St.prp. nr. 86 (2005-2006)

Om samtykke til ratifikasjon av en frihandelsavtale mellom EFTA-statene og SACU-statene og en bilateral landbruksavtale mellom Norge og SACU-statene, begge av 26. juni 2006

Til innholdsfortegnelse

3 De viktigste forhandlingsresultatene

3.1 Generelt

Norge har oppnådd en frihandelsavtale som ivaretar både handels- og utviklingspolitiske formål. Avtalen vil bidra til å styrke de allerede gode forbindelsene mellom Norge og SACU-statene på det handelspolitiske området. Den vil etter hvert kunne videreutvikles til å omfatte flere områder, eller til mer omfattende forpliktelser på de områdene som foreliggende avtale dekker. Forhandlingsprosessen har ifølge SACU-statene styrket SACU-statenes egen integrasjon og evne til å forhandle i felleskap.

Allerede i 1999 inngikk EU en handelsavtale med Sør-Afrika som innebærer at Sør-Afrika har lavere tollsatser på eksportvarer fra EU enn for varer fra EFTA-statene. Avtalen vil sikre at norsk eksport av industrivarer til SACU-statene over tid vil oppnå de samme betingelser som eksport fra EU hva angår toll og andre handelshindre. Videre vil avtalen sikre full frihandel for fisk og marine produkter. Norge vil oppnå spesielt gode betingelser for fiskeeksporten sammenlignet med konkurrenter som Chile og EU da ingen av disse landene per i dag har handelsavtaler som dekker handel med fisk med SACU-statene.

I samsvar med utviklingspolitiske hensyn er avtalen asymmetrisk, dvs. at SACU-statene er gitt noen bedre vilkår enn EFTA. Mens EFTA-statene innvilger full tollfrihet for alle industrivarer og fisk fra avtalens ikrafttredelse vil SACU-statene ha tollnedtrappingsperioder for visse industrivarer. SACU-statene vil også kunne beholde toll på enkelte sensitive industriprodukter som vil bli gjenstand for gjennomgåelse med jevne mellomrom etter avtalens ikrafttreden med sikte på å avvikle dem. SACU-statene, og Botswana, Lesotho, Namibia og Swaziland (BLNS-statene) enkeltvis, har også beholdt større rettigheter med hensyn til å treffe handelstiltak hvis det oppstår problemer som en følge av handelsliberaliseringen.

GSP-systemet («Generalized System of Preferences») er et av de viktigste verktøy for å gi særfordeler til utviklingsland i verdens handelssystem. Norge har gjennomført et omfattende system til fordel for utviklings-landene. Sør-Afrika og Swaziland mottar i dag ordinær GSP-behandling. Under GSP-systemet er det imidlertid mulig å behandle de minst utviklede landene (MUL) bedre enn andre utviklingsland. I dag gir Norge MUL-behandling til Lesotho, Botswana og Namibia. Fra norsk side er det i frihandelsavtalen tatt hensyn til at flere av SACU-statene i dag får MUL-behandling.

Normalt er det slik at når en frihandelsavtale blir inngått mellom EFTA-statene og en annen stat som nyter godt av det norske GSP-systemet for utviklingsland, så blir GSP-preferansene for landet avviklet ved frihandelsavtalens iverksetting. Sveits har samme praksis. Det er også norsk praksis at det gis en kort overgangstid på 3 måneder (hvor begge systemer virker parallelt) ut fra praktiske hensyn særlig for varer som er underveis.

I det foreliggende tilfelle er det imidlertid i forbindelse med forhandlingene avgitt en særskilt erklæring fra norsk side vedrørende GSP-systemet for landbruksprodukter. Erklæringen, som er en del av den bilaterale landbruksavtalen, forplikter Norge til å gi Lesotho, Namibia og Botswana deres eksisterende GSP-preferanser frem til 31. desember 2007. Etter denne dato vil GSP-ordningen bli videreført i henhold til FNs liste for MUL-status ved beslutning fattet av Stortinget. Hvis Norge skulle vurdere en reduksjon av eksisterende preferanser, vil Norge først konsultere med disse statene for å finne en gjensidig akseptabel løsning. Hvis konsultasjonene ikke fører frem, kan partene be om en gjennomgåelse av konsesjonene gitt under landbruksavtalen i henhold til artikkel 6 i denne.

Frihandelsavtalen mellom EFTA og SACU-­statene er utformet med henblikk på å tilfredsstille de krav som stilles til regionale handelsavtaler i GATT artikkel XXIV.

3.2 Avtalens fortale

I avtalens fortale bekrefter partene sin støtte til prinsippene i FN-pakten og FNs Menneskerettighetserklæring. Det vises også til at SACU-statene er utviklings- eller minst utviklede land (MUL) og at det åpnes for asymmetri i avtalen. I tillegg fremgår det at man ønsker å skape arbeidsplasser og forbedre arbeidsforholdene i de respektive lands territorier samtidig som man ønsker å fremme bærekraftig utvikling.

3.3 Generelle bestemmelser

De generelle bestemmelsene i avtalens kapittel I, definerer avtalens geografiske område og fastslår at avtalen ikke skal forringe de rettigheter og forpliktelser partene har påtatt seg gjennom WTO-avtalen eller andre internasjonale avtaler, eller forhindre partene i å opprettholde eller å etablere tollunioner, frihandelsområder og andre preferensielle avtaler såfremt disse ikke kommer i konflikt med denne avtalen.

3.4 Industrivarer

I henhold til avtalens kapittel II om industrivarer, har EFTA-statene og SACU-statene med noen unntak forpliktet seg til å avvikle all importtoll og avgifter med tilsvarende virkning for industrivarer fra avtalens ikrafttredelse. Resultatet av forhandlingene er gode for norsk industrivareeksport idet forhandlingsresultatet innebærer tollfrihet fra avtalens ikrafttredelse for mange viktige norske eksportvarer. Prinsippet om EU-parallellitet var grunnleggende i forhandlingene om markedsadgang for industrivarer. Under avtalen vil industrivareeksport fra EFTA-statene bli tilnærmet likt behandlet som industrivarer fra EU.

Dette er en asymmetrisk avtale i den forstand at SACU-statene trapper ned sine tollsatser over en avtalefestet periode for visse sensitive varer, mens EFTA-statene avvikler all toll fra avtalens ikrafttredelse. For et fåtall varer har SACU-statene forpliktet seg til å redusere tollsatser, uten at dette innebærer at tollsatsene skal avskaffes på et gitt tidspunkt. SACU-statene har også i henhold til avtalen adgang til å unnta et fåtall varer tollnedtrapping. Avtalens vedlegg VII foreskriver hvordan SACU-statene skal fjerne eller gradvis trappe ned tollsatsene for vareimport. Tollnedtrappingen skal foregå i henhold til seks kategorier:

  • For varer i liste 0 og 1 skal toll avskaffes ved avtalens ikrafttredelse. Dette gjelder blant annet for solenergipaneler, tungolje, industrielle roboter, ferrolegeringer, aluminiumlegeringer, tømmer, ekkolodd, vitamintilskudd, skipspumper, turbojetmotorer og ulegert nikkel

  • For varer i liste 2, blant annet drivstoffspumper, ulike typer kjemikalier for bruk i elektronikk og fiberplater av tre, skal toll avskaffes to år etter at avtalen trer i kraft.

  • For varer i liste 3, blant annet apparater for digitale linjesystemer, deler til elektriske motorer, radiomottakere og hårpleieprodukter skal toll avskaffes ni år etter at avtalen trer i kraft.

  • For varer i liste 4, blant annet elektriske konsoller og kabinetter, deler til fjernsynsapparater og radioer, brytere, skipspropeller og trykkpapir i ruller begynner tollnedtrappingen først etter to år. Ni år etter avtalens ikrafttredelse skal tollsatsene avskaffes.

  • For varer i liste 5, blant annet ulike varer av plast, transportbånd eller drivreimer, bildekk og ryggsekker, skal tollsatsene gradvis reduseres, men ikke avskaffes. Ulike varer gis ulik nedtrapping.

  • For varer i liste 6, blant annet ulike typer lett­olje, herdet glass og husholdningsartikler av jern og stål, skal tollsatsen verken reduseres eller fjernes.

Varene i liste 5 og liste 6 skal reforhandles i Den blandede komité senest fem år etter at avtalen har trådt i kraft.

Industrivarer fra EFTA-statene eksportert til SACU-statene kan brytes ned til 5777 tollinjer. 52 prosent av EFTA-statenes vareeksport omfattes av liste 0 og liste 1 og vil være gjenstand for nulltoll ved avtalens ikrafttredelse. Ytterligere 8 prosent av alle tollinjer omfattes av liste 2. Liste 3 og liste 4 omfatter henholdsvis 2 og 17 prosent av alle tollinjene. Liste 5 omfatter 17 prosent av alle tollinjene mens 6 prosent av alle tollinjer er unntatt preferensiell tollbehandling i liste 6.

Norsk eksport vil som følge av avtalen oppleve en reell forbedring i markedsadgang til SACU-­statene ettersom 94 prosent av alle tollinjer vil være gjenstand for preferensiell tollbehandling.

3.4.1 Handelstiltak

Partenes muligheter til å treffe handelstiltak er regulert i avtalens kapittel II om handel med varer.

Avtalen er asymmetrisk ved at den gir SACU-­statene som tollunion rett til å innføre toll midlertidig og etter bestemte vilkår for å beskytte industrier under oppbygging eller sektorer under omlegging. Mulighetene for å treffe slike tiltak er begrenset i tid og skal innholde et preferanseelement for EFTA-statene i forhold til import av den samme varen fra andre stater som SACU-statene ikke har handelsavtale med.

I tillegg gir avtalen Botswana, Lesotho, Namibia og Swaziland rett til enkeltvis å treffe handelstiltak i form av å begrense importen for å sikre regional utvikling eller for å lette fattigdom. Dette var en viktig sak for disse statene under forhandlingene.

Partene har beholdt sine rettigheter og plikter i forbindelse med anvendelse av antidumping- og anti-subsidietiltak i henhold til det gjeldende WTO-regelverket. SACU-statene opptrer som enhet i slike anliggender. Før en EFTA-stat eller SACU-stat kan starte undersøkelser i henhold til WTO-regelverket skal partene konsultere bilateralt eller i Den blandede komité med henblikk på å finne en gjensidig akseptabel løsning

Partene har beholdt sine rettigheter og forpliktelser når det gjelder anvendelse av globale sikkerhetstiltak i henhold til WTO-regelverket.

Avtalen åpner for muligheten for at EFTA-statene individuelt eller SACU-statene som enhet kan anvende beskyttelsestiltak mot import av industrivarer i visse tilfeller hvis en importøkning som følge av handelsliberalisering medfører alvorlig skade på lokal industri, eller at det oppstår fare for dette. Slike tiltak kan enten tas ved at tollnedtrapping stanses midlertidig eller ved at toll gjeninnføres for den aktuelle varen. Bilaterale handelstiltak er begrenset til maksimalt 3 år. Eventuelle beskyttelsestiltak skal fattes og anvendes i henhold til fastlagte prosedyrer, herunder blant annet krav om å gi Den blandede komité tilgang til all relevant informasjon med sikte på å komme til en gjensidig akseptabel løsning for alle parter.

Etter ønske fra SACU-statene inneholder avtalen egne bestemmelser for beskyttelsestiltak for landbruksprodukter. Disse beskyttelsestiltakene skiller seg fra beskyttelsestiltakene for industrivarer blant annet ved at EFTA-statene og SACU-statene som enhet har mulighet til å innføre tollkvoter istedenfor at toll gjeninnføres for det aktuelle produkt.

3.5 Fisk og andre marine produkter

Frihandelsavtalen med SACU-statene legger til rette for norsk fiskeeksport ved på sikt å føre til frihandel med fisk. I dag er handelen med fisk og andre marine produkter mellom Norge og SACU-statene beskjeden og i 2005 hadde Norge kun eksport til Sør-Afrika. Det ble eksportert 1 406 tonn fisk og fiskeprodukter til en verdi av omlag 37 millioner kroner fra Norge til Sør-Afrika i 2005. Klippfisk av torsk, frossen laks, frossen sildefilet og frossen makrell er de viktigste eksportproduktene.

I avtalens vedlegg IV har EFTA-statene og SACU-statene, med visse unntak forpliktet seg til å avskaffe all toll på fisk og fiskeprodukter fra avtalens ikrafttredelse. SACU-statene kan opprettholde importtoll for enkelte fiskeprodukter med opprinnelse i en EFTA-stat i en overgangsperiode på ni år. Dette gjelder bl.a. viktige produkter i norsk eksport som fersk og frossen laks og ørret, røkelaks og klippfisk. Av hensyn til øvrige forhandlingsområder og SACU-statenes status som utviklingsland besluttet EFTA-statene å akseptere tilbudet fra SACU-statene. Sveits og Liechtenstein kan opprettholde importtoll for enkelte produktslag med opprinnelse i SACU-statene. Avtalepartene har erklært at de er rede til å vurdere muligheten for å redusere sine tollsatser raskere enn angitt i vedlegg IV, eller på annen måte forbedre vilkårene for markedsadgang dersom den økonomiske situasjon og politikk på området tillater det.

3.6 Bearbeidede landbruksprodukter

Handelsavtalen omfatter bearbeidede landbruksprodukter slik det går frem av avtalens vedlegg III. Vedlegg III innebærer at EFTA-statene gir tollkonsesjoner for bearbeidede landbruksvarer i henhold til varelistene i vedlegget. EFTA-statene skal gi SACU-statene samme tollbehandling for disse produktene som man i dag gir til EU. I praksis betyr det at SACU-statene for en del bearbeidede landbruksprodukter har oppnådd større tollpreferanser enn det som følger av Norges GSP-system.

3.7 Ubearbeidede landbruksprodukter

Handelen med ubearbeidede landbruksvarer er ikke regulert i hovedavtalen, men i individuelle bilaterale avtaler mellom hver enkelt EFTA-stat og SACU-statene som tollunion. WTOs regelverk forutsetter at vareomfanget i en frihandelsavtale skal dekke hoveddelen av samhandelen. Landbruksvarer er en viktig eksportvare for SACU-statene, som la betydelig vekt på at en handelsavtale med EFTA-statene måtte avtalefeste bedre og mer forutsigbar markedsadgang enn det som er tilfelle per i dag.

I de bilaterale forhandlingene har det vært en forutsetning at hver avtalepart skal kunne gjennomføre sin egen nasjonale landbrukspolitikk. Avtalen mellom Norge og SACU-statene inneholder lister over tollkonsesjoner fra SACU-statenes og norsk side. I landbruksavtalens artikkel 3 nr. 1 vises det til at opprinnelsesreglene i frihandelsavtalen får tilsvarende gyldighet for den bilaterale avtalen, med visse tillempninger og unntak gitt i artikkel 3 nr. 2 og 3.

I den bilaterale landbruksavtalen har Norge bundet de tollreduksjoner som i dag gjelder for de ordinære utviklingsland innenfor GSP. I forhandlingene er det også gitt ytterligere tollreduksjoner til SACU-statene. GSP-preferanser som Norge gir til de minst utviklede land (MUL), inkludert Namibia og Botswana, bindes frem til 31. desember 2007. Dersom Norge forringer disse tre landenes GSP-preferanser etter dette tidspunktet, kan de be om konsultasjoner med sikte på å finne frem til en felles akseptabel løsning.

Dagens ordning med autonome tollpreferanser under GSP-systemet gir de minst utviklede land (MUL) toll- og kvotefri markedsadgang. Blant SACU-statene tilhører kun Lesotho MUL-gruppen, men Botswana og Namibia gis etter dagens norske GSP-ordning samme behandling som MUL, med unntak for kjøtt, korn, mel og kraftfôr. For kjøtt deler Botswana og Namibia tollfri adgang for opptil 2700 tonn storfekjøtt før sikkerhetsmekanismen kan iverksettes. Under den bilaterale landbruksavtalen har Norge avtalefestet en tollfri storfekjøttkvote på 500 tonn for Botswana og Namibia. Samtidig videreføres dagens autonome tollfrie markedsadgang på 2700 tonn under GSP-systemet.

Det foreliggende utkastet til landbruksavtale mellom Norge og SACU-statene innebærer at dagens GSP-ordning, gjennom en ensidig norsk erklæring, videreføres parallelt med frihandelsavtalen. Det gjelder også betingelsene for MUL (Lesotho) samt Botswana og Namibia, med visse presiseringer og tidsangivelser for eventuelle endringer i vilkårene. Før Norge eventuelt vil kunne redusere GSP-preferanser for disse tre landene etter 2007, vil Norge først måtte konsultere med landene for å finne en akseptabel løsning. Hvis konsultasjonene ikke fører frem, kan partene, det vil i praksis si Lesotho, Botswana og Namibia, be om en gjennomgang av konsesjonene som er bundet i den bilaterale landbruksavtalen.

Partene er i artikkel 20 enige om en sikkerhetsmekanisme for landbruksvarer slik at beskyttelsestiltak kan iverksettes dersom importen øker slik at den forårsaker markedsforstyrrelser. Avtalen forplikter også partene til å søke å oppnå en utvikling i handelen med landbruksvarer.

3.8 Opprinnelsesregler og tolladministrativt samarbeid

Bestemmelsene i frihandelsavtalen om opprinnelsesregler og tilhørende administrativt samarbeid er nedfelt i avtalens artikkel 7 i kapittel II og i vedlegg V til avtalen. Opprinnelsesreglene avgrenser tollpreferansene som frihandelsavtalen innebærer i forhold til varer som ikke har tilstrekkelig tilknytning til avtalepartene. Opprinnelsesreglene presiserer de krav til produksjon og bruk av innsatsmaterialer fra land utenfor frihandelsområdet som må være oppfylt for at ferdigvaren skal oppnå status som frihandelssvare (opprinnelsesstatus).

3.9 Beskyttelse av immaterielle rettigheter

I henhold til avtalens kapittel III, skal partene gi og sikre tilstrekkelig, effektiv og ikke-diskriminerende beskyttelse av immaterielle rettigheter i overensstemmelse med artikkel 26 og forpliktelser som er fastsatt i internasjonale avtaler de er part i. Kapittel III inneholder ingen nye forpliktelser hva angår immaterielle rettigheter, men bekrefter de multilaterale standardene som er nedfelt i WTO-avtalen om handelsrelaterte sider ved immaterielle rettigheter (TRIPS). I utgangspunktet skal partene gi hverandre like god behandling som de gir sine egne borgere. Avtalen slår fast at EFTA-­statene og SACU-statene skal gjennomgå kapitlet senest fem år etter at avtalen har trådt i kraft med det siktemål å gradvis harmonisere sine rettslige rammeverk når det gjelder immaterielle rettigheter. Avtalens bestemmelser om immaterielle rettigheter er ikke underlagt avtalens tvisteløsningsmekanisme.

3.10 Tjenester, investeringer, offentlige anskaffelser

Avtalen omfatter i utgangspunktet kun handel med varer. I artikkel 27 i avtalens kapittel IV forplikter partene seg imidlertid til å arbeide for å utvide avtalens virkeområde til å gjelde videre liberalisering av handelen med tjenester. Den blandede komité skal gi de nødvendige anbefalinger for å realisere denne målsettingen innen fem år etter at avtalen er trådt i kraft. Artikkel 27 slår videre fast at dersom en part inngår en handelsavtale i samsvar med artikkel V i GATS, skal den på anmodning fra de andre partene gi disse tilfredsstillende muligheter til å søke å oppnå likeverdige vilkår.

I henhold til artikkel 28 i avtalens kapittel IV bestreber partene seg på å etablere og håndheve et stabilt og åpent rammeverk for investeringer. Partene skal ikke iverksette urimelige eller diskriminerende tiltak mot investeringer foretatt av investorer fra en annen part. Partene anerkjenner at investeringer over landegrensene og overføring av teknologi er et viktig virkemiddel for økonomisk vekst og utvikling. I den forbindelse foreslås det mulige samarbeidstiltak for å legge til rette for investeringer, herunder blant annet informasjonsutveksling. Dersom en part etter at avtalen har trådt i kraft, gir en ikke-part gunstigere investeringsvilkår enn de som fremgår av denne avtalen, skal den gi de andre partene tilfredsstillende muligheter til å søke å oppnå likeverdige vilkår.

I artikkel 29 i avtalens kapittel IV heter det at partene skal samarbeide for å øke gjensidig forståelse av landenes lover og reguleringer vedrørende offentlige anskaffelser. Partene forplikter seg til å holde konsultasjoner i Den blandede komité for å vurdere mulige tiltak med sikte på en gjensidig liberalisering av deres innkjøpsmarkeder senest fem år etter at avtalen er trådt i kraft. Dersom en part etter at avtalen har trådt i kraft gir en ikke-part gunstigere vilkår for tilgang til sine innkjøpsmarkeder enn de som fremgår av denne avtalen, skal den gi de andre partene tilfredsstillende muligheter til å søke å oppnå likverdige vilkår.

Avtalens bestemmelser om tjenester, investeringer og offentlige anskaffelser er ikke underlagt avtalens tvisteløsningsmekanisme.

3.11 Økonomisk samarbeid og faglig bistand

Avtalens kapittel V inneholder bestemmelser om økonomisk samarbeid og faglig bistand.

Norge gir betydelig bistand til regionalt samarbeid mellom landene som er medlemmer av SADC (Southern African Development Community), som også omfatter alle SACU-statene. Prioriterte områder for denne regionale bistanden er konfliktforebygging, godt styresett, infrastruktur, energi, miljø og naturressursforvaltning og hiv- og aidsbekjempelse. Norge støtter også SADCs «Program to Reduce Technical Barriers to Trade», som er særlig relevant i forbindelse med frihandelsavtalen. Målet for programmet er å redusere tekniske handelshindre gjennom etablering av et system for akkreditering av institusjoner i SADC-statene som importerer fra andre land. Akkreditering er en offentlig bekreftelse på at en institusjon har kompetanse og evne til å utføre spesifiserte aktiviteter, som laboratorieprøving, sertifisering og inspeksjon.

Gjennom avtalen har Norge sammen med de andre EFTA-statene forpliktet seg til å bidra til SACU-statenes eget arbeid for å oppnå bærekraftig økonomisk og sosial utvikling, og å gjøre det lettere å nå de generelle målsettingene med avtalen, herunder økt handel og bedre investeringsmuligheter.

Faglig bistand på handelsområdet er i tråd med norske intensjoner om å bidra til næringsutvikling i sør og å styrke utviklingslandenes eksportmuligheter. Under forhandlingene ble EFTA-statene enig om at anmodninger om faglig bistand fra SACU-statene skulle håndteres og koordineres av EFTA-sekretariatet. EFTA-sekretariatet disponerer i dag et budsjett på rundt 500.000 sveitsiske franc (ca. 2,6 millioner kroner) til faglig bistand. Faglig bistand til SACU-statene vil således kunne bli gitt over EFTA-budsjettet på forespørsel fra SACU-statene til konkrete handelsrelaterte prosjekter.

3.12 Institusjonelle bestemmelser

Frihandelsavtalens institusjonelle bestemmelser er nedfelt i avtalens kapittel VI hvor det slås fast at gjennomføringen av avtalen skal overvåkes og forvaltes av Den blandede komité. Den blandede komité skal ledes av et felles formannskap bestående av en representant fra EFTA-statene og en representant fra SACU-statene.

Komiteens viktigste funksjon er å holde avtalen oppdatert og treffe beslutninger om eventuelle endringer. Komiteen skal også vurdere om det er behov for å utvide avtalen og kan beslutte at det skal innledes forhandlinger på områder som ikke er dekket i avtalen, eller som komiteen er enig om å videreutvikle.

Avtalen inneholder bestemmelser om tvisteløsning mellom partene.

Komiteen er konsultasjonsorgan i tvistesaker. Hittil har det ikke vært reist tvistesak under en EFTA-handelsavtale.

3.13 Tvisteløsning

Dersom en av partene mener at avtalen blir brutt kan det reises tvisteløsningssak. Reglene om tvisteløsning er nedfelt i avtalens artikkel 37.

Ettersom EFTA-statene og SACU-statene er WTO-medlemmer kan man tenke seg situasjoner der samme sak kunne vært reist i både WTO og under handelsavtalen. For å unngå at samme sak blir gjort til gjenstand for tvisteløsning både i WTO og under handelsavtalen, slår avtalen fast at valget av tvisteløsningsforum er endelig.

Tvister skal først søkes løst gjennom konsultasjoner i Den bandede komité eller partene imellom. Hvis partene ikke blir enige ved konsultasjoner, opprettes et voldgiftspanel. Med mindre noe annet avtales mellom partene i tvisten skal Den permanente voldgiftsomstolens frivillige regler for voldgiftstvister mellom to stater av 1992, anvendes.

Tidsfristene for tvisteløsning i handelsavtalen er kortere enn i WTO, og en tvisteløsningssak vil derfor ta kortere tid under handelsavtalen enn i WTO. Voldgiftspanelets avgjørelse er endelig og kan ikke påankes.

Avtalens tvisteløsningsmekanisme kan ikke anvendes for avtalens artikkel 15 (Konkurranse) kapittel III (Immaterielle rettigheter) og kapittel IV (Tjenester, investeringer og offentlige innkjøp).

Til dokumentets forside