2 Handelsforhandlingene mellom EFTA og SACU-statene

2.1 Bakgrunn

I EFTA-ministrenes erklæring fra Bergen 1995 ble samarbeidet mellom EFTA og tredjeland utvidet til også å gjelde stater og regioner utenfor Europa. Erklæringen er blitt fulgt opp med forhandlinger, samarbeidserklæringer og frihandelsavtaler med de fleste stater i middelhavsregionen som ikke er med i EU, samt Canada Singapore, Chile, Mexico, Sør-Korea, Thailand og SACU-statene. Et bærende prinsipp i EFTA-statenes handelspolitikk har vært parallellitet med EU.

EU inngikk en handels-, utviklings- og samarbeidsavtale med Sør-Afrika i 1999. På denne bakgrunn var det viktig å sikre EFTA-statenes eksport av varer markedsadgang til Sør-Afrika på minst like gode vilkår som EU. Uten en frihandelsavtale ville den eksisterende EFTA-eksporten kunne bli utkonkurrert på dette markedet etter hvert som handelsavtalen mellom Sør-Afrika og EU blir gjennomført.

2.2 Forhandlingsprosessen

Representanter for EFTA-statene og Sør-Afrika møttes i Genève i juni 2001 for å diskutere mulighetene for å forhandle frem en frihandelsavtale. Første formelle forhandlingsrunde fant sted to år senere, i mai 2003. Det ble totalt avholdt syv forhandlingsrunder. Den siste runden ble holdt i Pretoria, Sør-Afrika 24. – 26. august 2005. Avtalen ble undertegnet av samtlige stater i juni- august 2006.

I utgangspunktet omfattet forhandlingene kun Sør-Afrika. I henhold til den reviderte SACU-statene-avtalen av 2002 skal avtaler med tredjeland forhandles av SACU-statene i fellesskap. Regjeringen vedtok således i februar 2004 at forhandlingene med Sør-Afrika kunne utvides til å omfatte BLNS-landene. Denne beslutningen hadde også konsekvenser for avtalens innhold. I utgangspunktet ønsket både EFTA og Sør-Afrika å etablere en frihandelsavtale som omfattet handel med tjenester og investeringsadgang, men grunnet BLNS-statenes lave utviklingsnivå ble ambisjonsnivået etter hvert senket til i hovedsak å omfatte handel med varer.

Norge ledet forhandlingene for EFTA. EFTA-statene har opptrådt som en samlet gruppe i forhandlingene på basis av felles forhandlingsposisjoner fastlagt på forutgående interne EFTA-møter.

Nærings- og handelsdepartementet ledet den norske forhandlingsdelegasjonen. Landbruks - og matdepartementet ledet forhandlingene om landbruksvarer. Finansdepartementet ved Toll- og avgiftsdirektoratet ledet forhandlingene om toll- og opprinnelsesspørsmål. Fiskeri- og kystdepartementet ledet forhandlingene om handel med fisk. Utenriksdepartementet har deltatt i forhandlingene med juridisk og folkerettslig ekspertise. EFTAs faste råd i Genève og EFTA-ministrene har vært holdt løpende orientert om utviklingen i forhandlingene.

2.3 Samhandelen mellom Norge og SACU-statene

Norges vareeksport til SACU-statene er foreløpig liten og representerte i 2005 i underkant av 0,1 prosent av total norsk vareeksport, eller omlag 428 millioner kroner. Norge importerte i 2005 varer fra SACU-statene til en verdi av ca. 3 milliarder kroner. I hovedsak eksporterer Norge elektriske maskiner, maskiner, jern og stål, samt fisk og marine produkter. Vi importerer metaller som bl.a. nikkel og malm, men også frukt og nøtter samt storfekjøtt.

2.3.1 Sør-Afrika

Norges eksport av varer til Sør-Afrika har i de senere år vært stigende. I 2005 eksporterte vi varer til en verdi av ca. 418 millioner kroner. Dette gjør landet til det 45. viktigste markedet for norsk vareeksport. De største eksportsektorene var i 2005 elektriske maskiner (ca. 133 mill. kr.), maskiner (ca. 63 mill. kr.), jern og stål (ca. 44 mill. kr.), og fisk og sjømat (37,5 mill. kr.). Norge importerte i 2005 varer til en verdi av 778 millioner kroner. De viktigste importvarene fra Sør-Afrika i 2005 var malm, slagg og aske (378 mill. kr.), frukt og grønnsaker (179 mill. kr.) samt sørafrikansk vin (43 mill. kr.).

2.3.2 Botswana

Det er i afrikansk sammenheng en ikke ubetydelig samhandel mellom Norge og Botswana. I 2005 importerte Norge varer for ca. 2,1 milliarder kroner, noe som representerer en økning på om lag 75 prosent fra 2004. Importen består i hovedsak av nikkel (97 prosent) og ferskt og frossent kjøtt av storfe (3 prosent). Norsk eksport til Botswana er stabilt lav (ca. 0,5 mill. kr. i 2005).

2.3.3 Namibia

Norsk import av varer fra Namibia har vært stabilt lav siden 2002. Norge importerte i 2005 varer til en verdi av omlag 67 millioner kroner fra Namibia, i hovedsak ferskt og frossent kjøtt av storfe og sau. Norsk vareeksport til Namibia er stabilt lav (ca. 9 millioner kroner i 2005).

Bilateral handel med varer mellom Norge og Lesotho og Swaziland er ubetydelig.

2.4 Samhandelen mellom EFTA og SACU-statene

Samhandelen mellom EFTA og SACU-statene har økt betraktelig de siste tre år. Samhandelen med SACU-statene utgjør likevel bare 0,47 prosent av EFTAs totale varehandel i 2005. Sveits er SACU-statenes største EFTA-handelspartner og sto for nærmere 90 prosent av EFTAs vareeksport til SACU-statene og omlag 65 prosent av EFTAs vareimport fra SACU-statene i 2005. De viktigste eksportproduktene fra Sveits til SACU-statene er farmasøytiske produkter, maskiner og optiske instrumenter. Sveits importerer i hovedsak edelstener i tillegg til frukt og nøtter fra SACU-statene. Island eksporterer først og fremst maskiner til SACU-statene og importerer frukt og nøtter.

2.5 Den politiske og økonomiske utviklingen i SACU-statene

2.5.1 Sør-Afrika

Siden overgangen til demokrati i 1994, har Sør-Afrika vært preget av politisk stabilitet selv om det fortsatt er motsetninger mellom ulike politiske grupperinger. African National Congress (ANC) er det dominerende partiet og fikk nær 70 prosent av stemmene ved valget i 2004.

Sør-Afrika har en av verdens mest moderne grunnlover med sterk vekt på beskyttelse av demokrati og grunnleggende menneskerettigheter. Den årlige økonomiske veksten er på om lag 4 prosent. Arbeidsledigheten i Sør-Afrika er offisielt på 26,5 prosent. Sør-Afrika er statistisk sett et mellominntektsland, men inntektsulikhetene er blant de høyeste i verden, og en stor andel av Sør-Afrikas befolkning på 46 millioner lever i fattigdom. Videre er Sør-Afrika blant de land i verden som har flest HIV-smittede.

Sør-Afrikas økonomi har tradisjonelt vært sterkt knyttet til gruvedrift, spesielt gullgruvedrift. Gullgruvedriften utgjør i dag bare 2 prosent av Sør-Afrikas BNP. Gruveindustrien, som også innbefatter platina, diamanter, magnesium og kull, utgjør imidlertid fortsatt en viktig kilde for eksportinntekter. De siste ti årene er industriproduksjon blitt en stadig viktigere del av Sør-Afrikas økonomi, blant annet bil- og tekstilproduksjon. Store bilprodusenter som VW, Mercedes Benz, BMW og GM er alle etablert i Sør-Afrika. 14,8 prosent av arbeidsstokken er sysselsatt i industriproduksjon. Til sammenligning sysselsetter landbruk og gruvedrift henholdsvis 12,2 og 4,5 prosent. 

Norge og Sør-Afrika har hatt diplomatiske forbindelser siden 1992, og båndene mellom landene er sterke. Norge har hatt et utviklingssamarbeid med Sør-Afrika siden 1994. I løpet av de siste årene har det funnet sted et større antall norske investeringer i Sør-Afrika. NORADs program «MatchMaking», som gjennomføres av Innovasjon Norge og den norske ambassaden i Pretoria, arbeider med å finne partnere for norske selskaper i Sør-Afrika. 

2.5.2 Botswana

Siden Botswana ble uavhengig i 1966 er det gjennomført syv flerpartivalg til parlamentet og samtlige er vunnet av Botswana Democratic Party (BDP). Botswana ble i 2004 rangert som det minst korrupte landet i Afrika av Transparency International.

Botswana har de senere år hatt en kraftig vekst i BNP med en vekst på 8,3 prosent i 2005. Inflasjonen i 2005 var 8,6 prosent mot 7 prosent i 2004. BNP pr. innbygger anslås til 10100 USD i 2005. Vekstraten forventes å synke noe i årene som kommer. Dette skyldes i hovedsak at inntektene fra mineralsektoren, særlig diamanter, trolig har nådd toppen. Botswanas hovedutfordring i den økonomiske politikken er å redusere den ensidige avhengigheten av mineralsektoren, som heller ikke bidrar særlig til sysselsettingen. Det antas også at det er små ekspansjonsmuligheter innen landbrukssektoren i det tørre klimaet. Selv med kraftig vekst i økonomien gjennom flere tiår, har Botswana ennå et betydelig fattigdomsproblem, og rundt 34 prosent av den voksne befolkningen er smittet av HIV. Arbeidsløsheten beregnes til ca 24 prosent, men tallene er usikre.

2.5.3 Namibia

Presidenten og regjeringspartiet South West African People's Organisation (SWAPO) har betydelig politisk makt i Namibia og det er uklare grenser mellom stat og parti.

Namibia er rangert som et mellominntektsland land, men det er store inntektsulikheter. Ca. 65 prosent av befolkningen på 2 millioner lever under fattigdomsgrensen. Ca. 20 prosent av befolkningen er smittet av HIV. De offisielle tallene for arbeidsledighet er 35 prosent.

Namibias økonomi bærer i stor grad preg av avhengighet av Sør-Afrika. Mye av landets industri og gruvevirksomhet kontrolleres av utenlandske interesser, ikke minst sørafrikanske selskaper. I 2004 var veksten i BNP på 5,7 prosent. Denne veksten skyldes i hovedsak gruvesektoren som økte med 37 prosent. Det har også vært økte inntekter fra det kommersielle landbruket, ikke minst gjennom kjøtteksport til EU-området. Kvegdrift utgjør 80 prosent av landbruksproduksjonen. Det er gjort olje- og gassfunn sør i landet samt offshore nær grensen til Angola.

Namibia har lagt vekt på å føre en ansvarlig makroøkonomisk politikk som har resultert i økonomisk vekst og relativt lav inflasjon og rentenivå. Ifølge indeksen fra World Economic Forum (2004) er Namibia rangert som 52 av 104 land når det gjelder reelle vekstmuligheter i økonomien.

2.5.4 Lesotho

Lesotho har siden 1998 hatt en positiv utvikling når det gjelder politisk stabilitet og styrket demokrati. Lesotho er i dag det eneste konstitusjonelle monarki i Afrika.

Landet har stor fattigdom, inntektsulikhet og arbeidsløshet. Siden 1990 har Lesothos økonomi vært preget av lav vekst og sviktende tilgang på utenlandske investeringer og utenlandsk bistand. Reell vekst i BNP i 2005 lå på 0,8 prosent og inflasjonen var på 4,3 prosent. HIV representerer den største trussel mot økonomisk vekst og fattigdomsbekjempelse.

Landbruket sysselsetter omlag 80 prosent av arbeidskraften på landsbygda og 45 prosent totalt. Landbrukssektoren i Lesotho er preget av selvberging og kommersielt landbruk er ubetydelig. Lesotho importerer 95 prosent av sine varer fra Sør-Afrika, mens omlag 40 prosent av Lesothos eksport går til Sør-Afrika.

Mer enn 40 prosent av Lesothos inntekter kommer fra tollavgifter som forvaltes gjennom SACU-statene. Det er anslått at Lesothos tollavgifter vil bli redusert med 30 prosent som følge av en eventuell handelsavtale mellom EU og SACU-statene.

2.5.5 Swaziland

Parlamentet i Swaziland, som ble valgt i 2003, er et «rådgivende organ» for Kong Mswati III. Det er ikke tillatt med politiske partier i landet.

Landet er preget av store inntektsulikheter, noe som ikke fullt ut reflekteres i Swazilands status som mellominntektsland. 65,5 prosent av befolkningen lever under fattigdomsgrensen. Swaziland anses å ha den høyeste HIV-rate i verden. Anslagsvis 38 – 40 prosent av landets voksne befolkning antas å være HIV-positive. Anslagene over arbeidsløsheten i landet viser store variasjoner (20 – 40 prosent).

Veksten i BNP for 2004 ligger på ca 2,1 prosent, med en inflasjon på 3,4 prosent. Landbruket og tollinntekter utgjør henholdsvis 17 og 13 prosent av BNP. De viktigste eksportartikler er sukker, sitrusfrukt og kjemikaler. Swaziland har en markedsøkonomi med en betydelig andel utenlandsk eierskap (sørafrikansk og britisk) i bedriftene. Rentenivået er høyt og landet er avhengig av Sør-Afrika som representerer 90 prosent av importen og 70 prosent av Swazilands eksport.

2.6 South African Customs Union (SACU-statene)

Den sørafrikanske tollunionen (SACU-statene) ble dannet i 1910. Unionen har vært basert på ulike avtaler, den siste av disse ble undertegnet i oktober 2002. SACU-statene preges av asymmetri i forhold til statenes økonomi, utviklingsnivå og administrativ kapasitet. Sør-Afrika står for 90 prosent av SACU-statenes samlede BNP og hadde etter avtalen fra 1969 ansvaret for administrasjon av toll- og avgiftsbetaling innen SACU-statene.

Avtalen fra 2002 introduserte en felles beslutningsprosess i forhold til alle aspekter ved tollunionen og tilrettelegger for etablering av nye og uavhengige institusjoner. Avtalen dekker følgende tre hovedområder: styring og administrasjon, økonomisk politikk og regulatoriske spørsmål, herunder toll- og avgiftsfordeling. Formålet med avtalen er bl.a. å fremme integrasjon av medlemsstatene i den globale økonomien, fremme handel og investeringer mellom medlemsstatene, etablere effektive og demokratiske institusjoner samt sikre rettferdig fordeling av inntekter fra toll og avgifter.

Etter den forrige 1969-avtalen var det tillatt for de enkelte SACU-statene å inngå avtaler med tredjeland, dersom man fikk tilslutning til dette på forhånd fra de andre partene. I den nye avtalen skal forhandlinger med tredjeland forhandles av SACU-statene i fellesskap. SACU-statenes forhandlingsposisjoner etableres på grunnlag av konsensus. Målsettingen er å utvikle en felles forhandlingsmekanisme, og det er blant annet opprettet et eget SACU-statene-sekretariat som skal bistå SACU-statene i å utvikle en felles handelspolitikk. SACU-statene-sekretariatet er opprettet i Windhoek i Namibia. SACU-statene-avtalen inneholder ikke bestemmelser om immaterielle rettigheter, handel med tjenester, investeringer, personbevegelse eller offentlig innkjøp. Disse områdene er derfor fortsatt et nasjonalt anliggende for den enkelte SACU-statene-stat.

SACU-statene med unntak av Botswana er også parter i en monetær union.