Innspill til Utviklingsmeldingen fra Forum for Kvinner og Utviklingsspørsmål

Fokus (Forum for Kvinner og Utviklingsspørsmål) vil først få takke for muligheten til å komme med innspill til Utviklingsmeldingen. Fokus er en paraplyorganisasjon for 72 norske kvinneorganisasjoner, og et samarbeidsorgan for kvinneorganisasjonens internasjonale arbeid og prosjektsamarbeid. Fokus arbeider for kvinnerettet bistand ut fra en rettighetsbasert tilnærming

Med utgangspunkt i regjeringens ulike handlingsplaner og Stortingsmelding 11 om kvinners rettigheter og likestilling i utviklingssamarbeidet, er Fokus særlig opptatt av at disse dokumentenes hovedpunkter blir integrert i Utviklingsmeldingen for å sikre en helhetlig tilnærming til kvinne-og likestillingsspørsmål i alt norsk utenrikspolitisk virke.

Å integrere kvinne-og kjønnsperspektivet eller mainstreame vil si at disse spørsmålene tas inn i all politikkutforming og i alle aktiviteter, og også i koordinerings- og harmoniseringsarbeid for å sikre konsistens. Hensyn må tas så tidlig i beslutningstakingsprosesser som mulig.

På denne måten kan mainstreaming bidra til å:

a) styre politikk, programmer og operasjoner i tråd med langsiktig krav om bærekraftig utvikling

b) modernisere utviklingspolitikkens innhold og prosedyrer 

c) fremme en forebyggende og pro-aktiv tilnærming, i stedet for en reaktiv som reagerer på allerede oppståtte problemer

Men det krever en helhetlig integrasjonsprosess for å få til dette effektivt – der en må søke å nå likestillingspolitiske mål i koordinering med annen utviklingspolitikk og programmer. Som et godt utgangspunkt har de fleste mottakere og givere av utviklingshjelp underskrevet internasjonale menneskerettighetsdokumenter som FNs kvinnekonvensjon, handlingsplanen fra Beijing for en styrking av kvinners situasjon. I tillegg setter FNs tusenårsmål krav til særtiltak og integrering av likestillingshensyn skal kvinners rettigheter blir realisert i utviklingssamarbeidet.

En ny rapport fra Unifem (Progress of the Worlds Women 2008/2009) viser at kvinner verden over fortsatt er utsatt for utstrakt diskriminering innenfor områder som strekker seg fra politikk til helsevesen. Dette til tross for at regjeringer har lovet å bidra til å rette opp den generelle ubalansen mellom kjønnene. Rapporten tar til orde for at det må stilles sterkere krav til nasjonale regjeringer for å sikre en oppfølging av de forpliktelsene de har bundet seg til hva gjelder en styrking av kvinners rettigheter. I følge rapporten vil en måte å overkomme ansvarskrisen på være at kvinner i mye større grad er representert blant beslutningstakere, i politikken, i forretningsvirksomhet og offentlig tjeneste.

Videre legger rapporten vekt på at det må settes opp konkrete mål for fremgang og resultater. Hvis ikke er det en risiko for at løfter ikke følges opp og ulike forpliktelser, som FNs Tusenårsmål, FNs kvinnekonvensjon, handlingsplanen fra Beijing og FNs sikkerhetsråds resolusjon 1325 om kvinner, fred og sikkerhet bare blir ord på et papir. Rapporten fokuserer på fem områder hvor det er særlig behov for å styrke innsatsen sett i forhold til de ulike forpliktelser. Disse områdene er politikk og ledelse, tilgang til offentlige tjenester, økonomiske muligheter, rettferdighet og distribueringen av internasjonal bistand.

Målet med arbeidet for kvinners rettigheter og likestilling er å realisere menneskerettigheter og sikre samfunnsøkonomisk utvikling. Fattigdomsreduksjon og nasjonal utvikling er uløselig knyttet til en styrking av kvinners sosiale, kulturelle, økonomiske, sivile og politiske rettigheter. Nasjonale så vel som internasjonale strukturer og rammeverk som utviklingspolitikken organiseres rundt må ta hensyn til dette. Disse må hele tiden inkludere mål om kvinners rettigheter og likestilling, ha arbeidsformer som er tilpasset målene og identifisere målbare resultatindikatorer. Menneskerettigheter og kjønnslikestilling bør få en mer sentral rolle i forståelsen av effektivt utviklingssamarbeid. Utviklingssamarbeidet vil være mer effektivt dersom kvinners og jenters behov ivaretas og deres interesser styrkes.

Norge, som en stor bidragsyter til FN og andre internasjonale aktører, må presse på for å sikre mekanismer som fører til økning i kvinners deltakelse i økonomistyring og utviklingspolitiske prosesser på alle nivåer.

Paris-erklæringen om effektivt utviklingssamarbeid vektlegger nasjonalt eierskap i mottakerlandene.

Hvis Paris-erklæringen skal etterfølges, samtidig som en skal sikre kvinners rettigheter og likestilling mellom kjønnene, må vi se nærmere på hvordan:

a) det kan utvikles systemer som ansvarliggjør myndigheter i samarbeidslandene i forhold til å nå likestillingspolitiske mål uten at det ødelegger hovedintensjonen med Paris-erklæringen om nasjonalt eierskap b) vi kan sikre at kvinner og kvinneorganisasjoner får en mer betydningsfull rolle i formuleringen av kvinners interesser i beslutningsprosesser som angår utviklingssamarbeidet

For å sikre at den norske utviklingshjelpen treffer kvinners interesser og behov i mottakerlandene, er det åpenbart et behov for mer inngående kunnskap og kompetanse på fagfeltet for alle involverte parter i utviklingssamarbeidet, nasjonalt og internasjonalt, på myndighetsnivå og i sivilt samfunn.

Det er fortsatt et gap hva gjelder studier av kvinners situasjon og maktforholdene mellom kvinner og menn, gode verktøy, metoder for innhenting av data og dokumentasjon, samt fastsettelse av indikatorer og resultatoppnåelse.

Vi vet at det er en rekke regler og praksiser som hindrer likestilling i utviklingssamarbeidet. For eksempel har privatisering av offentlig tjenestetilbud negative likestillingsmessige konsekvenser. Heller ikke direkte budsjettstøtte til myndigheter vet vi om kommer kvinner til gode. Det må stilles krav om at tiltak for å styrke kvinners rettigheter blir synliggjort i budsjettene på alle nivåer, og at det gjennomføres kjønnskonsekvensanalyser (gender budgetting) for å måle virkningen av tiltakene. Dette bør også være et krav overfor FN organisasjoner og andre internasjonale aktører som mottar støtte fra Norge.

Fokus ser det som særskilt viktig at norske myndigheter satser på kvinneorganisasjoner nasjonalt og internasjonalt, og ikke bare igjennom finansiering av FN-organer og direkte til fattige lands nasjonalbudsjetter. Dette fordi det vil ta tid før kvinner og menn representerer på like vilkår på myndighetsnivå og andre maktposisjoner som kan ha betydning for utviklingssamarbeidet.

I tillegg så viser all erfaring at det er kvinnebevegelsen som er den viktigste drivkraften for å fremme kvinners rettigheter og likestilling. Vi vet at store politiske endringer mange ganger starter i sivilt samfunn og i kvinnebevegelsen. Både kvinne- og likestillingsorganisasjoner i sør og i Norge kan ha en avgjørende rolle å spille for å sikre effektiv utviklingsassistanse. Den norske finansiering for sikring av menneskerettigheter og fattigdomsreduksjon bør i mye større grad enn i dag rettes mot demokrati- og organisasjonsbygging, som blant annet er representert ved kvinneorganisasjoner.

Association for Women’s Rights in Development viser i en rapport (2007) at den globale kvinnebevegelsen er svært underfinansiert, mottar mindre støtte nå enn i 2000 og at det er store forskjeller mellom hvilke som blir finansiert avhengig av geografisk plassering og tematiske satsningsområder. For å kunne måle effekten av kvinne- og likestillingssatsingen ser Fokus det som en sentral utfordring for norske myndigheter at kvinneorganisasjoner støttes og at finansieringen som er rettet mot dem øker,

Fokus håper at våre innspill blir tatt til følge i den nye Utviklingsmeldingen, og bidrar gjerne med ytterligere informasjon hvis det skulle være behov for det.