Norge er en handelsnasjon. Svært mye av det som produseres i Norge blir solgt til andre land. Norge er også avhengig av import, både til eget forbruk og til innsatsvarer til produksjon i Norge.

Norge og norsk økonomi har derfor en grunnleggende interesse av velfungerende markeder og regelbasert handel.

 

Norge og internasjonal handel

De fleste norske varer som eksporteres til USA møter i dag en tilleggstoll på 12,5 prosent (301-toll). Amerikanske myndigheter har tidligere innført sektortoll for enkelte varer på opp mot 50 prosent (232-toll).

USAs tollregime for Norge kan grovt sett inndeles i fire hovedkategorier:

  1. Varer som møter 12,5 prosent toll, fordi USAs ordinære tollsats var null før innføringen av tilleggstoll.
  2. Varer som møter høyere toll enn 12,5 prosent, fordi USAs ordinære tollsats ligger over null.
  3. Varer som møter sektortoll som ligger på et annet nivå enn 12,5 prosent, som regel mellom 25-50 prosent. Det omfatter blant annet aluminium, stål og trevirke.
  4. Varer som kun vil ilegges ordinær tollsats. Dette er varer som er unntatt tilleggstollen, og omfatter blant annet petroleumsprodukter og noen metaller.

Anslagsvis 67 prosent av det USA importerer fra Norge faller i kategori 1 eller 2 over. Eksporten utgjorde i underkant av 50 milliarder i 2024 og 2025, og omfatter blant annet sjømat.

Listen over varer som er underlagt sektortoll (kategori 3 over) oppdateres jevnlig av amerikanske myndigheter. Varer underlagt sektortoll er unntatt 301-toll under tvangsarbeidsunderøskelsen.

USTR (United States Trade Representative) har begrunnet tollsatsen som er ilagt EU med at EU har innført et forbud mot import av varer som er produsert ved tvangsarbeid. Regjeringen mener at det ikke er noen grunn til å forskjellsbehandle Norge og EU, ettersom Norge gjennom EØS-avtalen innfører det samme forbudet mot produkter laget med tvangsarbeid som EU. Norge har også kommunisert til amerikanske myndigheter at det norske forbudet vil være på plass senest samtidig med at det trer i kraft i EU.

Det betyr at den nye tollen kommer på toppen av den ordinære tollsatsen som anvendes for varer fra land som er medlemmer av WTO. Den ordinære tollsatsen varierer fra vare til vare. Noen varer har 0 prosent toll, andre har høyere. For eksempel er den ordinære tollsatsen på de fleste sjømatprodukter 0 prosent. USAs gjennomsnittlige ordinære tollsats er på 3,4 prosent.

Tilleggstollen fra USA mot Norge og 37 andre land på 12,5 prosent kommer på toppen av den ordinære tollsatsen. En vare med en ordinær toll på 2,5 prosent vil derfor møte en tollsats på 15 prosent. Storbritannia og 16 andre land er av USA ilagt en tilleggstoll på 10 prosent på toppen av den ordinære tollsatsen.

For EU og Taiwan har USA gitt de nye tollsatsene et tak på 10 prosent. For Japan, Sør-Korea og Sveits er de nye tollsatsene gitt et tak på 12,5 prosent. At tollsatsen har et tak innebærer at den samlede tollsatsen (ordinær + tilleggstoll) ikke kan overstige taket. Har varen en ordinær tollsats over taket ilegges det ikke tilleggstoll.

Den amerikanske tollsatsen bygger på den såkalte MFN-tollen. MFN står for «Most Favoured Nation» og er den ordinære tollsatsen et land anvender overfor medlemmer av WTO, med mindre det finnes en frihandelsavtale eller annen særordning som gir lavere toll. Tilleggstollen bygger på en undersøkelse hjemlet i paragraf 301 i USAs «Trade Act» av 1974, og kalles ofte en 301-tollsats.

Begge undersøkelsene er hjemlet i paragraf 301 i USAs «Trade Act» av 1974. 301-undersøkelsen om tvangsarbeid vurderer om land har innført og håndhever effektive tiltak for å hindre import av varer produsert ved tvangsarbeid, mens undersøkelsen om strukturell overkapasitet gjelder økonomiske og industrielle forhold som kan føre til overproduksjon og handelsvridning. Undersøkelsene skjer parallelt, og kan begge lede til at det ilegges tilleggstoll. Amerikanske myndigheter har fortsatt ikke avgjort om Norge også skal ilegges tilleggstoll for påstått overproduksjon.

WTO (World Trade Organization) er grunnmuren i det internasjonale handelsregelverket.

Norge og det store flertallet av verdens land er medlemmer av WTO, og må følge reglene i WTOs avtaler. Her bestemmes blant annet at man ikke kan innføre tollsatser som er høyere enn hva man har forpliktet seg til i WTOs avtaler.

I utgangspunktet kan land heller ikke ha høyere tollsatser overfor ett WTO-medlem enn et annet (det såkalte bestevilkårsprinsippet).

Toll er en avgift som staten krever inn på varer som importeres til landet, først og fremst for å beskytte egne produsenter i konkurranse med importerte varer. Inntektene fra tollen går til landet som har ilagt den. I praksis betales tollen av importøren når grensen passeres. Toll vil vanligvis gjøre at varer blir dyrere for kunder og forbrukere i landet de importeres til. Norge anvender ikke toll på sjømat og industrivarer (unntatt enkelte tekstilprodukter) og har toll på en del landbruksvarer.

To eller flere land kan inngå en frihandelsavtale. En slik avtale må dekke så og si all handel, og ikke kun et fåtall utvalgte varer, for å være i samsvar med WTO. Frihandelsavtalene gir vilkår og tollsatser mellom avtalepartene som er bedre enn vilkårene mellom WTO-medlemmer som handler på grunnlag av WTO-avtalene.

Norge har inngått over 30 frihandelsavtaler. Norge forhandler de aller fleste av sine frihandelsavtaler gjennom det Europeiske frihandelsforbundet (EFTA), som består av Island, Liechtenstein, Norge og Sveits. Disse avtalene inngås mellom EFTA-landene på den ene siden, og ett eller flere andre land på den andre siden.

I arbeidet med EFTAs handelsavtaler prioriterer Norge bedre tilgang i andre land for blant annet norske varer, tjenester, og investeringer.

Fra norsk side vektlegges også temaer som menneskerettigheter, arbeidstakerrettigheter, miljø og klima.

EØS-avtalen er en frihandelsavtale, men også mye mer. Gjennom EØS-avtalen er Norge, Island og Liechtenstein en integrert del av EUs indre marked. Denne tette integrasjonen dekker et bredt spekter av samarbeid, også utenfor handel.

«Straffetoll» er et begrep som ofte benyttes i det offentlige ordskiftet. Det brukes om ulike tolltiltak som har som formål å reagere på handelspraksisen til et land, eller legge press på en handelspartner. «Straffetoll» er ikke et offisielt begrep i internasjonalt regelverk.

Det som i dagligtale beskrives som «straffetoll» kan både være lovlige og ulovlige tiltak under WTO-regelverket.

«Handelstiltak» er et samlebegrep på midlertidige tiltak et land kan innføre som reaksjon på konkrete handelsutfordringer. Regelverket i WTO beskriver når slike tiltak kan innføres.

Nærmere om de ulike formene for «handelstiltak»:

Antidumpingtiltak: Dumping» foregår dersom et produkt selges på eksportmarkedet til en pris som er lavere enn prisen i hjemmemarkedet. Anti-dumping-tiltak er tiltak for å motvirke «dumpet» import som medfører skade på importlandets industri.

Utjevningstiltak: Hvis et produkt har blitt subsidiert ved produksjon eller i eksportlandet, kan dette føre til lavere pris og økt import av det aktuelle produktet i et annet land. Dette kan forårsake skade på importlandets egen industri. I slike tilfeller kan importlandet innføre utjevningstiltak, typisk i form av avgifter, for å utjevne skaden på innenlandsk industri.

Globale beskyttelsestiltak: Tiltak med formål å beskytte egen industri mot plutselig endrede importstrømmer som skader importlandets industri. Slike plutselige endringer vil kunne oppstå dersom ett land innfører toll på produkter fra et annet land. Varene fra dette andre landet da vil kunne ende opp i nye markeder hvor de ikke har vært solgt i like stor grad tidligere. Dette gjør at et tredjeland plutselig kan merke en stor økning i sin import av de aktuelle varene.

Beskyttelstiltak skal i utgangspunktet være globale og anvendes likt mot alle handelspartnere ettersom formålet ikke er å «straffe» et spesifikt land, men å beskytte eget marked mot økte varestrømmer.

I det offentlige ordskiftet kan man ofte høre snakk om «mottiltak» mot andre lands tolløkninger. Dette kan være flere former for reaksjoner. Reglene i WTO sier hvilke former for mottiltak som er tillatt, uten at man først går veien om tvisteløsningssystemet i WTO.

Å øke toll på import fra ett land som gjengjeldelse for det andre landets tolløkninger, er ikke uten videre i tråd med WTO-regelverket.

Både anti-dumping-tiltak og utjevningstiltak er tillatte mottiltak mot henholdsvis dumping og subsidier. Se også om «rebalanserende» tiltak lengre ned.

Beskyttelsestiltak skal i utgangspunktet gjelde overfor alle land, og det kan derfor virke misvisende å kalle disse for «mottiltak».

Beskyttelsestiltak innføres som konsekvens av endrede handelsmønstre som fører til endrede importstrømmer. Slike endrede handelsmønstre vil typisk skje som følge av at en annen stor importør setter opp toll, og at eksport dermed i praksis omdirigeres. For å beskytte sitt eget marked kan et land innføre beskyttelsestiltak, i form av toll eller kvoter for å begrense importen fra andre land.

Som svar på globale beskyttelsestiltak kan eksportland i henhold til WTO-regelverket iverksette en form for mottiltak mot det landet som innfører beskyttelsestiltaket. Denne formen for mottiltak, ofte i form av økt toll, er ment for å gjenopprette handelsbalansen mellom de to landene, og kalles derfor «rebalanserende tiltak».

Økte tollsatser i viktige markeder kan føre til nye handelsmønstre og plutselig endrede importstrømmer. Hvis EU iverksetter globale beskyttelsestiltak for å beskytte industri i EU-land, mener Norge at EØS/EFTA-landene ikke skal rammes.

Norge mener at beskyttelsestiltak mellom de 30 landene som utgjør EØS (27 EU-land samt Norge, Island og Liechtenstein), ikke er forenlig med EØS-avtalens innhold og formål om et ensartet indre marked. EØS/EFTA-landenes tette integrasjon i EUs indre marked tilsier at de ikke skal rammes av EUs eventuelle beskyttelsestiltak.

I 2018 innførte USA toll på stål og aluminium. Blant annet som en konsekvens av dette innførte EU beskyttelsestiltak på stål (ikke aluminium). Norge ble, sammen med de to andre EØS-medlemmene Island og Liechtenstein, ikke omfattet av disse tiltakene på grunn av den tette økonomiske integrasjonen som følger av EØS-avtalen.

Norge har nulltoll på de fleste industrivarer fra USA, og har toll på landbruksvarer. I gjennomsnitt er Norges anvendte tollsats mot USA under 5 prosent. Alle disse tollsatsene er hjemlet i WTOs regelverk og basert på avtaler alle WTOs medlemsland, inkludert USA, har sluttet seg til. USAs nye tollsatser bryter med disse avtalene.