Historisk arkiv

Kulturpolitiske utfordringer i et nytt århundre

Historisk arkiv

Publisert under: Regjeringen Stoltenberg I

Utgiver: Kulturdepartementet

Kulturminister Ellen Horn

Kulturpolitiske utfordringer i et nytt århundre


Norsk kulturforums og Kulturforbundets konferanse, Det Norske Teatret, Oslo, 30. mai 2001

Kjære venner,
Kulturbrevet ønskes velkomment både som et bidrag til å sette kultur på den politiske dagsorden og som et initiativ til å samle krefter for et felles kulturløft. Det er positivt at så mange ulike organisasjoner har undertegnet brevet slik at vi – kulturpolitikere, kulturarbeidere, kunstnere og alle andre kulturinteresserte – kan spille på lag for å få til en ambisiøs satsing på kultur. Et helhetssyn på kulturpolitikken er en forutsetning for å få til en langsiktig kulturpolitisk planlegging. Kulturen gjør Norge rikere er overskrift for dagen. I Norge har vi et rikt kulturliv, men å opprettholde det og utvikle det fordrer mer romslige rammer å operere innenfor – det tror jeg vi alle her er skjønt enige om. Å bidra til dette er en sentral kulturpolitisk utfordring.

I kulturbrevet fra 1945 uttrykkes det et ønske om "å gjenskape hos folket troen på de åndelige verdier". Dette synes å være like aktuelt i dag som den gang. Det moderne mennesket trenger mer enn materielle verdier. Vi trenger ikke bare noe å leve av, men også noe å leve for. Opplevelser, stimulans av følelser, historiefortelling. Vi trenger rom for refleksjon og ettertanke. Vi trenger glede og skjønnhet, provokasjon og uro. Vi trenger satsing på kultur, for vår fysiske og mentale helse.

Og la meg her og nå skyte inn en takk til The Northern Europe Jazz Quartet.

Vår kulturpolitikk har som formål å fornye og vitalisere kulturlivet. Under mottoet "Mer penger til kultur, mer kultur for pengene" vil Arbeiderpartiregjeringen øke satsingen på kulturfeltet frem mot vår 100- års feiring som selvstendig nasjon i 2005.

I tillegg til å følge opp arkiv-, bibliotek- og museumsmeldingens satsinger – som Stortinget har sluttet seg til – legger opptrappingsplanen vår opp til en satsing på både profesjonell kunst, på det folkelige, frivillige, lokale kulturliv og festivaler, og på medier og idrett.
Når man leser det opprinnelige kulturbrevet fra 1945, er det skremmende mange likhetstrekk i situasjonsbeskrivelsen om manglende vektlegging av kultursakene med fokus på det materielle. Men vi står i dag overfor nye kulturpolitiske utfordringer og muligheter i et samfunn som ser ganske annerledes ut enn det gjorde bare for 20-30 år tilbake.

Endringene er i høy grad knyttet til globaliseringsprosesser som handler om at en rekke kommunikasjonsmidler, fra internasjonale rutefly til det globale nettverket av datamaskiner, gjør at kapital, varer, mennesker og kulturfenomener nå flyttes med kolossal hastighet – eller simpelthen øyeblikkelig – fra ett sted på kloden til et hvilket som helst annet.

Å utnytte de nye mulighetene og møte de nye utfordringene i lys av globaliseringen fordrer en grunnleggende refleksjon over dagen kulturpolitikk. Som kjent er kulturdepartementet i gang med å utarbeide en ny kulturmelding som etter planen skal legges frem i 2002.

Siktemålet er å få frem en overordnet og prinsipiell drøftelse av de kulturpolitiske utfordringer i dagens og morgendagens Norge. En klargjøring av grunnleggende begreper, tanker og verdier er en forutsetning for en fruktbar debatt om de kulturpolitiske utfordringene vi står overfor.

Kulturbegrepet

Alle landets aviser eller i alle fall veldig mange har brakt som et hovedbudskap at kulturbrevet ønsker å fjerne idretten fra Kulturdepartementets ansvarsområde. La meg her og nå slå fast at ved overrekkelsen av kulturbrevet i Bergen ble det understreket at dette ikke var hensikten. Brevskriverne fryktet at vi ikke skilte klart mellom de ulike sektorene under departementets vinger og at kunsten ble den lidende part. Min klare holdning- som kulturminister og kunstner – er at kunsten skal ha en sentral plass i Kulturdepartementet side om side med breddekultur, idrett og medier.

Kulturbegrepet er et vidt og åpent begrep med skiftende betydning i forhold til tid og sted og i forhold til hvilken sammenheng det anvendes i. Å forsøke å trekke opp klare grenser mellom hva som er kultur og hva som er noe annet ved å søke etter en uforanderlig kjerne, er hverken mulig eller særlig hensiktsmessig. Et innsnevret kulturbegrep med en gitt essens kan lett virke ekskluderende på nye kulturelle uttrykk som oppstår i et samfunn som er i rask endring. Nettopp på grunn av kulturbegrepets foranderlige karakter i takt med samfunnsendringene, er det viktig å føre en fortløpende debatt over hva begrepet til enhver tid betyr og skal tjene til.

Slik jeg leser kulturbrevets kommentarer om utvanning av kulturbegrepet, etterlyses det et større fokus på kunsten i kulturpolitikken. Kunstbegrepet er et likeså åpent og sammensatt begrep som kulturbegrepet. En stor del av samtidskunsten handler nettopp om å utforske kunstens grenser og beveger seg nødvendigvis i et grenseland mellom hva som er kunst og hva som ikke er kunst.

På samme måte som det kan være svært problematisk å skille mellom høykultur og lavkultur, profesjonell kunst og amatørvirksomhet, kan det i mange sammenhenger også være vanskelig å skille mellom det man velger å kalle kunst og det man velger å kalle idrett. Likhetene lar seg vanskelig utsi i ord. Derfor valgte jeg ved en anledning å vise at den ypperste menneskelige prestasjon i idretten tangerer kunsten. Ved en middag med Stortingets kulturkomité inviterte jeg våre fremste landslagsturnere i OL-troppen til å opptre nettopp for å vise frem de glidende grensene mellom kunst og idrett.

Kunstutfoldelse er kommunikasjon med omgivelsene. Kunst innebærer mellommenneskelige møter. Mottakerne vil ikke alltid like eller forstå det kunstneren frembyr gjennom sitt kunstuttrykk, men publikum skal føle at de møter noe som rører dem følelsesmessig og intellektuelt. Kunst er noe som gir grunnlag for tolkninger og assosiasjoner, og som derigjennom kan skape nye tanker og kreative ideer til glede og nytte for mange. Heftige diskusjoner og meningsbrytninger om kunst og kvalitet er egentlig vitnemål om et levende kunstliv preget av mangfold med den kraft og vitalitet som følger av dette. Kunsten skapes av et mindretall og kan slik sett fremstilles som noe eksklusivt, men kunstens formidling og kommunikasjon med samfunnet innebærer et samspill med kulturlivet i bredeste forstand. Følgelig gir det mening både å vektlegge kunstnerisk kvalitet og samtidig holde fast ved et vidt kulturbegrep.

"Statens interesse for kunst er langt farligere en dens likegyldighet," sa en tysk forfatter en gang. Mulig det – Men: . De frie, profesjonelle kunstnerne representer en knapp ressurs som må dyrkes og tas vare på. Og et viktig mål for oss i Kulturdepartementet er å legge til rette for at kunsten og kunstnerne får gode rammer de kan bevege seg fritt innenfor. I et moderne samfunn er kunstneriske skapelsesprosesser viktige. Kunstnerne gir oss det eksepsjonelle og utsøkte, de estetiske opplevelser som vi kan strekke oss etter. Kunsten kan være både stygg og vakker – men aldri likegyldig. Kunsten skal både glede og provosere – kunsten skal være et korrektiv og en motvekt til det hverdagslige, og inspirere til fantasi og nytenkning. Som kulturmyndighet må vi ha et våkent blikk for at kunstnerisk frihet ivaretas, samtidig som vi må sikre at publikum får rik anledning til å få oppleve kunst. Formidling er derfor svært viktig, og både kunstnerne selv og kunstinstitusjonene må tenke mye på å åpne seg – og bedre kontakten med publikum. Gjøre døren høy og porten vid, for å si det litt høytidelig.

"Oslo Open" var i så måte et spennende prosjekt under Oslos 1000års jubileum i fjor – en kunststafett i regi av Høvikodden kunstsenter – hvor en rekke kunstnere i hovedstaden åpnet dørene inn til sine atelierer - og lot publikum oppleve kunsten og de skapende prosessene i deres egne verksteder. Slike initiativer er både utviklende og inspirerende for begge parter. Oslofilharmonien på nye tomter i bybildet er også interessante eksperimenter – eller rockeband på byens T-bane-stasjoner. Det er mye kreativitet på formidlingssiden som er vel verd å merke seg.

Med den siste kulturmeldingen fra 1990-tallet ble det såkalte sektorovergripende kulturbegrepet introdusert. Tanken var at kulturpolitikken ikke kan sees i isolasjon, avgrenset til en bestemt sektor i samfunnet. Kultur er også en dimensjon ved alt samfunnsliv, favner på mange måter det meste i vårt sivile samfunn. Jeg har en gang brukt uttrykket den identitetspolitiske sektor!

Kulturpolitikken har i denne forstand en sektorovergripende betydning, og satsing på kultur må settes inn i en større helhet. Fra ulike hold er det ofte blitt uttrykt en bekymring for at kulturpolitikken – fra å skulle være sektorovergripende i stedet er blitt sektorovergrepet og underlagt ytre nyttehensyn. Nettopp for å hindre at kulturen blir sektorovergrepet vil kunst- og kulturfeltet antagelig være tjent med en bred forståelse av kulturbegrepet som kan bidra til å bringe kulturen ut av en slags isolasjon og inn i strategisk allianse med andre politikkområder.

I forhold til alt som er grensesprengende og nytt trenger vi et åpent og bevegelig kulturbegrep såvel som et åpent kunstbegrep. Vi trenger et kulturbegrep som kan fange opp nye impulser og som inkluderer det som er fremmed og nytt, ikke minst fra andre deler av verden hvor man opererer med ganske andre kunst- og kulturbegrep enn det man tradisjonelt har gjort i Norge.

Fellesskap og identitet

Erkjennelsen av at Norge er blitt et flerkulturelt samfunn representerer nå en klar hovedutfordring for kulturpolitikken. Innvandringen har gjort det nødvendig å utvide den allmenne kulturpolitikken med en ny dimensjon og utforme en overordnet kulturpolitikk for å fremme kulturelt mangfold. Dette er ikke først og fremst en kulturpolitikk for minoriteter, men en kulturpolitikk for alle innbyggerne – både den norsk etniske majoriteten og de ulike minoritetene - i et flerkulturelt Norge.

Norsk identitet er i endring, og vi ønsker et varmt og inkluderende samfunn. Kulturlivet må bidra til integrasjon og gjensidig forståelse. Et grunnleggende prinsipp i et demokratisk flerkulturelt samfunn må være retten til å leve ut sin dobbelte tilhørighet – å bevare forholdet til sin egen kulturelle bakgrunn uten å føle seg tvunget til å dekke over den, og samtidig kunne åpne seg for vertslandets kultur. Begrepet "integrering" må da forstås som en gjensidig kulturutveksling, i motsetning til en en-veis absorbering av minoritetskulturer i den dominerende majoritetskulturen.

Vi vil sikre kulturelt mangfold. Kunstnere med multietnisk bakgrunn må få slippe til – på lerret, i mediene, på våre scener og konsert-podier. I dannelsen av en ny flerkulturell norsk identitet spiller institusjonene en vesentlig rolle som forvaltere av den nasjonale kulturen. Dersom institusjonenes formål er å fungere som hele befolkningens institusjoner, må de være tilgjengelige for alle og gjenspeile mangfoldet i befolkningen. Det er en kulturpolitisk utfordring å stimulere til dette.

Til en viss grad har det faktum at Norge er et flerkulturelt samfunn gitt seg utslag i at kulturlivet har fått nye impulser fra utøvere med andre kulturbakgrunner som uttrykker seg på andre måter enn det som hittil har vært vanlig i Norge. Likevel har verdenskulturen en beskjeden plass i dagens kulturbilde, og det er få kunstnere med innvandrerbakgrunn som er synlige i norsk kunst- og kulturliv.

Det kulturelle mangfold gjenspeiles ikke i de offentlig subsidierte kunst- og kulturaktivitetene; heller ikke i det publikum som disse aktivitetene tiltrekker seg. Dette henger delvis sammen med at storsamfunnet på mange måter har en utpreget eurosentrisk kunstoppfatning. Selv om den statlige kulturpolitikken i teorien ikke favoriserer dette har kunst- og kulturuttrykk som er fremmede for den europeiske tradisjonen vanskelig for å nå frem i kampen om offentlige midler.

En av de viktigste kulturpolitiske utfordringene må derfor være å stimulere til en åpnere kunstforståelse både hos publikum og i det eksisterende kunstnersamfunnet, på en måte som gir reelt likeverd mellom ulike uttrykksformer.

Mange kunstnere med minoritetsbakgrunn føler seg fremmede for benevnelsen "etnisk kunstner" fordi de blir fratatt muligheten til å være individuelle kunstnere og ikke nødvendigvis etniske kunstnere. En grunnleggende kulturpolitisk utfordring blir således å sikre at ulike kulturpolitiske støtteordninger fanger opp hele spekteret av kulturuttrykk i et flerkulturelt Norge, samtidig som man unngår tendensen til å nærme seg kunstnere med minoritetsbakgrunn utfra vestligskapte stereotypier som reduserer individuelle kunstnere til representanter for "eksotiske" kulturer.

For å følge opp de siste årenes flerkulturelle prosjektarbeid og få til en systematisk, mer langsiktig satsing arbeider vi for å etablere et internasjonalt kultursenter. Målet er å kvalitetssikre og samordne den flerkulturelle innsatsen. Dette vil gjøres i nært samarbeid med de institusjoner som i mange år har ivaretatt flerkulturelle interesser.

Kulturhistorie og formidling

Å følge opp den ambisiøse abm-meldingen i alle dens fasetter er et stort og omfattende prosjekt. Det er faktisk tale om en av de største og mest fremtidsrettede satsinger innenfor kultursektoren noen gang, intet mindre!

Regjeringen mener at en ressursmessige oppgradering av arkiv, bibliotek og museer er høyst påkrevd, og dette arbeidet satser vi nå sterkt på. Det perspektivet som er trukket opp i stortingsmeldingen utgjør rammen for det oppfølgingsarbeidet som vi er i full gang med.

La meg kort fortelle om de største og viktigste oppgavene og ambisjonene:

  • Vi skal sikre samfunnets felles hukommelse inn i den elektroniske tidsalder.
  • Gjennom digital formidling skal vi få fram i lyset det unike kilde- og kunnskapsmateriale som ligger skjult for de fleste i våre arkiver.
  • Vi skal utvikle vårt bibliotekvesen med Nasjonalbiblioteket i spissen til et helhetlig system basert på brukertilpassede teknologiske løsninger.
  • Vi skal skape det såkalte sømløse bibliotek, dvs. et bibliotektilbud som gjør at enhver bibliotekbruker skal kunne henvende seg til et hvilket som helst bibliotek uavhengig av type og størrelse for å få den tjeneste og den service vedkommende måtte ønske.
  • Utvide bredbåndstilknytningen for folkebibliotekene.
  • Vi skal bedre og samordne markedsføringen av de ulike offentlig finansierte kulturtilbudene. Kulturnett – Norge.
  • Vi skal legge til rette for utviklingen av et stort nasjonalt kunstmuseum i hovedstadsområdet.
  • Vi skal omskape et fragmentert museumslandskap i et land med "verdensrekord" i antall museer ut fra tre prinsipper:
    - å bevare og styrke lokalt engasjement i kulturvernet,
    - å sikre faglig kompetanse og institusjonell styrke på regionalt nivå, og
    - å samordne museene i et nasjonalt nettverk.

Målet vårt er en regional konsolidering innenfor et nasjonalt samordningsperspektiv som vil legge til rette for en god arbeidsdeling, motvirke konkurrerende overlapping og dermed sikre faglig sammenheng og god ressursutnyttelse. Dette betyr ikke at vi har til hensikt å sentralisere formidlingsarenaer og møteplasser. Derimot ønsker vi på regionalt nivå å bygge institusjonelle strukturer som er færre og dermed sterkere både faglig og økonomisk enn i dag.

  • Sist, men ikke minst skal vi etablere et statlig samordnings- og utviklingsorgan for hele abm-feltet, et sentralorgan som skal utvikle fellesløsninger og yte fellestjenester overfor institusjoner innenfor både arkiv-, bibliotek- og museumssektoren.

Målet er at brukerne får et best mulig tilbud.

Barn og unge

Et stort antall kulturinstitusjoner gjør en betydelig innsats overfor den viktige målgruppen barn og unge. Mange kommuner og fylkeskommuner har iverksatt ulike tiltak og prosjekter for å styrke forbindelseslinjene mellom kultursektoren og skoleverket. Den kulturelle skolesekken i Sandefjord og kulturnista i Møre og Romsdal er blant de mest utbygde og kjente eksemplene. Statsminister Stoltenberg varslet allerede i fjor sommer at regjeringen vil gi alle skolebarn en kulturell ryggsekk.

Under presset fra den kommersielle medie- og underholdningsindustrien trenger barn et kulturtilbud som alternativ til Internett og TV-titting. Norske skolebarn skal få oppleve levende musikk, dans og teater, møte forfattere og billedkunstnere, og lære sin historie å kjenne gjennom biblioteks- og museumsbesøk i lokalsamfunnet. En arbeidsgruppe er i gang med å konkretisere dette tiltaket.

En idekonferanse er avholdt og en idekatalog skal være tilgjengelig på Internett gjennom Kulturnett Norge og skolenettet til sommeren.

Språk og leseferdigheter

Språket er uten tvil vår fremste kulturbærer. Norsk språk og litteratur representerer selve grunnlaget for den kulturarven og den identiteten som det kjennes naturlig for oss nordmenn å slå vakt om. Språk – i tale og skrift – er en forutsetning for det samfunnet vi lever i, enten vi ser på det som utdanningssamfunn, informasjonssamfunn eller helt enkelt det stedet der man bor. Språket er grunnlaget for kommunikasjon, for utveksling av kultur, fellesskap og deltakelse.

Utgangspunktet for den generelle kulturmeldingen er en merknad fra familie-, kultur- og administrasjonskomiteen i Stortinget i budsjettinnstillingen for 2000. Komitéen pekte der på behovet for en mer overordnet og prinsipiell drøftelse av de kulturpolitiske utfordringene i Norge. Og så sa komitéen: Det bør her legges særlig vekt på presset på norsk kultur og språk som følge av økt globalisering og teknologisk utvikling, men også de fordeler norsk kulturliv kan oppnå i et åpnere internasjonalt samfunn og de bidragene norsk kulturliv kan yte overfor kulturinstitusjoner og brukere av kulturtilbud i andre land.

Selv om det her ikke er brukt så mange ord, setter likevel denne komitemerknaden språket - det norske språket – øverst oppe på den kulturpolitiske dagsordenen.

Det er all grunn til å tro at språkvernspørsmål i vid betydning vil bli stadig mer sentrale i det språkpolitiske ordskiftet. Foruten kulturmeldingen arbeider departementet nå med å forberede en ny stortingsmelding om målbruk i offentlig tjeneste, som skal legges frem til høsten.

Et viktig formål med språkmeldingen er å skissere en ramme for et språkpolitisk program som famner videre enn det tidligere meldinger av dette slaget har gjort. I år vil denne meldingen også ta opp prinsipielle språkpolitiske spørsmål, særlig det stadig økende presset norsk språk er utsatt for. En språkvernplan som Norsk språkråd vedtok på siste rådsmøtet, reiser en rekke sentrale problemstillinger i så måte.

La meg her bare slå fast det som må være det helt overordnede målet på dette området. Det er at norsk språk – både nynorsk og bokmål – skal bestå som et kulturspråk og et fullverdig bruksspråk på alle områder av samfunnslivet.

Vi blir stadig mer eksponert for engelsk, som er det språket som påvirker norsk mest i dag, både skriftlig og muntlig, gjennom media, arbeidsliv, utdannings- og forskingssektoren, underholdningssektoren og gjennom alt som har med teknologi å gjøre. Både i media og politiske kretser blir den angloamerikanske språkpåvirkningen ofte nevnt som en trussel mot norsk språk. Slik den blir nevnt som en trussel for omlag alle andre språk i verden.

Når man i denne sammenhengen anvender uttrykk som språkvern og trussel er det samtidig viktig å være seg bevisst at ethvert språk er i stadig endring. Det er ingen trussel at norsk språk endrer seg under påvirkning av andre språk. Det som er en trussel i denne sammenhengen, og som trenger mottiltak, er at norsk risikerer å miste hele språkbruksområder til engelsk.

Et nasjonalspråk, som det norske, må ikke bare vernes, men utvikles og gjøres i stand til å møte nye utfordringer, nye uttrykksformer i et omskiftelig samfunn.

Det er all grunn til å tro at det er teknologibasert språkbruk som blir den største utfordringen for norsk språk generelt og for nynorsk spesielt. Man regner med at koblingen mellom språk og informatikk er det som virkelig vil prege den teknologiske utviklingen i årene fremover. Såkalt språkteknologi vil trolig føre til grunnleggende endringer i kommunikasjonsmønster, i både arbeids- og hverdagsliv.

Jeg vil alltid med glede minnes en eldre kvinne som opprørt kom til meg og sa: "Jeg har aldri hørt at det har vært noe folkekrav at vi skal kunne snakke med kjøleskapet vårt!" . Men, det er allikevel et faktum at både den taleoppfattende brødrister og komfyr kan være nært forestående og vi vil foretrekke at de snakker norsk.

I februar måned fikk jeg overrakt en handlingsplan for norsk språk og IKT fra Norsk språkråd, og de utfordringene som her er skissert er noe av det vi nå må gå løs på over et brett felt.

Gode møteplasser

Den offentlige samtale krever hensiktsmessige kulturelle møteplasser, og regjeringen vil derfor sikre og styrke slike møteplasser gjennom statlig støtte til nasjonale kulturbygg. ABM-meldingen har lagt grunnlaget for det viktige arbeidet vi nå er i gang med for å skape gode møteplasser.

Det foreligger en rekke udekkede behov og mange urealiserte byggeprosjekter i kultursektoren, og det er et sterkt behov for en samlet oversikt. I departementet utarbeider vi derfor nå en investeringsplan som skal legges fram i budsjettet for 2002.

Denne investeringsplanen vil gjøre det mulig å se alle byggeprosjektene i sammenheng, slik at vi lettere kan foreta de nødvendige og riktige prioriteringene.

Stortingets ønske om en opprusting av kultur-Norge samsvarer med Arbeiderpartiets program for samme periode, der vi understreker vårt mål om en kraftig opptrapping av bevilgningene til kulturformål i perioden fram mot hundreårsjubileet i 2005.

Departementets arbeid med investeringsplanen har til hensikt å gi kulturinstitusjoner og tiltak bedre fysiske rammer og å realisere dette gjennom god planlegging og gjennomføring. Investeringsplanen vil fungere som et styringsdokument for kulturbygginvesteringer i kommende fireårsperiode.

I dette arbeidet må vedtatte prosjekter må naturligvis ha høyeste prioritet. Samisk tusenårssted og fylkesvise tusenårssteder skal dessuten også prioriteres i perioden frem mot 2005.

Men selv om vedtatte prosjekter har førsteprioritet, ser vi at det også er andre områder som trenger et krafttak. Vi vil derfor realisere flere viktige og lenge forsømte prosjekter i denne perioden, blant annet vil vi bygge et senter for romanikultur ved Glomdalsmuseet og et nytt teaterbygg for Hålogaland teater.

Arkitektur og design er et annet viktig satsningsområde, noe som vil komme til uttrykk i både kultur-, nærings-, by- og distriktspolitikk. Kvaliteten på våre fysiske omgivelser er et uttrykk for vår kulturelle identitet. Vakre omgivelser skaper dessuten grunnlag for trivsel og livskvalitet, og gir inspirasjon og skaperglede.

Her ser vi vårt ansvar som pådriver for å forskjønne omgivelsene og skape god byggeskikk. Vårt mål er å fremme et godt samarbeid mellom det private og det offentlige, lokalt og nasjonalt, og på tvers av tradisjonelle sektorer, for å sikre høy estetisk kvalitet på våre felles omgivelser.

Kultur og næring

Sammen med min kollega Grete Knudsen i Næringsdepartementet har jeg startet arbeidet med en handlingsplan for kultur og næring.

Tradisjonelt har kultur- og næringsliv oppfattet seg som to motsetninger eller ytterpunkter. Kulturlivet står for de myke verdiene, mens næringslivet representerer de harde realiteter. Her er det imidlertid en holdningsendring på gang. Flere og flere aktører både i kultur- og næringsliv innser at det er ønskelig og viktig å gå inn på de samarbeidsområdene som er nyttig for begge parter.

Vi vil belyse hvorfor næringslivet og kulturlivet bør samarbeide, hvordan de kan samarbeide og hvilke kreative muligheter dette kan utløse. Sammen med Handels- og Næringsdepartementet har vi derfor nylig avholdt et meget vellykket Samråd om kultur og næring, noe som vil danne utgangspunktet for utformingen av en handlingsplan for dette feltet.

La meg avslutte med å sitere fra det første kulturbrevet som sa at å bygge kulturen er å bygge landet! Som kulturminister er jeg i likhet med kulturbrevskriverne av 1945 opptatt av å løfte kulturpolitikken opp hvor den hører hjemme – som et midtpunkt i arbeidet for nasjonal selvhevdelse. Dette er minst like viktig i disse globaliserte tider som i etterkrigstidens Norge!

Til toppen