§ 32-8 - Bruk av administrativ foretakssanksjon (overtredelsesgebyr) - Orientering om dom fra Høyesterett

Overtredelsesgebyr ble innført som en ny administrativ sanksjon i plan- og bygningsloven av 2008. Overtredelsesgebyr gir plan- og bygningsmyndighetene mulighet til å reagere på overtredelser av regelverket på en enklere og raskere måte enn gjennom politianmeldelse. Overtredelsesgebyr er reservert for de mer alvorlige hendelsene, uten at det er så alvorlig at forholdet bør anmeldes. Overtredelsesgebyr regnes ikke som straff etter norsk rett, men derimot som straff etter den europeiske menneskerettskonvensjonen (EMK). EMK er gjennomført i menneskerettsloven. Oppstår det motstrid mellom EMK og annen lovgivning, går EMK foran.[1]

Høyesterett har avsagt dom som får betydning for reglene om overtredelsesgebyr

Høyesterett avsa 15. april 2021 (HR-2021-797-A) en dom som gjaldt lovligheten av foretaksstraff etter straffeloven. Foretaksstraff innebærer kort sagt at et foretak kan straffes, selv om ingen enkeltperson med tilknytning til foretaket kan straffes for overtredelsen. Dette omtales gjerne som objektivt ansvar. Høyesterett kom til at det objektive ansvaret for foretaksstraff ikke er forenlig med straffebegrepet i EMK, slik dette er tolket av menneskerettsdomstolen (EMD). Høyesterett la til grunn at alminnelig uaktsomhet er tilstrekkelig for å kunne ilegges foretaksstraff.

Justis- og beredskapsdepartementet (JD) har i brev til departementene, uttalt at denne dommen også får betydning for reglene om overtredelsesgebyr. Grunnen til dette er at en rekke lover, deriblant plan- og bygningsloven, oppstiller et tilsvarende objektivt ansvar ved ileggelse av overtredelsesgebyr overfor foretak. For plan- og bygningslovens del gjelder dette alternativet i § 32-8 femte ledd, som åpner for at overtredelsesgebyr i visse tilfeller kan gis på et rent objektivt grunnlag.

Justis- og beredskapsdepartementet vil i løpet av mai/juni motta evaluering og forslag til revisjon av straffelovens regler om foretaksstraff. De vil i den forbindelse også vurdere behov for endringer i reglene om overtredelsesgebyr. Kommunal- og moderniseringsdepartementet vil avvente eventuelle endringer i plan- og bygningsloven, til resultatet av dette arbeidet foreligger.

I påvente av utredningen og ev. lovendringer, ber vi om at kommunene og statsforvalterne legger til grunn dommen fra Høyesterett i saker som gjelder overtredelsesgebyr. Dette betyr at kommunene og statsforvalterne må innfortolke krav om at den som har opptrådt på vegne av foretaket har utvist alminnelig uaktsomhet.

Betydningen av Høyesteretts dom for saker som er endelig avsluttet (omgjøring)

Forvaltningsloven § 35 første ledd bokstav c gir forvaltningen adgang til å omgjøre vedtak som må anses som ugyldige. I saker der Statsforvalteren har fattet endelig vedtak i en sak om overtredelsesgebyr, er adgangen til å kunne omgjøre forbeholdt overordnet instans, dvs. enten statsforvalteren ev. departementet.

Forvaltningsloven § 35 innebærer ikke uten videre plikt for forvaltningen til å omgjøre ugyldige vedtak, jf. «kan». Vi viser også bl.a. til Sivilombudsmannens uttalelse i sak SOM-2019-12:

«Bestemmelsen gir forvaltningen anledning, men ingen plikt til omgjøring. En plikt må eventuelt forankres i alminnelige forvaltningsrettslige prinsipper, jf. Ot.prp.nr.3 (1976–1977) s. 98. Hvorvidt forvaltningen plikter å omgjøre et ugyldig vedtak, beror på en konkret helhetsvurdering, jf. ombudsmannens uttalelse 20. mai 2015 (SOM-2014-3496.»

Mottar dere krav om omgjøring av vedtak om ilagt overtredelsesgebyr med henvisning til Høyesteretts avgjørelse, og dere vurderer at denne er relevant, er det departementets oppfatning at det da foreligger plikt til å omgjøre etter forvaltningsloven.

 

[1] Se menneskerettsloven § 3.