§ 13-2 Formålsvurderingen i den lovfestede omgåelsesregelen i skatteloven

Vi viser til brev 24. februar i år om formålsvurderingen i den lovfestede omgåelsesregelen i skatteloven § 13-2. Som påpekt i henvendelsen hit, er utgangspunktet for vurderingen omtalt i punkt 7.5.3 i Prop. 98 L (2018-2019):

"Departementet foreslår en helt objektiv formålsvurdering. Vurderingen skal løsrives fra den eller de konkrete beslutningstakerne, og i stedet knyttes til hva en tenkt rasjonell aktør typisk ville hatt som formål med en slik transaksjon. Vurderingen skal baseres på de virkningene som fremsto som sannsynlige på transaksjonstidspunktet. Dette skal gjelde både for skattemessige virkninger og andre virkninger."

At formålsvurderingen skal knyttes til hva en tenkt rasjonell aktør ville ansett som sannsynlige virkninger på transaksjonstidspunktet, innebærer ikke at konkrete omstendigheter i det aktuelle tilfellet ikke skal tas i betraktning. I punkt 7.5.3 i proposisjonen er det vist til at formålsvurderingen skal bygge på samme prinsipp i skatteloven § 13-2 og i skatteloven § 14-90, og at det ikke bare er virkninger som er lette å identifisere og tallfeste, som skal være relevante. Også andre typer objektive omstendigheter som kan ha hatt betydning for formålet, skal tas i betraktning. Departementet viser der til avsnitt 59 i Armada-dommen hvor det heter:

"Ved vurderingen av transaksjonen, vil det også, etter omstendighetene, måtte trekkes inn elementer som ikke så lett lar seg tallfeste. Omfanget av den virksomheten som videreføres, finansiell eksponering, sikring av nødvendig leveranser til selskap innenfor samme konsern, er alt eksempler på omstendigheter som vil kunne inngå i vurderingen av om en transaksjon er overveiende skattemessig motivert."

Etter departementets vurdering, vil det også være grunnlag for å ta hensyn til andre konkrete omstendigheter i det konkrete tilfellet, enn de som er nevnt i sitatet. Det kan for eksempel gjelde risikoaspekter ved en transaksjon, økonomisk stilling, arten av virksomhet og familiemessige eller personlige forhold. Som fremholdt i punkt 7.4.4 i proposisjonen, vil skattyter ha anledning til å redegjøre for formålet med en disposisjon i tilknytning til saksbehandlingen, vedtak og klagebehandling. Skattyter vil slik sett ha hatt anledning til belyse saken, herunder om omstendigheter som de nevnte. Departementet understreker imidlertid i proposisjonen at skattyters forklaring om dette ikke skal ha noen større bevismessig vekt enn andre bevismomenter, jf. Prop. 98 L (2018-2019) s. 41 første spalte.

Skattyters forklaring omkring formålet med en disposisjon vil kunne bidra til at mulig relevante momenter ikke blir oversett ved vurderingen. Selve vurderingen skal uansett knyttes til hva en tenkt rasjonell aktør ville ansett som sannsynlige virkninger på transaksjonstidspunktet, under de samme omstendighetene. Bevistemaet skal eksempelvis ikke være hvordan skattyteren selv beregnet risikoaspekter ved transaksjonen. Vurderingen skal i stedet skje på et mer objektivt grunnlag, ut i fra en tenkt rasjonell aktørs vurderinger av den samme situasjonen. Avveininger mellom gevinstpotensiale og risiko vil kunne være et relevant moment ved vurderingen, og den mer objektive tilnærmingen innebærer ikke at en "standardisert" risikoprofil skal legges til grunn i alle tilfeller. Dersom det kan påvises en særlig gevinstmulighet, vil dette nødvendigvis påvirke risikovurderingen. Bevistemaet vil imidlertid ikke være hvilke avveininger den konkrete skattyteren gjorde omkring dette. Også på dette punktet skal vurderingen skje ut i fra hvordan en tenkt rasjonell aktør ville vurdert forholdet mellom gevinstpotensiale og risiko, slik dette fremstår i det foreliggende saksforholdet.

 

Med hilsen

 

Jon Tingvold
avdelingsdirektør

 

Tom Venstad
fagdirektør