Historisk arkiv

Historisk likestilt foreldrepengeordning

Historisk arkiv

Publisert under: Regjeringen Solberg

Utgiver: Barne- og likestillingsdepartementet

Jeg er glad for at vi har en av verdens rauseste foreldrepengeordninger, og at det er en Høyre-, Fremskrittsparti- og Venstre-regjering som legger frem den mest offensive, likestilte foreldrepengeordningen noen gang i Norge. Dette er en historisk dag for likestillingen.

Regjeringen foreslår i dag at foreldrepengeperioden deles i tre, der mor og far ved 100 prosent uttak har 15 uker hver til seg og 16 uker til fri fordeling. Målet er at dette vil gjelde for foreldre til barn født etter 1. juli 2018.

Fedrene får en større andel enn de noen gang har hatt, noe som er bra for barnet og bra for likestillingen i hjemmet. Alt i alt kan far ta ut hele 31 uker, noe som gir en oss en foreldrepermisjonsordning i verdenstoppen!

Fedre følger kvoten

Vi ser av statistikken at uavhengig av fødselstidspunkt tar omkring 7 av 10 fedre ut nøyaktig fedrekvoten. Da kvoten ble redusert fra 14 til 10 uker, reduserte fedrene sitt uttak av foreldrepengedager.

Utviklingen viser at det er nødvendig med kvoter for at far skal ta ut mer tid med barna i deres første leveår.

1. april i år var det 25 år siden fedrekvoten ble innført. Norge innførte fedrekvoten i 1993, som det første landet i verden. Da var den på 4 uker. I følge en artikkel i Arbeid og velferd, bygget på registerdata fra NAV og en surveyundersøkelse gjennomført våren 2017, svarer 89 prosent av fedrene og 83 prosent av mødrene at de er positive til at det finnes en fedrekvote. De som stiller seg positive til at det skal finnes en fedrekvote fikk også spørsmål om hvor mange uker de syntes fedrekvoten skulle vare. Gjennomsnittet for fedrene var 15,3 uker. Blant mødrene var gjennomsnittlig ønsket lengde på fedrekvoten 13,2 uker. Undersøkelsen viser altså at begge foreldrene vil ha lengre fedrekvote enn den er i dag, men kvinner ønsker den kortere enn mennene selv. Det er et tankekors.

Forskning om samspill mellom fedre og deres små barn viser at både hvor mye tid man er sammen, og kvaliteten på samværet er viktig for barnas sosiale utvikling. Når fedrene tilbringer lengre tid alene sammen med barna, tar de mer ansvar hjemme. Dette er positivt for fedrene selv, for mødrene og ikke minst for barna, som får et nært og godt forhold til begge sine foreldre.

Familier må velge selv

Utvalget som gikk gjennom offentlig støtte til barnefamiliene, Ellingsæterutvalget, gikk inn for en todeling av foreldrepengeperioden. Jeg mener en todeling blir alt for rigid. Barn og familier er ulike, og har ulike behov. Gjennom tredeling av foreldrepengeperioden sikrer vi fleksibilitet og frihet for familiene til å velge de løsningene som passer best for dem. Derfor er jeg imot den todelingen som Ellingsæterutvalget har tatt til orde for.

Slipp pappa til!

2 av 10 fedre tar i dag ut mer enn kvoten. Når foreldrene selv skal fordele den siste tredjedelen av foreldrepengene, kan like gjerne far som mor ta denne. Det er ikke en selvfølge at mor automatisk tar ut delen som er til fri fordeling.

Flere mammaer må gi fra seg tittelen som administrerende direktør i hjemmet, og slippe pappaene til i omsorgen for barna. De må ha tillit til at mannen pakker sekken med riktig skiftetøy og kjøper inn regntøy i riktig størrelse. Vi vil at mannen skal være superpappa og ta ut kvoten sin og mer enn det. Men til syvende og sist vil vi kvinner ha det siste ordet. Nå er det på tide å slippe til pappa.

Jeg er spent på tallene i årene fremover når det gjelder fedre som tar ut mer enn 15 uker fedrekvote.

Likestilling er ikke en sak kun for kvinner. Menn er nødt til å ta likestillingskampen for seg og sin famille, og det kan hende de må ofre noe på veien. Likestilling kommer ikke av seg selv. Det gjorde den ikke for kvinnene og det kommer den heller ikke til å gjøre for mennene.

Jeg mener tredelingen av foreldrepengeordningen bidrar til mer likestilling som igjen bidrar til at flere barn vokser opp i hjem der det er like naturlig at det er pappa som er hjemme, som mamma.

Innlegget er publisert i Dagbladet 10. april 2018