3 Utviklingen i primærproduksjonen

3.1 Innledning

St prp nr 8 (1992-93) forutsetter en enklere og mer oversiktlig stortingsbehandling av jordbruksoppgjøret. I St prp nr 8 (1992-93) heter det:

«En forenklet stortingsbehandling av jordbruksoppgjøret må følges opp med en mer omfattende dokumentasjon og måloppnåelse som legges fram for Stortinget etter gjennomføringen.»

Det vises til protokoll 1 fra jordbruksoppgjøret i 1993, der det forutsettes at Budsjettnemnda for jordbruket legger fram nødvendig materiale til jordbruksforhandlingene. Det er i dette kapitlet gitt en samlet framstilling av utviklingen på ulike områder i jordbruket. Resultatrapporteringen bygger på løpende statistikk over utviklingen på de ulike områder, blant annet tallmaterialet fra Budsjettnemnda for jordbruket. På enkelte områder vil statistikkgrunnlaget være usikkert. Det vil ikke være mulig å avlese virkningene av den løpende politikken i utviklingen fra år til år, og virkningene av betydelige endringer i virkemiddelbruken vil først vise seg over tid. Ved vurderingen av tallmaterialet må dette tas hensyn til.

3.2 Arealutviklingen

Siden 1985 har det registrerte totalarealet økt med ca. 9 %. Økningen har funnet sted til tross for relativt liten nydyrking det siste 10-året og omdisponering av dyrket jord til andre formål i størrelsesorden 11-12.000 dekar pr år. Åkerarealet økte til starten på 90-tallet, men er redusert med 7 % siden 1990. Etter en sammenhengende reduksjon på 90-tallet, økte kornarealene igjen i 1998 med 35.000 dekar. Hvetearealet har økt med 209.000 dekar (43 %) fra 1990 til -98. Tabell 3.1 viser utviklingen i totalarealet og fordelt på noen bruksformer.

Den registrerte økningen i engarealet har fortsatt utover 1990-tallet, og økningen i areal på 1990-tallet kommer i all hovedsak i eng- og beitearealet. Denne registrerte økningen i engarealet skyldes trolig flere forhold. I 1989 ble areal- og kulturlandskapstilskuddet for grovfôr innført, og det har på 90-tallet funnet sted en sterk økning i dette tilskuddet (overføring av midler fra andre ordninger). Dette har bidratt til økt lønnsomhet i bruken av marginalt areal. Kravet til areal for spredning av husdyrgjødsel har trukket i samme retning. Et tredje moment er at produksjonen av storfe- og sauekjøtt har økt betraktelig på 1990-tallet. Dette har gitt seg utslag i økt kjøttproduksjon på ammekyr og sau, som krever mye grovfôrareal pr produsert enhet.

Engarealet har på 90-tallet økt på bekostning av kornareal også i typiske kornfylker. Tabell 3.2 viser utviklingen i arealet totalt i landet og fordelt på landsdeler. Økningen i jordbruksareal er størst i de mest husdyrtette områdene. Østlandet har hatt den laveste arealøkningen. De siste årene har Agder/Rogaland og Nord-Norge hatt den største relative økningen i arealet.

3.3 Bruksutviklingen

Figur 3.1 viser at det totale antall bruk i drift i landet har gått ned i hele perioden fra 1990 til 1998. I antall var likevel årlig avgang av bruk i drift noe større på første halvdel av 90-tallet enn i andre halvdel. Antallet bruk som får utbetalt produksjonstillegg er mindre enn antallet bruk i drift over 5 dekar. Årsaken er at bruk som får utbetalt produksjonstilskudd i større grad er bruk med yrkesrettet drift. Både i antall og prosent er reduksjonen i antall bruk som får produksjonstilskudd mindre enn reduksjonen i antall bruk i drift over 5 dekar. Antallet landbrukseiendommer totalt er betydelig større enn antallet bruk i drift. Totalt er det ca. 186.000 jordbrukseiendommer i Norge. Denne forskjellen skyldes i all hovedsak at jorda blir leid bort og drevet sammen med annet jordbruksareal.

Kilde: Budsjettnemnda for jordbruket og Statens Kornforretning

Kilde: Budsjettnemnda for jordbruket.

Figur 3.2 viser utvikingen i antall bruk i ulike størrelsesgrupper fra 1985 fram til 1998. På 1980-tallet og i begynnelsen av 1990-tallet var nedgangen i brukstallet i første rekke knyttet til de minste brukene. Antallet bruk med over 100 dekar jord i drift økte fram til 1992. I perioden fra 1992 til 1997 var det en nedgang i antallet bruk med mellom 100 og 200 dekar på om lag 1 % pr år. Fra 1997 til 1998 økte antallet bruk med 100-200 dekar jord med om lag 4 %. Antallet bruk over 200 dekar øker med i underkant av 3 % årlig.

Gjennomsnittsarealet pr bruk var på 135 dekar i 1998. Det økte med 4 dekar både i 1997 og 1998. Gjennomsnittlig besetningsstørrelse i melkeproduksjonen har endret seg lite siden innføringen av kvoteordningen. I 1989 var gjennomsnittlig kutall 11,9, og i 1998 var det 13,3 kyr/bruk. Ordningen med kjøp og salg av melkekvoter har økt fleksibiliteten i kvoteordningen for melk. Fra 1997 til 1998 økte gjennomsnittsstørrelsen med 0,4 kyr/bruk.

Antallet bruk med husdyr er redusert siden 1995 til tross for en økning i kjøttproduksjonen. Andelen bruk med husdyr har likevel vært stabil.

Mange bønder leier jord, mest i form av tilleggsjord. Ut fra søknad om produksjonstilskudd pr 31.07.98 var det 79.900 leieforhold totalt (eksklusive forpaktning), 32.300 bruk med leiejord og 2.246.000 dekar leid areal (eksklusive forpaktet jord). Til sammenligning var det 66.410 brukere som fikk areal- og kulturlandskapstilskudd. Andelen leiejord har økt i hele etterkrigstiden og var i 1998 21 %.

3.4 Utviklingen i distriktene

Tabell 3.3 viser utviklingen i antall bruk i ulike landsdeler.

Den relative fordelingen av bruk mellom landsdelene er tilnærmet lik i perioden 1985-98. I 1985 var 41 % av brukene lokalisert på Østlandet og 10 % i Nord-Norge. I 1997 er det h.h.v 42 og 9 % av brukene i disse to landsdelene. I de tre andre landsdelene er det relative bruksantallet likt i hele perioden. Agder/Rogaland og Trøndelag har hver 13 % av brukene, mens 23 % av brukene er lokalisert på Vestlandet. Fra 1995-98 er den relative nedgangen størst i Nord-Norge. Vestlandet har minst relativ nedgang i antallet bruk.

Produksjonsfordelingen mellom landsdelene har vært relativt stabil i perioden 1985-98. Tabellene 3.4 og 3.5 viser utviklingen i den relative, distriktsvise fordelingen av produksjonen av de viktigste landbruksproduktene.

I perioden 1996-1998 har sauekjøttproduksjonen i Agder og Rogaland og på Vestlandet hatt en betydelig relativ nedgang. Dette skyldes sannsynligvis nedslakting av besetninger som følge av skrapesyken. Storfekjøttproduksjonen er størst på Østlandet, men har i perioden 1996-1998 økt relativt mest i Trøndelag og i Nord-Norge. Østlandet har hatt den relativt største nedgangen i melkeproduksjonen.

Svinekjøttproduksjonen har økt i alle regioner med unntak av Vestlandet, men relativt mest i Nord-Norge. Både Nord-Norge og Østlandet har økt sin andel av den totale produksjonen av svinekjøtt. Fjørfekjøttproduksjonen har økt i alle regioner med unntak av Nord-Norge. Det har imidlertid skjedd en betydelig vridning i den geografiske fordelingen av produksjonen. Trøndelag har økt sin andel av fjørfekjøttproduksjonen betydelig, mens andelen er redusert i Agder og Rogaland og på Østlandet.

Tallene viser at Nord-Norge har økt sin andel av totalproduksjonen for de fleste produksjoner, mens de har hatt den største nedgangen i antall bruk i drift. Dette viser at strukturendringen i retning av større bruk har gått raskest i Nord-Norge.

3.4.1 Bygdeutviklingsmidlene

Bygdeutviklingsmidlene (BU-midlene) skal bidra til å fremme lønnsom næringsutvikling på bygdene innen og i tilknytning til landbruket. For 1998 ble fylkene tildelt til sammen 330,4 mill kroner til utviklingstiltak og 180 mill kroner til investeringer i tradisjonelt jord- og hagebruk. BU-styrene i fylkene er ansvarlig for bruken av BU-midlene til ulike typer tiltak og prosjekt.

Evaluering av de fylkesvise BU-midlene

Det ble i 1997 gjennomført en evaluering av den bedriftsrettede støtten over BU-ordningen til utvikling av ny næringsvirksomhet med utgangspunkt i 9 fylker, jfr St prp nr 67 (1997-98). I 1998 ble det gjennomført tilsvarende resultatevaluering med utgangspunkt i de øvrige fylkene. Evalueringen omfatter tiltakene etablererstipend, bedriftsutviklingsstøtte og investeringsstøtte (investeringslån og tilskudd) og gjelder resultater fra prosjekter som er gitt støtte i perioden 1988-95. Telefonintervju med 517 etablerere (18 % av dem som har fått støtte) i 9 fylker danner grunnlaget for evalueringen.

Resultatene fra evalueringen i 1998 er helt i tråd med resultatene fra forrige års undersøkelse, og foreligger i rapport fra Senter for egenutvikling i Drammen. De viktigste resultatene følger nedenfor:

• Totalt for prosjektene som omfattes av undersøkelsen (517) er det skapt 468 årsverk. For de prosjektene med oppgitt sysselsetting gir dette i gjennomsnitt 1,21 årsverk pr prosjekt. På landsbasis anslås det at BU-midlene har vært med å bidra til henimot 5.000 nye årsverk.

Evalueringen som er gjennomført viser positive resultater av den støtten som er gitt over BU-ordningen. Satsingen på ny næringsutvikling har bidratt til en bedre utnytting av gårdens samlede ressurser og til å styrke inntektsgrunnlaget på bruket. Evalueringen viser også at midlene brukes i samsvar med forskrifter og retningslinjer. Samtidig viser undersøkelsen behov for bedre oppfølging av prosjektene etter finansiering. De to års resultatundersøkelser danner grunnlag for et permanent resultatrapporteringssystem som utvikles av Statens landbruksbank.

Rapport 1998

Statens landbruksbank har utarbeidet en rapport om bruken av BU-midlene i fylkene i 1998. Det ble i 1998 innvilget fylkesvise BU-midler til i alt 4.767 tiltak. Dette er en betydelig økning fra foregående år, noe som bl.a. skyldes en økning i rammen for investeringsstøtte i tradisjonelt jord- og hagebruk. Fortsatt er søknadspågangen større enn det rammene gir rom for å innvilge, og det er nødvendig med prioritering av søknadene, i særlig grad innen tradisjonelt landbruk.

Antallet tiltak viser en liten nedgang i forhold til 1997, men omtrent den samme andelen av midlene har gått til kvinner sammenlignet med forrige år. Rapporteringen viser at 30 % av alle tiltak som fikk innvilget BU-støtte i 1998 ble drevet av kvinner. Samtidig gikk 26 % av midlene til kvinner. Dette skyldes at kvinner gjennomgående søker om mindre støtte til sine prosjekter enn menn. Både rapportering fra 1998 og evalueringene som er foretatt viser at prosjekter drevet av kvinner har mindre investeringer og mindre kapitalbehov enn prosjekter drevet av menn. Kvinner ser ut til å satse gradvis og med lavere risiko, lavere gjeld og generelt mindre omfang i starten enn det menn gjør.

For tilleggsnæringer spenner andelen av prosjektmidlene som har gått til kvinner fra 4 % av midlene til skogbruksprosjekter til 84 % av midlene til onnebarnehager. For tyngden av tiltakene er omtrent halvparten av midlene benyttet til kvinnetiltak. 21 % av midlene til investeringer innenfor tradisjonelt jord- og hagebruk har gått til kvinner, mens 4 % av midlene til tekniske miljøtiltak har gått til kvinner.

Tabell 3.6 viser at det er stor forskjell både mellom ordningene og mellom fylkene. I Aust-Agder gikk 13 % av tiltakene til kvinner, mot 42 % i Akershus. Mange tiltak som ikke er registrert som kvinnetiltak har likevel forventet sysselsettingsvekst for kvinner. Flere tiltak enn de registrerte kvinnetiltakene kommer således kvinner til gode.

Rapportene viser at 63 % av BU-midlene til nye næringer gikk til tiltak i kommuner innenfor det distriktspolitiske virkeområdet i 1998. Dette er en økning i forhold til 1997 da andelen var 59 %. Av midlene til tradisjonelt landbruk er tildelingen til kommuner med distriktspolitisk status 74 %. I 1997 var tilsvarende andel 71 %.

Investeringsstøtte til tradisjonelt jord- og hagebruk skal avpasses de nasjonale markedsforholdene. I 1998 fikk 1.261 søkere innvilget tilskudd/investeringslån til tradisjonelt husdyrhold, mot 642 i 1997. Økningen skyldes først og fremst økningen i rammene til tradisjonelt landbruk i 1998. BU-midlene nyttes først og fremst til utbedring og modernisering av eksisterende produksjonsapparat, men i 255 saker (20 % av sakene) førte investeringene til økt produksjonsomfang.

De sentrale BU-midlene nyttes til prosjektrettet virksomhet og tiltak av landsomfattende karakter. Midlene nyttes i hovedsak til kunnskapsutviklingsprosjekter innen næringsutvikling. Rammen for de sentrale midlene var i 1998 på 57 mill kroner. Av denne rammen var 20,5 mill kroner forhåndsdisponert.

3.5 Utviklingen i sysselsettingen i jordbruket

Landbruket er viktig for bosetting og sysselsetting i store deler av landet. Økt produktivitet, bl.a. som følge av ny teknologi, fører imidlertid til redusert arbeidskraftbehov pr produsert enhet.

I 1997 stod jordbruket (inkl. jakt og viltstell) i følge Statistisk Sentralbyrå for 1,1 % av BNP, mens det sto for 2,8 % i 1980. Jordbruket sto for 5,1 % av samlet sysselsetting i 1997 målt som utførte timeverk. I 1985 var andelen 7,9 %. Jordbrukets relative betydning for sysselsettingen i Norge er redusert. Jordbrukets betydning er klart større for sysselsettingen enn for BNP.

Ovennevnte forholdstall sier likevel ikke alt om jordbrukets betydning i nasjonaløkonomien. Mange foretak leverer varer og tjenester til landbruket, og det er en omfattende virksomhet knyttet til foredling og omsetning av landbruksvarer. Utviklingen i antall bruk i drift og antall årsverk for landet i perioden 1959 til 1998 er vist i tabell 3.7.

Tabellen viser at det har vært en nedgang i antall bruk i drift og årsverk gjennom hele perioden. Siden 1990 har det vært en gjennomsnittlig årlig nedgang i antall bruk på 2,6 %, mens antallet årsverk i jordbruket er redusert med i gjennomsnitt 2 % pr år. Reduksjonen i arbeidsforbruket var lavere på første enn i andre halvdel av 90-tallet.

Det er usikkerhet knyttet til arbeidsforbrukstallene fordi de ikke er knyttet til presise arbeidstidsregistreringer. Den lave reduksjonen i arbeidsforbruket på første halvdel av 90-tallet kan ha sammenheng med en betydelig økning i kjøttproduksjonen og andelen bruk med husdyr tidlig på 90-tallet. Økningen var størst for de mest arbeidskrevende produksjonene, dvs. storfe og sau. Tellingen i 1997 viser derimot at denne utviklingen har kulminert og at andelen bruk med husdyrhold enten har stanset opp eller viser en nedgang. Redusert avgang av arbeidskraft fra jordbruket falt sammen med en periode med høy arbeidsledighet. De siste årene er arbeidsmarkedet bedret, noe som sannsynligvis øker avgangen av arbeidskraft fra jordbruket.

3.6 Likestilling og rekruttering

3.6.1 Likestilling

Likestillingsloven gjelder på alle samfunnsområder. For landbruket vil likestilling innebære like muligheter for kvinner og menn til å delta i alle deler av næringen. Dette gjelder bl.a. på områdene fordeling av eiendom og formue, reell beslutningsmyndighet og påvirkningsmulighet mellom kvinner og menn.

Eiendomsforhold

Det har vært en gradvis økning i tallet på kvinner som tar over landbrukseiendommene. I perioden 1983-1992 ble i gjennomsnitt 17 % av gårdsbrukene overtatt av kvinner. Dette gjelder bruk som ble overtatt på odel, mens det for det nevnte tidsrommet ikke fins statistikk som viser fordeling på kjønn for bruk som er tatt over uten odel. Det er en tendens til at kvinner tar over mindre gårder enn menn. Omtrent 30 % av de som har tatt over bruk i løpet av de siste 5 år er kvinner. Tallet er påvirket av at en del kvinner har arvet gården fra ektefellen. Dette er en del av forklaringen på at kvinner i gjennomsnitt er 10-12 år eldre enn menn når de tar over gården. Hvis en ser alle nye brukere fra 1993 til 1997 under ett, er det relativt flest kvinnelige brukere i Nord-Norge og færrest på Østlandet, i Trøndelag og på Jæren. Det er fremdeles flest menn som tar over gårdsbruk i alle regioner, i følge en undersøkelse fra Landbrukets utredningskontor i 1998.

Arbeidsinnsats

Det er over dobbelt så mange menn som kvinner som har hovedansvaret for drift av gården. Nesten 1 av 4 kvinner som eier gårdsbruk overlater hovedansvaret for driften av gården til mannen (Landbrukets utredningskontor, 1998). Målt i årsverk står kvinnene for omtrent 25 % av arbeidsinnsatsen i jordbruket. Kvinners andel av utførte årsverk har blitt redusert fra 27 % i 1980. Langt flere menn enn kvinner jobber heltid utenfor gården. Når det gjelder deltid er forholdet motsatt (Landbrukets utredningskontor, 1998).

Innflytelse

Landbrukets fagorganisasjoner har 25 % kvinnelige medlemmer. Samvirkeorganisasjonene har om lag 14 % kvinner i sentral-, distrikt- og fylkesstyrene. Vi finner også få kvinner på leder- og mellomledernivå i den statlige landbruksforvaltningen, der kvinneandelen er i overkant av 20 %. Situasjonen på kommunenivået er ikke undersøkt.

Virkemidler

Andelen kvinner som søkte om produksjonstillegg (areal og husdyr) lå i 1998 på 12 %. Kvinnelige søkere får utbetalt 10 % av de totale overføringene av produksjonstilskudd. Fra 1991 ble det mulig å føre opp en «nummer to»-søker, og i 1998 var 82 % av alle «nummer to»-søkere kvinner.

Med bakgrunn i at kvinner og ungdom er underrepresentert i landbruksnæringen, har departementet i 1999 forsterket kvinne- og ungdomsprofilen til bygdeutviklingsmidlene.

3.6.2 Rekrutteringssituasjonen i landbruket

For å sikre god rekruttering til næringen må landbruket være attraktivt, slik at ungdom av begge kjønn velger landbruket som levevei. Det er et mål å opprettholde livskraftige distriktssamfunn og et levedyktig landbruk. Befolknings- og bosettingsutviklingen virker inn på framtidens rekruttering til næringen. En har i flere tiår hatt en utflytting fra distriktene. Resultatet av dette er at andelen av befolkningen i reproduktiv alder i distriktene har sunket. Dette betyr at det er færre barn som blir født på landsbygda. Et annet samfunnstrekk som påvirker rekrutteringen til næringen, er det gode arbeidsmarkedet utenfor primærnæringene. Undersøkelser tyder ikke på at landbruket har lav status i befolkningen.

Rekrutteringen til landbruket er spesiell ved at eiendomsoverdragelse reguleres innenfor familien gjennom odelsloven. De fleste gårder tas over av personer som har odelsrett. I en levekårsundersøkelse fra 1995 svarte omtrent halvparten av brukerne at de hadde familiemedlemmer, fortrinnsvis barn, som ville ta over bruket. Dette blir også bekreftet i en undersøkelse foretatt av Landbruksavdelingen hos Fylkesmannen (FMLA) i Hordaland i 1999. De har spurt bønder i 45-årsalderen om de har arvtakere. I en liknende undersøkelse foretatt av FMLA Troms (1999), er det omtrent 30 % av bøndene i alderen over 60 år som svarer at de har arvtaker til bruket. Dette kan bety at det er snakk om regionale forskjeller, eller at det er metodiske forskjeller mellom de to undersøkelsene. En del eiendommer blir også omsatt på det åpne marked og en undersøkelse gjennomført av Landbruksdepartementet i 1996 indikerer at etterspørselen etter landbrukseiendommer er større enn antall landbrukseiendommer til salgs. Dette er særlig framtredende i sentrale strøk. FMLA Hordaland har gjennomført undersøkelsen; Interesse for kjøp av gårdsbruk (1998), som avdekker liknende resultater.

3.7 Miljø

Miljøarbeidet i 1998 har tema- og ressursmessig vært en videreføring fra 1997. Det er lagt til rette for betydelig økt innsats gjennom Handlingsplanen for redusert helse- og miljørisiko ved bruk av plantevernmidler (1998-2002). Det er videre lagt til rette for økt kunnskap og kompetanse i jordbruket og forvaltningen gjennom opplæring og informasjon. Overvåknings- og resultatkontrollsystemet gir bedre dokumentasjon om tilstand og utvikling.

3.7.1 Strategiske tilpasninger og nye utfordringer i miljøarbeidet

Samordnet virkemiddelbruk

Satsingen på en samordnet virkemiddelbruk for områder samlet gjennom områdetiltak ble svært godt mottatt i fylkene. Alle fylkene bruker kulturlandskapsgruppa som referansegruppe eller kontrollgruppe. Det er stor spennvidde i områdetiltakene. De største prosjektene omfatter over 100 brukere, mens det på det minste bare omfatter noen få brukere.

Næringssalter og erosjon

Nitratdirektivet fastsatt etter EØS-avtalens bestemmelser er gjort gjeldende for indre Oslofjord og strekningen Hvaler-Singlefjorden i ytre Oslofjord. Berørte landbruksområder er i hovedsak nedbørsfeltene til Haldenvassdraget og Glommavassdraget i fylkene Østfold, Hedmark, Akershus og deler av Oppland. Miljøverndepartementet vil i samarbeid med Landbruksdepartementet foreta første rapportering i henhold til direktivet i løpet av 1999.

Arbeidet knyttet til Nordsjøplanen er videreført i samsvar med målsetningen om en reduksjon av nitrogen og fosfor med 50 % i forhold til nivået i 1985 samlet fra alle sektorer. Internasjonalt arbeides det med nye rapporteringskrav. Det har kommet ny kunnskap om årsaker til nitrogentap, effekter av tiltak og om virkemidler. Landbruket oppnådde i 1997 en reduksjon av fosfor med 26 % og en reduksjon av nitrogen med 19 %. Det har på dette området vært liten endring i måloppnåelse siden 1993.

Resultatkontrollen viser at samlet beregnet reduksjon som følge av av tiltaksarbeidet pr 1996 er 19 % for nitrogen og 26 % for fosfor for området som inngår i Nordsjøplanen. Det er noe økning i tiltaksgjennomføringen i 1998 i forhold til 1997.

Det er et vesentlig potensiale for å gjennomføre økologiske rensetiltak som oppsamlingsdammer/fangdammer og vegetasjonssoner. Høstkorn og lett høstharving bidrar også til å redusere nitrogenavrenningen sammenlignet med høstpløying og vårkorn. Arealet av høstkorn utgjør ca 10 % av kornarealet.

Tiltakene under ordningen for endret jordarbeiding omfattet i 1998 nærmere 1,2 mill dekar. Dette er en økning med 10 % eller ca 120.000 dekar i forhold til 1997. 0,7 % av kornarealet er sådd til med spesielle fangvekster. Både fangvekster og stubbåker har et betydelig potensiale for å redusere avrenning av næringssalter og erosjon.

Når det gjelder utslipp til luft er det særlig utslippene av ammoniakk som er store fra jordbruket. Landbruket bidrar med 5 % av utslippene av klimagassen lystgass (N ₂O) og 95 % av ammoniakkutslippene i Norge. Det pågår utredninger om klima og lufttiltak både internasjonalt og nasjonalt.

Obligatorisk gjødselplanlegging

4,3 % av søkerne til produksjonstilskuddene fikk trekk for manglende gjødselplan, tilsvarende 2,5 % av jordbruksarealet. 3,1 % av søkerne har fått innvilget dispensasjon fra kravet.

3.7.2 Kulturlandskap

Areal- og kulturlandskapstilskuddet (AK-tilskuddet) er det økonomiske virkemidlet som har størst betydning for å ivareta et kulturlandskap preget av aktiv landbruksdrift. Kulturlandskapskravene i AK-tilskuddet er grovmaskede og er lite kostnadskrevende å følge opp. I 1998 ble det totalt innvilget om lag 25 dispensasjoner fra kulturlandskapskravene.

Tilskudd til seterdrift med melkeproduksjon skal bidra til å opprettholde og gjenoppta tradisjonell seterdrift med melkeproduksjon. Totalt 2.807 bruk med setrer ble omfattet av tilskuddet, herav var det 1.552 enkeltsetrer. Resten er fellessetrer.

3.7.3 Særskilte kulturlandskapstiltak

Spesielle tiltak i landbrukets kulturlandskap

Det er stor interesse for ordningen. Totalt kom det inn 2.420 søknader med søknadsbeløp på til sammen 135,7 mill kroner i 1998. Arbeidet med å stimulere tiltak mer områdevis har utløst større lokalt engasjement med egeninnsats fra søkerne og ekstern finansiering. Tiltak som fremmer biologisk mangfold oppnådde ingen stor søknadsandel.

Tilskudd til Miljørettet omlegging i erosjonsutsatte kornområder var en prøveordning i perioden 1996-1998. En evaluering av ordningen konkluderer med god måloppnåelse. Omlegging fra åpen åker til grasmark på områder med stor erosjonrisiko gir god miljøeffekt. I perioden 1996-98 er det gitt 552 tilsagn med et totalt støttebeløp på 15,1 mill kroner. Av de som har fått støtte er det om lag 160 stk (30 %) som har startet opp med ny produksjon på eiendommen. Omlagt areal utgjør 22.400 dekar. I tillegg er 5.700 dekar tilgrensende areal berørt av omleggingen.

Utviklingstiltak

System for tilstandsovervåking og resultatkontroll i jordbrukets kulturlandskap ble startet opp i 1998. Prøveflater i Østfold, Oslo og Akershus og Vestfold er overvåket. Tilstandsovervåkingen gir status for temaene arealstruktur, biologisk mangfold, kulturminner og ferdselsmuligheter. Norsk institutt for jord- og skogkartlegging (NIJOS) har hovedansvaret for systemet, som blir samfinansiert med Miljøverndepartementet.

Kulturlandskapsforskningen er en del av et forskningsprogram i Norges forskningsråd fra 1998. Programmet er samfinansiert med Miljøverndepartementet.

Fylkesvise informasjonsmidler er brukt til utarbeidelse av brosjyremateriell, møter/befaringer mm rettet mot bønder og lokalsamfunnet. Landbrukets forsøksringer er gitt tilsagn til gjennomføring av regionale kurs om kulturlandskap i 1999.

3.7.4 Plantevernmidler

Landbruksdepartementet vedtok handlingsplanen 7.11.1998. Målsetningen er å redusere risikoen for helse- og miljøskader ved bruk av plantevernmidler med 25 % i planperioden 1998-2002. Det vil i løpet av 1999 bli utarbeidet metoder for måling av helse- og miljørisiko.

Det nye avgiftssystemet for plantevernmidler ble innført fra 1.3.99. Avgiftssystemet er lagt om fra prosentavgift på omsetningsverdien til arealdosebasert avgift. Omleggingen omfatter også innføring av differensiert miljøavgift basert på risiko for helse- og miljøbelastning. Plantevernmidlene er gruppert i avgiftsklasser basert på iboende egenskaper og eksponeringsbelastning. Nivået på miljøavgiften ble fordoblet fra 1998 til 1999. I handlingsplanen er forutsatt at departementet skal vurdere en videre opptrapping.

Med utgangspunkt i totalareal for de viktigste kulturene (Budsjettnemnda for jordbruket), er netto avgiftsøkning og total miljøavgift pr dekar etter avgiftsomleggingen og avgiftsøkningen i 1999 beregnet til:

Resultatene fra overvåkingsprogrammene for rester av plantevernmidler i næringsmidler og i miljøet, samt vurdering av potensiale for fortsatt reduksjon i bruken av plantevernmidler på flere bruksområder, viser at det er behov for og muligheter til ytterligere reduksjon i risiko, uten at det bør få store negative konsekvenser for økonomien i norsk landbruk. Det er nedsatt en arbeidsgruppe med deltakere fra jordbruksavtalepartene for en løpende evaluering av gjennomføringen og effekten av tiltakene.

3.8 Økologisk landbruk

3.8.1 Markedet for økologiske landbruksprodukter

Det ble i jordbruksoppgjøret 1997 bestemt at det skulle utarbeides et system for markedskartlegging og markedsovervåking av økologiske produkter. Oppgaven ble lagt til Landbrukets Priscentral som har erfaringer med registrering og markedsovervåking i andre sammenhenger. Systemet er under oppbygging. Det har vært problematisk å få nødvendige data fra enkelte aktører i markedet. Det foreligger foreløpig ikke tall om økologisk svineproduksjon. Videre omsettes små andeler av den økologiske eggproduksjon gjennom grossister slik at det av konkurransehensyn ikke kan oppgis tall på dette området. Innsamlet materiale for 1997 og 1998 framgår av tabell 3.9.

Av tabellen ser vi at tilførselen av produkter har økt fra 1997 til 1998 for alle produktgrupper. Tilførselen er fordoblet for melk og storfekjøtt, og den har økt med over 50 % for lammekjøtt. Salget har imidlertid hatt en tilbakegang eller stagnasjon for alle grupper med unntak av åpenåkerproduksjoner. Størst tilbakegang har det vært når det gjelder omsetning av lammekjøtt. Denne utviklingen går i motsatt retning av de mål som er trukket opp om at 75 % av produksjonen omsettes som økologiske produkter. Andelen av kjøttproduksjonen som selges som økologisk er 15-20 %, mens 1/3 av melken selges som økologisk melk. Dette kan tilsi at merprisen blir vanskelig å ta ut på sikt.

Produksjonen og omsetningen av økologiske grønnsaker og poteter har foreløpig vært beskjeden. Omsetningen av poteter og grønnsaker skjer både lokalt og via grossist, og det har vært vanskelig å få eksakte tall på omsetningen. Mye tyder imidlertid på at det aller meste blir omsatt som økologisk merket. Tall fra LPC viser at produsentprisen på økologiske poteter ligger mellom 100-150 % over konvensjonell pris, mens forbrukerprisen er 70-80 % over konvensjonell pris. Merprisen på økologiske grønnsaker varierer mellom produktene, og ligger fra 30-110 % over konvensjonell pris.

3.8.2 Utviklingen i økologisk produksjon

Det har vært en relativt stor økning i antallet bruk med økologisk drift eller under omlegging de siste årene. Figur 3.3 viser utviklingen i antall bruk med økologisk godkjent areal og utviklingen i antall bruk med merkegodkjenning for salgsvekster.

Figuren viser at vel halvparten av de økologisk godkjente brukene har merkegodkjenning for salgsvekster. Det er primært de brukene som ønsker å omsette sine produkter som økologiske som søker om merkegodkjenning, dvs i hovedsak matvekstproduksjoner.

Kilde: Debioregistreringer 1998.

Økologiske arealer og arealer under omlegging viser også en sterk økning. Figur 3.8.2 gir en oversikt over utviklingen av økologisk godkjente arealer og arealer i karens.

Kilde: Debioregistreringer 1998.

Produksjonsstatistikken viser at økologisk produksjon i hovedsak er basert på eng og beite til dyrefôr. Størstedelen av karensarealet er også eng og beitearealer, mens åpenåkerarealer utgjør ca. 8 %. Karensarealet i 1998 representerer et potensiale for produksjonsøkning i 1999 på om lag 50 %.

I figur 3.5 er andelen av ulike økologiske produksjoner av total økologisk produksjon, sammenlignet med konvensjonell produksjon. Kornarealet utgjorde vekstsesongen 1998 om lag 6 % og annet åpenåkerareal 4 % av det totale økologiske arealet. Tilgangen på økologisk matkorn og kraftfôr er begrenset. Kornproduksjonen i spesielt egnede områder er igjen begrenset av tilgang på husdyrgjødsel og annen organisk gjødsel samt utvikling av dyrkingssystemer basert på grønngjødsling. For å stimulere til økt korn- og matvekstproduksjon, er arealtilskuddet fra og med 1997 differensiert. Det er foreløpig ikke registrert vesentlige endringer i produksjonene som en konsekvens av denne differensieringen.

Kilde: Debioregistreringer 1998 og Statens Kornforretning 31.7.97

Det ligger et stort potensiale for økt økologisk husdyrproduksjon på bruk hvor arealene er under omlegging eller er ferdig omlagt. Dette gjelder særlig for melk og storfekjøtt. Det er registrert relativt lite kraftfôrbaserte produksjoner. Dette har trolig sammenheng med den begrensede tilgangen på økologisk kraftfôr og grensene for bruk av kraftfôr i den økologiske produksjonen.

Storparten av brukene med saueproduksjon som har startet omlegging av arealene til økologisk drift, har også lagt om husdyrproduksjonen. Når det gjelder melkeproduksjon og svineproduksjon på bruk som er under omlegging eller er omlagt, er storparten fortsatt konvensjonelt drevet.

Kontroll

I jordbruksoppgjøret 1997 ble det bestemt at kontrollordningen innen økologisk landbruk skulle evalueres med tanke på forenkling og kostnadsreduksjoner. Det Norske Veritas har foretatt en slik evaluering.

3.9 Produksjons- og markedsutvikling

Tilpasning av markedstilførslene og produksjonskapasiteten til etterspørselen er avgjørende for å utnytte de inntektsmulighetene jordbruksavtalen gir. I enkelte produksjoner er det bygd opp overkapasitet som påfører produsentene relativt store inntektstap og bidrar til uønskede samfunnsøkonomiske kostnader.

Melk

Produksjonstilpasningen innen melkeproduksjonen styres gjennom kvoteordningen. Kvotene er blitt redusert på det enkelte bruk og mange produsenter har i dag kvoter som ligger klart under produksjonskapasiteten på bruket og forutsetningene som er lagt til grunn i driftsplanene. Meierileveransen av kumelk er redusert fra 1.837 mill liter i 1990 til 1.672 mill liter i 1998, eller ca. 9 %.

I 1998 ble det innmeldt for salg melkekvote på 58,2 mill liter kumelk. Av dette ble 31,3 mill liter solgt ut igjen, og 26,9 mill. liter ble dratt inn. For geitemelk ble 1,7 mill liter kvote innmeldt for salg. Av dette ble 0,9 mill liter solgt ut igjen.

Innenlandsk salg av meieriprodukter er også redusert. Regnet pr person har forbruket av flytende melk blitt redusert med over 40 liter de siste 15 år. Forbruket av ost har derimot økt jevnt siden 1970-tallet. Fra 1997 til -98 ble meierisamvirkets eget salg av flytende melkeprodukter redusert med 3,2 %. Faste produkter ble redusert med 0,6 %, mot 2,3 % fra 1996 til 1997. Samtidig økte salget av melk til andre aktører med knapt 29 % til ca 88 mill liter. Dette kvantumet går i hovedsak til osteproduksjon.

Produsentprisen på melk er beregnet å øke med nesten 13 øre/liter fra 1997 til 1998. Det er om lag som budsjettert i fjor inkl. beregnet virkning av jordbruksavtalen.

Egg

Eggsektoren har lenge vært preget av overproduksjon og overkapasitet. Markedsoverskuddet er redusert fra 5-6 % tidlig på 90-tallet til i overkant av 2 % i 1996 og 1997. I 1998 er markedsoverskuddet redusert ytterligere. Dette har skjedd til tross for at årlig forbruk er redusert med ca 1 kg pr person. Salgsproduksjonen er redusert fra 51,1 mill kg i 1994 til 46,2 mill kr i 1998, eller 9,6 %. Markedsoverskuddet i 1998 er beregnet til 54 tonn. Det ble fjernet 1,1 mill kg egg fra markedet gjennom førtidsslakting. Andre forhold bidrar også til at produksjonskapasiteten ikke utnyttes fult ut.

Prisene for registrert omsetning av egg er omlag uendret fra 1997 til 1998, 10,51 kr/kg. Dette var likevel en svikt i engrosprisen i forhold til målpris på 67 øre. Redusert produksjon og økt ytelse har resultert i at hønetallet er redusert med over 15 % på 90-tallet. Antall bruk med høner er redusert med 22 %.

Kjøtt

Det er registrert en klar økning både i forbruk og produksjon av kjøtt de siste årene. Økningen har i hovedsak kommet etter 1992. De kraftfôrbaserte kjøttslagene viser den sterkeste økningen. Økningen er relativt sterkest for fjørfekjøtt med 60 %. Størst økning i volum har svinekjøtt hatt med vel 20 mill kg eller 27 %. Samtidig er antall bruk med svinehold redusert med 28 %. Budsjettnemnda for jordbruket har beregnet forbruket av kjøtt i Norge i 1998 til 57,3 kg pr innbygger. Det er en økning på knapt ca. 8,5 kg fra 1992. Forbruket er likevel lavt i forhold til andre land i Europa, hvor det ligger på fra 60 til over 100 kg pr person.

Samlet kjøttproduksjon har vært uendret fra 1997 til 1998. Etter en relativt god markedssituasjon for kjøtt fram til 1997, er det for de to siste årene registrert økt svikt i engrosprisene i forhold til målprisene. Det gjelder særlig for lyse kjøttslag. Importen av kjøtt var 7,3 mill kg i 1997 og 8,3 mill kg i 1998, eksporten utgjorde hhv 10,3 og 6,2 mill kg. De to siste årene har 57 % av importen kommet fra Botswana alene. Det ble i 1998 importert 2,2 mill kg storfekjøtt fra land med MUL-status.

Budsjettnemnda for jordbruket har beregnet pristap for jordbruket i forhold til avtaleprisene som følge av markedssituasjonen for kjøtt og egg i 1998 til ca 290 mill kroner, jfr. tabell 3.10. Dette er klart lavere enn prognosen i fjor for 1998.

Budsjettnemndas beregning av prissvikt som følge av markedssituasjonen inkluderer svikt i forhold til engrospris, økt omsetningsavgift og evt. trukket grunntilskudd (storfe og sau). For fjørfekjøtt og egg har BFJ i mange år regnet halvparten av rabatter gitt i forhold til engrosprisen som pristap grunnet markedssituasjonen.

For 1999 er prissvikten pr kg i forhold til någjeldende avtalepris, inkl. økt omsetningsavgift og halve rabatter, budsjettert til kr 2,47 for storfekjøtt, 0,30 for sau, 0,49 for gris, 3,43 for fjørfekjøtt og 0,37 for egg. Det vil si om lag 390 mill kroner.

Poteter, frukt og grønt

Oppnådde priser i forhold til målpris varierer mellom år med avlingsnivå og kvalitet på avlingen. Arealet av grønnsaker til salgsproduksjon har over flere år vært forholdsvis stabilt. Fruktarealet viser imidlertid en nedgang på 10 % fra 1989 til 1998. Det samlede produksjonsomfang for frukt var i 1998 på om lag 17 mill. kg mot 15,3 mill. kg i 1996.

Det totale forbruket av grønnsaker på engrosnivå av norskprodusert og importert vare, fratrukket eksport, viser at forbruket varierer delvis i takt med svingningene i den norske produksjonen. Sett over tid synes grønnsaksforbruket å være stigende. Forbruket av frukt og bær varierer også i takt med norsk produksjon.

Utviklingen av potetareal i drift viser en nedadgående trend, og vi har i dag et potetareal på ca. 185.000 dekar. Potetarealet er redusert med ca. 17 % siden 1979. Forbruket av matpoteter viser en fortsatt nedgang. Totalt forbruk av poteter på engrosnivå er beregnet til ca 40 kg pr person i 1998 mot 43,8 kg pr. person i 1996. Forbruket av bearbeidet vare (chips, pommes frites, flakes etc.) har økt og er på om lag 25 kg pr person i 1998 (beregnet som friske poteter) mot 21 kg i 1996.

3.10 Kostnadsutviklingen

På kostnadssiden er det i hovedsak bare kraftfôrkostnadene og i noen grad kapitalkostnader som er direkte påvirket av jordbruksoppgjøret. Kostnadsutviklingen er av avgjørende betydning for inntektsmulighetene i jordbruket.

Kraftfôrkostnader og renter er redusert betydelig fra 1990 til 95 og er hovedårsaken til at de totale kostnadene i jordbruket er redusert med vel 10 % i denne perioden, inklusive volumendringer. Store deler av kornproduksjonen omsettes internt i jordbruket. Reduksjonen i kraftfôrkostnadene har en motpost i reduserte korninntekter. Siden kraftfôrforbruket er større enn kornproduksjonen (import) bidrar likevel reduksjonen til inntektsøkning for jordbruket.

Etter 1995 har kostnadene økt noe. Det skyldes bl.a. økt kraftfôrforbruk. Særlig registreres økning i kraftfôrforbruket til drøvtyggere sett i forhold til produksjonen. Det siste året har økende rentenivå bidratt vesentlig til kostnadsøkningen.

Fra 1997 til 98 økte kostnadene med 1,5 %, jfr tabell 3.11. Driftskostnadene ble redusert med 0,6 %, bl.a. på grunn av volum- og prisnedgang for både kunstgjødsel og kraftfôr. I tillegg er kostnader i primærleddet til sortering og emballasje for poteter tatt ut fra 1998, etter flytting av prisnoteringspunktet til produsent i fjorårets oppgjør. Dette har en motpost på inntektssiden.

Kapitalkostnadene er beregnet å øke med 6,2 % fra 1997 til 1998. Økte rentekostnader er hovedårsaken til dette, men kapitalslitet øker også. Rentekostnadene øker 110 mill kroner mer enn budsjettert fra 1997 til 1998. I årets materiale har BFJ lagt om kapitalberegningsprinsippene. Det benyttes nå saldoavskrivninger. Tidligere års investeringer inflasjonsjusteres med konsumprisindeksen (til forskjell fra nasjonalregnskapet hvor det benyttes spesialindekser) slik at kjøpekraften til kapital innsatt i produksjonen opprettholdes.

BFJ har budsjettert med en kostnadsøkning i 1999 på 1,7 %. Driftskostnadene reduseres med 0,1 %, mens det er budsjettert med 5,5 % økning av kapitalkostnadene. Hovedårsaken til kostnadsøkningen er økte rentekostnader, som alene tilsvarer en økning i totalkostnadene på 1,5 % (283 mill kroner).

Fra og med 1999 er næringsdrivende i jordbruket, husdyrhold, hagebruk og gartneri fritatt for å betale investeringsavgift på driftsmidler mv hovedsakelig til bruk i disse næringene. Investeringsavgiften ved kjøp av maskiner og redskap går inn i avskrivningsgrunnlaget og inngår dermed i kapitalslitet. Effekten av fritaket i 1999 vil derfor være bare en del av det beløpet fritaket tilsvarer. Det regnskapsmessige utslaget i 1999 av fritak for investeringsavgiften er av BFJ beregnet til ca 150 mill. kroner. Det regnskapsmessige utslaget vil øke i årene framover.

Tabell 3.11 viser utviklingen og nivået for kostnader i jordbruket de siste årene slik de framkommer i normaliserte regnskaper for 1998. Revisjon av dataserier og beregningsprinsipper gjør at tallene kan endres fra beregningsår til beregningsår, også for regnskapsårene, for å få sammenliknbare tidsserier. BFJ har i år lagt om prinsippene for beregning av kapitalkostnader, jfr. omtalen ovenfor.

3.11 Inntektsutviklingen

Jordbruksoppgjøret skal bl.a. legge til rette for at næringsutøverne skal få muligheter til å oppnå inntekter og levekår på linje med resten av befolkningen. For jordbrukere som selvstendig næringsdrivende er det flere forhold som påvirker inntektene det enkelte år. Utøverne har selv ansvaret for å utnytte de muligheter jordbruksoppgjøret gir. Selvstendig næringsdrivende står i så måte i et annet forhold til sin egen inntekt enn andre grupper.

3.11.1 Inntektsutviklingen i jordbruket

Inntektsutviklingen for jordbruket samlet sett skal vurderes med utgangspunkt i normaliserte regnskaper i Totalkalkylen. Totalkalkylen omfatter landbruksbefolkningens inntekter fra tradisjonelt jord og hagebruk. Inntekter, kostnader og arbeidsforbruk knyttet til skogbruk og en del tilleggsnæringer er ikke med, bortsett fra kjøreinntekter for utstyr som er kostnadsført i totalregnskapet. Resultatene fra Totalkalkylens normaliserte regnskaper vil derfor ikke gi et fullstendig bilde av utviklingen i landbruksbefolkningens samlede inntektsforhold.

Både NILFs Driftsgranskinger og undersøkelser fra Statistisk sentralbyrå viser at landbruksbefolkningen ikke skiller seg vesentlig fra andre grupper når det gjelder de samlede inntektene i husholdningen. Nettoinntekten for brukerfamilien var i 1997 kroner 347.500. Gjennomsnittlig vederlag til arbeid og egenkapital pr bruk i driftsgranskingene var i 1997 kroner 224.900. Pr årsverk var tilsvarende tall kroner 141.600.

SSBs analyser fra prosjektet Levekår og inntektsdannelse i landbruksbefolkningen viser at gårdbrukere som ikke hadde inntekter utenfor bruket i 1994 hadde en gjennomsnittlig arbeidsinntekt på 155.000 kroner, mens gårdbrukere med hovedyrket utenfor bruket hadde en tilsvarende inntekt på 238.000 kroner. Dette tallmaterialet sier imidlertid ingen ting om arbeidsforbruket som settes inn for å oppnå disse inntektene. SSBs materiale viser relativt store forskjeller mellom gjennomsnittsinntekter på landsdelsnivå. Gårdbrukere i Rogaland og i flatbygdene på Østlandet skiller seg ut med de høyeste gjennomsnittsinntektene, mens brukere på Vestlandet og i dal- og fjellbygdene på Østlandet har de laveste inntektene. I driftsgranskingsmaterialet var i 1997 vederlag til arbeid og egenkapital, målt pr årsverk, lavest på Vestlandet, Agder og Rogaland minus Jæren og skog- og fjellbygder på Østlandet.

Den andel av inntektene som brukerfamiliene henter fra jordbruket er i følge Driftsgranskingene redusert fra om lag 70 % i 1980 til vel 52 % i 1997. Mens melkeprodusentene, i følge SSBs materiale, i 1994 i gjennomsnitt hadde om lag 55 % av samla husholdningsinntekter fra jordbruket, var de tilsvarende tallene for saueprodusentene og kornprodusentene 17 %.

Utviklingen i vederlag til arbeid og egenkapital de siste årene i følge Budsjettnemnda for jordbrukets normaliserte regnskaper er vist i tabellen under. Normaliserte regnskaper utarbeides årlig for de siste 14 år. Revisjon av dataserier og beregningsprinsipper, bl.a. som følge av nytt datagrunnlag, gjør at både beregnet inntektsnivå og -utvikling kan variere mellom beregningsår. Totalkalkylen har dermed ikke samme presisjonsnivå som lønnsstatistikk og inntektsutviklingen bør vurderes over noe tid.

Bruttoinntektene er beregnet å øke med ca 1 mrd kroner fra 1997 til 1998, mens kostnadene er beregnet å øke med 273 mill kroner. Totalt vederlag til arbeid og egenkapital økte med ca 730 mill kroner. Pr årsverk er det beregnet en inntektsøkning på 12.800 kroner fra 1997 til -98. Fjorårets avtale var beregnet å kunne gi en økning i inntektsmulighetene på 11.600 kroner pr årsverk.

I budsjettet for 1999, før oppgjør, reduseres bruttoinntektene med ca. 1 %, mens kostnadene øker med 1,7 %. Med en reduksjon i arbeidsforbruket på 3 % er det budsjettert med en reduksjon i vederlag til arbeid og egenkapital pr årsverk på 2,3 %, eller 3.300 kroner.

På inntektssiden er det særlig reduksjon i direkte tilskudd og melkeinntektene som forklarer nedgangen. Nedgangen i melkeinntektene har sin bakgrunn i redusert salg av flytende melk og lavere budsjett for oppkjøp av melkekvoter. I tillegg øker ikke direkte tilskudd fra 1998 til 1999, bl.a. fordi det i 1998 ble utbetalt 310 mill kroner i engangsmidler. Kostnadene totalt er budsjettert med å øke om lag 1,7 %, som særlig skyldes økte rentekostnader.

Med bakgrunn i driftsgranskingsmaterialet har BFJ beregnet årlig endring i arbeidsforbruk for ulike produksjoner med uendret driftsomfang for perioden 1990-97. Det er innen kornproduksjon den største produktivitetsforbedringen har funnet sted. Det er her beregnet en årlig reduksjon i arbeidsforbruket på ca 4 1/4 %. For øvrige produksjoner er endringen i gjennomsnitt om lag 1/2 % årlig.

3.11.2 Lønnsutviklingen for andre grupper

Tabell 3.13 viser lønnsutviklingen fra 1997 til 1998, samt for perioden 1991-1998 for en del grupper. Lønnsutviklingen for andre selvstendig næringsdrivende er ikke tatt med. Det statistiske materialet er svakere for denne gruppen og vil normalt svinge mer enn for andre, avhengig av omsetning, skattemessige tilpasninger m.v.

Det tekniske beregningsutvalget for inntektsoppgjørene har i rapporten av 22. februar 1999 beregnet lønnsoverhenget inn i 1999 for hovedgrupper av lønnstakere. Overhenget beskriver hvor mye lønnsnivået ved utløpet av ett år ligger over gjennomsnittsnivået for året. Det forteller dermed hvor stor lønnsveksten vil bli fra ett år til det neste, dersom det ikke gis lønnstillegg eller foregår strukturendringer i det andre året. Beregningsutvalgets anslag for lønnsoverhenget inn i 1999 i en del områder ligger i området 2 til 41/2 %. Gjennomsnittlig overheng for alle grupper er beregnet til 31/4 %.

Lønnsoppgjørene 1999

Det regjeringsoppnevnte utvalget som skulle forberede grunnlaget for inntektsoppgjøret (Arntsen-utvalget) avga sin innstilling i mars i år. Der var det enighet om at lønnsveksten fra 1998 til 1999 ikke bør bli høyere enn om lag 41/2 prosent, og at den bør komme ned på nivå med våre handelspartnere året etter. Deretter bør lønnsveksten etter utvalgets mening ligge på linje med våre handelspartnere.

I LO-NHO-området har tariffoppgjøret 1999 en klar lavlønnsprofil. Det ble bare gitt tillegg (kr 1,20 pr time) til de som tjener under 95 prosent av gjennomsnittlig industriarbeiderlønn. I avtalen mellom YS og HSH ble man enige om tilsvarende tillegg. I staten ble det ikke gitt sentrale tarifftillegg, men partene ble enige om avsetninger til sentrale justeringer, økt begynnerlønn samt lokale forhandlinger. I kommunesektoren er det nylig oppnådd enighet.

I Revidert nasjonalbudsjett for 1999 er det som gjennomsnitt for alle grupper lagt til grunn en lønnsvekst fra 1998 til 1999 på om lag 41/2 %.

Inntektsutviklingen for selvstendig næringsdrivende vil avhenge av fortjenesteutviklingen. Her vil bl a konkurransesituasjonen overfor utlandet, herunder pris- og avsetningsforholdene på eksportmarkedene og valutakursutviklingen, spille inn.

3.12 Overføringene til jordbruket

Figur 3.7 viser utviklingen i bevilgningene til gjennomføring av jordbruksavtalen (kap. 1150) i nominelle kroner og faste 1998-kroner. Tallene er hentet fra St prp nr 1 (1998-99) og inkluderer ikke engangsutbetalinger fra fond.

Netto overføringer i faste kroner var høyest i første halvdel av 1980-årene og er redusert etter dette. Støttenivået til jordbruket i Norge er høyt i internasjonal sammenheng. OECDs PSE-analyser viser næringsstøttens andel av produksjonsverdien for jordbruket. Beregningene omfatter både budsjettstøtte og virkning av importbeskyttelsen (skjermingsstøtte, dvs. forskjellen mellom verdensmarkedspris og norsk pris). OECDs tall viser at jordbruksstøtten i Norge utgjør 71 % av produksjonsverdien for 1997, sammenlignet med en verdsetting til verdensmarkedspris. Norge har sammen med Sveits, Japan og Island den mest omfattende jordbruksstøtten blant OECD-landene. PSE-prosenten gir indikasjon på støttenivået. Den bør ikke brukes til nøyaktig sammenligning mellom land, fordi det er variasjon mellom land i hvor stor andel av jordbruksproduksjon og virkemidler som er inkludert i beregningen.

Norges PSE-prosent var i 1980-84 69 %, den økte til 76 % i 1991-92, for så å gå ned til 70 % i 1996. Endringer i PSE-prosenten skyldes ikke bare endringer i det interne støttenivået, men også endringer i verdensmarkedspriser og valutakurs.

Det siste tiåret har det skjedd en betydelig dreining i virkemiddelbruken fra pristilskudd til mer produksjonsnøytrale virkemidler både i Norge og andre land. Figuren under viser samlet produksjonsavhengig støtte som andel av PSE for perioden 1996-98 for en del utvalgte land. Figuren viser at markedsprisstøtte utgjør en mindre andel av støtten til norsk jordbruk enn noe annet OECD-land. Norge er et av de land med størst andel produksjonsnøytral støtte i forhold til total støtte. Over flere år er det ført midler fra produkttilknyttet inntekt (pris og pristilskudd) til produksjonsnøytrale ordninger som produksjonstillegg husdyr og arealtilskudd. Dette har vært gjort bl.a for å redusere tilskuddenes produksjonsdrivende effekt og for å redusere intensiteten i produksjonen. Totalt utgjør produksjonsavhengig støtte 63 % av samlet støtte til norsk jordbruk målt i PSE. Driftstilskuddet for melk er inkludert i den produksjonsavhengige støtten som følge av OECDs nye regler for klassifisering av støtteordninger i PSE-beregningene. Det er viktig å være oppmerksom på at OECDs system for støtte målt i PSE ikke direkte kan sammenliknes med WTOs inndeling av internstøtte.

Vridningen mot mer prduksjonsuavhengig støtte har, sammen med flere forhold, også bidratt til at Norges CSE (Consumer Subsidy Equivalents) er redusert fra -64 % i 1990-92 til -50 % i 1997. % CSE er et uttrykk for den implisitte skatt som pålegges forbrukerne som følge av landbrukspolitikken (negativ verdi fordi det er en overføring fra forbrukerne).

Når det gjelder Norges forpliktelser på internstøtte vises det til kapittel 5.2.1.