Statsminister Thorbjørn Jagland

AUFs sommerleir

Utøya, 12. juli 1997

Jeg ser i gårdsdagens VG at Fremskrittspartiet godt kan tenke seg å gå i regjeringssamarbeid med Arbeiderpartiet.

Vi kan ikke blande ild og vann.

I hele etterkrigstida tok Arbeiderpartiet kampen med Høyre. Nå må vi ta det nye høyre på alvor. Forskjellen på det gamle partiet Høyre og det nye høyre representert ved Fremskrittspartiet, er at Fremskrittspartiet er mer høyreorientert. Fremskrittspartiet vil et helt annet samfunn enn det velferdssamfunnet vi har bygget opp. Men dette vil partiet ikke snakke om. Partiet vil gjemme seg under Arbeiderpartiets skjørt, prøve å lure velgerne til å tro at man kan få fortsatt Arbeiderpartiregjering ved å stemme på Fremskrittspartiets overbud og skattelettelser.

Hvis dette lykkes vil det gå likedan på det nasjonale plan som det gikk i Oslo. Også der prøvde man å innbille folk at man var vennlig innstilt overfor Arbeiderpartiet. Men Fr.p. slo til så fort anledningen bød seg. Det er Fremskrittspartiet som er skyld i at det nå sitter et rent Høyrebyråd i Oslo.

Mange har spurt meg om det er klokt å ta en konfrontasjon med Fremskrittspartiet. Jeg driver politikk fordi jeg tror på noe. Når har det lønnet seg å la være å si fra om hvor man står? Jeg står for et annet samfunnssyn og et annet menneskesyn enn FrP. Jeg vil ikke legge eldreomsorg og helsestell ut på anbud. Jeg tror ikke det norske velferdssamfunnet lar seg drive med 45 milliarder kr mindre i skatteinntekter, og jeg tror ikke Drammen blir en velferdskommune med 8 ansatte, slik Carl I. Hagen beskriver som et ideal.

Jeg bygger på den eldgamle lærdom som menneskene har utviklet gjennom tidene, at vi må gjøre ting sammen. Eldre mennesker skal ha krav på omsorg fra fellesskapet. De skal ikke behøve å ringe rundt til forskjellige private selskaper for å finne ut hvor prisen er lavest når de trenger et tilbud. Ungdom skal ha krav på skoleplass i offentlige skolebygg og opplæring fra offentlig ansatte lærere.

Alle skal ha krav på sykehusplass når helsa trues. Du skal ikke som i USA måtte bevise at du har tegnet forsikring før legen begynner å operere.

Stykkprissamfunnet til Fremskrittspartiet er noe fundamentalt annet enn vårt velferdssamfunn.

Ved å lese Carl I. Hagens selvbiografi er det imidlertid mulig å få ny innsikt i hva FrPs samfunnssyn. Der redegjør han for hvordan det gikk til at Fremskrittspartiet i 1983 fikk et helhetlig samfunnssyn. Jeg siterer: "Før landsmøtet i Sandefjord hadde vi ingen erklært politisk ideologi som klart viste et helhetssyn på organiseringen av samfunnet. ...Jeg bestemte meg for å ta for meg tre emner tiden var moden for, eller partiet burde være modent for. Det (første, min anm.) var å erklære at Fremskrittspartiets ideologiske plattform var den liberalistiske markedsøkonomiske, slik Adam Smith hadde forklart den i "Wealth of Nations" .... Og så kommer det: .... som jeg aldri har lest, men hørt mye om."

Det er ikke bare at FrP bygger sin politikk på en liberalistisk ideologi som har spilt fallitt gang på gang, men man har ikke selv satt seg inn i hva denne ideologien går ut på.

Jeg ser fram til valgkampen. Da kan vi klargjøre valget vi alle står overfor. Vi sier ifra om hvor vi står, så får folk si i fra hvor de står. Vi respekterer det valg hver enkelt gjør. Men man kan ikke stå på to sider samtidig. Man kan ikke stemme både på sosialdemokrati og Fremskrittsamfunnet. For det er to ting som har vært sosialdemokratiets kjennemerke gjennom størstedelen av dette århundre:

• Vilje til ansvarlighet og langsiktighet i politikken. Vi har aldri kapitulert for populistiske krefter.
• Vilje til å forsvare et høyt skattenivå og en sterk offentlig sektor.

Vi kan ikke flørte med krefter som svikter ansvaret for å holde orden i økonomien og ansvaret for å forsvare fellesskapsordningene.

Fremskrittspartiet beviste hva partiet står for gjennom sin praksis i Oslo. Partiet satt i byrådet i perioden 1989 - 91, den perioden Oslo ble stemplet "Vår vanstyrte hovedstad". Det endte med fire milliarder i underskudd, 528 nedlagte sykehjemsplasser, 10 nedlagte grunnskoler, vel 800 færre kommunale barnehageplasser eller plasser med kommunalt tilskudd. Fremskrittspartiet hadde finansbyråden.

Jeg står for sosialdemokrati, et moderne sosialdemokrati som har lært gjennom ti-års erfaringer:

• Ansvarlighet og langsiktighet i den økonomiske politikken er første bud. Det er alltid de dårligst stilte som taper når økonomien settes over styr. Vi må bygge opp velferdstilbud som kan holde i gode som i dårlige tider.
• Lave priser og renter er nødvendig for å ha et sterkt næringsliv. Sosialdemokrati er også å sørge for gode vilkår for å investere og drive næringsvirksomhet.
• Vi må forsvare en sterk offentlig sektor. Det er først og fremst gjennom den vi skaper en rettferdig fordeling.
• Vi må satse på utdanning for ungdom og for voksne. Det er i kunnskapen framtida ligger.
• Til grunn for disse retningslinjer for sosialdemokratisk styring ligger vårt syn på at arbeid for alle er det viktigste. Uten ansvarlighet i den økonomiske politikken, uten lave renter og priser, uten en sterk offentlige sektor, uten utdanning og opplæring for alle, klarer vi ikke full sysselsetting.

Kamerater,

Det blir ingen pause i kampen mot arbeidsledigheten.

Jeg går ikke med på overbud om å bruke 8 milliarder ekstra av sparepengene i oljefondet slik sentrumspartiene går inn for. Det vil bare sette i gang pris- og rentekarusellen igjen. Av hensyn til fordelingen vil vi ikke ha skattelettelser til høytlønte som de borgerlige partiene har fått igjennom. Det hjelper ikke en eneste arbeidsledig.

Fordi jeg vil ha arbeid til alle skjønner jeg ikke de borgerlige partienes nei til å satse på etterutdanning. Når har utdanning vært ulønnsomt for samfunnet? Det som er kostbart er å sitte med hendene i fanget og se på at folk blir arbeidsledige fordi de ikke får muligheten til å skaffe seg opplæring.

Vi må si i fra om hvor vi står i forhold til Fremskrittspartiet. Men vi vil også si ifra om hva vi mener om sprekkalternativet til sentrumspartiene. Fremskrittspartiet har programfestet å fjerne den sosialdemokratiske velferdsstaten. Sentrumspartiene undergraver den med uansvarlig overbudspolitikk. I Regjeringens langtidsprogram har vi analysert hvordan det går hvis vi bygger opp offentlige utgifter i dag på grunnlag av usikre oljeinntekter. Når vi kommer fram til år 2008 og får langt høyere pensjonsutgifter enn i dag, kan hele systemet sprekke hvis vi i mellomtiden har bygget opp offentlige utgifter så sterkt at totaliteten ikke lar seg finansiere. Dette blir selvsagt særlig farlig hvis oljeprisene skulle falle.

De borgerlige partiene manøvrerte landet inn i denne situasjonen på begynnelsen av 80-tallet. Da var oljeprisene høye og regjeringen hadde ikke vilje til å stå i mot noe. Da oljeprisen sank drastisk var krisa et faktum. Vi måtte gjennom en lang periode med opp mot 200 000 arbeidsledige og rentenivå på 15 %.

Dette vil vi ikke ha igjen. Og jeg ber om ungdommens støtte til å hindre det.

Løftepolitikk, overbud og valgflesk er gammeldags. Det som er moderne og framtidsrettet er å vise ansvar for helheten og framtida.

I Arbeiderpartiets nye prinsipp- og arbeidsprogram står det noe viktig om dette:

"I et komplisert samfunn må stat og næringsliv, grupper og profesjoner, frivillige organisasjoner og offentlig sektor, arbeidstakere og kapitaleierne samarbeide. Hvert enkelt menneske i alle grupper og nasjoner oppnår mer dersom vi er villige til å utfylle selvråderett med samråderett i spørsmål det ikke er mulig å finne løsningen på alene. Ved å bygge på samråderett og ved å stå for ansvarlighet og langsiktighet i beslutningene, kan mennesket selv skape sin historie - også i det som kalles usikkerhetens og de store forandringenes tidsalder".

Ja, vi lever i usikkerhetens og de store forandringenes tidsalder. Denne tidsalder avløser et århundre som vi kan trekke disse lærdommene av:

• Ytterliggående løsninger er farlige. I Norge er to av disse ekstreme løsningene representert ved RV og FrP.
  RV står for det systemet som har skapt de største katastrofene i dette århundre! Et system der staten eier og bestemmer alt.
  FrP står for en ytterliggående liberalisme som aldri har klart å skape arbeid til alle og en rettferdig fordeling.
• Dette århundre har lært oss at hvis vi ikke tenker langsiktig, vil det stadig oppstå kriser. Det er kortsiktighet i dag som skaper vanskelighetene i morgen.
• Mangel på internasjonal solidaritet har gang på gang ført verden inn i kriger og kriser.
• Vi har lært oss at vi ikke kan velge enten stat eller marked. Vi trenger begge deler og vi må opprettholde og styrke den frivillige sektor.

Det er dette som gjør at vårt nye prinsipp- og arbeidsprogram er gjennomsyret av at vi må mobilisere til ansvar på alle plan: Det lokale, det nasjonale, det internasjonale.

La meg starte med det lokale.

Vi vet at sterke fellesskap ikke kan bygges ene og alene over skatteseddelen. Det vi gjør sammen er fundamentet samfunnet hviler på. På den måten aktiviseres den evnen vi har til å ta hensyn og ta vare på andre mennesker, også ut over de som tilhører vår egen familie, og ut over det vi får betalt for å gjøre.

Når Jan Petersen sier at den sterke utbyggingen av det offentlige velferdstilbudet har passivisert eller at det syr puter opp under armene på folk så sier jeg: Gå hjem og vogg. Folk er mer aktive enn noen gang.

Folk sitter ikke med hendene i fanget og venter på kommunen dersom naboen mangler ved, unge korpsdeltakere ikke har uniform eller lysløypa snør igjen. Folk bygger grendehus på dugnad. De holder oppe krisesentere og incestsentere på frivillig basis, de setter igang hjelpetelefoner. De hjelper hverandre. De lærer av hverandre - i musikkorps og i fotballag. De har det moro sammen - og de organiserer seg fordi de ser at som demokratiske aktører har de mye større gjennomslagskraft sammen enn de har hver for seg.

Organisasjons-Norge er et fremragende middel mot maktesløshet.

Derfor vil vi at de frivillige organisasjonene skal gis enda bedre vilkår:

Økonomisk, men også demokratisk ved at de skal lyttes til og tas med på råd

Dette varslet jeg i nyttårstalen. Jeg sa at vi skulle komme tilbake med konkrete forslag i statsbudsjettet.

Regjeringen sender om noen dager et forslag om endring i skatte- og avgiftsreglene ut på høring.

Vi foreslår at:

• Grensen for momsplikt og skatt på næringsinntekt dobles fra dagens 70.000 kr. til 140.000 kr i året.
• Det for arbeidsgiveravgift innføres regler lignende de som gjelder for "hjelp i hjemmet". Utbetalinger på inntil 30.000 kroner pr. person til trenere og instruktører fritas for arbeidsgiveravgift.
• Frivillige organisasjoner gis forenklinger i sine plikter som arbeidsgiver ved at det utarbeides en forenklet oppgjørsblankett, som gjør at skattetrekket skal betales samtidig med lønnen. På denne måten blir organisasjonen ferdig med sine plikter på selve lønningsdagen.

Et opplegg for inntektene fra statlige spill vil foreligge seinere i høst. Frivillige organisasjoner skal få mer av inntektene fra disse spillene.

Gjennom disse tiltakene skal det bli lettere å drive frivillig virksomhet. Dette fortjener de titusener av ildsjeler rund om i Norge.

La meg gå over til et tema som spenner over både det lokale, det nasjonale og det internasjonale.

Det 22. desember 1988 ble Chico Mendes drept på et øde sted i Amazonas. Mendes var gummitapper og fagforeningsaktivist hele sitt liv. Men han var også tilknyttet den internasjonale miljøbevegelsen. Hans kamp for å bevare regnskogen var ikke en miljøsak alene - det var en kamp for sosial rettferdighet og for menneskerettigheter.

Mendes så sammenhengen mellom miljø og utvikling, og han så at det vi gjør lokalt får betydning. Han så at dersom menneskene i framtida skal overleve må vi ta vare på mangfoldet i naturen - og vi må ikke drive rovdrift på den med maksimal profitt som mål. Mendes teori var at rovdrift på ressursene bestandig skader fattige og arbeidere mest:

• Gummitappere som står igjen uten levebrød dersom regnskogen dør.
• Fiskere som står uten inntekt dersom ressursene i havet overbeskattes.
• Skogsarbeidere som er avhengig av at skogen forvaltes slik at tilvekst sikres.

Naturen er et kretsløp - som mennesket er en del av. Naturen er ikke en virksomhet mennesket er satt til å herske over.

Å ta den innsikten inn over seg er krevende. Vi ser hvor krevende det er - og hvor fort gjort det er å "falle av". La meg bruke vårens rovdyrdebatt som eksempel. Det var med nød og neppe at Arbeiderpartiet klarte å berge et flertall for at det fortsatt skal være kjerneområder for de fredede rovdyrene i landet vårt. Det var så vidt et flertall i vårt Storting erkjente betydningen av biologisk mangfold.

I en lederartikkel i Drammens Tidende - Buskerud Blad hadde man gjort seg noen tanker om rovdyrdebatten. Den ble avsluttet slik: "Hva skal vi med ulven? Menneskene har jo klart seg bra uten dinosaurusen".

Senterpartiet motsetter seg at vi skal verne barskog, men snakker varmt om å verne regnskogen. Chico Mendes - gummitapperen fra Amazonas, du er klokere enn DT-BB og Senterpartiet.

Kampen for miljøet og ei framtid for jorda er ikke mulig å vinne dersom vi ikke makter å gjøre noe med den urettferdige fordelingen av godene. Dette lærte Chico Mendez oss også.

Derfor sto det sentralt for Norge da verdens land i juni møttes i FN i New York for å summere hvor verden står fem år etter Rio.

Det største sviket vi har opplevd i årene etter Rio er at nesten ingen rike land har fulgt opp den 20 år gamle forpliktelsen om å gi minst 0,7 prosent av BNI i bistand. Norge er sammen med Danmark og Nederland de eneste landene som i dag oppfyller dette målet. Slik kan det ganske enkelt ikke fortsette.

Jeg ser at Dagbladet på kommentarplass mener at det burde holde at de 135 representantene utviklingslandene hadde på konferansen i New York talte sin egen sak - og at Norge derfor burde konsentrert sitt innlegg om klimaproblemet og det pågående arbeidet med en klima-avtale. Jeg ser at Erik Solheim mener Bill Clinton høres ut som en ihuga miljøverner sammenlignet med Norge.

Er det virkelig noen som tror at man får til en bedre fordeling i verden hvis vi skal fortsette å overlate kampen til de fattige landene alene? Dersom vi som er rike tier om ting, vil ingen forandring skje. Jeg vil spørre: Hvilke rike land skal snakke de fattiges sak hvis ikke Norge gjør det?

Norge kommer ikke, så lenge Arbeiderpartiet sitter i regjering, til å slutte å snakke om fordelingen i verden. Vi kommer heller ikke til å slutte å handle. Tvert imot. Vi vil øke bistanden til 1 prosent av BNI.

Dette er handlinger og program-erklæringer som går i stikk motsatt retning av det høyresiden i norsk politikk legger opp til. I høyresidens budsjetter er det de fattigste i verden som finansierer deres øvrige satsingsområder. Det gjelder enten partiet heter Høyre med stor H - eller Fremskrittspartiet.

Arbeiderpartiet vil ikke drive budsjettpolitikk på de fattiges bekostning. Vi mener at ett av de rikeste landene i verden har råd til å dele med andre.

Ordene USAs president brukte i New York er positive. Det er jeg enig med Erik Solheim i. Ordene gir håp om at det skal være mulig å komme fram til en konkret og forpliktende klimaavtale i Kyoto i desember.

Men presidenten for landet med verdens laveste bensinpriser, verdens høyeste CO2-utslipp pr. innbygger, og bistand på 0,10 % av BNI var i New York taus når det kom til konkrete tiltak. Han sa at han ville se hva Kongressen mente og melde tilbake til høsten.

Vi meldte klart og tydelig hva som er vårt mål. Norge støtter EUs målsetting om en 15 prosent reduksjon i utslipp av klimagasser innen 2010. Vi ønsker en avtale som gir størst mulig samlede reduksjoner i utslipp. Derfor ønsker vi at avtalen skal omfatte alle klimagasser, bygge på kostnadseffektivitet og byrdefordeling.

Vi ønsker det samme prinsippet for andre land, som det EU har lagt til grunn i sin pakkeløsning for hvordan EU-landene samlet kan oppnå en reduksjon på 15 prosent i sine utslipp. I EUs pakkeløsning går det f. eks. fram at Frankrike som i stor grad bygger sin el-forsyning på kjernekraft, skal gis mulighet til å øke sine utslipp med 17 prosent - mens Danmark som baserer sin el-forsyning på kull pålegges å redusere sine utslipp med 25 prosent.

Noen land får pluss og noen land får minus - alt avhengig av hva el-forsyningen baseres på og hvor store mulighetene for reduksjoner er. Til sammen kan EU med et slikt opplegg gå inn for 15 prosent reduksjon. Det ville de ikke gjort dersom forutsetningen hadde vært at alle land skulle kutte like mye. Kull-land som Danmark, Tyskland, Storbritannia og Belgia - land med stort potensiale for reduksjoner vil uten problemer kunne gå for 15 prosent. Mens for andre ville det nesten være umulig å gjennomføre en 15 prosent reduksjon. Det gjelder land som Sverige, Frankrike, Spania og Hellas.

Jeg er tilhenger av byrdefordeling, ikke fordi jeg vil at Norge skal slippe billig unna en klimaavtale. Men fordi det er dette som vil åpne for de største utslippsreduksjonene. Det er tross alt det som teller.

Når resultatet av klimaforhandlingene er klart - og vi vet hvilke krav Norge stilles overfor - vil Regjeringen utarbeide en konkret handlingsplan for hvordan kravene skal oppfylles. I arbeidet med en slik plan må vi låne øre til AUF - og til alle andre organisasjoner, forskere osv.

I statsbudsjettet for 1998 kommer vi med den konkrete oppfølgingen av grønn skattekommisjon. Vi vil vri forbruket fra skatt på arbeid til skatt på miljøskadelig virksomhet.

I statsbudsjettet kommer også den konkrete utformingen av et miljøfond som skal hjelpe bedrifter som ellers ikke ville hatt mulighet til dette, med å ta i bruk teknologi som gir reduserte utslipp.

Det skal over flere år vris forskningsmidler og satses mer på forskning - særlig rettet inn mot klima-problemene.

For å gjøre miljø til et sektorovergripende ansvar, og ikke bare noe Berntsen er pålagt å sette først, vil vi utarbeide sektorvise miljøhandlingsplaner med arbeidsmål. Hvert år skal det sammen med statsbudsjettet legges fram en rapport om rikets miljøtilstand.

Mye er ugjort i miljøpolitikken.

Men vi har heller ikke noen grunn til å stille oss i skammekroken med det vi har gjort.

• Utslippene av nitrogen og fosfor til hav og vann er kraftig redusert.
• Utslipp av helse- og miljøfarlige kjemikalier er også sterkt redusert.
• Kommunene er pålagt å utarbeide avfallsplaner. Kildesortering, resirkulering og gjenbruk øker.
• Det er inngått avtaler med industrien om reduksjon, innsamling og gjenvinning av emballasje.
• Kommunene tar imot spesialavfall og nasjonale deponier for alt avfall vil være på plass innen 1998.
• De norske utslippene av svoveldioksider (SO2) er redusert med 75 prosent fra 1980 til 1995.
• Det norske forbruket av ozonreduserende stoff er de siste ti årene redusert med opp mot 100 prosent.
• Fram til 1995 er NOx-utslippene redusert
• De samlede norske utslippene av klimagasser er omlag uendret fra 1989 til 1995.
• Det er påbegynt en gradvis vridning fra vei-investeringer til jernbaneinvesteringer.
• Norge har en av de høyeste CO2-avgiftene i verden.

Det er ikke uten grunn at de frivillige organisasjonene som var tilstede i New York plasserte Norge i verdenstoppen i miljøpolitikk - slik de også gjorde i Rio for fem år siden.

Fra miljøpolitikken er det lett å trekke forbindelser over til det jeg var inne på, at vi lever i en ny verden som krever en langt annen grad av samarbeid og ansvarsmobilisering på internasjonalt nivå.

Jeg ser det som et tidevannskille. Etter Berlinmurens fall har vi snakket om de historiske forandringene og de historiske møtene. Det har vært mange av dem. Men det som trer fram nå - det som renner inn over vår verdensdel - er de nye nettverkene som dannes: De teknologiske og de menneskelige.

Ta datanettverket. Vi bindes sammen gjennom Internett. Avstandene slutter å bety noe. "Real time" - at informasjonen og kunnskapen oppstår og spres på et hundredels sekund - er blitt et tidsbegrep som i seg selv opphever tiden. Helt nye kunnskapsbånd skapes når lærersteder knytter seg sammen - helt nye muligheter åpnes for at folk skal få utdanning.

Ta energinettverkene - som gjør land gjensidig avhengige av hverandre. Om få år vil gass fra Norge utgjøre 1/3 av tysk og fransk gassforbruk. Hvor hadde kraften kommet fra om vi ikke hadde eksportert naturgassen? Man behøver ikke være geolog eller regnemester for å gi svaret: I hovedsak fra kull eller kjernekraftverk.

I Bergen for to uker siden var de nordiske statsministrene enige om å bygge et nettverk for bærekraftig energiforsyning rundt Østersjøen. Det betyr samlet satsing for å sikre tilgang på energi - mer effektiv bruk av energi og energiøkonomisering. Det betyr satsing på fornybare energikilder - vann, bølgekraft, vind, sol og biomasse. Og det betyr økt tilgjengelighet av gass - så vi kan få ned bruken av kull.

Det er en visjon, men mer enn det. Energinettverket bygges sakte men sikkert. Vi kan være nære et salg av gass til Danmark. Da kan det komme en røravstikker til det danske fastlandet. Så kan det en dag komme en avstikker mot Sverige - men kanskje før det en avstikker mot Polen. Og kanskje en dag mot de baltiske land.

Norge hadde ikke trengt å selge gass i Norden. Vi har kunder nok. Rørene går rett sørover og kundene står ved enden av røret. Men dette har en større betydning. Det åpner for renere energiforbruk i vår del av Europa. Og det binder sammen landene i vårt hjørne av Europa.

Så er det de politiske nettverkene. La oss begynne med oss selv. Vi må være en del av dem. Dere i AUF er med i nettverket av ungdomspartier. Jeg vet at dere spiller en viktig rolle der. Det synliggjøres ikke minst ved at IUSY-kongressen for første gang arrangeres i Norge - på Lillehammer i høst. Det ønsker jeg dere lykke til med.

Vi i Arbeiderpartiet må gjøre mer for å være til stede i nettverket mellom partier. Jeg snakket med Tony Blair om dette på tirsdag. Vi var enige om å styrke samarbeidet mellom Norge og England nå når Thatcher-styret er over. Mye binder oss sammen, ikke bare fotball der Solskjær og Leo holder farten oppe i britisk fotball. Regjeringene må samarbeide tettere. Det er slik vi lærer.

På onsdag satt jeg rundt et bord med 43 andre stats- og regjeringssjefer. Vi satt der i det nye Euro-atlantiske samarbeidsrådet. Jeg så meg om rundt bordet. Her satt gamle kjenninger fra vår del av Europa. Det var Kohl, Chirac, Gøran Persson, Poul Nyrup Rasmussen og mange flere. De kjente jeg. Men det som slo meg var de nye fjesene - folk jeg aldri hadde sett. Lederne fra Turkmenistan, Moldova og Kasakstan.

Så jeg spurte meg selv - hva har vi felles? Hvorfor sitter vi her og diskuterer sikkerhetspolitikk? Truer noen med å bombe oss? Har virkelig vi noen felles fiende?

Nei, vi har ikke det. Men det vi har felles er at vi omfattes av den gjennomgripende forandringen som bølger fram etter at Berlinmuren falt. Vi sitter der for å drive politikk på en ny måte. Ikke på den gamle måten der ett land scorer hvis et annet land taper. Vi sitter der for å praktisere det som kalles kollektiv sikkerhet.

Kollektiv sikkerhet. Vi kjenner språket selv. Jeg assosierer det med fagbevegelsens idealer. Stå sammen. Finne felles løsninger. Kjempe samme kamp. Så kan vi overføre det til dagens Europa.

Bosnia er unntaket, en parentes og påminnelse på samme tid. Bosnia er som en scene fra Europas verste mareritt - en scene der fortidens grusomheter får utspille seg med stadig nye oppsetninger.

Jeg så rundt bordet av 44 partnerland og tenkte. Det er faktisk slik at en uzbeker og en nordmann i dag har mer til felles enn en serber og en kroat i Bosnia. De to første har tatt sete rundt et bord der vi skal forebygge konflikter. Der vi skal bekjempe de nye truslene. Der vi skal gi støtte til framgang i samarbeidet om fred og sikkerhet i regionene. Ikke alle rundt dette bordet er enige. Tvert i mot. Aserbajdsjan og Armenia er i bitter strid om Nagorno Karabach, Hellas og Tyrkia om Kypros. Og så videre. Men de sitter altså der - de har gått skrittene til ett bord framfor til felten. Bare det er en seier.

I Bosnia driver de den gamle tids politikk - og hele verden får se lidelsene som følger. Vi må stå ved fredsarbeidet i Bosnia. Norge er på plass med nærmere 1000 soldater. Vi satser på bistand, minerydding, støtte til hjemvendte flyktninger og humanitært arbeid. Jeg skal selv besøke Bosnia i august. Der vil budskapet være at vi vil stå ved vårt engasjement. Vi kan ikke hoppe av fra Bosnia neste sommer. Da vil vi forspille alt vi har gjort til nå.

Likevel - det er langt fram. Vi kan skille de stridende parter. Vi kan rydde miner. Vi kan tvinge fram stopp i kampene. Men vi kan ikke tvinge fram varig fred. Det må menneskene som bor der gjøre selv - slik tyskere og franskmenn sakte bygget tillit.

I Bosnia er det inne i hodene på folk at det må skje forandringer. Det er et generasjonsarbeid. Men vi kommer ingen vei før krigsforbryterne er borte. Ville Tyskland fått fred og demokrati dersom Hitler hadde fått lov til å trekke seg tilbake til en forstad utenfor Berlin i 1945?

Tanken er helt utenkelig. Men det er det som skjer i Bosnia, men med nye fjes. Derfor må de bort. Derfor må vi hilse velkommen aksjonen mot krigsforbryterne tidligere i uken. Krigsforbryterne hører bare ett sted hjemme. I Haag, ved krigsforbryterdomstolen.

Historikeren Eric Hobsbawm har skrevet innsiktsfullt om det århundre vi snart legger bak oss. Han kaller det "ekstremitetenes tidsalder". Mot et nytt århundre ser han oppløsning. Selve framtidsbildet løser seg opp. Han sier at de kartene vi brukte til å finne kursen ikke lenger stemmer med landskapet. Vi vet ikke hvor reisen går - ei heller hvor den bør gå, skriver Hobsbawm.

Hobsbawm har rett. De gamle kartene holder ikke lenger. Men han tar samtidig feil. Vi mangler ikke tanker om hvor veien bør gå.

Det er derfor jeg sier til dere:

En ny generasjon sosialdemokrater må være med å ta ansvar for politikken på internasjonalt nivå.

• Bygge nye nettverk i Norden og rundt Østersjøen, som er vårt eget nærområde.
• Bygge nettverkene i Europa
• Styrke FN-verdens håp.

Vi må legge an det samme perspektiv av ansvar og helhet på nasjonalt nivå.

Velferdssamfunnet ble bygget skritt for skritt. Løfte, men ikke forløfte seg. Alltid velge det som er viktigst først. Så får noe annet vente.

Hva er viktigst nå?

Nå vil vi sette eldre og helse først. Eldreomsorgen må få et skikkelig løft. Regjeringen har fått vedtatt tidenes største satsing på eldreomsorg med 30 mrd kr over en 4-årsperiode. Skal vi få dette til må vi ha barnehageplasser, slik at de som vil arbeide kan få mulighet til det.

Så sier vi at fordelingen må bli bedre. De som har det dårligst skal få et løft. Det gjelder blant annet visse grupper minstepensjonister, uføretrygdede med omsorgsansvar og enslige forsørgere, ikke minst.

Oddvar Nordli sa til Aftenposten 4. juli: "Tiden er inne til å løfte de aller svakeste betydelig. Men dette må bygges inn i forsvarlige budsjettrammer". Han forsetter på følgende måte, etter at Aftenpostens journalist hevder at mange sitter igjen med inntrykk av at Regjeringen er avvisende til et større løft for minstepensjonistene: "Det er slik at man foran en valgkamp søker å skape inntrykk av noe jeg tror ikke eksisterer."

Hvordan kan Oddvar Nordli si dette? Jo, vi hadde et møte i mars med ham og flere andre fra Hedmark AP. Der tok de opp kårene til de dårligst stilte i samfunnet. Etter dette møtet vet Oddvar Nordli hva han snakker om. Han vet at Regjeringen vil løfte de dårligst stilte skritt for skritt og at det kommer forslag om det i statsbudsjettet. Men vi vil ikke gjøre som Sentrumspartiene og FrP, la være å anvise noen form for inndekning. For da får vi bare pris- og renteøkningen som rammer de vi skal hjelpe.

De borgerlige partiene har pøst ut skattelettelser til de rike. Først bortimot en milliard til rederne, deretter 60-70.000 til selvstendig næringsdrivende som tjener en million. Disse pengene kunne vært brukt på de dårligst stilte.

Men de borgerlige partiene mangler en slik helhetstenkning. De tror de kan kjøpe seg til valgseier ved å dele ut skattelettelser og løfter om forbedring til alle.

Vi vil drive omfordelingspolitikk, ikke utdelingspolitikk.

Derfor vil vi i statsbudsjettet til høsten omfordele fra de som nå tjener store penger på aksjemarkedet til de som har det vanskeligst. Jeg har nevnt noen blant de trygdene. I tillegg er det et stort behov for å gjøre noe for ungdommen på boligmarkedet. Også på dette området vil det komme forslag i statsbudsjettet.

Jeg vet hva jeg skulle ha brukt de flere hundre millionene i redusert eiendomsskatt som Høyre og FrP deler ut i Oslo. Jeg ville brukt dem på å bedre ungdoms boligforhold.

Og satsingen på utdanning vil fortsette. Det kan settes likhetstegn mellom sosialdemokrati og utdanning. Sosialdemokrati er å gi alle like muligheter til utdanning og opplæring.

Utdanning, utdanning, utdanning ga Tony Blair som svar på hvordan han vil bekjempe ledigheten. Vi har bekjempet ledigheten på denne måten: For fire år siden var ungdomsledigheten høy. Nå har vi praktisk talt ikke ledighet blant ungdom. Fordi vi sa utdanning.

Vårt velferdsprogram er klart:

• Eldre og helse først. Barnehageplasser til alle.
• Omfordele til de som har minst.
• Utdanning for alle gjennom hele livet.

Eller sagt på en annen måte.

Ansvar og langsiktighet framfor overbud og kortsiktighet.

Velferd framfor skattelettelse.

Plasser i eldreomsorg, utdanning og barnehager framfor kontantstøtte.

For Sentrumspartiene er første bud overbud.

• skattelettelse til rederne
• skattelettelse til selvstendig næringsdrivende
• mer til alle velferdsformål
• kontantstøtte

I Stavanger har de borgerlige partiene gjennomført kontantstøtte. Men da hadde de ikke samtidig råd til alle barnehageplassene i kommunen, så støtten til dem ble redusert. På toppen av det, så rakk ikke pengene til kontantstøtte til alle heller. Derfor blir de heldige nå valgt ut ved loddtrekning. Resultatet er at foreldre med inntekt på opptil 700 000 kroner får kontantstøtte. Hvem har fått bedre valgfrihet?

Fridtjof F. Gundersen hevdet for en tid siden i et intervju i Dagbladet at det er legitimt å stjele i afrikansk kultur, fordi "den som stjeler blir beundret". Hva bygger du det på, spør journalisten, Gundersen! Svenning (Fr.p'er Harald Svenning fra Sør-Trøndelag) fortalte det, og han har vært mye i Afrika.

Jeg har hørt noe, dermed blir det min politikk.

En ting er helt sikkert: Det er bare solid oppslutning om Arbeiderpartiet som kan sikre fortsatt sosialdemokratisk styre.

Alternativet er en sentrumsregjering som må finne en eller annen forståelse med Høyre og FrP.

Når jeg blir spurt om hva som skal til før AP går av, svarer jeg at vi har tenkt å gjøre et godt valg. Det er det som skal til for at vi skal kunne fortsette å holde lave priser og renter slik at kampen mot arbeidsledigheten kan fortsette. Da kan vi sette eldre og helse først. Da kan vi fortsette satsingen på utdanning. Vi vil at Det norske hus skal bygges sten for sten, etter gode tegninger. Du kan ikke bygge et hus på grunnlag av noe du har hørt fra ukyndige mennesker.

Det er ingen lett tid vi lever i. Vi har ingen enkel situasjon foran valget. Alle valg jeg har vært med på har vært vanskelig. Det har alltid vært vanskelig å være sosialdemokrat i valgkamper.

Motstanderne prøver seg på forskjellig måter:

• 1993: Høyre brukte en hel valgkamp på å rakke ned på Arbeiderpartiet.
• 1997: Overbud

Det har vekslet mellom disse to alternativene: Rakke ned på eller overbud.

Jeg er optimistisk.

Nå er oppgaven å samle alle som vil ta vare på grunnverdiene i det norske velferdssamfunnet og bygge det videre ut på en ansvarlig og skrittvis måte, bak våre faner - mot stykkprissamfunnet til høyresiden.

Fagbevegelsen nasjonalt og internasjonalt gir mer håp enn disse populistiske kreftene som ikke har noe annet mål enn noen prosenter, Chico Mendes du er klokere.

Jeg er glad for at den sterkeste støtten jeg harfrar dere og fagbevegelsen. Også dette prøver de å rakke ned på, vårt forhold til LO. Men jeg sier dere: Jeg har lært hvem som forsvarer de små og vi har erfart hvem som tar ansvar.

Legg merke til hvilke ord det moderne sosialdemokrati bruker. Ansvar, samråd, Det norske hus, samråderett.

Samfunnet er blitt slik:

• Ingen kan fri seg fra ansvar, og fra og helheten. Vi bor alle i samme hus.
• Politikk må være dialog, samråd, trekke med folk.

Lagt inn 7 august 1997 av Statens forvaltningstjeneste, ODIN-redaksjonen