2 Nærmere om direktivene
Institusjoner som utsteder elektroniske penger (heretter e-pengeinstitusjoner) er definert som foretak eller enhver annen juridisk person som utsteder elektroniske penger, med unntak av kredittinstitusjoner som definert i bankdirektivets artikkel 1 første underpunkt bokstav a). Det vil si «vanlige» kredittinstitusjoner hvis virksomhet består i å motta innskudd eller andre tilbakebetalingspliktige midler fra allmennheten og å yte lån for egen regning.
Direktiv 2000/46/EF fastsetter at medlemsstatene skal forby andre enn kredittinstitusjoner å drive virksomhet som utsteder av elektroniske penger. Direktivet angir strenge virksomhetsbegrensninger for e-pengeinstitusjoner. Slike institusjoner skal ved siden av utstedelse av elektroniske penger kun yte nært relaterte finansielle og ikke-finansielle tjenester, slik som administrasjon av operasjonelle og andre tilhørende funksjoner relatert til utstedelsen, utstedelse og administrasjon av andre betalingsmidler unntatt ytelse av enhver form for kreditt, samt lagring av data på den elektroniske innretning på vegne av andre foretak eller offentlige institusjoner. E-pengeinstitusjoner skal etter direktivet ikke ha eierandeler i andre foretak unntatt foretak som utøver operasjonelle eller andre tilhørende funksjoner relatert til elektroniske penger utstedt eller distribuert av den aktuelle institusjonen.
Direktivet angir at bortsett fra de tilfeller der det er uttrykkelig fastsatt, skal referanser til «kredittinstitusjon» omfatte e-pengeinstitusjon bare når referansen er å finne i hvitvaskingsdirektivet (91/308/EØF) og i bankdirektivet (2000/12/EF) unntatt del V kapittel 2. Bankdirektivets kapitalkrav gjelder ikke for e-pengeinstitusjoner, da disse pålegges en lavere startkapital (1 million euro). Det er videre gitt egne krav til soliditet, angitt som en prosentandel av utstedte e-penger, og til egenkapitalandel. Det er også fastsatt i direktivet at prinsippet om gjensidig anerkjennelse i bankdirektivet ikke skal gjelde for e-pengeinstitusjoner utover virksomheten med å utstede e-penger.
Det er videre fastsatt i direktivet at e-pengeinstitusjoners mottak av betaling for de utstedte e-penger ikke skal anses som tilbakebetalingspliktig innskudd i bankdirektivets forstand. E-penger skal være innløselige hos utsteder til pari verdi, uten at dette skal koste mer ekstra enn det som er strengt nødvendig for å gjennomføre innløsningen. Det kan settes en minimumsterskel for innløsning, denne skal ikke være høyere enn 10 euro.
Det er gitt egne regler om plasseringsadgang for e-pengeinstitusjonens midler. Medlemsstatene skal fastsette egnede begrensninger i hvilken markedsrisiko e-pengeinstitusjoner kan utsette seg for. Kompetent myndighet skal i følge direktivet minst to ganger per år kontrollere at e-pengeinstitusjonene følger direktivets krav til kapital og plasseringsadgang. Direktivet åpner for at medlemsstatene kan unnta utstedere av elektroniske penger fra enkelte eller samtlige av direktivets bestemmelser og anvendelsen av bankdirektivet, dersom:
Den totale virksomhet er begrenset slik at totalt utestående forpliktelser for utstedte e-penger normalt ikke overstiger 5 millioner euro og aldri overstiger 6 millioner euro.
E-pengene utstedt av den aktuelle institusjon er akseptert som betalingsmiddel kun av datterselskaper av institusjonen, institusjonens morselskap eller andre datterselskaper av morselskapet.
E-pengene utstedt av den aktuelle institusjon er akseptert som betaling bare av et begrenset antall foretak, som klart kan kjennetegnes/gjenkjennes ved lokalisering til et bestemt sted eller område og nær finansiell eller forretningsmessig tilknytning til den utstedende institusjon.
For alle de tre alternativene gjelder at de enkelte e-pengeinnretningene som blir utstedt ikke skal overstige 150 euro i pålydende. Prinsippene om gjensidig anerkjennelse innen fellesskapet skal ikke gjelde for slike institusjoner. Medlemsstatene skal kreve periodisk innrapportering om aktiviteten til institusjoner som er unntatt fra direktivet.
Det er gitt overgangsregler for e-pengeinstitusjoner som er i virksomhet før ikrafttredelse av direktivet. Medlemsstatene skal ha fastsatt nødvendige regler for gjennomføring av direktivet innen 27. april 2002.
Direktiv 2000/28/EF endrer definisjonen av «kredittinstitusjon» i direktiv 2000/12/EF (bankdirektivet), slik at institusjoner som utsteder elektroniske penger i henhold til direktiv 2000/46/EF også faller inn under definisjonen av «kredittinstitusjon». Det gis imidlertid i direktiv 2000/46/EF unntak fra flere av de krav som stilles til kredittinstitusjoner i bankdirektivet. Ordningen innebærer at utstedere av elektroniske penger ikke blir pålagt like strenge krav som andre kredittinstitusjoner med hensyn til blant annet kapitalkrav, mens det på den annen side vil være begrensninger i hvilke typer tjenester utstedere av elektroniske penger kan yte.