Offensiv og trygg utenrikspolitikk

Jeg diskuterer gjerne utenrikspolitikk med Arbeiderpartiet, men da får partiet først presentere sine veivalg.

I et innlegg i Dagens Næringsliv 29. august følger Anniken Huitfeldt den strategien som synes å gjelde for Arbeiderpartiets valgkamp; kritikk av regjeringen uten særlig omtale av egen politikk. Angrepene handler om at jeg skal ha fulgt en forsiktighetslinje.

I samme innlegg skriver imidlertid Huitfeldt at Norge er tjent med å være gjenkjennelig i vår utenrikspolitikk og innrømmer også at det knapt er mulig å være uenige i beskrivelsene i UDs ferske "Veivalgsmelding". Hva Arbeiderpartiets nye og fremoverlente utenrikspolitikk vil bli i en eventuell koalisjon med støtte fra SV, Rødt og MDG er det vanskelig å få øye på. Det er kanskje en grunn til at hun lar det temaet ligge.

Vi har i hele denne regjeringsperioden stått på for norske interesser og tatt internasjonalt lederskap i en komplisert og krevende tid. Vi har ført en offensiv utenrikspolitikk. Vi har håndtert en utfordrende sikkerhetspolitisk situasjon i Europa etter Russlands folkerettsbrudd i Ukraina, voldelig ekstremisme med kampen mot Isil og migrasjonsbølgen. Både på det økonomiske området, migrasjonsfeltet og i utenriks- og sikkerhetspolitikken har vi styrt slik at Norges posisjon er styrket i en krevende tid.

Når Huitfeldt skriver at hun mener det er mulig å kombinere støtte til EUs sanksjoner mot Russland med en tettere dialog med vårt naboland, slår hun inn åpne dører. Det er nemlig akkurat det regjeringen har gjort. Norsk russlandspolitikk bygger på to stolper. Det handler om å stå klart og tydelig sammen med våre allierte i reaksjonene på folkerettsbruddene i Ukraina. Men det handler også om et godt og ryddig naboforhold til Russland.

I samarbeidet med Russland har vi oppnådd nye resultater på en rekke samarbeidsområder. I juni startet utskipningen av brukt atombrensel fra Andrejevbukta. Russland har lyttet til våre bekymringer om den planlagte slepingen av det flytende atomkraftverket «Akademik Lomonosov» langs norskekysten. Det er nå besluttet at det ikke vil være radioaktivt brensel om bord under slepet. Dessuten har vi inngått en viktig avtale om tidligvarsling ved atomulykker.

Videre har vi fremforhandlet en seismikkavtale som gjør det mulig for begge land å kartlegge petroleumsforekomster langs delelinjen. Grenseboeravtalen, som gjør det mulig for beboere i grensesonen til å krysse grensa visumfritt, ble i mars i år utvidet til å omfatte hele Neiden. Samarbeid om søk og redning øker sikkerheten til havs. Den vellykkede felles forvaltingen av fiskebestandene i Barentshavet har resultert i store kvoter de siste årene, til glede for begge parter.

Regjeringen har høstet stor anerkjennelse og respekt for viktige internasjonale initiativ. Norge har doblet satsingen på bistand til utdanning, og ledet et internasjonalt løft på dette området. Dette var et område der de rødgrønne kuttet. Norge initierte den store giverlandskonferansen for Syria, hvor det ble samlet inn mer penger på en dag enn ved noen annen humanitær FN-konferanse. Vi spilte også en viktig rolle i gjennomføringen av atomavtalen med Iran. Og kritikken mot freds- og forsoningsarbeidet til regjeringen, etter at vi har bidratt til å få i stand avtalen mellom Farc og Colombia, faller på sin egen urimelighet.

Huitfeldt mer enn antyder at hun er kritisk til måten regjeringen har håndtert Kina-spørsmålene på. Det er litt nedslående å lese en arbeiderpartipolitikers kritikk av normaliseringen med Kina som denne regjeringen har fått på plass, og som de selv ikke lyktes med. Gjennom tålmodig diplomati har vi dannet grunnlag for et langsiktig og solid forhold til Kina, der man kan diskutere alle spørsmål, også menneskerettigheter. De første politiske konsultasjonene med Kina skjedde denne uken i Oslo. Samtalene dekket hele bredden av politiske spørsmål i forholdet mellom Kina og Norge: Ytterligere styrking av politiske forbindelser og handel mellom Norge og Kina, global handelspolitikk, menneskerettigheter, internasjonalt klima- og miljøsamarbeid, samarbeid i Arktis, regionale spørsmål, samarbeid i FN og utviklingspolitikk. Det er mulig Huitfeldt mener Norge er bedre tjent med et megafon-diplomati med Kina. Her er vi i så fall grunnleggende uenig om hva som tjener norske interesser.

Jeg er glad for at Huitfeldt følger med på hva jeg legger ut på sosiale medier og hun bidrar med god reklame for det i sitt inlegg. Jeg kan forsikre om at jeg gjerne diskuterer utenrikspolitikk med Arbeiderpartiet. Men da får de først presentere sine veivalg. Vi har gjort våre og er stolte av de resultatene som er oppnådd.