Aktiver Javascript i din nettleser for en bedre opplevelse på regjeringen.no

Meld. St. 18 (2012–2013)

Lange linjer – kunnskap gir muligheter

Til innholdsfortegnelse

3 Samspill og kunnskapsflyt

Regjeringen vil

  • styrke koblingene mellom forskning, høyere utdanning og innovasjon for å stimulere kvaliteten på forskningen som frambringes og for at samfunnet skal få best mulig nytte av kunnskapen

  • styrke forskningsetikkområdet gjennom økt samarbeid mellom etikkomitésystemet og forsknings- og utdanningsinstitusjonene

  • legge til rette for videre analyser av samfunnsøkonomisk avkastning av forskning og høyere utdanning

  • kreve at alle vitenskapelige artikler som er helt eller delvis offentlig finansiert, enten skal publiseres åpent eller egenarkiveres etter avtale med utgiver

  • be Forskningsrådet legge inn mulighet for at publiseringsavgifter knyttet til åpen tilgangs-publisering i vitenskapelige tidsskrifter aksepteres som en del av ordinære prosjektsøknader

  • oppfordre institusjonene, hver for seg eller i samarbeid, til å etablere fond for betaling av åpen tilgangs-publiseringsavgifter

  • be CRIStin forhandle med utgivere av vitenskapelige tidsskrifter og inngå avtaler der det legges til rette for at resultater av norsk forskning blir åpent tilgjengelige. Dette kan skje via egenarkivering, frikjøp av enkeltartikler eller ved å publisere i tidsskrifter med åpen tilgang. Avtalene må også sikre lavest mulig pris per artikkel

  • be CRIStin, i samarbeid med andre aktører i sektoren, om å utvikle forslag til indikatorer for å følge utviklingen innenfor åpen tilgang i Norge

  • at CRIStin, som nasjonalt referansepunkt for åpen tilgang, skal bidra til koordinert innsats for åpen tilgang nasjonalt og på tvers av de europeiske landene

3.1 Samspillet mellom forskning, høyere utdanning og innovasjon

For å lykkes i arbeidet med våre forskningspolitiske mål, er vi avhengige av god gjensidig kunnskapsflyt internasjonalt og nasjonalt mellom samfunns- og næringsliv og aktørene i forskningssystemet, og av at samspillet mellom forskning, høyere utdanning og innovasjon fungerer godt. I Norge har vi relativt små forskjeller mellom folk, og flate strukturer på arbeidsplassen. Vi har høy kvinnelig deltakelse i arbeidslivet, og universelle velferdsgoder gjør at mange mennesker og deres ressurser tas i bruk. Et generelt høyt utdanningsnivå bidrar til en omstillingsvillig og -dyktig arbeidsstyrke, og vi har mer medarbeiderdrevet innovasjon enn land med tyngre hierarkiske strukturer. Disse trekkene ved den norske modellen legger godt til rette for samspill og kunnskapsflyt som viktige norske konkurransefortrinn. Politikk for å stimulere denne flyten, og for å bidra til at internasjonalt samarbeid blir en tettere integrert del av den, står derfor sentralt i perioden framover.

Internasjonalt brukes ofte betegnelsen kunnskapstriangelet for å beskrive samspillet mellom forskning, høyere utdanning og innovasjon. Erkjennelsen av hvor viktige disse koblingene er, er ikke ny, men har fått ytterligere aktualitet gjennom de senere årenes økte kunnskap om alvoret i miljø- og klimatrusselen, den vanskelige økonomiske situasjonen i mange land, demografiske endringer osv.

At vi styrker koblingene mellom de tre elementene er viktig ikke bare for at samfunnet skal få nytte av den kunnskapen som skapes. Samspillet vil også påvirke hva det forskes på, samtidig som det styrker kvaliteten på selve kunnskapsframbringelsen.

Et godt samspill krever at vi tilstreber reduserte barrierer både internasjonalt (kap. 4), med hensyn til samarbeid om god og riktig kompetanse (kap. 5) og med sikte på ytterligere samarbeid mellom norske forskningsaktører, nærings- og samfunnsliv om innovative løsninger til beste for samfunnet (kap. 6). Videre er vi avhengige av attraktive forskerkarrierer og økt mobilitet (kap. 7), tydeligere profilering og spissing av norsk forskning for å øke kvaliteten (kap. 8), samt et offensivt forskningsråd som iverksetter av regjeringens forskningspolitiske prioriteringer (kap. 9).

3.1.1 Hindringer og forutsetninger for samspill

Verdien av samarbeid vil avhenge av hvilke aktører som skal samarbeide og hvor godt og hyppig de samarbeider. Generelt vil aktører som ligger nær hverandre geografisk, teknologisk eller organisasjonsmessig og kulturelt ha lett for å samarbeide, mens aktører som er fjernere fra hverandre, kan møte flere utfordringer på veien mot et godt samspill.

Geografisk avstand vil være til hinder for utveksling av kunnskap i situasjoner der personlig kontakt i praksis har vist seg å være nødvendig. Dette kommer tydelig til syne f.eks. i forholdet mellom forskningsmiljøer og spin off-bedrifter. Slike bedrifter er i stor grad lokalisert nær universitetet de har sitt utspring fra. Selv om elektroniske hjelpemidler har gjort det enklere å samarbeide over lange avstander, er fortsatt geografisk nærhet viktig.

Teknologisk nærhet handler om hvorvidt aktørene har lik kunnskap om, og erfaringer fra, samme typer teknologi. Aktører med høy grad av teknologisk nærhet vil ha lett for å se verdien av hverandres kunnskap og ha lett for å tilegne seg og bruke hverandres kunnskap. Teknologiske ulikheter kan med andre ord gi opphav til dårligere kunnskapsflyt. Graden av teknologisk ulikhet er imidlertid også assosiert med fordeler, fordi samarbeid mellom aktører med ulik kompetanse og kunnskap kan bidra til at nytenking og innovasjoner.

Organisasjonsmessig eller kulturell nærhet gir aktørene lik referanseramme, f.eks. ved at de tilhører samme profesjon, samme type nettverk eller på annen måte tilhører et fellesskap som gir en felles forståelse. En slik nærhet vil gjøre det lettere å kombinere kunnskap og utvikle nye innovasjoner i fellesskap.

Ulike aktører har har ulike formål, noe som kan være barrierer for samarbeid. Forskere vil som regel være interessert i å frambringe generell kunnskap og har en langsiktig tidshorisont, mens mange offentlige virksomheter eller bedrifter trenger løsninger på konkrete problemstillinger raskt. Samspillet mellom utdanning, forskning og innovasjon kan med andre ord hemmes av at hver av komponentene styres ut fra ulike og til dels motstridende logikker og virkemidler. På utdanningsinstitusjonene utvikles for eksempel strategiene for forskningsaktivitet og utdanningsaktivitet i stor grad separat og uavhengig av hverandre. Det er heller ikke alltid samsvar mellom utdanningskapasitet og studenttilstrømning på den ene siden og behovene for nye rekrutter til forskning og øvrig arbeidsliv på den andre siden. Videre er det relativt liten grad av mobilitet mellom akademia og næringsliv eller offentlig sektor, noe som er med på å begrense forståelse og kunnskapsflyt. Dette skyldes bl.a. ulike karriereveier og meritteringssystemer og hvilke kriterier som blir vektlagt ved ansettelser.

For offentlige etater og bedrifter som er involvert i endrings- og innovasjonsprosesser, vil ofte samspill med kunnskapsmiljøer bare være én faktor blant mange for å få prosessen til å bli vellykket. Innovasjonsprosesser møter mange hindringer, og kunnskapsflyt, i den grad vi snakker om forskningsbasert kunnskap, oppfattes kanskje ikke som det viktigste virkemiddelet for å forsere hindringene. Sett fra forskningsinstitusjonenes side kan imidlertid dette fortone seg annerledes. Mange forskere ser at den kunnskapen de frambringer, blir tatt i bruk, gjerne over perioder på flere tiår, og de ser at forskningen er både inspirerende og avgjørende for endringsprosesser i samfunnet. Mange forskere har stor glede av, og motivasjon for, å samarbeide og se at kunnskapen de bidrar til å frambringe blir tatt i bruk. Men for en del av dem er ikke slikt arbeid karrierefremmende. I verste fall, hvis problemstillingene blir for praksisnære eller samspillet krever en form for midlertidig hemmelighold, kan samspill være direkte begrensende for karrieren.

På grunn av ulikhetene mellom aktørene er det behov for ulike arenaer som legger til rette for kontakt mellom utdannings- og forskningsinstitusjoner, studenter og nærings- og samfunnsliv. Politikk for å stimulere samspill og kunnskapsflyt må rettes mot de mange og forskjellige forutsetningene for fruktbart samarbeid. Politikken vil dermed ha mange og ulike elementer. Det er viktig å holde fast ved at effektene av investeringer i forskning og utvikling virker over lang tid, slik at politikken også må imøtekomme de langsiktige behovene for omstilling gjennom å legge til rette for det nyskapende. Selv om det finnes barrierer er det gjort mye i Norge for å legge til rette for at kunnskapsutvikling og anvendelse kan foregå i samspill mellom ulike aktører. Universiteter og høyskolers må hele tiden tilpasse hvordan de utøver sin samfunnsrolle i takt med at samfunnet endrer seg. Regjeringens ambisjoner om sterke og tydelig profilerte institusjoner vil gjøre institusjonene til enda mer attraktive samarbeidspartnere.

Ulike forskningsinstitutter har blitt etablert for å bidra til anvendt kunnskapsproduksjon for samfunns- og næringsliv. Instituttene er tverrfaglige og markedsorienterte og den viktigste aktøren innenfor norsk anvendt forskning. Klyngevirkemidler, som sentre for forskningsdrevet innovasjon eller nasjonale sentre for ekspertise, sammen med virkemidler som brukerstyrte prosjekter eller nærings-ph.d., bidrar åpenbart til samarbeid på tvers av sektorer. Andre eksempler kan være spesialiserte teknologioverføringskontorer (TTOer) ved de største institusjonene og kunnskapsparker, inkubatorer og næringshager. Opprettelsen av ulike nasjonale sentre eller kunnskapssentre, slik som Nasjonalt kunnskapssenter for helsetjenesten eller Kunnskapssenter for utdanning, er også eksempler på mellomledd som skal oppsummere og formidle kunnskap fra forskning til brukere. Slike mellomledd kan være med på å bygge ned ulikheter og avstand, jf. f.eks. næringshagenes betydning for å bygge innovasjonsmiljøer i distriktene. Flere små virksomheter sammen har bedre forutsetninger for samspill med forsknings- og utdanningsinstitusjonene enn hver enkelt bedrift for seg.

I de følgende kapitlene skal en rekke mekanismer som hemmer og fremmer samspill både internasjonalt og nasjonalt utdypes. Til grunn for det hele ligger at godt samspill må hvile på god forskningsetikk. Likeledes forutsetter godt samspill åpenhet, transparens og tilgjengelige forskningsresultater.

3.2 Etisk forsvarlig forskning

Hva er vitenskap? Kan vi stole på vitenskap? Hvor går grensene for hva vi skal tillate? Regjeringen satte slike spørsmål på dagsordenen gjennom arrangementer i Vitenskapsåret 2011, den innledende fasen i arbeidet med Lange linjer. Kunnskap gir muligheter. På en rekke åpne arrangementer rundt i landet drøftet politikere, forskere, næringslivsfolk, studenter, elever og folk flest hvordan vitenskap former vår felles forståelse av kulturen og naturen, hvordan forskning kan bidra positivt til utvikling på en rekke samfunnsområder, samtidig som nye problemer kan oppstå som en følge av forskning.1

Forskningsetikkens formål er å bevisstgjøre forskere og samfunnet om de etiske problemstillingene som oppstår i forbindelse med moderne forskning. De etiske problemstillingene er knyttet både til forskningens resultater og til forskningen som prosess.

Forskningsetikk har fått økt samfunnsmessig oppmerksomhet de senere tiårene, og forskersamfunnet bidrar selv til å sette forskningsetikk på dagsordenen. Utviklingen i blant annet bioteknologi, genetikk og nanoteknologi har åpnet en bred diskusjon omkring forskning, risiko, etikk og grunnleggende verdier i samfunnet. Diskusjoner om hvilke etiske prinsipper og avveininger som skal ligge til grunn for regulering av forskningen, har utviklet seg til et stort og internasjonalt fagområde og samarbeidsfelt. Forskning på urfolksrelaterte temaer kan medføre særskilte forskningsetiske vurderinger. Forskningsetikken inneholder også mange problemstillinger som er relevante for alle fagområder.

Norge har viet forskningsetikken stor oppmerksomhet gjennom et system med nasjonale og regionale forskningsetiske komiteer, tydelige krav i det nasjonale kvalifikasjonsrammeverket for høyere utdanning og gode tradisjoner i utdanning og forskning. Samtidig er etiske spørsmål en utfordring som hele tiden må møtes i det daglige arbeidet ved alle institusjoner som utfører forskning. I lov om universiteter og høyskoler pålegges institusjonene et ansvar for interne kvalitetssikringssystemer, og disse skal også dekke forskning. Alle universiteter og høyskoler skal ha særskilte retningslinjer for identifisering og håndtering av forskningsetiske spørsmål. Et økt samarbeid mellom de forskningsetiske komiteene og de ulike forskningsinstitusjonene vil styrke arbeidet med forskningsetikk generelt. Aktuelle samarbeidsfelter er blant annet forskningsetikken innenfor doktorgradsutdanningene, samarbeid mellom de ulike forskningsetiske utvalgene ved institusjonene og etablering av arenaer for erfaringsutveksling for å sikre god praksis og likebehandling.

Kunnskapsdepartementet vil blant annet på bakgrunn av en sak fra Sivilombudsmannen, vurdere om det er behov for lovendringer eller andre tiltak for å samordne regelverk og praksis for å sikre doktorgradsstudenters rettstilling, særlig knyttet til sanksjoner ved vitenskapelig uredelighet.

Konkurranse, publiseringspress og korte tidshorisonter er en annen grunn til å ha oppmerksomhet om forskningsetikken. Kravene om høy produktivitet behøver ikke nødvendigvis å resultere i en tilsvarende økning i nyskapende kunnskap. De kan også resultere i forskere som ikke tar sjansen på å gi seg i kast med dristige og risikofylte prosjekter, med en påfølgende over- og underutforskning av mer eller mindre trygge områder. Det er også grunn til å være oppmerksom på at en lengre og hardere konkurransefase fram mot stillinger ved de mest attraktive institusjonene, kan bidra til at ønsket om å publisere mye og raskt går på bekostning av de etiske vurderingene hos enkelte.2

Disse problemstillingene er ikke trivielle. Alle aktører i forskningssystemet må være seg bevisst at systemer for merittering og premiering har en sammenheng med hva slags aktiviteter som stimuleres og hva slags kunnskap som utvikles. Bevissthet om slike utfordringer vil være til stede i den varslede gjennomgangen av finansieringen av universiteter og høyskoler, jf. kap. 8.2.2.

Det legitime kravet til best mulig ressursutnyttelse innenfor forskning og høyere utdanning kan skape forskningsetiske utfordringer, blant annet når det gjelder rettighetene til individer og grupper som berøres direkte av forskningen. Ivaretakelse av personvernhensyn er et grunnleggende forskningsetisk prinsipp som står sterkt i Norge. Det er viktig å ivareta dette framover, også når områder som samtykke for mindreårige, forskning på sosiale medier og Internett reiser stadig nye problemstillinger.

3.3 Avkastning av forskning og høyere utdanning

En omfattende oversikt over forskning om økonomisk avkastning av forskning og utvikling (FoU) de siste femti årene konkluderer med at privat avkastning av investeringer i FoU er høy, og i gjennomsnitt høyere enn avkastning av finansiell kapital. Samfunnsavkastningen er enda større.3

Selv om vi vet hvor mye vi investerer i FoU og har relativt gode data om tilgangen til produksjonsfaktorer, produktivitetsutvikling og økonomisk vekst, er det ikke helt enkelt å påvise og beregne de samfunnsøkonomiske effektene av investeringer i FoU. En rekke faktorer påvirker resultatet. For eksempel er det ikke slik at effekten av ny kunnskap kan beregnes isolert. Det avgjørende er evnen til å trekke på summen av ny og gammel kunnskap. Det er heller ikke klart hvor lang tid det tar å realisere resultatene, eller hvor og for hvem de oppstår. Vi har med andre ord ikke en fullgod forståelse av forholdet mellom årsak og virkning med henblikk på FoU-investeringer og effekter.

En vesentlig del av den offentlige støtten til FoU kanaliseres gjennom universiteter, høyskoler og institutter. Resultater fra denne forskningen spres gjennom mange kanaler, som vitenskapelig publisering, utdannede kandidater, bidrag til innovasjon og råd til myndigheter osv. Det offentlige er en stor bruker av resultatene, men verdiene av resultatene kan bare delvis beregnes. Begrensningene beror blant annet på at verdiskapingen i offentlig sektor settes lik produksjonskostnadene fordi de ikke leveres i noe marked. Merverdien av det offentliges bruk av FoU må derfor beregnes på annet vis, og er kanskje aller lettest å se i arbeid med store samfunnsutfordringer som klimaendringer, helse osv.

Det aller meste av den vitenskapelige produksjonen og teknologiutviklingen skjer utenfor Norge. Hvorvidt nyvinninger kommer til anvendelse i norsk økonomi, avhenger både av vår evne til å nyttiggjøre oss ny teknologi og kunnskap, absorpsjonsevnen, og av hvilken relevans nyvinningene har for norsk økonomi. Vitenskapelig publisering og sitering, mobilitet av forskere og høyt utdannet personell, samt deltagelse i internasjonalt forskningssamarbeid er viktige mekanismer for kunnskapsspredning på tvers av landegrenser. For å kunne nyttiggjøre oss den internasjonale kunnskapsproduksjonen må vi ha rask tilgang til kunnskapen og god evne til å implementere resultatene. Dette forutsetter et velfungerende forskningssystem med miljøer som kan forstå og delta i den internasjonale kunnskapsutviklingen og i forskningsfronten. Internasjonal handel og andre former for samkvem er også viktig for at vi skal få tilgang til ny kunnskap og produksjonsteknologi.

I den internasjonale litteraturen gis det flere gode begrunnelser for offentlig støtte til forskning. Bedrifter vil ofte forske mindre enn det som er samfunnsøkonomisk lønnsomt, fordi de hver for seg ikke legger vekt på at kunnskapen de utvikler får betydning for andre forskere og andre foretak. En slik kunnskapsspredning mellom forskere og foretak har stor betydning for samfunnet og bør derfor støttes med offentlige midler. En annen viktig begrunnelse er knyttet til kapitalmarkedet. Asymmetrisk informasjon mellom bedrift og kapitalmiljøer, og problemer med å pantsette gode ideer, fører til at forskere og bedrifter får problemer med reise kapital.4

I evalueringen av Norges forskningsråd vurderes effektene av brukerstyrt FoU og Skattefunn som gode virkemidler for å øke næringslivets FoU-innsats. De gir i tillegg innovasjon i næringslivet og viktig kunnskap som også genererer spillovereffekter og bidrar til at bedriftene ønsker å investere mer i FoU.5 Hervik og Bergem finner, på bakgrunn av studier av brukerstyrte prosjekter i Norges forskningsråd, at avkastningen av investeringer i forskning er høy. Omtrent alle foretakene oppnår like god avkastning av forskningsinvesteringer som av andre investeringer, og noen få oppnår svært høy privatøkonomisk avkastning. I tillegg kommer virkninger av kunnskapsspredning som kan høstes på lang sikt, fra mange prosjekter og av mange aktører.6

For å få enda mer kunnskap om avkastningen av FoU-investeringene, er det nødvendig å supplere økonometriske studier med mer kvalitative og teoriutviklende case-studier. Norge har gode data og derfor et potensial for bedre analyser av effekter og avkastning av forskning og utdanning. Dette vil regjeringen arbeide videre med. Regjeringen forventer også at høyere utdannings- og forskningsinstitusjoner og Forskningsrådet bedrer sin kunnskap om effektene av egne aktiviteter. Studier knyttet til organisering av utdanningene kan for eksempel forventes å gi viktige innspill til planlegging av framtidige tilbud. Hvordan påvirker bruk av ulike IKT-løsninger, gruppestørrelse, kontakt med arbeidsliv og andre slike faktorer kvalitet og utbytte? Helseforetakenes bruk av forskning som virkemiddel for å utvikle kvaliteten på egne tjenester kan være en mulig inspirasjonskilde.

Det finnes også mange studier som beregner avkastningen av utdanning, både for individet og for samfunnet. Den samfunnsøkonomiske avkastningen er summen av avkastningen for enkeltpersoner, men også effekten av høyere skatteinntekter og offentlige utgifter til utdanning. For enkeltindividet er det særlig tapt arbeidsfortjeneste i studietiden som tynger på kostnadssiden, men også utgifter til skolemateriell og i enkelte tilfeller skolepenger. På inntekstsiden er det økt inntekt som følge av utdanningsinvesteringene.

Cohn og Geske har i en gjennomgang av den internasjonale litteraturen på feltet funnet at gjennomsnittlig privat avkastning av høyere utdanning er mellom ti og17 prosent, og enda høyere for videregående utdanning. De finner at den samfunnsøkonomiske avkastningen er omtrent like stor. Forfatterne konkluderer med at utdanning er blant de beste investeringer både private investorer og samfunnet kan gjøre.7 Hanushek og Woessmann viser til at det har vært gjort hundrevis av studier av privatøkonomisk avkastning av utdanning i løpet av de siste 30 årene. Avkastning på rundt ti prosent er vanlig, selv om det varierer med land, data og beregningsmetode. Avkastningen er enda høyere i utviklingsland, der tilgangen på høyere utdannet arbeidskraft er begrenset.8

Det er også gjort studier av denne typen i Norge. Barth har beregnet at privatøkonomisk avkastning av utdanning i Norge er rundt fem prosent. Anslaget er beregnet fra prosentvis økning i livstidsinntekt som følge av ett år mer utdanning. Samtidig finner Barth andre positive effekter. Lønnen er høyere for alle i bedrifter med høyt gjennomsnittlig utdanningsnivå. Tilsvarende er det høyere lønn i fylker med høyere gjennomsnittlig utdanningsnivå. Ett år gjennomsnittlig høyere utdanning i et fylke fører til en økning i avlønningen for yrkesaktive i fylket med over to prosent. Barth konkluderer derfor med at den samfunnsøkonomiske avkastningen av utdanning i Norge i gjennomsnitt ligger på rundt åtte prosent, og at den er høyere enn den privatøkonomiske avkastningen.9

OECD beregner årlig både privat og offentlig avkastning av investeringer i utdanning.10 Ut fra en ren finansiell betraktning viser deres beregninger at det lønner seg både for enkeltindividet og det offentlige å investere i utdanning.

Studier av økonomisk vekst viser at høyere utdanning er en viktig faktor. Effektene kommer gjennom at utdanning øker den enkeltes produktivitet, at man øker samfunnets evne til å lære å tilegne seg ny kunnskap og at personer med høy kompetanse sprer kunnskap til andre. Empirisk forskning viser en statistisk sammenheng mellom økonomisk vekst og antall år med utdanning i befolkningen.11

Som tidligere nevnt, er det mange aspekter ved det å ha en høyt utdannet befolkning som ikke direkte lar seg beregne i penger, selv om det finnes metoder for å beregne verdien av disse. Utdanningens bidrag til demokratiforståelse er viktig, sammen med at den kulturelle og sosiale kapital øker. Slik kompetanse er viktig for et moderne og demokratisk samfunn, for økonomisk vekst og for utvikling av velferdssystemet. I Education at a Glance (2009) viser OECD, gjennom bruk av tre nye indikatorer, at utdanning i alle deltakende land er positivt relatert til god helse, demokratisk innsikt og mellommenneskelig forståelse. Senere har denne publikasjonen vist sammenheng mellom tillit til medmennesker og samfunnsinstitusjoner, deltakelse i valg og forventet levealder etter utdanning. I alle tilfeller er de positive utfallene relatert til utdanning. Forskning viser også at det er betydelig samvariasjon mellom lav utdanning og kriminell atferd. Falch og Nyhus finner at sannsynligheten for å være innsatt i fengsel øker 10–15 ganger når videregående opplæring ikke er fullført.12

Forskning om temaet viser altså at den ikke-monetære avkastning av høyere utdanning er betydelig. Haveman og Wolfe beregnet utdanningens verdi for helse, aktiviteter i husholdningene, deltakelse i samfunnslivet osv., og finner at den reelle avkastningen, eller verdien av utdanning, er omtrent dobbel så høy som den monetære avkastningen.13 Også nyere forskning, blant annet i regi av OECD, peker på positive effekter av utdanning, særlig reduksjon av kriminalitet, bedret helse og økt deltakelse i samfunnslivet.14At helsemyndighetene i mange land har fått øynene opp for sammenheng mellom helse, ikke minst forebyggende helsearbeid, og utdanningsnivå, er en annen viktig indikasjon på hvor stor verdi høyere utdanning har.15

3.4 Tilgjengeliggjøring av kunnskap

Adgang til kunnskap tilfredsstiller menneskenes behov for å vite mest mulig om natur og samfunn. Kunnskap bør være enklest mulig tilgjengelig for dem som ønsker å bruke den til å utvikle nye produkter og prosesser, til bedre helse og velferd, til å gi god utdanning og til videre forskning osv. Utdanning er et viktig bindeledd mellom ulike deler av forsknings- og innovasjonssystemet. Nye studenter bringer nye spørsmål inn i fagmiljøene, og ferdigutdannede tar med seg sine erfaringer fra lærestedet inn i bedriftene, til det offentlige eller til forskningsinstitutter. Bruk av gjesteforelesere og professor II-stillinger bidrar også til å bringe impulser fra arbeidslivet inn i akademia og motsatt. Tilsvarende er det sentralt med et system for håndtering av immaterielle rettigheter (IR) som fremmer innovasjon, kunnskapsdeling og samarbeid.16 Godt samspill og effektiv kunnskapsflyt kan føre til forbedringer på mange områder i samfunnet, og tilrettelegging for kunnskapsspredning må derfor være en viktig del av forsknings- og innovasjonssystemet.

Samtidig må vi ikke være blinde for at kunnskap kan utnyttes på uønsket måte. Legitim eller ikke-legitim begrensning av kunnskapsflyt er en annen problemstilling. Innenfor legemidler eller diagnostikk finnes eksempler på at ulike aktører har bidratt til å begrense kunnskapsstrømmer på en måte som sannsynligvis hemmer innovasjon og utnyttelse av kunnskap.17 Selv om det i enkelte tilfeller er ønskelig og legitimt å begrense kunnskapsflyten av hensyn til økonomiske interesser eller sikkerhetsmessige behov, er det regjeringens overordnede mål å få forskningsresultater og kunnskap anvendt så raskt som mulig i samfunnet.

I så å si alle samfunnssektorer, det være seg innenfor sikkerhet, transport, fiskeri, miljø, landbruk, industri eller helse, kreves kunnskapsintensive løsninger og godt utdannede kandidater. Politikk generelt er med andre ord i stor grad også kunnskaps- og teknologipolitikk. På de fleste områder er derfor en diskusjon om innretning på og innhold i utdanning og forskning en del av analysen av hvordan vi best møter framtidens utfordringer og behovet for bærekraftig verdiskaping. Så vel forskningsfinansieringen som forskningen selv må være innrettet slik at befolkningen bevarer størst mulig tillit til resultatene.

Tillit til forskningens resultater og kvalitet er grunnpilaren som kunnskapsbaserte politiske beslutninger må hvile på for at vi skal bevare et velfungerende demokrati. Spørsmål om troverdighet blir av og til stilt til forskning i regi av privat næringsliv, men også til offentlig finansiert forskning der bindingene mellom de som finansierer og de som utfører forskningen er tette. Forskning som skal være et grunnlag for offentlige beslutninger, må være utarbeidet på en faglig god måte, og ikke minst, med åpenhet. Bare slik kan allmennhetens tillit til forskning og utredninger generelt, og til kunnskapsbasert politikk spesielt, opprettholdes. Vitenskap gir sjelden entydige svar om politiske veivalg, fordi forskning gjerne produserer resultater som kan støtte flere posisjoner og handlingsalternativer, av og til i konflikt med hverandre. Kunnskapsbaserte beslutninger er derfor avhengige av et mangfold av kunnskapsaktører for å sikre at saker blir belyst ut fra et best mulig kunnskapsgrunnlag.

Kunnskapsdepartementet la i februar 2012 fram en revidert standardavtale for forsknings- og utredningsoppdrag. Denne gir både oppdragsgivere og oppdragstakere et rammeverk for hvordan oppdrag skal gjennomføres innenfor anerkjente vitenskapelige og etiske prinsipper, der blant annet retten til å publisere oppdragsforskningens resultater står sentralt. Offentlig sektor er oppfordret til alltid å vurdere bruk av standardavtalen ved anskaffelser av forsknings- eller utredningsoppdrag. Avtalen er et viktig redskap i arbeidet for å opprettholde allmennhetens tillit til forskning og utredninger generelt og til kunnskapsbasert politikk spesielt.

Forskningsinstituttene leverer anvendt forskning til brukere i næringsliv og offentlig forvaltning. Kunnskapsdepartementet vil nedfelle akademisk frihet og ansvar i retningslinjene for basisfinansiering for forskningsinstituttene, men akademisk frihet i denne sektoren bør tilpasses virksomhetens egenart.

Fra og med 2011 er CRIStin (Current Research Information System in Norway) etablert som felles forskningsinformasjonssystem for helseforetak, institutter, universiteter og høyskoler. CRIStin skal gi forskningen økt samfunnsmessig verdi ved å legge til rette for at forskning i flere sektorer ses i sammenheng. CRIStin skal innhente og sammenstille informasjon for forskningsinstitusjonene ut fra prinsippet om åpen tilgang for alle.

Universiteter og høyskoler er pålagt ved lov å formidle kunnskap om virksomheten og utbre forståelse for prinsippet om faglig frihet og anvendelse av vitenskapelige og kunstneriske metoder og resultater. Det gjelder både i undervisningen av studenter og i formidling rettet mot samfunnet. Formidlingsansvaret ble utvidet og styrket ved revisjon av lov om universiteter og høyskoler i 2003.

Norske forskere kan selv velge å rapportere sin formidlingsvirksomhet i CRIStin-systemet. Tallene derfra viser stor formidlingsaktivitet i universitets- og høyskolesektoren, som har lange tradisjoner for å registrere denne typen virksomhet. I 2011 ble det registrert 19 700 ulike formidlingsbidrag fra universiteter og høyskoler, en økning på 16 prosent fra året før. Økningen skyldes ikke nødvendigvis økt formidlingsaktivitet, men kan like gjerne være et resultat av mer aktiv bruk av CRIStin. Uansett viser tallene at forskere ved norske læresteder er aktive forskningsformidlere. Den hyppigst rapporterte aktiviteten er intervju i mediene, etterfulgt av konferansebidrag/foredrag.18 Også forskere i helse- og instituttsektoren har begynt å ta CRIStin i bruk for å dokumentere sin formidlingsvirksomhet. Helsebiblioteket er etablert for å formidle oppsummert kunnskap og faglige retningslinjer som er utarbeidet med grunnlag i kunnskapsoppsummeringer til hele sektoren og allmennheten.

Formidling av nye forskningsresultater bedrives imidlertid ikke alltid utelukkende for å opplyse resten av forskersamfunnet og allmennheten om nye funn eller for å gi ny innsikt. Forskning som næring øker. Det samme gjør forskning som merkevare for å tiltrekke seg de beste studentene og forskerne. Forskningsresultater får i økende grad karakter av å være en salgsvare, og markedsføringen dreies tilsvarende. I dag er det stadig flere som jobber med forskningskommunikasjon i betydningen markedsføring av forskning og forskningsresultater. En opplyst samfunnsdebatt om forskning krever derfor ikke bare åpent tilgjengelige forskningsresultater, men også et kompetent publikum og en kritisk presse. Utdanningssystemet er et viktig virkemiddel for å sikre dette.

Vitenskapsakademiene er viktige premissleverandører i samfunnsdebatten om forskning og forskningspolitikk. De har et viktig internasjonalt kontaktnett og er også sentrale formidlingsaktører som tar jevnlig initiativ til møter om ulike forskningstemaer, ofte i samarbeid med næringsliv, organisasjoner eller offentlige aktører. Regjeringen er opptatt av at akademienes kompetanse utnyttes godt i politikkutformingen.

3.4.1 Åpen utdanning og digitale læringsressurser

Framveksten av Internett har lagt grunnlaget for en radikal, verdensomspennende kunnskapsdeling. Wikimedia Foundation, der nettleksikonet Wikipedia inngår, har kan hende formulert dette klarest i sitt mål om å bidra til en verden der hvert eneste menneske fritt kan ta del i og dele summen av all kunnskap. Høyere utdanningsinstitusjoner tar også del i denne utviklingen. I løpet av det siste tiåret har omfanget av åpent tilgjengelig læringsmateriell og digitale læringsressurser fra anerkjente høyere utdanningsinstitusjoner og ideelle stiftelser nærmest eksplodert. MIT, Open University UK, Berkeley, Yale, Khan Academy, Carnegie Mellon og Wikiversity er eksempler på organisasjoner som har egne, åpne læringsinitiativer. Mange flere institusjoner, også norske, benytter delingstjenesten iTunes U og You Tube for å tilgjengeliggjøre kursmateriell. Siste trinn på utviklingsstigen representeres ved de såkalte Massive open online courses (MOOC), der tradisjonelle høykvalitetsinstitusjoner tilbyr hele kurs gratis over nettet. Oppleggene er tilrettelagte med kollokviegrupper, oppgaveløsning med tilbakemelding fra medstudenter og muligheter til å avlegge en prøve eller eksamen og få vitnemål. Et eksempel som illustrerer kraften i denne utviklingen er kurset i kunstig intelligens som Stanford-professoren Sebastian Thrun åpnet for omverdenen. Gratispassasjerene skulle gjøre det samme kursarbeidet og ta den samme eksamenen som de 200 betalende campusstudentene. Av 160 000 som meldte seg på, avla over 23 000 studenter eksamen. De 400 studentene som fikk tildelt toppkarakterer var alle onlinestudenter.

I løpet av våren 2012 ble tre store MOOC-plattformer lansert i USA, alle med utspring i anerkjente universiteter: Udacity, Coursera og edX tilbød i slutten av 2012 til sammen 226 kurs med tre millioner «lærende». MOOC fikk større omfang i 2012, men det er foreløpig ingen ting som tyder på at denne trenden vil rive grunnen vekk under tradisjonell utdanningsaktivitet. Imidlertid kan vi anta at framveksten av gratis kurstilbud av god kvalitet vil prege det internasjonale utdanningslandskapet i tiden framover. Det må vi også ha med oss når vi ser på muligheter og utfordringer for norsk høyere utdanning.

Fri deling av læringsressurser er en internasjonal trend som ikke helt har tatt av i Norge. Et par institusjoner, NTNU og Universitetet i Stavanger, legger ut forelesninger åpent på nettet, og ved NTNU planlegges utviklingen av det første MOOC-kurset. Det norske systemet er imidlertid ganske åpent allerede. Høyere utdanning er gratis, og vi har en desentralisert høyere utdanningsstruktur med over 50 faste studiesteder. Alle universitetene og høyskolene har erfaring med bruk av digitale læringsplattformer og de aller fleste også med å tilby nettstøttede fleksible tilbud. Digitale læringsressurser kan alene og sammen med andre læringsformer bidra til å bygge ned barrierer for utdanning ved at personer i ulike livsfaser, og på ulike steder i landet, lettere får tilgang til høyere utdanning. For ytterligere å styrke innsatsen på området har regjeringen etablert eCampus-programmet, et femårig program med en kostnadsramme på 70 mill. kroner. e-Campus-programmet vil sette institusjonene bedre i stand til å løse sitt samfunnsoppdrag gjennom å bygge ut nasjonal IT-infrastruktur som gir universitetene og høyskolene enkle og gode verktøy til undervisningen, bedre IKT-støtte til forskningen og bedre muligheter for å gjøre undervisningen tilgjengelig. Den tekniske infrastrukturen i norsk høyere utdanning er god og vil bedres ytterligere gjennom eCampusprogrammet. Med denne investeringen vil forholdene ligge til rette for fleksibel utdanning i stor skala.

Boks 3.1 Vitensentrene

Et vitensenter er et populærvitenskapelig opplevelses- og læringssenter for teknologi, naturvitenskap og matematikk der de besøkende lærer ved å eksperimentere selv. De regionale vitensentrene er et viktig virkemiddel for å styrke kunnskap om og rekruttering til realfag over hele landet. I statsbudsjettet for 2013 økte regjeringen tilskuddet til de regionale vitensentrene med 8,8 mill. kroner. Åtte sentre er omfattet av Vitensenterprogrammet: Jærmuseet, Nordnorsk vitensenter, Norsk Teknisk Museum, Vilvite – Bergen Vitensenter, Vitenlaben Grenland, Vitensenteret i Trondheim, Vitensenteret Innlandet og Inspiria Science Center.

3.4.2 Åpen tilgang til vitenskapelige artikler

Prinsipielt mener regjeringen at all forskning som er helt eller delvis offentlig finansiert, skal være åpent tilgjengelig. Prinsippet skal likevel ikke komme i konflikt med forskernes akademiske frihet til å velge de faglig foretrukne publiseringskanalene.

En viktig kanal for formidling av forskningsresultater er fagfellevurderte artikler i vitenskapelige tidsskrifter. Åpen tilgang (open access) til vitenskapelige artikler innebærer at leseren fritt kan lese dem via Internett.

De fleste vitenskapelige tidsskriftene er i dag abonnementsbaserte, og prisen er i mange tilfeller høy. Ved de store utdannings- og forskningsinstitusjonene har forskerne stort sett tilgang til tidsskriftene de trenger gjennom bibliotekene. Forskere ved mindre institusjoner, i næringslivet og i lavinntektsland har ikke samme mulighet. Det samme gjelder allmennheten.

I de fleste land utføres en betydelig del av forskningen ved offentlig eide og finansierte institusjoner, som universiteter, høyskoler, institutter og sykehus. Forskerne betales av offentlige midler for å utføre forskningen, og så betales andre offentlig tilsatte forskere for å fagfellevurdere publikasjonene der de publiserer resultatene sine. Det framstår derfor som urimelig at det skal måtte betales en tredje gang for å få tilgang til resultatene av den forskningen som det offentlige allerede har finansiert.

Modellen for å formidle resultatene av forskning basert på betaling for lesetilgang gjennom abonnement begrenser spredningen både innenfor forskermiljøet og utenfor til yrkesutøvere og andre som forskningen har relevans for. En modell basert på gratis lesertilgang vil kunne føre til raskere framskritt i forskningen, økt forskningsproduktivitet og mer effektiv og omfattende kunnskapsoverføring, ved at flere som forskningen har relevans for, raskere vil få lesertilgang. Jo flere som får tilgang til kunnskapen, jo større verdi får den.

Det finnes to veier til åpen tilgang:

  • Egenarkivering («den grønne veien») innebærer at forskeren lagrer en kopi av en artikkel som er publisert i et ordinært tilgangsbegrenset tidsskrift, i et åpent digitalt arkiv. En del tidsskrifter opererer med sperrefrist for kopier, og en del utgivere tillater ikke egenarkivering overhodet.

  • Publisering i åpen tilgang-tidsskrifter («gullveien») innebærer at artikkelen er åpent tilgjengelig for leseren på Internett allerede når den publiseres. Tidsskriftene finansieres ofte gjennom en avgift for å publisere.

I tillegg tilbyr noen utgivere mulighet for å kjøpe fri artikler i ellers tilgangsbegrensede tidsskrifter. Denne hybridmodellen kan være et supplement til egenarkivering og publisering i åpen tilgang-tidsskrifter så fremt de samlede tilgangskostnadene til hybridtidsskriftene ikke øker.

Regjeringen mener at alle artikler som helt eller delvis er offentlig finansiert enten skal publiseres åpent tilgjengelig eller egenarkiveres så fremt utgiver tillater det. Både Forskningsrådet og institusjonene bør ta ansvar for å dekke publiseringsavgifter. Blant annet har Universitetet i Tromsø opprettet sitt eget fond for åpen tilgangspublisering.

Infrastrukturen for egenarkivering er godt utbygd i Norge. Universiteter og høyskoler har enten etablert sine egne åpne digitale arkiver, eller har tilgang til åpne arkivløsninger gjennom fellesløsning i BIBSYS (Brage). Antallet egenarkiverte artikler fra universiteter og høyskoler er sterkt stigende, riktignok fra et lavt utgangspunkt.19 Per april 2012 inneholdt de åpne digitale arkivene over 2800 åpent tilgjengelige artikler fra årene 2005–2011. Det var nesten 1250 flere artikler enn ett år tidligere, tilsvarende en tilvekst på 44 prosent. Institusjonell åpen tilgang-politikk som pålegger forskerne å egenarkivere sine artikler, framheves ofte som et viktig virkemiddel for å øke andelen åpent tilgjengelige artikler. Den sterkeste institusjonelle politikken for åpen tilgang i Norge finnes ved Høgskolen i Oslo og Akershus (HiOA), som har koblet tilgjengeliggjøring til de økonomiske insentivene for publisering. 68 prosent av artiklene publisert ved daværende Høgskolen i Oslo i 2010 var per april 2012 åpent tilgjengelige. I institutt- og helsesektorene står imidlertid mange institusjoner foreløpig uten løsninger for åpne digitale arkiver.

CRIStin har hovedansvar for å drive fram og koordinere arbeidet med åpen tilgang til vitenskapelige artikler. Siden forrige forskningsmelding har CRIStin arbeidet med å etablere en teknisk infrastruktur og et administrativt apparat som gjør det enkelt å avklare rettigheter og legge ut artikler. Søketjenesten Norwegian Open Research Archive (NORA) lar brukerne søke blant alle åpne institusjonelle arkiv i Norge. NORA planlegges integrert fullt ut i CRIStin-systemet.

CRIStin forhandler med utgivere av vitenskapelige artikler om lisenser og abonnementer. Avtalene som inngås med utgiverne bør legge til rette for at resultater av norsk forskning blir åpent tilgjengelige.

EU-kommisjonen foreslår å gjøre åpen tilgang obligatorisk for alle artikler finansiert gjennom det nye rammeprogrammet, Horisont 2020. Kommisjonen godtar både «gull» og «grønn» åpen tilgang. I tillegg kommer kommisjonen med en rekke anbefalinger til deltakerlandene om å fremme åpen tilgang nasjonalt. En av anbefalingene er å opprette et nasjonalt referansepunkt for åpen tilgang. Det nasjonale referansepunktet skal bl.a. sikre koordinert innsats og oppfølging på tvers av landene. Regjeringen har tildelt CRIStin status som norsk referansepunkt for åpen tilgang.

3.4.3 Åpen tilgang til offentlige forskningsdata

Bedre tilgang til forskningsdata bidrar til å forenkle forskningssamarbeid og til å høyne kvaliteten på forskningen. Regjeringen ønsker å legge til rette for økt tilgjengeliggjøring av offentlige forskningsdata.

Norge har en stor mengde tilgjengelige forskningsdata og databanker. Spesielt innenfor helseområdet har Norge data som gjør oss interessante som samarbeidspartner internasjonalt, eksempelvis biobanker, helseregistre og store befolkningsundersøkelser, som helseundersøkelsene i Hordaland og Nord-Trøndelag (HUSK og HUNT). I internasjonal sammenheng er disse datasamlingene spesielle fordi de inneholder lange tidsserier og detaljerte opplysninger om en stor befolkningsgruppe. Også institutter som Meteorologisk institutt og Havforskningsinstituttet har lange tidsserier med forskningsdata som er tilgjengelige for forskere etter visse retningslinjer. Værdata fra Meteorologisk institutt er gratis tilgjengelig for alle gjennom www.yr.no.

Norge er en aktiv deltaker i flere store ESFRI-prosjekter (European Strategy Forum on Research Infrastructure). Flere av disse prosjektene har som formål å lette forskningssamarbeid og muligheten til å dele forskningsdata. Norge har tilbudt seg å være vertskap for tre prosjekter, hvorav to av dem, CESSDA og SIOS, dreier seg helt eller delvis om deling og tilgjengeliggjøring av forskningsdata.

CESSDA er et internasjonalt samarbeid om samfunnsvitenskapelige databaser, med Norsk Samfunnsvitenskapelig Datatjeneste (NSD) som nasjonal koordinator. CESSDAs primære formål er å tilrettelegge for og stimulere til mer intensiv bruk av høykvalitetsdata i samfunnsvitenskapelig forskning, med mål om å utvide vår forståelse av sosiale prosesser, utfordringer vi står overfor og hvilke mulige løsninger som fins. CESSDA skal nå disse målene gjennom å utvikle og koordinere standarder, protokoller og profesjonell beste praksis. CESSDA skal legge til rette for datatilgang for forskere, uavhengig av hvor både forsker og data måtte befinne seg innenfor det europeiske forskningsområdet, men også utenfor det. CESSDA skal arbeide for tilgangsavtaler, lisensieringsmodeller og bistå ved juridiske og organisatoriske tiltak som muliggjør og utvider tilgang til distribuerte dataressurser, samtidig som hensynet til nasjonale krav ivaretas. CESSDA skal bidra aktivt til utviklingen og utbredelsen av standarder for datadistribusjon og datahåndtering, for derigjennom å øke kvaliteten på infrastrukturtjenestene.

Svalbard Integrated Arctic Earth Observing System (SIOS) er et internasjonalt samarbeid om Svalbard som forskningsplattform for fysiske, kjemiske og biologiske observasjoner i jord, vann, is og atmosfære, med Forskningsrådet som nasjonal koordinator. Samarbeidet skal skje på bakgrunn av norske myndigheters Svalbard- og forskningspolitikk. SIOS har to hovedoppgaver: (i) etablere et oppgradert observasjonssystem for jordsystemforskning (Earth System Science) gjennom bedre forskningsfasiliteter på og omkring Svalbard, og (ii) etablere et felles operasjonssenter for koordinering og drift av infrastruktur, forvaltning av felles avtaleverk og strategiplan, deling og tilgjengeliggjøring av data og observasjoner, organisering av møteplasser, utdanning og opplæring, utveksling av kunnskap og beste praksis, samt etablering av felles tjenester for mer effektiv og bedre tilgang til infrastrukturen, basert på felles finansiering og medlemskap.

Mer effektiv bruk og deling av data for videre forskning står sentralt i arbeidet med å etablere SIOS. Overordnet skal datahåndteringen være i tråd med ambisjonene som er satt for paneuropeisk storskala forskningsinfrastruktur, dvs. at det skal praktiseres en åpen tilgangspolitikk etter beste praksis, slik denne er nedfelt av ESFRI og OECD. Videre skal det utarbeides felles krav til leveranser, format og tilgangsrettigheter. Det skal etableres en online metadatabase over tilgjengelige og nye datasett. Det skal etableres et system som binder SIOS sammen med, og gir tilgang til, tidligere etablerte databaser og datasentre.

Fotnoter

1.

Se Vitenskapsåret 2011 – og veien videre mot forskningsmeldingen 2013, http://www.regjeringen.no/nb/dep/kd/ dok/rapporter_planer/rapporter/2012/ oppsummering-av-vitenskapsaret.html?id=668613

2.

Jf. f.eks. resultater fra Ulrike Felts prosjekt under 7. rammeprogram, «Living Changes in the Life Sciences. Tracing the «Ethical» and the «Social» within scientific practice and work culture», eller samme, «KNOWING – Knowledge, Instituions and Gender» under 6. rammeprogram.

3.

Bronwyn H. Hall, Jacques Mairesse and Pierre Mohnen, «Measuring the returns to R&D», UNU-MERIT Working Papers ISSN 1871-9872, 2010.

4.

Jarle Møen og Marina Rybalka, «Bør FoU-støtte rettes mot små eller store foretak», Magma, nr. 7, 2012, s 84-95. http://www.magma.no/bor-fou-stotte-rettes-mot-sma-eller-store-foretak, besøkt 14.01.2013.

5.

A Good Council? Evaluation of the Research Council of Norway, Tecnopolis 2012.

6.

A. Hervik og B.G. Bergem, «Samfunnsøkonomisk lønnsomhetsvurdering av bedriftsrettede FoU-prosjekter», Samfunnsøkonomen, 126 (9), 2012, s 36-47.

7.

Elchanan Cohn and Terry Geske, Economics of Education, Oxford, 1990.

8.

Eric A. Hanushek and Ludger Woessmann, «The Role of Cognitive Skills in Economic Development», Journal of Economic Literature, vol. 45 (3), 2008, s 607-668.

9.

Erling Barth, «Den samfunnsøkonomiske avkastning av utdanning», Utdanning 2005, Statistisk sentralbyrå.

10.

OECD, Education at a Glance 2012, OECD Indicators.

11.

Robert Barro, «Economic Growth in a Cross Section of Countries», Quarterly Journal of Economics, 106 (2), 1991, s 407-444.

12.

Torberg Falch og Ole Henning Nyhus, «Frafall fra videregående opplæring og arbeidsmarkedstilknytning for unge voksne, SØF-rapport nr. 6200, 2009, se s 4, sitat fra s 29.

13.

Robert H. Havemann and Barbara L. Wolfe, «Schooling and Economic Well-Being: The Role of Non-Market Effects», Journal of Human Resources, vol. 19 (3), s 377-407.

14.

OECD, Improving Health and Social Cohesion through Education, Centre for Educational Research and Innovation, 2010.

15.

Jon Ivar Elstad, Utdanning og helseulikheter: Problemstillinger og forskningsfunn, «Den gule serien», Helsedirektoratet, 2008.

16.

Regjeringen arbeider med en stortingsmelding om immaterielle rettigheter som etter planen legges fram i 2013.

17.

Jf. f.eks. Ben Goldacre, Bad Pharma: How drug companies mislead doctors and harm patients, Fourth state, 2012.

18.

Kunnskapsdepartementets tilstandsrapport for 2012.

19.

Se Tilstandsrapporten for høyere utdanning 2012, s 86. http://www.regjeringen.no/upload/KD/Vedlegg/UH/Rapporter_og_planer/Tilstandsrapport_2012_270612.pdf
Til dokumentets forside