Svar på spørsmål om Storbritannias medlemskap i EU

Skriftlig spørsmål nr. 710 (2014-2015)

Statsråd Vidar Helgesens svar på spørsmål fra Liv Signe Navarsete (Sp) om Storbritannias medlemskap i EU.

Skriftlig spørsmål nr. 710 (2014-2015)
Datert 06.03.15

Spørsmål frå Liv Signe Navarsete (Sp) til Vidar Helgesen:
Eg vil be ministeren ved Statsministerens kontor for samordning av EØS-saker og forholdet til EU gje skriftleg svar på følgjande spørsmåI: Kva for mandat meiner Europaministaren han har frå det norske folk til å åtvare Storbritannia mot å gå ut av EU, og åtvare mot den norske modellen for tilknyting til EU?

Grunngjeving: Måndag 23. februar publiserte den britiske storavisa The Guardian eit intervju med Noreg sin statsråd med ansvar for EuropaspørsmåI. Her kunne ein lese at Vidar Helgesen åtvara Storbritannia mot å melde seg ut av EU.

Helgesen er også sitert på at Noreg vil vere tent med at Storbritannia forblir medlem av EU. Det skulle ikkje vere naudsynt å måtte minne om at det norske folk har sagt nei tiI EU-medlemskap to gonger, og at over 70 prosent av det norske folk no er i mot eit medlemskap i EU. I intervjuet kan det sjå ut som statsråden tek avstand frå valet som det norske folket har gjort.

Statsråd Vidar Helgesens svar:
I de to folkeavstemningene Norge har gjennomført har det norske folk svart på om de ville at Norge skulle bli medlem av Den europeiske union. Det norske folk har ikke tatt stilling til om Storbritannia skulle være medlem, og heller ikke om noen andre land burde være medlem.

Det jeg i dag har mandat til, som medlem av regjeringen, er å arbeide for norske interesser i Europa. Det er i Norges interesse at Storbritannia forblir medlem av EU.

La meg først understreke at jeg under mitt besøk i London vektla at EØS-avtalen har tjent Norge vel. Her er regjeringen på linje med den rødgrønne regjeringen, slik den fremstilte EØS-avtalen i Melding til Stortinget nr. 5 (2012-2013) Om EØS-avtalen og Norges øvrige avtaler med EU. I London understreket jeg EØS-avtalens betydning som institusjonelt rammeverk for forholdet til EU, og avtalens sentrale betydning for norsk næringslivs deltakelse i det indre marked. Samtidig viste jeg til – at Norge ikke deltar når avgjørelser om det indre marked blir fattet i EU.

Når det i Storbritannia er stor interesse for hva Norge mener, og for EØS-avtalen spesielt, så er det naturlig at vi fra norsk side takker ja til invitasjonen om å dele våre erfaringer og synspunkt. Her mener jeg at regjeringen er på linje med den forrige regjeringen. I et intervju med BBC høsten 2012 pekte daværende utenriksminister, Espen Barth Eide, på de utfordringene vi som utenforland har ettersom vi ikke sitter ved bordet når beslutninger fattes, og at britene burde tenke på de fordeler som EU-medlemskapet gir.

Det er åpenbart i Norges interesse at de regler EU vedtar for det indre marked og som gjennom EØS blir norsk regelverk, er smarte reguleringer, slik at det indre marked er velfungerende og ikke legger unødige byrder på norske bedrifter. Storbritannia er en av våre beste venner i EU i så måte. Som statsministeren også sa etter sitt besøk til London i januar 2014, så er «Norge tjent med at det er land i EU som er opptatt av at EU-samarbeidet ikke skal være et hurtigtog for mer fordypning av aktivitetene, men sørge for at det samarbeidet vi har i dag, fungerer bedre».

Videre er det i Norges interesse at EUs energipolitikk legger til rette for velfungerende energimarkeder slik at norske aktører får størst mulig forutsigbarhet. Storbritannia står Norge nært også her.

Og det er i Norges interesse at Europa og det transatlantiske området styrker sin posisjon i en stadig tøffere globalisert konkurranse. Storbritannia er en av de sterkeste pådriverne for å styrke transatlantisk konkurransekraft, ikke minst gjennom forhandlingene om en TTIP-avtale. Ikke noe europeisk land har mer global erfaring og perspektiver enn Storbritannia, der man også finner en av verdens mest flerkulturelle arbeidsstyrker. Dette mangfoldet gir et svært viktig fortrinn når man skal skape et konkurransedyktig Europa i en globalisert økonomi. Og et konkurransedyktig og økonomisk sterkt og stabilt Europa er godt for Norge.

I tillegg er tunge norske utenriks- og sikkerhetspolitiske interesser tjent med at Storbritannia forblir EU-medlem. Europa står i dag i sin mest dramatiske sikkerhetspolitiske situasjon på mange tiår. Norges største naboland viser seg frem med aggresjon, destabiliseringspolitikk og militær opprustning. I denne situasjonen er det i Norges interesse å være del av en enhetlig transatlantisk respons på Russlands adferd. Denne enhetlige responsen utformes i dag delvis i Nato, og i enda større utstrekning i EU. Aldri har rollen til EU i en internasjonal krise vært mer viktig enn nå. For Norge er det en dramatisk utvikling at vi ikke har en plass ved bordet når beslutninger som er så avgjørende også for vår sikkerhet skal fattes. Jeg la i London vekt på at dette er et aspekt som fortjener mer oppmerksomhet i den britiske debatten.

For Norge er det i denne nye situasjonen meget viktig at Storbritannia, en europeisk stormakt som forstår våre interesser i Nord-Europa, og som er en garantist for en transatlantisk orientering i EU, er med og leder diskusjonene. Når Europa må gjøre mer for å ivareta sin egen sikkerhet, vil et sterkere EU også styrke Nato. Og EU blir ikke sterkere uten Storbritannia. Som jeg sa det i London: «Dette er ikke bare slik vi ser det fra Oslo. Det er også slik de ser det fra Washington».

Skulle Storbritannia velge å gå ut av EU, vil våre to land selvfølgelig fortsatt ha nære bånd og et tett samarbeid, men den britiske påvirkning internt i EU vil bli en helt annen. Jeg kunne sagt det samme om andre nærstående store EU-land, men det er Storbritannia det nå gjelder. Regjeringen mener at det er i norsk interesse at Storbritannia forblir i EU, samtidig som det er britene selv som må avgjøre om Storbritannia skal være EU-medlem. Det var kjernen i mitt budskap i London.