Ved Voksenåsens 60-årsjubileum

Oslo, 7. mai 2015

I år er det 60 år siden Norge ga Voksenåsen til Sverige. Statsråd Vidar Helgesen holdt jubileumstalen.

Kjære alle sammen.

Stor takk for invitasjonen! Jeg er glad for å få være med på å feire Voksenåsen som 60-årsjubilant! Ikke fordi jeg har hatt så mye med Voksenåsen å gjøre, jeg har jo vært her noen ganger, men først og fremst fordi jeg har hatt ganske mye med Sverige å gjøre.

Og det er to viktige grunner til det. Den ene er min kone, og den andre er Lena Hjelm-Wallén, som sitter her i salen i dag. Jeg traff min svenske kone i Oslo, men ikke så mange år etter ringte Lena Hjelm-Wallén og ville ha meg til Stockholm. Og da var motstandskraften hos min kone ganske beskjeden.

Det førte til at jeg hadde åtte gode år i Stockholm. Jeg arbeidet riktignok i en internasjonal organisasjon, som var et svensk initiativ, nemlig International Idea. Men denne stillingen ga meg, som politisk interessert nordmann, muligheten til å følge det svenske samfunnet og svensk politikk fra innsiden. Det var veldig interessant.

Vi tenker jo at vi er så like, og det er vi på mange måter. Vi tenker kanskje ikke så mye på forskjellene. Men fremfor alt så ble det tydelig for meg at vi vet alt for lite om hverandre. Og ikke minst ble det tydelig at de som bor på Stockholm-siden av Sverige vet alt for lite om Norge. Vi har altså en jobb å gjøre. Og Voksenåsens ånd, kultur og prosjekt er viktig her.

Kai, vår ambassadør til Sverige, viser gjerne til at «fem millioner nordmenn kjøper mer fra Sverige enn 82 millioner tyskere». I tillegg til grensehandelen. Det er ganske oppsiktsvekkende. Norge er Sveriges største eksportmarked. Ser vi på fastlandsøkonomien, er også Sverige Norges største eksportmarked. Dette er fakta som overrasker de fleste.

En undersøkelse gjennomført i Sverige før jul viste at kun en av seks spurte trodde at Norge kunne være Sveriges største eksportmarked. Trolig ville en tilsvarende undersøkelse i Norge gitt nokså like resultater.

Jeg gjorde faktisk en liten privat undersøkelse i dag. Jeg gikk inn på Aftonbladets og VGs nettsider. Disse avisene har kanskje ulike politiske prioriteringer, men de har samme eier, så jeg tenkte at de sikkert hadde samme kvalitet på søkemotorene sine.

Jeg sjekket hvor ofte ordet «Norge» var nevnt i Aftonbladet og hvor ofte ordet «Sverige» var nevnt i VG. I Aftonbladet fant jeg 21.094 henvisninger til Norge, og i VG fant jeg 246.000 henvisninger til Sverige. Så jeg tror vi har et overtak.

Vi må ville mer

Jeg tror at vi begge tar hverandre for mye for gitt. Vi setter pris på hverandre og vi er verdens beste naboer. Men kanskje blir det for hverdagslig og kanskje tenker vi ikke nok over potensialet for å videreutvikle samarbeidet. Jeg tror vi må ville mer. Vi må ville mer utover det deklaratoriske. Vi må ville mer konkret samarbeid.

Jeg sier ikke det fordi jeg ønsker en mer nærsynt norsk utenrikspolitikk, hvor vi vender blikket bare mot vår nærområder. Men jeg tror at evnen vår til å spille en rolle på den europeiske og den globale arenaen blir styrket om vi samarbeider mer.

Ser vi på utenriks- og sikkerhetspolitikkens område, så har Norge og Sverige truffet ganske ulike valg. Eller man kan si at det er sterke likheter. Sveriges forhold til Nato er omtrent som Norges forhold til EU. Det er mye mytologi i den politiske diskusjonen rundt disse spørsmålene i de respektive landene.

Men dette handler også om tunge realiteter. Nå pågår det en Nato-øvelse i Nordsjøen hvor Sverige er med. Og når det gjelder EU, så er det veldig få EU-medlemsland som er mer integrert i det europeiske markedet enn Norge.

I henhold til vår europautredning så er det bare to europeiske land som har større samhandel med EU-land enn Norge. Og det er bare et EU-land som har relativt større arbeidsinnvandring fra andre EU-land enn Norge. Det er lille Luxembourg. Og det er jo nesten statistisk insignifikant. Norge er den store mottakeren av EU-arbeidskraft. Vi tar inn ¾ av EUs lovgivning. Vi betaler omtrent like mye til EU-fellesskapet som vi ville gjort som medlemmer. Og vi setter pris på å være godt integrert, selv om vi er det på vår måte.

Det betyr at vi har mye som er felles, også i utenriks- og sikkerhetspolitikken, til tross for ulike utgangspunkt. Og der hvor vi møter utfordringer hver for oss, på grunn av disse utgangspunktene, har vi mer å hente på å samarbeide. Dette gjelder for eksempel den interessante utviklingen i forsvarssamarbeidet.

Og så er det slik at vi står i en viktig omstilling i Norge. Vi har lenge visst at olje- og gasseventyret ville nå en topp. Det kommer til å være med oss og tjene oss vel i lang tid fremover, men vi har visst at fjoråret ville være et toppår for investeringene i denne sektoren. Vi visste ikke at oljeprisen kom til å falle så sterkt, men det gjør bare at omstillingen må skje enda raskere. Vi vet at verden, Europa og Norge har et grønt skifte vi skal gå igjennom.

Sverige kjenner også behovet for omstilling. Da jeg møtte Kristina Persson kort tid etter at hun ble utnevnt til minister for strategi- og framtidsspørsmål, så var den grønne omstillingen en av hennes hovedsaker. Hun ønsket et større nordisk samarbeide om denne omstillingen.

Den svenske statsministerens nye innovasjonsråd er i så måte svært interessant. Vår statsminister har for kort tid siden offentliggjort at vi i Norge kommer til å utarbeide en strategi for grønn konkurransekraft. I dette arbeidet vil det bli tydelig at vi må forandre oss mer i Norge enn vi trolig er klar over i dag.

På klimaområdet har vi gått for full integrasjon med EU. Ikke bare setter vi de samme klimamålene som EU, men vi skal ha felles oppfyllelse og forpliktelser for å gjennomføre klimamålene. Dette gjør vi for å nå klimamålene og fordi vi vil hjelpe norske bedrifter i det grønne skiftet. Det vil gi stabile og samme rammevilkår som bedriftenes europeiske partnere og konkurrenter i fremtiden.

Vi snakker ofte om Norge som et råvareavhengigland, men det er bare en del av historien. Olje og gass er naturressurser, men du verden så mye forskning og så mye kompetanse som vi har bygget rundt denne næringen. Det samme gjelder havbruk, vår nest største eksportnæring. Hele leverandørindustrien har utviklet seg til å bli et lokomotiv for kunnskaps- og teknologiutvikling. Vi har en subsea-industri og en maritim næring i verdenstoppen. Vi har mange ben å stå på i den omstillingen vi skal gjennom.

Stadig skarpere konkurranse

Begge våre land lever i en verden preget av stadig skarpere konkurranse. Sverige og Norge har gode utgangspunkt for omstilling til enda mer kunnskapsdrevne og grønne økonomier. Vi har høyt utdannet arbeidskraft. Vi har en solide økonomier. Vi har en kultur preget av kort avstand mellom ideer og gjennomføring.

Og så er det noen kulturforskjeller, hvor vi kanskje også kan hente mye bra fra hverandre. En morsom situasjon vi hadde i Stockholm var da kona mi, som jobbet i et advokatfirma, hadde norske klienter på besøk. Hennes svenske kolleger ble lamslått av et norske firma som overlot til advokatene å gjøre utkast til kontrakter for neste dags forhandlingsmøte. De svenske advokatene var veldig nervøse og spurte; «hvor treffer vi dere i kveld for å gå igjennom utkastet før vi møtes i morgen?» Hvorpå de norske svarte; «Nei, vi skal ut på byen, vi!» Denne «happy-go-lucky»-tilnærmingen som vi av og til ser i Norge, kombinert med «ordning-og-reda»-tilnærmingen i Sverige, tror jeg har mye potensiale i seg.

Jeg er overbevist om at samarbeid med EU og EU-land – og da særlig Sverige – vil være svært viktig i den omstillingen vi skal igjennom. Vi har ulik næringsstruktur, men i de klassiske feltene våre to lands økonomier omstiller seg fra, finnes det matchende kompetanse og komplementerende styrker. Disse må vi identifisere og utnytte.

Det er klart at mye av vekstmulighetene og vekstpotensialet i verden ligger andre steder enn i Norden og Europa. Jeg sier ikke at vi skal se bort fra mulighetene i Kina, eller i India, som i år vokser sterkere enn Kina. Eller i Sørøst-Asia, som også samlet sett vokser sterkere enn Kina. Det er store vekstmuligheter der, og vi må være der hvis vi skal utnytte mulighetene i disse store vekstområdene. Men det er likevel sånn at 75 prosent av norsk eksport går til EU, og Sverige er vår viktigste handelspartner. Vi kjenner hverandre så godt at vi kan gjøre mye godt sammen.

Vi må kartlegge de næringsklyngene i Norge og Sverige, hvor det er eksisterende eller finnes potensiale for nye kunnskapskoblinger. Her vil jeg nevne prosjektet Ny konkurransekraft (Kunnskapsbasert Norden).

Prosjektet er et samarbeid mellom ambassaden i Stockholm, handelskamrene, utdanningsinstitusjoner med Handelshögskolan i Stockholm og BI i spissen, samt ulike andre aktører i forskningsmiljøer og næringsliv. Første mål er et studie som skal se hvordan man ved å styrke utvalgte næringsklynger kan sikre økt konkurransekraft.

Jeg var selv tilstede da prosjektet ble lansert i Stockholm i januar, sammen med den svenske næringsministeren, Mikael Damberg. Vi ble for øvrig enige om, Mikael og jeg, at vi begge er eksempler på norsk-svensk-forbrødring.

Mikael Damberg giftet seg, med en svensk riktig nok, men han giftet seg i Norge – her på Voksenåsen. Han hadde imidlertid problemer med å finne en som kunne gifte seg. På den tiden var han leder av SSU i Sverige, svenskenes svar på AUF, og han tok kontakt med sin norske kollega, Anniken Huitfeldt, da leder i AUF i Norge. Faren til Anniken, som da var dommer, stilte opp og fikk viet Mikael og hans kone. Så han hadde også gode minner fra Voksenåsen.

Jeg tror at vi alle kan erkjenne at omstilling, innovasjon og kunnskap det dyrker man ikke best alene. Det må vi dyrke frem i samarbeid med Sverige, Norden og Europa. Og samarbeidet med Sverige står i en særstilling. Her er jeg glad for det energinivået jeg ser hos vår mann i Stockholm – og fra Stockholms mann her i Oslo. Denne energien og det ønsket om, ikke bare på tankeplanet, men også konkret å få gjort noe er viktig.

Mye å lære av svensk innovasjon

Og er det et område hvor Sverige ikke er «modest» på så er det på innovasjonsarbeidet, og her har vi mye å lære. Det er få land som har en slik innovasjonsevne som vårt aller nærmeste naboland. Sverige har år etter år rangert helt i toppen av Global Innovation Index - nr. 2 i 2014, Norge ligger i et «midtsjikt» på 16. plass. Sverige har også nest etter Sveits flest multinasjonale selskaper i verden pr. innbygger. På IKT-området, når det gjelder nye og lønnsomme IKT-selskaper, har Stockholm større konsentrasjon enn noe annet sted i Europa. Her er det mye å hente også fra norsk side.

Et felt hvor vi ser gode muligheter er innovativ helseteknologi. Her ligger Sverige langt fremme. Vi vil arbeide for å åpne nye markedsmuligheter for norske teknologibedrifter innen denne sektoren både i Sverige og på den internasjonale arenaen.

Grønn energi og grønn infrastruktur er et annet felt, som egner seg for samarbeid, og hvor vi allerede samarbeider på flere områder. Statkraft har bygget 150 vindturbiner i Sverige i samarbeid med det store svenske celluloseselskapet SCA. Flere er under utbygging. Vi har naturressurser og kompetanse, som kan virke utfyllende. Utviklingen innen dette området går med stormskritt.

Et godt eksempel på innovativ infrastruktur som legger til rette for grønn næringsutvikling er det man i Trondheim, Østersund og Sundsvall kaller «the Green Highway».

Dette skal bli en fossil-brenselsfri transportkorridor i 2020. Allerede kan man kjøre denne 450 kilometer lange strekningen med el-biler, som betjenes av moderne ladestasjoner. Reduksjonen av klimagasser skal styrke korridorens attraktivitet for boende og turister, og forbedre næringslivets konkurransekraft og nyskapingsevne.

Prosjektet gir økte muligheter for miljø- og klimadrevet verdiskaping og vekst. Blant annet har prosjektet gitt innovasjoner som el-snøscooter. Og vi har nettopp vedtatt et noe mer liberalt regime for snøscooterkjøring i Norge. Det er noe kontroversielt i Norge, men jeg ser at el-snøscooteren gir muligheter for mer trafikk og mindre bråk i fjellheimen. Selv om det var noen som lurte på hvordan det er med ladestasjoner på fjellet.

En velutbygget infrastruktur er en forutsetning for videre bærekraftig vekst. Men det finnes eksempler på at vi risikerer å miste muligheter for vekst hvis ikke infrastrukturen forbedres.

Et bilde på det er Ofotbanen, eller Malmbanen som den kalles på svensk side. Banen er en forutsetning for vekst og verdiskapning i hele nordområdet og knytter sammen de svenske jernmalmsgruvene i Kiruna med den isfrie havnen i Narvik.

Ofotbanen og Malmbanen er unike i europeisk sammenheng. Den er ikke bare viktig for den svenske malmen. Mindre kjent er det at en betydelig del av godstrafikken mellom sør og nord i Norge går fra Alnabru via Sverige til Narvik over Ofotbanen.

Dagligvarer som kjøpes nord for Saltfjellet kommer i stor grad med denne godstrafikken til Narvik og lastes om på vogntog for transport videre nordover. Tilbake sendes blant annet fersk fisk. Den når Oslo på 27 timer og fordeles på eksport og Østlandsområdet. Og som Elisabeth, vår fiskeriminister og minister for nordisk samarbeide, ofte sier; «ingen har det så travelt som den død laks».

Vi vet nå at kapasiteten på Ofotbanen er sprengt. Vi vet at trafikkbehovet kommer til å øke. Og at det er risiko for at godstrafikk flyttes over på tunge kjøretøy, med negativ effekt både på klima, på sikkerhet og på fremkommelighet. Derfor er det viktig å øke kapasitetene.

Behov for politisk samspill

Et annet – og kanskje mer kjent eksempel på de felles infrastruktur-utfordringene vi står overfor er strekningen Oslo-Gøteborg. Gøteborg havn er en av Norges viktigste. Her kommer betydelige mengder varer inn og fraktes videre landeveien over Svinesund. I tillegg kommer trafikken lenger sørfra. Til sammen går trolig mer enn 2500 tunge kjøretøyer over grensebrua hver dag.

Til sammenligning går det bare ett godstog pr. dag fem dager i uken fra Gøteborg til Oslo. Det er et forholdstall, som ikke minst skaper en miljøbelastning som stemmer dårlig med de politiske mål vi har satt oss.

Det er med andre ord behov for et sterkere samspill i næringspolitikken, miljøpolitikken og samferdselspolitikken på nordisk nivå slik at vi kan benytte de mulighetene som ligger og venter på oss.

Utdanning og forskning er et annet felt som vil stå sentralt i våre to lands potensiale for samarbeid og omstilling. Det er også et felt der «look to Sweden» er høyst aktuelt. Vi har ikke samme tradisjon med langsiktighet og flerårig budsjettenkning som det Sverige har. Derfor var det litt av en forskningspolitisk revolusjon da vi sist høst la fram Norgeshistoriens første langtidsplan for forskning og høyere utdanning. Hvor vi har en plan med kvantifiserbare mål for forskningsinnsatsen over flere år.

Så er det slik at norsk forskning innen mange felt ikke har nådd like høyt opp internasjonalt som svensk forskning. Sverige er på fjerde plass i verden når det gjelder ressurser til forskning målt som andel av BNP (3,4 prosent). Sverige er også blant de land i verden som publiserer flest vitenskapelige artikler per innbygger, og blant landene med flest siteringer.

Da er det kanskje ikke overrakende at tall fra Forskningsrådet viser at norske forskere får større grad av gjennomslag når de søker på forskningsmidler i EUs rammeprogram sammen med kolleger fra svenske universiteter og institusjoner, sammenlignet med øvrige europeiske andre land.

I tillegg til vår nasjonale forskningssatsning så er Horisont 2020, EUs forsknings- og innovasjonsprogram, og verdenshistoriens største forskningsprogram, en stor prioritet for oss. Vi investerer like mange penger i Horisont 2020 som vi gjør i Norges Forskningsråd. Det sier noe om vårt nivå av integrasjon i EU.

Regjeringens mål er at norske aktører vinner fram i to prosent av konkurranseutsatte midler. I forrige rammeprogram så lå vi på under 1,5 prosent, så det er et veldig ambisiøst mål. Men vi ligger allerede godt an på 1,87 prosent. Vi er på god vei til å nå de målene vi har satt oss. Dette er viktig for å styrke vår konkurransekraft og innovasjonsevne, samt løfte kvaliteten i forskningen.

Gjensidig profilering

Så tror jeg til sist at vi kan ha gjensidig nytte av samarbeid også om det som kalles vertskapsattraktivitet. Når verden ser mot oss, så ser de ikke nødvendigvis på Norge og Sverige. Skandinavia er et vel så kjent begrep. Vi har gode muligheter til gjensidig å profilere hverandre som attraktive land å investere, studere, arbeide og bo i.

Vi har undersøkelser av hva folk forbinder med Norge, og vi har en generell utfordring med at det ikke forbindes så mye med oss, bortsett fra at vi er rike. Jeg spurte for noen år siden sjefen for Svenska Institutet om de hadde den typen undersøkelser om hva folk forbandt med Sverige. «Ja, ja, det er sex og blondiner», sa han. Og da vil jeg si at vi begge har potensielt veldig mye å hente på å samarbeide mer sammen for å styrke bildet av Skandinavia.

Et godt eksempel på hvordan vi sammen kan øke vertskapsattraktiviteten er Nordic Tech 5. Det er et samarbeid mellom fem ledende tekniske universiteter i Danmark, Finland, Sverige og Norge for å utnytte felles og komplementære styrker og skape synergi innen utdanning, forskning og innovasjon. Det er en hard kamp om å lokke til seg de beste hodene. Den kampen står vi sterkere i sammen, det er jeg overbevist om.

Den øvelsen der Norge kanskje er mest kjent i Sverige er «längdskidor», og Petter Northug. Her er imaget av Norge veldig kompetitivt og til dels aggressivt. Men vi har også fått noen nye helter det siste året - nemlig ekteparet Moser, som vant nobelprisen i medisin for sin hjerneforskning.

Da jeg traff dem i fjor høst, sa de at deres forskningsinnsats startet med EU-midler. Pengene var viktige i seg selv, men det aller viktigste for dem var nettverkene, og samarbeidet og mulighetene til å dyrke hverandre frem og hente impulser.

Selv om vi skal ha vennskapelige konkurranser, og selv om forsider på Aftonbladet med Petter Northug ikke kan utelukkes i fremtiden heller, så tror jeg at vi skal satse enda mer på å bygge konstruktive og gode samarbeid om forskning, utdanning, innovasjon og verdiskapning. Slik kan vi begge fortsette å være blant verdens beste land å bo i.

Takk for oppmerksomheten!