1812: Greven som skulle erobre og styre Norge

Publisert under: Regjeringen Solberg

Utgiver: Statsministerens kontor

Mens Napoleonskrigene fortsatt pågikk besluttet Sveriges kronprins Carl Johan i 1812 at feltmarskalk Hans Henrik von Essen skulle erobre og styre Norge. To år senere ble det virkelighet, men ikke helt.

For da Essen til slutt kunne ta fatt på embetet som svensk stattholder i Christiania, 11. november 1814, var hans mulighet til å styre Norge eneveldig på kongens vegne blitt redusert. I løpet av få måneder hadde det opprørske broderlandet fått på plass både regjering og departementer, nasjonalforsamling og grunnlov.

Nordisk splittelse
De nordiske landene greide lenge å holde seg nøytrale i Napoleonskrigene, som foregikk først og fremst mellom Frankrike og England. I 1805 sluttet imidlertid Sverige seg til koalisjonen mot Napoleon, mens Danmark-Norge havnet på Napoleons side etter det engelske angrepet på København i september 1807.

I 1808 erklærte Danmark-Norge krig mot Sverige. I 1809 blåste Sverige liv i gamle planer om å erobre Norge, etter å ha mistet Finland til Russland.

Erfaren offiser
Den svenske vestkystarméen, sentral i forsvaret mot det nå fiendtlige Danmark-Norge, fikk i 1811 en erfaren offiser som ny sjef - feltmarskalk Hans Henrik von Essen. Siden 1800 hadde han i to runder vært svensk stattholder i Pommern, og en periode også medlem av kong Carl XIIIs statsråd.

Essen tilhørte en gammel svensk adelsslekt med røtter på øya Ösel i dagens Estland, og var født på Kavlås slott i Hömb i Västergötland i 1755. Han begynte sin militære utdannelse i kavaleriet 13 år gammel i 1768, og studerte også ved universitetene i Uppsala og Göttingen. I 1777 ble han som løytnant stallmester ved Stockholms slott, og ble snart en nær rådgiver for kong Gustav III.

Drapet på Gustav III
Essen fulgte nå ofte kongen på hans reiser, og steg raskt i de militære gradene. I 1792 forsøkte han å overtale Gustav III til ikke å delta i maskeradeballet i Operahuset i Stockholm 16. mars, fordi han hadde hørt at adelsmenn planla å myrde kongen for å innføre politiske reformer.

Kongen avslo, og det ble Essen som fikk ført ham i sikkerhet etter attentatet. Kongen døde på Stockholms slott 29. mars.

 

  

 

Hans Henrik von Essen (til venstre, foto: stortinget1905.no) var født på Kavlås i Västergötland (i midten, foto: Wikipedia), og var en nær rådgiver for kong Gustav III (til høyre, foto: wordpress) fram til kongen døde etter et attentat i Operahuset i Stockholm i mars 1792.

Hertug Carl, Gustav IV Adolf og Carl XIII
Essen fortsatte nå i sentrale verv og embeter: i hertug Carls tid som regent 1792-1797, i Gustav IV Adolfs tid 1797-1809 og igjen i Carls - nå Carl XIIIs - tjeneste.

Blant annet var Essen landshøvding i Stockholm. Som svensk stattholder i Pommern, med grad av generalløytnant, slo han i 1807 tilbake et fransk angrep og sikret våpenhvile.

På grunn av uenighet med Gustav IV Adolf om våpenstillstanden med franske styrker i Pommern, satt Essen på sin herregård Vik i Uppland under adelens opprør mot kongen i 1809. Han ble deretter utnevnt til statsråd i Carl XIIIs regjering, før en ny runde som stattholder i Pommern fra høsten 1809.

 

 

 

Hans Henrik von Essen tjente både hertug Carl/kong Carl XIII (til venstre, foto: Degerby Gille) og kong Gustav IV Adolf (i midten, foto: Wikipedia), men oppholdt seg på sin herregård Vik i Uppland (til høyre, foto: Wikipedia) da adelen gjorde opprør mot Gustav IV Adolf i 1809.

Carl Johan
Høsten 1810 var det Essen, nå fungerende riksmarskalk (hoffsjef), som tok imot Jean Baptiste Bernadotte da han satte foten på svensk jord for å bli tronfølger under navnet Carl Johan.

Ikke lenge etter ble Essen forfremmet til den øverste militære graden feltmarskalk, med kommando over Sveriges vestkystarmé fra 1811. Etter i 1812 å ha fått i oppdrag å erobre Norge, opprettet Essen i mai 1813 sitt hovedkvarter i Trollhättan i sørenden av Vänern.

Norge
Ordren om å iverksette erobring av Norge, fikk Essen 15. januar 1814 - dagen etter at fredstraktaten i Kiel hadde overført Norge fra dansk til svensk overhøyhet. 13. februar ble han utnevnt til svensk stattholder i Norge.

Essen hadde imidlertid ingen sterk hær til rådighet, og hadde heller ikke noe ønske om straks å bruke makt mot den motstanden mot svensk styre som den danske prins Christian Frederik nå var i ferd med å reise i Norge. Et uttrykk for motstanden var at Essens utsending grev Axel Rosen 24. februar ble avvist i Christiania.

Essen mente han skulle vinne nordmennene med det gode, og førte samtaler i Strömstad med norske utsendinger som general Carl J.W. von Schmettow (kommandant i Trondhjem), grev Herman Wedel Jarlsberg og kanselliråd Carl Dahl (byskriver i Frederikshald (Halden)). Han støttet også norske bønder ved grensen med korn og penger.

  

 

 

 Essen førte vinteren og våren 1814 forhandlinger med blant andre general Carl von Schmettow (til venstre, foto: Trondheim Byarkiv), grev Herman Wedel Jarlsberg (i midten, foto: Wikipedia) og kanselliråd Carl Dahl (til høyre, foto: Eidsvoll1814).

Felttog
Etter hvert ble det klart at fredelige midler ikke førte fram. I april sendte Essen planene for et felttog mot Norge til kronprins Carl Johan, men først etter Riksforsamlingens valg av Christian Frederik som Norges konge på Eidsvolds Værk 19. mai, så han at det måtte komme til maktbruk.

I det kortvarige felttoget i juli-august 1814 overtok kronprins Carl Johan selv kommandoen, mens Essen ble sjef for 2. armékorps som rykket inn i Norge gjennom Enningdalen og Tistedalen ved Frederikshald. Det kom ikke til større kamper, og etter få dager ble det sluttet våpenstillstand. Essen hadde nå sitt hovedkvarter i Frederikshald, og trodde fortsatt at Norge ville forene seg med Sverige.

 

 

Kronprins Carl Johan (til venstre) førte selv kommandoen under felttoget i Norge i august 1814, mens feltmarskalk og stattholder Hans Henrik von Essen (til høyre) var sjef for 2. armékorps. (Foto: Wikipedia).


Essen etablerte sitt hovedkvarter på Fredriksten festning i Halden.
(Foto: Jiri Havran).

Grunnlov
Essens opprinnelige instruks som svensk stattholder i Norge, gikk ut på at han inntil videre skulle styre landet eneveldig på den svenske kongens vegne, dog med et provins-selvstyre med egne embetsmenn og egen folkerepresentasjon.

Norges nye grunnlov gjorde dette umulig. I stedet fikk Essen 11. november 1814 i oppdrag av kronprins Carl Johan å lede en norsk regjering i unionskongens sted. Som støtte fikk han et lite kanselli med svenske tjenestemenn, i tillegg til de norske regjeringskontorene. Essen ble også utnevnt til kansler for Universitetet i Christiania og til feltmarskalk i den norske hær.

Selv om Norges grunnlov innskrenket stattholderens myndighet, hadde Essen særlig som militær øverstkommanderende en sentral posisjon i den nye norske staten. Han forberedte hærordningen av 1817, som halverte den norske hæren. Samtidig tok han initiativ til en kraftig utbygging av den norske marinen, som fra svensk side ble tenkt som støtte for Sverige mot Russland.

Vanskelig stilling
Essen fortsatte personlig å håpe på en nærmere sammenslutning mellom Sverige og Norge enn personalunionen la opp til. Men han gjorde ikke forsøk på å gå utover den norske grunnlovens bestemmelser. Han hadde en vanskelig stilling mellom Carl Johan, som ville at han skulle oppdra nordmennene – ”dette vilde og mørke Folk” - til lydighet, og et storting som satt samlet hele året fra juli 1815 til juli 1816.

Kronprinsen syntes Essen var for lite pågående overfor nordmennene, og Essen likte seg ikke selv i stillingen. Allerede i begynnelsen av 1816 ble det avtalt at Essen skulle bli avløst av grev Carl Mörner, og etter Stortingets oppløsning i juli 1816, forlot Essen Christiania tidlig i august.

Riksmarskalk
Etter hjemkomsten til Sverige ble Essen i oktober 1816 utnevnt til riksmarskalk. I årene 1817-1818 hadde han igjen en militær kommando, over tropper som ble samlet i Skåne som en trussel mot Danmark i diplomatiske forhandlinger.

Essen var samtidig medlem av Riksdagens konstitusjonskomite. I den egenskap krenket han Carl Johan ved å kritisere en av hans statsråder på en slik måte at saken endte i riksrett. Kongen avsatte Essen fra hans militære kommando men beholdt ham som hoffsjef.

Essen levde sine siste seks år utenfor det politiske liv. Han døde under et kuropphold i Uddevalla i juli 1824, og er gravlagt på Västeråkers kirkegård i Uppland.


Hans Henrik von Essen er gravlagt ved Västeråkers kyrka i Uppland i Sverige. (Foto: Riksantikvarieämbetet).

Kilder:
Norsk Biografisk Leksikon
Balingsta pastorat, Svenska kyrkan