3 Korrupsjonens påvirkning på bærekraftig utvikling, ulikhet, klima, demokrati og sikkerhet

Korrupsjon er en av de største hindringene for sosial og økonomisk utvikling. Den reduserer effektiviteten i offentlige tjenester, hindrer investeringer og svekker den økonomiske veksten. Internasjonale erfaringer viser at å prioritere antikorrupsjonstiltak gir store samfunnsøkonomiske gevinster på lang sikt.

De siste 20–30 årene har korrupsjon og ulovlig kapitalflyt fått økt oppmerksomhet internasjonalt. Den offentlige utredningen Skatteparadis og utvikling fra 2009 la grunnlaget for økt norsk politisk engasjement. Stadige avsløringer som resultat av lekkasjer, varslinger og undersøkende journalistikk, har dokumentert arkitekturen rundt korrupsjon og ulovlig kapitalflyt, aktører, forutsetninger og koblinger til organisert kriminalitet, skatteunndragelser og hvitvasking.

Svakt styresett, manglende kontrollinstanser og politisk innblanding i rettssystemer har ført til at den ulovlige kapitalflyten har kunnet fortsette ut av land og fått fristed i jurisdiksjoner med høy grad av hemmelighold.

I mange land er skillet mellom politikere, offentlig- og privat sektor utydelig, og lederskap og ansatte i offentlig sektor har ofte interesser i private selskaper og kommersiell aktivitet. Korrupsjon i offentlige innkjøp tapper offentlige budsjetter for store ressurser. Kunnskapen om hvem som eier selskaper som får offentlig anbud, lisenser og kontrakter er i liten grad tilgjengelig.

Korrupsjon har dype koblinger til mangel på bærekraftig utvikling, demokrati og sikkerhet. Den undergraver institusjoner, forsterker ulikhet, og hemmer tilgang til offentlige tjenester som helse, utdanning og infrastruktur, noe som direkte hindrer oppnåelsen av FNs bærekraftsmål. I land der korrupsjon florerer, svekkes tilliten til demokratiske institusjoner, noe som kan lede til politisk ustabilitet og konflikter. Dette skaper en ond sirkel der svak styring gir rom for korrupsjon, og korrupsjon ytterligere svekker styringsevnen.

Samtlige land som mottar norsk bistand, har utfordringer knyttet til styresett og høyt korrupsjonsnivå. God kunnskap om hvordan korrupsjonen påvirker samfunnet, hvilke aktører som er med, hvilke motkrefter som finnes, og samspillet mellom politikk og økonomi er grunnleggende for å kunne bidra positivt til endring.

Korrupsjon og ulikhet

Systemisk korrupsjon forsterker økonomisk og sosial ulikhet ved å flytte ressurser fra samfunnets mest sårbare grupper til en liten elite. Mens korrupte eliter tilegner seg rikdom og makt, mister de fattige tilgang til grunnleggende tjenester. Dette forsterker sosial og økonomisk ulikhet og skaper mistillit til institusjoner. Korrupsjon er også en stor utfordring for bistand. Når midler for fattigdomsbekjempelse og utvikling avledes gjennom korrupte praksiser, svekkes bistandens effektivitet, tilliten mellom giver- og mottakerland reduseres og viktig finansiering kan utebli. Kontrollmekanismer, åpenhet og samarbeid mellom alle involverte parter er nødvendig. Effektive tilsynsorganer og sterk lokal forvaltning reduserer ulikhet og skaper mer inkluderende samfunn.

Korrupsjon og nasjonal ressursmobilisering

Korrupsjon underminerer innsatsen for nasjonal ressursmobilisering, spesielt skatteinnkreving. Når skattesystemer blir utsatt for korrupsjon, svekkes statens evne til å finansiere egne utviklingsbehov. I land med svake styringssystemer og høy korrupsjonsrisiko kan økte skatteinntekter, dersom nødvendige kontrollmekanismer mangler, misbrukes av makthavere til å styrke egne posisjoner i stedet for å fremme bred utvikling og levere tjenester til befolkningen. For å motvirke slike negative utfall, må bistand til styrking av skattesystemer og nasjonal ressursmobilisering kombineres med en målrettet innsats for å fremme åpenhet, ansvarlighet og bekjempelse av korrupsjon.

Effektiv bekjempelse av korrupsjon kan på sin side spille en avgjørende rolle i å styrke nasjonal ressursmobilisering. Når antikorrupsjonstiltak og reformer i skatteforvaltningen går hånd i hånd, kan det bidra til økt tillit til myndighetene, større betalingsvilje blant borgere og næringsliv, og mer stabile statlige inntekter. Når offentlige midler forvaltes åpent og under gode kontrollordninger, øker sannsynligheten for at ressursene faktisk kommer befolkningen til gode. En slik helhetlig tilnærming gir et mer solid grunnlag for bærekraftig finansiering av utvikling.

Norge samarbeider med Tanzania gjennom programmet Skatt for utvikling. Dette klistremerket står på dørene inn til skatteetaten i Tanzania (TRA) og advarer at korrupsjon ikke er lov.

Foto: Marte Lid/Norad

Korrupsjon rammer særlig kvinner og grupper i sårbare situasjoner

Korrupsjon kan hindre kvinners tilgang til offentlige tjenester og kan begrense kvinners deltakelse i det offentlige, økonomiske og politiske liv. I noen land opplever kvinner ofte korrupsjon i form av krav om bestikkelser i forbindelse med helse- og utdanningstjenester, herunder i forbindelse med omsorg for barn. Kvinner er spesielt utsatt for såkalt «sextortion», der maktmisbruk og korrupsjon utnyttes for å kreve seksuelle tjenester i bytte mot fordeler eller rettigheter de har krav på. Sårbare grupper, som fattige, flyktninger og minoriteter, har også stor risiko for å bli utsatt for korrupsjon. De frarøves tilgang til tjenester eller de må betale uforholdsmessig mye for dem. Korrupsjon skaper dermed ytterligere barrierer for inkludering og rettferdighet.

Korrupsjon og miljø, klima og klimafinansiering

Korrupsjon kan utgjøre en alvorlig trussel mot klima og miljø ved å muliggjøre bl.a. ulovlig avskoging, overfiske og ulovlig gruvedrift, som fører til ødelagte økosystemer og økte klimagassutslipp. Naturresurssektoren er en sektor som ofte er utsatt for storskala korrupsjon, som underminerer myndighetenes forsøk på å regulere naturressursbruken.

Klimafinansiering er et viktig virkemiddel i kampen mot klimaendringer, men store pengestrømmer til klimatiltak i land med svake institusjoner og liten grad av åpenhet utgjør en risiko for at penger blir avledet av korrupte aktører. Det kan undergrave klimafinansieringens effektivitet og legitimitet. Åpenhet og ansvarlighet vil bidra til at klimafinansiering gir best mulig resultater.

Korrupsjon undergraver demokrati, rettsstat og menneskerettighetene

Korrupsjon er en trussel mot demokrati, rettsstat og menneskerettigheter. Rettferdige beslutningsprosesser erstattes med prosesser som legger opp til egeninteresse, maktmisbruk og økonomiske fordeler for et fåtall på bekostning av fellesskapet. Dette undergraver ikke bare tilliten til myndighetene, men også grunnleggende menneskerettigheter. For å beskytte demokrati og menneskerettigheter må korrupsjon bekjempes med sterke institusjoner, uavhengige domstoler, åpenhet i styringsprosesser og valg, samt effektive mekanismer for gransking og ansvarliggjøring.

Korrupsjon og organisert kriminalitet

Organisert og grenseoverskridende kriminalitet bruker korrupsjon som et verktøy for å undergrave statens kapasitet. Korrupsjon i politiske og administrative systemer reduserer offentlig tillit, undergraver rettsstaten og kan gi kriminelle aktører politisk innflytelse.

Korrupsjon og organisert kriminalitet er ofte tett sammenvevd. Korrupte tjenestemenn kan legge til rette for ulovlige aktiviteter som narkotikahandel, menneskesmugling og hvitvasking av penger. Organiserte kriminelle grupper utnytter svakheter i rettssystemer og bruker korrupsjon til å sikre straffrihet og kontroll over ressurser. Dette svekker statens evne til å opprettholde lov og orden, og bidrar til økt vold og usikkerhet.