St.prp. nr. 1 (2008-2009)

FOR BUDSJETTÅRET 2009 Skatte-, avgifts- og tollvedtak

Til innholdsfortegnelse

5 Fordelingsvirkninger av skatte- og avgiftsopplegget for 2009

5.1 Innledning

Fordelingspolitikken handler om hvordan velferd fordeles i befolkningen. I en del fordelingsstudier brukes også forskjeller i levekår som en indikator på fordeling av velferd. Ettersom både velferd og levekår er begreper som er vanskelige å definere og tallfeste, benyttes ofte inntekt som mål på velferd. Regjeringen har nedsatt et eget fordelingsutvalg som skal se nærmere på utviklingen i fordeling over tid. Utvalget skal legge fram resultatene av arbeidet våren 2009. I dette kapittelet bruker vi inntekt og formue for å beskrive fordelingsvirkningene av skatte- og avgiftsopplegget.

Skjevfordelingen av formue gir opphav til de største inntektsforskjellene, og det har i denne regjeringsperioden vært en prioritert oppgave å rette opp i disse skjevhetene. Dette har en blant annet gjort gjennom å fjerne aksjerabatten, øke ligningsverdier på fast eiendom og stramme inn i 80-prosentregelen. Disse endringene har bidratt til at personer med store formuer har fått økt skatt, mens økte bunnfradrag har sikret lettelser eller uendret formuesskatt for personer med små formuer. Med årets budsjett går Regjeringen enda lenger i denne retningen gjennom å øke ligningsverdier på næringseiendom, fjerne 80-prosentregelen og øke bunnfradraget ytterligere. I tillegg bidrar årets forslag til endringer i arveavgiften til at de aller fleste vil få redusert arveavgift, mens et lite, velstående mindretall vil få økt arveavgift.

Skatt er ett av flere virkemidler for å utjevne inntektsforskjeller og bedre situasjonen for dem med lave inntekter. Bruken av skattesystemet i fordelingspolitikken må ses i sammenheng med innsatsen på andre områder. Direkte støtteordninger er ofte mer målrettede enn skattesystemet for å tilgodese bestemte vanskeligstilte grupper (lavinntektsgrupper, uføre, enslige forsørgere mv.) eller husholdninger som befinner seg i bestemte livsfaser (småbarnsfamilier, studenter, pensjonister mv.).

En effektiv omfordeling av inntekt via skattesystemet forutsetter at alle inntekter skattlegges. Dersom skattepliktig inntekt ikke samsvarer med faktisk inntekt, svekkes den reelle omfordelingen av inntekt mellom personer på ulike inntektsnivåer. Svakt begrunnede fradragsordninger, særregler og mangelfulle skattegrunnlag vil i mange tilfeller begunstige grupper med høye inntekter.

Den progressive skattleggingen av arbeids- og pensjonsinntekter gjennom toppskatt og bunnfradrag bidrar til å omfordele inntekt. I kapitalbeskatningen av personer er det lagt vekt på at alle netto kapitalinntekter skal være skattepliktige uten spesielle fradrag. Kapitalbeskatningen har likevel et visst progressivt element gjennom bunnfradraget i formuesskatten.

Fordelingspolitikk gjennom avgiftssystemet er normalt mindre treffsikkert enn gjennom bruk av direkte skatter. Det er vanligvis mer effektivt å rette fordelingspolitikken direkte mot forskjeller i inntekt enn mot forbruk av spesielle varer og tjenester. Avgiftssystemet har derfor en mindre sentral rolle i fordelingspolitikken enn de direkte skattene.

I avsnitt 5.2 presenteres statistikk over inntekts- og formuesfordelingen samt progressiviteten i dagens skattesystem. I avsnitt 5.3 presenteres fordelingsvirkninger av Regjeringens forslag til skatteopplegg for 2009. I avsnitt 5.4 presenteres fordelingsvirkningene av Regjeringens skatteforslag for regjeringsperioden sett under ett. I avsnitt 5.5 gjøres det rede for hvordan skatte- og avgiftsopplegget påvirker husholdningenes forbruksmuligheter.

5.2 Inntekts- og formuesfordelingen og skattesystemets progressivitet

Ulike inntektsarter og formuesobjekter skattlegges ulikt. Sammensetningen av inntekt og formue i befolkningen har derfor betydning for hvordan endringer i skattesystemet påvirker fordelingen.

Figur 5.1 viser hvordan ulike inntektsarter i gjennomsnitt fordeler seg etter nivået på bruttoinntekten. Tallene er basert på selvangivelsesstatistikken for 2006. Sammensetningen av inntekt er vesentlig annerledes for personene med høyest bruttoinntekt enn for personer med lavere inntekter. Mens personer med lavere inntekter først og fremst har lønns- og pensjonsinntekt, domineres de høyere inntektene av nærings- og kapitalinntekter og særlig aksjeinntekter. Selv om aksjeinntektene er betydelig redusert sammenliknet med 2005, da tilpasninger til utbytteskatten resulterte i svært høye utbytter, utgjør aksjeinntektene nesten 40 pst. av de samlede inntektene for dem med inntekt over 3 mill. kroner. For en nærmere vurdering av hvordan aksjeeiere tilpasset seg skattereformen i 2006, vises det til nærmere omtale i kapittel 6.

Figur 5.1 Inntektsarter fordelt etter bruttoinntekt. 2006. Kroner

Figur 5.1 Inntektsarter fordelt etter bruttoinntekt. 2006. Kroner

Kilde: Statistisk sentralbyrå (selvangivelsesstatistikken 2006) og Finansdepartementet.

Figur 5.2 viser hvordan ligningsverdien av ulike formueskomponenter fordeler seg etter bruttoinntekt. Figuren viser at det er sterk samvariasjon mellom skattemessig bruttoformue og bruttoinntekt. Bruken av skattemessige verdier gjør imidlertid at formuen undervurderes i figuren ettersom enkelte formuesobjekter verdsettes vesentlig lavere enn reelle verdier. Særlig er ligningsverdiene av bolig fastsatt langt lavere enn markedsverdiene, og avviket mellom ligningsverdi og markedsverdi er i gjennomsnitt størst for boliger med høye markedsverdier. I 2006 gjaldt dessuten fortsatt aksjerabatten, som reduserte den skattemessig verdien av aksjer mv. Figuren viser at aksjer og andre verdipapirer utgjør den største formueskomponenten for de aller rikeste. Denne skjevfordelingen er en viktig del av forklaringen på de store årlige inntektsforskjellene. Ved å fjerne aksjerabatten har Regjeringen bidratt til at den reelle formuen til de aller rikeste skattlegges i langt større grad enn tidligere. Lave ligningsverdier på næringseiendom innebærer imidlertid at mange ikke-børsnoterte aksjer fortsatt får til dels vesentlig lavere formuesverdi enn den reelle verdien av aksjen.

Figur 5.2 Gjennomsnittlig bruttoformue (ligningsverdier) fordelt etter bruttoinntekt. 2006. Tusen kroner

Figur 5.2 Gjennomsnittlig bruttoformue (ligningsverdier) fordelt etter bruttoinntekt. 2006. Tusen kroner

Kilde: Statistisk sentralbyrå (selvangivelsesstatistikken 2006) og Finansdepartementet.

Figur 5.3 gir et bilde på hvordan skattebyrden (skatt som andel av bruttoinntekt inkludert skattefrie ytelser) er fordelt mellom personer på ulike inntektsnivå. Figuren viser at skattesystemet er progressivt, dvs. at gjennomsnittsskatten øker med inntekten. Progressivitet i skattesystemet er et sentralt virkemiddel for å nå fordelingspolitiske mål.

Figur 5.3 Skatt som andel av bruttoinntekt inkludert skattefrie ytelser, lønnsjusterte 2008-regler. Prosent

Figur 5.3 Skatt som andel av bruttoinntekt inkludert skattefrie ytelser, lønnsjusterte 2008-regler. Prosent

Kilde: Statistisk sentralbyrå og Finansdepartementet.

5.3 Fordelingsvirkninger av skatteopplegget for 2009

Regjeringens forslag til skatteopplegg for 2009 styrker omfordelingen og bidrar til at de med størst skatteevne bidrar mer til fellesskapet. De foreslåtte skatteskjerpelsene vil i hovedsak berøre få personer med høy skatteevne. Spesielt gjelder dette endringene i formuesskatten og arveavgiften.

For 2009 foreslår Regjeringen å fjerne 80-prosentregelen. Det er i all hovedsak de mest velstående som får redusert skatt som følge av denne regelen. I tillegg foreslår Regjeringen å øke bunnfradraget i formuesskatten fra 350 000 kroner til 470 000 kroner for enslige, og fra 700 000 kroner til 940 000 kroner for ektepar. Dette vil redusere formuesskatten for dem med små formuer. Av forenklingshensyn foreslås det samtidig at den lave satsen i formuesskatten fjernes. Ligningsverdiene på næringseiendom foreslås økt med i gjennomsnitt 60 pst. fra 2008 til 2009. Ligningsverdiene på bolig og fritidsbolig økes med 10 pst.

Samlet sett vil anslagsvis 680 000 personer få redusert formuesskatt med Regjeringens forslag, og om lag 110 000 færre personer vil betale formuesskatt som følge av forslaget. Samtidig vil om lag 200 000 personer, med jevnt over store formuer, få økt formuesskatt.

Endringene i arveavgiften vil også ha gode fordelingsvirkninger. Alle unntatt de som mottar ikke-børsnoterte aksjer, vil få redusert arveavgift med forslaget. De 10 pst. rikeste (målt etter nettoformue) eide om lag 90 pst. av verdien av alle ikke-børsnoterte aksjer i 2006. Det tyder på at skjerpelsen i arveavgiften særlig vil berøre personer med høye formuer.

Tabell 5.1 viser gjennomsnittlig endring i skatt som følge av Regjeringens forslag til skatteopplegg for 2009, fordelt etter bruttoinntekt. Beregningene er utført på Statistisk sentralbyrås skattemodell, LOTTE. Modellen er basert på et utvalg skattytere fra Inntektsstatistikken for husholdninger for 2006, framført til 2009. Dette innebærer at beregningene er usikre, jf. boks 5.1 for en nærmere beskrivelse av LOTTE og referansesystemet. Departementet vil i samarbeid med Statistisk sentralbyrå vurdere enkelte tekniske endringer i referansesystemet for skatt, som eventuelt vil bli gjort gjeldende fra budsjettet for 2010.

Boks 5.1 Skattemodellene LOTTE og LOTTE-Konsum

Statistisk sentralbyrås skattemodell, LOTTE, består av et referansesystem for skatteregler og et datagrunnlag. Ved å endre skattereglene sammenliknet med referansesystemet kan LOTTE beregne virkninger på proveny og fordeling for ulike grupper i befolkningen, inndelt etter inntekt eller formue.

Referansesystemet i LOTTE for 2009 består av et sett med skatteregler som er framført fra år 2008. Hovedregelen ved framføring er at grenser og fradrag i skattereglene oppjusteres med anslått lønnsvekst. Dermed vil en lønnstaker uten andre inntekter (f.eks. renteinntekter, aksjeinntekter mv.) og med gjennomsnittlig lønnsvekst ha uendret skatt målt i pst. av inntekten i referansesystemet. På denne måten opprettholdes den gjennomsnittlige skatteprosenten for ulike grupper i referansesystemet. For 2009 er det benyttet en gjennomsnittlig lønnsvekst på 5 pst. for å framskrive beløpsgrenser mv. fra 2008 til 2009.

Referansesystemet for 2009 brukes på et datagrunnlag som er framskrevet fra 2006 til 2009 ved at de fleste inntekts- og fradragsposter er justert med anslått lønnsvekst per normalårsverk i perioden. Antallet lønnstakere og selvstendig næringsdrivende er oppjustert fra 2006 til 2009 med anslått økning i antall normalårsverk. Datagrunnlaget for 2006 tar utgangspunkt i et representativt utvalg selvangivelser for personlige skattytere fra Statistisk sentralbyrås inntektsstatistikk for husholdninger for 2006 (IF-06).

I inntektsstatistikken for husholdninger inngår opplysninger om skattefrie inntekter som stipend, bostøtte og sosialhjelp. I tillegg foreligger det opplysninger om husholdningssammensetning. En husholdning omfatter her alle personer som bor og spiser minst ett måltid om dagen sammen (kosthusholdning).

I LOTTE-Konsum kan en beregne hvordan husholdningenes forbruksmuligheter påvirkes av avgiftene. Modellen beregner forbruksmønster, prisindekser og levestandard for husholdningene, og kan eksempelvis anslå fordelingsvirkningen av å endre merverdiavgiften. Referansesystemet for avgifter representerer forventet proveny dersom avgiftene holdes reelt uendret, dvs. dersom de prisjusteres. Referansebanen for avgifter i 2009 består av anslått bokført proveny for hver enkelt avgift i 2008 framført med pris- og volumvekst fra 2008 til 2009. Finansdepartementet anslår at prisveksten (konsumprisindeksen) fra 2008 til 2009 blir 3 pst., mens volumveksten (vekst i varekonsum utenom biler) anslås til 2,5 pst.

Beregningene i LOTTE og LOTTE-Konsum er usikre, bl.a. som følge av at de bygger på utvalg og på usikre beregninger av prisvirkninger. I tillegg er datamaterialet skjønnsmessig framskrevet til 2009. Modellene er statiske, dvs. at de ikke tar hensyn til eventuelle tilpasninger over tid som følge av forslagene til regelendringer. Ikke alle inntekter og andre kilder til forbruk fanges opp av selvangivelsene som ligger til grunn for beregningene. Det kan derfor være avvik mellom en persons faktiske forbruksmuligheter og det statistikken gir uttrykk for.

Beregningene viser at fordelingsprofilen styrkes med forslaget til skatteopplegg for 2009 sammenliknet med lønnsjusterte 2008-regler. De med bruttoinntekt under 750 000 kroner får i gjennomsnitt uendret eller redusert skatt, mens de med bruttoinntekt over 1 mill. kroner i gjennomsnitt får en markert skjerpelse. Personer med bruttoinntekt mellom 750 000 kroner og 1 mill. kroner får i gjennomsnitt en liten skjerpelse. Den tydelige fordelingsprofilen av forslaget skyldes først og fremst endringene i formuesskatten.

For vanlige lønnstagere uten formue av betydning, vil skatten forbli om lag uendret som følge av forslaget, ettersom de sentrale grensene og fradragene lønnsjusteres i 2009. Forslaget vil heller ikke gi skatteendringer for de sosioøkonomiske gruppene trygdede og selvstendig næringsdrivende som avviker vesentlig fra de endringene en finner i tabell 5.1.

Som vi ser av tabell 5.1 har om lag 17 pst. av skattyterne inntekt under 150 000 kroner. Denne gruppen er svært sammensatt, og representerer ikke nødvendigvis den delen av befolkningen hvor den lave inntekten er permanent eller utgjør et levekårsproblem. Det kan være en rekke årsaker til at enkelte personer har lav inntekt i enkelte år. Flere av personene i denne gruppen er skoleelever som fortsatt bor hjemme hos sine foreldre. For andre kan lav inntekt for en periode være planlagt, f.eks. i forbindelse med utdanning eller permisjon. Dessuten kan en del skattytere ha lav inntekt, men likevel ha betydelige midler til disposisjon uten at dette kommer fram i den årlige inntektsstatistikken, f.eks. fordi de har valgt å avstå fra å ta ut utbytte i enkeltår. Det er derfor viktig å skille mellom lav inntekt i et enkelt år og varig lav inntekt. Som et mål på vedvarende årlig lav inntekt har Statistisk sentralbyrå benyttet gjennomsnittlig inntekt over treårsperioder. Det viser seg at mange som har lav inntekt ett år, ikke har lav inntekt over en treårsperiode. Det tidligere omtalte fordelingsutvalget vil studere disse sammenhengene nærmere.

Tabell 5.1 Gjennomsnittlig endring i skatt i ulike intervaller for bruttoinntekt.1 Skatteopplegget for 2009 sammenliknet med lønnsjusterte 2008-regler (referansesystemet). Alle personer 17 år og eldre. Kroner

Bruttoinntekt (tusen kroner)Antall personerGjennomsnittlig skatt i referansesystemet for 2009Gjennomsnittlig endring i skatt med forslagetHerav endring i formuesskatt2Gjennomsnittlig skatt med forslaget. ProsentEndring i gjennomsnittlig skatt. Prosentpoeng
0-150647 0005 600-10006,9-1,8
150-200384 00017 200-200-1009,7-1,2
200-250379 00031 300-300-10013,8-1,0
250-300358 00048 300-300-10017,5-0,6
300-350375 00065 600-200-10020,1-0,3
350-400376 00081 400-200-10021,7-0,2
400-450322 00097 000-100022,9-0,1
450-500255 000115 100-100024,3-0,1
500-600301 000142 900-100026,3-0,1
600-750200 000191 500010028,80,0
750-1000130 000269 80030040031,60,1
1000-200086 000448 3001 5001 60034,80,3
2000-300010 000859 6006 8006 80036,10,8
Over 30008 0002 488 10049 30049 00038,42,0
Alle3 829 00088 300010023,90,0

1 Omfatter ikke avgiftsendringer. Avrundet til nærmeste 100 kroner.

2 For ektefeller, som lignes for felles formue og får doble bunnfradrag, blir formuesskatteendringen fordelt etter ektefellenes andel av samlet formue.

3 Inkluderer ikke fjerningen av 80-prosentregelen.

Kilde: Statistisk sentralbyrå og Finansdepartementet.

Tabell 5.2 viser gjennomsnittlig endring i skatt som følge av Regjeringens forslag til endringer i formuesskatten for 2009, fordelt etter skattepliktig nettoformue. I denne tabellen er virkningen av å fjerne 80-prosentregelen vist i egen kolonne. Grunnlagsutvidelser og økt bunnfradrag gir ingen eller liten gjennomsnittlig endring i skatt for personer med nettoformue under 5 mill. kroner, og øker gjennomsnittlig skatt for dem med formuer over 5 mill. kroner. Fjerningen av 80-prosentregelen vil gi en betydelig skatteskjerpelse for de aller mest formuende. I gjennomsnitt anslås skatten for personer med formue over 100 mill. kroner å øke med over 15 pst. som følge av de samlede endringene i formuesskatten, noe som tilsvarer en gjennomsnittlig økning på vel 1,2 mill. kroner per person. Personer med små og mellomstore formuer vil i gjennomsnitt ha tilnærmet uendret skatt som følge av forslaget fordi bunnfradraget øker betydelig.

Tabell 5.2 Gjennomsnittlig endring i formuesskatt i ulike intervaller for nettoformue. Skatteopplegget for 2009 sammenliknet med lønnsjusterte 2008-regler (referansesystemet). Endringene som følger av 80-prosentregelen er beregnet utenfor skattemodellen LOTTE. Alle personer 17 år og eldre. Kroner

Skattepliktig nettoformue i 2009Antall personerGjennomsnittlig skatt i referansesystemetGjennomsnittlig endring i skatt som følge av grunnlagsutvidelser og økt bunnfradragGjennomsnittlig endring i skatt som følge av fjerning av 80-prosentregelen
<01 586 00088 30000
0 - 500 0001 539 00056 60000
500 000 - 1 mill.376 00096 400-2000
1 mill. - 5 mill.298 000166 4002000
5 mill. - 10 mill.18 000434 5004 5000
10 mill. - 50 mill.11 000910 90016 9000
50 mill. - 100 mill.1 0002 481 30066 00040 000
Over 100 mill.6007 904 200422 100800 000
I ALT3 829 20088 3001000

Kilde: Statistisk sentralbyrå og Finansdepartementet.

5.4 Fordelingsvirkninger av skatteopplegget i perioden 2006-2009

Regjeringen har i hele stortingsperioden lagt stor vekt på omfordeling gjennom skattesystemet ved bl.a. å innføre utbytteskatt, gjøre formuesskatten mer rettferdig og øke minstefradragene. Tabell 5.3 viser at det i perioden har vært betydelige samlede innstramminger for gruppene med høyest inntekt. De aller rikeste målt etter bruttoinntekt har fått økt skatten med nærmere 350 000 kroner i løpet av stortingsperioden, og dette har blitt brukt til å gi lettelser til gruppene med lavest inntekt. Tabellen inkluderer ikke innstrammingen og fjerningen av 80-prosentregelen. Dette forsterker de gode fordelingssvirkningene av Regjeringens skattepolitikk, da det i all hovedsak berører de aller rikeste, jf. tabell 5.2.

Tabell 5.3 Gjennomsnittlig endring i skatt i ulike intervaller for bruttoinntekt.1 Skatteoppleggene for 2006, 2007 og 2008 sammenliknet med lønnsjusterte 2005-regler, omregnet til 2009-kroner. Skatteopplegget for 2009 sammenliknet med lønnsjusterte 2008-regler. Alle personer 17 år og eldre. Negative tall betyr lettelser. Kroner

Bruttoinntekt inkl. skattefrie ytelser. Tusen kronerGjennomsnittlig skatt i referansesystemet for 2009Endring i skatt 2006-20082,3Endring i skatt 20093Endring i skatt 2006-20093
0-1505 600-300-100-400
150-20017 200-1 200-200-1 400
200-25031 300-800-300-1 100
250-30048 300-200-300-500
300-35065 600-200-200-400
350-40081 400-100-200-300
400-45097 000300-100200
450-500115 1001 000-100900
500-600142 900-100-100-200
600-750191 500-1 9000-1 900
750-1 000269 800-1 900300-1 600
1 000-2 000448 3008001 5002 300
2 000-3 000859 60043 7006 80050 500
Over 3 0002 488 100299 50049 300348 800
Alle88 3005000500

1 Omfatter ikke avgiftsendringer. Avrundet til nærmeste 100 kroner.

2 Beregningen er gjennomført med utgangspunkt i et referansesystem for 2008 (framførte 2005-regler). Skatteendringene er justert til 2009-kroner med anslått prisvekst på 3 pst. fra 2008 til 2009.

3 Inkluderer ikke endringer i 80-prosentregelen.

Kilde: Statistisk sentralbyrå og Finansdepartementet.

5.5 Betydningen av skatte- og avgiftsopplegget for husholdningenes velferd

I dette avsnittet presenteres beregninger som også tar hensyn til størrelsen på husholdningen og den samlede husholdningsinntekten. Videre tas det hensyn til at også avgiftsendringer påvirker konsummulighetene.

Husholdninger med flere personer trenger som regel lavere inntekt per person for å ha samme forbruksmuligheter som en énpersonhusholdning. Dette har sammenheng med at det er stordriftsfordeler knyttet til en rekke utgifter i husholdninger, f.eks. lys og oppvarming, hvite- og brunevarer, kommunale avgifter m.m. Samtidig vil forbruksmulighetene per person bli lavere når én eller flere av medlemmene i husholdningen er uten inntekt. I de følgende beregningene tas det hensyn til dette ved å korrigere for antallet personer i husholdningene. Beregningene tar også hensyn til stordriftsfordeler i husholdninger med flere personer ved å beregne en persons ekvivalentinntekt, jf. boks 5.2.

Boks 5.2 Forbruksmuligheter og ekvivalentinntekt

En persons forbruksmuligheter viser hvilke ressurser den enkelte har til rådighet, og dermed i hvilken grad ressursene er likt eller ulikt fordelt. Forbruksmuligheter inkluderer bl.a. inntekt etter skatt, netto formue, verdi av offentlige varer og tjenester og hjemmeproduksjon. På grunn av målevanskeligheter er det mest vanlig å basere seg på inntekt.

I beregningsmetoden som er brukt i avsnitt 5.3, benyttes skattepliktig bruttoinntekt som inntektsbegrep og grunnlag for inndeling i inntektsgrupper. Det gir ikke et fullstendig uttrykk for hvordan skatteendringene slår ut i endrede forbruksmuligheter og velferd. En persons forbruksmuligheter har sammenheng med den husholdningen personen tilhører. Personer som bor sammen, kan dele på faste kostnader, f.eks. til bolig, bil og strøm (stordriftsfordeler), og personer uten egen inntekt kan likevel ha forbruksmuligheter hvis de tilhører en husholdning hvor andre har inntekter (forsørgeransvar). I avsnitt 5.5 presenteres beregninger som tar hensyn til dette.

For å ta hensyn til stordriftsfordeler og forsørgeransvar tilordnes hvert medlem av husholdningen en såkalt ekvivalentinntekt. Ekvivalentinntekten skal i prinsippet uttrykke inntekten et husholdningsmedlem måtte hatt som enslig for å ha samme forbruksmuligheter som et medlem av en større husholdning.

For å beregne ekvivalentinntekten benyttes ulike ekvivalensskalaer. I beregningene i dette kapitlet benyttes den såkalte kvadratrotskalaen, som blant annet har vært mye brukt i en rekke offentlige utredninger. Hver person i husholdningen tilordnes en forbruksvekt tilsvarende kvadratroten av antall personer i husholdningen. Det innebærer f.eks. at en husholdning på fire personer bare trenger dobbel så høy inntekt som en énpersonshusholdning for å ha like forbruksmuligheter.

Eksemplene i tabell 5.4 viser beregnet ekvivalentinntekt for hhv. en husholdning på fire og en husholdning på to.

Tabell 5.4 Eksempler på beregnet ekvivalentinntekt for hhv. en husholdning på fire og to

Eksempel 1: Par med to barnEksempel 2: Par uten barn
>Inntekt (kroner)Inntekt (kroner)
Voksen med inntekt450 000Voksen med inntekt450 000
Voksen med inntekt350 000Voksen med inntekt350 000
Barn0
Barn0
Sum800 000Sum800 000
Ekvivalentinntekt pr. person (800 000/ßIEßIG4)400 000Ekvivalentinntekt pr. person (800 000/ßIEßIG2)565 685

Kilde: Finansdepartementet.

Figur 5.4 viser det samlede nivået på skatter og avgifter per person med dagens regler, målt i pst. av ekvivalentinntekten og fordelt på ulike inntektsgrupper. Befolkningen er rangert etter stigende ekvivalentinntekt i ti like store grupper (inntektsdesiler). Husholdningsmedlemmene i eksempel 1 i boks 5.2 vil f.eks. havne i inntektsgruppe 7, og husholdningsmedlemmene i eksempel 2 vil havne i inntektsgruppe 9. Figuren viser at personer med lave forbruksmuligheter (lav ekvivalentinntekt) også har lavere skatte- og avgiftsbelastning enn personer med høye forbruksmuligheter. Mens figur 5.3 illustrerer progressiviteten i skattesystemet som skatt i pst. av skattbar bruttoinntekt, illustrerer figur 5.4 skatt og avgift i forhold til ekvivalentinntekten, som altså i større grad er ment å gi et bilde av en persons forbruksmuligheter.

Figur 5.4 Skatt og avgift per person i prosent av ekvivalentinntekt. Lønns- og prisjusterte 2008-regler. Prosent

Figur 5.4 Skatt og avgift per person i prosent av ekvivalentinntekt. Lønns- og prisjusterte 2008-regler. Prosent

Kilde: Statistisk sentralbyrå og Finansdepartementet

Som det framgår av figuren, bidrar avgiftene til å svekke progressiviteten i skatte- og avgiftssystemet. Dette skyldes delvis at bruttoinntekt benyttes som inntektsbegrep i beregningene. Personer med høy bruttoinntekt betaler en større andel av bruttoinntekten i skatt enn personer med lav bruttoinntekt, og har dermed en mindre andel disponibelt til forbruk. Det er inntekten etter skatt (og sparing) som kan forbrukes, og dermed belastes med avgifter. For en person med høy bruttoinntekt vil dermed avgiftene utgjøre en mindre andel av bruttoinntekten enn for en person med lav bruttoinntekt. Dersom beregningene var basert på inntekt etter skatt (disponibel inntekt), ville avgiftsbelastningen fordelt seg forholdsvis likt i de ulike inntektsgruppene.

Beregningene er statiske og fanger dermed ikke opp utviklingen over tid. Studier viser at livsinntekten er mye jevnere fordelt enn årsinntekten, og at antall personer med særlig lav inntekt et enkelt år er langt høyere enn antall personer med særlig lav inntekt over flere år.

Ekvivalentinntektsbegrepet er ment å gi uttrykk for en persons forbruksmuligheter. En person kan eksempelvis ha lav ekvivalentinntekt fordi hennes egen bruttoinntekt er lav, eller fordi hun har forsørgeransvar for andre medlemmer av husholdningen som ikke har inntekt.

Figur 5.5 viser endring i skatt og avgift per person i pst. av ekvivalentinntekten, fordelt på inntektsgrupper. I figuren er befolkningen rangert etter stigende ekvivalentinntekt i ti like store grupper (inntektsdesiler). Inntektsgruppe 1 representerer de 10 pst. med lavest forbruksmuligheter, mens inntektsgruppe 10 representerer de 10 pst. med høyest forbruksmuligheter.

Figur 5.5 Gjennomsnittlig endring i skatt og avgift per person i prosent av ekvivalentinntekt. 2009-opplegget sammenliknet med lønns- og prisjusterte 2008-regler. Prosent

Figur 5.5 Gjennomsnittlig endring i skatt og avgift per person i prosent av ekvivalentinntekt. 2009-opplegget sammenliknet med lønns- og prisjusterte 2008-regler. Prosent

Kilde: Statistisk sentralbyrå og Finansdepartementet.

De fleste skatte- og avgiftsforslagene som direkte berører husholdningene, er innarbeidet i beregningene bak figur 5.5. Avgiftsforslagene omfatter husholdningenes andel av de økte avgiftene på snus og alkoholfrie drikkevarer, og husholdningenes andel av avgiftslettelsene for industritoll, årsavgiften for motorsykler og omregistreringsavgiften. Det er betydelig usikkerhet knyttet til å beregne fordelingsvirkninger av avgiftsendringer. En slik analyse krever at det tas hensyn til avgiftenes virkning på priser på ulike forbruksvarer, hvordan forbruket er sammensatt i husholdninger på ulike inntektsnivåer og eventuelle endringer i forbruksmønsteret som følge av prisendringer.

Figur 5.5 illustrerer at de foreslåtte endringene i skatte- og avgiftsopplegget samlet sett gir små utslag i alle inntektsgruppene. Endringene gir i gjennomsnitt en netto skatte- og avgiftsskjerpelse på 0,05 pst. av ekvivalent bruttoinntekt. Inntektsgruppe 2 til 4 får netto lettelser, mens de øvrige inntektsgruppene får skjerpelser. Inntektsgruppe 1 får en liten netto skatte- og avgiftsskjerpelse fordi netto skattelettelse for denne gruppen ikke veier opp for avgiftsøkningene. Den lave gjennomsnittlige skattelettelsen i inntektsgruppe 1 har bl.a. sammenheng med at det i denne inntektsgruppen også vil være enkelte personer med så høy formue at de får økt formuesskatt. Dette motvirker de skattelettelsene andre personer i gruppen får. For inntektsgruppe 10 er det særlig formuesskatten som gir en større innstramming enn de øvrige inntektsgruppene, målt i prosent av ekvivalentinntekten.

Til forsiden