Aktiver Javascript i din nettleser for en bedre opplevelse på regjeringen.no

Meld. St. 18 (2012–2013)

Lange linjer – kunnskap gir muligheter

Til innholdsfortegnelse

2 Målene for politikken

2.1 Norge som forskningsaktør

Det norske høyere utdannings- og forskningssystemet består av et mangfold av aktører med ulike roller. Forskning og utvikling (FoU) er et vidt begrep som favner mange aktiviteter og resultater. En av de fremste begrunnelsene for å satse på utvikling av kunnskap er at den er et gode for oss alle, og får større verdi når den deles. God kunnskapsberedskap er en forutsetning for samfunnets evne til å møte så vel kjente som ukjente utfordringer og for vår framtidige velferdsutvikling og konkurransekraft.

Samlet ble det brukt 46,2 mrd. kroner på FoU utført i Norge i 2010, og rundt 65 000 personer ble definert som FoU-personale. Dette er folk som jobber i mange ulike virksomheter og innenfor mange ulike sektorer og næringer, privat og offentlig. Denne meldingen legger et bredt FoU-begrep til grunn. Forskjellige sektorer, næringer og fagområder har varierende arbeidsmåter, tidshorisont og behov. FoU-innsats i dens mange former har derfor mange ulike formål og begrunnelser. Dette har og tar det offentlige et stort ansvar for. Alle departementene har et ansvar for kunnskapsutviklingen for og i sine sektorer, jf vedlegget til meldingen. Staten støtter et omfattende høyere utdannings- og forskningssystem med et mangfold av ulike virkemidler, institusjoner og virksomheter spredt utover hele landet.

Omtrent 27 prosent av all FoU-virksomhet i Norge blir utført ved universiteter og høyskoler. Dette er i stor grad langsiktig og grunnleggende kunnskapsoppbygging som institusjonene og forskningsmiljøene selv bestemmer innretningen på. Omtrent 6 prosent av FoU-virksomheten blir utført i helseforetakene, og hovedformålet med denne er å forbedre tjenestene. Omtrent 25 prosent av FoU-virksomheten blir utført i forskningsinstituttene. Forskningsinstituttene har basisbevilgning fra staten, men betjener markeder og utvikler kunnskap for anvendelse i næringsliv og offentlig sektor. Næringslivet utfører om lag 44 prosent av FoU-virksomheten i Norge. Dette er FoU som igangsettes for å forbedre bedriftenes produkter og tjenester.

I tillegg til bevilgninger til universiteter, høyskoler og institutter støtter det offentlige opp under kunnskapsutvikling og kunnskapsanvendelse gjennom mange ulike virkemidler, som lån, skatteinsentiver, tilskudd gjennom forsknings- og teknologiprogrammer, støtte til kommersialisering av forskningsresultater og bedriftsetableringer, nettverksbygging, infrastruktur og næringsparker med mer.

Noen av virkemidlene er tematisk åpne og skal gi støtte til at forskere og bedrifter kan forfølge egne ideer. Andre er rettet mot utvikling av fag, store samfunnsmessige utfordringer eller utvikling av teknologier, sektorer eller virksomheter. Nær en tredjedel av offentlige bevilginger til FoU går gjennom Forskningsrådet, som har en viktig rolle som iverksetter av nasjonal forskningspolitikk.

I St. meld. nr. 30 (2008–2009) Klima for forskning ble det framhevet at vår næringsstruktur og betydningen av petroleumssektoren gjør at Norge kommer uforholdsmessig dårlig ut i internasjonale sammenligninger knyttet til BNP-mål. For å få et mer nyansert bilde av forskningsinnsatsen brukes derfor også indikatorer som ser FoU-innsatsen i forhold til innbyggertall eller fastlands-BNP, og antallet FoU-årsverk i forhold til antallet sysselsatte.

Norge ligger helt i verdenstoppen i bruk av offentlige midler til FoU. I faste 2013-kroner har bevilgningene til FoU over statsbudsjettet gått fra 20,7 mrd. kroner i 2005 til 27,4 mrd. kroner i 2013. Også andelen av statsbudsjettet som bevilges til FoU, har økt i perioden: fra 3,4 prosent av det totale budsjettet i 2005 til 3,7 prosent i 2013.

Av de 34 medlemslandene i OECD er det bare ett land som bruker mer offentlige midler per innbygger på FoU enn Norge. Rangerer man landene etter FoU-utgifter per innbygger finansiert av næringslivet, er Norge OECD-land nummer 15. Totalt er vi nummer 13 i OECD-området når man rangerer etter totale FoU-utgifter per innbygger. Ser man på det relative omfanget av FoU-personale (forskere og teknisk/administrativt støttepersonale) i OECD-landene, er Norge rangert som land nummer 10, med 14 FoU-årsverk per 1000 sysselsatte i 2011.

FoU-innsatsen som andel av fastlands-BNP var 2,17 prosent i 2011. Dette er en økning fra en andel på 2,03 prosent i 2005. De offentlige bevilgningene til FoU over statsbudsjettet var 1,11 prosent av fastlands-BNP i 2013.

Regjeringens ambisjon for offentlige forskningsbevilgninger er at disse skal utgjøre om lag én prosent av BNP. I 2005 var bevilgningene til FoU over statsbudsjettet 0,79 prosent av BNP. Med en gjennomsnittlig årlig realvekst i FoU-bevilgningene på 3,5 prosent i perioden 2005–2013, er andelen økt til 0,92 prosent i 2013. Økningen har kommet samtidig som Norge har hatt en kraftig vekst i BNP.

Figur 2.1 FoU-utgifter finansiert av offentlige kilder per innbygger, 2011 eller sist tilgjengelige år, norske kroner justert før kjøpekraft.

Figur 2.1 FoU-utgifter finansiert av offentlige kilder per innbygger, 2011 eller sist tilgjengelige år, norske kroner justert før kjøpekraft.

Kilde: OECD: Main Science and Technology Indicators 2012: 2 og NIFU/SSB: FoU-statistikk

Regjeringens langsiktige mål er at den samlede forskningsinnsatsen skal utgjøre tre prosent av BNP. I 2011 utgjorde de totale utgiftene til FoU utført i Norge 1,64 prosent av BNP. Den var 1,51 prosent i 2005.

Hvis man bare ser på den offentlige finansieringen, er det ingen andre land som bruker mer penger på utdanning enn Norge. Med nesten 13 400 USD per elev eller student per år for hele utdanningsløpet under ett, ligger Norge 80 prosent over gjennomsnittet for OECD-landene når det gjelder offentlig finansiering. For utgifter til høyere utdanning er det Norge som bruker mest offentlige ressurser per student. Dersom vi også tar med private utgifter, kommer Norge på 5. plass i utgifter per student. Mye av årsaken til den store ressursbruken i Norge kan forklares med at ingen land har høyere lærertetthet enn Norge i høyere utdanning.

Figur 2.2 Antall avlagte doktorgrader i Norge etter fagområde, 2000–2011

Figur 2.2 Antall avlagte doktorgrader i Norge etter fagområde, 2000–2011

Kilde: NIFU: Doktorgradsregisteret

Totalt vil det være opprettet ca. 23 400 nye studieplasser i perioden 2009 til 2017. Omtrent to tredeler av disse studieplassene er fordelt til realfag og teknologi, helse- og sosialfag, lærer- og barnehagelærerutdanning. De øvrige plassene har institusjonene selv fordelt, i tråd med egne strategier og regionale behov. I tillegg til å møte veksten i ungdomskullene har regjeringen, i en situasjon hvor mange land i Europa strammer inn offentlige budsjetter, opprettholdt en praksis med gratis utdanning også for utenlandske studenter.

Tall fra Samordna opptak viser en kraftig økning i antall søkere til høyere utdanning de siste årene. Veksten var på omtrent 20 prosent fra 2008 til 2012. I tillegg til en positiv økning innenfor teknologi og realfag er det god vekst i søkningen til både lærer- og helseutdanningene. Dette er yrker som er sentrale for velferdsstatens utvikling og der arbeidskraftsbehovet er stort. Det har vært en betydelig økning i antallet registrerte studenter ved norske universiteter og høyskoler fra 2005 til 2012, og fagfordelingen har endret seg. Sammen med økonomisk-administrative fag er teknologi det fagområdet som har vokst mest. For matematisk-naturvitenskaplige fag, ingeniørfag og teknologi har det samlet sett vært en økning på om lag 7 000 registrerte studenter i samme periode, og økningen i teknologi og ingeniørfag har vært særlig stor de siste årene. Dette gjør at antall kandidater innenfor dette fagområdet vil fortsette å stige i årene framover.

Til tross for den positive utviklingen skiller Norge seg fra de andre nordiske landene ved å ha en lavere andel kandidater i naturvitenskap, teknologi og ingeniørfag. I 2010 ble 18 prosent av de norske kandidatene uteksaminert i disse fagene, mens tilsvarende andel i Finland var 36 prosent, Sverige 26 prosent og Danmark 21 prosent. Norge har en relativt høy andel kandidater innenfor samfunnsfag, utdanning, helse og velferdsfag. Når det gjelder andelen av FoU-personalet i naturvitenskap, teknologi og ingeniørfag, er forskjellene mellom de nordiske landene små.

Antall avlagte doktorgrader per år har mer enn fordoblet seg fra 2000 til 2012. I 2012 ble det avlagt 1461 doktorgrader i Norge, noe som er 10 prosent flere enn i 2011. Nær hele økningen skyldes flere avlagte doktorgrader ved Universitetet i Oslo og NTNU. Andelen utlendinger blant doktorandene har økt til 35 prosent. For første gang var det like mange kvinner og menn som avla doktorgraden. Det har også skjedd vesentlige endringer i fagfordelingen. Mens doktorgrader innenfor medisin og helsefag utgjorde 21 prosent av gradene i 2000, utgjorde de 30 prosent i 2011. Det har også vært betydelig vekst i antall avlagte grader innenfor samfunnsvitenskap og matematikk/naturvitenskap.

2.1.1 Langtidsplan

Regjeringen vil fortsette å øke forskningsbevilgningene i årene framover. Veksten skal bidra til å realisere de forskningspolitiske målene. Samtidig skal den stimulere til økt FoU-innsats i næringslivet. Vi er avhengige av at innsatsen på forskning og høyere utdanning er langsiktig, koordinert og tydelig prioritert. Regjeringen vil derfor sette i gang arbeidet med å utvikle en nasjonal langtidsplan for forskning og høyere utdanning. Langtidsplanen skal inneholde politiske prioriteringer for forskning og høyere utdanning i et tiårsperspektiv, og prioriteringene skal legge føringer for hvordan vi innretter investeringer i kunnskapsbygg, forskningsinfrastruktur, stipendiater og studieplasser. Langtidsplanen skal sikre forutsigbarhet, åpenhet og langsiktighet rundt nasjonale kunnskapsinvesteringer. Regjeringen er opptatt av å legge til rette for en aktiv offentlig debatt om hvordan vi bruker ressursene i høyere utdanning og forskning og om de resultatene forskningen bringer.

En langtidsplan for forskning og høyere utdanning skal være et verktøy for å spisse innsatsen på områder hvor Norge har strategiske fortrinn eller for å dekke framtidige behov for kunnskap på viktige områder. Kompetanse er nøkkelen enten vi snakker om næringsutvikling, bedre velferdstjenester eller samfunnssikkerhet. Vi må bli enda flinkere til å se sammenhengen mellom de politiske prioriteringene og behovet for kunnskapsinvesteringer. Samtidig skal planen gi rom for den nytenkende og grenseoverskridende forskningen som kan gi oss fundamental ny erkjennelse på lang sikt.

Boks 2.1 Forholdet mellom statsbudsjettanalysen og FoU-undersøkelsen

FoU-undersøkelsen tar utgangspunkt i mottakerne av offentlige FoU-midler. Denne kartleggingen er regnskapsbasert og gjennomføres etter at forskningsaktiviteten er utført (ex post). Tallene foreligger rundt et år etter undersøkelsesåret.

Statsbudsjettanalysen tar utgangspunkt i finansieringskilden. Den gir informasjon om forskningsbevilgningene over statsbudsjettet for kommende år, dvs. før midlene er brukt og i noen tilfeller før de er fordelt (ex ante). Grunnlaget for analysen er primært regjeringens budsjettdokumenter og andre opplysninger om statsbudsjettet.

FoU-undersøkelsen gir tall for hvor mye av forskningen som faktisk ble finansiert av offentlige kilder, mens statsbudsjettanalysen gir uttrykk for hensikten med bevilgningene og er dermed et godt mål på politisk prioritering av forskning som formål. Statsbudsjettdataene er beheftet med noe større usikkerhet enn FoU-undersøkelsen, men er til gjengjeld mer oppdaterte og aktuelle. Statsbudsjettallene vil som regel foreligge inntil to år før FoU-undersøkelsen.

En viktig forskjell er at FoU-undersøkelsen kun viser FoU utført i Norge. Bare i de tilfellene midlene blir kanalisert tilbake til Norge, for eksempel gjennom EUs rammeprogrammer, vil midlene inngå i tall fra FoU-undersøkelsen, men da som finansiering fra utenlandske kilder. I statsbudsjettanalysen inngår utgifter til internasjonale kontingenter som en forskningsbevilgning på linje med øvrige bevilgninger. Følgelig gir statsbudsjettanalysen et noe høyere nivå (5–10 prosent) på den offentlige innsatsen enn FoU-undersøkelsen.

Både FoU-undersøkelsen og statsbudsjettanalysen er tilnærminger som brukes i offisielle internasjonale sammenlikninger, blant annet av OECD.

Det krever tid og stabile rammer å bygge opp de gode fagmiljøene som skal utvikle kunnskapen vi trenger i framtiden. Nye kunnskapsbygg tar i beste fall fem-seks år å realisere fra arealbehovet oppstår til ferdigstillelse. En student som starter på en bachelorgrad ved NTNU i dag vil om hun gjennomfører studiet på normert tid, tidligst ha en doktorgrad i 2021. I NANO2021, Norges forskningsråds store program for nanoteknologi, mikroteknologi og avanserte materialer, er tidshorisonten ti år. Norge har i perioden 2007–13 forpliktet seg til å bruke om lag 10 mrd. kroner for å gi forskere i Norge mulighet til å konkurrere med de beste fagmiljøene i Europa gjennom EUs syvende rammeprogram for forskning, teknologisk utvikling og demonstrasjonsaktiviteter. Disse eksemplene viser at prioriteringene og budsjettildelingene til høyere utdanning og forskning allerede i dag er langsiktige og stabile over tid. En langtidsplan vil forsterke dette og samtidig gjøre sammenhengen mellom de politiske prioriteringene og virkemidlene tydeligere.

Forskning og høyere utdanning er sektorovergripende og internasjonal med et mangfold av aktører. Den internasjonale konkurransen om talenter, kompetanse, ressurser og prosjekter blir stadig skjerpet. Prioriteringer og tøffe valg vil være nødvendige om fagmiljøene i Norge skal hevde seg. Samtidig kjenner de store samfunnsutfordringene, som for eksempel klimaendringene, ingen sektorgrenser. Fagdisipliner, institusjoner og myndigheter må finne løsninger på tvers av de tradisjonelle samarbeidsmønstrene. Arbeidet med en nasjonal langtidsplan for forskning og høyere utdanning vil være en arena der forsknings- og høyere utdanningssektoren, næringslivet og brukere av forskning kan ha en åpen diskusjon om prioritering av ressursene. Mer åpenhet om prioriteringene vil bidra til mer forutsigbarhet for aktørene i sektoren. Kunnskapsdepartementet vil etablere et system der alle sentrale aktører får anledning til å spille inn sine prioriteringer. Norges forskningsråd, som regjeringens viktigste forskningspolitiske rådgiver, vil spille en sentral rolle i utarbeidelsen av planen.

Planen vil ha et tidsperspektiv på 10 år og bli oppdatert hvert fjerde år. Kunnskapsgrunnlaget for langtidsplanen vil måtte se på Norges kunnskapsbehov i et tredveårsperspektiv. Regjeringen tar sikte på å legge fram den første nasjonale langtidsplanen for forskning og høyere utdanning i 2014.

En langtidsplan for forskning og høyere utdanning vil bidra til en mer effektiv og hensiktsmessig ressursbruk på et område som er svært viktig for en god samfunnsutvikling i Norge. En slik plan vil også kunne bidra til at vi får bedre grunnlag for å følge med på resultatene og effektene av den økte innsatsen. Planen skal ha en målstruktur som er en konkretisering av de overordnede kunnskapspolitiske målene og delmål som sier noe om hvor langt regjeringen mener det er mulig å komme i planperioden med tilgjengelige ressurser og samlede prioriteringer. Regjeringen skal ha mål for Norges plassering ut fra viktige indikatorer som sier noe om tilstanden for norsk høyere utdanning og forskning, som for eksempel FoU-årsverk per 1 000 sysselsatte, andelen av befolkningen med høyere utdanning, FoU-innsats per innbygger, FoU-innsats knyttet til fastlands-BNP, innovasjon i næringslivet og utvikling i publiseringer og siteringer.

2.2 Mål for norsk forskningspolitikk

Gjennom St.meld. nr. 30 (2008–2009) Klima for forskning og Stortingets behandling Innst. S. nr. 354 (2008–2009) ble det satt ni mål for norsk forskningspolitikk som gir retning for hva norsk forskning særlig skal bidra til. Forskningspolitikken skal rettes inn mot fem strategiske mål:

  • løsninger på globale utfordringer, særlig innenfor miljø, klima, hav, matsikkerhet og energi

  • god helse, mindre sosiale helseforskjeller og helsetjenester av høy kvalitet

  • forskningsbasert velferdspolitikk og profesjonsutøvelse i velferdstjenestene

  • et kunnskapsbasert næringsliv i hele landet

  • næringsutvikling innenfor områdene mat, marin, maritim, reiseliv, energi, miljø, bioteknologi, IKT og nye materialer/nanoteknologi.

Figur 2.3 Mål for norsk forskning

Figur 2.3 Mål for norsk forskning

For å oppnå dette ble det satt som mål at Norge skal ha:

  • et velfungerende forskningssystem

  • høy kvalitet i forskningen

  • høy grad av internasjonalisering i forskningen

  • effektiv utnyttelse av forskningsressursene og -resultatene.

En status for innsatsen innenfor hvert målområde gis under. Som det vil framgå av rapporten om oppfølging av mål, har mye blitt gjort siden målene ble etablert i 2009. Men målene som er formulert, er langsiktige, og de er ikke av en sånn art at man kan si at de nå er oppfylt. Samfunnet og kunnskapen endrer seg, og det må kontinuerlig arbeides med hvordan høyere utdanning og forskning best kan innrettes for å bidra til verdiskaping, møte globale utfordringer osv. Rapporteringen tar i hovedsak utgangspunkt i den oppfølging som skjer gjennom satsinger og programmer i Norges forskningsråd. Skal vi lykkes med å nå målene, er vi naturligvis også avhengige av kontinuerlig utvikling av den bredte og solide kunnskapsbasen som finnes hos forskningsaktørene.

Hva som vurderes som kunnskapsutviklingens viktigste bidrag under hvert enkelt mål, vil også kunne endre seg etter hvert som virkemidler kommer på plass eller behovene endrer seg i forbindelse med gjennomføring av reformer eller lignende. Som vedlegg til meldingen har samtlige departementer redegjort for sine prioriteringer med hensyn til forskning og kompetanseutvikling. Av redegjørelsene går det eksempelvis fram at Justis- og beredskapsdepartementet nå ser behov for å prioritere forskning på samfunnssikkerhet høyere, mens Helse- og omsorgsdepartementet ønsker en sterkere kunnskapsinnsats i og for de kommunale helse- og omsorgstjenestene. Dette er korte redegjørelser, og de fleste departementer har, eller er i ferd med å utarbeide, lengre strategidokumenter. I tillegg til departementsvise strategier utarbeides det også tverrgående strategier der ulike departementer, fagdisipliner, virksomheter, sektorer og forskningsinstitusjoners innsats ses i sammenheng.

For å sikre godt samspill mellom ulike aktører og bedre utnyttelse av de samlede ressursene, har regjeringen fått utarbeidet tverrgående nasjonale forskningsstrategier på flere områder. Den første såkalte 21-strategien, OG21, ble opprettet i 1999 og er en nasjonal forsknings- og teknologistrategi for olje- og gassvirksomheten i Norge. Senere er FoU-strategiene Energi21, Maritim21, Klima21 og Hav21 kommet til, samt strategier for miljøteknologi, marin bioprospektering, bioteknologi og nanoteknologi. Det arbeides med en tilsvarende strategi for IKT-forskning. I St.meld. nr. 28 (2011–2012) Gode bygg for eit betre samfunn foreslår regjeringen å etablere Bygg21, et samarbeid for å utvikle en kunnskapsbasert byggenæring. Bygg21 vil inneholde tre innsatsområder: forskning og utvikling og innovasjon, utdanning og kompetanseutvikling, samt formidling av kunnskap og erfaring. Videre vil regjeringen utforme HelseOmsorg21. I Nasjonal helse- og omsorgsplan går det også fram at det skal vurderes en bedre koordinert forskningssatsning på området mat, ernæring og helse.

2.2.1 Oppfølging av strategiske og tverrgående mål

Globale utfordringer

Forskningen for å møte de globale utfordringene er styrket. Forskningsrådets store programmer innenfor energi, petroleum og klima har vært de dominerende virkemidlene.

Innenfor energisikkerhet og miljøvennlig energi har satsingen gjennom klimaforliket vært viktig. Åtte teknologisk rettede forskningssentre for miljøvennlig energi (FME) ble etablert i februar 2009. I februar 2011 ble ytterligere tre FMEer for samfunnsvitenskapelig energi- og klimaforskning etablert. Formålet med FME-ordningen er å etablere tidsbegrensede forskningssentre for konsentrert og langsiktig forskningsinnsats på høyt internasjonalt nivå for å løse sentrale utfordringer på energiområdet. Et FME skal heve kvaliteten i norsk forskning og framskaffe anvendbar kunnskap innenfor sitt temaområde. Forskningssentrene bidrar til et bredt og forpliktende samarbeid mellom ledende forskningsinstitusjoner og bedrifter i Norge samt med internasjonale aktører.

Regjeringen la i 2012 fram Meld.St. 21 (2011–2012) Norsk klimapolitikk. Prioriteringen av norsk klimaforskning har i hovedsak skjedd gjennom programmer i Norges forskningsråd, i tillegg til en langsiktig bevilgning til Senter for klimadynamikk ved Bjerknessenteret og til Nordområdesenter for klima og miljøforskning (Framsenteret). De sentrale programmene har vært NORKLIMA og Det internasjonale polaråret (IPY), der det siste er fulgt opp med et nytt polarforskningsprogram fra 2011. De sektorrettede programmene i Norges forskningsråd finansierer også mer klimaforskning som følge av at klimaforskningen kobles tettere til sektorområdene: skog- og landbruk, marin og maritim sektor, petroleum, transport, inkludert innovasjon og teknologiutvikling. En internasjonal evaluering av norsk klimaforskning i 2012 viste at norsk klimaforskning, spesielt klimasystemforskningen, har høy internasjonal kvalitet og anseelse.1 Evalueringen viste også at enkelte områder bør styrkes, spesielt den tverrgående forskningen og den samfunnsvitenskapelige og humanistiske klimaforskningen. Dette ble fulgt opp med økte bevilgninger fra 2013.

Innenfor matsikkerhet spiller Forskningsrådets program BIONÆR en sentral rolle. Økt bærekraftig produksjon av trygg mat og behovet for å tilpasse produksjonen til et endret klima står sentralt i programmet. Utfordringer knyttet til matsikkerhet og klima er også bakgrunnen for det europeiske fellesprogrammet JPI FACCE – Food security, agriculture and climate change, der Norge er aktivt involvert.

Norsk miljøforskning finansieres hovedsakelig gjennom programmer i Norges forskningsråd, i tillegg til basisbevilgningen til miljøforskningsinstituttene som de siste år har blitt styrket. Miljøproblemers internasjonale karakter har medvirket til at det er godt samspill mellom EUs og Norges prioriteringer innenfor miljøforskning. For å styrke miljøforskningen har Norge derfor deltatt i utvikling og oppstart av felleseuropeiske forskningsprogrammer (JPIer) innenfor kulturarv, urban utvikling, klima og vannressursforvaltning.

Regjeringen har initiert strategiarbeidet Hav21. Representanter fra viktige forskningsinstitusjoner, næringer og forvaltningsorgan har deltatt i arbeidet med å utforme en bred og samlet strategi for marin forskning og utvikling. Strategien gir råd om hvordan Norge bør innrette den samlede marine forskningsinnsatsen for å fremme en bærekraftig forvaltning og utnyttelse av marine biologiske ressurser. For å styrke havforskningen har også Norge tatt initiativ til etablering av JPI Sunne og produktive hav, et initiativ som er nærmere omtalt i kapittel 4.

Norge vil delta i et OECD-prosjekt med tittelen «The future of the Ocean Economy». Prosjektet skal gå over to år, fra 2013 til 2014. Prosjektet skal kartlegge potensialet for havbaserte næringer fram mot 2030. Bakgrunnen er de store mulige vekstnæringene som ligger i havene og næringenes rolle for å bidra til å møte store globale utfordringer. Prosjektet skal kartlegge verdiskapings- og sysselsettingspotensial, risiko og usikkerhet, nødvendige vitenskapelige og tekniske gjennombrudd, investeringsbehov, finansiering og forretningsmodeller, kompetanse og miljømessige implikasjoner.

Bedre helse og omsorg

Helseområdet omfatter forskning og innovasjon som bidrar til kunnskap om helse og helsefremmende forhold, forebygging, behandling og reduksjon av sykdommer og funksjonsnedsettelser, foruten organisering og effektivisering av helse- og omsorgstjenestene.

Norsk helseforskning utføres ved en rekke ulike institusjoner. Forskningen skal bidra til god helse, utjevning av helseforskjeller, helse- og omsorgstjenester av høy kvalitet og økt pasientsikkerhet. Det har vært betydelig vekst til fagområdet særlig på universitetssykehusene, men også på universiteter og høyskoler. Gjennom å regulere forskning som en av helseforetakenes hovedoppgaver, bruk av styrings- og rapporteringsvirkemidler samt å øremerke forskningsmidler fra rammebevilgningen har forskningsaktiviteten i helseforetakene økt. Hovedvekten av forskningen i helseforetakene ligger på klinisk forskning og translasjonsforskning. Samlet sett er det denne forskningen som har vokst mest i Norge.

Kommunene har med samhandlingsreformen fått et ansvar for å medvirke til forskning. Man har begynt arbeid for i større grad å ivareta forskningssvake områder i, om, og for de kommunale og fylkeskommunale helse- og omsorgstjenestene. Det er under oppbygging egne forskningsenheter som skal dekke forskningsbehov for kommunale/fylkeskommunale helse- og omsorgstjenester.

I Forskningsrådet har helseområdet blitt ivaretatt gjennom de handlingsrettede helseforskningsprogrammene, medisinsk og helsefaglig forskning innenfor Fri prosjektstøtte, funksjonell genomforskningsprogrammet innenfor bioteknologi og ikke minst gjennom ordningen med Sentre for fremragende forskning (SFF) og Sentre for forskningsbasert innovasjon (SFI), der flere av sentrene driver forskning innenfor helseområdet. Forskningen om de store folkesykdommene basert på helseregistre, helseundersøkelser og biobanker er i verdensklasse. Norges forskningsråds satsing på infrastruktur og biobanker har gitt området et løft gjennom store bevilgninger.

Fagevalueringen av biologi, medisin og helsefag ble avsluttet i 2012. Evalueringen peker på styrker og svakheter og viser til at flere forskergrupper og miljøer i Norge holder høy kvalitet. På de ti årene som har gått siden forrige evaluering, har det blitt en tettere integrering mellom den grunnleggende biologiske, medisinske og helsefaglige forskningen, det vil si mer samspill mellom laboratorieforskning og klinisk forskning.

I 2007 igangsatte Helse- og omsorgsdepartementet og Nærings- og handelsdepartementet en femårig satsing på behovsdrevet innovasjon og næringsutvikling i helsesektoren. Satsingen ble evaluert i 2011, og evalueringen konkluderte med at den har bidratt til å sette innovasjon i spesialisthelsetjenesten på dagsordenen. Videre pekte evalueringen på behovet for sterkere og mer synlige styringsinsentiver og økt bruk av finansielle og innovasjonspolitiske virkemidler på tvers av virkemiddelaktørene. Satsingen skal videreføres i ytterligere fem år, men blir ikke lenger avgrenset til en bestemt innovasjonstype, og innovasjon ved innkjøp skal inngå i satsingen. KS er invitert inn i samarbeidet og utdanningsinstitusjonene skal trekkes inn i arbeidet på en hensiktsmessig måte.

Velferd og forskningsbasert profesjonsutøvelse

Området velferd omfatter forskning fra flere disipliner og mange ulike fagområder. Forskningen tar for seg et bredt spekter av temaer, som for eksempel arbeidsmarked, arbeidsliv, arbeidshelse og arbeidsmiljø, sykefravær, livsvilkår, oppvekst og omsorg, migrasjon og integrering, sosial ulikhet, utdanning, profesjonsutøvelse og -utdanning, likestilling, offentlig/privat ansvar og oppgaveløsning innenfor velferdssektorene.

På sentrale områder har det blitt etablert bedre samarbeid og tydeligere arbeidsdeling. Gjennom Forskningsrådets virkemidler har det blitt etablert gode muligheter for å studere viktige samfunnsendringer på tvers av sektorer, disipliner og temaer, og dermed også bidrag til et mer helhetlig grunnlag for politikkutforming. Samordning av velferdsforskningen, arbeidslivsforskningen og forskningen om migrasjon og etniske relasjoner bidrar til en bedre koordinert forskningsinnsats på feltene.

Det har blitt etablert flere nye programmer i Norges forskningsråd, samtidig som tidligere og eksisterende programmer er restrukturert og videreført i nye sammenhenger. Viktige elementer i videreføringen er satsinger innenfor internasjonal migrasjon og etniske relasjoner, forebygging av kriminalitet, arbeidsliv, forskning om sykefravær og utstøting i arbeidslivet, utdanningsforskning og ikke minst satsinger knyttet til velferd og velferdstjenester. Det har over lengre tid vært en gradvis restrukturering mot større programmer. Programmet Velferd, arbeidsliv og migrasjon (VAM) utgjør et tyngdepunkt sammen med Utdanning 2020. Programmet Sykefravær, arbeid og helse er også et viktig bidrag til velferdsforskningen og framskaffer kunnskap som kan bidra til høyere grad av inkludering i arbeidslivet.

Som oppfølging av Meld. St. 13(2011–2012) Utdanning for velferd: Samspill i praksis ble programmet Praksisrettet forskning og utvikling for helse og velferdstjenestene (PRAKSISVEL) etablert i 2012. Satsingen retter seg mot helse- og velferdstjenestene og de høyskoler og universiteter som tilbyr utdanninger for disse tjenestene, og som dermed har ansvar for å utvikle kompetanse og kvalifisert personell for tjenestene. For å styrke kvaliteten i tjenestene er det nødvendig å skape bedre sammenheng mellom forskning, utdanning, praksis og brukerne av de ulike tjenestene.

I 2012 ble Kunnskapssenter for utdanning etablert, med mål om å oppsummere resultater fra utdanningsforskningen og gjøre disse tilgjengelige for myndighetene og for utdanningssektoren. Senteret skal identifisere områder der det mangler kunnskap og foreslå ny forskning. Senteret vil også spille en viktig rolle når det gjelder dialog og møteplasser mellom forskere og brukere. Kunnskapssenter for utdanning er organisert som en egen avdeling i Forskningsrådet.

Innenfor velferdsområdet har det foregått følgevalueringer av flere offentlige reformer, blant annet Reform 94 og 97, kontantstøtten, Fastlegereformen og HVPU-reformen, mens Pensjonsreformen, Samhandlingsreformen og NAV-reformen i disse dager følges tett gjennom forskning. Både som direkte premissleverandør, gjennom konkrete forslag til endringer og gjennom sitt bidrag til en kritisk offentlighet, spiller forskningen en viktig rolle for innovasjon og utviklingen i svært mange deler av velferdssamfunnet.

I 2013 er det bevilget midler til oppstart av et nytt program for samfunnssikkerhet og beredskap. Programmet vil blant annet ta utgangspunkt i Gjørv-kommisjonens rapport.

Kunnskapsbasert næringsliv i hele landet

Regjeringen har styrket næringsrettede FoU-virkemidler i Norges forskningsråd og i Innovasjon Norge. Innovasjon Norge og SIVA har blitt evaluert og regjeringen har lagt fram Meld. St. 22 (2011–2012) Verktøy for vekst: om Innovasjon Norge og SIVA SF som legger rammen for videre utvikling av Innovasjon Norge og SIVA. Meldingen viser hvordan selskapene er sentrale verktøy i realiseringen av regjeringens næringspolitikk. I Innovasjon Norge står forsknings- og utviklingskontrakter, innovasjonslåneordningen, ARENA-programmet og ordningen med Norwegian Centres of Expertise (NCE) sentralt. Evalueringen av klynge- og nettverksprogrammene ARENA-programmet og NCE-ordningen fra 2011 viser at virkemidlene bidrar til økt samarbeid om kompetanseutvikling, innovasjon og internasjonalisering. Forskningsrådet vil i løpet av 2013 utarbeide FoU-strategier for de ulike regionene i lys av at kunnskapsutfordringene kan variere fra region til region.

Analyser fra Forskningsrådet viser at veksten i Forskningsrådets tildelinger til næringslivet var på 75 prosent i perioden fra 2005 til 2011, først og fremst på grunn av veksten i bevilgningene til brukerstyrt forskning, der bedriftene har en avgjørende rolle i finansiering og gjennomføring av FoU-aktiviteter.2 Brukerstyrt innovasjonsarena (BIA) er et viktig virkemiddel for å utløse mer forskningsbasert innovasjon i bredden av norsk næringsliv. BIA-prosjektene kjennetegnes ved at de har høy innovasjonsgrad og stort potensial for verdiskaping.3 En krone til innovasjonsprosjekter i næringslivet i BIA utløser 2,1 kroner i private midler.4

Ordningen med Sentre for forskningsdrevet innovasjon (SFI) styrker innovasjon gjennom satsing på langsiktig forskning i et nært samarbeid mellom forskningsintensive bedrifter og framstående forskningsmiljøer. Syv nye SFIer ble utpekt i desember 2010 ved syv forskjellige vertsinstitusjoner, noe som viser at det er høy kvalitet i mange miljøer og næringer.

Regjeringen etablerte nærings-ph.d. som en pilot i 2008 etter modell av danskenes «erhvervs-ph.d.». Første ordinære driftsår for ordningen var 2009, og i desember 2012 var det 142 prosjekter som hadde fått støtte gjennom ordningen. Nærings-ph.d.-ordningen er evaluert, og ordningen ser i hovedtrekk ut til å fungere bra. Det er for tidlig å se konkrete resultater, men så langt ser ordningen ut til å bidra til økt forskningsinnsats og økt langsiktig kompetansebygging i næringslivet, økt forskerrekruttering til næringslivet og styrket samspill mellom næringslivet og akademia. Det er behov for å gjøre nærings-ph.d.-ordningen mer kjent, særlig for gradsgivende institusjoner. I det videre arbeidet med utvikling av nærings-ph.d.-ordningen bør evalueringens anbefalinger vurderes. For eksempel kan det vurderes om det er behov for strengere seleksjonskriterier, slik at prosjektporteføljen i større grad består av prosjekter i bedrifter med en langsiktig FoU-strategi og med ønske om langsiktig samarbeid med universiteter og høyskoler. Videre er det et spørsmål om små bedrifter bør følges tettere av forskningsrådet og om støtteandel bør differensieres noe avhengig av bedriftsstørrelse.

Skattefunn er en rettighetsbasert skattefradragsordning som har blitt det viktigste breddevirkemiddelet for næringsrettet forskning og utvikling i hele landet. Provenyeffekten av ordningen er anslått til å bli på omtrent 1,570 mrd. kroner i 2013. Nær halvparten av alle aktive prosjekter i Skattefunn kommer fra bedrifter med færre enn 10 ansatte. Sektorene med flest aktive prosjekter er IKT, marin og sjømat og petroleum.5 Over tid har søknadsvolumet fra industrien blitt redusert, mens volumet fra de tjenesteytende næringene har økt.6

Midtveisevalueringen av Virkemidler for regional FoU og innovasjon (VRI) fra 2012 viser at programmets samhandlings- og innovasjonsforskningsprosjekter har hatt positive effekter. Videre peker evalueringen på at finansiering er gitt til noen miljøer som muligens er underkritiske og at det er for lav forskningskvalitet i flere av innovasjonsprosjektene. I den neste fasen i VRI fanges disse ankepunktene opp for videreutvikling av regionale samarbeidsformer og strukturer. Regionale forskningsfond er omtalt under målet om et velfungerende forskningssystem.

Forskningsløft i Nord ble etablert i 2009. Målet er å styrke og videreutvikle forskningskompetansen i Nord-Norge innenfor arktisk teknologi og reiseliv. Fem prosjekter har fått støtte, og disse skal bidra til å utvikle kompetanse som kan danne grunnlag for verdiskaping i Nord-Norge.

Næringsrelevant forskning på strategiske områder

Næringsrelevant forskning omfatter forskning både i og for næringslivet. Regjeringens innsats har på dette området derfor vært en satsing på et bredt sett av virkemidler så vel nasjonalt som internasjonalt og gjennom støtte til så vel næringslivet selv som til forskningsinstitutter, universiteter og høyskoler.

Teknologiområder som IKT, bioteknologi og nanoteknologi er viktige egne forskningsfelter, men inngår også som verktøy i andre satsingsområder. Prioriteringen av områdene har bakgrunn i at anvendelsene for teknologiene er mange, og de har et stort potensial for innovasjon, næringsutvikling og økt konkurransekraft, samtidig som det er helt nødvendig at Norge har mulighet til å følge med på den internasjonale kunnskapsutviklingen på feltet.

Regjeringen har utarbeidet brede forskningsstrategier for miljøteknologi, marin bioprospektering, bioteknologi og nanoteknologi, og en forskningsstrategi for IKT er under utvikling. OECDs Working Party on Biotechnology startet i 2011, på norsk initiativ, opp et arbeid innenfor marin bioteknologi. Norge leder også et ERA-nett innenfor marin bioteknologi. De store programmene i Forskningsrådet er viktige virkemidler for å følge opp strategiene og for å styrke den næringsrelevante forskningen. I 2010 etablerte regjeringen en ny miljøteknologiordning for støtte til pilot- og demonstrasjonsaktiviteter i Innovasjon Norge. I 2011 etablerte regjeringen en treårig miljøteknologisatsing på 500 mill. kroner. Som del av sistnevnte pakke ble det etablert et senter for forskningsdrevet innovasjon (SFI) på miljøteknologi.

På petroleums- og energiområdet har det skjedd betydelig strategiutvikling gjennom Energi21, OG21 og NOU 2012: 9 Energiutredningen. Her understrekes betydningen av fortsatt å satse på forskning og utvikling. Utvikling av miljøvennlig energiteknologi og energieffektivisering er fulgt opp gjennom en rekke forsknings-, demonstrasjons- og piloteringssatsinger knyttet til fornybar energi, petroleum, CO2-håndtering, demonstrasjon og pilotering og transport. Stortingets klimaforlik ga en økning på 600 mill. kroner til forskning på miljøvennlig energi. De økte midlene ga en viktig vekst i en rekke av Forskningsrådets programmer og aktiviteter. De store programmene RENERGI og PETROMAKS avsluttes i 2013, men satsingen videreføres i de nye programmene ENERGIX og PETROMAKS 2.

Gjennom hele perioden har det skjedd en økende internasjonalisering av energiforskningen, blant annet gjennom EUs Strategic Energy Technology plan (SET-planen), som er teknologipilaren i EUs «energi- og klimapakke». Energi er et av de områdene der norske forskningsmiljøer har best uttelling i EUs rammeprogram for forskning. Petroleum dekkes imidlertid ikke av EU-forskningen. Det er derfor avgjørende for Norge å ha et godt FoU-samarbeid innenfor Det internasjonale energibyrået (IEA), som har opprettet en rekke forskningsprogrammer knyttet til ulike energitemaer, også petroleum.

Matforskningen omfatter forskning knyttet til mat både i den landbruksbaserte og den marint baserte verdikjeden, fra råvareproduksjon og fram til forbruker. Oppmerksomheten har vært rettet mot verdiskaping og markedsorientering, og innsatsen inkluderer råvareproduksjon, miljøhensyn, foredling, markedsutvikling, konsumenttrender og trygge og helseriktige matprodukter. I et høykostland som Norge står forskning og forskningsbasert innovasjon sentralt for å videreføre en nasjonalt basert produksjon av mat og en norsk næringsmiddelindustri med høy konkurranseevne. På dette området har blå og grønn sektor felles kunnskapsutfordringer, som trygg mat, sunn mat, teknologiutvikling, produktutvikling og merkevarebygging. Norge er verdens nest største eksportør av sjømat. Sjømatnæringens internasjonale karakter stiller store krav til markedskunnskap og evne til å tilpasse seg forbrukernes ulike preferanser. Regjeringen vil legge fram en melding til Stortinget om Norge som sjømatnasjon.

Forskningsrådets programmer Matprogrammet, og fra 2012 BIONÆR-programmet, har vært sentrale forskningsprogrammer for oppfølging av matforskningen. Området er også fulgt opp gjennom satsinger knyttet til havbruk og havforvaltning (eks. Havbruksprogrammet, Havet og kyssten). Nasjonal satsing på forskningsinfrastruktur har også vært viktig, og flere sentre for forskningsbasert innovasjon (SFI) har relevans for matområdet. Det har blitt opprettet nye og oppdaterte pilotfasiliteter på Campus Ås (en rekke fagmiljøer lokalisert i tilknytning til universitetet på Ås) innenfor næringsmiddelteknologi med fokus på industriens og forbrukerens behov. I tillegg er det internasjonale samarbeidet viktig, for eksempel gjennom deltakelse i europeiske fellesprogrammer (Joint Programming Intiatives JPI), utlysinger gjennom europeiske forskningsnettverk (European Research Area net, ERA-nett), den europeiske Standing Committee on Agricultural Research (SCAR) og øvrig bilateralt samarbeid.

I 2011 la regjeringen fram Meld. St. 9 (2011–2012) Landbruks- og matpolitikken: Velkommen til bords. Her framholdes det at landbruks- og matforskningen skal bidra til å øke nasjonal matproduksjon i takt med etterspørselen fra en økende befolkning. For å nå dette målet er det avgjørende å sikre god produktivitet og best mulig utnyttelse av tilgjengelige landbruksarealer. Samtidig vet vi at de klimaforandringene vi står overfor kan påvirke forholdene for matproduksjon.

Regjeringen satte seg flere mål for utvikling av skogsektoren i St.meld. nr. 39 (2008–2009) Klimautfordringene: landbruket en del av løsningen. Målene er dels knyttet til skog som klimatiltak og dels knyttet til nye markedsmuligheter gjennom økt etterspørsel etter trebaserte produkter, i tillegg til utvikling av nye produkter. I revidert nasjonalbudsjett 2012 foreslo regjeringen en tilleggsbevilgning på 100 mill kroner til økt forsknings- og utviklingsaktivitet i treforedlingsindustrien og bedre forsyning av trevirke til norske bedrifter.

Det marine området omfatter forskning på forvaltning og bruk av marine ressurser i fiskeri og havbruk. Havressursloven, forskningsstrategien fra Fiskeri- og kystdepartementet og Strategi for en miljømessig bærekraftig havbruksnæring har gitt viktige føringer for prioriteringer av forskningsmidler. Bruken av kyst- og havområder, ny metodikk og teknologi for estimering av bestander og biologiske prosesser, samt kunnskap om bruk av kyst- og havområder har vært viktige forskningsområder. Økt forskningsinnsats og større kunnskap om marin bioteknologi og bioprospektering har gitt grunnlag for økt lønnsomhet i eksisterende virksomheter og ny industri basert på marine ressurser. Det marine området er fulgt opp gjennom programmene HAVBRUK, Havet og Kysten, Mat-programmet (i dag BIONÆR-programmet) og programmet for funksjonell genomforskning (i dag Biotek 2021) i Forskningsrådet. Det har blitt etablert flere sentre for fremragende forskning (SFF) og sentre for forskningsbasert innovasjon (SFI) på det marine området. Blant annet har Havforskningsinstituttet, sammen med flere partnere, opprettet et SFI som skal utvikle smartere teknologi for å møte framtidas utfordringer for en bærekraftig og levedyktig fiskeindustri. Ved Universitetet i Bergen er det opprettet et SFI på lakselus. Det har vært satset sterkest på instituttsektoren, men også universitetssektoren og næringsliv. Det har blitt etablert viktig felles nasjonal og internasjonal infrastruktur knyttet til overvåking av havområder, utveksling av marine data og forskningsanlegg rettet mot hele den marine produksjonskjeden.

Forvaltningen av våre fiskebestander er basert på vitenskapelig rådgiving der norske forskere gjennom et tett internasjonalt samarbeid i Det internasjonale råd for havforskning, ICES, gir forvaltningsråd om de viktigste fiskebestandene i Nordøst- Atlanteren.

Kunnskapsoppbygging for å sikre at havbruksnæringen utvikles på en miljømessig bærekraftig måte er et prioritert område, og det store programmet HAVBRUK har framskaffet kunnskap om økonomisk, miljømessig og bærekraftig vekst i norsk havbruk. Det er i de siste årene bygget opp tverrfaglige kunnskapsplattformer som trekker inn ulike kunnskapsmiljøer (lakselus, genetiske interaksjoner, teknologi og rømming og virussykdommer). Det internasjonale forskningssamarbeidet er betydelig innenfor marin forskning, og Norge har et mer enn hundreårig etablert og nært samarbeid gjennom ICES med landene rundt Nord-Atlanteren. Viktig er også prosjektsamarbeid, særlig med EU, India, USA, Canada og Russland. Norge har blant annet initiert og ledet det europeiske fellesprogrammet JPI Sunne og produktive hav.

Det maritime området omfatter rederivirksomhet, verftsindustri, tjenesteleverandører og utstyrsleverandører til alle typer fartøy og til havbruksanlegg. Det omfatter også forskning innenfor teknologiske og samfunnsvitenskapelige temaer av betydning for den maritime virksomheten i Norge. Oppfølgingen av området har i all hovedsak skjedd gjennom MAROFF-programmet som omfatter maritim virksomhet og offshoreoperasjoner, inkludert marin teknologi knyttet til fiskefartøyer, havbruksanlegg og anlegg for utnyttelse av fornybar energi fra havet. Det har i perioden vært satset relativt sterkt på området. Basert på regjeringens strategi for innovasjon og miljøvennlig vekst i de marine næringer, «Stø kurs», har programmet i perioden prioritert satsingsområdene miljøvennlig skipsfart som reduserer utslippene til luft og sjø, avansert logistikk og transport, foruten krevende miljøvennlige maritime operasjoner.

Bidrag til det maritime området har også kommet gjennom senterordningene SFF, SFI og Skattefunnordningen. Næringen har i tillegg nytt godt av ordningen med gaveprofessorater som administreres av «Global Maritime Knowledge Hub». Her er 20 professorater innenfor den maritime næringen blitt opprettet. Det foregår et omfattende internasjonalt samarbeid innenfor området, og Norge bidrar også til finansieringen av ERA-nett MARTEC II sammen med forskningsfinansierende organisasjoner i 24 europeiske land.

Reiselivsnæringen har svake tradisjoner for å anvende forskning og forskningsbasert kunnskap. Reiselivsforskningen skjer ofte i skjæringsfeltet mellom ulike fagdisipliner, og reiselivsrelatert kunnskap framkommer ofte gjennom forskning og utvikling som har et annet hovedfokus (f. eks. IKT, kultur/underholdning, landbruk/mat, marin/sjømat). Den største innsatsen innenfor reiselivsområdet har skjedd gjennom programmene Natur og næring (en del av BIONÆR-programmet fra 2012), NORDSATS (Forskningsløft Nord) og Virkemiddel for regional FoU og innovasjon (VRI). Det er også noe reiselivsforskning finansiert gjennom basisbevilgninger til institutter, særlig primærnæringsinstituttene.

Et velfungerende forskningssystem

Regjeringen har som mål at norsk forskningspolitikk skal bidra til et velfungerende forskningssystem. Det norske forskningssystemet omfatter alle virksomheter og institusjoner som finansierer, administrerer, styrer og utfører forskning. Dette omfatter det utøvende nivået på universiteter og høyskoler, forskningsinstitutter, helseforetak, i næringslivet og i offentlig sektor, det politiske nivået gjennom regjering og forvaltning og det strategiske nivået gjennom Forskningsrådet.

Samarbeid, arbeidsdeling og faglig konsentrasjon

I NOU 2008:3 Sett under ett foreslo Stjernø-utvalget en styrt sammenslåing av de statlige universitetene og høyskolene i Norge til 8–10 institusjoner. Begrunnelsen var at mange fagmiljøer er små og fragmenterte, og at dagens styrings- og beslutningssystem er for svakt til å oppnå nødvendig arbeidsdeling og konsentrasjon. Regjeringen har likevel valgt å basere arbeidet med samarbeid, arbeidsdeling og faglig konsentrasjon i sektoren på frivillighet, ut fra en overbevisning om at det er når fagmiljøene og ledelsen ved institusjonene selv ser gevinstene, at det faglige samarbeidet virkelig blir en realitet.

Virkemidlene i politikken for samarbeid, arbeidsdeling og konsentrasjon (SAK-politikken) er overordnede styringssignaler, direkte dialog med institusjonene og støtte i form av strategiske SAK-midler. De tre siste årene har det årlig blitt gitt 50 mill. kroner i støtte til aktuelle prosjekter, og støtten videreføres på samme nivå i 2013. Det er iverksatt mange samarbeidsprosjekter på fagnivå, men departementet kunne ønsket flere prosjekter med et klarere mål om arbeidsdeling. Eksempel på større strukturelle endringer er fusjonen mellom høyskolene i Oslo og Akershus med virkning fra 1. august 2011. Fra 1. januar 2013 blir Høgskolen i Staffeldtsgate, Mediehøgskolen Gimlekollen og Norsk lærerakademi én høyskole, og ett år senere fusjoneres høyskolene i Buskerud og Vestfold samt Norges veterinærhøgskole og Universitetet for miljø- og biovitenskap. Målet er ikke fusjon i seg selv, men å etablere institusjoner og beslutningsstrukturer som kan sørge for nødvendig konsentrasjon og dermed kvalitet og robusthet i fagmiljøene, samt tydeligere profiler.

Også gjennom Forskningsrådet har samarbeid, arbeidsdeling og faglig konsentrasjon vært viktige aspekter ved noen særlig strukturerende virkemidler. Senterdannelsene har skapt konsentrasjon og tyngdepunkter i norsk forskning gjennom kvalitet og spesialisering på områder der norsk forskning er særlig god. Forskningsinfrastruktursatsingen har på sin side bidratt til mer effektiv samhandling og arbeidsdeling, slik at forskningsinfrastrukturen kan framstå som en nasjonal fellesressurs, også sett i forhold til en internasjonal arbeidsdeling. Basisbevilgninger og institusjonsforankrede strategiske prosjekter, som for eksempel Strategiske høgskoleprosjekter (SHP), har bidratt til en institusjonsutvikling som bygger opp under institusjonenes egenart og strategier, for på denne måten å bidra til en kompetanseutvikling som fremmer en hensiktsmessig arbeidsdeling i forskningssystemet. Store programmer har bidratt til nasjonalt koordinerte prosjekter på noen særlig viktige tematiske områder. Økt innsats har i perioden særlig kommet gjennom fondssatsingen på forskningsinfrastruktur, sentersatsingene og Store programmers rolle i oppfølgingen av klimaforliket.

Nytt finansieringssystem for basisbevilgninger til forskningsinstituttene

Regjeringen etablerte et nytt system for statlig basisbevilgninger til forskningsinstituttene i 2009 (St.prp. nr. 1 (2008–2009) Kunnskapsdepartementet). Basisfinansieringens formål er å sikre en sterk instituttsektor som kan tilby næringsliv og offentlig sektor relevant kompetanse og forskningstjenester av høy internasjonal kvalitet. Den statlige basisfinansieringen skal disponeres til langsiktig kunnskaps- og kompetanseoppbygging og stimulere instituttene til vitenskapelig kvalitet, internasjonalisering og samarbeid. Fem departementer fikk ansvaret for basisbevilgningen på fire fordelingsarenaer for hhv. miljøinstituttene, primærnæringsinstituttene, de samfunnsvitenskapelige og de teknisk-industrielle instituttene. Det nye finansieringssystemet innebærer et konkurranseelement ved at deler av grunnbevilgningen omfordeles mellom instituttene innenfor de enkelte arenaer etter resultatoppnåelse. Omfordelingen skal gi instituttene insentiv til blant annet økt kvalitet og økt relevans for brukerne. Ordningen er evaluert, og evalueringsrapporten ble lagt fram i august 2012. Regjeringen har med utgangspunkt i rapportens anbefalinger besluttet å justere deler av finansieringssystemet, jf. kapittel 8.3.

Regionale forskningsfond

Regjeringen opprettet regionale forskningsfond fra 1. januar 2009 med en kapital på 6 mrd. kroner. Med dette ble det etablert en regional fordelingsarena som supplerer de nasjonale og internasjonale finansieringskanalene. Fondsstyrene lyste ut og tildelte midler fra 2010. Den årlige avkastningen er 219 mill. kroner fra 2011. Landet er delt inn i syv fondsregioner, og fylkeskommunene har foreslått hvilken av de syv fondsregioner hver av dem skal inngå i. Fondsstyrene for fondsregion Nord-Norge, fondsregion Midt-Norge og fondsregion Innlandet skal også ivareta samiske forskningsinteresser og -behov. De tre fondsregionene har blant annet fulgt opp dette gjennom en felles prosjektutlysning om samisk identitet, kultur og næringsutvikling i et digitalisert kompetansesamfunn. De regionale forskningsfondene skal styrke forskning for regional innovasjon og regional utvikling ved å støtte opp under de enkelte regioners prioriterte innsatsområder. På denne måten blir forsknings- og innovasjonspolitikken forankret i regionale forutsetninger og beslutninger.

I 2010 og 2011 kom det totalt inn 1072 søknader til fondsregionene. 388 søknader fikk innvilget støtte. Næringslivets andel av søknadsmengden utgjør begge årene i underkant av 40 prosent. Om lag 44 prosent av midlene gikk i 2010 til forskningsinstitutter og til universitets- og høyskolesektoren, og denne andelen steg til 51 prosent i 2011.

I 2011 iverksatte Forskningsrådet en treårig følgeevaluering av de regionale forskningsfondene. Evalueringen skal gi grunnlag for forbedring og videreutvikling av ordningen. Evalueringen blir utført av Nordisk institutt for studier av innovasjon, forskning og utdanning (NIFU).7 Den første delrapporten var ferdig i 2012, og sluttrapporten kommer i desember 2013. Det for tidlig å kunne si noe om de langsiktige effektene av ordningen, men en hovedkonklusjon i den første delrapporten er at ordningen med regionale forskningsfond har kommet godt i gang etter to år. Fondsordningen har utløst en omfattende regional aktivitet med blant annet mobilisering til forskning rundt regionalt forankrede problemstillinger, og det er utlyst og iverksatt prosjekter for rundt 400 mill. kroner. NIFU framhever at det regionale nivået nå kan disponere midler til FoU-aktivitet ut fra behovene i regionen og understreker at dette medvirker til å utløse ny FoU-virksomhet og til å utvikle og styrke fagmiljøene. Følgeevalueringen viser at mange av søkerne i 2010 var nye og ikke tidligere registrert i Forskningsrådets databaser.

Etikk

Forskningsetikkloven av 30. juni 2006 nr. 56 trådte i kraft 1. juli 2007 og har som formål å bidra til at forskning i offentlig og privat regi skjer i henhold til anerkjente etiske normer. Den lovfester etikkomitésystemet som består av regionale komiteer for medisinsk og helsefaglig forskningsetikk (REK), nasjonale etikkomiteer og Granskingsutvalget (nasjonalt utvalg for gransking av redelighet i forskning). Medisinsk og helsefaglig forskning er regulert i helseforskningsloven av 20. juni 2008 nr. 44, som trådte i kraft fra 1. juli 2009.

Fra Granskingsutvalget ble nedsatt i 2007 er det rapportert om i alt 43 saker, lokalt og nasjonalt, der det har vært påstander om mulig uredelighet i forskning. I elleve av sakene er det konstatert uredelighet. Sju saker er fortsatt til behandling enten hos institusjonene eller i utvalget. Klager over utvalgets saksbehandling behandles av Kunnskapsdepartementet. Departementet har behandlet sju klager, hvorav seks av disse er knyttet til avvisningsvedtak i Granskingsutvalget. Disse seks er avvist med hovedbegrunnelse at det ligger innenfor Granskingsutvalgets faglige skjønn å vurdere hvilke saker som tas opp til gransking. Klager over realitetsuttalelser fra Granskingsutvalget behandles av særskilte klageutvalg. De første av denne typen klager behandles vinteren 2012–2013.

Sekretariatet for de nasjonale etikkomiteene og Granskingsutvalget har vært organisatorisk tilknyttet Norges forskningsråd. Fra 1. januar 2013 er dette flyttet til et nytt forvaltningsorgan under Kunnskapsdepartementet, De nasjonale forskningsetiske komiteene. Det nye forvaltningsorganet omfatter Nasjonal forskningsetisk komité for medisin og helsefag, Nasjonal forskningsetisk komité for samfunnsvitenskap og humaniora, Nasjonal forskningsetisk komité for naturvitenskap og teknologi, Granskingsutvalget og det felles sekretariatet. Feltet er videre styrket gjennom nye oppgaver og nye ressurser.

Evaluering av Norges forskningsråd

Norges forskningsråd er evaluert. Evalueringen ble overrakt kunnskapsministeren høsten 2012. Hovedkonklusjonen er at Forskningsrådet nå fungerer godt og kan fortsette å gjøre det, forutsatt at vi evner å balansere departementenes sektorinteresser med samfunnets samlede behov og interesser. En slik balanse vil kreve en kontinuerlig avveining mellom sektorinteresser og strategiske ressurser. Evalueringen har også vist at Forskningsrådet i dag nyter stor tillit i sine omgivelser. Dette er avgjørende dersom rådet skal kunne lykkes og ha en reell merverdi i det norske forskningssystemet.

Evalueringen har tolv hovedanbefalinger rettet til både råd og departementer. Anbefalingene vil bli drøftet i relevant kontekst senere i meldingen.

  • Regjeringen bør vurdere mulige tiltak som kan styrke koordineringen av forskningspolitikken på et nivå over departementene.

  • Finansieringsmekanismen (tidligere Fondet for forskning og nyskaping) som ivaretar behovet for langsiktighet, helhet og systemutvikling, er avgjørende og må videreføres.

  • Målet om økt kvalitet i forskningen bør vektlegges sterkere av Forskningsrådet.

  • Forskningsrådet bør få frie midler til selv å initiere forskning som kan støtte nye områder.

  • Forskningsrådet bør etablere mekanismer for å stimulere til mer risikovillig og dristig grunn- og anvendt forskning.

  • Økt FoU i næringslivet er et viktig mål. Forskningsrådet bør utvikle mindre innovasjons- og teknologiprogrammer som raskt kan etableres og avvikles ved behov som et supplement til Skattefunn og BIA.

  • Den åpne arenaen (fri prosjektstøtte) bør styrkes. Tverrfaglighet og dristighet bør vektlegges tyngre i kombinasjon med at de store programmene får en tydeligere grunnforskningskomponent.

  • Departementene og Forskningsrådet bør vurdere om balansen mellom grunn- og anvendt forskning er hensiktsmessig innenfor IKT-forskning.

  • Forskningsrådet bør mer systematisk ta i bruk evalueringer og dristige framtidsstudier, blant annet som en del av programsyklusen. Større oppmerksomhet bør rettes mot resultater og effekter av egen innsats. Analysene bør supplere og balansere den konserverende tendensen som følger med tung involvering av interessenter.

  • Basisfinansieringssystemet for instituttene bør implementeres fullt ut. I tillegg bør forskningsrådet gjennomføre evalueringer av enkeltinstitutter eller grupper av institutter som et supplement til den indikatorbaserte resultatvurderingen.

  • Kunnskapsdepartementet, øvrige departementer og Forskningsrådet bør videreutvikle mål- og resultatstyringssystemet og løfte det fra dagens aktivitetsstyring til et høyere nivå av målstyring.

  • Internasjonaliseringsstrategien bør revideres med sikte på å gjøre internasjonaliseringsarbeidet mer målrettet.

For ytterligere omtale av evalueringen av Norges forskningsråd, se kap. 9.

Høy kvalitet i forskningen

Ordningen Sentre for fremragende forskning er et viktig virkemiddel for å styrke kvaliteten i norsk forskning. Siden 2008 har 21 sentre fordelt på åtte vertsinstitusjoner vært i full drift. Sentrene varer i inntil ti år, og de første sentrene som hadde oppstart i 2003, er nå avsluttet. Midlene fra den første runden ble lyst ut på nytt i 2011, og i november 2012 fikk 13 nye sentre tildeling.

Fri prosjektstøtte er det største virkemiddelet Kunnskapsdepartementet har i Forskningsrådet. Virkemiddelet skal få fram forskning av høy vitenskapelig kvalitet. Hensikten er å finansiere de vitenskapelig sett beste forskningsprosjektene og bidra til grunnleggende teori- og metodeutvikling og vitenskapelig fornyelse av fagene. I 2011 og 2012 ble virkemiddelet styrket med til sammen 160 mill. kroner. Fri prosjektstøtte ble evaluert i 2012 og hovedkonklusjonen var at virkemidlet innfrir målet om å støtte forskning av høy kvalitet, men lykkes dårligere med å støtte risikofylte prosjekter på nye områder.

Et godt samspill mellom forskning og utdanning av høy kvalitet er nødvendig for at samfunnet skal få nyttiggjort seg forskningen best mulig. Regjeringen har derfor innført en ordning med sentre for fremragende utdanning (SFU). Etter utlysing ble det i desember 2011 tildelt midler til et pilotsenter innenfor lærerutdanningen med en ramme på 4 mill. kr. i inntil 10 år. Senteret er et samarbeid mellom Universitetet i Oslo og Universitetet i Tromsø. I budsjettet for 2013 er det satt av midler til ytterligere tre sentre. Tildeling vil være basert på en bred og åpen utlysing som gode miljøer i sektoren kan konkurrere om. Gitt tilfredsstillende kvalitet, tas det sikte på at ett av sentrene blir rettet inn mot oppfølging av Meld. St. 13 (2011–2012) Utdanning for velferd: Samspill i praksis.

Nasjonal satsing på forskningsinfrastruktur ble etablert som en ordning i 2009. I 2010 hadde infrastruktursatsingen et budsjett på 140 mill. kroner. I 2011 ble satsingen doblet til 280 mill., som siden er videreført. Investeringene i infrastruktur og i norsk deltakelse i internasjonalt infrastruktursamarbeid skal styrke kvaliteten og bygge opp om de nasjonale forskningspolitiske prioriteringene. Satsingen skal også bidra til å øke effektiviteten i norsk forskning gjennom å sikre arbeidsdeling og tilgang til infrastruktur nasjonalt og internasjonalt. Forskningsrådet lanserte et norsk veikart for forskningsinfrastruktur i 2010. Veikartet oppdateres etter hver store utlysing av midler til forskningsinfrastruktur i regi av Forskningsrådet. Prosjektene som blir presentert her, har enten allerede mottatt finansiering eller er vurdert som investeringsklare av Forskningsrådet. Den nasjonale infrastruktursatsingen er tett integrert med det europeiske infrastruktursamarbeidet gjennom the European Strategy Forum on Research Infrastructures (ESFRI). Norge har tilbudt vertskap for tre paneuropeiske infrastrukturprosjekter (samarbeid om samfunnsvitenskapelige databaser – CESSDA, CO2-håndtering– ECCSEL og Svalbard som jordsystemsforskningsplattform – SIOS) og deltar i den forberedende fasen for ytterligere 18 prosjekter.

For å komme nærmere målet om like mange kvinner og menn på alle stillingsnivåer og i alle fag har regjeringen etablert en prøveordning med insentiver til fagmiljøer som tilsetter kvinner i matematiske, naturvitenskapelige og teknologiske fag. Ordningen gjelder for tilsetting i høyere vitenskapelige stillinger på universiteter og høyskoler. Insentivordningen har virket fra 2010 og blir videreført ut 2013, samtidig som den evalueres. Regjeringen har i 2013 også bevilget 7 mill. kroner til BALANSE som er en ny satsing som skal bidra til å fremme kjønnsbalansen i faglige toppstillinger og forskningsledelse. Satsingen skal også bidra til å styrke den forskningsbaserte kunnskapen på området.

Siden forrige forskningsmelding er det ført opp en rekke nybygg i universitets- og høyskolesektoren. Av nybygg med særlig relevans for forskning kan trekkes fram nybygg for Institutt for informatikk ved Universitetet i Oslo (byggetrinn II), utvidelse av de prekliniske institutter ved Universitet i Oslo (Domus Medica), nybygg for det odontologiske fakultet ved Universitetet i Bergen og Norges teknisk-naturvitenskapelige universitets andel av St. Olavs Hospital i Trondheim. Disse investeringene beløper seg til over 5 mrd. kroner. I tillegg er det gitt tilskudd til renovering av kjemiblokker/kjemihall ved Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet på 160 mill. kroner, som en delvis oppfølging av ECCSEL (CO2-håndtering). I tillegg gjennomfører universiteter og vitenskapelige høyskoler, som selv forvalter sine bygg, omfattende vedlikehold og oppgradering av eiendomsmassen innenfor budsjettene de disponerer. Denne innsatsen bidrar også til å fremme høy kvalitet på forskning og undervisning.

Boks 2.2 Regjeringens forskningspriser

Regjeringen er opptatt av å støtte opp om den grunnleggende, langsiktige forskningen og av å fremme vitenskap av høy kvalitet. Regjeringens forskningspriser er et ledd i dette arbeidet.

Niels Henrik Abels matematikkpris (Abelprisen) ble opprettet av regjeringen i 2002 for å heve matematikkfagets status og synlighet i samfunnet og få barn og unge til å bli interessert i matematikk. Abelprisen forvaltes av Det Norske Videnskaps-Akademi og deles ut hvert år for fremragende matematisk forskning. Prisvinnerens forskning må være av eksepsjonell dybde og betydning for matematiske fag, enten ved å ha løst grunnleggende problemer, frambrakt innflytelsesrike nye teknikker, kommet med samlende prinsipper eller åpnet viktige nye forskningsfelt. Prisen har en verdi på 6 mill. kroner.

Bernt Michael Holmboes minnepris deles ut i forbindelse med Abelprisen, til en eller flere matematikklærere eller et matematikkmiljø i norsk grunnskole eller videregående skole. Holmboeprisen anerkjenner evne til å formidle matematikk og skape interesse for faget, tilrettelegging for god undervisning, samt innovasjon og nytenking.

Ludvig Holbergs internasjonale minnepris (Holbergprisen) ble opprettet av regjeringen i 2003. Prisen forvaltes av Universitetet i Bergen og deles ut årlig. Prisen anerkjenner fremragende forskning innenfor humaniora, samfunnsvitenskap, jus og teologi, enten innenfor ett av disse fagområdene eller av tverrfaglig karakter. Prisvinneren må ha hatt betydelig innflytelse på internasjonal forskning innenfor feltet, for eksempel gjennom utvikling av ny teori, kunnskap eller innsikt, ved ny bruk av eksisterende teori eller gjennom metodene som er benyttet. Formålet med Holbergprisen er å heve fagenes status i samfunnet samt å stimulere barn og unges interesse for fagområdene. Prisen har en verdi på 4,5 mill. kroner.

Nils Klim-prisen deles ut i forbindelse med Holbergprisen. Prisen går til en yngre nordisk forsker innenfor humaniora, samfunnsvitenskap, jus eller teologi. Vinneren må være under 35 år ved nomineringsfristen og må ha gitt et betydelig bidrag til forskningen innenfor sitt felt. Det legges spesiell vekt på forskerens evne til selvstendighet og nyskaping.

Kavliprisen er etablert i et samarbeid med The Kavli Foundation i USA i samarbeid med Det Norske Videnskaps-Akademi og Kunnskapsdepartementent. De tre Kavliprisene deles ut annethvert år til fremragende forskere innenfor fagområdene nevrovitenskap, nanovitenskap og astrofysikk. Første gang prisen ble delt ut var i 2008. Et mål med prisen er å skape større forståelse for fagområdene i allmennheten, samt å fremme internasjonalt samarbeid mellom forskere. Hver pris består av en medalje, et diplom og 1 million USD. I forbindelse med prisutdelingen arrangeres også «Kavli Prize Science Forum». Forumet skal være en internasjonal møteplass på høyt nivå for å diskutere viktige spørsmål innenfor forskning og forskningspolitikk.

Internasjonalisering av forskning og nordområdene

De nordiske landene har gått sammen om det såkalte Toppforskningsinitiativet. Med et budsjett på 400 mill. danske kroner over fem år deltar nordiske aktører og et stort antall nasjonale institusjoner. Toppforskningsinitiativet har en varighet på fem år, og utlysinger startet høsten 2009. Generelt har det i Nordisk Ministerråd blitt rettet større oppmerksomhet mot å styrke Norden som plattform for internasjonalt og særlig europeisk forskningssamarbeid. Norge hadde lederskapet i Nordisk Ministerråd i 2012 og arbeidet for å få fram fellesnordiske initiativer for bedre samspill mellom utdanning, forskning og innovasjon på områdene grønn vekst og helse og velferd. Under formannskapsåret satte Norge også søkelyset på kjønnsbalanse i forskning i Norden.

Siden 2009 er samarbeidet gjennom det europeiske forskningsområdet (ERA) blitt stadig viktigere, og Norge har deltatt aktivt på de utvalgte ERA-områdene felles forskningsinfrastruktur, mobilitet og menneskelige ressurser, internasjonal samarbeid, kunnskapsoverføring, samt fellesprogrammer. Norge deltar foreløpig i alle initiativene til fellesprogrammer og har, sammen med Spania og Belgia, tatt ledelsen i fellesprogrammet Sunne og produktive hav.

Deltakelsen i EUs syvende rammeprogram for forskning, teknologisk utvikling og demonstrasjonsaktiviteter (7RP) er svært viktig for å øke internasjonaliseringen av norsk forskning. Deltakelsen gir tilgang til forskernettverk og er et viktig norsk inntak for kunnskap frambrakt andre steder. For næringslivet gir deltakelse mulighet til å etablere kontakter i andre land og tilgang til nye markeder. Programmet startet i 2007, og 2013 er det siste året. Av midlene som er blitt konkurranseutsatt i 7RP t.o.m. første halvår 2012, står kontrakter med norsk deltakelse for 1,78 prosent. Fordi Norges kontingent blir bestemt på bakgrunn av størrelsen på Norges BNP i forhold til samlet BNP i EU-landene og Norge, har Norges del av kontingenten økt i takt med vår gunstige BNP-utvikling sammenlignet med andre land fra 2,15 til 2,68 prosent. Selv om full økonomisk retur er vanskelig, er det potensial for å øke deltakelsen i rammeprogrammet. I 2011 etablerte regjeringen derfor virkemiddelet STIM EU, som gir støtte til forskningsinstitutter som har fått tilsagn fra rammeprogrammet, og premierer prosjekter der instituttene samarbeider med norske bedrifter.

Forskning og høyere utdanning inngår i flere av regjeringens landstrategier rettet mot samarbeid med viktige samarbeidsland for Norge, så som Brasil, Kina og India. Som et ledd i oppfølgingen av disse er det blant annet etablert egne forskningsprogrammer i Forskningsrådet for økt samarbeid med henholdsvis Kina og India.

Forskningsrådet la i 2010 fram en egen strategi for sitt internasjonale arbeid for perioden 2010–2020. Et hovedgrep er at alle Forskningsrådets satsinger – programmer, frie arenaer, særskilte satsinger, institusjonsrettede tiltak og andre former for støtte – skal ha konkrete mål og planer for internasjonalt samarbeid. Dette er et viktig grep for å styrke samarbeid med prioriterte land som USA, Canada, Kina, India, Russland, Brasil, Japan og Sør-Afrika. Et annet hovedgrep er utviklingen av økonomiske virkemidler for å støtte etablering av langsiktig institusjonelt samarbeid mellom norske institusjoner og partnere i andre land.

For å fremme det bilaterale forsknings- og høyere utdanningssamarbeidet er det nå egne stillinger med ansvar for forskning og høyere utdanningssamarbeid ved de norske ambassadene i Washington D.C., Beijing og Moskva. I New Dehli og Tokyo ivaretas det samme formålet gjennom utsendinger fra Innovasjon Norge, som delvis finansieres av Norges forskningsråd.

Norge deltar i internasjonalt samarbeid om romvirksomhet gjennom den europeiske romorganisasjonen ESA, EUs romprogrammer Galileo (satellittnavigasjon) og GMES (jordobservasjon), samt gjennom en rekke bilaterale avtaler med forskjellige land. Samarbeidet gir norske forskningsmiljøer en kontaktflate mot internasjonale forskningsmiljøer, sikker tilgang til data og muligheter til å påvirke hvilke målinger som skal gjøres innenfor de ulike satellittprogrammene. Dette gjør at vi kan bygge opp og videreutvikle naturvitenskapelige og teknologiske kunnskapsmiljøer på områder som er av stor strategisk betydning for Norge.

Norge har et stort behov og ansvar for å framskaffe kunnskap om nordområdene, jf. Meld. St. 7 (2011–2012) Nordområdene: visjon og virkemidler. Nordområdekunnskap er av grenseoverskridende karakter, slik som klima, miljø, hav- og polarforskning og urfolkspørsmål. Internasjonalt samarbeid innenfor slike felter er en selvfølge. Samarbeidet med Russland står, sammen med Canada og USA, i en særstilling. Det er inngått en samarbeidsavtale om høyere utdanning med Russland, og første møte i den felles arbeidsgruppen ble avholdt våren 2011. En revidert strategi for høyere utdanningssamarbeid med USA og Canada ble lansert høsten 2011. Nordområdestipendene bidrar til tverrnasjonalt samarbeid og mobilitet mellom læresteder i Norge, Russland, USA og Canada. I tillegg er samarbeidet med øvrige sirkumpolare nasjoner, medlemmene av Arktisk råd, sentrale EU-land samt store nasjoner som er aktive på Svalbard, av stor betydning. Arktisk universitet er et nettverk mellom høyskoler og universiteter i de sirkumpolare landene som støttes opp med blant annet stipendordninger og midler til utvikling av felles utdanningsprogrammer.

Forskning og høyere utdanning er og skal være en viktig del av norsk virksomhet på Svalbard. Studiekapasiteten ved Universitetssenteret på Svalbard (UNIS) er styrket de seneste årene, og både i 2009 og i 2011 ble det bevilget midler til 20 nye studieplasser ved UNIS.

Forskningsinfrastruktur er en grunnleggende forutsetning for forskning og kunnskapsutvikling i nordområdene. Svalbard gir unike muligheter til å observere klimaendringene der de er mest merkbare, og der naturen er mest sårbar for raske endringer. Øygruppen har dessuten allerede omfattende infrastruktur for observasjon, forskning og undervisning og et bredt internasjonalt forskningsmiljø, konsentrert i Longyearbyen og i Ny-Ålesund. Dette var utgangspunktet for den norske lanseringen av forskningsinfrastrukturprosjektet Svalbard Integrated Arctic Earth Observing System (SIOS). SIOS står på det europeiske veikartet for forskningsinfrastruktur som et av de felleseuropeiske prosjektene det er særlig viktig å få etablert så raskt som mulig. Prosjektet, som Norges forskningsråd leder, har fått midler fra Europakommisjonen til tre års forberedende planlegging. Hovedmålet med SIOS er å utvikle bedre observasjonssystemer som kan tilfredsstille avanserte Earth System-modeller og framskaffe nær sanntidsdata om endringene i Arktis til relevante brukere. Gjennom styrket forskningssamarbeid og deling av data vil SIOS bidra til et forbedret utbytte av forskningsaktiviteten og redusere risikoen for overlapp og unødig slitasje på miljøet på Svalbard, jf. omtale i kap. 3.4.3.

I tillegg til å være en stor bruker av satellitter for forskning på fenomener på jorda og i atmosfæren, har Norge en betydelig aktivitet knyttet til oppskyting av forskningsraketter fra rakettskytefeltene på Andøya og på Svalbard. Rakettene er et nødvendig supplement til målinger fra satellitt og fly og viktige for å forstå fenomener som nordlys, romvær og klimaendringer. Norge er et av få steder i verden der det kan gjøres rakettbaserte målinger på polare breddegrader. Det er derfor et omfattende samarbeid med utenlandske forskningsmiljøer om bruken av de norske rakettskytefeltene.

I 2010 ble «FRAM – Nordområdesenter for klima og miljøforskning» etablert i Tromsø som en overbygning for samarbeid mellom flere forskningsinstitusjoner. Senteret har som mål å bli internasjonalt ledende innenfor nordområdeforskning. Senteret skal også bidra til tverrfaglighet og til høyere utdanning og formidling på sine områder. ICE (Ice, Climate & Ecosystems), som i 2009 ble åpnet i Tromsø som en integrert del av Norsk Polarinstitutt, inngår i senteret. ICE skal bidra vesentlig til økt kunnskap om smeltende is og snø, noe som har stor betydning i det internasjonale klimaarbeidet. Norge har videre satset strategisk på kompetansemiljøet innenfor klimaforskning ved Bjerknessenteret i Bergen. Det er samarbeid mellom dette senteret og Framsenteret for å utnytte den komplementære kompetansen.

Isgående forskningsfartøy er viktig for at Norge kan være ledende på kunnskap og forskning om klima og miljø i polare strøk og for ressurskartlegging i nordområdene. I budsjettet for 2013 ble det gitt startbevilgning på 75 mill. kroner til bygging av et nytt isgående forskningsfartøy. Samlet kostnadsramme for fartøyprosjektet er om lag 1,4 mrd. kroner. Fartøyet skal erstatte forskningsfartøyene «Lance» og «Helmer Hansen», som er ombygde fiskefartøy. Det nye fartøyet vil være spesialbygd som isgående forskningsfartøy, og vil gi helt andre muligheter til forskning og undervisning i polare områder enn de fartøyene det skal erstatte. Fartøyet vil ha hjemmehavn i Tromsø, og de viktigste brukerne vil være Norsk Polarinstitutt, Universitetet i Tromsø og Havforskningsinstituttet.

Nordområdesatsingen gjennom Forskningsrådet skjer på tvers av virkemidler, programmer og aktiviteter. Programmet Forskningsløft i nord ble etablert i 2009. Romforskningsprogrammet, Virkemidler for regional FoU og innovasjon og Funksjonell genomforskning m.fl. har fått økt sine rammer. Fondsregion Nord får fem prosent større fondsavkastning enn de øvrige regionale fondene som ledd i samme satsing. I 2012 besluttet Olje- og energidepartementet og Utenriksdepartementet å opprette et forsknings- og kompetansesenter for petroleumsvirksomheten i nordområdene og Arktis, som en oppfølging av Petroleumsmeldingen, Meld. St. 28 (2010–2011). Senteret skal bygge opp et sterkt forskningsmiljø av høy kvalitet som skal bidra med økt kunnskap for å legge til rette for en forsvarlig utnyttelse av petroleumsressursene i nord. Forskningsrådet utlyste midler til senteret i november 2012.

Samisk forskning og høyere utdanning

Forskningsrådets program Samisk forskning II (SAMISK) er en langsiktig satsing over ti år (2007–2017), der det overordnede målet er å styrke samisk forskning, både når det gjelder kvantitet og vitenskapelig kvalitet. Det er avgjørende at urfolk har mulighet til å videreutvikle sin kunnskap og kompetanse som grunnlag for sin innflytelse på og medvirkning i den generelle samfunnsutviklingen, spesielt i nordområdene. Dette omfatter både økonomiske, kulturelle, næringspolitiske og ressurs- og geopolitiske endringer. Ikke minst gjelder det endringer i klima, økologi, natur og miljø i nord. Det er samtidig viktig at denne kunnskapen blir integrert i øvrig kunnskapsutvikling og gjort tilgjengelig for forvaltning og næringliv.

Samisk forskning og høyere utdanning er vesentlig for utviklingen av det samiske samfunnet. Forskningen spiller nært sammen med tradisjonell samisk kunnskap og viten, ikke minst i spørsmål som gjelder natur- og ressursforvaltning. Universitetet i Tromsø har et nasjonalt ansvar for urfolksrelatert forskning, utdanning og formidling. Sámi allaskuvla (Samisk høgskole) er en allsamisk høyskole, med studenter fra Russland, Sverige, Finland og Norge, samt internasjonale studenter. Høyskolen har et ansvar for samisk utdanning og forskning i hele det samiske området. I tillegg gis det undervisning i samisk ved Universitetet i Nordland (lulesamisk) og Høgskolen i Nord-Trøndelag (sørsamisk).

Regjeringen har iverksatt flere tiltak for på lengre sikt å bedre rekrutteringen til samiske språk og samisk lærerutdanning. En nasjonal rekrutteringsstrategi for samisk høyere utdanning ble lansert våren 2011. Videre er en samisk lærerutdanningsregion opprettet med mål om å styrke kvalifiseringen av lærere samisk. Samtidig ivaretar reformene i lærerutdanningen samiske behov på en ny måte og legger et bedre grunnlag for likestilt utdanning for den samiske minoriteten.

Som oppfølging av St.meld. nr. 30 (2008–2009) Klima for forskning og etter konsultasjoner med Sametinget om mandat og utvalgssammensetning, nedsatte Kunnskapsdepartementet den 30. august 2010 et utvalg for å utrede samisk forskning og høyere utdanning. Utvalget ble ledet av professor Nils A. Butenschøn (Butenschøn-utvalget). Frist for utredningens sluttrapport ble satt til 31. desember 2011, men etter anmodning ble tidsrammen forlenget. Utvalget avga sin innstilling, «Langs lange spor», den 20. juni 2012.

I slutten av august 2012 ble utredningen sendt på høring, med frist 30. november. Noen av høringsinstansene fant det vanskelig å overholde fristen, og departementet mottok derfor, etter avtale, uttalelser også etter fristens utløp.

Mandatet var bredt orientert, noe som gjenspeiles i at Butenschøn-utvalgets innstilling er fyldig og at den omhandler viktige, komplekse og sammensatte problemstillinger. En vurdering av de ulike forslagene til tiltak er et omfattende arbeid og avhenger av et bredt samarbeid mellom flere parter.

Kunnskapsdepartementet har derfor ikke funnet det mulig å vurdere forslag til tiltak i denne stortingsmeldingen, men vil følge opp innstillingen i en egen prosess.

Effektiv utnyttelse av ressurser og resultater

For å få fram en kunnskapsbasert, konstruktiv diskusjon om den videre utviklingen av norsk forskning og forskningspolitikk, varslet regjeringen i St.meld. nr. 30 (2008–2009) Klima for forskning at den ville

  • etablere et opplegg for en mer systematisk oppfølging av ressurser og resultater i norsk forskning

  • sette ned et ekspertutvalg som skal gå gjennom mål- og resultatstyring i forskningssektoren og foreslå endringer som bidrar til høyest mulig samfunnsøkonomisk avkastning av forskningsinnsatsen

  • etablere et nytt forskningsprogram for forskning om forskning og innovasjon.

Programmet Kunnskapsgrunnlaget for forsknings- og innovasjonspolitikken (FORFI) ble etablert i 2010 med en totalramme på ca. 50 mill. kroner. Et av hovedtemaene i utlysingene har vært effekter av forskning og innovasjon og av virkemidler i politikken. Nåværende programplan løper ut i 2014.

Innstillingen fra ekspertutvalget for god måloppnåelse i offentlig finansiert forskning (Fagerberg-utvalget), NOU 2011:6 Et åpnere forskningssystem, ble avgitt 2. mai 2011. Utvalget avgrenset sitt mandat til hovedsakelig å se på effektivitet og kvalitet i forskning i universitets- og høyskolesektoren, med den begrunnelse at størstedelen av bevilgningene til forskning fordeles gjennom denne sektoren. Utvalget belyste i liten grad forskningens samfunnsøkonomiske nytte i bred forstand. I stedet viste det til utfordringene knyttet til å identifisere og kvantifisere samfunnseffekter av forskning, og foreslo et eget forskningsprogram om dette. Utvalget tok til orde for at det norske forskningssystemet må bli åpnere, det vil si et system som i større grad åpner for mangfold og konkurranse. Det foreslo derfor tiltak som skal føre til et åpnere forskningssystem. Utvalget viste videre til at den viktigste ressursen i offentlig finansiert forskning er forskningstid, og sa at hvis forskningstiden ikke er godt nok utnyttet, er dette en kilde til ineffektivitet. Utvalget anbefalte at alle norske forskningsinstitusjoner utarbeider oversikter som viser hvordan bidragene til institusjonens forskningsresultater fordeles mellom de ansatte, og at de bør gjør bruk av slik informasjon i sin ledelse på fakultets- og instituttnivå.

Utvalget sa videre at institusjonene, i tillegg til å utbetale lønn, burde sørge for at aktive forskere får nødvendige driftsmidler til forskningen, ettersom tilgang til driftsmidler er avgjørende for at forskeren skal utnytte sin forskningstid på en effektiv måte. Utvalget viste til at behovet for arbeidstakere med forskningskompetanse antas å øke i samfunnet og foreslo en kraftig opptrapping av doktorgradsutdanningen. Som et av sine hovedforslag anbefalte utvalget etablering av et forskningsbarometer som skal kunne benyttes som et styringsverktøy, med indikatorer som belyser sammenhengen mellom mål, ressurser og resultater i norsk forskning. Ved hjelp av utvalgte indikatorer konkluderte utvalget med at det er et betydelig potensial for forbedring innenfor det offentlig finansierte forskningssystemet i Norge. Utvalget viste blant annet til at selv om norsk forskning har vært inne i en positiv utvikling i senere år, ligger forskningsproduktiviteten i Norge fortsatt lavere enn gjennomsnittet av de landene vi sammenligner med. Utvalget viste også til store forskjeller mellom norske universiteter og høyskoler, både med hensyn til hvor mye forskning de får ut av midlene og hva slags gjennomslag denne forskningen har.

Innstillingen fra Fagerberg-utvalget ble sendt på en bred høring, og over 100 innspill kom inn i høringsprosessen. Mange av høringsinstansene er kritiske til utvalgets avgrensing av mandatet, og til at det i så begrenset grad belyste samfunnsøkonomiske effekter av forskning i bred forstand. Mange høringsinstanser stiller seg bak flere av utvalgets forslag om hvordan forskningssystemet kan gjøres mer åpent, men mange er likevel kritiske til enkeltforslag. Hvilke av disse enkeltforslagene høringsinstansene er mest kritiske til, varierer. I hovedsak får utvalget støtte for at det er behov for å øke antall doktorgradskandidater, men mange stilte seg kritisk til beregningene utvalget gjorde for å underbygge sitt forslag om en kraftig styrking. Mange høringsinstanser hadde metodiske innvendinger mot utvalgets produktivitetsberegninger.

I sum ga innstillingen og høringsrunden ikke entydige råd til regjeringen om endringer i den offentlige finansieringen som kan bidra til høyest mulig samfunnsøkonomisk avkastning av forskningsinnsatsen eller til bedre måloppnåelse innenfor norsk offentlig finansiert forskning. Fagerberg-utvalgets arbeid har imidlertid bidratt til en kunnskapsbasert, konstruktiv diskusjon om den videre utviklingen av norsk forskning og forskningspolitikk. Utvalget bidro også til å fokusere på forholdet mellom akademisk produktivitet i form av publisering og kostnadene som er involvert.

Fagerberg-utvalgets forskningsbarometer var et pilotprosjekt. Regjeringens vurdering er at utvalgets barometer, herunder arbeidet med effektivitetsberegninger, best utvikles videre innenfor eksisterende systemer. Det utarbeides årlig en tilstandsrapport for universiteter og høyskoler med en lang rekke indikatorer. I tilstandsrapporten brukes også effektivitetsberegninger som viser sammenhengen mellom ressurser og resultater. Rapporten ligger til grunn for styringen av institusjonene og videreutvikles kontinuerlig. Kunnskapsdepartementet har også etablert et forskningsbarometer med indikatorer som gir et tverrsnitt av tilstanden i norsk forskning sammenlignet med andre land i Europa. Forskningsbarometeret har i tillegg en årlig temadel hvor departementet setter særlig søkelys på et aktuelt tema. I 2011 var temaet det såkalte kunnskapstriangelet (samspillet forskning, utdanning, innovasjon) og i 2012 forskning i instituttsektoren. Videre utgir Norges forskningsråd årlig publikasjonen Det norske forsknings- og innovasjonssystemet: statistikk og indikatorer («Indikatorrapporten»). EU og OECD er i tillegg viktige kilder til kunnskapsgrunnlaget for utformingen av forskningspolitikken. Det er også gjennomført en rekke utredninger og evalueringer, blant annet som grunnlag for arbeidet med denne forskningsmeldingen.

2.3 Tilstanden i norsk forskning

Internasjonale organisasjoner som OECD og EU utfører jevnlig analyser der Norge sammenlignes med andre land. Slike eksterne vurderinger er på den ene side nyttige, fordi standardisert metodikk for å analysere og sammenligne land gir en annen tilnærming enn når man kun analyserer systemet nasjonalt. På den annen side er det en fare for at man legger for stor vekt på standardiserte mål og ikke har tilstrekkelig kunnskap om detaljene i systemet, noe som kan føre til unyanserte analyser og vurderinger. I det norske systemet utføres det også en rekke internasjonale evalueringer av institusjoner, fag og fagmiljøer. Til sammen gir dette oss et relativt godt bilde på hvordan det norske systemet oppfattes utenfra. Følgende hovedpunkter kan trekkes ut av de internasjonale analysene:8

  • Norge har en sterk økonomi bygget på utnyttelse av råvarer og god håndtering av inntektene fra olje og gass.

  • Norge anbefales å utvikle kunnskapsintensive næringer som tillegg til petroleumsnæringen og den tilhørende leverandørindustrien.

  • FoU- innsats og innovasjonsgrad i næringslivet er relativt lav, men produktiviteten er likevel god.

  • Næringslivets innovasjonsaktiviteter er delvis kjennetegnet av samarbeid.

  • Den vitenskapelige kunnskapsbasen er relativt sterk, og særs god på noen områder, men svakere enn i de andre nordiske landene. Generelt evalueres publiseringsraten som høy, men enkelte fagområder anbefales å publisere i mer prestisjetunge tidsskrifter.

  • Norge har et høyt utdanningsnivå og mange forskere, men kapasiteten innenfor naturvitenskap og teknologi er relativt lav.

  • Norge synes å stå sterkt i miljørelaterte teknologier og svakere i bioteknologi, nanoteknologi og IKT.

  • Rekruttering, karriereveier og kjønnsbalanse anses gjennomgående som et forbedringsområde.

  • Mangel på strategiske utviklingsplaner anses som et problem innenfor flere fagområder.

  • Enkelte evalueringer identifiserer utfordringer med å legge til rette for innovasjon.

  • De fleste evalueringene påpeker at internasjonal mobilitet blant norske forskere er for lav.

  • I flere av rapportene anbefales de norske forskningsmiljøene å søke EU-midler i større grad og dessuten søke annen internasjonal finansiering.

Som et av få vesteuropeiske land har Norge økt sin andel av verdens artikkelproduksjon de siste ti årene: fra 0,53 prosent i 2000 til 0,63 prosent i 2010. Norske forskeres vitenskapelige innflytelse målt gjennom siteringer har også økt kraftig over den siste tiårsperioden. Veksten har imidlertid flatet ut, samtidig som de andre nordiske landene har hatt en markant økning i siteringsindeksen de siste årene. Forskning innenfor samfunnsvitenskap og humaniora siteres hyppigst, men også innenfor energi og energiteknologi, geovitenskap og geoteknologi, samt landbruk og mat ligger siteringsindeksen godt over verdensgjennomsnittet.9 Norge har gjort det relativt godt i EUs 7. rammeprogram, men har likevel lavere andel av den totale prosjektporteføljen og lavere økonomisk retur enn de andre nordiske landene. Mens forskningsinstituttene har god deltakelse i rammeprogrammet, er deltakelsen fra universitetene lavere enn man kan forvente. Norge har også fått tildelt langt færre prosjekter fra ERC enn de andre nordiske landene, noe som kan skyldes at færre søker eller at kvaliteten på søknadene er for lav.

Evalueringen av Norges forskningsråd tegner i hovedsak et positivt bilde av norsk forskning, men påpeker utviklingstrekk som vi må være oppmerksomme på. 10 Som gjengitt over holder norske forskningsresultater et godt kvalitetsnivå, men uten å være blant de aller beste i verden. Det er få felter der Norge virkelig er verdensledende. Evalueringen påpeker også at andelen innovative foretak i norsk næringsliv viser en langsom, nedadgående tendens. Samtidig stiller evalueringen spørsmålet om norsk forskning og næringsliv har tilstrekkelig evne til fornyelse.

Samlet sett er regjeringens vurdering at forskningen i Norge er av god kvalitet og at det norske systemet fungerer godt, men at det er et potensial for

  • å heve kvaliteten ytterligere, og for å skape noen flere forskningsmiljøer i internasjonal toppklasse

  • å legge bedre til rette for dristighet og fornyelse i forskningssystemet og i utvikling av næringsliv og offentlig sektor

  • sterkere internasjonalisering i deler av systemet og god sammenheng mellom nasjonal og internasjonal virkemiddelbruk

  • enda bedre samspill om utvikling og bruk av kunnskap.

Fotnoter

1.

Norwegian climate research. An evaluation. Norges forskningsråd 2012.

2.

«Utviklingen i FoU i næringslivet i et tiårsperspektiv», Norges forskningsråd, arbeidsnotat.

3.

Norges forskningsråd, Årsrapport 2011, BIA.

4.

Norges forskningsråd – regnskapstall.

5.

Årsrapport for Skattefunn 2011.

6.

Norges forskningsråd, arbeidsnotat, Utviklingen i bruk av virkemidler.

7.

To år med regionale forskningsfond – rapport fra følgeevalueringen, Olav Spilling m. fl. Rapport 1/2012, NIFU.

8.

Technopolis Group, A Good Council? Evaluation of the Research Council of Norway, 2012, OECD Science, Technology and Industry Outlook 2012, EU Innovation Union Competitiveness report 2013 (foreløpig versjon er brukt, endelig versjon forventes ikke å avvike vesentlig fra denne). Internasjonale fagevalueringer: http://www.forskningsradet.no/no/Fagevalueringer/1182736860810.

9.

Analysene som refereres bygger på data Web of Science som har en noe mangelfull dekning av publisering i samfunnsvitenskap og humaniora. Tallene er derfor noe usikre.

10.

A Good Council? Evaluation of the Research Council of Norway, Technopolis Group, 2012.

Til dokumentets forside