1 Introduksjon

Korrupsjon rammer offentlig og privat sektor i alle land, og undergraver utvikling, rettssikkerhet og demokratisk legitimitet. Den hindrer framdriften mot FNs bærekraftsmål, oppfyllelsen av klimaforpliktelser og innsatsen for å redusere global ulikhet. Når myndighetspersoner misbruker offentlig makt og tillit for privat vinning, får det vidtrekkende konsekvenser utover de direkte økonomiske tapene.

Det er vanskelig å fastslå kostnadene av korrupsjon på globalt nivå, men det anslås at fem til syv prosent av verdens samlede bruttonasjonalprodukt går tapt på grunn av korrupsjon. Tap av ressurser til korrupsjon kan utgjøre en betydelig del av enkelte lands statsbudsjetter og har en spesielt negativ innvirkning på utviklingslands evne til å levere grunnleggende tjenester til sin befolkning. I mange land med omfattende korrupsjon, der mektige private interesser i landet påvirker lover, institusjoner og staten, mangler det politisk vilje til å bekjempe problemet. Resultatet er storskala korrupsjon som beriker eliten på bekostning av den brede befolkningen.

Korrupsjon, skatteunndragelser og ulovlig kapitalflyt undergraver nasjonal ressursmobilisering. Omfattede korrupsjon fører til redusert innenlands forbruk og lavere investeringer – både offentlige og private. Dette resulterer i færre skoler og sykehus, dårligere betalt politi, manglende infrastrukturutbygging og økt arbeidsledighet og ulikhet. Investeringer styres mot sektorer som gir høyest kortsiktig avkastning, ofte på bekostning av bred samfunnsnytte. Samlet sett svekker dette utviklingslands muligheter for økonomisk vekst og bidrar til økende ulikhet og svekket tillit til myndigheter, institusjoner og demokratiske prosesser.

Paradoksalt nok plasseres utbytte fra korrupsjon i utviklingsland, ofte i finanssentrum eller jurisdiksjoner med betydelig grad av hemmelighold, som gjerne også tilbyr rettssikkerhet og politisk stabilitet. I saker som omhandler storskala korrupsjon er vestlige selskaper ofte involvert, enten som avsendere av bestikkelser til offentlige tjenestepersoner i utviklingsland, som tilretteleggere for ulovlige transaksjoner, eller ved å bistå med å hvitvaske utbytte fra korrupsjon.

Norads evalueringsavdeling pekte i 2020 på at Norge mangler en enhetlig strategi for antikorrupsjon, og at det bør klargjøres hvordan antikorrupsjon skal ivaretas som et tverrgående hensyn.1Riksrevisjonens rapport «Håndteringen av risikoen for økonomiske misligheter i forvaltningen av bistanden» (dokument 3:4 (2024–2025)2 konkluderer med at det ikke er tilstrekkelig tydeliggjort og kommunisert hva antikorrupsjon som tverrgående hensyn innebærer. En evaluering fra Norad fra 2024 om tverrgående temaer i norsk utviklingssamarbeid3 avdekket betydelige implementeringsutfordringer.

Norges internasjonale innsats for å forebygge og bekjempe korrupsjon har som mål å fremme demokrati, rettssikkerhet og bærekraftig utvikling, samt styrke nasjonal ressursmobilisering og sikre at ressurser brukes til befolkningens beste. Norge skal være en pådriver i arbeidet med å fremme internasjonale normer, standarder og operative tiltak for å forebygge og bekjempe korrupsjon, skatteunndragelser og ulovlig kapitalflyt, basert på verdier som integritet, åpenhet, inkludering og ansvarlighet. Dette har vært en sentral del av oppfølgningen av Addis Ababa Action Agenda (2015), og arbeidet må intensiveres i lys av Compromiso De Sevilla, erklæringen som ble vedtatt på FNs fjerde internasjonale finansiering for utviklingskonferanse (2025).

Denne veilederen har som mål å støtte en helhetlig tilnærming til internasjonalt antikorrupsjonsarbeid og å tydeliggjøre hva antikorrupsjon som tverrgående hensyn innebærer.

Formålet med veilederen:

• Å gi en innføring i hva korrupsjon er og forklare hvordan korrupsjon negativt påvirker Norges utenriks- og utviklingspolitiske mål.
• Å bidra til at Norge har en helhetlig tilnærming til internasjonal korrupsjonsbekjempelse, herunder gi føringer om hvordan Utenriksdepartementet, Norad og ambassadene kan jobbe med antikorrupsjon.
• Å fungere som en felles plattform for å sikre at Norge formidler konsistente budskap og posisjoner i bilaterale og multilaterale sammenhenger, dialoger og alliansebygging.
• Å tydeliggjøre innholdet i føringene om antikorrupsjon som et tverrgående hensyn i utviklingspolitikken og bistand.

Veilederen retter seg særlig mot:

• Ansatte i Utenriksdepartementet (UD).
• Ansatte i Norad (direktoratet for utviklingssamarbeid).
• Ansatte ved norske utenriksstasjoner.

Veilederen gir føringer om hvordan det skal arbeides med antikorrupsjon i internasjonale fora, i møter med representanter fra andre land og i utviklingssamarbeidet. Den utdyper hvordan eksisterende politiske forpliktelser og retningslinjer skal omsettes i praksis. Veilederen vil oppdateres i takt med endringer i politiske prioriteringer, internasjonale standarder og praktiske erfaringer. Veilederen er ikke ment å være et uttømmende verktøy, men skal bidra til å klargjøre forventninger og støtte en systematisk tilnærming til antikorrupsjonsarbeid.

UD, Norad og utenriksstasjonene har alle ansvar for å benytte seg av veilederen innenfor sine respektive ansvarsområder, enten det gjelder direkte antikorrupsjonsarbeid eller integrering av antikorrupsjon som et tverrgående hensyn.

Veilederen er også relevant for andre norske departementer, direktorater og institusjoner som er involvert i internasjonalt samarbeid knyttet til godt styresett og bekjempelse av korrupsjon. Mye av innholdet i veilederen vil også være relevant for organisasjoner som mottar direkte støtte til antikorrupsjon, samt for myndigheter i land som mottar norsk bistand, multilaterale organisasjoner og andre mottakere av norsk bistand.

Veilederens struktur og innhold

Kapittel 2 gir en innføring i hva korrupsjon er, ulike former for korrupsjon, og forklarer drivere for korrupsjon og hvilke antikorrupsjonstiltak som har vist seg effektive. Her presenteres også en oversikt over det internasjonale antikorrupsjonsrammeverket.

Kapittel 3 setter korrupsjon inn i en bredere utenriks- og utviklingspolitisk kontekst. Her forklares hvordan korrupsjon påvirker ulikhet, bærekraftig utvikling, klima, demokrati, menneskerettigheter og sikkerhet, og hvorfor den særlig rammer kvinner og sårbare grupper.

Kapittel 4 beskriver fire norske hovedinnsatsområder og gir konkrete føringer for hvordan Utenriksdepartementet, Norad og utenriksstasjonene skal integrere antikorrupsjon i sitt arbeid. Kapittel 4.1 gir en oversikt over prioriterte tematiske områder for Norges internasjonale antikorrupsjonsarbeid (mer utfyllende informasjon om dette i vedlegg 1). Her beskrives konkrete tiltak for forebygging, bekjempelse av straffrihet og styrket internasjonalt samarbeid. Teksten gir praktisk veiledning for hvordan norske aktører kan fremme norske posisjoner og bidra til styrket gjennomføring av internasjonale standarder og forpliktelser. Kapittel 4.2 forklarer hvordan antikorrupsjon skal integreres som et tverrgående hensyn i all norsk bistand. Det gir praktiske råd om risikovurdering, programutforming og oppfølging, og tydeliggjør ansvar og forventninger til ulike aktører i utviklingssamarbeidet. Kapittel 4.3 omhandler Norges dialog og koordinering om antikorrupsjon med internasjonale organisasjoner, likesinnede land og andre partnere. Kapittel 4.4 beskriver hvordan Norge støtter strategiske antikorrupsjonsprogrammer gjennom multilaterale partnere og sivilsamfunn.

Veilederens vedlegg gir utdypende informasjon om norske posisjoner, institusjoner og internasjonalt samarbeid. Vedlegg 1 gir en oversikt over sentrale forutsetninger for effektiv korrupsjonsbekjempelse, inkludert hvordan Norge arbeider med antikorrupsjon nasjonalt og hva vi mener om disse spørsmålene i internasjonale fora. Vedlegg 2 er delt i to deler: 2a beskriver nasjonale institusjoner og mekanismer for forebygging og bekjempelse av korrupsjon, mens 2b omhandler de internasjonale instrumentene og institusjonene Norge samarbeider med på dette området.

Avgrensning – hva denne veilederen ikke dekker

Nulltoleranse for korrupsjon og andre typer økonomiske misligheter er et generelt prinsipp som omfatter norske bistandsmidler. Veiledning om nulltoleranse for korrupsjon og andre typer økonomiske misligheter og rutiner for forvaltning av norske midler, kontroll og varslingsrutiner omtales i andre dokumenter, som Instruks for økonomi- og virksomhetsstyring i utenrikstjenesten.

Straffeloven § 387-389 forbyr korrupsjon både i Norge og internasjonalt. Norske myndigheter forventer at norske selskap kjenner til og etterlever FNs veiledende prinsipper for næringsliv og menneskerettigheter og OECDs retningslinjer for flernasjonale selskaper om ansvarlig næringsliv, som omfatter bestikkelser og andre former for korrupsjon. Her ligger det en klar forventning om at selskaper utfører aktsomhetsvurderinger for å unngå skade på mennesker, samfunn og miljø.» Nærings- og fiskeridepartementet har ansvar for næringslivets samfunnsansvar og gir føringer for norske selskaper.