Innledning

Kadetter, mine damer og herrer,

La meg begynne med å gratulere Krigsskolen Linderud med 255-årsdagen – håper dere har kjøpt en stor nok kake til alle lysene – og å takke for nok en gang å hå fått innbydelse til å komme på besøk. Selv om mitt besøk denne gangen unektelig er litt annerledes, gitt min nye jobb, synes jeg det er minst like hyggelig som ved tidligere anledninger.

Som statssekretær i Forsvarsdepartementet anser jeg som svært viktig å komme hit for å snakke med dere.

Det er viktig å fortelle dere om og forklare regjeringens politikk. Avgjørelser vi tar vil kunne få stor, direkte betydning for dere når dere om ett, to eller tre år trer ut i operative avdelinger. Når vi tar en beslutning om prioriteringer her hjemme, eller om å bidra til oppdrag ute, så er det dere og deres kolleger som vil gjøre jobben på bakken.

Det er derfor viktig for meg at dere forstår våre politiske standpunkt og valg.

Men det er også viktig for meg å komme hit for å lytte til hva dere mener, hva dere lurer på eller synes er uklart. Det er ved anledninger som dette, ved besøk til militære skoler og avdelinger, at jeg har sjansen til å føle på pulsen hva ’gutta på gulvet’ mener, for å bruke et utrykk som ligger mitt parti nært.

La meg derfor gi dere et kort overblikk over hvilken sikkerhets- og forsvarspolitikk denne regjeringen står for – hva som ligger fast, og hva vi vil endre på. Jeg vil på den relativt korte tiden jeg har til rådighet ikke kunne gå i detalj, men vi kan komme tilbake til spesifikke områder hvis dere har noen spørsmål.

Soria Moria – en oversikt

Det naturlige utgangspunktet for enhver redegjørelse om regjeringens politikk er Soria Moria-erklæringen. De som leser denne vil se at det ikke er en revolusjon vi legger opp til verken i utenriks-, sikkerhets- eller forsvarspolitikken. Hovedlinjene ligger fast.

Denne regjeringen vil fortsatt legge vekt på at norsk sikkerhet ivaretas best ved å bidra til fred, sikkerhet og stabilitet, både i norske nærområder og globalt. Varig fred, sikkerhet og stabilitet kan kun oppnås i en FN-ledet verdensorden, med vekt på menneskerettigheter, folkeretten og økonomisk og sosial utvikling. Regjeringen vil derfor legge stor vekt på å styrke FNs evne til å møte de utfordringene verden står overfor i det 21. århundret.

Innen den globale rammen FN legger, utgjør NATO hjørnesteinen i vår sikkerhets- og forsvarpolitikk. Denne regjeringen vil fortsatt legge stor vekt på å sikre at NATO forblir et relevant sikkerhetspolitisk instrument, både for europeiske og nordamerikanske medlemsland. Norge skal arbeide aktivt for å nå dette målet.

Regjeringen vil også videreføre den aktive norske europapolitikken utenfor EU. Utviklingen av ESDP, den europeiske sikkerhets- og forsvarspolitikken, som er en integrert del av den felles europeiske utenriks- og sikkerhetspolitikken, er i denne sammenheng svært viktig.

Dette sagt, så vil denne regjeringen legge opp til en evolusjon, en viss kursendring, på flere felt, også innen sikkerhets- og forsvarspolitikken. Jeg vil i dag si noe om tre hovedområder hvor vi legger opp til en viss kursendring – kursendringer som ha betydning for Forsvaret og de som jobber der. Disse er:

Nordområdene
Internasjonale operasjoner, og
Omstillingen i Forsvaret
La meg si litt om hver av disse i mer detalj.

Nordområdene

Soria Moria-erklæringen slår fast at nordområdene er ”Norges viktigste strategiske satsningsområde i årene som kommer.” Det er de store mulighetene, men også utfordringene Norge står overfor i nord som ligger bak denne satsningen. Blant annet vil måten vi forvalter de rike petroleums- og fiskeressursene i sterk grad påvirke vår fremtidige velstandsutvikling. Regjeringens klare mål er å ivareta norske økonomiske, miljømessige og sikkerhetspolitiske interesser gjennom en helhetlig nordområdepolitikk.

Rent tilfeldig kom nordområdeproblematikken, representert ved den russiske tråleren Elektron, til å prege den nye regjeringens første dager. Denne og flere episoder i den senere tid viser hvor viktig og riktig vår satsning er.

Mulighetene i nordområdene ligger først og fremst på det energipolitiske området, men også i de levende ressursene i havet. Selv forsiktige anslag tilsier at det er svært store petroleumsreserver i havbunnen under Barentshavet. De største forekomstene antas å ligge i den russiske delen, men også på norsk side er potensialet stort. Statoil og Norge viser med Snøhvitprosjektet at vi har den nødvendige teknologien til å drive utvinning under de utfordrende forhold vi står overfor i nord.

Samtidig er havområdene nord for Norge og rundt Svalbard svært viktige for fiskerinæringen. Takket være den strenge norske forvaltningspolitikken er nå havområdet i nord et av få rundt Europa med en bærekraftig fiskebestand. Behovet for å beskytte denne bestanden, og den sårbare arktiske naturen generelt, medfører at vi må stille strenge miljøvernkrav både generelt og til petroleumsvirksomheten spesielt. Regjeringen vil arbeide aktivt for at andre land skal stille tilsvarende strenge miljøvernkrav som Norge. Dette gjelder både til selve utvinningen og skiptransporten av petroleumsprodukter.

For å bevare en bærekraftig utvikling, må Norge også fortsette sin strenge forvaltning av beskatningen av de levende ressursene i havet. Mangelen på en forsvarlig forvaltningspolitikk og en streng oppfølging av denne, har i mange andre deler av Europa og verden ført til såkalt ’svart hav’ – til et hav uten fisk. Norge vil legge meget stor vekt på at dette ikke skjer i våre nordlige havområder.

I denne sammenheng utgjør et av de to folkerettslige – juridiske – spørsmålene Norge står overfor i nordområdene en ekstra utfordring. Mange land deler ikke det norske synet på forvaltningsansvaret i 200-milssonen, fiskevernsonen, rundt Svalbard. Noen fiskere forsøker å utnytte denne uenigheten til å utfordre norsk forvaltningspolitikk og tjene raske penger igjennom ulovlig fangst.

Uansett om man er enige i den norske forvaltningspolitikken eller ikke, så kan det å fiske store mengder av en vernet bestand, for så å skylle fangsten på sjøen når kystvakthelikopteret nærmer seg, kun tolkes som miljøkriminalitet!

Norge vil utøve en konsekvent og gjenkjennelig ressursforvaltning som ikke forskjellsbehandler aktører fra ulike land. Vår forvaltningspolitikk vil gjennom dette i seg selv blir et argument for våre politiske og folkerettslige posisjoner.

Det andre folkerettslige spørsmålet Norge står overfor i nord, er den uavklarte grenselinjen med Russland i Barentshavet. Som dere trolig vet, hevder Norge at grensen må settes etter den såkalte midtlinjen, som er den internasjonale standarden, mens Russland mener at en mer vestlig sektorlinje må følges.

Etter en lengre pause har nå forhandlingene om grenselinjen startet opp igjen, og det er alt klare tegn til fremgang. Denne fremgangen er del av en generelt positive utvikling i norsk-russiske forhold i senere år. Det er nå samarbeidsmulighetene som er i fokus både her i Norge og i Russland, særlig innen petroleumsutvinning.

Denne regjeringen vil legge vekt på å fremme et økt samarbeid med Russland, både på statlig nivå og folk-til-folk-samarbeid. Gjennom konkrete samarbeidsprosjekter ønsker vi å bygge tillit og gjensidig forståelse, blant annet ved sammen å møte de felles utfordringene vi står overfor. Ett viktig fokus vil være beskyttelse av nordområdets sårbare miljø.

Men det er ikke bare Norge og Russland som har fått øynene opp for mulighetene nordområdene byr på. Både europeiske land, EU som helhet og USA fatter stor interesse særlig for petroleumsressursene der. Også i dette ligger det både muligheter og utfordringer for Norge.

Det er et viktig mål for denne regjeringen å arbeide for større internasjonal forståelse for norske synspunkter vedrørende nordområdene. Samtidig ønsker vi å bedre vår forståelse av ulike lands interesser og prioriteringer der. Regjeringen vil derfor videreføre prosessen med nordområdedialoger med våre viktige allierte med interesser i nordområdene, som regjeringen Bondevik II innledet våren 2005.

Nordområdene har fremdeles en militær dimensjon, selv om denne er dramatisk redusert i forhold til under den kalde krigen. Russland stasjonerer fortsatt en viktig del av sitt strategiske kjernefysiske arsenal, sine strategiske ubåter, og sin største flåtestyrke, Nordflåten, på Kolahalvøya. Denne konsentrasjonen av militære styrker medfører i seg selv noe Norge er tjent med å følge nøye med på, slik vi må følge den politiske utviklingen i Russland generelt. I dette spiller Etterretningstjenesten en viktig rolle.

Den fortsatte tilstedeværelsen av en militær dimensjon i nord er en grunn til at også det norske forsvaret må være synlig tilstede, for slik å markere norsk suverenitet og suverene rettigheter. Det innebærer også at arbeidet med å fremme tillit og forståelse mellom russiske og norske militære er viktig. Besøksutveksling og felles øvelser er sentrale i denne sammenheng. Regjeringen vil fortsette å legge vekt på tillitskapende arbeid primært innen en multinasjonal, men også en bilateral ramme.

Hevdelse av norsk suverenitet og norske suverene rettigheter, herunder evnen til å håndtere utfordringer mot disse rettighetene alene eller sammen med våre allierte, er fortsatt svært viktige elementer i Forsvarets rolle i nordområdene. Det er derimot et annet aspekt ved Forsvarets arbeid som får mest oppmerksomhet i disse dager, nemlig myndighetsutøvelse.

’Myndighetsutøvelse’ beskriver det ansvaret Forsvaret har på visse områder for utøvelsen og håndhevelsen av myndighet på vegne av andre, sivile etater. Tradisjonelt er det hovedsaklig Kystvakten som har hatt slike oppgaver, noe den er pålagt i Kystvaktloven. Det er denne rollen som er bakgrunnen for at KV-offiserer har begrenset politimyndighet og at KV har en særegen stilling i Forsvaret.

Kystvakten har i senere tid fått mye fortjent skryt. Godt hjulpet av de maritime overvåkningsflyene, kommando- og kontrollressurser og andre deler av Forsvaret, gjør KV en svært viktig jobb ved å holde oppsyn med fisket i norske havområder. Dette er ikke en liten oppgave: Norge er Europas største havstat med forvaltningsansvar for et havområde som er mer enn 6 ganger større enn landterritoriet vårt.

Regjeringen har alt i sitt reviderte forsvarsbudsjett for 2006 vist at den vil legge stor vekt på å styrke dette arbeidet. Både Kystvakten og Luftforsvarets Orion-fly får tilført ekstra midler i forhold til det opprinnelige forslaget fra Bondevik II-regjeringen.

Til tross for at Hæren ikke får den samme oppmerksomhet som Sjø- og Luftforsvaret oppe i alt dette, har også den en viktig rolle. Dette gjelder også myndighetsutøvelse: Garnisonen i Sør-Varanger utfører en svært viktig oppgave på vegne av Justisdepartementet.

GSVs har lenge hatt ansvaret for oppsynet med den norsk-russiske grensen. Schengenavtalen medførte derimot at grensen er ikke lenger bare grensen mellom Norge og Russland, men også grensen mellom EU-området og Russland. Med Schengenavtalen kom nye, strengere krav til oppsynet og førte til at grensejegerne ble tildelt begrenset politimyndighet, for slik enklere å kunne utføre sine oppgaver.

Oppblomstringen av utfordringer som menneskesmugling og organisert kriminalitet har gjort grensekompaniets virksomhet både mye viktigere og langt mer krevende. Antydningene til en viss nedbygging av grensevaktholdet på russisk side vi har sett i senere tid, vil, hvis trenden fortsetter, forsterke dette ytterligere.

Internasjonale operasjoner

For vende blikket ut over våre grenser, så slår Soria Moria-erklæringen fast at Norge skal være en tydelig fredsnasjon. I dette ligger det ikke bare en forpliktelse om at Norge skal fortsette sitt viktige arbeid som fredsmegler i konflikter, men blant annet også at vi skal bidra aktivt i militære fredsoperasjoner.

Når Norge deltar i slike internasjonale militære operasjoner skal det skje på basis av et klart folkerettslig grunnlag. Klare mandat fra FNs sikkerhetsråd er i denne henseende viktige. Med mindre bruk av militær makt skjer på annen trygg basis i folkeretten, slik som i selvforsvar eller etter invitasjon fra et lands myndigheter, skaper slik maktbruk uten klare FN-mandat splittelser som ikke bidrar til å fremme internasjonalt sikkerhet.

Fokuset på folkerett er viktig ikke bare i forbindelse med det formelle grunnlaget for en operasjon, men også i måten slike operasjoner gjennomføres på. Dessverre har vi i senere tid sett tegn som tyder på at også militære styrker fra våre nære allierte har begått brudd på menneskerettighetene i internasjonale operasjoner.

Norge legger stor vekt på undervisning i folkerett til soldater og befal på alle nivå, med et spesielt opplegg for de som skal til operasjoner i utlandet. Disse gis i tillegg en innføring i kulturelle og religiøse forhold i området de skal operere i, samt opplæring i de aktuelle engasjementsreglene. Norge har også pålagt alle norske soldater og offiserer plikt om å melde fra til nærmeste overordnede dersom de skulle bli vitne til overgrep. Vi er derfor rimelig trygge på at norsk personell har med seg en god kulturell, etisk og folkerettslig ballast når de reiser ut.

Når det gjelder den konkrete deltagelsen i operasjoner la Soria Moria-erklæringen opp til en gjennomgang av hvor Norge deltar, og en viss kursendring.

NATO-operasjonen ISAF i Afghanistan vil fortsatt være Norges største operasjon i utlandet. Det er viktig for NATO å lykkes i Afghanistan. Norge vil derfor prioritere denne operasjonen høyt også i årene som kommer.

Fokuset for vår deltagelse i Afghanistan vil gradvis skifte fra Kabul til Nord-Afghanistan. Norge leder nå det flernasjonale regionale stabiliseringslaget, PRT-et, i Maymaneh, og vi vil alt tidlig i 2006 bygge opp våre styrker i Mazar-e-Sharif. Foruten støtte- og stabselementer vil Norge bidra med en hurtig reaksjonsstyrke på kompanistørrelse. Med dette vil Norge få en sentral støtterolle i ISAFs samlede operasjoner i Nord-Afghanistan.

Vi vil også bidra med fire F-16 jagerfly i tre måneder. Disse vil operere ut fra Kabul, men vil rimelig raskt kunne være til stede over hele Afghanistan. De vil slik sett utgjøre en svært viktig støtte for våre egen og allierte styrker, som opererer spredt over store avstander.

Regjeringen vil derimot ikke fornye norsk deltagelse i Operation Enduring Freedom. Dette er delvis et resultat av en prioritering av ISAF. Det er derimot også et utrykk for at vi foretrekker å kanalisere vår internasjonale militære deltakelse gjennom multilaterale organisasjoner som NATO, FN og EU, fremfor ’koalisjoner av villige’, der den politiske medinnflytelsen er betydelig mindre.

Et annet viktig fokus for regjeringen er å styrke norsk deltagelse i FN-ledede operasjoner, særlig i Afrika. Bidrag til slike operasjoner er på ingen måte noe nytt for Norge – det holder å nevne UNIFIL-stryken i Libanon.

Det er ikke å stikke under en stol at FN har stått overfor store utfordringer i sine fredsbevarende operasjoner. Tilbakeslag som Rwanda og Srebrenica førte på midten av 1990-tallet til at særlig mange vestlige land vendte seg bort fra FN, og la vekt på andre sikkerhetsorganisasjoner, først og fremst NATO.

Til tross for at betydelige og kompliserte hindre fremdeles gjenstår, har FN i senere år vist at organisasjonen er i stand til å planlegge og lede store operasjoner. FN leder i dag 18 operasjoner, hvorav 16 er militære og inkluderer rundt 75 000 soldater.

Det er viktig å slutte opp om denne fremgangen og hjelpe FN til ytterligere å styrke sin evne innen militære fredsoperasjoner. Dette standpunktet er ikke bare basert på ønsket om å styrke FNs rolle i verden, men også på det faktum at FN har vist at organisasjonen evner å gjennomføre integrerte operasjoner; operasjoner med koordinert innsats langs hele det politiske, militære, humanitære og utviklingsmessige spekteret. En slik evne til helhetlig tilnærming er svært viktig for å skape varig fred og utvikling i konfliktområder. Det er en evne få regionale sikkerhetsorganisasjoner har.

Det er klart at Norge ikke vil kunne bidra med store manøverenheter i FN-oppdrag. Det er da heller ikke slike enheter FN etterspør. Mange land i den tredje verden viser stor villighet til å stille infanterienheter til rådighet for FN. Det Norge kan bidra med, er spesialiserte kapasiteter som mindre ressurssterke land ikke har tilgang til. Dette kan være kommando- og kontrollkapasiteter, etterretning, logistikk, samband, CIMIC og andre mindre avdelinger, men også kapable stridsenheter som mekanisert infanteri eller spesialstyrker. Disse kan virke som styrkemultiplikatorer i operasjonen, og dermed gi et bidrag som langt overgår deres rent tallmessige størrelse.

Nordisk samarbeid vil være et viktig aspekt ved vår satsing på FN. De nordiske land har i flere år samarbeidet, innen rammen av NORDCAPS og SHIRBRIG, om å stille nisjekapasiteter til rådighet for FN. Denne erfaringen vil regjeringen bygge videre på.

Den nordiske rammen er sentral også for et annet aspekt ved våre potensielle bidrag til FN-operasjoner. Norge deltar nå i planleggingen og oppbyggingen av den nordiske EU-innsatsstyrken, sammen med Finland, Estland og Sverige, som er såkalt lead nation. EU tar sikte på at de velutstyrte innsatsstyrkene skal bidra også til å styrke FNs evne til å håndtere sikkerhetspolitiske kriser. Afrika er et særlig aktuelt innsatsområde.

Jeg må også nevne at Norge vil videreføre sin innsats på Balkan, både i EUs operasjon Althea i Bosnia og i NATO-operasjonen i Kosovo. Vi vil også opprettholde vår innsats i NATOs overvåkningsoperasjon Active Endeavour i Middelhavet. Kampen mot terrorisme og spredning av masseødeleggelsesvåpen er viktig og regjeringen vil derfor fortsatt prioritere innsats her.

Selv om alle deler av Forsvaret deltar i internasjonale operasjoner er det klart at det vil være Hæren som fortsatt vil inneha rollen som den tyngste bidragsyteren. Dette innebærer en stor utfordring som vi tar meget alvorlig.

Regjeringen har alt tatt grep for å styrke Hærens evne til å oppfylle ambisjonene om deltagelse. I forsvarbudsjettet for 2006 tilfører vi 25 millioner kroner til styrkeproduksjon i reaksjons- og oppfølgingsstyrken på Skjold. Målet er blant annet å kunne stille en kompanistridsgruppe til internasjonale operasjoner fra sommeren 2007.

Vi opprettholder også målsettingen om å styrke januarinntaket av vernepliktige, for slik å sikre at vi har rimelig veltrente mannskaper tilgjengelige hele året. Dette er viktig ikke bare for rekrutteringen til internasjonale operasjoner, men også for vår beredskap her hjemme. Etter et halvt års egentrening vil Panserbataljonen få tilført mannskaper i januar 2006.

Selv om denne regjeringen står fast ved ambisjonen om å videreføre verneplikten, ser vi også klart behovet for å øke kompetansen ute i avdelingene. Dette oppnår vi ved å gradvis øke antallet grenaderer og avdelingsbefal. Hæren vil få prioritet i denne rekrutteringen. Den største økningen i opptaket til grunnlegende befalsutdanning vil i 2006 komme i Hæren. Også Krigsskolen her på Linderud vil se den største økningen av antall studenter av alle krigsskolene: Etter planen skal det bli 23 flere plasser her til neste år.

Vi vil også i større grad en tidligere prioritere deltagelse av hæravdelinger i internasjonale operasjoner. Dette vil vi oppnå ved i størst mulig grad å melde inn sjø- og luftforsvarskapasiteter til deltagelse i NATOs og EUs beredskapsstyrker, slik som NATO Response Force. Vi vil også vurdere rekruttering av personell som har tjenestegjort i Garden og ved GSV, samt fra HVs nye innsatsstyrker. Alt i dag rekrutterer vi HV-offiserer til internasjonale operasjoner, blant annet til Bosnia.

Dette sagt, så vil vi legge svært stor vekt på sikkerheten til norsk personell ute. På dette felt vil vi ikke gjøre noen kompromisser. Det er et stort ansvar regjeringen og Forsvaret tar når vi sender norske soldater ut i operasjoner i konfliktområder. Vi – både regjeringen og Forsvaret – er dette ansvaret bevisst og stiller derfor strenge krav til måten vi leder og informerer om operasjonene, og til gode systemer for uttrekning, medisinsk evakuering osv.

Tjeneste i alle slags utenlandsoppdrag kan være svært risikofylt. Det er ikke slik at FN-ledede oppdrag vil være mindre farlige enn tilsvarende NATO-operasjoner. Det vil derfor stilles de samme strenge krav til utstyr og kompetanse for avdelinger og personell som skal ut i farlige oppdrag, uansett hvor i verden de skal og hvilken organisasjon som leder oppdraget.

Det skal heller ikke bli slik at vi får et A-lag for NATO- og EU-operasjoner og et B-lag for FN-ledede operasjoner. All utenlandstjeneste skal være, og oppleves som, like meritterende. Det samme gjelder for innsatsområde. Innsats for fred og sikkerhet på Balkan og i Afrika er like viktig som tilsvarende innsats for eksempel i Afghanistan.

Norske myndigheter og Forsvaret har dessverre ikke alltid vært like flike til å følge opp de som sliter med psykiske eller fysiske problemer etter tjeneste i utlandet. Dette vil denne regjeringen legge langt større vekt på. Erfaring og forskning har vist at vel samtrente avdelinger, rask oppfølging etter eventuelle traumatiske hendelser og kontakt med veterannettverk etter retur til Norge, gir gode resultater i så henseende.

Omstillingen i Forsvaret

Det skulle være klart fra det jeg har sagt til nå at kravene og forventningene som settes til Forsvaret er svært annerledes enn under den kalde krigen. Det er også derfor vi trenger et ganske annet forsvar enn vi hadde for femten år siden.

Bortfallet av invasjonstrusselen og det nye fokuset på og kompleksitetsnivået i internasjonale militære operasjoner endret alt tidlig på 1990-tallet de sikkerhetspolitiske rammevilkårene Norge stod overfor. Det store invasjonsforsvaret vi bygde under den kalde krigen var ikke lenger i stand til å møte de sikkerhetspolitiske utfordringene vi stod overfor. Dette ble enda klarere med fremveksten av trusselen fra en ny type internasjonal terrorisme, en trussel som 11. september 2001 førte til en dramatisk omveltning i internasjonal sikkerhetspolitikk.

Spriket mellom sikkerhetspolitikken og forsvarspolitikken, behovet for en omstilling av Forsvaret, ble stadig større og tydeligere på 1990-tallet. Til tross for dette var det først regjeringen Stoltenberg I, med forsvarsminister Bjørn Tore Godal, som tok de første, høyst nødvendige grep; en linje Bondevik II-regjeringen videreførte. Regjeringen Stoltenberg II og forsvarminister Anne-Grete Strøm-Erichsen overtar nå stafettpinnen.

Omstilling var nødvendig ikke bare fordi Forsvaret holdt på å miste mye av sin relevans som sikkerhetspolitisk instrument, men også fordi vi brukte alt for store ressurser på støttevirksomhet og unødige driftsutgifter. Hadde vi ikke startet omstillingen, ville vi om lag i disse dager ikke hatt noen penger igjen til å investere i nytt materiell. Dette i en situasjon der store deler av Forsvarets materiellpark er moden for utskiftning.

Et synlig, og for mange smertefullt, resultat av omstillingen er at den har medført en kraftig redusering av antallet soldater sammenlignet med det vi på papiret kunne stille under den kalde krigen. Merk begrepet ’på papiret’. Selv om det har vært også reelle men nødvendige nedskjæringer, har mye av reduksjonen vært nominell. Særlig gjelder dette den forsvargrenen som har blitt kraftigst redusert, Hæren. Som en nylig avgradert FFI-rapport tydelig viser, var flere av de 13 brigadene Hæren tidligere vissnok kunne mobilisere kun papirtigere.

De sikkerhetspolitiske utfordringene vi står overfor i dag både hjemme og ute setter høye krav til Forsvaret. Reaksjonsevne, tilgjengelighet og fleksibilitet er nøkkelord i denne sammenheng. Forsvaret må være i stand til raskt å kunne stille relevante kapasiteter til å løse komplekse oppdrag.

En slik evne setter igjen krav til utrustningen og treningen våre enheter får. Det er nettopp av denne grunn at prioritering av ressurser til nytt materiell, til trening og øving av operative avdelinger og til operasjoner, er så viktig. Målet om en fortsatt rasjonalisering av støttevirksomhet til fordel for operativ virksomhet i den gjeldende langtidsplanen, står derfor fast.

Foruten det fokus vi vil legge på å styrke økonomistyringen i Forsvaret – en ryddig økonomi er en forutsetning for å fatte riktige valg for fremtiden – så vil regjeringen innen rammen av langtidsplanen gjøre noen mindre justeringer. Vi vil blant annet gå igjennom erfaringene med privatisering, anbud og horisontal samhandel – og den planlagte nedbemanningen – for å komme opp med løsninger som tar hensyn ikke bare til kostnadseffektivitet og rene økonomiske kriterier, men også de som arbeider i Forsvaret. Selv om omstillingen er nødvendig og vil bli smertefull, så må man ta hensyn til de som tross alt er kjernen i vår virksomhet: de ansatte.

Omstillingen av Forsvaret er i rute, men det er ikke å stikke under en stol at det ligger betydelige utfordringer foran oss. Det er derfor svært nødvendig at vi tenker fremover og kommer opp med gode løsninger. Forsvarministeren og regjeringen vil i arbeidet fremover legge vekt på et tosporet prosess: en fagmilitær, ledet av Forsvarssjefen, og en parallell politisk prosess.

Som fagmilitær rådgiver er det Forsvarssjefens rolle og ansvar å anbefale helhetlige løsninger for Forsvarets utvikling. Dette er ikke en lett oppgave. Ikke desto mindre vil Forsvarssjefen snart for alvor begynne arbeidet med sin Forsvarsstudie ’07. I dette arbeidet skal han ikke la noe være hellig. Alle steiner skal vendes, selv i de tilfellene det vil være smertefullt.

Forsvarsbudsjettet vil i årene fremover holdes omtrent på nivået det er i dag. Dette betyr at for på sikt å få råd til å fortsette moderniseringen av Forsvaret, må vi opprettholde fokuset på rasjonalisering og omprioritering av ressurser. En ting vi vil måtte se på er en videre rasjonalisering av Forsvarets basestruktur. For Hærens del vil dette kunne innebære en sterkere konsentrasjon av virksomheten i Indre Troms enn i dag. Det vil ikke bety at Hæren vil legge ned alle sine baser i nord, slik noen medier ser ut å ville fremstille det.

Avsluttende betraktninger

Til slutt vil jeg understreke en ting: Uansett hva fremtiden blir for Forsvaret, er én ting klart, det vil trenge dyktige og dedikerte ledere. Uten dyktige offiserer som tror på det de gjør, som ser og forstår at deres arbeid her hjemme og ute i verden er betydningsfullt, ja da har vi ikke det Forsvaret vi ønsker.

Sammen med deres kolleger på Sjø- og Luftkrigsskolen, er det dere som skal lede fremtidens forsvar. Noen av dere vil gå videre i deres militære karriere og bli Forsvarets fremtidige toppledere. Kanskje sitter det en kommende general og forsvarsjef foran meg nå. Hvem vet?

Uansett ønsker jeg dere av hele mitt hjerte lykke til! Jobb hardt med studiene, for dere har en utfordrende, men svært viktig jobb foran dere.

Takk for oppmerksomheten.