Miljøvernminister Thorbjørn Berntsen

Naturvernåret 1995 - avslutningsarrangement

Ishavskatedralen Tromsø 4. desember 1995

Starten på det europeiske naturvernåret 1995 ble markert i et surt og kaldt vintervær ved Østmarksetra, en av innfallsportene til Oslo marka. Til tross for dette hadde mange møtt frem og organisasjonenes ulike aktiviteter var med på å sette en fin ramme om åpningen. Norges Jeger og Fiskerforbund serverte til og med fersk jegersuppe og sørget for at folk fikk litt varmt i kroppen. Mange vil kanskje hevde at det sure været vi hadde denne januardagen er betegnende for det "klimaet" miljøvernarbeidet for tiden befinner seg i. Jeg skal ikke nekte for at det å arbeide for et bedre miljø til tider kan oppleves tungt og at en for ofte ser at miljøet blir den tapende part i kampen mot andre interesser - selv i et naturvernår. Gjennomføringen av naturvernåret har imidlertid vært preget av en positiv holdning og pågangsmot. For meg personlig har det også bydd på en rekke fine opplevelser. Jeg satte spesielt stor pris på å få foreta avdukingen at et minnesmerke over Olav Gjærevoll - verdens første miljøvernminister og en pioner innenfor miljøvernarbeidet i Norge - i forbindelse med et seminar om biologisk mangfold ved Jostedalsbreen nasjonalparksenter i Stryn. Arrangementet fant sted i et vakkert vårvær og med en praktfull vestlandsnatur som bakgrunn.

Den norske kampanjen har vært konsentrert om to hovedtemaer; biologisk mangfold og allemannsretten. En bærekraftig forvaltning av det biologiske mangfoldet er dypets sett en forutsetning for alt fremtidig liv her på jorda. Allemannsretten - turlivets "grunnlov" - har lange tradisjoner i Norge og skal sikre befolkningens adgang til natur og naturopplevelser. Under åpningen uttrykte jeg et håp om at naturvernåret måtte bli et bidrag til å skape en sterkere oppmerksomhet om de verdier mangfoldet i naturen og allemannsretten representerer.

I en vurdering av hvilken betydning naturvernåret har hatt og hvilke konkrete resultater det har gitt, vil det føre galt avsted dersom en kun gjennomfører en form for vareopptelling over gjennomførte tiltak eller lager en oversikt over seire og tap i miljøkampen. Naturvernåret må ikke sees som en isolert kampanje som en åpner og avslutter, og det var det! Etter min vurdering har slike markeringer sin viktigste funksjon i at de gir en anledning til å rette søkelyset mot alvorlige miljøutfordringer og dermed gi økt vitalitet og legitimitet til miljøarbeidet. Erfaringene fra friluftslivets år viste at denne type kampanjer nettopp har slike effekter. Miljøverndepartementet vil bygge videre på disse erfaringene med å arrangere et eget kulturminneår i 1997.

Selvsagt er det ikke uten forpliktelser for myndighetene å ta initiativet til et naturvernår, og fra Miljøverndepartementets side ble det i planleggingen av året lagt stor vekt på få andre departementer til å forplikte seg i forhold til hovedbudskapet i kampanjen. De enkelte departementer har da også gjennomført eller bidratt til en lang rekke tiltak i løpet av naturvernåret. Tiden tillater ikke å gå detaljert inn på enkelte tiltak. Jeg vil fremheve betydningen av bredden i tiltakene, at så vidt mange departementer har deltatt aktivt og at det dreier seg om tiltak som vil ha effekter også på lang sikt. Tiltakene er også blitt satt inn i en miljømessig sammenheng på en annen måte enn de ellers ville. Det faktum at f.eks. Landbruksdepartementet, Samferdselsdepartementet og Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet har vurdert egen virksomhet i forhold til målsettingene i naturvernåret er med på å understreke nødvendigheten av at alle sektorer tar miljøansvar på eget område.

Direktoratet for naturforvaltning har nylig lagt fram en rapport om inngrepsfrie naturområder som nettopp understreker viktigheten av at alle sektorer tar miljøansvar. Rapporten dokumenterer en utvikling hvor de inngrippsfrie naturområdene stadig reduseres. Sør for Nordland utgjør de inngripsfrie sonene bare ca. 5 % av arealene. Dersom vi skal snu denne utviklingen må alle ta ansvar.

Fra mitt eget departements ansvarsområde vil jeg trekke frem:

• Stortingsmeldingen om utvidet barskogvern, som ble lagt frem i juni år.
• Arbeidet med nasjonal handlingsplan for biologisk mangfold, et arbeid som involverer virkeområdet til 7 departementer.
• Videreføring av nasjonalparkarbeidet og etableringen av nasjonalparksentra.
• Arbeidet med sikte på å få en egen lov om og en særskilt organisering av et statlig naturoppsyn.
• Etableringen av Spålen-Katnosa naturreservat i Oslo marka, - et barskogareal på omlag 20 km2.

For så vidt gjelder naturinformasjonssentra vil vi i en 10 års periode framover satse på etablering av nasjonalparksentre i tilknytning til våre mest benyttede eksisterende eller framtidige nasjonalparker. Vi ser også for oss at enkelte av nasjonalparksentrene kan få en sentral plass ved organisering og drift av Statens naturoppsyn (SNO). Av de eksisterende naturinformasjonssentrene finner jeg det allerede nå naturlig at Hardangervidda Natursenter i Eidfjord, Breheimsenteret i Luster, Jostedalsbreen nasjonalparksenter i Stryn, Norsk Bremuseum i Fjærland, Norsk Fjellmuseum i Lom og Stabbursnes Naturhus og Museum i Lakselv bør inngå i et framtidig nett av nasjonalparksentra. Jeg vil også her nevne at det er igangsatt arbeid med planlegging av aktuelle sentra i bl.a. kommunene Tinn, Lierne, Reisa og Sør-Varanger.

Jeg er og kjent med at en rekke kommuner har engasjert seg i naturvernåret. Naturvernforbundet utfordret tidlig kommunene til å delta i en konkurranse om å bli årets naturarvkommune og interessen blant kommunene om å hevde seg i denne konkurransen har vært stor. Jeg håper kommunene vil trekke engasjementet med seg over i 1996 og sette inn et ekstra trøkk for å engasjere egen befolkning i miljøarbeidet med sikte på å utvikle gode Lokal Agenda 21.

Den største og mest synlige innsatsen i naturvernåret er det nok likevel organisasjonene som har stått for. Vi har ennå ikke fullstendig oversikt over den aktiviteten som har funnet sted, men departementet sitter på en anseelig mengde presseklipp fra hele landet som viser at aktiviteten har vært stor og mangfoldig. Organisasjonene har gjennom sine arrangementer klart å engasjere lokalbefolkning og myndighetene i viktige miljøspørsmål.

Vi befinner oss i Ishavsbyen - vertsbyen for Norsk Polarinstitutt - og jeg vil også vie nordområdene og Svalbard spesiell oppmerksomhet.

I snart 10 år har et av hovedmålene i Svalbard-politikken vært å bevare Svalbards særegne villmarksnatur, og det er over 20 år siden vel halve Svalbard ble vernet. Svalbard er i dag Norges største og mest urørte villmarksområde. Sammen med en unik sammensetning av godt bevarte kulturminner, utgjør øygruppen en verdifull natur- og kulturarv.

Denne enestående delen av Norge, som vi gjennom traktaten har en spesiell forpliktelse til å bevare, er utsatt for både langtransportert forurensing, og aktiviteter på og rundt øygruppa. Mest akutt er faren for påvirkninger fra industriell virksomhet og ferdsel blant annet som følge av økt turisme. Det er også grunn til å understreke at samspillet mellom livet i havet og på land er helt avgjørende på Svalbard. Bevaring av Svalbard-naturen er derfor også avhengig av en bærekraftig forvaltning av Barentshavet.

Dagens miljøvernforvaltning for Svalbard er ikke tilstrekkelig for å sikre Svalbards villmark for framtiden. Regjeringen la derfor i februar i år fram en stortingsmelding Om miljøvern på Svalbard. I meldingen skisseres en rekke tiltak for å bevare villmarksnaturen. Vi har til og med satt oss det høye mål at Svalbard etterhvert skal framstå blant de best forvaltede villmarksområder i verden. Jeg er glad for at Stortinget i sin behandling av meldingen mener at ved konflikt med andre interesser på Svalbard skal miljøhensyn veie tyngst. Dette er en retningslinje for forvaltningen av Svalbard som jeg støtter fullt ut.

Selv om vi har vernet mye på Svalbard, er landområder med biologisk produksjon klart underrepresentert. Stortinget har gitt klar beskjed om at dette må vi gjøre noe med. I tråd med meldingen vil det derfor bli gjennomført en totalgjennomgang og evaluering av verneområdene på Svalbard. Vi vil også arbeide videre med Polarinstituttets og Sysselmannens forslag om vern av Bjørnøya. På bakgrunn av dette vil vi komme tilbake med forslag om nye verneområder på Svalbard.

Store Norske Spitsbergen kullkompani la for noen år siden fram planer om åpning av det såkalte Sentralfeltet. I selskapets planer inngikk også bygging av vei og kraftlinje mellom Longyearbyen og Svea. Faglige vurderinger viser at de negative konsekvensene av å bygge vei og kraftlinje mellom Longyearbyen og Svea må regnes som betydelige. Jeg er derfor enig med flertallet i Stortingets energi- og miljøkomite som mener at prosjektet klart vil være i strid med målsetningen om å bevare villmarksnaturen på Svalbard.

For å beskytte naturen på Svalbard er det på flere områder behov for strengere regler enn de vi har i dag. det er nedsatt et eget lovutvalg for å se på dette. Videre er det behov for å styrke miljøvernforvaltningen på Svalbard gjennom opprettelsen av en egen miljøvernavdeling hos sysselmannen.

Det er 25 år siden forrige europeiske naturvernår. Ved åpningen av naturvernåret la jeg stor vekt på å få fram at utfordringene i dag er minst like store som den gang. Selvsagt har det skjedd mye positivt innenfor miljøvernarbeidet siden 1970, - men i den samme perioden har vi også hatt en kraftig økning i jordas befolkning samtidig som vi er blitt mye mere "effektive" i å utnytte og forbruke naturen og de ressurser naturen kan gi oss. Det er etter hvert en bred erkjennelse av at vi har en uakseptabel skjev fordeling av våre felles ressurser på kloden og at vi ikke kan opprettholde dagens produksjons- og forbruksmønster dersom vi samtidig skal sikre kommende genrasjoner en menneskeverdig tilværelse. Samlet sett er dette noen av de største utfordringene vi står foran inn i et nytt århundre. Naturvernåret 1995 må sees i et slikt langsiktig perspektiv og ikke som en avgrenset aktivitet som skal avsluttes her i Ishavskatedralen i kveld.

Takk for innsatsen så langt og velkommen videre med på ferden.