På oppdrag i Europaparlamentet

Selv etter mange års erfaring med internasjonalt forbrukerarbeid var vi nok litt ekstra rette i ryggen da vi satt i den enorme lobbyen i Europaparlamentet og ventet på å bli hentet inn til møte med Andreas Schwab, den tyske saksordføreren for forbrukerrettighetsdirektivet. Vi var godt forberedt, hadde på oss vårt beste tøy og hadde tatt med oss en haug av dokumenter – man vet jo aldri hva man kan få spørsmål om under en 20 minutters seanse.

Veien til Europaparlamentet hadde vært lang. Straks nyheten om et EU-direktiv som kunne undergrave norsk forbrukerbeskyttelse ble kjent, begynte forbrukerinstitusjonene sitt arbeid. Vi deltok i møter i Brussel, inviterte EU-byråkrater på seminar i Norge og vekket opinion og politikere her hjemme ved gode oppslag i flere store aviser.

Denne gangen klarte vi å være tidlig ute og da vi retta de første henvendelsene til EU-parlamentets rådgivere, viste veien inn seg å være mye enklere enn vi først hadde trodd. Vi brukte Forbrukerombudets to største internasjonale saker mot Ryanair og iTunes som eksempler på hva vi hadde oppnådde på forbrukernes vegne, men som ikke hadde vært mulig dersom det foreslåtte direktivet ble vedtatt. Og dette viste seg å være av stor interesse for politikerne.

Men selv om vi følte oss vel budd var vi allikevel usikre på møtet med det fremmede. Vi ble omsider ledet gjennom korridorene, snublet oss forbi MEP’enes flyttekasser og ble vist inn på saksordførerens lille bøttekott av et kontor. Her ble vi henvist til henholdsvis sofaen og en pinnestol. Samtalen fløt lett av sted, og vi fikk overlevert våre glansede pergamenter.

I forkant hadde EU-delegasjonen i Brussel oversendt de offisielle norske posisjonene, og Schwab var godt kjent med den han kalte ”den felles norske posisjonen”. I løpet av dagen hadde vi møter med flere andre MEP’er. Sosialdemokratene hadde invitert fraksjonen med rådgivere til et times seminar. Og tilbakemeldingen var de samme: så flott med alle praktiske eksempler, og så spennende at Norge her snakker med en stemme.

Vi var fortsatt rette i ryggen da vi forlot parlamentet og hadde nok ganske sikkert en lett, fjærende gange. Senere har vi sett at den jobben vi gjorde denne dagen har gitt resultater. Under debatten i IMCO-komiteen ble Forbrukerombudets notat med tilhørende eksempler nevnt tre ganger. Noe måneder senere ble vi invitert til å delta i en paneldebatt i regi av sosialdemokrat-gruppen. Direktivet har blitt vannet ut, og det har, sett med forbrukerøyne, vært en positiv utvanning.

Nå skal selvsagt ikke norske forbrukerinstitusjoner slå seg på brystet og si at vi reddet direktivet, for det er rett og slett ikke sant. Men hva er politisk prosess? La oss tenke oss en smal, liten elv som flyter stille gjennom en mykt landskap. Etter hvert renner sideelever inn, elven breder seg ut, men det er for mye vann, det oppstår strømninger og dragsug, kanskje en foss eller et stryk. Lenger ned i den brusende elva går en sideelv til venstre, så en til høyre og etter hvert enda flere, og etter noen kilometer roer elven seg, vannet renner stille og ender til slutt i et rolig vann.

Jeg liker å tenke på oss som en av side-elvene. Vi kastet oss inn i  kampen, ble kastet rundt, mye av de vi sa gikk dukken i kampens hete, noe rant ut gjennom side-elvene, men noe endte også opp i det rolige vannet og blir værende der til direktivet er vedtatt.

Grunnen til at det gikk så bra som det tross alt gjorde var, for å sitere en fremstående EU-byråkast, at vi fulgte håndboka for godt påvirkningsarbeid: Vi var tidlig ute, vi hadde et budskap å komme med, vi var godt forberedt, vi hadde klare forslag om endringer, men var ydmyke på at også andre løsninger var mulige og vi snakket direkte med de viktigste personene.

Kort og godt, det lå en klar og gjennomtenkt strategi bak. Og her har mange norske interesser jobbet i samme retning: de politiske partiene har jobbet med sine brødre og søstre i EU-land og i parlamentet, det nordiske nettverket har blitt mobilisert, departementene har brukt sine kontakter, delegasjonen var en viktig støttespiller, for å nevne noe.  

Til slutt: Hva vi lærte? Jeg tror kortversjonen er at så lenge vi har noe fornuftig å komme med er folk villig til å lytte, og at veien inn i de indre gemakker er enklere enn vi tror.