5 OSSEs militære dimensjon
5.1 Forumet for Sikkerhetssamarbeid (FSC)
Sikkerhetsforumets viktigste bidrag til europeisk sikkerhet i 2000 var arbeidet med å forhandle fram et politisk bindende dokument om håndvåpen og lette våpen. Dokumentet ble vedtatt av OSSEs medlemsland 24. november 2000 og bekreftet av OSSEs ministermøte i Wien samme måned. I henhold til dokumentet påtar medlemslandene seg en rekke forpliktelser med hensyn bl.a. til merking, kontroll og salg av håndvåpen. Innen 30. juni 2001 skal medlemslandene rapportere status på nevnte områder. Det forventes at dokumentet også vil få betydning for FNs forhandlinger i juli 2001 om ulovlig handel med slike våpen.
I første halvdel av 2000 krevde flere medlemsland informasjon om russiske styrketall i Tsjetsjenia, samt at Russland inviterte til et observasjonsbesøk iht. Wien-dokumentet. Flere medlemsland påpekte videre at operasjonene i Tsjetsjenia måtte følge OSSEs adferdskodeks (Code of Conduct), og at russiske styrker således ikke måtte bruke uforholdsmessig mye makt («disproportionate use of force») i kamphandlingene. Etter lenge å ha påberopt problemer med å kunne garantere sikkerheten for deltakerne, arrangerte Russland i juni 2000 et observasjonsbesøk for en begrenset gruppe medlemsland, deriblant Norge. Besøket oppfylte imidlertid ikke Wien-dokumentets krav til et observasjonsbesøk.
«Sikkerhetsdialogen» var gjenstand for omfattende diskusjoner i FSC i løpet av første halvår, bl.a. under temaer som «hvem gjør hva i Sørøst-Europa» og «Hvilken betydning Avtalen om Konvensjonell nedrustning i Europa (CFE) og OSSEs forskjellige ordninger har for europeisk sikkerhet». Det ble oppnådd enighet om å avholde et seminar om militære doktriner og forsvarspolitikk i juni 2001.
Jugoslavia ble høsten 2000 medlem av OSSE og den føderale republikken med de forpliktelser medlemskapet medfører. Av forståelige grunner fikk landet problemer med å møte noen av de tidsfrister som er nedfelt i Wien-dokumentet. Dette gjaldt spesielt tidsfristen for informasjonsutvekslingen om militære styrker, satt til 15 desember. Jugoslaviske myndigheter erklærte i den forbindelse at de ville utveksle disse informasjonene i mars 2001 (denne dato ble overholdt).
Wien-dokumentets nye standardiserte rapporteringsformater for meddelelse av pliktige opplysninger i forbindelse med visse aktiviteter ble godkjent i løpet av sommeren. FSC arbeidet også med tolkinger og forståelse av forskjellige punkter i Wien-dokumentet. Det var imidlertid ingen intensjoner om å åpne nye forhandlinger.
FSC vedtok i juni 2000 en løsning som tok sikte på å oppgradere OSSEs kommunikasjonsnettverk. Nederlandsk UD i Haag, som er nåværende vertskap og driftsansvarlig for nettverkssenteret, sa opp avtalen med OSSE fra 1 januar 2001, men har senere forlenget denne fristen til 1 juli 2001. FSC har ikke klart å bli enig om opplegget etter flytting og oppgradering av nettverkssenteret. Alternativene er enten å la et privat firma forestå driften av nettverket, eller legge dette til OSSEs sekretariat, noe som er en dyrere løsning.
5.2 CFE-avtalen
Avtalen om konvensjonell nedrusting i Europa (CFE-avtalen) representerer fremdeles en grunnpilar i europeisk sikkerhetsarkitektur. Avtalen begrenser offensiv militær kapasitet, sikrer stabilitet og bidrar til å hindre destabiliserende styrkekonsentrasjoner, også i fremtidige krisesituasjoner. Avtalen er sentral i det allierte samarbeidet, og for Norges del bidrar avtalen til å sikre et minimum av forutsigbarhet med hensyn til utplassering av styrker i våre nærområder.
Til nå er omlag 60 000 tyngre våpen fjernet fra avtalens gyldighetsområde.
En revidert CFE-avtale (The Adapted CFE Treaty), tilpasset de endrede sikkerhetspolitiske rammebetingelsene i Europa, ble undertegnet av de 30 avtalepartenes stats- og regjeringssjefer under OSSE-toppmøtet i Istanbul i november 1999. I den tilpassede avtalen, som ennå ikke er trådt i kraft, er den opprinnelige blokk-til-blokk-baserte tilnærmingen erstattet av et system som bygger på nasjonale og territorielle styrketak. En slik tilnærming har også åpnet for tiltredelse av nye avtaleparter.
Flankeregimet er av særlig interesse for Norge. En har lyktes i å føre videre et juridisk bindende regime i den tilpassede avtalen. Det er videre positivt at man fra russisk side har vært villig til å forplikte seg bilateralt overfor Norge om å vise tilbakeholdenhet med å øke våpenmengden i Leningrad militærdistrikt.
Når den tilpassede avtalen vil kunne tre i kraft er usikkert. Til nå har Hviterussland og Ukraina ratifisert avtalen, mens det er ventet at Russland vil følge etter om kort tid. En forutsetning for norsk ratifisering er at en finner løsninger på vesentlige problemer, hovedsakelig knyttet til Russlands overholdelse av materielltakene i flanken og Istanbulforpliktelsene (russiske styrkeuttrekninger fra Georgia og Moldova). De fleste andre medlemsnasjoner har lagt den samme forutsetningen til grunn for at nasjonale ratifiseringsprosesser kan påbegynnes. Fram til den tilpassede avtalen trer i kraft vil avtalen av 1990 være gjeldende.
Innenfor rammen av OSSE viderefører CFE-avtalens organ for konsultasjoner, Joint Consultative Group (JCG), arbeidet med å løse utestående problemer knyttet til implementeringen av avtalens forpliktelser. NATO-landenes representanter i JCG samarbeider nært med alliansens Høynivågruppe for rustningskontroll (HLTF) i Brussel.
Det arrangeres tilsynskonferanser for CFE-avtalen hvert femte år. Konferansene har til hensikt å vurdere hvordan avtalen fungerer og dens bestemmelser etterleves. OSSE forbereder avtalens 2. tilsynskonferanse i Wien 28. mai - 1. juni 2001. Problemer knyttet til ratifikasjon av den tilpassede avtalen vil stå sentralt i organisasjonens arbeid fram mot og under konferansen.
5.3 Avtalen om Åpne luftrom (Open Skies)
Avtalen om Åpne luftrom ble inngått i 1992 og ratifisert av Norge i 1993. Formålet med avtalen er å skape større åpenhet mellom partene ved at de gjensidig åpner sine luftrom for et avtalt antall årlige overflyginger med spesialutstyrte overvåkingsfly. Da Russland og Hviterussland ennå ikke har ratifisert avtalen, er den fortsatt ikke trådt i kraft. I påvente av at avtalen skal tre i kraft har medlemmene i «Open Skies Consultative Commission» (OSCC) blitt enige om en midlertidig anvendelsen av avtalen fram til 30. juni 2001 med sannsynlighet for ytterligere forlengelse. Det foregår på denne bakgrunn en betydelig internasjonal virksomhet, bl.a. i form av bilateralt avtalte prøveflygninger, som stort sett er regulert etter avtalens ordlyd. Prøveflygningene har bidratt til å synliggjøre avtalens betydning som et tillitskapende tiltak samtidig som medlemsnasjonene har fått erfaringer med den praktiske anvendelsen av avtalen. I tillegg har nasjonene fått anledning til å teste og vedlikeholde utstyr og opparbeide ekspertise. En bilateral avtale mellom Russland og Norge er inngått for 2001.
5.4 Regional Rustningskontroll - Daytonavtalens Anneks 1-B.
5.4.1 Artikkel II og IV
Som en oppfølging av påleggene i Daytonavtalens vedlegg 1-B, artikkel II og artikkel IV ble det i 1996 oppnådd enighet om to avtaler på det militærpolitiske området. Artikkel II («Wien-avtalen») omhandler tillits- og sikkerhetsskapende tiltak for de to enhetene i Bosnia-Hercegovina (BiH), Republika Srpska og Føderasjonen. Artikkel IV («Firenze-avtalen») omhandler destruksjon og begrensninger av tyngre våpen og personell for Jugoslavia, Bosnia-Hercegovina og Kroatia. Avtalene er basert på prinsippene i henholdsvis Wien-dokumentet og CFE-avtalen.
Til begge avtaler er det knyttet et informasjons- og verifikasjonsregime. OSSE ved FSC er tillagt ansvaret for gjennomføring av disse regimene. En personlig representant for OSSEs formannskap har, sammen med OSSEs sendelag i BiH og partene, ansvaret for implementeringen av avtalene. Mange av OSSEs medlemsland støtter også opp om avtalene ved å delta og veilede partene under inspeksjoner, samt ved å arrangere kurser bl.a. om Adferdskodeksen og gjennom deltakelse på andre tillitskapende tiltak. Norge har gjennom flere år sekondert en norsk offiser til avdelingen for regional stabilitet ved OSSE-sendelaget i Bosnia-Hercegovina. Offiseren hadde bl.a. direkte kontakt med partene i området.
Gjennomføringen av tiltakene i artikkel II og IV har i hovedsak gått rutinemessig. Det er ikke avdekket alvorlige uoverensstemmelser mellom notifiserte og observerte data.
Partene har ved flere anledninger blitt oppfordret til å løse viktige utestående problemer, men heller ikke i løpet av dette året ble det fattet substansielle vedtak som kunne bringe disse nærmere en løsning:
Artikkel IVs tilsynskonferanse, som ble avholdt høsten 2000, fattet ingen beslutning om å redusere eller fjerne avtalens unntak eller senke avtalens øvre grense på avtalebegrenset materiell. Det er således fortsatt tillatt for partene å ha større mengder tyngre våpen enn størrelsen på områdene, befolkning og ikke minst økonomien skulle tilsi. Dette forhold må fortsatt følges nøye av det internasjonale samfunn og press må legges på partene for å oppnå ytterligere reduksjoner.
En viktig målsetning for Artikkel II forhandlingene var å oppnå enighet om å gjennomføre kontroll og innsyn i partenes forsvarsbudsjetter, inkludert utenlandsk støtte til det militære apparat. Bare bosniakene var villig til å åpne sine budsjetter for innsyn.
De svake fellesinstitusjonene i Bosnia-Hercegovina maktet ikke å avgjøre hvordan de skulle sette sammen felles Artikkel IV inspeksjonslag. To inspeksjoner måtte dermed kanselleres. Partene kom heller ikke fram til enighet om hvor og når inspeksjoner skal gjennomføres i 2001.
OSSE-formannskapets personlige representant for Artikkel II og IV har understreket viktigheten av at relevante aktiviteter under Daytonavtalen koordineres med andre internasjonale organisasjoner, og at et godt internasjonalt samarbeid er viktig før å øke stabiliteten i området, spesielt i Bosnia-Hercegovina.
5.4.2 Artikkel V
I Daytonavtalens vedlegg 1-B, Artikkel V er det bestemt at en Spesialrepresentant for OSSEs formannskap skal assistere partene i forhandlinger som har til hensikt å etablere en regional sikkerhetsbalanse i og rundt det tidligere Jugoslavia. Forhandlingene skal foregå i regi av OSSEs sikkerhetsforum. I motsetning til bestemmelsene for Artikkel II og IV, gir Daytonavtalen ingen tidsfrister for ferdigstilling av Artikkel V. Først i 1998 startet mandatforhandlingene, og selve Artikkel V-forhandlingene kom i gang med 20 deltakere i mars 1999. Disse ble avbrutt av konflikten i Kosovo. Forhandlingene fortsatte høsten 1999. Norge deltar ikke i forhandlingene og etter formannskapsåret i 1999 har Norge heller ikke vært tilstede under disse.
Toppmøtet i Istanbul i november 1999 oppfordret partene til å bli ferdige med artikkel V-forhandlingene innen utgangen av år 2000, en tidsfrist som ikke ble møtt. Årsakene var flere:
Jugoslavia trakk seg fra forhandlingene i en periode sommeren 2000.
Med Jugoslavias medlemskap i OSSE påtok landet seg forpliktelsene i Wiendokumentet og et argument for å binde opp landet med tilsvarende forpliktelser i en Artikkel V falt bort.
De nye og potensielle samarbeidsmekanismer i området, som NATOs «Partnerskap for Fred» (PfP) program, Stabilitetspakten og Den tilpassete CFE-avtalen, utløste tvil hos flere av de berørte partene om det virkelig var behov for en Artikkel V i det totale sikkerhetsbildet.
Det oppsto problemer med å definere det geografiske virkeområdet for Artikkel V, fordi enkelte land fryktet at de kunne bli isolert fra resten av Europa.
Til tross for disse innvendingene synes det som om de fleste partene er villige til å forhandle fram en noe redusert Artikkel V-avtale. Målet for 2001 er å fremforhandle en avtale før OSSEs ministermøte i november. Flere parter ønsker en avslutning på forhandlingene før sommerferien.
Det er allerede utført et betydelig arbeid under Artikkel V-forhandlingene, bl.a. er det videreutviklet flere forslag om å gå lenger enn flere av Wiendokumentets tillits- og sikkerhetsskapende tiltak.