tilstrekkelig grad ble fanget opp og ivaretatt i plansystemet. Til tross for at man hadde god kunnskap om hvordan det kunne legges til rette for gode oppvekstvilkår gjennom planlegging og utbygging, ble barn og unge stadig en tapende part i forhold til andre interesser.

Innføringen av Rikspolitiske retningslinjer for å styrke barn og unges interesser i planleggingen og endringer i plan- og bygningsloven er sterke statlige signal om at oppvekstvilkår skal inn på dagsorden på alle nivå i planleggingen. Ordningene er statlige pålegg, men det er opp til kommunene å gi ordningene innhold og tilpasse utøvelsen til lokale forhold.

Plan- og bygningsloven er en sektorovergripende og samordnende lov, som sier at kommunene skal utføre en løpende kommuneplanlegging med sikte på å samordne den fysiske, økonomiske, sosiale og kulturelle utvikling innenfor sine områder. Dette innebærer at barn og unges behov og interesser skal synliggjøres og legges til grunn for alle kommunens virksomhetsområder. Dette er understreket gjennom formålsparagrafen (§2), hvor det blant annet pekes på at det ved planlegging skal legges spesielt til rette for å sikre barn og unge gode oppvekstvilkår.

Barnerepresentantordningen

En viktig bestemmelse i plan og bygningsloven er bestemmelsen om at kommunestyret har plikt til å utpeke en etatssjef eller en annen tjenestemann som skal ha særlig ansvar for å ivareta barns interesser i planleggingen - en barnerepresentant. Den som utpekes skal ha særlig barnefaglig kompetanse.

Barnerepresentantens plikter og rettigheter er etter loven knyttet direkte til det faste planutvalget og til saker som behandles i dette utvalget. Barnerepresentanten skal påse at barn og unges interesser er ivaretatt i de ulike planene, og skal reagere dersom dette ikke er tilfellet. Barnerepresentanten har møteplikt, talerett og rett til å stille forslag, som planutvalget kan stå fritt til å behandle. Barnerepresentanten har rett til å få gjort protokollmerknader til det faste planutvalgets protokoll, men ikke klagerett. Det er eventuelt fra fylkesnivået det må komme innsigelse mot en plan.

Rapportering fra fylker og kommuner tyder på at barnerepresentantordningen ikke fungerer godt nok i alle kommuner. Blant annet rapporteres det at barnerepresentanter føler at de har problemer med å bli tatt på alvor, de savner skolering og har for liten tid til arbeidet. Mange sitter i dobbeltroller, og kan få problemer med å forsvare barns interesser opp mot egen etats behov, f.eks. ved skoleutbygging. Et annet problemer er at mange føler de mangler legitimitet, og at det er liten tverrsektoriell enighet om barns behov. Fra andre kommuner rapporteres det imidlertid om gode erfaringer med ordningen. Dette er særlig kommuner som har gitt barnerepresentanten tid og rom til arbeidet. Regjeringen vil bidra til at flere kommuner får del i de gode erfaringene.

I mange kommuner forventes det at barnerepresentanten skal være den som sørger for at barn og ungdom skal få delta og fremme sine synspunkter i ulike saker. Dette er ikke barnerepresentantens ansvar. Barnerepresentantens rolle er å ivareta barn og unges interesser når det faste planutvalget utarbeider og behandler forslag til planer. Synspunkter fra barn og unge skal innhentes av de som forbereder saker til utvalget, og legges til grunn for saksbehandlingen. Dersom dette ikke er gjort er kan barnerepresentanten påpeke dette på møtet i planutvalget.

Miljøverndepartementet har forvaltningsansvar for plan- og bygningsloven, og ansvar for at ordninger som ligger under denne loven fungerer. Departementet skal blant annet gjennom fylkesmannen påse at alle kommuner har oppnevnt en barnerepresentant. For å styrke det kommunale arbeidet på området har Miljøverndepartementet utgitt et eget rundskriv om barn og planlegging (Rundskriv T-4/98). Her fremheves blant annet betydningen av tilrettelegging og opplæring for barnerepresentanten. Videre har departementet også fått utarbeidet «Barnerepresentantens faktaperm» som er sendt alle barnerepresentanter i kommunene.

Selv om det er over 10 år siden barnerepresentantordningen ble etablert er det fortsatt uklarhet i enkelte kommuner mht. hvilke oppgaver og funksjon vedkommende har, og hvordan det lokale arbeidet skal legges opp. Behovet for kontinuerlig oppdatering, kursvirksomhet og veiledning for barnerepresentantene er stort. For å sikre et godt arbeid i kommunene er det av betydning med oppfølging fra fylkesnivået. En måte å gjøre dette på kan være at fylkene arrangerer regelmessige samlinger for barnerepresentantene og planansvarlig i kommunene, samt kursopplegg rettet mot de samme målgruppene.

Rikspolitiske retningslinjer for å styrke barn og unges interesser i planleggingen

Retningslinjene gir overordnede mål for barn og unges oppvekstmiljø, og en ramme for det virkeområdet retningslinjene tar opp; planlegging og utbygging etter plan- og bygningsloven. I retningslinjene stilles det bl.a. en rekke krav både til den kommunale planprosessen og til fysisk utforming. Retningslinjene har som formål å:

1. Synliggjøre og styrke barn og unges interessert i all planlegging og byggesaksbehandling etter plan- og bygningsloven.

2. Gi kommunene bedre grunnlag for å integrere og ivareta barn og unges interesser i sin løpende planlegging og byggesaksbehandling.

3. Gi et grunnlag for å vurdere saker der barn og unges interesser kommer i konflikt med andre hensyn/interesser.

Retningslinjene gjelder for all planlegging på det barne- og ungdomspolitiske området. For å sikre ivaretakelsen av denne helheten er det viktig at kommunene legger opp til et godt tverretatlig samarbeid, og at ansvarsfordelingen blir tydelig.

Et hovedinntrykk som kommer fram både gjennom evalueringer og rapporteringer fra fylker og kommuner er at en klart ser behovet for og hensikten med Rikspolitiske retningslinjer, og at ordningen slik sett er godt forankret. Systemet er imidlertid sårbart, og ordningen fungerer ikke godt nok i alle kommuner i dag.

Miljøverndepartementet har ansvaret for generell oppfølging, veiledning og utvikling av Rikspolitiske retningslinjer. Barne- og familiedepartementet har ansvar for det barnefaglige innholdet i veiledningen. På fylkesnivå forutsetter Rikspolitiske retningslinjer et nært samarbeid mellom fylkeskommunen og fylkesmannen.

Både fylkesmannen og fylkeskommunen kan fremme innsigelse til en kommuneplan, reguleringsplan eller bebyggelsesplan som er i strid med Rikspolitiske retningslinjer. Innsigelse innebærer at myndighet til å gjøre rettslig bindende planvedtak overføres til Miljøverndepartementet. De fleste sakene blir imidlertid løst på fylkesnivå, og Miljøverndepartementet har bare hatt noen få innsigelsessaker til behandling siden Rikspolitiske retningslinjer ble iverksatt.

Fylkeskommunen har ansvaret for å veilede kommunene i planfaglige spørsmål. Veiledning for å sikre barn og unges interesser må integreres i den øvrige veiledning som fylkene gir kommunene i planspørsmål. Fylkeskommunene kan for eksempel i samarbeid med andre regionale etater tydeliggjøre fylkenes forventninger vedrørende barn og unges interesser til kommunene i form av et forventningsskriv eller lignende. Fylkene kan også stimulere kommunene til å utarbeide rutiner for når og hvordan barn og unge deltar i planprosessene. For å styrke veiledningsarbeidet om barn og planlegging har mange fylker de siste årene invitert kommunene til egne plansamlinger. Dette er et arbeid som er viktig å følge opp og videreutvikle.

I St.meld. nr. 23 (2001-2002) Bedre miljø i byer og tettsteder bebudet regjeringen at den vil evaluere Rikspolitiske retningslinjer for å styrke barn og unges interesser i planleggingen.

3.4.3 Barn og ungdoms deltakelse i lokale planprosesser

Plan- og bygningsloven og Rikspolitiske retningslinjer legger opp til at barn og unges interesser både skal ivaretas gjennom en voksen talsperson i plansaker (barnerepresentantordningen), og at de selv skal kunne delta i planprosessen.

Mange kommuner har gjennom lang tid arbeidet aktivt med barn og ungdoms deltakelse og innflytelse i lokale planprosesser. Hvordan og i hvilken grad kommunene har involvert barn og ungdom varierer, og det er fortsatt langt igjen før alle kommuner tilfredsstiller de krav til aktiv medvirkning som ligger i Rikspolitiske retningslinjer.

Erfaringer viser at det er mange muligheter for å involvere barn og ungdom i lokale planprosesser. Flere kommuner har innarbeidet faste rutiner for barn og unges deltakelse i kommuneplanarbeidet. Dette gjelder særlig fysisk planlegging. Noen gjør dette gjennom å bruke elevråd og klasseråd som fast høringsinstans. Andre kommuner innhenter systematisk opplysninger fra barn og unge om hvor de leker, oppholder seg i fritiden etc. til bruk i kommuneplanarbeidet. Opplysningene samles inn på ulike måter, f.eks. gjennom bruk av loggbøker, befaringer med barn og unge og ved at barn på kart markerer områder de bruker (barnetråkk), og tegner hvordan de ønsker at områdene skal se ut. Det er viktig med et mangfold som gir synlige resultater for de som deltar, og som gir de ansvarlige i kommunene innspill til videre arbeid.

Arbeidet med barn og ungdoms deltakelse og innflytelse lokalt er for tiden i stor grad fokusert på kommunale organ som barne- og ungdomsråd, felles elevråd etc. Det er imidlertid ikke mulig for et barne- og ungdomsråd å ivareta alle saker som gjelder barn og ungdom lokalt, eller representere alle interesser på en god nok måte. Det samme bør gjelde for barn og ungdom som for voksne, at de blant annet gjennom sine interesseorganisasjoner sikrest muligheter til å fremme synspunkter i ulike saker. Videre er det av betydning med bedre tilrettelegging for ungdoms deltakelse i allerede eksisterende strukturer i kommunen, som for eksempel råd og utvalg (se også kap. 4.4).

For å gi større deler av barne- og ungdomsgruppen muligheter for å komme med innspill til kommunens planlegging bør det i mye sterkere grad arrangeres høringer hvor ulike tema eller interesser blir drøftet. Videre har skolene muligheten til å bruke samfunnsfag, prosjektundervisning, klasseråd og elevråd til å diskutere og fremme konkrete innspill i forbindelse med kommunale planprosesser.

Selv om det skjer mye interessant arbeid i kommunene, er det fortsatt få kommuner som jobber systematisk med barn og ungdoms deltakelse og medvirkning i lokale planprosesser. Kommunene er heller ikke kreative nok i forhold til hvilke områder barn og ungdom kan og bør få innflytelse på. Erfaringer viser at barn og unge både er opptatt av utformingen av det fysiske miljøet og av aktiviteter og tilbud som kommunen planlegger for barn og ungdom. Det er derfor viktig at kommunen i sitt arbeid fremover både sikrer barn og ungdom bedre innflytelse på tilrettelegging av det fysiske miljøet og på tilbud og aktiviteter.

3.4.4 Økt fokus på barn og unges interesser

Regjeringen ser det som viktig at arbeidet med å sikre barn og unges interesser i kommunal planlegging styrkes og videreutvikles. Selv om det skjer mye positivt, er ikke barn og unges interesser i planleggingen godt nok ivaretatt i alle kommuner. Deres behov og interesser vinner ikke alltid godt nok frem, samtidig som barn og ungdom i for liten grad deltar og har innflytelse i planarbeidet. Heller ikke de ordninger som er etablert for sikre barn og unges interesser i planleggingen - barnerepresentantordningen og Rikspolitiske retningslinjer - fungerer godt nok. Regjeringen vil blant annet gjennom oppfølging av Planlovutvalget bidra til å styrke rammene rundt arbeidet.

Planlovutvalget ble opprettet av Miljøverndepartementet høsten 1998, med en funksjonstid på fire år. Utvalget skal vurdere hvorvidt planbestemmelsene i plan- og bygningsloven og tilgrensede lover kan endres, slik at det blir lettere å ivareta viktige samfunnsinteresser. I Planlovutvalgets første delutredning (NOU 2001: 7 Bedre kommunal og regional planlegging etter plan- og bygningsloven) pkt. 16.3.12 omtales blant annet barn og unges medvirkning og barnerepresentantordningen. Det gjøres her rede for hvilke problemer mange kommunene har i forhold til disse temaene og hvilke ønsker og krav som bør stilles til en ny plan- og bygningslov. Utvalget foreslår å styrke den offentlige medvirkningen i planprosessene ved å erstatte dagens § 16 i plan- og bygningsloven med en ny paragraf som er ment å synliggjøre og bedre medvirkningen, blant annet fra barn og unge. Det foreslås at det ved oppstart av planprosesser skal utarbeides et såkalt planprogram som blant annet skal klargjøre hva som skal utredes, hvem som skal delta i arbeidet, hvordan medvirkningen skal organiseres med videre. Herunder vil medvirkning fra barn og ungdom bli synliggjort i en tidlig fase. I delutredningen foreslår Planlovutvalget også at Rikspolitiske retningslinjer (§ 17-1 i plan- og bygningsloven) bør styrkes som instrument. Det betyr at Rikspolitiske retningslinjer for å styrke barn og unges interesser i planleggingen også blir styrket.

Høringsuttalelsene til første delutredning er i all hovedsak positive til ovennevnte forslag. Høringsuttalelser som spesielt omtaler tema barn og ungdom, støtter opp om utvalgets forslag og mener at disse kan bidra til at barn og ungdom i større grad enn hittil kan gis mulighet til å delta i reelle beslutningsprosesser og i utviklingen av samfunnet.

Forslagene vil bli nærmere konkretisert i delutredning II som vil foreligge ved årsskiftet 2002/2003, og deretter sendt på høring.

3.5 Informasjon, kunnskapsutvikling og forskning

3.5.1 Offentlig informasjon til barn og ungdom

Barn og ungdom trenger god informasjon på en rekke områder, og stat og kommune har en klar informasjonsplikt i forhold til denne aldersgruppen. Det offentlige informasjonsansvaret er blant annet fastslått i Arbeids- og administrasjonsdepartementets retningslinjer for statlig informasjonspolitikk og lov om kommuner og fylkeskommuner. Også FNs konvensjon om barnets rettigheter understreker barn og ungdoms rett til å motta relevant informasjon. Et godt informasjonstilbud er også en viktig forutsetning for barn og ungdoms deltakelse og innflytelse i samfunnet.

Det er et mål for regjeringen å sikre alle barn og unge et godt og allsidig informasjonstilbud. Dette er viktig så vel i barne- og ungdomspolitikken som i politikken for utvikling av informasjons- og kommunikasjonsteknologi, IKT. Det er et politisk mål at ny informasjons- og kommunikasjonsteknologi skal komme alle landets innbyggere til gode, også barn og ungdom.

Informasjonsmengden har aldri vært større enn i dag. Det innebærer nødvendigvis ikke at den enkelte er bedre informert enn før. Det kan heller være slik at viktig informasjon drukner i mengden, og at det blir vanskelig å skille viktig fra uviktig, rett fra galt og seriøst fra useriøst. Problemet barn og ungdom opplever med å finne informasjonen de behøver - når de behøver den - aktualiserer spørsmålet om økt samarbeid mellom offentlige instanser om informasjon til barn og ungdom.

Et overordnet mål for offentlig informasjon rettet mot barn og ungdom er at den er lett tilgjengelig, og at den skal nå alle. Det foreligger i dag ingen samlet oversikt og strategi for offentlig informasjon rettet mot barn og ungdom. Informasjon fra offentlige myndigheter er spredt på en rekke internettadresser og publikasjoner. For barn og ungdom kan mangelen på samlet informasjon gjøre det vanskelig å orientere seg. Dette gjør det viktig med bedre koordinering av offentlig informasjon rettet mot barn og ungdom.

På statlig nivå har Barne- og familiedepartementet tatt et ansvar for koordinering av offentlige ungdomsinformasjon på Internett gjennom etablering av nettportalen Ungdomstorget. Her finnes ungdomsrettet informasjon på en rekke områder. Ungdomstorget vil være det sentrale knutepunktet i regjeringens videre satsing på ungdomsinformasjon på Internett. Ansvaret for drift av Ungdomstorget er lagt til Barne-, ungdoms- og familieforvaltningen (BUFA).

Det tverrdepartementale informasjonsmagasinet UNG som har kommet ut i ti år, og som ble distribuert til elever i niende- og tiende klasse, ble avviklet som papirmagasin fra 2002. Det arbeides imidlertid med å videreutvikle Magasinet UNG på Internett, knyttet til nettstedet Ungdomstorget.

For å styrke ungdoms deltakelse og engasjement har Ungdommens demokratiforum foreslått at staten finansierer en internettportal som skal være en veiviser for ungdom som ønsker å påvirke sin hverdag eller beslutningstakere. I forslaget heter det videre at «portalen må være uavhengig, og styres av en redaksjon plukket ut av lærere, elever, andre ungdomsorganisasjoner og -miljøer og myndighetene». Regjeringen ser det ikke som aktuelt å etablere en slik portal nå, men ser det som viktig at barn og ungdom får bedre muligheter til å fremme sine synspunkter gjennom Internett. Som et ledd i dette vil statlige myndigheter tilrettelegge for interaktiv kommunikasjon på Internett. Videre vil det bli lagt opp til dialog med ungdomsmiljøet om videreutviklingen av det statlige informasjonsarbeidet rettet mot barn og ungdom.

Også på kommune- og fylkesnivå er det behov for koordinering, styrking og videreutvikling av informasjonsarbeidet rettet mot barn og ungdom. Noen kommuner og fylkeskommuner har valgt å opprettet egne ungdomsinformasjonskontor. Gjennom dette når en mange unge som ellers ikke ville oppsøkt offentlige kontor for å innhente informasjon. Andre har valgt å tilrettelegge for samlet offentlig informasjon til befolkningen gjennom bibliotek, offentlige servicekontor og hjemmesider på Internett. Det er av betydning at alle kommuner og fylker tilrettelegger for god informasjon til barn og ungdom.

Barne- og familiedepartementet vil samarbeide med andre departementer, med Barne-, ungdoms- og familieforvaltningen (BUFA) og med Forum for ungdomsinformasjonskontor om videreutvikling av det offentlige informasjonsarbeidet rettet mot barn og ungdom.

3.5.2 Kunnskapsutvikling og forskning

Regjeringen ser forskning og forskningsrelatert virksomhet som sentrale virkemidler for utvikling av god barne- og ungdomspolitikk. Forskning skal bidra til å framskaffe kunnskap om hvordan samfunnsendringer påvirker barn og ungdoms oppvekst- og levekår, og gi et sikrere grunnlag for politiske og faglige beslutninger. Både grunnforskning, oppdragsforskning og utviklingsarbeid er nødvendig for å ivareta behovene.

Regjeringen ser det som viktig å ivareta og utvikle et langsiktig perspektiv på barn og unges oppvekst- og levekår. En stor andel av forskningsmidlene på barne- og ungdomsområdet kanaliseres derfor til programvirksomheten innenfor Norges forskningsråd, uten at midlene øremerkes til spesielle prosjekter. Men en del går også direkte til forskningsmiljøene til evaluerings- og utviklingsprosjekt og mer avgrensede oppdrag.

Betydningen av forskning som grunnlag for politikkutforming og offentlig forvaltning øker stadig. Det er derfor av betydning at de som har ansvar i forhold til barn og ungdoms oppvekstmiljø, enten det er på statlig, regionalt eller kommunalt nivå, får anledning til å nyttiggjøre seg forskningsresultater i sitt arbeid.

Det er en viktig målsetting at forskning fører til en kumulativ kunnskapsoppbygging, og at det er en målrettet kompetanse- og miljøutvikling knyttet til forskningssatsingene. For at forskningen skal ha samfunnsmessig betydning, må resultatene formidles til ansatte i praksisfeltet, utdanningssektoren, politikere, frivillige organisasjoner, og andre brukere på en effektiv måte. Det er f.eks. viktig at høgskolesektoren, som utdanner fagfolk på barne- og ungdomsområdet, er oppdatert på resultater av forskning og utviklingsarbeid.

Formidling og informasjon skal være en integrert del av all forskningsaktivitet. Norges forskningsråd, forskningsprogrammene og den enkelte forsker/institutt er hovedansvarlig for formidling og publisering fra prosjektene.

For å sikre et godt arbeid på barne- og ungdomsområdet er det behov for å styrke barne- og ungdomsforskningen. Dette gjelder særlig forskning som kan gi et bredt bilde av barn og unges helse, livsstil, velferd og levekår, med vekt på beskrivelse av likheter og forskjeller i livssituasjon, hverdagsliv og levekår. Hvordan er velferd og fattigdom fordelt i barne- og ungdomsbefolkningen? Hvilke forskjeller genererer, eventuelt utjevner, offentlige tiltak? Hvilke holdninger og verdier finner vi blant barn og ungdom - til seg selv, til samfunnet rundt og til hverandre? Hvilke sammenhenger er det mellom verdiene barn og ungdom fikk med seg i familien og de han/hun senere valgte å bygge på?

Videre er det behov for bedre kunnskap om barn og ungdoms aktivitet og deltakelse i fritiden, seksualisering av barn og unges oppvekstmiljø, undersøkelser knyttet til barn og ungdom som brukere av offentlige tjenester, spørsmål knyttet til barnehager/skole/utdanning/arbeidsliv, barn og ungdoms deltakelse og innflytelse i samfunnet, konsekvenser av kommersialisering, medie- og teknologiutvikling samt forskning om psykiske problemer, vold og gjengdannelser i barne- og ungdomsmiljøene. Det er også av betydning med økt kunnskap om konsekvenser for barn og ungdom av endringer i familiemønstret, samlivsbrudd mellom foreldre - samt konsekvenser av foreldres rusmiddelmisbruk. Å sikre et godt statistikkgrunnlag om barn og ungdom er også viktig.

Regjeringen vil fortsatt stimulere til en bred anlagt barne- og ungdomsforskning, både gjennom forskningsbevilgninger og gjennom kontakt og dialog med forskningsmiljøene. Barne- og familiedepartementet har et særlig ansvar for forskning på barne- og ungdomsområdet, både på egne politikkområder og ved å stimulere fagdepartementene til å gi barne- og ungdomsforskning prioritet på egne ansvarsområder. Siktemålet er å få til en nødvendig og langsiktig styrking av forskningsinnsatsen, som grunnlag for utvikling av en bedre barne- og ungdomspolitikk.

3.6 Satsingsområder og tiltak fremover

I kapitlet drøftes oppgave- og ansvarsdelingen i barne- og ungdomspolitikken. Koordinering og samarbeid mellom forvaltningsnivåene står sentralt. Et gjennomgående tema er behovet for økt samspill mellom offentlige myndigheter, barn og ungdom, foreldre og frivillige organisasjoner. Videre drøftes betydningen av en lokal planlegging som ivaretar barn og ungdoms interesser på en bedre måte. Offentlig informasjon til barn og ungdom, samt behov for kunnskapsutvikling og forskning på barne- og ungdomsområdet er andre tema som drøftes i kapitlet.

Tiltak:

• FNs barnekonvensjon. Regjeringen vil fremme en proposisjon om innarbeiding av barnekonvensjonen i norsk lov.

• Økt samspill og samarbeid mellom myndighetene og frivillig sektor - herunder barn, ungdom, foreldre og frivillige organisasjoner. Regjeringen vil styrke og videreutvikle dette samarbeidet på statlig nivå, og kommuner og fylker oppfordres til å gjøre det samme.

• Strategi for bedring av oppvekstmiljøet lokalt. Kommunene oppfordres til å ta initiativ til dialog og samarbeid med barn og ungdom, med frivillige organisasjoner og grupper, med foreldre og andre ressurspersoner - og gjennom et slikt samarbeid komme fram til en strategi eller plan for hvordan en i fellesskap kan bedre oppvekstmiljøet lokalt.

• Økt fokus på tverrdepartementalt samarbeid. Arbeidet med samordning departementene imellom skal videreutvikles og tydeliggjøres, blant annet for å sikre at statlige myndigheter kommer med klare og entydige signal overfor kommunesektoren.

• Kontakt og samarbeid mellom statlige og lokale myndigheter. Sentrale myndigheters kontakt og samarbeid med regionale og lokale myndigheter på barne- og ungdomsområdet skal videreutvikles. Dette skal skje gjennom jevnlige konferanser og møter, samarbeid om kompetanseoppbygging, forsøks- og utviklingsarbeid og gjennom informasjonsutveksling og dialog.

• Kompetanseoppbygging. Det vil bli lagt økt vekt på kompetanseoppbygging overfor de som arbeider med barne- og ungdomsspørsmål på lokalt nivå. Formidling av gode erfaringer fra lokalt arbeid vil stå sentralt, sammen med videre- og etterutdanning.

• Støtte til lokalt forsøks- og utviklingsarbeid. Det vil fortsatt bli gitt støtte til lokalt forsøks- og utviklingsarbeid på barne- og ungdomsområdet, som kommunene kan lære og bli inspirert av. Kunnskap om lokalt arbeid er også viktig for videreutvikling av den statlige barne- og ungdomspolitikken.

• Barne- og ungdomskommune. For å stimulere flere kommuner til å utvikle en god barne- og ungdomspolitikk vil Barne og familiedepartementet årlig utpeke en barne- og ungdomskommune. Dette skal være en kommune der barn og ungdom har innflytelse og som har utmerket seg gjennom et helhetlig, godt og langsiktig arbeid for å bedre oppvekstmiljøet.

• Årlig konferanse for kommunesektoren om barne- og ungdomspolitikk. I tilknytning til utpeking av årets barne- og ungdomskommune vil det bli arrangert en fast årlig konferanse om barne- og ungdomspolitikk for kommunesektoren, rettet mot politikere, kommuneansatte og representanter for barne- og ungdomsmiljøene. Konferansen vil bli arrangert fortrinnsvis i den utvalgte kommunen eller i regionen. Et viktig siktemål vil være å sette søkelys på lokalt samarbeid og samspill for å bedre oppvekstmiljøet.

• Konferanser og møter om barne- og ungdomspolitikk. I tillegg til en fast årlig konferanse vil det fortsatt bli arrangert andre konferanser, samlinger og møter om barne- og ungdomspolitikk - rettet mot fagfolk, politikere, foreldre, frivillige organisasjoner og barne- og ungdomsmiljøene.

• Bedre koordinering av det lokale barne- og ungdomsarbeidet. Regjeringen mener det er viktig at arbeidet med barn og unge koordineres, og at noen har hovedansvaret for en slik koordinering. Kommunene må imidlertid stå fritt til å organisere dette arbeidet slik de ønsker, for eksempel ved at en person eller en etat tillegges dette ansvaret. Videre bør alle kommuner organisere seg på en slik måte at samarbeidet mellom etater og tjenester for barn og ungdom er godt sikret.

• Lokal planlegging. Kommunene oppfordres til å ta bedre hensyn til barn og ungdoms interesser gjennom det lokale planarbeidet. Oppfølgingen av ordningene som er etablert for å sikre barn og ungdoms interesser - Rikspolitiske retningslinjer og barnerepresentantordningen - må bli bedre. Regjeringen vil blant annet gjennom oppfølging av Planlovutvalget bidra til å styrke rammene rundt lokal planlegging for barn og ungdom. Kommunene oppfordres til å sikre barn og ungdom økt deltakelse og innflytelse i lokal planlegging.

• Informasjon til barn og ungdom. Koordineringen av offentlig informasjon rettet mot barn og ungdom må bli bedre. Barne- og familiedepartementet vil legge til rette for økt samarbeid på statlig nivå om informasjon til barn og unge. Ungdomstorget vil være det sentrale knutepunktet i regjeringens videre satsing på ungdomsinformasjon på Internett. Dialogen med ungdomsmiljøene om videreutviklingen av det statlige informasjonsarbeidet rettet mot barn og ungdom skal styrkes.

• Det lokale informasjonsarbeid. Dialogen med kommuner og fylker for å stimulere til videreutvikling av informasjonsarbeidet rettet mot barn og ungdom skal styrkes. Det er et mål å sikre at alle kommuner og fylker tilrettelegger for god informasjon til barn og ungdom.

• Styrket forskning på barne og ungdomsområdet. Regjeringen vil stimulere til en bred anlagt barne- og ungdomsforskning, både gjennom forskningsbevilgninger og gjennom kontakt og dialog med forskningsmiljøene. Siktemålet er å få til en nødvendig og langsiktig styrking av forskningsinnsatsen, som grunnlag for utvikling av en bedre barne- og ungdomspolitikk.