Norsk hjelp til Irak

De siste dagene har det i Dagsavisens spalter vært debatt om de humanitære hjelpebehov i Irak og det norske ingeniørkompaniets oppgaver. Statsministerens og Regjeringens holdning har vært kritisert på sviktende grunnlag. Saken har politiske, folkerettslige og humanitære sider som fortjener en kommentar.

1. FNs anmodninger

Det folkerettslige grunnlaget for de norske bidrag er klart. Norges bidrag har hjemmel både i Sikkerhetsrådets resolusjon 1483 og i resolusjon 1511.

Det er forunderlig at mange av de som tidligere i år la sterkt vekt på FNs rolle og anbefalinger, nå suverent overser FNs entydige anmodninger. Nå bryr de seg ikke om at FNs sikkerhetsråd

• har uttalt at bidrag til sikkerhet og stabilitet er avgjørende for prosessen som skal føre til irakisk selvstyre og for FNs rolle i Irak,
• ber land bidra til stabiliseringsstyrken, og
• presiserer at de ved å bidra ikke derved blir okkupasjonsmakter.

Dette er det verdt å merke seg på grunn av FNs sentrale plass i folkeretten.

2. Norsk holdning til Irak-krigen

Norsk holdning til krigen i Irak har vært konsekvent og klar: Norge støttet ikke krigen i Irak. Vi deltok derfor ikke i den. Vi mente at de fredelige muligheter til å løse konflikten ikke var uttømt og at FN-inspektørene burde få mer tid. Regjeringen la stor vekt på FNs rolle i arbeidet for å løse konflikten på fredelig vis.

3. Behovet for hjelp til irakerne under okkupasjonen

Etter at Irak ble okkupert av USA og Storbritannia, kom man over i en ny fase. Det er stort behov for stabilisering og gjenoppbygging. Det er også behov for humanitær hjelp.

Disse hjelpeoppgavene er i noen områder av Irak svært komplisert på grunn av sikkerhetssituasjonen. Dette er ikke minst tilfelle fordi noen Saddam-lojale grupper og tilreisende terrorister bevisst har iverksatt angrep mot sivile mål, som hovedkvarterene til FN og Røde Kors i Bagdad. Dette skyldes ikke at de ikke er i stand til å se forskjell på soldater i militæruniform og sivile fra FN og Røde Kors. Det skyldes tvert imot en bevisst strategi.

4. Norsk hjelp til Irak

Norsk bistand går primært til verdens fattigste land, men det gis også noe hjelp til andre land, blant annet land rammet av krig og katastrofer. Til Irak gir vi i år bistand for over 200 millioner kroner – fordelt gjennom FN, Røde Kors og norske frivillige organisasjoner. De kan fortsatt arbeide i noen deler av Irak, men sikkerhetsproblemene gir store begrensninger.

Det var nettopp i denne situasjonen regjeringen besluttet å sende soldater for å bidra til gjenoppbyggingen av landet som et supplement til støtten gjennom bistandskanalene. Det hører med til bildet at FNs medlemsland ble oppfordret av Sikkerhetsrådet i resolusjon 1483 av 22. mai i år om å bidra til stabiliseringen og gjenoppbyggingen av Irak. Regjeringens beslutning var en støtte både til FN og til det irakiske folk. Det utsendte personell er utvalgt og utrustet for å bidra til stabilisering og gjenoppbygging. Det gjør de ved å reparere veier, bruer, vannforsyning og strømforsyning, kartlegge miner og farlige eksplosiver. Denne bistanden til gjenoppbygging er av stor betydning for sivilbefolkningen.

5. Norge er ingen okkupasjonsmakt

Enkelte forsøker å fremstille det som om det er en motsetning mellom å bruke militært personell og å løse humanitært pregede oppgaver. Det er det selvsagt ikke. Ingen betviler at sikkerhetssituasjonen er alvorlig. Det er nettopp denne situasjonen som gjorde det nødvendig og riktig å sende norske soldater til å utføre slike oppgaver. Våre ingeniørsoldater i Irak er i stand til både å utføre humanitært viktige gjenoppbyggingsoppgaver og å beskytte seg selv. De kan derfor arbeide i områder der sikkerhetssituasjonen er slik at de humanitære organisasjonene måtte trekke seg ut.

6. Folkerettslig grunnlag.

Siden Norge ikke støttet Irak-krigen, har det hele tiden vært avgjørende å ha det folkerettslige grunnlag på plass for et norsk engasjement i stabiliseringen og gjenoppbyggingen. Dette er sikret på flere måter.

For det første er det folkerettslige grunnlag sikret gjennom avklaringen som er gitt i resolusjon 1483 fra FNs sikkerhetsråd og senere bekreftet i resolusjon 1511.

For det andre er det gjort ved multilaterale avtaler med britene og polakkene, som har den militære ledelse i de områder hvor Norge har personell.

For det tredje er det gjort ved avgrensningen av de oppgaver som det norske ingeniørkompaniet fikk mandat til å utføre. De norske soldatene ikke skal delta i kamphandlinger, men de har selvsagt rett til å forsvare seg hvis de blir angrepet.

Regjeringen har solid flertall i Stortinget for den linje Norge har fulgt, både da Regjeringen valgte å ikke støtte Irak-krigen og i den nåværende utforming av bistanden til gjenoppbygging.