Debatt på etterskudd

<p>Klima- og energipakken og REACH-regelverket er typiske eksempler på gjennomarbeidede og grundig diskuterte saker hvor EU har nådd et kompromiss. Men først når EU-direktivene skal inn i norsk lov, kommer debatten til Norge. Det er et par år for sent, mener Bjørn Trettvoll, direktør&nbsp;for Hydros EU-kontor. Trettvoll har signert Månedens penn.</p>

Rett før jul vedtok EUs organer en ganske ambisiøs pakke med energi- og klimatiltak. I god EU-tradisjon endte man opp med et møysommelig sammensydd kompromiss etter en lengre debatt og en hard drakamp der ulike medlemsland søkte å fremme sine spesielle interesser ved å kreve endringer i det opprinnelige forslag. Sentrale deler av denne pakken vil også etter hvert bli norsk lov, og det er sikkert kommet innspill også fra norske myndigheter underveis. Men beslutningene ble fattet i organer der Norge ikke har noen plass.

Selv om prosessen fikk noe omtale i norske medier, har den norske debatten om dette nye ”norske” lovverk vært beskjeden. Denne saken føyer seg dermed inn i rekken av sentrale saker der mangelen på norsk interesse og debatt i forbindelse med EUs beslutningsprosess har vært enda mer påfallende. Da EU hadde harde interne kamper om det nye regelverket for registrering og godkjenning av kjemikalier – kjent som REACH i EU-sjargongen – var den norske interessen meget bekrenset. Det samme kan man si også om EUs prosesser som førte til  andre viktige nye lover som tjenestedirektivet og datalagringsdirektivet.

Alle disse direktivene vil bli innført i det norske lovverk. Når det skal skje, da kommer debatten i gang i Norge – gjerne et par år etter at EUs kompromisskvern har produsert løsninger som godtas av alle medlemslandene – riktignok mange ganger med varierende grad av entusiasme. Da er vedtakene gjort. Den norske debatten vil ikke føre til en eneste endring i EUs direktiver som dermed innlemmes i EØS-avtalen og blir en del av norsk lov. Det man har å trøste seg med er den mye omtalte, men ennå ikke brukte reservasjonsretten, også kalt vetoretten. Debatten preges av indrepolitiske markeringsbehov. Skillelinjene fra EU-striden dukker opp igjen, og argumenter fra den gang kan igjen hentes fram.

På miljøområdet er det tydeligvis også et behov for enkelte grupper som er skeptiske til norsk medlemskap, å kunne hevde at Norge i en eller annen forstand ”ligger foran” EU. Man vil da gjerne oppnå dette ved å gjøre en ekstra vri på EUs direktiver slik at man kan påstå at Norge går lengre enn EU. Noen ganger blir denne ekstra vrien ikke akseptert, og man må starte på nytt. I andre situasjoner henvises det derimot til ”spesielle forhold” som gjør at man mener EU går for langt.

Om ett år eller to, når det reviderte kvotehandelsdirektivet skal innpasses i det norske lovverket, vil det ganske sikkert bli en omfattende norsk debatt om bestemmelser i dette direktivet. Forskere, politikere, miljøvernere og sikkert også andre vil kaste seg ut i heftig debatt om sider ved direktivet som ikke tilfredsstiller de ideelle krav. Dette kan for eksempel være regler om tildeling av gratis kvoter til spesielt konkurranseutsatt industri og til enkelte kullkraftverk i utvalgte land. Men vedtakene er gjort. Endringer er ikke aktuelle. De elementer man måtte være misfornøyde med er sentrale elementer i det samlede kompromiss som har gjort det mulig å få hele energi- og klimapakken vedtatt.

Når man sitter i Brussel og følger den interne norske debatten om EU-saker litt på avstand, kan man noen ganger være fristet til å gjøre det tankeeksperiment å forestille seg hvordan forskjellige saker ville ha vært håndtert dersom vi faktisk hadde vært medlem. Hvor langt ville den sittende regjering vært villig til å strekke seg for få til et klimakompromiss og hva ville vært holdningene til ulike aktører i den norske politiske andedam i en situasjon der norske synspunkter faktisk kunne ha påvirket det endelige resultat? Hvor sterkt ville miljøvernere og EU-motstandere ha stått på for å presse en mer pragmatisk utenriksledelse til å stå fast på norske ultimative krav og unngå noen utvannede kompromisser? Den norske debatten om tjenestedirektivet gir kanskje en viss pekepinn.

Men slike spørsmål trenger vi vel heller ikke å bekymre oss over i den kommende stortingsperiode. Også denne gangen blir det vel slik at uansett hvilken politisk konstellasjon som vil sitte med regjeringsmakten, så vil man måtte leve med en regjeringserklæring med en ”selvmordsparagraf” i EU-saken.

Hvis da ikke islendingene går hen og endrer hele spillet.