Veien til lavutslippssamfunnet

Klimatoppmøtet i København nærmer seg. Statoil-direktør Geir Westgaard skriver her om klimautfordringen sett fra perspektivet til Statoils EU-kontor i Brussel. Westgaard håper at EUs kvotehandelssystem vil sette fart i utviklingen av lavutslippsteknologier i næringslivet. Han er månedens penn i november.

”En av Statoils største utfordringer er å møte den økende etterspørselen etter energien vi produserer med stadig lavere utslipp av CO2.” Sitatet er hentet fra selskapets første bærekraftsrapport i 2002. Det er ikke mindre aktuelt i dag.

 

I dag er vitenskapen enda klarere på at verden står overfor en klimakrise. I dag har vi også en bedre forståelse av kostnadene forbundet med ”business as usual”. Det er et uakseptabelt alternativ – moralsk, politisk og økonomisk.

 

Samtidig er klimautfordringen unik både i omfang og kompleksitet.

 

For det første handler det om å legge til rette for en grønn økonomisk revolusjon, der den energien som trengs for vekst og utvikling kan produseres og, ikke minst, konsumeres uten CO2 utslipp eller med langt lavere utslipp enn i dag.

 

For det andre er det snakk om å stake ut en ny kurs for de neste 40+ år. Det betyr å tenke minst ti Storting eller åtte Europakommisjoner frem i tid. Et så langsiktig perspektiv er mer vanlig i petroleumsindustrien enn i politikken.

 

For det tredje handler det om at alle skal med. Klimautfordringen krever en global respons. Den kan ikke løses av en region, ett land eller en industri alene. Dette stiller de største krav til globalt lederskap og samarbeid.

 

Selv om den grønne økonomiske revolusjonen ikke akkurat lar seg vedta politisk, vil jeg likevel få fremheve myndighetenes rolle når det gjelder å trekke opp forutsigbare og konsistente rammer for klimapolitikken og utforme de riktige incentiver for oss alle.

 

Å prise CO2 gjennom etablering av kvotehandelsregimer eller innføring av CO2-avgift, er i denne forbindelse et helt sentralt virkemiddel. Kanskje er det den eneste løsning som kan gi resultater på kort og mellomlang sikt.

 

Dersom prisen på CO2 blir tilstrekkelig høy, vil dette bidra til å gjøre energiproduksjonen mer effektiv og CO2 intensive energiformer mindre konkurransedyktige. Det vil også sette fart i utviklingen av lavutslippsteknologier innen næringslivet.

 

Jeg håper at EUs banebrytende kvotehandelssystem (ETS) vil fungere på denne måten, ettersom markedsbaserte systemer gir de mest kostnadseffektive løsningene.

 

Selv om det endelige svaret på klimautfordringen skulle være å fase ut bruken av kull, olje og gass, så vil ikke dette la seg gjøre på mange tiår ennå. Vi vil måtte leve med fossilt brensel i overskuelig fremtid. Det betyr at Statoils fremste klimatiltak består i et kontinuerlig forbedringsarbeid for å redusere CO2-utslippene fra egen produksjon.

 

Vi forsyner verden med olje og gass som er produsert med de laveste CO2-utslippene per fat. Vi har som ambisjon å forbli industriledende på CO2-effektivitet samtidig som vi bygger en forretning rundt transport og lagring av CO2.

 

Vi bruker betydelige ressurser på å utvikle teknologiske løsninger for CCS på Mongstad i et partnerskap med norske myndigheter. I den forbindelse ønsker vi å bidra til og dra nytte av læring innenfor EUs planlagte CCS Project Network. Dersom denne satsingen lykkes, vil CCS kunne bidra med om lag 20 prosent av de nødvendige globale utslippsreduksjoner i 2050.

 

Naturgass utgjør om lag halvparten av Statoils portefølje. Det tar oss på ingen måte ”beyond petroleum”, men gass er like fullt det grønneste og mest anvendbare fossile brensel. Ved forbrenning er CO2 uslippene 30 prosent lavere enn for olje og 45 prosent lavere enn for kull. Gass brukes i økende grad til kraftproduksjon og egner seg godt i kombinasjon med mer ujevne forsyningskilder som sol og vind.

 

Gass er således en viktig bro til lavutslippssamfunnet – også for EU. Jeg har vanskelig for å se at EU-landene kan nå sine ambisiøse CO2-mål uten å øke sin avhengighet av gass på kort og mellomlang sikt Dette kan skape forretningsmuligheter for Statoil. Men det volder også bekymring i EU-land som er opptatt av å redusere, ikke øke, gassimporten fra Russland.

 

Kyoto-protokollen utløper i 2012. På toppmøtet i København i desember skal man enes om et nytt globalt klimaopplegg. Det gjør København (COP 15) til en viktig milepæl, selv om det internasjonale klimaarbeidet kommer til å fortsette etter desember. Forhåpentligvis kan dette skje på grunnlag av politisk enighet i København om hovedinnretningen på et nytt klimaregime (”a new legal instrument”). Det ser ut til å være et visst politisk momentum bak forberedelsene til København hos de mest sentrale aktørene, med EU i spissen. Dette kan bære bud om substansiell enighet i København og ikke bare uforpliktende enighet om å fortsette samtalene.

 

Geir Westgaard er direktør i Statoil og leder av selskapets EU-kontor i Brussel