Aktiver Javascript i din nettleser for en bedre opplevelse på regjeringen.no

Historisk arkiv

Åpningsinnlegg på utdanningskonferanse i regi av Politiets Forum mot seksuelle overgrep, 12.11.2007

Politiets Foum mot seksuelle overgrep

Historisk arkiv

Publisert under: Regjeringen Stoltenberg II

Utgiver: Justis- og politidepartementet

Alle er enig i at seksuelle overgrep er alvorlig kriminalitet som rammer ofrene særlig hardt. Alle er enig i at dette må bekjempes – nær sagt med alle midler. Men det kan noen ganger oppleves som at denne enorme enigheten blir til en mur av velvilje; at en ikke kommer lenger enn til enighet om at dette er forferdelig og må bekjempes.

Derfor er jeg så glad for Politiets Forum mot seksuelle overgrep (PFSO)! Dere gjør noe mer en å uttrykke avsky. Dere står for handling.

Det at en har etablert et slik forum, betyr at dere er engasjerte og dedikerte, at dere virkelig ønsker å jobbe med dette kriminalitetsområdet.

Og jeg er glad for at dere har årlige utdanningskonferanser. Det er viktig at dere i politiet som arbeider med denne type saker, både kommer sammen i et felles forum for å utveksle kunnskap, synspunkter - og bekymringer - om denne type saker og kan vise at denne sakstypen skal ha høy prioritet hos politiet.  Jeg håper inderlig at den også har den høye statusen den fortjener!

Jeg vil derfor takke dere i PFSO for at de initiativ dere tar, bl.a. gjennom denne konferansen. Jeg setter stor pris på å bli invitert.

Det viktigste ved kampen mot seksuelle overgrep mot barn og voldtekt - sett fra politikerens ståsted - er:

  • Forebygge; det vanskeligste
  • Holdningsendringer; Allmenn bevisstgjøring
  • Avdekke saker og Identifisere ofre
  • Etterforske, Iretteføre, Domfelle
  • Hjelpe og Beskytte ofre
  • Behandle overgripere

I media/offentligheten er det få ting som ryster mer, roper mer på handlekraft enn saker som dette. Det en roper høyest på, er strengere straffer. Og ingen ting er enklere enn å si at, ja – straffene må bli høyere. Jeg er jurist og justispolitiker. Jeg tror på straffens normative virkning. Samtidig innser jeg at trussel om straffe – om så det er streng straff – ikke er nok i seg sjøl til å forhindre voldtekt og andre seksuelle overgrep. 

Som politiker er det lett å trå feil hvis man ikke evner å lytte til dem som befinner seg ”der det skjer” - eller sagt med andre ord ”den som har skoen på”.  Erfaringsbasert kunnskap er helt nødvendig i det arbeidet vi skal gjøre fra sentralt hold, for å bedre situasjonen for de voldtektsutsatte og for de mange barn som utsettes for seksuelle overgrep og vold, eller er vitne til at volden finner sted.

Justisministeren er enormt opptatt av å gjøre en forskjell for voldsutsatte kvinner og barn. Han er lydhør, og åpen for å finne nye veier å gå i arbeidet for å sikre at voldsutsatte generelt og barn spesielt får et best mulig tilbud. Som politikere er vi opptatt av å få på plass en god politikk på dette området slik at vi kan redusere den lidelse og de problemer mange voldsutsatte opplever. Vi må bestrebe oss på å få på plass strukturer både i politiet og det omkringliggende hjelpeapparat som møter de utsatte med den respekt og omsorg de har krav på.

Og vi er opptatt av å forhindre at vold og seksualisert vold utøves.

Politiet har en sentral rolle i bekjempelsen av vold og seksualisert vold. Men dette er ikke politiets ansvar alene. Skole, helse, barneverntjeneste – mange offentlige etater har et ansvar; hver for seg og sammen. I bunn og grunn har vi alle et ansvar, særlig for å forebygge og å identifisere, hjelpe og beskytte ofre.

Når det gjelder vår sektor, ligger det mye god forebygging i å etterforske og iretteføre saker. Vi ser på kriminalstatistikken at antall anmeldelser for voldtekt og vold i nære relasjoner øker. Jeg tror ikke det nødvendigvis lar seg forklare i at antallet straffbare forhold øker. Jeg tror forklaringen ligger i at flere går til anmeldelse. Det er en tillitserklæring til dere i politiet!

Det betyr at flere har fått troen på at det nytter å anmelde – flere har fått troen på at gjerningspersonen får sin straff.

Men fortsatt gjenstår mye. I dag er det slik at 90 prosent av voldtektene som begås, aldri blir anmeldt. 80 prosent av de anmeldte voldtekter henlegges. Mellom 30 og 40 prosent av de sakene som kommer så langt som til rettssalen, ender med frifinnelse. Slik kan vi ikke ha det.

Vi må få flere til å anmelde voldtekter. Derfor har vi gitt alle voldtektsutsatte rett til bistandsadvokat uavhengig av anmeldelse samt innfører advokatvakt på Dixi-sentrene og krisesentre. Vi har nedsatt et ekspertutvalg som skal identifisere faktorer som bidrar til at voldtekt ikke anmeldes, for slik å kunne iverksette tiltak og strategier for å øke anmeldelseshyppigheten.

Vi må være sikre på at politi- og påtalemyndighet har ressurser og kompetanse til å etterforske og iretteføre voldtektssaker. Derfor har vi økt politiets driftsbudsjett og foreslått å utvide adgangen til DNA-registrering av straffedømte. Vi har bedt landets politimestere prioritere denne type saker for slik å gi arbeidet høyere status. Sammen med politidirektør og riksadvokat har vi startet et arbeid med å identifisere kvalitetsforbedrende tiltak i politi- og påtalemyndigheten samt erstatte negative og uriktige myter om voldtektsutsatte med kunnskap. Voldtektsutsatte skal ikke oppleve møtet med politi- og rettsvesen som et nytt overgrep.

Voldtektsutsatte har krav på et godt hjelpe- og behandlingstilbud. Derfor har vi styrket helsetjenestenestens behandlingstilbud til voldtektutsatte, blant annet gjennom stimuleringsmidler til etablering og kompetanseheving av mottaksfunksjoner for vold og voldtektsrammede i hvert fylke.

Jeg sier ikke dette for å skryte. Dette er ikke ment som ”se, så flinke vi er”. Jeg sier dette for å vise at vi tar på alvor de enorme utfordringene denne type kriminalitet byr på. Vi er ydmyke i forhold til det faktum at fortsatt gjenstår masse. Og vi innser at vi ikke kommer særlig videre uten å lytte til dere og andre som virkelig vet hva som skal til.

Vi ser at relativt få voldtektsaker blir iretteført og i enda færre saker blir overgriper dømt. Dette er nok ikke så underlig i denne type saker der det ofte blir offerets vitneutsagn mot gjerningspersons forklaring som kommer fram i retten. Til og med biologiske spor kan man stille tvil om i hvilken sammenheng de skal tolkes.  Hensynet til rettssikkerheten skal stå høyt hos oss, men dessverre er det mange ofre som må betale prisen for den. De føler at det ikke blir trodd. Vi kan imidlertid ikke ”produsere” bevis for å høyne andel pådømte saker, men vi kan ta sakene mer på alvor enn det synes å skje i enkelte tilfeller. For det er forskjell på utvetydige beviser i retten og spørsmålet om vi ”tror” på fornærmede eller ei.

Ivaretakelse av fornærmede:

  • Lovproposisjon om styrking av fornærmedes rettigheter gjennom etterforskning og iretteføring.

Jeg ser av programmet at Bjørn Soknes og Tone Davik skal legge fram Voldtektsutvalgets rapport. Mange av dere kjenner sikkert innholdet allerede. Den er av uhyre stor verdi for oss når vi skal utvikle ny politikk på området. I rapporten framgår det at det foreligger et ikke uvesentlig forbedringspotensiale i kvaliteten på etterforskning, påtaleavgjørelser og aktorering i voldtektssaker, samt når det gjelder holdninger og tidsbruken.

Noen korte kommentarer til dette:

Det er særdeles viktig at dere i politiet har for øye å forbedre etterforskingsdelen så god det lar seg gjøre.  For mange saker henlegges, for mange saker ender med frifinnelse.

Kompetanse er stikkordet også her. Tiden fra anmeldelse til domfellelse i voldtektssaker er for lang.

Vi må få til en rask og kvalitativ behandling av sakene. Dette vil gi flere domfellelser, som igjen vil ha en forebyggende effekt. Diskusjonen om etterforsking og saksgang i voldtektssaker er viktig. Straff virker best når den kommer raskt, og – aller viktigst – ofrene må slippe å vente mer enn høyst nødvendig.

Måltallet for saksbehandlingstiden i politiet for voldtektssaker er 120 dager. Den gjennomsnittlige saksbehandlingstiden for voldtektssaker har gått ned fra 185 dager i 2004 til 158 i 2006. Når det gjelder grovere voldtekter er saksbehandlingstiden noe høyere. Det går i riktig retning. Men diskusjonen om frister reiser seg med jevne mellomrom. I Soria Moria-erklæringen sier vi at det skal vurderes å innføre flere frister. Dette området ligger an til fristinnføring. Jeg vet det ikke ropes etter det fra politi og påtalemyndighet, snarere tvert om. Det lytter vi til. Samtidig følger vi med på saksbehandlingstiden. Vi forventer resultater, ikke bare i form av kortere saksbehandlingstid, men også i form av flere domfellelser. Jeg tror dere klarer det! Fordi dere er minst like opptatt av dette som oss, enten dere er i politi eller påtalemyndighet. Nettopp Voldtektsutvalget, nedsatt av Riksadvokaten, er et bevis i så måte.

I samråd med Riksadvokaten og Politidirektoratet følger nå Justisdepartementet opp forslagene til tiltak som fremkommer i rapporten.

Vår oppgave er bl.a. å sørge for at politi- og påtalemyndighet har ressurser og kompetanse til å etterforske og iretteføre flere voldtektssaker.

En særlig utfordring for politiet vil, - etter hvert som antallet innbyggere med annet opprinnelsesland enn Norge - være overgrep både mot personer med innvandrerbakgrunn og i enkelte tilfeller utført av dem. For enkelte grupper vil det være vanskelig for eksempel å innse at barnet eller konen har vært utsatt for overgrep, og deretter be politiet om hjelp. I tillegg kommer kanskje språkvansker og andre forståelsesformer som gjør det vanskelig å gjennomføre avhør, særlig av barn. Her tror jeg at vi har et stykke vei å gå også i politiet - både når det gjelder å forstå hvordan folk oppfatter denne form for kriminalitet, om det finnes språkbarrierer ved avhør - og hvor langt man bør gå i å ”presse” familier til å gå videre med saken.  Det vil være spennende å få tilbakemelding om hvilke erfaringer dere har på dette særskilte området.

Derfor trenger vi et engasjert og faglig dyktig politi – også på dette området – og jeg er glad for at PSFO tar opp voldtekt på bred basis.

Så noe om innsatsen mot overgrep mot barn:

Regjeringen har i Soria Moria-erklæringen lagt til grunn at den vil intensivere innsatsen mot overgrep mot barn.

Justisministeren har derfor lagt opp til en bred innsats mot overgrep mot barn - både når det gjelder vold i nære relasjoner og seksuelle overgrep.  Dette er meget alvorlige kriminalitetsområder. Denne form for kriminalitet krever en bred og forsterket innsats på flere plan fordi den gir seg uttrykk på flere måter og i mange sammenhenger.

Ofte har man reist tvil om hva som kan være til barnets beste i denne sammenheng, fordi enkelte aktører på området synes å tvile på rettsstatens muligheter til å gjøre det som er til barns beste. Enkelte har hevdet at kanskje det beste vil være å gripe mindre inn. Vi tilhører ikke den gruppen. Når jeg snakker med barn som har vært voldsutsatt, er det gjennomgående at de ville bli sett! De ville at noen skulle gripe inn!

Vi må bli flinkere til å se disse barna. Der vet jeg politiet er blitt. Når dere rykker ut etter melding om husbråk, vet jeg dere både ser etter og lytter til de tause vitnene.

Barn har rett til beskyttelse mot å bli seksuelt utnyttet på alle måter. Voksne har en tilsvarende plikt til beskyttelse. Barna er prisgitt voksne som nettopp skal ta vare på dem og gi dem trygghet.  Når barn opplever å bli misbrukt, er dette et stort svik mot dem fra de voksnes side. Mange lever med senskader fra overgrep som ligger langt tilbake i tid, de trenger behandling, som de ikke alltid får. Rettighetslovgivningen, bl.a. i form av Barnekonvensjonen, er et skritt på veien, men vi trenger både holdningsendringer og gode hjelpetilbud. Lovgivning og en rekke internasjonale avtaler viser med tydelighet disse forpliktelsene. I den forbindelse vil jeg kort bare peke på at FNs konvensjon for barnets rettigheter (art. 19) pålegger at partene (staten Norge) skal treffe alle nødvendige lovgivningsmessige, administrative, sosiale og undervisningsmessige tiltak for å verne barnet, herunder mot seksuelt misbruk, mens det er under omsorg hos en eller begge foreldre, verge eller andre omsorgsansvarlige. Videre påtar partene seg å verne barnet mot alle former for seksuell utnytting og seksuelt misbruk. (art. 34)

Vi trenger derfor en bred tilnærming, der både lovgivere, kontrollmyndigheter, hjelpeinstanser, frivillige organisasjoner og hver enkelt borger engasjeres.  Spesielt vanskelig er overgrep som skjer innen familien. Ikke bare de direkte ofrene - barn som vanskelig kan verne seg mot overgrep - men også foreldre, søsken og øvrig familie blir berørt.

Et viktig instrument er at vi fra og med 1995 har bestemmelsen om å legge fram politiattest som viser om søkeren stillinger i barnehager, grunnskolen, kommunale barneverntjenester og barnevernsinstitusjoner, er siktet, tiltalt eller dømt for seksualforbrytelser mot barn.

Det gis støtte til Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress. Senteret skal arbeide for å styrke kunnskapen og kompetansen i hjelpeapparatet for å ivareta volds- og traumerammedes behov. Barn og unge som utsettes for seksuelle, fysiske eller psykiske overgrep er et av hovedtemaene for senteret.

Det er også nødvendig å utvikle forebyggende tiltak rettet mot overgripere og potensielle utøvere av vold og overgrep. I Oslo driver Institutt for klinisk sexologi og terapi (IKST) et behandlingstilbud. I Bergen, Trondheim og Kristiansand finnes det tilbud, rettet mot innsatte som er dømt for seksualforbrytelser.

Norge er ett av i alt 14 land i Europa hvor alle former for fysisk vold mot barn er forbudt. Fra internasjonal forskning er det kjent at bruk av vold i oppdragelsen øker sannsynligheten for bruk av grovere vold mot barn. Å forebygge bruk av fysisk vold mot barn er derfor også en god strategi for å forebygge den mer alvorlige volden barn utsettes for. Jeg er ikke glad for den tilsynelatende åpenheten for å kunne bruke såkalt ”klaps” o.l. overfor barn, slik det har kommet fram i medier den senere tid.

Til tross for iherdig arbeid for at barn ikke skal utsettes for overgrep og mye informasjon om tiltak mot overgrepsbilder på nett, blir stadig nye forhold og ”pedofiliringer” avslørt. Nå sist gjennom ”Operasjon koala”. Det er grunn til å peke på at slike overgrepsbilder ikke er noe uskyldig form for underholdning som man bare kan leke seg med på skjermen. Dette er ikke mindre enn dokumenterte, filmede overgrep mot forsvarsløse barn som blir sendt rundt på nettet. Slike bilder virker menneskelig nedverdigende og forrående. Disse bildene bryter med alle verdier vi ellers finner nedfelt i konvensjoner og deklarasjoner som skal beskytte barn, bl.a. barnekonvensjonen. Mange overgrepsbilder viser med all tydelighet at selve avfotograferingen av dem er en smertelig opplevelse og er i seg selv grove overgrep.

Det er viktig å kunne ramme alle former for bevisst befatning med overgrepsbilder. Når det gjelder slike bilder på Internett, er det viktig at vi kan møte de tekniske utfordringene man står overfor. Vi skal ikke ha det slik at det finnes ”huller” i lovverket, slik at det er straffritt å surfe rundt og gjøre seg kjent med overgrepsmateriale. Dette er med på å opprettholde et marked gjennom produksjon og distribusjon av overgrepsbilder.

  • Grooming-bestemmelsen
  • § 201

Men lovforbud er bare et av flere tiltak. Det aller viktigste er å forebygge og faktisk å kunne gjøre noe før et overgrep skjer og hindre at barnet kommer til å oppleve overgrep. Derfor nedsatte statsråden en arbeidsgruppe, Faremo-utvalget, før sommeren 2006, med formål å analysere problemfeltet og fremme forslag til tiltak for å forebygge ”grooming” og andre overgrep som skjer i forbindelse med internettbruk.

Forslagene i Faremo-rapporten om direkte rapportering til politiet og et sentralt tipsmottak ved Kripos; en styrket offeridentifisering og en norsk utgave av ”Task Force on Child Protection on the Internet”, er sentrale og viktige tiltak å følge opp.  Internett skal ikke virke som en frisone som gir store muligheter for overgripere til både spredning av bilder av overgrep og til å bruke Internett til å komme i kontakt med sårbare og kontaktsøkende barn og unge.

Det samme gjelder bruk av ”stoppsider” (filter) for å hindre at man kommer inn på områder med ulovlig innhold, bør videreutvikles og fremmes internasjonalt. Dette, samen med tipsmottak hos politiet, bruk av direkte rapportering til politiet om ulovlig materiale (”rød knapp”) på nettsiden, og utvikling av politiet mulighet for å ”patruljere” på nettet, vil være nyttig når det gjelder bekjempelse av internettrelaterte overgrep mot barn.  Politidirektoratet har støttet disse forslagene i sin høringsuttalelse. Det er positivt.

En styrket politiinnsats på nettet (såkalt ”Virtuell politistasjon”) er interessant fordi et grunnleggende prinsipp for politiets arbeid er å bekjempe kriminalitet og skape trygghet for barn og unge gjennom bl.a. synlighet og tilstedeværelse. Når man utenfor en barnehage eller skole har mistanke om at det foregår for eksempel blotting, narkotikasalg o.l. kan politiet som arbeider problemorientert, forsterke sin synlige overvåking. Det skal ikke være annerledes for dem på nettet. Barn og unge skal vite at politiet også der følger med og at de kan henvende seg enkelt og greit når de opplever ubehagelige ting. Det er satt av 6 millioner kroner til politistasjon på nett.

Utfordringen for norsk politi når det gjelder Internett-relaterte overgrep ligger i det grenseoverskridende, både nasjonalt og internasjonalt.  Ressursene i et enkelt politidistrikt er nok ikke dimensjonert for å koordinere og etterforske saker som strekker seg utover flere distrikt.  Ikke minst gjelder dette arbeidet med å identifisere ofre for overgrep, noe jeg ser på som aller viktigst.

Arbeidet mot internettrelaterte overgrep er noe vi må prioritere også internasjonalt, gjerne i et nordisk samarbeid. Fra norsk side vil vi støtte arbeidet økonomisk i Interpol, noe justisministeren har meddelt Interpols Generalsekretær i møte med ham. Politidirektoratet har på justisministerens initiativ lovet 300.000 euro til videre utbygging av databasen med bilder av barn som har vært utsatt for overgrep. I år er det bevilget 180.000 euro til dette og resten skal betales neste år.

Justisministeren skal ha et møte med sine nordiske kolleger nettopp her på Kripos den 4. desember i år for å diskutere hvordan vi skal følge opp arbeidet mot internettrelaterte overgrep.

Regjeringen vil i høst etablere barnehus på to steder. Barnehuset Bergen ble det første som åpnet - den 1. november. Det skal gi tilbud til innbyggerne i Helseregion Vest og vil i prinsippet dekke Rogaland, Hordaland og Sogn og Fjordane. Barnehuset Hamar skal åpne 18. desember og gi tilbud til innbyggerne i Helseregion Sør-Øst. Neste år skal vi åpne tre nye barnehus, bl.a. i Kristiansand, skal at tilbudet blir landsdekkende.

Barnehusene skal gi barn som utsettes for overgrep oppfølging i form at hjelp, omsorg og behandling i forbindelse med at man også foretar dommeravhør og medisinsk undersøkelse, samtidig som eventuell etterforsking av saker gjennomføres. Man skal også kunne gi veiledning og råd til pårørende. Formålet med barnehusene er at man i større grad enn tidligere skal legge vekt på å få til et bedre og mer integrert opplegg for barn som har vært utsatt for seksuelle overgrep eller vært vitne til slike overgrep eller vold i nære relasjoner.

Det samarbeidet som Politihøgskolen og Kripos har for å øke kompetansen hos polititjenestemenn til å bekjempe og etterforske seksuelle overgrep mot barn, er utmerket og må fortsette. Det er både viktig og nødvendig at politifolk vil spesialisere seg. Politiskolen må bidra til fortsatt å styrke politiets kompetanse på området.  Spisskompetansen hos Kripos når det gjelder etterforsking og kartlegging av seksuelle overgrep mot barn, samt avhør av barn, må vedlikeholdes og utvikles. Kripos må fortsatt ha et særlig ansvar for å bistå andre politidistrikter ved overgrepssaker.

Det er også nødvendig at politiet hele tiden oppdaterer sin kompetanse - både om sedelighetskriminalitet og om IKT-kriminalitet, når det gjelder avdekking og etterforsking av seksuelle overgrep over barn, herunder gjennom for eksempel kurs i IKT-kriminalitet om bevissikring i saker med overgrepsbilder.

Nettet brukes av kriminelle på alle områder - også til overgrep mot barn. Viktig teknisk kompetanse som Politiets datakrimsenter har, bør også kunne benyttes til etterforsking av bilder på Internett, samt analyseverktøy for bruk i forbindelse med elektroniske beslag. Databeslag i denne type kriminalitet er viktig.  Det er viktig å kunne finne gode verktøy til å oppdage kriminelle handlinger både på åpne og lukkede nettsider og i fildelingsnettverk. Slikt verktøyet vil kunne brukes både til å forebygge og å etterforske overgrep mot barn på nettet.

Det er et alvorlig tema som behandles på konferansen deres. Framfor alt er det vår felles vilje og overbevisning om at denne type saksområde er viktig å gjøre noe ekstra med, som blir avgjørende. Kunnskapsformidling, erfaringsutveksling, veiledning og støtte står sentralt når denne felles viljen skal gjennomføres. Utdanningskonferansen deres er viktig i den sammenheng. Jeg vil ønske PSFO lykke til med et nødvendig, langsiktig og viktig arbeid. Det er viktig å samle alle gode krefter for å motarbeide alle former for overgrep og i den sammenhengen skal dere i politiet stå sentralt.

Jeg ønsker lykke til med gjennomføringen av utdanningskonferansen!

Til toppen