Aktiver Javascript i din nettleser for en bedre opplevelse på regjeringen.no

St.meld. nr. 39 (2001-2002)

Oppvekst- og levekår for barn og ungdom i Norge

Til innholdsfortegnelse

9 Helse og sosiale forhold

9.1 Livsstil og livskvalitet

Vi har alle et ansvar for eget liv og helse. Samtidig har fellesskapet et medansvar for utforming av en politikk som stimulerer det individuelle ansvaret og sørger for trygghet og sikkerhet for de som er avhengige av hjelp. Grunnlaget for en god helse legges i barne- og ungdomsårene. Regjeringen vil styrke helsefremmende og forebyggende arbeid overfor barn og ungdom.

Folkehelsearbeidet står sentralt i regjeringens helsepolitikk. Forebygging kan bidra til å redusere forekomsten av sykdom og helseproblemer og spare mange for lidelser, samtidig som samfunnet kan spare store utgifter. For å sikre et godt folkehelsearbeid på barne- og ungdomsområdet er det av særlig betydning med brukermedvirkning, både fra barn, ungdom og foreldre. For å bidra til best mulig helse og sosiale forhold for barn og unge er det viktig at voksenrollen styrkes og at foreldres ressurser og kompetanse til å være gode foreldre blir underbygget. Tjeneste og behandlingsapparat må ha høy kvalitet, må samarbeide seg i mellom, og ikke minst legge til rette for at foreldre og foresatte selv blir i best mulig stand til å ta vare på barna sine.

Selv om barne- og ungdomsbefolkningen i Norge stort sett har god helse, sliter også mange med problemer og plager. En del barn og unge har varige helseproblemer eller funksjonshemminger som påvirker hverdagen deres slik at de ikke kan delta i lek og fritidsaktiviteter. Videre viser undersøkelser at mange barn og unge utvikler en helseskadelig livsstil i løpet av barne- og ungdomsårene gjennom uheldige kostvaner, inaktivitet, risikoatferd og bruk av tobakk og andre rusmidler. Mye tyder også på at det er en økning i forekomst av psykiske plager og lidelser blant barn og unge.

Gjennom økt fokus på forebyggende og helsefremmende arbeid vil regjeringen stimulere til bedre helse hos barn og unge. Helsestasjonsvirksomheten vil bli bygget ut til også å omfatte elever i videregående opplæring. Det vil bli lagt vekt på å styrke arbeidet overfor barn og ungdom med psykososiale problemer og psykiske lidelser, samt å fremme gode kostvaner, økt fysisk aktivitet, forebygging av røyking og alkohol- og øvrig rusbruk.

For å følge opp utfordringene i folkehelsearbeidet har Helsedepartementet igangsatt arbeid med en ny stortingsmelding med mål og strategier for en nasjonal folkehelsepolitikk i det neste tiåret. Stortingsmeldingen skal legges frem innen utgangen av 2002. Regjeringen har også vedtatt at det skal utarbeides en samlet strategi for å bedre barns og unges psykiske helse i løpet av 2002. Det forebyggende aspektet vil være svært viktig i denne strategien. Regjeringen vil samtidig fortsette innsatsen for å bedre behandlings- og hjelpetilbud til dem som har fått helseproblemer og utviklet sykdom, enten den er psykisk eller somatisk.

9.2 Styrket samordning av tjenestene

Å styrke barn og ungdoms oppvekstkår innebærer helsefremmende, forebyggende, kurativt og (re)-habiliterende arbeid innenfor mange etaters og sektorers arbeidsfelt. Effekten av dette arbeidet vil styrkes dersom tjenestene og sektorene i større grad samarbeider om å utforme og iverksette tiltakene. Det innebærer en dreining fra et helse- og sosialfaglig fokus til allmene politiske og administrative løsninger både i og utenfor sosial- og helsetjenesten. Det helsefremmende og forebyggende arbeidet for et godt oppvekstmiljø må skje gjennom et bredt samarbeid på tvers av etater og sektorer og inkludere både offentlig og frivillig innsats. Utfordringen knyttet til samarbeidet ligger både mellom etater og tjenester i kommune, mellom kommune- og spesialisthelsetjenestene og mellom offentlig og frivillig sektor.

Etter kommunehelsetjenesteloven har helsetjenesten som hovedoppgave å fremme folkehelse og trivsel og gode miljømessige forhold samt å forebygge og behandle sykdom, skade og lyte. Videre er lover og forskrifter som gjelder sosial- og barneverntjenesten, barnehager, skoler samt plan- og bygningsloven sentrale lovgrunnlag for helsefremmende og forebyggende arbeid overfor barn og unge.

Når det gjelder personer som har behov for langvarige og koordinerte tjenester er helsetjenesten i spesialisthelsetjenesteloven, kommunehelsetjenesteloven og lov om psykisk helsevern pålagt en plikt til å utarbeide individuelle planer (jf. forskrift av 8. juni 2001 om individuelle planer som trår i kraft 1. juli 2002). Planene har som formål å få til en mer langsiktig og helhetlig tenkning. Bestemmelsene om individuelle planer vil også kunne få betydning for utformingen av tjenestetilbudet. For barn og ungdom er det en særlig målsetting å få et mer samordnet og koordinert tilbud fra helsetjenesten, skolemyndighetene og barneverntjenesten.

Nærmere om barn og unge med kronisk sykdom og funksjonshemming

Barn og unge med kronisk sykdom og funksjonshemming trenger bredt planlagte og langsiktige habiliteringstilbud, og ofte et omfattende tilbud fra helsetjenesten. Kommunehelsetjenesten må ha det daglige ansvaret for medisinske tjenester til barn og unge med kronisk sykdom og funksjonshemming. Dette gjelder også ansvar for henvisning til nødvendig spesialisttjeneste.

I tillegg til tjenester fra kommunehelsetjenesten trenger en del barn nær kontakt med en spesialavdeling innenfor spesialisthelsetjenesten både for diagnostisering og for regelmessig oppfølging. Sykehusenes barneavdelinger er også en viktig ressurs for funksjonshemmede og kronisk syke barn, både når det gjelder diagnostisering, behandling og oppfølging.

Spesialisthelsetjenesten har et overordnet ansvar for diagnostikk, behandling og habilitering. Kommunehelsetjenesten vil ikke alene ha nødvendig kompetanse til å ivareta alle de medisinske tjenester et kronisk sykt eller funksjonshemmet barn har behov for. For at barnet og familien skal få den hjelpen de trenger innenfor det medisinske området er samarbeid mellom spesialisthelsetjenesten og kommunehelsetjenesten avgjørende. Spesialisthelsetjenesten forutsettes å bygge opp den kommunale kompetanse.

Habiliteringstjenesten for barn er en spesialisthelsetjeneste som er bygget opp for barn med alvorlig funksjonshemming og kronisk sykdom. Denne tjenesten er tverrfaglig og har særskilt kompetanse når det gjelder diagnostisering og tilrettelegging. Tjenestetilbudet er i hovedsak poliklinisk. En betydelig del av de polikliniske tjenestene ytes som utadrettet tilbud til barn og familie kombinert med veiledning av kommunalt personell. Habiliteringstjenesten er en forholdsvis ny tjeneste som fortsatt er under oppbygging, og en tjeneste som trenger fortsatt styrking.

Familier med funksjonshemmede barn vil som regel ha behov for bistand fra en rekke offentlige instanser innen ulike sektorer. Foreldre erfarer at de selv ofte må administrere og koordinere tjenestene, og en del opplever forholdet til hjelpeapparatet som en tilleggsbelastning. Samordning av tjenestetilbudet er en av de største utfordringene når det gjelder barn og unge med funksjonshemming.

9.3 Helsefremmende og forebyggende arbeid

9.3.1 Innledning

Helsefremmende arbeid tar sikte på å bedre livskvaliteten, trivselen og mulighetene til å mestre de utfordringer og belastninger vi utsettes for i dagliglivet. Sykdomsforebyggende arbeid tar sikte på å redusere risikofaktorer som kan føre til sykdom, skader og for tidlig død. Disse begrepene går under fellesbetegnelsen folkehelsearbeid, som kan defineres som samfunnets samlede innsats for å opprettholde, fremme og bedre befolkningens helse.

Spedbarnsdødeligheten har sunket jevnt i de skandinaviske land siden begynnelsen av 1970-årene. Det samme gjelder land i EU, hvor dødeligheten i de fleste landene er noe høyere enn i Norden. Spedbarnsdødeligheten regnes som en sensitiv indikator for levekår og generell folkehelse. I 1995 var spedbarnsdødeligheten den samme i Norge, Sverige og Finland, med 4,1 pr. 1000 levende fødte, mens Danmark lå litt høyere. I 1999 var den i Norge 3,9 og i 2000 var den 3,8. Det er fortsatt regionale forskjeller i spedbarnsdødeligheten i Norge. I 1999 var den lavest i Akershus fylke (2,8) og høyest i Finnmark (6,2).

Gjennom hele 1990-tallet har det helsefremmende og forebyggende arbeidet vært fulgt opp gjennom bl.a. tverrdepartementale handlingsplaner, tverrsektorielle tiltak og forskning. Tilbakemeldinger og evalueringer viser at disse tiltakene har utløst gode prosesser i kommunene, fylkeskommunene og frivillig sektor (jf. NOU 1998: 18 Det er bruk for alle). Helsedepartementet følger opp utfordringene i folkehelsearbeidet ved innen utgang 2002 å legge frem en ny stortingsmelding med mål og strategier for en nasjonal helsepolitikk for det neste tiåret.

9.3.2 Svangerskapsomsorgen

Svangerskapsomsorgen skal arbeide for å styrke de gravides helse og forebygge medfødte skader og lidelser hos ufødte barn. Dette betyr at svangerskapsomsorgen skal bistå kvinnen og familien under graviditet, svangerskap og barseltid. Tilbudet skal tilpasses brukernes individuelle behov og styrke kvinnens integritet under graviditet, fødsel og barselperiode i en sammenhengende omsorg.

I svangerskapsomsorgen inngår også bl. a. å tilby helseopplysning, rådgivning, helsesamtaler og foreldreveiledning individuelt og i grupper. I tillegg omfatter svangerskapsomsorgen oppgaver som foreldreforberedende kurs og oppfølging av kvinnene i barselperioden, samt veiledning i samliv, seksualitet, familieplanlegging og prevensjon.

9.3.3 Helsestasjons- og skolehelsetjenesten

Helsestasjonsvirksomheten har som mål å nå alle sped- og småbarn og deres familier inntil barna når skolepliktig alder. Det er et mål på sikt å utvikle en helhetlig helsestasjonstjeneste som favner graviditet, barndom og ungdomstid, der svangerskapsomsorgen, helsestasjon 0-6 år, skolehelsetjenesten og helsestasjon for ungdom inngår. En felles forskrift for helsestasjons- og skolehelsetjenesten er under arbeid med planlagt ikrafttredelse 1. januar 2003. Målet med forskriften er å styrke det helsefremmende og forebyggende arbeidet overfor gravide, barn og unge i kommunene.

Utgangspunktet for helsestasjons- og skolehelsetjenestens helsefremmende og forebyggende oppgaver er at hovedansvaret først og fremst ligger hos den enkelte, i familien og i nærmiljøet. Helsepersonellets rolle er å støtte opp under dette ansvaret i samarbeid med først og fremst barnehage, skole, foreldre/foresatte, barn og unge. Tjenestenes mål er å bidra til å fremme helse gjennom et bedre oppvekstmiljø for barn og unge. Sentrale tiltak er vaksinasjon, helseopplysning, foreldreveiledning, helsesamtale, rådgivning, nettverksarbeid, samarbeid med andre om nærmiljøtiltak, oppsøkende virksomhet og gruppevirksomhet.

Helsestasjons- og skolehelsetjenesten arbeider også med særlig oppmerksomhet rettet mot barn og unge med spesielle behov. Det er allmen enighet om at disse tjenestene er en viktig del av folkehelsearbeidet overfor målgruppen barn og unge hvor blant annet forebygging av psykiske plager og lidelser er en høyt prioritert oppgave. Helsestasjons- og skolehelsetjenestens betydning bekreftes spesielt godt fra et brukerperspektiv, ved at det er stor oppslutning om tjenestene. Nær 100 prosent av sped- og småbarnsforeldre benytter seg av tilbudet på helsestasjonen.

Helsestasjons- og skolehelsetjenesten er lavterskeltilbud som favner gravide, barn og unge. Disse tjenestene har derfor en sentral funksjon når det gjelder å fange opp tidlige signaler på mistrivsel og utviklingsavvik. Det er viktig å legge til rette støttetilbud, iverksette spesielle tiltak og henvise til behandling, vise til og gi nødvendig informasjon om hjelpetiltak fra andre instanser mv. For å oppnå dette er det behov for fagutvikling og en tverrfaglig styrking av bemanningen i helsestasjons- og skolehelsetjenesten.

Rundskriv I-47/99 «Helsestasjon for barn og unge 0-20 år - eit kraftsenter for helse og oppvekst» gir oversikt over nasjonale satsinger og strategier for utvikling av helsestasjons- og skolehelsetjenesten fram til 2003. Det skal blant annet gjennom «Opptrappingsplanen for psykisk helse 1999-2006» opprettes 800 flere årsverk i helsestasjons- og skolehelsetjenesten (jf. kap. 9.4.2).

En styrket skolehelsetjeneste vil gi større mulighet for utvikling av det tverrfaglige og tverrsektorielle samspillet med skolen og andre aktører som også er viktige bidragsytere i arbeidet med å bedre barns og unges trivsel og oppvekstkår. I oppsummeringen av fylkeslegenes felles tilsyn i 2000 med skolehelsetjenesten konkluderte Statens helsetilsyn blant annet med at i videregående opplæring mangler tilbud om skolehelsetjeneste helt, eller at tilbudet er svært redusert. I Sem-erklæringen fremgår det at samarbeidsregjeringen vil bygge ut helsestasjonsvirksomheten til også å omfatte elever i videregående opplæring. Utbygging av tilbud om helsestasjon for ungdom vil bidra til dette.

Helsestasjon for ungdom

Etablering av helsestasjon for ungdom har vært et av innsatsområdene i «Handlingsplan for forebygging av uønskede svangerskap og abort». I løpet av de siste årene har en rekke kommuner opprettet egne helsestasjoner for ungdom. Dette er et tilbud til all ungdom, vanligvis opp til 20 år, uavhengig av skole eller arbeidssted.

Helsestasjon for ungdom tilbyr både jenter og gutter råd og veiledning. Viktige tema er spørsmål som omfatter seksualitet, samliv og prevensjon, inkludert seksuell legning, hiv og seksuelt overførbare infeksjoner, seksuelle overgrep og vold, fysisk og psykisk helse og helsefremmende atferd. Gutter er en like viktig målgruppe som jenter når det gjelder å forebygge psykiske lidelser, hiv og seksuelt overførbare infeksjoner. Det er av stor betydning å gi prevensjonsveiledning til både jenter og gutter for å bevisstgjøre dem i deres ansvar for forebygging av uønskede svangerskap og abort, og til etiske refleksjoner og valg. Helsestasjon for ungdom har gjennom gode samtaler en utfordring i å bidra til styrking av ungdoms selvtillit, egenomsorg, ansvar og sosiale ferdigheter.

I det psykososiale arbeidet som drives i skolehelsetjenesten og ved helsestasjon for ungdom, er trivsel, seksualitet, samliv og prevensjon, forebygging av uønskede svangerskap, overgrep, forebygging av selvmord, forebygging og veiledning ved spiseforstyrrelser, samt forebygging av tvangsekteskap og kjønnslemlestelse viktige og prioriterte oppgaver. Det er utarbeidet egne handlingplaner mot tvangsekteskap og kjønnslemlestelse.

9.3.4 Uønskede svangerskap og abort

I 2001 ble det utført 13 867 svangerskapsavbrudd. Dette er 788 færre enn året før, dvs. en nedgang på vel fem prosent. Antall svangerskapsavbrudd har ikke vært så lavt siden midten på 1990-tallet. Etter en økning i 2000 i tenåringsaborter, er hyppigheten nå tilbake på samme nivå som på slutten av 1990-tallet.

Målene for arbeidet med å forebygge uønskede svangerskap og abort er at abortratene skal reduseres, og at alle skal ha et best mulig utgangspunkt for å velge ønskede svangerskap gjennom god kunnskap om samliv, seksualitet, prevensjon og graviditet. Dette forebyggende arbeid må rette seg mot begge kjønn. Over Helsedepartementets budsjett er det øremerket midler til oppfølging av «Handlingsplan for forebygging av uønskede svangerskap og abort», oppfølging av Stortingets behandling av St.meld. nr. 16 (1995-96) Om erfaringer med lov om svangerskapsavbrudd mv, drift av Senter for ungdom, samliv og seksualitet (SUSS-telefonen), og en egen tilskuddsforvaltning til organisasjoner for abortforebyggende tiltak. Tilskuddsmidlene forvaltes av Sosial- og helsedirektoratet. SUSS-telefonene har 20 000-30 000 telefonsamtaler årlig med unge om seksualitet, samliv og prevensjon. Alternativ til abort i Norge (AAN) tildeles årlig ca. 12 millioner kroner til å forebygge abort. AAN vektlegger å være rådgivningskontor for gravide, og samtaletilbudet er beregnet på kvinner eller par både før og etter valg av abort eller gjennomføring av svangerskap. Det er viktig at denne innsatsen stimuleres videre.

Som oppfølging av St.meld. nr. 16 (1995-96) Om erfaringer med lov om svangerskapsavbrudd mv. ble prosjektet «Forsøk med samlivs- og prevensjonsveiledning i kommuner 1997-2000» gjennomført. Målet med forsøket var å redusere antall uønskede svangerskap og aborter og bidra til økt ansvarsbevissthet hos de unge. Prevensjonsforsøket har vist at med god prevensjonsveiledning og økt tilgjengelighet til prevensjon kan aborttallene reduseres. Antallet svangerskapsavbrudd sank med 34 prosent og antall fødsler med 24 prosent i aldersgruppen 17-19 år i forsøkskommunen sammenliknet med kontrollkommunen.

Ved behandling av St.prp. nr 1 (2001-2002) for budsjettermin 2002 sluttet Stortinget seg til forslaget om at unge kvinner i alderen 16 til og med 19 år skal få tilgang til gratis p-piller som tiltak for å forebygge uønskede svangerskap og abort blant kvinner i tenårene. Helsesøstre og jordmødre med videreutdanning, ansatt i helsestasjons- og skolehelsetjenesten er gitt rett til å skrive ut resept på p-piller til unge jenter som ber om det. Tiltaket trådde i kraft fra 1. januar 2002. Sosial- og helsedirektoratet skal følge erfaringer med tiltaket og gi tilbakemeldinger til Helsedepartementet innen utgangen av 2003.

9.3.5 Hiv og seksuelt overførbare infeksjoner

«Ansvar og omtanke - Strategiplan for forebygging av hiv og seksuelt overførbare sykdommer» ble lagt frem av Sosial- og helsedepartementet i november 2001. Et av delmålene i strategiplanen er at den helsefremmende og forebyggende innsatsen på området rettet mot ungdom og unge voksne skal styrkes. Det er avsatt øremerkede midler over Helsedepartementets budsjett til oppfølging av strategiplanen.

Det er fortsatt høy forekomst av seksuelt overførbare infeksjoner blant ungdom. Det kan virke som om det å unngå graviditet ofte blir sett på som viktigere enn det å beskytte seg mot seksuelt overførbare infeksjoner. Forebygging av hiv og seksuelt overførbare infeksjoner blant ungdom må derfor intensiveres, og det må gjøres i samarbeid med de unge. Strategier og tiltak må ses i sammenheng med og bygge både på strategiplanen og «Handlingsplan for forebygging av uønskede svangerskap og abort 1999-2003». Skoleverket, frivillige organisasjoner, fritidsklubber, helsestasjon for ungdom og skolehelsetjenesten spiller en sentral rolle i dette informasjons- og rådgivningsarbeidet.

I forbindelse med veiledning om samliv, seksualitet og prevensjon til barn og unge er målet å gjøre barn og unge bevisst på egen kropp, utvikling og seksualitet og legge grunnlaget for etiske valg. Gjennom å gi opplæring og formidle verdier til ungdom om seksualitet og samliv kan en fremme ungdoms og unge voksnes muligheter til å ta avgjørende og etisk reflekterte livsvalg.

Over Helsedepartementets budsjett er det øremerket midler til oppfølging av Strategiplan for forebygging av hiv og seksuelt overførbare sykdommer. Nasjonalt folkehelseinstitutt mottar midler for å drive prosjekter i henhold til strategiplanen samt informasjonstjenester om hiv og seksuelt overførbare infeksjoner. Tilskuddsmidlene forvaltes av Sosial- og helsedirektoratet.

9.3.6 Fysisk aktivitet og belastningslidelser

Utfoldelse gjennom idrett, friluftsliv og fysisk aktivitet er en viktig del av barn og ungdoms oppvekst. Grunnlaget for aktivitetsvaner og god helse gjennom hele livsløpet legges i barne- og ungdomsårene. Det er derfor viktig å skape gode vilkår for fysisk utfoldelse i barn og unges hverdag og fritid (se også kap. 6 og kap. 8).

Det er sikre holdepunkter for at befolkningens livsstil og aktivitetsvaner går i en uheldig retning. Motorisert transport, automatisering og mekanisering har ført til at hverdagens fysiske aktivitet er vesentlig redusert. Et resultat av dette er økt risiko for sykelighet i befolkningen, samt en økende grad av overvekt. Særlig urovekkende er reduksjonen av barn og unges fysiske aktivitet. 9-åringer i Oslo har økt gjennomsnittlig 4,1 kg i vekt de siste 25 årene, mens gjennomsnittsvekten for 18-årige gutter har økt med 3,1 kg bare de siste 15 årene. Andelen passive barn og unge ser ut til å øke, og mange barn har motoriske problemer eller sykdommer relatert til inaktivitet.

Helsegevinsten ved fysisk aktivitet er godt dokumentert. Allsidig fysisk utfoldelse i barneårene er nødvendig for normal vekst og utvikling. En rapport utarbeidet av Statens råd for ernæring og fysisk aktivitet (SEF-rapport nr. 2/2000) samler ny forskning på feltet og viser at regelmessig fysisk aktivtet reduserer dødelighet og sykelighet generelt.

Belastningslidelser har komplekse og sammensatte årsaksforhold. Det er både fysiologiske, fysiske, psykiske og sosiale årsaker til at disse lidelsene oppstår. Belastningslidelser må derfor vurderes helhetlig. Det er nødvendig med samspill mellom individ, miljø og samfunn for å nå frem med forebyggende tiltak. Fysisk aktivitet i barne- og ungdomsårene vil kunne motvirke en rekke sykdomstilstander og plager.

I arbeidet for å skape gode vilkår for økt fysisk aktivitet i befolkningen er det nødvendig med bidrag fra og samarbeid mellom flere samfunnssektorer. Dette gjelder bl.a. hensiktsmessig arealplanlegging og fysisk tilrettelegging, rekreasjonsområder og tilgjengelighet til disse, anlegg for idrett og friluftsliv samt flere og bedre tilpassede aktivitetstilbud for ulike grupper i befolkningen. Videre handler det om å bygge lokalmiljøer som inspirerer og inviterer til en fysisk aktiv livsstil. Det ligger en særlig utfordring i å tilrettelegge for lek og økt fysisk aktivitet både i barnehage og skole, som er barn og unges viktigste hverdagsarenaer.

9.3.7 Skader etter ulykker og vold

Skader etter ulykker og vold er et alvorlig helseproblem som forårsaker tapte leveår og menneskelige lidelser, påfører samfunnet store kostnader og er en belastning på helsevesenet. 10 prosent av den norske befolkningen må årlig ha medisinsk behandling for skader etter ulykker. Det er særlig barn og unge og eldre som rammes, og det synes å være sosiale forskjeller i forekomst av ulykkesskader. Hjem-, skole- og fritidsulykkene dominerer i alle aldersgrupper og utgjør mellom 70 og 95 prosent av alle ulykkesskader.

Antallet ulykkesskader med dødelig utgang har siden 1970 vært nedadgående for begge kjønn og i alle aldersgrupper. I 1997 var det i overkant av 2 300 såkalte voldsomme dødsfall her i landet (SSB). 74 prosent av disse skyldtes ulykker og 23 prosent var selvmord. Blant de yngste (0-14 år) er ulykkesdødeligheten redusert med nesten 60 prosent fra 1980 til 1997. Skader etter ulykker er fremdeles den vanligste dødsårsak blant barn og unge.

Hjemmeulykker er hyppigst blant barn (0-14 år). Ulykker og skader i forbindelse med idrett og trening er hyppigst blant ungdom i alderen 15-24 år. Innenfor fritidssektoren er det trender som representerer stor ulykkesrisiko. Dette gjelder for eksempel skader knyttet til snøbrett, rullebrett og rulleskøyter. Det er grunn til å følge utviklingen når det gjelder trender innen moderne friluftsliv og urbane fritidsaktiviteter.

Utfordringene når det gjelder forebygging av skader etter ulykker og vold er å styrke kunnskapsgrunnlaget og implementere kunnskap i praktisk forebyggende arbeid. Trafikkulykker representerer en særlig utfordring siden denne kategori skader har høy gjennomsnittlig alvorlighetsgrad. På denne bakgrunn er det viktig at arbeidet med forsvarlig sikring av barn i bil fortsetter. Mange tiltak er også satt i verk de siste årene for å sikre trygge skoleveier. Dette gjelder både bedre skille mellom kjørende og gående trafikanter og bygging av egne gang/sykkelveier. Det er fortsatt et særlig potensiale for forebygging av sykkelskader blant barn og unge. Regjeringen har også tatt initiativ til et samarbeid med berørte parter for å forebygge trafikkulykker med russebiler.

Forebygging av ulykker nødvendiggjør lokalt, langsiktig arbeid. Verdens helseorganisasjon (WHO) sitt konseptet «Trygge lokalsamfunn» er godt innarbeidet som arbeidsmetode i ulykkesforebyggende innsats. Nærmere 50 kommuner i Norge arbeider systematisk, tverrsektorielt og langsiktig med ulykkes- og skadeforebygging innenfor rammen av Trygge lokalsamfunn. Arbeidet med Trygge lokalsamfunn fortsetter.

For å møte utfordringene knyttet til utviklingen i ulykkesskader ved fritidsaktiviteter og i trafikken samt voldsskader, er det nødvendig med mer kunnskap om risikoatferd og mekanismer for slik atferd. Videre er kunnskap om kost-nytte-effekter av tiltak, og potensial for forebygging grunnlag for å målrette og prioritere forebyggende innsats.

9.3.8 Astma, allergi og inneklimasykdommer

Astma, allergi og inneklimasykdommer utgjør et stort helseproblem. Allergi og allergisk sykdom rammer særlig barn og unge og er årsak til betydelig kronisk sykelighet og ressursforbruk. Årsakene til utvikling av disse sykdommene er lite kjente. På en rekke områder finnes imidlertid kunnskap om hva som øker risikoen, både for å utvikle tilbøyelighet for slike plager og for utløsning av plagene.

Matallergi og -intoleranse er en av de hyppigste kroniske lidelsene blant småbarn. Årsaken til utviklingen av disse sykdommene er ikke tilstrekkelig kjente. Det nasjonale meldesystemet for alvorlige allergiske reaksjoner mot mat forventes å gi ny informasjon om forekomst av alvorlige allergiske reaksjoner.

Tiltak for å bedre inneklimaet krever samarbeid mellom mange parter. Et nært tverretatlig og tverrfaglig samarbeid på kommunenivå er avgjørende for å få til et planmessig og systematisk arbeid for å sikre godt inneklima i barnehager og skoler. Men også kontakt og samarbeid med bygge- og ventilasjonsbransjen er nødvendig for å oppnå gode resultater.

«Forskrift om miljørettet helsevern i barnehager og skoler mv.» skal sikre at barn og unges interesser blir ivaretatt vedrørende helse, trivsel og sikkerhet. Kommunestyret har tilsynsansvaret for å påse at denne forskriften overholdes. Fylkeslegene gjennomførte i 1999 og første kvartal av 2000 tilsyn med kommunenes oppfølging av forskriften. Denne tilsynsrapporten bekrefter det samme som en evaluering foretatt av Asplan Viak om gjennomføring av forskriften. Hovedkonklusjonen er at forskriften har ført til konkrete forbedringer i form av investeringer, utbedringer og stor planleggingsaktivitet som neppe ville ha blitt satt i gang uten forskriften. Det er likevel et stykke igjen til at alle forskriftens intensjoner er oppnådd og alle plikter overholdes både på kommunenivå og skole-/barnehagenivå. Evalueringen viser at det store flertall av kommunene og skolene/barnehagene er godt i gang med en prosess for å etterleve kravene i forskriften. I underkant av halvparten av virksomhetene opplyser at de har ambisjoner om å ha virksomhetene ferdig utbedret innen to år. En tredjedel trenger likevel mer tid enn dette, de fleste fra 3-5 år, enkelte mer enn 5 år. Det er foreslått endringer i opplæringsloven og vedtatt en finansieringspakke for opprustning av skoleanlegg for perioden 2002-2009. Dette er tiltak som vil kunne få stor betydning for inneklimaet. (Se nærmere omtale i kap. 7.3.4.5.)

9.3.9 Røyking

Bruk av tobakk er en av de viktigste risiko- og årsaksfaktorer til hjerte- og karsykdommer, kreft, og lunge- og luftveissykdommer. Hvert år dør ca. 7 500 nordmenn av røykerelaterte sykdommer som følge av egen røyking, mens ca. 500 mennesker dør av passiv røyking. Statens tobakksskaderåds årlige undersøkelser av røykevaner i Norge viser at i underkant av én tredjedel av befolkningen mellom 16 og 74 år er dagligrøykere. Etter at det i 1970-årene fant sted en svært positiv utvikling i befolkningens røykevaner, er andelen dagligrøykere i befolkningen i dag bare svakt synkende. Det er relativt små kjønnsforskjeller når det gjelder røyking i Norge.

Det er færre unge som begynner å røyke nå enn for f.eks. 25 år siden. Sannsynligvis er nedgangen et resultat av nye restriksjoner, økt oppmerksomhet og kjennskap til risikoen ved tobakksbruk. Den store reduksjonen i andelen dagligrøykere blant unge i alderen 16-24 år som vi så fra 1973 til slutten av 1980-tallet har imidlertid stagnert, og stabilitet har preget utviklingen fra slutten av 1980-tallet og frem til i dag. I aldersgruppen under 25 år røyker rundt 30 prosent av både kvinner og menn daglig (SSB, 2002). Blant elever i ungdomsskolen var 10 prosent dagligrøykere i 2000, mot 16 prosent i 1975. Blant elever i videregående opplæring er ca. 25 prosent dagligrøykere.

I Nasjonal strategiplan for det tobakksskadeforebyggende arbeidet 1999-2003 «Røykfrihet - en rettighet», oppstilles det tre hovedmål:

  • redusert tobakksbruk i Norge, både for dagligrøykere og av-og-til røykere, for på sikt å nå WHO's mål om 80 prosent ikke-røykere i befolkningen

  • gjøre barn og unge røykfrie

  • vern mot passiv røyking

Det er en prioritert oppgave å redusere røyking blant ungdom. I denne sammenheng er skolen en viktig arena. Et eksempel på innsats er undervisningsopplegget VÆR røykFRI (VrF), som retter seg mot elever i ungdomsskolen. Omtrent halvparten av landets ungdomsskoleklasser deltar i opplegget. VrF er det største systematiserte tiltak i Norge mot tobakk noensinne, og hovedhensikten er å forhindre røykestart. Evaluering av opplegget viser gode resultater. VærRøykfri videreføres i ungdomsskolen med involvering fra lærere, elever og foreldre.

Røyksignaler er et samarbeidsprosjekt mellom Sosial- og helsedirektoratet og Den Norske Kreftforening. Målsettingen for prosjektet er å redusere antall røykere i alderen 16-19 år. Prosjektet tar sikte på å kombinere individbaserte strategier med tiltak på gruppe- og samfunnsnivå. Røyksignaler fortsetter i videregående opplæring etter samme prinsipper som VærRøykfri.

9.3.10 Kostvaner og tannhelse hos barn og unge

Arbeidet rettet mot en god ernæring starter allerede ved fødselen og varer på ulik måte gjennom hele barne- og ungdomstiden. St.meld nr. 37 (1992-93) Utfordringer i helsefremmende og forebyggende arbeid beskriver mat- og ernæringspolitikk. Her vektlegges blant annet målsettinger om redusert inntak av fett, sukker og salt. Barn og ungdom er en viktig målgruppe. Det pågår et aktivt arbeid for å fremme amming og sikre gode kostvaner hos barn og ungdom. Både barselavdelinger, barnehager, skoler, helsestasjoner og helsetjenesten for øvrig, samt frivillige organisasjoner deltar i dette arbeidet.

I løpet av de siste 10 årene har en sett positive resultater av arbeidet med å sikre gode skolemåltider i grunnskolen. Det er imidlertid behov for fortsatt økt innsats. Hovedutfordringene på kort sikt er å skape rammebetingelser som sikrer minimum 20 minutters matpause til alle elever og fullt voksentilsyn under matpausen til elevene i 1.-4. klasse, og at det opprettes et daglig mattilbud ved ungdomsskoler og videregående skoler. Muligheter til støtte ved etablering og drift av skolekantiner, for eksempel ved å avsette ressurser til voksenperson med ansvar for dette i inntil halv stilling, styrker dette tilbudet.

Ordninger for levering av mat og drikke som tilfredsstiller skolebarnas behov bør videreutvikles. Det arbeides for å innføre frukt- og grønt abonnement på linje med melkeordningen ved alle landets grunnskoler. Status i januar 2002 er at ordningen med frukt- og grønt abonnement er innført i 17 fylker og på 1150 skoler. Økonomiske støtteordninger til abonnementsordningene for frukt og grønnsaker og skolemelk er fulgt opp som del av jordbruksforhandlingene. Det bør også avsettes tilstrekkelig ressurser i skolen til å gi barna praktiske ferdigheter innen matlaging.

Det bør utvikles modeller og forslag for fremtidens skolemåltid, hvor man tar hensyn til forventede endringer i samfunnet og skolehverdagen. Situasjonen i barnehager og videregående opplæring bør prioriteres høyere samtidig som satsingen rettet mot grunnskolen videreføres.

Barn og ungdom har et relativt høyt forbruk av sukkervarer og brus. Dette kan bidra til overvekt og er uheldig for tannhelsen. Ifølge Statens helsetilsyn er tannhelsen hos småbarn gradvis forverret i senere tid. Tallene viser at nå har fire av ti femåringer hull i tennene, mot tre av ti i 1997. Tannhelsen hos eldre barn og ungdom viser en stabil utvikling og til dels bedring.

Flere forhold kan forklare den negative utviklingen av tannhelsen hos de minste. I tillegg til gode kostvaner er det viktig å sørge for daglig tannpuss og tilførsel av fluor. Sosial- og helsedirektoratet vil foreslå aktuelle tiltak for å snu den negative utviklingen av småbarns tannhelse.

Blant barn er det fremdeles 10-30 prosent innenfor hvert årskull som har betydelige tannhelseproblemer. En av utfordringene for tannhelsetjenesten fremover vil være å fange opp barn og unge med risiko for å utvikle tannsykdommer. For å sikre dette må det viktig med et bredt samarbeid mellom tannhelsetjenesten, foreldre og offentlige etater og tjenester.

9.4 Psykisk helse

9.4.1 Omfang og utviklingstrekk

Psykiske lidelser i befolkningen har ulik varighet, alvorlighet og intensitet. En regner med at 15-20 prosent av befolkningen har psykiske lidelser i mildere eller alvorligere grad. Dette innebærer at i Norge har om lag 800 000 mennesker en psykisk lidelse. Ulike undersøkelser viser en utbredelse av psykiske lidelser hos barn og unge på ca. 20 prosent. Forskere og klinikere er enige om at ca. 5 prosent av barnebefolkningen, (0-18 år), har psykiske plager av en slik alvorlighetsgrad at de har behov for hjelp fra spesialisthelsetjenesten.

Psykiske plager uttrykkes gjennom forskjellige former for problematferd på ulike alderstrinn. Begrepet tilpasningsvansker brukes som en fellesbetegnelse på en opphopning av problematferd i den tidligste førskolealderen. Hos eldre barn kalles dette vanligvis psykiske vansker.

En undersøkelse ved Hemil-senteret, Universitetet i Bergen konkluderer bl.a. med at andelen av norsk ungdom i alderen 11-15 år som rapporterer om psykiske og psykosomatiske plager har økt i tidsrommet 1983 til 1997. Undersøkelsen viser at blant 15-åringer er det hele 25 prosent som rapporterer om ukentlige søvnproblemer, 24 prosent forteller at de har hodepine, og 22 prosent rapporterer om ukentlig nedstemthet. Undersøkelsen viser også at hyppigheten var større blant jenter enn blant gutter.

En rekke studier har vist at visse risikofaktorer øker sannsynligheten for psykiske lidelser hos barn og unge. Forhold i omgivelsene som har vist seg å øke faren for å få psykiske problemer er blant annet langvarig familiestress, skolens kvalitet og miljøfaktorer som dårlig bostandard og manglende sosial støtte. Foreldres sosiale problemer knyttet til rusmiddelmisbruk og psykiske lidelser og hjelpeløshet i konfliktsituasjoner fører også til økt sannsynlighet for problemer hos barna. Forskningen peker også på at sosialt stress øker faren for psykiske og kroppslige plager hos mange.

Barn av foreldre som har alvorlige og/eller langvarige psykiske lidelser er en utsatt gruppe. Et «barneperspektiv» i psykisk helsevern for voksne er derfor nødvendig, fordi psykisk helsevern for vokse kan være den første instans som får kjennskap til hele familiens vanskeligheter og behov. Psykisk helsevern for voksne må derfor bidra til å identifisere også barns behov, og ta ansvar for å etablere godt samarbeid med psykisk helsevern for barn og unge, barnevernet og primærhelsetjenesten. En annen viktig oppgave for psykisk helsevern for voksne er å hjelpe pasienten til å samarbeide med andre instanser om barns beste, og å ivareta barns behov for informasjon under mors eller fars sykehusopphold.

9.4.2 Styrking av psykisk helsearbeid for barn og unge

Det har i mange år vært dokumentert at det er store mangler i tilbudet til mennesker med psykiske lidelser, og at manglene er størst i tilbudene til barn og unge. «Opptrappingsplan for psykisk helse 1999-2006» skal bidra til at det psykisk helsearbeid styrkes betydelig i løpet av åtte års perioden. Det skal investeres for ca. 6,3 milliarder kroner og driftsnivået i tjenestene skal økes med ca. 4,6 milliarder kroner i planperioden.

Innsats rettet mot barn og ungdom står sentralt i Opptrappingsplanen. Tjenestene til barn og ungdom skal bygges ut med 205 flere døgnplasser til unge, 265 flere dagplasser for barn og unge og 400 flere fagpersoner til poliklinisk virksomhet. Samlet tas det sikte på en økt dekning av tjenestene til aldersgruppen 0-18 år fra 2 til 5 prosent. Dette innebærer at ca. 50 000 barn og unge skal gis et tilbud innen planperiodens utløp, mot 22 500 i dag.

I tillegg skal bevilgningene til utdanningstiltak innen psykisk helsearbeid for barn og unge økes med 50 millioner kroner. Videre tas det sikte på å øke bemanningen i helsestasjoner og skolehelsetjeneste med 50 prosent eller om lag 800 årsverk, og styrking av psykososiale tjenester, kultur- og fritidstiltak i kommunene med 260 årsverk. Det vektlegges at styrkingen skal fordeles på ulike faggrupper med sikte på en tverrfaglig bemanning inkludert kultur- og fritidssfæren, slik at kompetansen styrkes i forhold til psykososialt arbeid.

I Opptrappingsplanen er det lagt til grunn at 20 prosent av innsatsen bør rettes inn mot barn og unge, og at dette bør være et veiledende normtall ved fordeling av tilskuddene i kommunene (i 2000 var andelen 12,4 prosent.) Ved behandling av statsbudsjettet for 2001 sluttet Stortinget seg til at det skal foreligge en politisk vedtatt plan for det psykososiale helsearbeidet i kommunene. Planen skal også omhandle barn og unge. Kommunene skal her ha vurdert og omtalt målet om at 20 prosent av tilskuddene skal gå til barn og unge. Denne sterkere fokuseringen på barn og unge ser ut til å bli fulgt opp i mange kommuner. Det er en utfordring å få hele kommune-Norge til å ta tak i dette for å utvikle gode tiltak og tiltakskjeder for barn og unge.

I 2002 gjennomgås og ajourføres «Opptrappingsplan for psykisk helse 1999-2006», for å sikre at de målene som er satt for opptrappingsperioden nås. Det vil i denne forbindelse også bli fokusert på tiltakene knyttet til psykisk helsearbeid og tjenestetilbudet til barn og unge. Opptrappingsplanen innebærer en kraftig satsing på utbygging av tiltak for å hjelpe barn og unge med psykiske problemer. Det er imidlertid behov for ytterligere tiltak for å bedre barn og unges situasjon. Blant annet ser Helsedepartementet det som nødvendig at fagfeltet vektlegger utvikling av kompetanseoverføring og samarbeid med de arenaer der barn og unge befinner seg. For å styrke helheten i innsatsen overfor barn og unges psykisk helse, har Helsedepartementet gitt Sosial- og helsedirektoratet i oppdrag å utarbeide en egen helhetlig plan for satsingen på barn og unges psykiske helse i løpet av 2002. Planen utarbeides i samarbeid med berørte departementer, etater, organisasjonen Voksne for Barn og andre organisasjoner.

9.4.3 Spiseforstyrrelser

Spiseforstyrrelser er et helseproblem det rettes stadig mer fokus mot. Det er i all hovedsak barn og ungdom som utvikler spiseforstyrrelser. Det er forskjell på hva som ansees som spiseproblemer og på mer alvorlige spiseforstyrrelser i henhold til medisinske kriterier (diagnoser). Det er en oppfatning at lettere spiseproblemer har økt, men det er vanskelig å tallfeste hvor mye. Antagelser om en dramatisk økning i forekomsten av spiseforstyrrelser støttes imidlertid ikke av nyere forskning.

Internasjonale og norske undersøkelser anslår at alvorlige spiseforstyrrelser rammer ca. 2 prosent av den kvinnelige befolkningen. Spiseforstyrrelser rammer først og fremst kvinner. I følge en rekke studier er kjønnsfordelingen om lag 90 prosent jenter og kvinner og 10 prosent gutter og menn. Både fysiske komplikasjoner og selvmordsforsøk som følge av spiseforstyrrelser gir en dødelighet som er 6-9 ganger høyere enn i sammenlignbar befolkning.

Forskning tilsier at ca. 30 prosent av kvinner med anorexia nevrosa er i behandling og kun ca. 6 prosent av dem med bulemia nevrosa. Mange går med symptomer i 4-5 år før de søker behandling. Behandling og oppfølging av pasienter med spiseforstyrrelser må i mange tilfeller strekke seg over lang tid. Dette stiller særlige krav til kontinuitet og helhet i tjenestetilbudet på alle nivå.

I 2000 forelå det en egen strategiplan mot spiseforstyrrelser. Planen er forankret i Helsedepartementet, men ulike tiltak følges opp av de ansvarlige departementene. Planen setter fokus på økt forebygging av spiseforstyrrelser blant annet gjennom styrket kompetanse i helsestasjoner og skolehelsetjeneste samt undervisningsmateriell i skolene. I tillegg skal behandlingen styrkes. Det skal blant annet etableres spesialiserte behandlingstilbud i hver helseregion, og samtlige poliklinikker innen psykisk helsevern skal ha kompetanse i behandling av spiseforstyrrelser. Regjeringen legger vekt på at behandlingstilbudet til denne gruppen skal bli bedre, samt at forebygging er sentralt.

Som ledd i forebygging av spiseforstyrrelser finansierer Barne- og familiedepartementet og Utdannings- og forskningsdepartementet utviklingen av et internettbasert undervisningsopplegg som skal bidra til å bevisstgjøre barn og unge på media og reklamens bruk av virkemidler og metoder. Ungdom er trukket aktivt med i utformingen av internettsidene, som er rettet mot elever i grunnskole og videregående opplæring. Videre skal det i regi av Foreldreveiledningsprogrammet (se kap. 5.3.3) utarbeides et hefte om spiseforstyrrelser. Hensikten er å gjøre foreldre oppmerksomme på problemet og peke på hva foreldre og fagfolk kan gjøre for å forebygge at barn og unge utvikler spiseforstyrrelser.

9.4.4 Selvmord blant barn og unge

Til tross for at selvmordsraten i befolkningen som helhet har vist en klar tendens til reduksjon på 1990-tallet, har utviklingen ikke vært like gunstig blant den yngre del av befolkningen. Tradisjonelt har selvmordsraten blant unge i Norge vært meget lav sammenliknet med andre land, også med våre skandinaviske naboland Danmark og Sverige. Dette er imidlertid ikke tilfelle lenger. Norge ligger nå betydelige over disse landene når det gjelder selvmord i aldersgruppen 15-24 år og situasjonen er lik for begge kjønn. Selvmord er nå blitt den vanligste dødsårsak blant gutter og unge menn i Norge (27 prosent av alle dødsfall i 1998). Men også for jenter og unge kvinner står selvmord nå for en betydelig andel av alle dødsfall (24 prosent i 1998). Selvmord må derfor anses som en av de aller største trusler mot folkehelsen blant de unge.

For hvert selvmord finner vi flere forsøk på selvmord. Statens institutt for folkehelse har beregnet at forekomsten av selvmordsforsøk i aldersgruppene under 20 år er nesten dobbelt så høy blant jenter som blant gutter. I en undersøkelse av elever i en videregående skole i Oslo, ble det funnet at fem prosent hadde gjort selvmordsforsøk, mens hele 32 prosent rapporterte at de hadde hatt tenker om å ta sitt eget liv eller skade seg selv.

I en rapport fra forskningsinstituttet NOVA om homofile og lesbiskes levekår ble det avdekket bekymringsfulle tall når det gjaldt denne gruppens psykiske helse (NOVA-rapport 1/99). Den høye forekomsten av selvmordsforsøk blant unge homofile og lesbiske er spesielt urovekkende. NOVA rapporten viser at 27 prosent av mennene og 25 prosent av kvinnene i aldersgruppen 16-24 år i dette utvalget har prøvd å ta sitt eget liv en eller flere ganger. I St.meld. nr. 25 (2000-2001) Levekår og livskvalitet for lesbiske og homofile i Noreg er selvmordsproblematikken blant unge lesbiske og homofile tatt opp spesielt. I meldingen foreslås flere tiltak rette inn mot å forebygge selvmord blant lesbiske og homofile. Regjeringen følger opp dette med ulike tiltak. Blant annet har Barne- og familiedepartementet i 2002 utlyst midler til informasjonsvirksomhet for å hindre diskriminering, fremme likebehandling og respekt for homofile og lesbiske i det norske samfunnet. Forebyggende informasjonstiltak overfor unge homofile og lesbiske som kan være i faresonen for å begå selvmord er et særskilt mål.

En handlingsplan mot selvmord ble avsluttet ved utgangen av 1999. Et nytt Oppfølgingsprosjekt - tiltak mot selvmord (2000-2002) ble etablert for å videreføre og sikre den kompetansen som er etablert. Hovedmål er å styrke helsetjenestens kompetanse og tilbud til mennesker som er i selvmordskrise og forebygge selvmord blant utsatte grupper, deriblant barn og unge. Innenfor oppfølgingsprosjektet er forbygging av selvmord blant lesbiske og homofile også et definert satsningsområde. Som en del av prosjektet er det etablert regionale ressursmiljøer knyttet til landets helseregioner. Videre er det gjennom prosjektet opprettet en tverrfaglig utdannelse «Forebygging av selvmord,» det er bidratt til bedring av rutinene for oppfølging av personer med selvmordsatferd i tillegg til at forskningen er styrket.

Behovet for videre arbeid med selvmordsforebygging etter 2002 skal vurderes. Det tas sikte på å styrke forebyggingsinnsatsen rettet mot grupper som er særlig utsatt for selvmord, ikke minst barn og unge.

9.4.5 Seksuelle overgrep og utnytting

Omfanget av seksuelle overgrep mot barn er vanskelig å tallfeste sikkert. Dette har sammenheng med at forskjellige undersøkelser benytter ulike kartleggingsmetoder og ulike definisjoner på overgrep. Varierende funn fra ulike land kan også skyldes faktiske forskjeller i problemomfang. Etter en smal definisjon av overgrep basert på to norske omfangsundersøkelser, finnes det indikasjoner på at 3-5 prosent av norske barn utsettes for alvorlige seksuelle overgrep (berøring av kjønnsorganer eller samleie) gjentatte ganger før de fyller 18 år. Undersøkelsene indikerer at et betydelig flertall av de utsatte barna er jenter og en stor overvekt av mannlige overgripere. Overgriperne er i enkelte tilfeller fremmede, i relativt mange tilfeller er de bekjente av barnet, og i andre tilfeller tilhører overgriperne barnets hushold eller familie.

Skadevirkningene og symptomene knyttet til seksuelle overgrep mot barn er mange og veldokumenterte. Det kan f.eks. dreie seg om rusproblemer, prostitusjon, kriminalitet, konsentrasjonsproblemer, psykiske eller psykosomatiske problemer. Ofte er det imidlertid vanskelig å isolere skadene som følge av seksuelle overgrep fra andre negative forhold og hendelser som de hardest rammede barna kan ha blitt utsatt for under oppveksten.

Stortinget har sluttet seg til anbefalingene i St.meld. nr. 52 (2000-2001) Etterforskning av seksuelle overgrep mot barn. Meldingen fokuserer særlig på hvordan en styrking av Kriminalpolitisentralen kan bidra til å bedre politiets arbeid med disse sakene. I forbindelse med reorganisering av politiet, legges det nå stor vekt på å styrke kompetansen til bl.a. å etterforske seksualforbrytelser ved de nye og større lokale enhetene i politiet.

Gjennom et utviklingsprosjekt ledet av Statens helsetilsyn (2000-2002) får helseregionene bistand med oppbygging av kompetanse og tiltak på dette fagområdet. I første omgang er barnemedisinen, psykisk helsevern for barn og unge og barnevernet målgrupper for prosjektet. Det legges stor vekt på å utvikle stabile og tverrfaglige fagmiljøer i alle landsdeler.

Norge arbeider også systematisk for å bekjempe seksuell utnytting av barn. Norge ratifiserte i 2000 en tilleggsprotokoll til FNs barnekonvensjon om salg av barn, barneprostitusjon og barnepornografi. Det pågår også et samarbeid mellom landene i Østersjø-området for å bekjempe seksuell utnytting av barn og unge. I denne forbindelse er det opprettet et eget informasjons- og kompetanseformidlingsprosjekt på Internett (IT-huset) og det er også opprettet en arbeidsgruppe med representanter for alle 11 Østersjøland som fokuserer utvikling og tiltak for barn og unge som er utsatt for overgrep og utnytting.

Å utvikle metoder, kompetanse og tiltak som hindrer at seksuelle overgrep finner sted er en stor utfordring. Forebyggingstiltak må settes inn for å hindre at barn utvikler seg til fremtidige overgripere, og kanskje i enda større grad for å hindre voksne i å begå overgrep. I og med at mannlige overgripere er i klart flertall, blir menn og gutter en viktige målgrupper. Forebygging av overgrep omfatter bl.a. å hindre tidligere overgripere i å begå nye overgrep, enten overgriperne er voksne eller selv er mindreårige.

To veiledere om arbeidet mot seksuelle overgrep vil bli ferdigstilt i 2002. To større forsknings- og utviklingsprosjekter er under gjennomføring: ett om alternative tiltak i uavklarte saker der det foreligger mistanker om seksuelle overgrep og ett om dommeravhør av barn. Forsøk på å sette i verk systematisk arbeid med ungdom som viser bekymringsfull seksuell atferd er under planlegging. Det er nedsatt en egen gruppe ledet av Barne- og familiedepartementet med representanter for politikere og fagfolk som arbeider med oppfølging av tiltak for barn og unge som utsettes for seksuelle overgrep og utnytting.

9.4.6 Forskning og informasjon om barn og unges psykiske helse

Mer kunnskap om barn og unges psykiske helse er en av oppgavene som er prioritert i «Opptrappingsplan for psykisk helse 1999-2006». Gjennom Opptrappingsplanen er det vedtatt å øke tilskuddet til forskningsformål med 40 millioner kroner i perioden. Midlene skal også føre til økt forskning om barn og unges psykiske helse.

Helsedepartementet bevilger midler til Norges forskningsråd til forskning om psykisk helse. Det er utarbeidet ny programplan for mental helse for perioden 2001-2005. Et av delmålene i programmet er å styrke forskningen om barn og unge.

Forskning om psykisk helse er også en av oppgavene for regionsentrene i barne- og ungdomspsykiatri. Det er opprettet 4 regionsentre for de fem helseregionene. Regionsentrenes overordnede målsetting er å bedre kvaliteten på psykisk helsearbeid for barn og unge. Virksomheten er konsentrert om undervisning, forsknings- og utviklingsarbeid med forankring i klinisk virksomhet ved institusjoner i regionen.

Som et ledd i Opptrappingsplanen satses det også på økt informasjon og kommunikasjon om psykisk helse. Satsingen er rettet inn mot tre hovedgrupper, hvorav barn og unge og deres nettverk er en av dem. Det tidligere Sosial- og helsedepartementet har i samarbeid med brukerorganisasjonene på feltet utarbeidet en overordnet informasjonsstrategi «Noe å snakke om ...?». Et mål med strategien er å gi befolkningen bedre kunnskap om psykisk helse og psykisk lidelser og med det skape større forståelse for psykisk helse og psykisk syke.

I forlengelse av den overordnede informasjonssatsingen ble det i 2001 utarbeidet en delstrategi for barn og unge og psykisk helse. En rekke ulike tiltak og prosjekter, rettet mot elever i ungdoms- og videregående skoler, foreldre og lærere, er igangsatt. Formålet er å forebygge psykiske plager og problem blant unge. Tiltakene skal evalueres i 2002 og resultatene vil være styrende for det videre informasjonsarbeidet.

9.5 Barne- og ungdomsvernet

9.5.1 Innledning

I samarbeidsregjeringens politiske plattform (Sem-erklæringen) heter det om barne- og ungdomsvernet: «Samarbeidsregjeringen vil satse sterkere på forebyggende barnevern. I første rekke må foreldrene og miljøet omkring gis mulighet til å løse oppgavene. Først når dette i tilstrekkelig grad er utprøvd, må det bli aktuelt å skille barn fra foreldrene».

Trygghet for det enkelte barn er nært knyttet til spørsmålet om foreldrenes evne til å ta ansvar. I utgangspunktet tas det for gitt at foreldrene verner sine barn og er i stand til å ivareta barnets behov. Familiens beste vil i de fleste tilfeller også være barnets beste. Derfor skal barnevernet ha som sin primæroppgaver å støtte opp under familien, slik at de kan mestre foreldrerollen. Men erkjennelsen av at så ikke alltid er tilfelle, representerer også en del av barnevernets fundament. Når samfunnet oppfatter at foreldrene, som har hovedansvaret, svikter sitt ansvar overfor barna, griper samfunnet ved barnevernet inn. På den ene siden skal barnevernet ivareta barnets rettigheter som samfunnsborger, på den andre siden skal barnevernet støtte opp om barnet og foreldrene. Dette gir barnevernet en utfordrende rolle.

Barnevernet er ikke bare en del av hjelpeapparatet, men også en del av det offentlige kontrollsystemet og har på vegne av samfunnet stor makt. Regjeringen ønsker et barnevern som er seg denne todelte rollen bevisst. Barnevernet skal så langt mulig gi forebyggende hjelp til barn og familier. Men å kunne gripe inn med tiltak utenfor hjemmet, er like fullt en viktig del av kompetansen i et moderne barnevern. Situasjonen og utfordringene i barne- og ungdomsvernet vil bli tatt opp i en egen stortingsmelding som regjeringen vil legge frem om kort tid.

9.5.2 Utviklingen det siste tiåret

I løpet av det siste tiåret har det skjedd en omfattende utvikling innen barne- og ungdomsvernet. Det kom en ny barnevernlov i 1992, og et treårig utviklingsprogram for barnevernet ble gjennomført fra 1991 til 1993. Både den nye loven og utviklingsprogrammet la grunnlaget for at forebyggende arbeid, hjelpetiltak og innsatser i nærmiljøet ble styrket.

Utviklingen i barnevernet på nittitallet fulgte fire hovedlinjer:

  • styrking av rettssikkerheten

  • vektlegging av hjelpetiltak og forebygging av problemutvikling

  • stagnasjon i omfanget av det offentlige institusjonstilbudet - fremveksten av kommersielle private institusjonstilbud

  • kompetansestyrking, forskning og utviklingstiltak

Et av formålene med barnevernloven som kom i 1992 var å styrke rettssikkerheten. Det var ønske om at rettssikkerheten skulle styrkes både gjennom mer presise inngrepskriterier og gjennom bedre saksbehandling. Den viktigste rettssikkerhetsreformen ved loven var etableringen av fylkesnemndene for sosiale saker. Bestemmelsene om frister og rapportering av eventuelle fristoversittelser både når det gjelder meldinger, undersøkelsessaker og iverksetting av tiltak, har også bidratt til mer forutsigbar saksbehandling og øvrig styrking av rettssikkerheten.

Økt personalkapasitet i kommunene, sammen med et mer systematisert og målrettet barnevernsarbeid preget 1990-årene og førte til økt innsats for å utvikle hjelpetilbudet og det forebyggende arbeidet. Mange kommuner har etablert tverretatlige og tverrfaglige samarbeidsteam med skole, pedagogisk-psykologisk tjeneste, barnehage og helsestasjon. De fleste kommuner har utarbeidet tverretatlige forebyggende planer for barn og unge. Det har også skjedd store organisasjonsendringer i mange kommuner, noe som også har påvirket organiseringen av barne- og ungdomsvernet.

Et resultat etter utviklingsprogrammet for barnevernet var at det ble utviklet nye tiltak innenfor de fylkeskommunale barnevernsinstitusjonene. På 1990-tallet har veksten i antall plasser totalt sett vært liten og de siste årene har de mer tradisjonelle barne- og ungdomshjemmene blitt redusert, noe som kan sees i sammenheng med veksten av hjelpetiltakene og det forebyggende arbeid i kommunene. I samme tidsperioden ble det tydelig at problemene til de mest utsatte barn og unge endret karakter og økte i kompleksitet. Utover på 1990-tallet har det blitt prøvd ut nye metoder og tiltak for denne gruppen som viser gode behandlingsresultater. Tiltakene foregår i barn og unges familier og nærmiljø, hvor skole, barnehage og andre viktige arenaer for barn og unge blir trukket med i et helhetlig opplegg. Resultatene så langt er lovende og vil på sikt kunne dempe behovet for kostnadskrevende institusjonsplasser for denne gruppen barn og unge.

Barnevernet har det siste tiåret hatt en nødvendig, men ikke tilstrekkelig vekst når det gjelder forskning, utvikling og kompetansestyrking. Generelt er det behov for kunnskapsutvikling og oppdatering innen barnevernfeltet. Foreldrenes behov for hjelp og støtte i et samfunn hvor deres rolle stadig blir satt på prøve, krever også ny kunnskap og kompetanse fra hjelpeapparatets side. Dette er et langsiktig arbeid som må fortsette.

9.5.3 Økt fokus på tidlig hjelp - noen nøkkeltall

Utviklingen siste tiåret viser en sterk økning i antall barn og unge som mottar hjelpetiltak, fra vel 8 000 i 1990 til vel 19 000 i 2000 (ved utgangen av året.) Når det gjelder barn under omsorg var det ved utgangen av 1990 og 2000 om lag 5 000 barn og unge, en relativt stabil situasjon. Denne utviklingen er i samsvar med intensjonene i barnevernloven om at tiltak for å holde familien samlet skal forsøkes før spørsmålet om omsorgsovertakelse vurderes.

Tabell 9.1 Barn med tiltak fra barnevernet per 31.12 (perioden 1987-2000)

År Barn i alt med tiltak fra barnevernet Omsorgstiltak (barn under omsorg) Hjelpetiltak (barn med hjelpetiltak) Barn med barnevern- tiltak per 1 000 barn 0-17 år
1987 12 147 3 795 8 352 11,0
1990 15 337 4 836 10 502 14,1
1993 20 532 6 018 14 514 19,8
1996 21 505 4 845 16 660 20,2
1999 23 810 4 952 18 858 21,2
2000 24 817 5 136 19 681 21,8

Kilde: Statistisk sentralbyrå

Antallet barn med tiltak fra barnevernet økte betydelig i den forholdsvis korte perioden 1990-1993. Dette var også perioden for det nasjonale utviklingsprogrammet for barnevernet. Økningen kan trolig knyttes til at barnevernet fikk kapasitet til å arbeide systematisk med meldinger og undersøkelser som barnevernet tidligere ikke hadde behandlet. Veksten i antallet og andelen barn under tiltak fra barnevernet har steget jevnt også i tiden etter at utviklingsprogrammet ble avsluttet i 1993.

Ved utgangen av 2000 mottok omtrent 19 700 barn frivillige hjelpetiltak fra barnevernet, mens 5 136 barn var under omsorg. Av barna under omsorg var 4 462 i fosterhjem, 460 i barneverninstitusjon og resten i andre botiltak som rusmiddelinstitusjoner, bo- og arbeidskollektiv og institusjoner i psykisk helsevern for barn og unge. Ved utgangen av 2000 var det 22 barn per 1000 under 18 år som mottok barneverntiltak.

Forholdene i hjemmet var i hele perioden (1987-2000) den klart hyppigste begrunnelsen for å sette i verk tiltak, og dette har holdt seg stabilt etter en relativ økning i midten av perioden. Generelt sett har veksten i andelen tiltak begrunnet med barn og unges atferd vært lavere enn debatten i media om problemfeltet kan gi inntrykk av.

De vanligste hjelpetiltakene fra barnevernets side for barn som bor i eget hjem, er besøkshjem, støttekontakt og barnehage. Tallet på barn med barnehageplass som tiltak fra barnevernet har imidlertid sunket noe de senere årene. Dette kan ha sammenheng med at det har blitt lettere å få barnehageplass på ordinære vilkår i takt med økt barnehageutbygging.

I 2000 var det registrert i alt 183 barneverninstitusjoner med til sammen 1 724 plasser. Det offentlige eier og driver 57 prosent av de registrerte barneverninstitusjonene. De fleste av disse har fylkeskommunene ansvar for. Private, organisasjoner og stiftelser eier resten av institusjonene. En plass i barneverninstitusjon kostet i 2000 gjennomsnittlig 964 000 kroner per år. Kostnadene per institusjonsplass varierer mye. Plassene i bo- og arbeidskollektiv og i akutt- og utredningsinstitusjon var de dyreste og kostet i gjennomsnitt mellom 1,1 og 1,4 millioner kroner i året.

Barnevernloven av 1992 senket aldersgrensen for etterverntiltak i barnevernet til 20 år. Ved lovendring i 1998 ble denne grensen igjen hevet til 23 år. De hyppigst brukte etterverntiltakene er økonomisk støtte, fosterhjem, institusjon, støttekontakt og bolig.

9.5.4 Barne- og ungdomsvernet fremover

Etter regjeringens oppfatning er det viktig at dreiningen i retning av at barnevernet så langt mulig skal være en forebyggende hjelpetjeneste, blir videreført og forsterket i årene som kommer. Siktemålet må være at barnevernet på et så tidlig tidspunkt som mulig skal oppdage de barna som er problemutsatte, og iverksette tiltak for disse i familien i lokalmiljøet. Målet med denne vektleggingen av tidlig hjelp og støtte er også at det i minst mulig grad skal bli nødvendig å plassere barn og unge utenfor hjemmet. Dette bør være en del av verdigrunnlaget i et moderne barnevern.

Samtidig må barnevernet holde fast på sine andre lovpålagte oppgaver, for eksempel oppgaven som kontrollør og den instans som på samfunnets vegne skal ivareta de mest utsatte barna. Både familiene og barnevernet må innse at det på et tidspunkt kan bli nødvendig å erkjenne at hjelpetiltakene ikke fører frem, og at barnevernet da må gripe inn med tiltak - kanskje mot foreldrenes vilje. I slike tilfeller skal barnevernet utelukkende tenke på barnets beste. Å mestre balansegangen mellom hjelpetiltak og mer inngripende tiltak er en del av kompetansen i et moderne barnevern.

Barnevernet utøver sitt fag i spenningsfeltet mellom på den ene siden krav til samhandling og samarbeid, og på den andre siden plikt til å handle når hensynet til barnet tilsier det. Barnevernet er både hjelper og tvangsmyndighet - begge deler til barnets beste. Denne dobbeltrollen bør barnevernet kommunisere åpent om. Både for familiene det gjelder og for allmennheten er det av stor betydning at barnevernet viser åpenhet og er tydelige om de vurderinger som gjøres. Større innsyn i barnevernet vil kunne ha positiv betydning for legitimiteten.

Samarbeid mellom ulike etater og hjelpetjenester er viktig. Ikke minst for å få et riktig bilde av hva barneverntjenesten kan bidra med. Godt samarbeid kan bidra til å dempe eventuell skepsis til barnevernet, og i stedet se på barnevernet som en sentral hjelpeinstans. Regjeringen vil fortsette arbeidet med å legge til rette for at foreldre, barnehagepersonale, barnevern og andre i det offentlige tjenesteapparat utvikler god kontakt.

Det er viktig å understreke at kommunenes barneverntjeneste ikke fritar andre hjelpeinstanser fra å ta sin del av ansvaret for det forebyggende arbeidet rettet mot særlig utsatte barn og unge. Regjeringen anser det som viktig at andre hjelpetjenester i kommunen aktivt benytter sin kompetanse og erfaring når det gjelder barn og unge som har eller står i fare for å utvikle problemer. Samtidig vil regjeringen foreslå at barnevernet får et mer sentralt ansvar i det forebyggende arbeidet, fordi noen må ta et hovedansvar for at dette samarbeidet mellom etatene fungerer.

9.6 Satsingsområder og tiltak fremover

Kapitlet gir en helhetlig gjennomgang av utfordringer knyttet til helse og sosiale forhold. På det helse- og sosialpolitiske området ser regjeringen en rekke utfordringer i årene som kommer. Dette gjelder livsstil og problemstillinger knyttet til å ta ansvar for egen helse, det gjelder utviklingen i folkehelsa, bedre samarbeid mellom etater og institusjoner som arbeider innen helse- og sosialsektoren inkludert samarbeid med frivillig sektor. Videreutvikling av tiltak og tjenester for utsatte grupper er en særlig utfordring.

Det er sikre holdepunkter for å hevde at befolkningens livsstil og aktivitetsvaner går i en uheldig retning. Undersøkelser viser at mange barn og unge utvikler en helseskadelig livsstil gjennom uheldige kostvaner, inaktivitet, risikoatferd og bruk av tobakk og andre rusmidler. Et resultat av dette er økt risiko for sykelighet. Vi har alle et ansvar for eget liv og helse. Grunnlaget for en god helse legges i barne- og ungdomsårene. Derfor blir arbeidet for å fremme en positiv livsstil som fremmer god helse en viktig utfordring. Råd og veiledning til barn og unge om hvordan de selv kan ta vare på helsen sin er i denne sammenhengen sentralt.

Folkehelsearbeidet står sentralt i regjeringens helsepolitikk. Forebygging kan bidra til å redusere forekomsten av sykdom og helseproblemer og spare mange for lidelser, samtidig som samfunnet kan spare store utgifter. For å sikre et godt folkehelsearbeid på barne- og ungdomsområdet er det av særlig betydning med brukermedvirkning, både fra barn, ungdom og foreldre. For å bidra til best mulig helse og sosiale forhold for barn og unge er det viktig at voksenrollen styrkes og at foreldres ressurser og kompetanse til å være gode foreldre blir underbygget.

Å styrke barns og ungdoms oppvekst- og levekår innebærer helsefremmende og forebyggende, kurativt og rehabiliterende arbeid innenfor mange etaters og sektorers arbeidsfelt. Effekten av dette arbeidet vil styrkes dersom tjenestene og sektorene i større grad samarbeider om å utforme og iverksette tiltakene. Utfordringen knyttet til samarbeidet ligger både mellom etater og tjenester i kommune, mellom kommune- og spesialisthelsetjenestene og mellom offentlig og frivillig sektor. Selv om barne- og ungdomsbefolkningen i Norge stort sett har god helse, sliter også mange med problemer og plager. En del barn og unge har varige helseproblemer eller funksjonshemminger som påvirker hverdagen deres slik at de ikke kan delta i lek og fritidsaktiviteter. Mye tyder også på at det er en økning i forekomst av psykiske plager og lidelser blant barn og unge, der psykososiale forhold er risikofaktorer. Regjeringen ønsker derfor å sette fokus på tiltak som kan fremme barns og unges helse og vil samtidig fortsette innsatsen for å bedre behandlings- og hjelpetilbud til dem som har fått helseproblemer og utviklet sykdom, enten den er psykisk eller somatisk.

Tiltak:

  • Folkehelsearbeid. Helsedepartementet vil innen utgangen av 2002 legge frem en stortingsmelding med mål og strategier for en nasjonal folkehelsepolitikk i det neste tiåret. Barn og unges situasjon vil bli fokusert.

  • Helhetlig helsestasjonstjeneste. Det er et mål å utvikle en helhetlig helsestasjonstjeneste som favner graviditet, barndom og ungdomstid, der svangerskapsomsorgen, helsestasjon 0-6 år, skolehelsetjenesten og helsestasjon for ungdom inngår. En felles forskrift for helsestasjons- og skolehelsetjenesten er under arbeid med planlagt ikrafttredelse 1. januar 2003. Det vil bli lagt vekt på å styrke arbeidet overfor barn og ungdom med psykososiale problemer og psykiske lidelser, samt å fremme gode kostvaner, økt fysisk aktivitet, forebygging av røyking og alkohol- og øvrig rusbruk.

  • Økt bemanning. Som ledd i «Opptrappingsplan for psykisk helse» skal bemanningen i helsestasjoner og skolehelsetjeneste økes med om lag 800 årsverk, og psykososiale tjenester, kultur- og fritidstiltak i kommunene skal styrkes med 260 årsverk.

  • Psykisk helsevern for barn og unge. «Opptrappingsplan for psykisk helse 1999-2006» skal bidra til at det psykisk helsearbeid styrkes betydelig i perioden. Innsats rettet mot barn og ungdom står sentralt. Behandlingstilbudet til barn og ungdom skal bygges ut med 205 flere døgnplasser til unge, 265 flere dagplasser for barn og unge og 400 flere fagpersoner til poliklinisk virksomhet.

  • Kompetanseheving. Utdanningstiltak i psykisk helsevern for barn og unge skal økes med 50 millioner kroner i planperioden.

  • Samlet strategi for psykisk helse. Regjeringen vil utarbeide en samlet strategi for å bedre barns og unges psykiske helse i løpet av 2002. Det forebyggende aspekt vil være viktig i denne strategien.

  • Behandling av spiseforstyrrelser. Behandlingstilbudet for personer med spiseforstyrrelser skal styrkes. Det skal etableres spesialiserte behandlingstilbud i hver helseregion, og samtlige poliklinikker innen psykisk helsevern skal ha kompetanse i behandling av spiseforstyrrelser.

  • Kunnskapsspredning om spiseforstyrrelser. Kompetansen om spiseforstyrrelser skal styrkes i helsestasjoner og skolehelsetjeneste. Nytt undervisningsmateriell til bruk i skolene skal utarbeides. Barne- og familiedepartementet og Utdannings- og forskningsdepartementet finansierer utviklingen av et internettbasert undervisnings-opplegg som skal bidra til å bevisstgjøre barn og unge på media og reklamens bruk av virkemidler og metoder. Ungdom er trukket aktivt med i utformingen av internettsidene, som er rettet mot elever i grunnskole og videregående opplæring.

  • Handlingsplanen mot uønskede svangerskap og abort. Regjeringen vil videreføre og styrke arbeidet for å hindre uønskede svangerskap og abort gjennom handlingsplanen. I dette arbeidet forutsettes det at både helse- og sosialtjenesten, skoleverket og frivillige organisasjoner samarbeider.

  • Abortforebyggende tiltak. Unge kvinner i alderen 16 til og med 19 år skal få tilgang til gratis p-piller som tiltak for å forebygge uønskede svangerskap og abort blant kvinner i tenårene. I sammenheng med tildelingen skal det gies informasjon og tilbud om samtale som formidler ansvarlige holdninger i forhold til seksualitet.

  • Seksuelt overførbare sykdommer. Helsefremmende og forebyggende innsats om seksuelt overførbare sykdommer rettet mot ungdom og unge voksne skal styrkes. Planen «Ansvar og omtanke - Strategiplan for forebygging av hiv og seksuelt overførbare sykdommer» ble lagt frem i november 2001. Det er avsatt øremerkede midler over Helsedepartementets budsjett til oppfølging av denne strategiplanen. Forebygging av hiv og seksuelt overførbare infeksjoner blant ungdom skal intensiveres, og arbeidet skal skje i samarbeid med de unge.

  • Tvangsekteskap og kjønnslemlestelse. Regjeringen vil videreføre og forsterke arbeidet mot tvangsekteskap og kjønnslemlestelse. Konkrete tiltaksplaner for disse arbeidsfeltene er presentert våren 2002.

  • Skader og ulykker i trafikken. Arbeidet med trafikksikring skal fortsette. Dette gjelder blant annet forsvarlig sikring av barn i bil og sikring av trygge skoleveier. Det er fortsatt et særlig potensiale for forebygging av sykkelskader blant barn og unge. Regjeringen har også tatt initiativ til et samarbeid med berørte parter for å forebygge trafikkulykker med russebiler.

  • Trygge lokalsamfunn. Nærmere 50 kommuner i Norge arbeider systematisk, tverrsektorielt og langsiktig med ulykkes- og skadeforebygging innenfor rammen av Trygge lokalsamfunn. Arbeidet skal fortsette med sikte på å få flere kommuner godkjent som Trygge lokalsamfunn.

  • Røyking. Arbeid for å hindre at barn og unge begynner å røyke skal videreføres, spesielt gjennom prosjektene VærRøykfri og Røyksignaler. VærRøykfri er et prosjekt rettet mot ungdomsskoleelever med mål å forhindre røykestart. Røyksignaler er et samarbeids-prosjekt mellom Sosial- og helsedirektoratet og Den Norske Kreftforening. Målsettingen for prosjektet er å redusere antall røykere i alderen 16-19 år.

  • Røykfrie restauranter. Regjeringen tar sikte på å fremme lovforslag om at alle restauranter og spisesteder skal gjøres røykfrie.

  • Kosthold. Som ledd i arbeidet med å sikre et sunt kosthold vil regjeringen stimulere til å sikre minimum 20 minutters matpause til alle elever og fullt voksentilsyn under matpausen til elevene i 1.-4. klasse, samt at det opprettes et daglig mattilbud ved ungdomsskoler og videregående skoler. Ordningen med støtte ved etablering og drift av skolekantiner og støtte til skolemelk og frukt og grøntabonnement skal videreføres.

  • Tannhelse. Tannhelsen hos småbarn er blitt dårligere de senere år. Det vil bli foreslått tiltak for å snu den negative utviklingen av småbarns tannhelse.

  • Arbeid mot seksuelle overgrep og utnytting. Regjeringen legger vekt på å utvikle stabile og tverrfaglige fagmiljøer i alle landsdeler. To veiledere om arbeid mot seksuelle overgrep vil bli ferdigstilt i 2002. To større forsknings- og utviklingsprosjekter er også under gjennomføring. En egen gruppe med representanter for politikere og fagfolk arbeider med oppfølging av tiltak for barn og unge som utsettes for seksuelle overgrep og utnytting.

  • Internasjonalt arbeid mot seksuell utnytting. Norge skal fortsatt delta aktivt i internasjonale miljø for å bekjempe seksuell utnytting av barn. Norge deltar i oppfølgingen av en tilleggsprotokoll til FNs barnekonvensjon om salg av barn, barneprostitusjon og barnepornografi. Norge er også aktive i samarbeidet som er etablert mellom landene i Østersjø-området for å bekjempe seksuell utnytting av barn og unge. Informasjons- og kompetanseoverføringsprosjektet på Internett (IT-huset) mot seksuell utnyttelse av barn i regionen skal videreføres.

  • Barne- og ungdomsvernet. Regjeringen vil om kort tid legge frem en egen stortingsmelding om barne- og ungdomsvernet våren 2002. De samlede satsinger og tiltak som gjelder utsatte barne- og ungdomsgrupper omtales i denne meldingen.

Til dokumentets forside