5 Vedlegg 1: Norske posisjoner i internasjonale fora

1. Forskning, utredning og kunnskapsdeling om korrupsjonens virkninger

Kunnskapsbasert politikk er avgjørende i arbeidet mot korrupsjon. Forskning og systematisk innhenting av kunnskap om korrupsjonens årsaker, virkninger og effektive mottiltak danner grunnlaget for målrettet innsats og bærekraftige løsninger. Et godt kunnskapsgrunnlag er viktig for å øke bevissthet i befolkningen, bygge motstandskraft og fremme åpen debatt om etiske utfordringer og integritet i forvaltningen.

Norge legger vekt på kunnskapsdeling og støtter forskning som belyser korrupsjonens samfunnskostnader og hvordan ulike tiltak virker i praksis. Det samarbeides med forskningsinstitusjoner og sivilsamfunn, både nasjonalt og internasjonalt, for å fremme faglig baserte tilnærminger og gjøre kunnskap tilgjengelig på tvers av sektorer.

Internasjonalt arbeider Norge for å styrke forskning og kunnskapsdeling som belyser korrupsjonens samfunnskostnader og informasjon om hvilke tiltak som har vist seg effektive for å forebygge og bekjempe korrupsjon.

2. Integritet i offentlig forvaltning

Integritet i offentlig sektor er avgjørende for å fremme åpenhet, tillit og god styring. Når offentlige ansatte rekrutteres etter kriterier med vekt på faglig kompetanse og utfører sine oppgaver etter etiske prinsipper og med integritet, bidrar dette til å ivareta landets og fellesskapets sosiale og økonomiske interesser. Integritet i offentlig sektor legger grunnlaget for en effektiv og rettferdig forvaltning, som er essensielt for et velfungerende samfunn.

Norge legger stor vekt på integritet i offentlig forvaltning. Statsansatteloven regulerer arbeidsforhold i staten og inneholder blant annet bestemmelser om personalreglement, ansettelse, herunder offentlig utlysning av stillinger og kvalifikasjonsprinsippet, opphør av arbeidsforhold, ordensstraff og saksbehandlingsregler. Statsansatteloven inneholder også forbud mot å motta gaver i tjenesten der disse er egnet eller ment til å påvirke den ansattes tjenestelige handlinger. De etiske retningslinjene for statstjenesten skal bevisstgjøre ansatte om viktigheten av god etisk praksis i tjenesteyting og myndighetsutøvelse. De bygger på verdier som rettferdighet, lojalitet og ærlighet og gir overordnede føringer fremfor detaljerte regler. Retningslinjene er tilgjengelige på regjeringen.no. Det er også utviklet et e-læringskurs med ulike etiske dilemmaer. Dette er tilgjengelig på DFØs læringsplattform. For departementene finnes egne retningslinjer, «Om forholdet mellom politisk ledelse og embetsverk – syv plikter for embetsverket», som bidrar til å håndtere etiske dilemmaer i forholdet mellom politisk ledelse i et departement og embetsverk. Disse støttes av e-læringskurs, podkast og en dilemmasamling. OECDs anbefalinger om offentlig integritet er oversatt til norsk. DFØ måler hvordan Norge etterlever anbefalingene.

Norge har et omfattende regelverk som fremmer åpenhet og forebygger interessekonflikter, inkludert Etiske retningslinjer for statstjenesten, som gjelder for alle statlige organer, og retningslinjer for registrering av statsansattes verv og økonomiske interesser. Håndbok for politisk ledelse tydeliggjør reglene for interessekonflikter og situasjoner som kan svekke tilliten til en politikers upartiskhet.

Internasjonalt oppfordrer Norge til styrking av offentlig integritet gjennom solide forvaltningsstrukturer og institusjoner. Integritet og høy etisk kvalitet i offentlig tjenesteyting er avgjørende for å forebygge korrupsjon og sikre at ansatte arbeider til befolkningens beste. Dette krever mer enn lover og strukturer – ansatte må kjenne viktige etiske verdier, gjenkjenne etiske dilemmaer og ha rom for refleksjon og diskusjon i et åpent ytringsklima. Statsansatte bør ha en grunnleggende rett til å ytre seg kritisk om statens virksomhet og alle andre forhold. Det må også legges til rette for at offentlige tjenestepersoner skal kunne melde fra om korrupsjonshandlinger.

3. Åpenhet, integritet og inkludering i offentlige beslutningsprosesser

Åpenhet bidrar til at politikere og forvaltningen holdes ansvarlige for sine beslutninger, og er en forutsetning for å opprettholde tillit, muliggjøre kontroll og styrke borgerdeltakelse. Når ulike interessenter involveres i beslutningsprosesser, styrkes legitimiteten i forvaltningen, og det blir lettere å holde myndighetene ansvarlige for sine handlinger og prioriteringer. Dette kan bidra til bedre beslutninger, mer effektive offentlige tjenester med høyere kvalitet.

Lov om rett til innsyn i dokument i offentleg verksemd (offentleglova) gir alle rett til innsyn i saksdokumenter, journaler og lignende registre for alle organer som omfattes av loven. Loven gjelder for alle statlige organer, kommuner og fylkeskommuner og i utgangspunktet for alle selvstendige rettssubjekter som kontrolleres disse. Formålet med offentleglova er å legge til rette for at offentlig virksomhet er åpen og gjennomsiktig, for slik å styrke informasjons- og ytringsfriheten, den demokratiske deltakelsen, rettssikkerheten for den enkelte, tilliten til det offentlige og kontrollen fra allmennheten.

Norge legger stor vekt på åpne beslutningsprosesser gjennom høringer og inkluderende samarbeid. Dette bidrar til å sikre at ulike perspektiver blir vurdert, noe som styrker kvaliteten på beslutningene og fremmer demokratisk deltakelse. Utredningsinstruksen stiller krav til høringsprosessen og at de som blir berørt av problemet eller tiltakene, involveres tidlig. Høringene skal være åpne for innspill fra alle. Denne praksisen sikrer transparens og ivaretar demokratiske rettigheter i utformingen av offentlig politikk. Norske myndigheter samarbeider med sivilsamfunnsorganisasjoner for å sikre at beslutningsprosesser er representative og inkluderende. Dette samarbeidet bidrar til å ansvarliggjøre myndighetene overfor innbyggerne og styrker tilliten mellom offentlig sektor og befolkningen.

Gjennom deltakelse i det internasjonale samarbeidet Open Government Partnership (OGP), har Norge forpliktet seg til å styrke samarbeidet mellom innbyggere og forvaltning. Dette innebærer å utvikle handlingsplaner i samarbeid med sivilt samfunn, med konkrete tiltak for å styrke åpenhet i norsk forvaltning.

Internasjonalt arbeider Norge for å fremme åpenhet som et sentralt virkemiddel for å styrke tilliten mellom offentlig forvaltning og befolkningen. Norge fremhever også betydningen av inkluderende beslutningsprosesser som et middel til å sikre rettferdighet, likebehandling og god ressursforvaltning.

4. Korrupsjonsfrie offentlige anskaffelser

Formålet med anskaffelsesregler er å sikre effektiv, tillitvekkende og ansvarlig bruk av samfunnets ressurser når det offentlige kjøper varer og tjenester eller gjennomfører byggeprosjekter. Et system uten åpenhet og konkurranse skaper grobunn for korrupsjon. FN anslår at opptil 25 % av de rundt 13 billioner USD som regjeringer globalt bruker på offentlige utgifter, går tapt til korrupsjon. Uten tilstrekkelig kontroll risikerer det offentlige å inngå avtaler med leverandører som ikke kan konkurrere på kvalitet, eller betale overpris. Manglende regulering kan også føre til vennetjenester og personlig berikelse blant saksbehandlere.

Det norske anskaffelsesregelverket følger av anskaffelsesloven og tilhørende forskrifter. Det sikrer integritet gjennom habilitetsregler, innsyn og prosedyrer som forhindrer maktmisbruk og favorisering, blant annet ved å forby vesentlige kontraktsendringer etter anskaffelseskonkurransen er gjennomført. Det norske anskaffelsesregelverket gjennomfører EUs anskaffelsesdirektiver, som tatt inn i EØS-avtalen. Dette omfatter i hovedsak fire direktiver: direktiv 2014/24/EU om anskaffelser innenfor klassisk sektor, direktiv 2014/25/EU om forsyningssektorene vann- og energiforsyning, transport og posttjenester, direktiv 2014/23/EU om konsesjonskontrakter og direktiv 2009/81/EF om forsvarsanskaffelser. Norge deltar i WTOs avtale om offentlig innkjøp, som skal sikre en effektiv multilateral ramme for offentlige anskaffelser ved inngåelse av frihandelsavtaler, samt bidra til åpenhet og forebygge korrupsjon. Norge deltar også i OECDs arbeidsgruppe om offentlige innkjøp som har til formål å dele kunnskap og identifisere beste praksiser

Norge arbeider for å styrke internasjonale retningslinjer for effektiv, åpen og konkurransebasert bruk av offentlige ressurser. Anskaffelsesprosessene skal være tydelig regulert, åpne for innsyn og basert på klare rammer som fremmer integritet og tillit til offentlig pengebruk. Videre jobber Norge for at offentlige anskaffelser skjer med full åpenhet, slik at relevante aktører kan følge hele prosessen fra planlegging til implementering og overvåking. Dette styrker konkurransen, forbedrer offentlige tjenester og sikrer god ressursutnyttelse. Norge samarbeider med organisasjoner som Open Contracting Partnership og UNODC for å forbedre innkjøpsprosesser og redusere korrupsjonsrisiko i utviklingsland.

5. Åpenhet om forvaltning av offentlige finanser

Manglende åpenhet eller svak kontroll over offentlige finanser kan legge til rette for korrupsjon. Det kan igjen resultere i finansielle tap, svekket tillit til offentlige myndigheter og dårligere tjenester til landenes innbyggere.

Overordnede krav til statsbudsjettet og statsregnskapet er fastsatt i Stortingets bevilgningsreglement. Forberedelsen av regjeringens budsjettforslag involverer alle departementene og deres underliggende virksomheter, før det gjennomgås og vedtas av Stortinget. Regjeringens forslag til statsbudsjett publiseres på regjeringens nettsider, og Stortingets vedtatte budsjett publiseres på Stortingets internettsider.

Økonomireglementet § 12 stiller krav om å føre regnskap som omfatter bokføring og pliktig regnskapsrapportering. Regnskapet skal gi grunnlag for kontroll med disponeringen av gitte bevilgninger og grunnlag for analyser av virksomhetens aktiviteter.

Statlige virksomheter (forvaltningsorganer) skal avgi en årsrapport som inkluderer årsregnskap med noteopplysninger. Årsrapporten publiseres både på virksomhetens nettside og på overordnet departements nettside. I tillegg er virksomhetenes månedlige regnskapsdata offentlig tilgjengelig på portalen statsregnskapet.no og i nedlastbare åpne data.

Statlige virksomheter skal ha internkontroll for å forebygge misligheter som underslag og korrupsjon. Riksrevisjonen reviderer alle statlige virksomheter årlig og avgir revisjonsberetning som skal publiseres på virksomhetens nettside.

Virksomheter må varsle departementet om vesentlige avvik fra vedtatte planer eller tildelingsbrev og foreslå korrigerende tiltak. Departementene skal sikre at underordnede virksomheter har effektiv internkontroll for å ivareta mål, ressursbruk og lovverk.

Norge jobber internasjonalt for større grad av åpenhet, samt for å sikre integritet og ansvarlighet i spørsmål som gjelder offentlige finanser.

6. Åpenhet om eierskap og eierskapsstrukturer (inkl. registre over reelle rettighetshavere)

Åpenhet om eierskap og reelle rettighetshavere er viktig for å bekjempe korrupsjon. Ved å gjøre opplysninger om hvem som faktisk eier og kontrollerer virksomheter tilgjengelige for myndigheter og andre relevante aktører, blir det vanskeligere for kriminelle å skjule ulovlige midler bak komplekse selskapsstrukturer og bruk av stråmenn. Dette reduserer muligheten for misbruk av skallselskaper til hvitvasking, bestikkelser og annen økonomisk kriminalitet, samtidig som det styrker rettsstaten og øker tilliten i næringslivet.

Åpenhet er en viktig verdi i det norske samfunnet. Norges register over reelle rettighetshavere er etablert som et tiltak for å bekjempe hvitvasking, terrorfinansiering og økonomisk kriminalitet. Fra 31. juli 2025 er selskaper og andre juridiske enheter pålagt å registrere opplysninger i dette nye registeret, som administreres av Brønnøysundregistrene. Formålet er å gi informasjon om hvem som faktisk kontrollerer virksomhetene. I tillegg til offentlige myndigheter og rapporteringspliktige etter hvitvaskingsloven, har media, sivilsamfunnsorganisasjoner og høyere utdanningsinstitusjoner tilgang til opplysningene. Ambisjonen er å gjøre registeret så tilgjengelig som mulig, noe som bl.a. må veies mot retten til personvern og krav til behandling av personopplysninger. EU vedtok i 2024 nytt antihvitvaskingsregelverk, med nye krav til tilgang til opplysninger om reelle rettighetshavere. Det arbeides med å utrede gjennomføring av det nye regelverket i Norge.

Internasjonalt arbeider Norge for økt åpenhet om eierskap, med mål om at registre over reelle rettighetshavere skal være tilgjengelige for så mange som mulig. Norge samarbeider med UNODC og Open Ownership om etablering av registre over reelle rettighetshaveren i en rekke utviklingsland.

7. Åpenhet om finansiering av politiske partier

Politiske partier og kandidater trenger økonomiske og andre ressurser for å kunne organisere seg, utvikle politikk og formidle sine budskap til velgerne. Samtidig kan ukontrollert eller lite gjennomsiktig finansiering åpne for at særinteresser får uforholdsmessig eller urettmessig innflytelse over politiske prosesser. Bidrag/donasjoner i form av penger, tjenester eller andre økonomiske goder kan skape uheldige bindinger mellom parti og bidragsyter. Dette kan igjen øke risikoen for gjenytelser i form av korrupsjon. Videre kan manglende åpenhet gjøre hvitvasking mulig ved at utbytte fra kriminelle handlinger kanaliseres til politiske partier og politisk virksomhet. I internasjonalt antikorrupsjonsarbeid er åpenhet ansett som det mest effektive virkemiddelet for å bekjempe korrupsjon og hvitvasking.

I Norge er offentlighetens rett til innsyn i partifinansieringen regulert i partiloven. Loven bygger bl.a. på Europarådets rekommandasjon 2003/4 Om felles regler mot korrupsjon i finansieringen av politiske partier og valgkampanjer og GRECOs anbefalinger til Norge om å styrke lovens krav til åpenhet, tilsyn og kontroll. Partiloven har klare regler for hvilke finansieringskilder som det er forbudt for partiene å motta bidrag fra. De samme regler gjelder for tilknyttede partiorganisasjoner, herunder enheter som direkte eller indirekte kontrolleres av eller på annen måte er knyttet til parti eller partiledd. Politiske partier og partiledd er pålagt plikt til årlig å innberette fullstendige regnskaper, inkludert verdien av alle pengebidrag og bidrag i form av naturalytelser. Donasjoner, sponsing og lånopptak som overstiger visse terskelverdier fastsatt i loven, må innberettes særskilt. Slike opplysninger skal omfatte giverens navn og adresse. Partiloven hjemler også en særskilt innberetningsplikt for bidrag mottatt i forkant av valg. Statistisk sentralbyrå (SSB) er tillagt oppgaven med å ta imot og publisere regnskapsdataene, herunder informasjon om bidragsytere, sponsorer og långivere. Det er også opprettet et uavhengig organ, Partilovnemnda, som fører tilsyn med partifinansiering og kontrollerer at lovpålagte plikter er oppfylt. Administrativ sanksjonering, bøter eller strafferettslige reaksjoner kan ilegges ved brudd på finansieringsbestemmelsene i loven.

Norge tar internasjonalt til orde for mer åpenhet om politisk finansiering for å sikre tillit til politikere og partier og for å forhindre korrupsjon og misbruk.

8. Korrupsjonsfritt næringsliv og forebygging av korrupsjon i privat sektor

Korrupsjon avler korrupsjon. Det bidrar også til konkurransevridning, noe som igjen innebærer negative konsekvenser for næringslivet og privat sektor. Gjennom korrupt atferd kan mindre lønnsomme prosjekter bli realisert på bekostning av andre og bedre prosjekter. Og på den internasjonale arenaen kan norske bedrifter møte representanter fra næringsliv og myndigheter fra land hvor korrupsjon er langt mer vanlig, noe som kan skape utfordringer for den enkelte bedrift.

Norske bedrifters tilstedeværelse i land med høy korrupsjonsrisiko kan på den annen side bidra til å skape positive ringvirkninger dersom bedriften står støtt i sin antikorrupsjonspolicy. Det er viktig at bedriftene er tydelige utad om sin holdning til korrupsjon overfor underleverandører, datterselskaper, agenter og eventuelle andre som leverer tjenester for selskapene, og at man har tilstrekkelige kontrollrutiner for å avdekke uønskede hendelser.

Forebygging av korrupsjon i næringslivet er et tema som krever oppmerksomhet på høyeste nivå i den enkelte bedrift. Antikorrupsjon må integreres i opplæringssystemer, følges opp i det daglige, og det må etableres gode kontrollmekanismer for å avdekke korrupsjon. Dette kan blant annet være rutiner og prosedyrer for økonomistyring, revisjon og internkontroll.

Norge er tilsluttet OECD-konvensjonen mot bestikkelser i internasjonale forretningsforhold. Konvensjonens 46 medlemsstater har forpliktet seg til å kriminalisere bestikkelser av offentlige ansatte i internasjonale forretningsforhold, og til å sikre effektive, forholdsmessige og avskrekkende strafferettslige reaksjoner for brudd på slike forhold. Forpliktelsene er gjennomført i den norske straffeloven. Forbudet mot internasjonale bestikkelser gjelder både personer i embetsverk og folkevalgte på alle nivåer og posisjoner, personer i offentlige etater og selskaper eid av offentlige enheter, og representanter eller ansatte i offentlige internasjonale organisasjoner. Medvirkning er også omfattet.

Konvensjonen forplikter også statene til å etablere regler om foretaksansvar for korrupsjon av utenlandske offentlige ansatte. Økokrim, i samarbeid med Riksadvokaten, jobber med å utarbeide retningslinjer for utmåling av foretaksstraff i korrupsjonssaker. Disse retningslinjene vil inneholde veiledning om betydningen av forebyggende tiltak i virksomhetene, selvrapportering og virksomhetens samarbeid med politiet. Det forventes at retningslinjene ferdigstilles i 2025. I regnskapsloven har det siden 2013 vært krav om at visse, større foretak skal rapportere om bekjempelse av korrupsjon, tidligere som del av redegjørelsen for samfunnsansvar og siden november 2024 som del av rapportering om bærekraftsforhold.

Norge fremmer ansvarlig næringsliv internasjonalt gjennom straffelovens regler om sanksjonering av korrupsjon begått av foretak, herunder over landegrenser og ved å stille krav om rapportering om samfunnsansvar og bærekraft fra store foretak. Norge tar internasjonalt til orde for at alle land skal innføre og håndheve regelverk som forbyr bestikkelser begått av egne selskaper i utlandet.

9. Effektive systemer for å forebygge og straffeforfølge hvitvasking

Et effektivt system for å forebygge og straffeforfølge hvitvasking er avgjørende for å beskytte økonomien, og opprettholde tillit til finanssektoren. Uten et slikt system kan kriminelle skjule og integrere utbytte fra korrupsjon og annen kriminalitet i den lovlige økonomien, noe som undergraver rettsstaten og svekker samfunnets stabilitet. Et sterkt antihvitvaskingsregime bidrar til å sikre rettferdig konkurranse, styrke investorers og borgeres tillit og ivareta Norges internasjonale forpliktelser i kampen mot økonomisk kriminalitet.

Norge forebygger og straffeforfølger hvitvasking gjennom et solid juridisk rammeverk, tilsynsordninger og tett samarbeid mellom offentlige og utvalgte private aktører («rapporteringspliktige»). Hvitvaskingsloven og tilhørende forskrift bygger i stor grad på EUs hvitvaskingsdirektiv og FATFs (Financial Action Task Force) anbefalinger. Regelverket stiller krav til rapporteringspliktiges risikovurderinger, rutiner og systemer, kundetiltak og rapportering av mistenkelige transaksjoner. Dette bidrar til å styrke finanssystemets integritet ved å forebygge og bidra til avdekking av hvitvasking. Økokrim har en sentral rolle i å avdekke, undersøke og sanksjonere hvitvasking, mens tverretatlig samarbeid og internasjonale partnerskap sikrer effektiv informasjonsutveksling og håndhevelse. Norges Financial Intelligence Unit (FIU) mottar rapporter om mistenkelige transaksjoner fra de rapporteringspliktige etter hvitvaskingsloven, og spiller en sentral rolle i avdekkingen av hvitvasking og annen økonomisk kriminalitet. Tilsynsmyndigheter fører tilsyn med at rapporteringspliktige under deres tilsyn følger hvitvaskingsregelverket.

Internasjonalt bidrar Norge til utviklingen og håndhevingen av internasjonale standarder om antihvitvasking i FATF, med vekt på effektiv gjennomføring og etterlevelse av eksisterende standarder.

10. Effektiv håndhevelse av korrupsjonslovgivning

Effektiv håndhevelse av korrupsjonslovgivning er avgjørende for å forebygge og bekjempe korrupsjon, da det skaper en reell risiko for sanksjoner mot lovbrytere. Klare regler om straff og inndragning av ulovlig utbytte virker avskrekkende og reduserer insentivet til å delta i korrupte handlinger. Når rettshåndhevende myndigheter har tilstrekkelige ressurser og opererer uavhengig, øker sannsynligheten for at korrupsjon blir avdekket og konsekvent sanksjonert. Manglende håndhevelse og straffrihet for korrupsjon har derimot alvorlige konsekvenser for samfunnet. Det skaper en kultur der korrupsjon kan florere uten frykt for reaksjoner, noe som igjen oppmuntrer maktpersoner til å utnytte systemet til egen fordel. Dette undergraver rettsstaten, svekker tilliten til offentlige institusjoner og bidrar til en ond sirkel der korrupsjon blir normen snarere enn unntaket. En effektiv og konsekvent håndhevelse er derfor avgjørende for å opprettholde rettferdighet, styrke demokratiet og sikre en sunn økonomisk utvikling.

Norge har strenge regler for korrupsjonsbekjempelse og håndhevelse. Korrupsjonsbegrepet i strafferetten omfatter det å bestikke eller ta imot bestikkelser i form av penger, gaver eller tjenester. Det er ikke et entydig begrep, og omfatter i sin vide forstand også det å påvirke andre til å utføre arbeidet sitt på en bestemt måte, såkalt påvirkningshandel. Straffeloven § 387 beskriver hva korrupsjon er i strafferettslig forstand. For å kunne straffes for korrupsjon må gjerningspersonen ha gitt, tilbudt, krevd, fått eller akseptert en utilbørlig fordel i anledning av stilling, verv eller oppdrag. Uttrykket «utilbørlig fordel» er en rettslig standard, hvilket betyr at det må gjøres en skjønnsmessig vurdering av hvorvidt en handling faller innenfor eller utenfor straffelovens bestemmelser.

Etter den norske straffeloven skal utbyttet av en straffbar handling inndras.

Internasjonalt støtter Norge faglig bistand for å styrke uavhengige kontrollinstitusjoner, politi og påtalemyndigheters arbeid, støtte og beskytte de som arbeider med korrupsjonssaker, og støtte informasjons- og kunnskapsutveksling som kan bidra til mer effektiv og bedre etterforskning. Slik innsats kommer i tillegg til innsats med å forebygge korrupsjon. Norge deltar også i internasjonale fora i FN og OECD hvor man samarbeider om konkrete saker.

11. Uavhengige og robuste antikorrupsjonsinstitusjoner, påtalemyndigheter og domstoler

Effektive institusjoner med tydelige mandater og tilstrekkelige ressurser er avgjørende for å forebygge, avdekke og rettsforfølge korrupsjon. For å kunne utføre sitt arbeid med integritet og troverdighet, må disse organene være beskyttet mot politisk innblanding. Dette gjelder blant annet påtalemyndigheter, kontroll- og tilsynsorganer, revisjonsinstanser og domstoler. Særlig viktig er det at påtalemyndigheten og domstolene opererer uavhengig, slik at etterforskning og rettsforfølgelse kan gjennomføres uten utilbørlig påvirkning.

Norge har et uavhengig rettssystem som beskytter rettssikkerheten. I Norge er domstolene og påtalemyndighetene helt adskilte, og både domstolen og påtalemyndigheten er helt uavhengige ved behandling av enkeltsaker.

Påtalemyndigheten leder etterforskningen av straffbare handlinger og avgjør om det skal tas ut tiltale eller ikke. Påtalemyndigheten fører aktoratet i straffesaker og tar stilling til om dommer skal godtas eller bringes inn for en høyere rett. I tillegg gir påtalemyndigheten ordre om at endelige dommer skal fullbyrdes.

Påtalemyndigheten er en del av den utøvende makt, og dermed i prinsippet underlagt Kongen, jfr. Grunnloven § 3. Det følger imidlertid av straffeprosessloven § 55 første punktum at påtalemyndigheten er uavhengig ved behandlingen av den enkelte straffesak, og at ingen kan instruere påtalemyndigheten i enkeltsaker eller omgjøre en påtaleavgjørelse. Regelen hindrer imidlertid ikke domstolsprøving av påtalemyndighetens avgjørelser, og berører heller ikke organisering og instruksjonsadgang internt i påtalemyndigheten. For politijuristene er uavhengigheten knyttet til påtalefunksjonen. Når politiet opptrer som forvaltningsmyndighet, kommer ikke bestemmelsen til anvendelse.

Riksadvokaten er embetsmann og er avsettelig. Øvrige embetsmenn i påtalemyndigheten, det vil si assisterende riksadvokat, førstestatsadvokatene, statsadvokatene, politimestrene og visepolitimestrene, er uavsettelige embetsmenn. Grunnloven sikrer embetsmennene uavhengighet av Kongen og regjeringen gjennom et særlig vern i stillingen. Det særlige stillingsvernet for embetsmenn følger av bestemmelser om avskjed og forflytning, som er regulert i Grunnloven § 22.

Embetsmennenes stillingsvern er særlig knyttet til følgende forhold, som enten følger direkte av Grunnloven, eller som det er lagt til grunn at følger av Grunnloven:

• Opphør av arbeidsforholdet til en embetsmann kan bare skje ved avskjed og ikke ved oppsigelse hverken fra embetsmannen selv eller staten.
• Avskjed av uavsettelige embetsmenn må skje ved dom etter at Kongen i statsråd har reist sak om avskjed for domstolen, mens avskjed av avsettelige embetsmenn enten kan skje administrativt ved vedtak av Kongen i statsråd eller ved dom.
• Uavsettelige embetsmenn kan ikke forflyttes mot sin vilje.
• Avskjed kan ikke begrunnes i forhold ved virksomheten, og embetsmenn kan ikke avskjediges dersom embetet legges ned eller omorganiseres vesentlig

Dommere som er utnevnt etter reglene i Grunnloven kan ikke sies opp eller forflyttes mot sin vilje. De kan bare avskjediges etter rettergang og dom. Dommeres stillingsvern skal sikre deres uavhengighet fra politiske og administrative myndigheter, slik at de ikke blir sagt opp som følge av upopulære beslutninger som myndighetene eller andre er uenige i. Norge har også grunnlovsfestet domstolenes uavhengighet. Grunnloven § 95 annet ledd, vedtatt i 2014, slår fast at statens myndigheter skal sikre domstolenes og dommernes uavhengighet og upartiskhet.

Norge fremmer internasjonalt betydningen av uavhengige domstoler og påtalemyndighet som grunnpilarer i rettsstaten. Dette innebærer at etterforskning og rettsforfølgelse av korrupsjonssaker skal skje uten utilbørlig påvirkning fra politiske eller økonomiske interesser. Norge tar også til orde for viktigheten av uavhengige og robuste antikorrupsjonsinstitusjoner.

12. Ansvarliggjøring av profesjonelle tilretteleggere

Banker, advokater, revisorer, eiendomsmeglere, regnskapsførere og andre profesjonelle aktører spiller en avgjørende rolle i å bekjempe hvitvasking av penger og annen økonomisk kriminalitet. Gjennom kundetiltak etter hvitvaskingsregelverket og rapportering av mistenkelige transaksjoner er de «portvoktere» i det finansielle systemet, med en lovpålagt plikt til å følge hvitvaskingsloven og forhindre misbruk av deres tjenester til kriminelle formål. Likevel finnes det aktører som misbruker sin stilling til å skjule ulovlige transaksjoner og omgå lovverk, noe som utgjør en betydelig utfordring i kampen mot korrupsjon. Konsekvensene av slik medvirkning strekker seg langt utover de konkrete lovbruddene – det undergraver tilliten til profesjoner og samfunnsinstitusjoner, svekker rettsstaten og bidrar til å opprettholde økonomisk kriminalitet i stor skala. Derfor er det avgjørende med strenge reguleringer, effektiv håndheving og etisk bevissthet blant profesjonelle aktører for å beskytte integriteten i finans- og næringslivet.

Norge har innført en rekke tiltak for å holde profesjonelle tilretteleggere ansvarlige og forebygge at de medvirker til korrupsjon og økonomisk kriminalitet. Samtlige profesjoner nevnt over er underlagt krav om konsesjon/tillatelse, egnethetsvurderinger av personer med personlige tillatelser, eventuelt nøkkelfunksjoner og store eiere, samt tilsyn med etterlevelse av regelverk.

Internasjonalt tar Norge til orde for at alle land må regulere profesjoner som kan fungere som tilretteleggere av økonomisk kriminalitet i tråd med internasjonale standarder. Videre er det nødvendig med økt fokus på å etterforske og rettsforfølge profesjonelle tilretteleggere som er involvert i eller muliggjør kriminelle aktiviteter knyttet til ulovlige finansstrømmer, inkludert korrupsjon.

13. Trygge varslingssystemer og beskyttelse av varslere

Varslere spiller en avgjørende rolle i bekjempelsen av korrupsjon ved å avdekke ulovlige og uetiske handlinger som ellers kunne forblitt skjult. Korrupsjon skjer ofte i lukkede miljøer der maktmisbruk, bestikkelser og økonomiske kriminalitet holdes skjult for offentligheten, og uten varslere ville mange av disse sakene aldri blitt avdekket. Varsling bidrar til å avsløre skjulte lovbrudd, forebygge korrupsjon, styrke rettferdighet og ansvarlighet samt beskytte offentlige midler og samfunnets interesser. Beskyttelse av varslere er avgjørende, da de ofte risikerer represalier, trakassering eller karrieremessige konsekvenser. Uten tilstrekkelig beskyttelse kan frykt for gjengjeldelse hindre folk i å stå fram. Derfor er det også viktig med effektive varslingssystemer som sikrer anonymitet, konfidensialitet og beskyttelse mot negative sanksjoner. Et sterkt juridisk rammeverk for varslervern sikrer at personer som avslører korrupsjon blir hørt, beskyttet og ikke utsatt for urettmessige konsekvenser.

Arbeidsmiljøloven har regler om varsling i arbeidslivet. Varsling i arbeidslivet innebærer at arbeidstaker melder fra om et kritikkverdig forhold på egen arbeidsplass. Arbeidstaker har alltid rett til å varsle internt og til offentlig myndighet. Arbeidstaker kan også varsle eksternt, for eksempel til media, dersom arbeidstaker er i aktsom god tro om innholdet i varselet, varselet gjelder kritikkverdige forhold som har allmenn interesse og arbeidstaker først har varslet internt eller har grunn til å tro at intern varsling ikke vil være hensiktsmessig. Virksomheter som jevnlig sysselsetter minst fem arbeidstakere, plikter å ha rutiner for intern varsling. Når det er varslet om kritikkverdige forhold, skal arbeidsgiver sørge for at varselet innen rimelig tid blir tilstrekkelig undersøkt. Arbeidsgiver skal også følge opp den som har varslet og påse at vedkommende har et fullt forsvarlig arbeidsmiljø. Gjengjeldelse mot en arbeidstaker som varsler er forbudt.

Internasjonalt fremmer Norge viktigheten av varslingssystemer for å forebygge og avdekke korrupsjon, samt utviklingen av effektive rettslige standarder som beskytter varslere mot negative sanksjoner.

14. Inkluderende samarbeid med sivilt samfunn, media og andre aktører

Sivilt samfunnsorganisasjoner bringer med seg uavhengige perspektiver, lokalkunnskap og evnen til å overvåke og rapportere om korrupsjon på en måte som ofte utfyller statlige organers arbeid på området. Uavhengige medier og gravejournalister spiller en avgjørende rolle i kampen mot korrupsjon ved å avdekke maktmisbruk, økonomisk kriminalitet og uetiske handlinger som ellers kunne forblitt skjult. Gjennom grundig undersøkelse og offentliggjøring av korrupsjonssaker bidrar de til økt transparens, ansvarliggjøring av myndigheter og privat sektor.

Norge har sterke tradisjoner for et inkluderende samarbeid med sivilsamfunn og støtte til fri presse, og gir finansiell støtte til sivilt samfunnsorganisasjoner og uavhengige medier som jobber for åpenhet og ansvarlighet.

Internasjonalt arbeider Norge for at journalister, sivilsamfunn og andre aktører har trygge arbeidsforhold som gjør dem i stand til å avdekke, forebygge og bekjempe korrupsjon. Norge jobber også for å opprettholde og styrke standarder som beskytter ytrings- og pressefrihet, slik at sivilsamfunnet kan operere fritt og uavhengig. Videre arbeider Norge for at sivilsamfunnet får en reell stemme i utformingen og gjennomføringen av antikorrupsjonstiltak, både nasjonalt og i internasjonale fora som FN. I tillegg støtter Norge inkluderende prosesser som sikrer at sivilsamfunnets perspektiver og erfaringer blir integrert i utviklingen av internasjonale retningslinjer og tiltak mot korrupsjon, inkludert i internasjonale evalueringer. Norge har støttet UNCAC Coalition siden oppstarten og støtter også International Consortium of Investigative Journalism .

15. Arbeide mot hemmelighold («secrecy jurisdictions») og trygge havner for korrupte aktører og urettmessige ervervede verdier

Hemmeligholdsjurisdiksjoner eller trygge havner (« secrecy jurisdictions » eller «safe havens») er et problem for internasjonal bekjempelse av korrupsjon fordi de bidrar til å skjule identiteten til korrupte aktører eller eiendelene deres. Disse jurisdiksjonene tillater typisk hemmelighold av eierskap eller stiller strenge krav for at eksterne myndigheter skal få tilgang til informasjon om eierskap i selskaper, fond og bankkontoer. Dette beskytter personer som har tilegnet seg verdier gjennom korrupsjon eller annen kriminalitet. Bruk av hemmeligholdsjurisdiksjonene vanskeliggjør også etterforskning og rettsforfølgelse, ettersom de ofte begrenser informasjonsdeling og samarbeid med andre land. Dette gjør det vanskelig for myndigheter å spore og inndra korrupsjonsmidler. Når muligheten til å skjule verdier er tilstede, kan det stimulere til mer korrupsjon og svekke styresett i både utviklingsland og etablerte økonomier.

Åpenhet er en viktig verdi i det norske samfunnet, og dette reflekteres i lovgivning og praksis som fremmer innsyn i selskapsstrukturer, eierskap og økonomiske forhold. Vi har generelt stor tillit til myndighetene, og gode regelverk for å dele informasjon fra myndighetene til offentligheten. Tillit gjør at transaksjonskostnadene blir lavere og bidrar til at vi kan drive næringslivet og staten mer effektivt.

Norge arbeider for effektive internasjonale tiltak for å redusere antallet jurisdiksjoner som legger til rette for hemmelighold. Sentrale virkemidler inkluderer informasjonsdeling om bankkontoer og finansielle eiendeler, økt åpenhet om reelle rettighetshavere og effektiv gjennomføring av FATF-standardene i alle land. I tillegg vil fortsatt støtte til undersøkende journalistikk og sivilsamfunnet være avgjørende for å avdekke bruken av slike hemmeligholdsjurisdiksjoner og deres negative konsekvenser, for derigjennom å bidra til endringer.

16. Utrede og støtte etablering av effektive regionale eller internasjonale mekanismer som motvirker straffrihet når nasjonale systemer ikke fungerer

Det er i mange land utstrakt straffrihet for storskala-korrupsjon, ettersom den korrupte eliten ofte kontrollerer både lovgivende, utøvede og dømmende makt. Store korrupsjonssaker er tidkrevende, og etterforskning krever store ressurser og involverer ofte flere jurisdiksjoner. Det er behov for nye etterforskningsteknikker og digitale verktøy og kompetanse. Grenseoverskridende korrupsjon hvor det er brukt kompliserte selskapsstrukturer impliserer ofte makteliten innenfor politikk, offentlig administrasjon og privat sektor. Etterforskere utsettes for press, trusler og innblanding i sitt arbeid. Kontrollinstitusjoner, etterforskere, påtalemyndighet og dommere må sikres uavhengighet, ressurser, tilgang til informasjon og beskyttelse. En studie utført av U4 Anti- Corruption Resource Centre, som vurderer i hvilken grad UNCAC kan håndtere storskala korrupsjon, konkluderer med at konvensjonens bestemmelser i begrenset grad er rettet mot slik korrupsjon. Studien peker samtidig på behovet for mer robuste internasjonale forpliktelser som kan støtte stater i arbeidet med å forebygge og bekjempe storskala korrupsjon.

Internasjonale mekanismer har vist seg avgjørende i land med svake rettssystemer. CICIG, opprettet av FN og Guatemala i 2007, er et av de mest vellykkede eksemplene. Kommisjonen etterforsket kriminelle nettverk, støttet påtalemyndigheten og foreslo reformer. CICIG bidro til over 120 rettssaker, avslørte omfattende korrupsjon i regjeringen, og førte til presidentens avgang i 2015. Den fikk bred støtte fra sivilsamfunn og internasjonale aktører, men ble avviklet i 2019 etter politisk motstand. Fra sivilsamfunnet er det lansert et forslag om opprettelse av en internasjonal antikorrupsjonsdomstol.

Norge støtter forslag om å utrede ulike regionale eller internasjonale mekanismer eller initiativ som kan bidra til å redusere utfordringer knyttet til straffrihet når lands egne rettssystemer hverken kan eller vil sørge for ansvarliggjøring. Norge vil delta aktivt i relevante diskusjoner om nye mekanismer for å motvirke straffrihet og vil konkret vurdere å støtte relevante initiativ som har potensial til å styrke kampen mot straffrihet for storskala korrupsjon.

17. Bedre utnyttelse av det internasjonale antikorrupsjonsrammeverket, herunder styrking av UNCACs gjennomføringsmekanisme og aktiv inkludering av utviklingsland

FNs antikorrupsjonskonvensjon (UNCAC) er et omfattende globalt rammeverk for forebygging og bekjempelse av korrupsjon, som forplikter medlemslandene til å styrke tiltak mot korrupsjon på nasjonalt og internasjonalt nivå. En sentral del av konvensjonen er dens evalueringsmekanisme, kjent som Implementation Review Mechanism (IRM), som fungerer som et viktig verktøy for å evaluere og vurdere hvordan landene implementerer konvensjonens bestemmelser. Gjennom denne mekanismen blir landene jevnlig evaluert for å identifisere svakheter i gjennomføringen, avdekke utfordringer og gi konkrete anbefalinger for forbedringer. I tillegg hjelper mekanismen med å kartlegge behovet for teknisk og faglig bistand, slik at medlemslandene kan få nødvendig støtte til å styrke sin innsats mot korrupsjon. IRM fremmer også åpenhet og samarbeid mellom stater, noe som er avgjørende for en effektiv global kamp mot korrupsjon. Lavinntektsland fremmer sjeldent resolusjoner, og deres stemmer blir i mindre grad løftet frem og hørt i CoSP -forhandlingene og i møtene i UNCACs underliggende organer.

Norge ratifiserte FNs konvensjon mot korrupsjon i 2006. Norge har vært evaluert under UNCAC to ganger. Norge ble evaluert i 2013, med fokus på kapittel III (straffeforfølgelse) og kapittel IV (internasjonalt samarbeid). Norge ble evaluert i andre runde i 2018, med fokus på kapittel II (forebyggende tiltak) og kapittel V (inndragning og tilbakeføring av verdier).

Norge arbeider internasjonalt for at UNCACs evalueringsmekanisme (« Implementation Review Mechanism ») videreføres og styrkes ved å gjøre den mer åpen, inkluderende og forpliktende. Dette innebærer blant annet å sikre at evalueringer involverer sivilsamfunnsorganisasjoner og andre relevante aktører, slik at gjennomgangen ikke bare forblir et statlig anliggende, men også inkluderer bredere samfunnsinteresser. Norge støtter også tiltak for at evalueringsrapporter og funn offentliggjøres i større grad, slik at anbefalingene kan bidra til reell endring og ansvarliggjøring. Norge har i en årrekke vært en av de største finansielle bidragsyterne til teknisk og faglig bistand for utviklingsland, slik at de kan gjennomføre konvensjonen og etterleve anbefalingene fra evalueringene. Dette inkluderer støtte til kapasitetsbygging, lovgivningsreformer og etablering av institusjoner som styrker antikorrupsjonsarbeidet.

Norge støtter et initiativ for å sikre at lavinntektsland settes i stand til å fremme resolusjoner og aktivt delta i forhandlinger av slike resolusjoner.

18. Internasjonalt rettslig samarbeid

Internasjonalt rettslig samarbeid er avgjørende i kampen mot korrupsjon fordi korrupsjon ofte involverer grenseoverskridende transaksjoner, skjulte eiendeler i jurisdiksjoner med stor grad av hemmelighold og aktører som opererer i flere jurisdiksjoner. Uten effektivt samarbeid mellom land kan korrupte enkeltpersoner og selskaper utnytte juridiske forskjeller og svakheter for å unngå etterforskning og straff. Internasjonalt rettslig samarbeid bidrar til normutvikling og utvikling av felles standarder. For å kunne bekjempe kriminalitet på tvers av landegrensene er Norge part i flere konvensjoner og avtaler som gir myndighetene mulighet til bevisinnhenting og utlevering av personer.

Norge deltar aktivt i en rekke internasjonale fora for rettslig samarbeid i blant annet Europarådet og FN. For korrupsjonssaker er OECDs arbeidsgruppe mot bestikkelser et nyttig operativt samarbeid og en møtearena for personer fra politi og påtalemyndighet som arbeider med slike saker.

For Norges del er en sentral konvensjon for rettslig samarbeid i Europa Europarådskonvensjonen om gjensidig hjelp i straffesaker av 20. April 1959. Dette er en generell konvensjon om rettslig samarbeid, som ikke er knyttet opp mot en spesifikk kriminalitetstype, som for eksempel UNCAC. Når det gjelder korrupsjonssaker spesielt, vil også UNCAC gi mulighet for rettslig samarbeid og utlevering mellom statspartene.

Internasjonalt arbeider Norge for styrking av mekanismer som fremmer rettsforfølgelse på tvers av landegrenser. Dette innebærer å bidra aktivt inn i utvikling og forhandling av nye instrumenter på feltet, og sikre at eksisterende instrumenter blir gjennomført og benyttet.

19. Trygg tilbakeføring av utbytte fra korrupsjon (fra et annet land)

Tilbakeføring av utbytte fra korrupsjon til opprinnelseslandet er viktig fordi det bidrar til å gjenopprette økonomisk rettferdighet, styrke tilliten til rettsstaten og gi midler tilbake til befolkningen som ble fratatt dem. Når stjålne midler inndras og returneres på en ansvarlig måte, kan de brukes til samfunnsutvikling, infrastruktur og velferdstjenester, i stedet for å forbli i hendene på korrupte aktører eller i utenlandske jurisdiksjoner.

Samtidig kan tilbakeføring innebærer en risiko for at midlene igjen kan bli misbrukt dersom mottakerlandet har svak styring, korrupte myndigheter eller manglende mekanismer for å sikre at pengene faktisk kommer befolkningen til gode.

Norge har systemer for å identifisere og returnere midler fra korrupsjon. I straffeloven § 75 er hovedregelen at inndragning av utbytte skal skje til statskassen. Retten kan imidlertid bestemme at det inndratte skal brukes til dekning av erstatningskrav fra den skadelidte. Justis- og beredskapsdepartementet har myndighet til å avgjøre at det som er inndratt skal deles mellom den norske stat og en eller flere andre stater. Ved avgjørelsen skal det blant annet legges vekt på hvilke utgifter som har påløpt i statene, og i hvilke land skadevirkninger har oppstått og utbyttet er oppnådd. En slik deling av utbyttet kan imidlertid ikke føre til at dekning av den skadelidtes erstatningskrav reduseres. Denne bestemmelsen er i samsvar med Norges forpliktelser etter UNCAC.

Internasjonalt tar Norge til orde for effektive tilbakeføringsprosesser som hensyntar at tilbakeførte midler kommer befolkningen i mottakerlandet til gode.