NOU 1995: 26

Barneombud og barndom i Norge

Til innholdsfortegnelse

Del 2
Barneombudet som samfunnsinstitusjon

3 Barneombudet som forvaltningsorgan

3.1 BEGREPET «OMBUD»

Betegnelsen «ombud» er et positivt begrep som benyttes i forbindelse med løsningen av ulike samfunnsoppgaver man har villet styrke. Fra gammelt av betyr «ombud» et verv som man har plikt til å påta seg dersom man ikke har en særskilt fritaksgrunn. Eksempler er verv som kommunestyrerepresentant eller meddommer. I dagligtale brukes ellers ombud gjerne om stillinger som har en særlig oppgave i å utøve en kontrollvirksomhetog som skal representere, ivareta eller målbære bestemte interesser.

Den første ombudsmannsordningen ble innstiftet i Sverige, der man har hatt en «justitieombudsmann» siden 1809. Denne ombudsmannen kan minne om vår Sivilombudsmann, men i motsetning til Sivilombudsmannen fører det svenske ombudet kontroll også med domstolene. Ombudsmenn ble innført både i Finland og Danmark før ordningen kom til Norge.

Betegnelsen «ombudsmann» er et av de få nordiske ord som er tatt opp i verdensspråkene. Her hjemme har likestillingshensyn etter hvert ført til at man har gått over til å bruke den kjønnsnøytrale betegnelsen «ombud».

I Norge har vi flere ombud. Det eldste er Ombudsmannen for Forsvaret, opprettet i 1952. De andre er Sivilombudsmannen (1963), Forbrukerombudet (1972), Likestillingsombudet (1978) og Barneombudet (1981). Det finnes også pasientombud og eldreombud.

Disse ombudene har flere fellestrekk: For det første har de en uavhengig stilling i forhold til den øvrige forvaltningen. De står på mange måter utenfor det alminnelige forvaltningshierarkiet. For det andre er de åpne for henvendelser og klager fra enkeltpersoner som mener sine interesser eller rettigheter tilsidesatt. Og for det tredje er ombudene personifisert i langt større grad enn resten av forvaltningen.

Det er også store ulikheter mellom ombudene. Mens Sivilombudsmannen velges av Stortinget og er direkte underlagt Stortinget, oppnevnes Barneombudet, Likestillingsombudet og Forbrukerombudet av Kongen og er administrativt en del av forvaltningen. Disse tre ombudene kalles gjerne «forvaltningsombud» i motsetning til Sivilombudsmannen. Sivilombudsmannen har bare tilsyn med den offentlige forvaltning. De tre andre ombudene har oppsyn både med offentlige og private instanser, men til gjengjeld er deres arbeidsfelt saklig begrenset. Sivilombudsmannen skal være uhildet og objektiv, mens de andre ombudene ivaretar spesielle interesser, driver holdningsskapende arbeid og søker å påvirke folks adferd. Likestillingsombudet og Forbrukerombudet kan forøvrig treffe bindende avgjørelser, i motsetning til Sivilombudsmannen og Barneombudet.

På grunn av de store ulikhetene ombudene mellom, er det vanskelig å definere presist hva som ligger i betegnelsen ombud. Ombudene har noen viktige felles kjennetegn, men ombud er ikke noe entydig juridisk begrep. Hva slags kompetanse og oppgaver et ombud har, og hvordan det er organisert, må avgjøres konkret for hvert enkelt ombud.

Ombudene kan ha mange ulike funksjoner. Tre oppgaver er særlig typiske: For det første kan ombudet være en uavhengig kontrollinstans, som tar imot klager fra dem som mener seg krenket, men som også kan ta opp saker på eget initiativ. I slike saker er ombudet nøytral og objektiv. Ombudet behandler konflikter mellom andre, og er ikke selv part i saken. Det er nok dette man tradisjonelt tenker på med et ombud, og det er typisk for Sivilombudsmannen. Som utvalget vil komme tilbake til, er Barneombudets oppgave annerledes: Barneombudet skal etter loven ta barnas parti i konflikter.

De nyere ombudene - forvaltningsombudene - har gjerne også andre funksjoner som bærer mer preg av utadrettet aktivitet og holdningsskapende arbeid. De kan ha ansvaret for gjennomføring av regelverk. Eksempler på dette er markedsføringsloven §§ 10 og 13 om at Forbrukerombudet skal føre tilsyn med at det ikke skjer markedsmisbruk i strid med lovens bestemmelser. Etter likestillingsloven §§ 10 og 11 skal Likestillingsombudet føre tilsyn med at likestillingslovens bestemmelser ikke overtres. Barneombudet skal følge med i at lovgivningen til vern om barns interesser blir fulgt (lovens § 3 annet ledd bokstav b), men han har ingen formell kompetanse i denne sammenheng, og kan for eksempel ikke sette til side planer eller vedtak som strider mot slik lovgivning.

For det tredje kan ombudene ha preg av interesserepresentasjon. Det viktigste eksemplet på dette er Barneombudet, hans hovedoppgave er å fremme barns interesser, se lovens § 3. Andre eksempler på at ombud skal fremme bestemte interesser er markedsføringsloven § 13 der det heter at Forbrukerombudet skal føre tilsyn med markedsføringsloven ut fra hensynet til forbrukerne. På samme måte i likestillingsloven § 11 der det heter at Likestillingsombudet skal føre tilsyn med likestillingsloven bare ut fra hensynet til likestilling mellom kjønnene.

Barneombudsinstitusjonen slik den er definert i loven, er såvidt fjernt fra den opprinnelige ombudsordningen, at man under forarbeidene vurderte om det var riktig å bruke betegnelsen ombud:

«Departementet har vurdert i hvilken grad det er prinsipielt betenkelig å benytte ombudsbetegnelsen om en institusjon som skal fungere som et interesseorgan for en befolkningsgruppe. Departementet er imidlertid av den oppfatning at ombudsbegrepet ikke er bundet til spesielle oppgaver eller arbeidsmåter... Ombudsbetegnelsen er først og fremst knyttet til et organ som står forholdsvis uavhengig av forvaltning, domstoler, politiske myndigheter o.l. Med tanke på Barneombudets uavhengige stilling finner departementet å kunne tilrå at man benytter betegnelsen «ombud» (Ot. prp. nr 2. (1980-81) s. 7-8).

Tittelen ombud ble altså brukt for å markere Barneombudets uavhengighet. Selv om Barneombudet har betegnelsen «ombud», skiller det seg likevel fra de andre ombudene, blant annet fordi Barneombudet skal være talsmann for en bestemt gruppeinteresse. Det kan derfor spørres om ombudsbetegnelsen er adekvat, i hvert fall sammenlignet med det innhold ombudsbegrepet har for Sivilombudsmannens virksomhet (se nærmere om forholdet til Sivilombudsmannen under pkt. 3.7.1).

Dette var noe som ble påpekt allerede i debatten i Odelstinget. Representanten Gerd Kirste sa blant annet: «Regjeringen har altså konstatert at barn som gruppe trenger et talerør, en interesseorganisasjon (...). Jeg tror for øvrig at betegnelsen ombud i denne forbindelse er uheldig, fordi ombudsbegrepet er så nært knyttet til enkeltmenneskets mulighet til å klage når man rammes av et system».

Det vil i denne sammenheng være viktig å skille mellom begrepene «uavhengig» og «upartisk». Fordi Barneombudet nettopp har som hovedoppgave å være talsmann for en bestemt gruppeinteresse - nemlig barn - må Barneombudet derfor til en viss grad opptre «partisk».

Dette reperesenterer utvilsomt en formell problematisk side ved den norske barneombudsinstitusjonen.

3.2 DET RETTSLIGE GRUNNLAGET FOR BARNEOMBUDET

3.2.1 Barneombudets lov og instruks

Det er to sett av regler som regulerer Barneombudets virksomhet: For det første er det lov 6. mars 1981 nr. 5 om Barneombud - her kalt barneombudsloven. For det andre er det Barneombudets instruks - instruksen. I barneombudsloven § 6 heter det at Kongen fastsetter en alminnelig instruks for ombudets organisasjon og saksbehandling. Denne instruks er gitt ved kongelig resolusjon 11. september 1981. Til sammen utgjør loven og instruksen rettsgrunnlaget for Barneombudets virksomhet, og vil i det følgende bli nærmere gjennomgått og analysert.

Både Barneombudet, Likestillingsombudet, Forbrukerombudet og Sivilombudsmannen er opprettet ved lov. Lovgrunnlag er nødvendig når ombudene skal kunne treffe avgjørelser som er bindende overfor offentlig forvaltning og private rettssubjekter. Barneombudet har som nevnt ikke slik kompetanse og må ha hjemmel i formell lov for å kunne kreve fri adgang til institusjoner, og for å få adgang til ellers taushetsbelagte opplysninger. Lovgrunnlaget kan bidra til å øke Barneombudets autoritet. Når Barneombudet uttaler sin mening, kan nok denne ha større vekt når Stortinget i lovs form har gitt Barneombudet kompetanse til å uttale seg, enn om ombudet hadde blitt tillagt myndigheten ved en alminnelig forvaltningsorganisering.

Forarbeidene til loven er NOU 1977:35 Lov om barn og foreldre (barneloven) og Ot. prp. nr. 2 (1980-81) Om lov om barneombud. Forarbeidene inneholder uttalelser som er av betydning for tolkingen av loven. Derimot finnes det ikke skrevne forarbeider til instruksen. (Se nærmere pkt. 2.1 om bakgrunnen for opprettelsen av et Barneombud i Norge, der forarbeidene er nærmere omhandlet).

3.2.2 Barneombudets praksis

De rettskildene som finnes, stammer stort sett fra Barneombudet selv: Det er for det første ombudets praksis. Gjennom de årene ombudet har fungert, har både ombudet selv og kontoret måttet ta stilling til mange spørsmål omkring hvordan loven og instruksen skal praktiseres. Denne praksisen er derfor av stor betydning. Dessuten har ombudet tatt opp mange spørsmål og belyst mange sider av sin virksomhet i årsmeldningene. Disse utgjør derfor også viktige kilder. Det er flere eksempler på at andre forvaltningsorganer har behandlet spørsmål som har sammenheng med Barneombudets lov og instruks. Dette gjelder spesielt Barne- og familiedepartementet, som er Barneombudets administrative overordnede. Noen tolkningsspørsmål har også vært forelagt Justisdepartementets lovavdeling.

3.2.3 Forvaltningsloven og offentlighetsloven

Barneombudets rettsstilling er ikke uttømmende regulert i loven og instruksen. Forvaltningsloven kap I - III og offentlighetsloven gjelder således også for Barneombudets virksomhet, se instruksen § 6. Resten av forvaltningsloven (kap. IV - VIII) har regler om enkeltvedtak og forskrifter. Mange av disse reglene passer ikke for Barneombudet, fordi ombudet ikke treffer bindende avgjørelser verken i form av enkeltvedtak eller forskrift. Men det heter i forarbeidene til barneombudsloven at det i en del tilfeller vil være naturlig å anvende reglene i kap IV - VI analogisk på ombudets virksomhet (Ot. prp. nr. 2 (1980-81) s. 18). Dette har imidlertid hatt liten betydning i praksis. Hovedgrunnen er at ombudet, særlig i den andre ombudsperioden, arbeidet mer med prinsippsaker og høringsuttalelser enn med enkeltsaker. Når det gjelder reglene om partsoffentlighet, §§ 18 og 19, har forøvrig Justisdepartementets lovavdeling uttalt at disse ikke gjelder for ombudet (brev til Forbruker- og administrasjonsdepartementet 30. november 1986).

Forvaltningsloven og offentlighetsloven - og rettspraksis, forvaltningspraksis og juridisk teori omkring dem - har følgelig betydning også for Barneombudet.

Hittil er det bare gjort én endring i barneombudsloven. Det skjedde ved lov 24. juni 1994 nr. 26 da bestemmelsene om Barneombudets råd ble opphevet.

Når det ikke har vært påkrevd med andre lovendringer, kan det ha sammenheng med den grundige behandlingen lovforslaget fikk. Dessuten er lovens regler såvidt vage og fleksible at de har gjort det mulig for ombudet å foreta endringer og tilpasninger innenfor lovens rammer.

3.2.4 Andre rettskilder

Spørsmål i forbindelse med Barneombudets lov eller instruks har ikke vært reist for domstolene. Det betyr at man ikke har noen rettspraksis som kan gi retningslinjer for hvordan loven eller instruksen skal tolkes. (Derimot finnes det uttalelser om ombudet i en kjennelse i Bjugn-saken, jfr. nedenfor under pkt. 3.7.5.2).

Barneombudets rolle er svært beskjedent behandlet i juridisk teori. Heller ingen av de tidligere undersøkelsene om Barneombudet inneholder noen dyptgående juridisk analyse av institusjonen (se nærmere kap. pkt. 2.3 om tidligere undersøkelser av Barneombudet).

3.3 BARNEOMBUDETS RETTSLIGE STATUS

Barneombudet er en institusjon som har sterke likhetstrekk med en interesseorganisasjon, både når det gjelder arbeidsform og formål. Barneombudet er likevel et statlig opprettet organ som administrativt og økonomisk sorterer under Barne- og familiedepartementet. Barneombudet har fullmakt til å behandle enkeltsaker, men har som tidligere nevnt ikke kompetanse til å treffe vedtak. Barneombudet som institusjon kan derfor sies å ligge i grenselandet mellom en organisasjon og et alminnelig forvaltningsorgan. Det kan på bakgrunn av dette reises spørsmål om hvilken rettslige status Barneombudet har. Dette vil bli klargjort nærmere i det følgende.

Det finnes ingen entydig juridisk definisjon av begrepet forvaltning eller forvaltningsorgan. Noen ganger brukes begrepet forvaltningsorgan om alle formelle og offentlige instanser innen stat og kommune, men det kan også brukes i en snevrere betydning (særlig om departementer, direktorater, fylkeskontorer og kommuneadministrasjon).

Ofte kalles som nevnt Barneombudet, Likestillingsombudet og Forbrukerombudet for «forvaltningsombud», i motsetning til Sivilombudsmannen som er oppnevnt av Stortinget. Og Barneombudet har mange trekk fra typiske forvaltningsorgan. Ombudets budsjett er en del av statsbudsjettet. Barneombudet oppnevnes i statsråd, mens ombudets medarbeidere ansettes av Barne- og familiedepartementet eller av ombudet selv. Ombudet har medarbeidersamtaler med departementsråden i Barne- og familiedepartementet. I de tilfeller Barneombudet har vært beskyldt for å gå ut over sin kompetanse, er det Barne- og familieministeren som har innkalt barneombudet til samtale.

Men Barneombudet har også viktige særtrekk som skiller ombudet fra et typisk forvaltningsorgan. Ombudet er selvstendig og uavhengig og kan ikke instrueres av noe overordnet forvaltningsorgan. På den annen side kan heller ikke ombudet instruere andre organer. Barneombudet står utenfor det hierarkiet som er typisk for forvaltningen. Ombudet er ikke klageinstans, på den annen side kan ikke ombudets uttalelser påklages.

Selv om Barneombudet ikke har noen vedtakskompetanse, kan ombudet behandle og ta standpunkt i enkeltsaker. Det må etter dette være riktig å anse Barneombudet som et forvaltningsorgan i rettslig forstand, med de nevnte særtrekk.

3.4 BARNEOMBUDETS FORMÅL OG OPPGAVER

3.4.1 Barneombudets formål

Hva som er formålet med en lov, er et viktig moment når man skal tolke loven særlig når den er vag eller uklar. Når formålet med loven - som her - er tatt inn i selve lovteksten, er denne formålsbestemmelsen like bindende som de andre bestemmelsene i loven. Barneombudsloven er på mange måter vagt og vidt formulert. Når man skal presisere reglene nærmere, er det nødvendig å ha lovens formål for øyet.

Formålet med barneombudsloven er å fremme barns interesser i samfunnet, se lovens § 1. Dette formålet er også uttrykt i § 3 der det heter at ombudet har til oppgave å fremme barns interesser overfor det offentlige og private, og følge med i utviklingen av barns oppvekstvilkår. Barneombudet er så og si pr. definisjon en subjektiv instans, og representerer en part i saken. Det at Barneombudet er uavhengig, innebærer derfor som tidligere nevnt ikke at han skal være upartisk.

Tanken om at Barneombudet skal være et interesseorgan er fulgt opp i Barneombudets praksis. Et viktig eksempel her er høringsuttalelsene, der ombudet fungerer nettopp som en slik «interesseorganisasjon» som departementet skisserte i forarbeidene, jfr. nedenfor om høringsuttalelser.

3.4.2 Barneombudets oppgaver

I tillegg til den generelle regelen i § 3 («formålsparagrafen»), spesifiserer loven noen oppgaver som Barneombudet skal ha. Når dette er lovfestet, innebærer det at Barneombudet har plikt til å ivareta disse funksjonene. Men loven sier at dette er oppgaver ombudet «særlig» skal ha ansvar for, og i dette ligger det at ombudet også kan arbeide med andre spørsmål. I følge forarbeidene er oppregningen i bokstav a - e «ikke på noen måte» uttømmende.

Loven spesifiserer i § 3 annet ledd at ombudet skal:

  1. av eget tiltak eller som høringsinstans ivareta barns interesser i samband med planlegging og utredning på alle felter,

  2. følge med i at lovgivningen til vern om barns interesser blir fulgt

  3. foreslå tiltak som kan styrke barns rettssikkerhet

  4. fremme forslag til tiltak som kan løse eller forebygge konflikter mellom barn og samfunn

  5. følge med at det gis tilstrekkelig informasjon til det offentlige og private om barns rettigheter og de tiltak de har behov for.

I det følgende vil de ansvarsfunksjonene Barneombudet har fått og hvordan ombudet i praksis har løst disse oppgavene behandles nærmere, med eksempler fra konkrete saker. Hovedvekten vil her bli lagt på de juridiske aspektene ved ombudets arbeid.

3.4.2.1 Barneombudet som høringsinstans

Det heter i barneombudsloven § 3 annet ledd bokstav a at ombudet av eget tiltak, eller som høringsinstansskal ivareta barns interesser i samband med planlegging og utredning på alle felter. I forbindelse med de årlige budsjettbehandlingene har både departementet og stortingskomiteen uttalt at ombudet bør legge vekt på arbeidet med høringsuttalelser. Barneombudet har også lagt vekt på dette arbeidet, særlig i Barneombudets første periode 1981-1989 (se nærmere om utviklingen av Barneombudets roller og funksjoner under pkt. 11.1 i del IV).

Det heter i forarbeidene at Barneombudet i den ustrekning det har kapasitet til det, skal gi høringsuttalelser til planer og utredninger som sendes på høring, for eksempel i form av en utgave i Norges Offentlige Utredninger (NOU) eller en Stortingsmelding. Når det i lovteksten heter at utredningen kan være «på alle felter», nevner forarbeidene som eksempler at den kan angå utforming av det fysiske miljø, det kulturelle og sosiale miljø og lovgivning på områder som angår barn. Det er Barneombudet selv som avgjør om en sak er av en slik karakter at den berører barns interesser. Etter forarbeidene skal det legges en vid norm til grunn:

«Ombudets rett til å uttale seg er således ikke begrenset til planer og utredninger som berører barn direkte - som tiltak innen skoleverket, barnehager, fritidstiltak for barn og lignende. Ombudet må også kunne uttale seg om økonomisk politikk (statsbudsjett, langtidsbudsjett), boligpolitikk og næringspolitikk i den grad det kan påvises virkninger for barns levevilkår» (Ot. prp. nr. 2 (1980-81) s. 13).

I praksis har Barneombudet uttalt seg om planer og utredninger på en lang rekke felter. Fram til 1. januar 1995 hadde Barneombudet avgitt 223 høringsuttalelser. Blant mottakerne var Justisdepartementet (32 uttalelser), Sosialdepartementet (29), Statens vegvesen/Vegdirektoratet (25), Barne- og familiedepartementet (24), Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet (17), Kommunaldepartementet (14), Kulturdepartementet (13), Statens Forurensningstilsyn (13) og Forbruker- og administrasjonsdepartementet (12). Blant de instanser som hadde fått færrest høringsuttalelser var Finansdepartementet (2), Utenriksdepartementet (1) og Forsvarsdepartementet (1).

De første årene hadde Barneombudet visse vanskeligheter med å bli anerkjent som en selvstendig høringsinstans uavhengig av Barne- og familiedepartementet. Men etter hvert har departementer og andre som sender forslag på høring, blitt oppmerksom på Barneombudets rolle som høringsintans. I dag blir Barneombudet tatt med på høring i forbindelse med de aller fleste forslag som direkte angår barn. Det kan nok være relativt tilfeldig hva som sendes til Barneombudet av forslag som ikke direkte angår barn. Departementer og andre kunne utvilsomt bli flinkere til å sende også mer generelle høringsbrev til Barneombudet, slik at det blir opp til Barneombudet å avgjøre hva ombudet vil uttale seg om. Naturligvis kan Barneombudet uttale seg om forslag selv om ombudet ikke har fått dem tilsendt som høringsinstans. Men dette forutsetter at Barneombudet får kjennskap til forslagene på annen måte.

Det er ombudet personlig som avgjør hvorvidt en høringssak skal realitetsbehandles eller ikke. Hvis høringsbrevet skal realitetsbehandles, er det den juridiske konsulenten som forbereder Barneombudets høringsuttalelse. Barneombudet personlig skriver under på alle høringsuttalelser, jfr instruksen § 7 og nedenfor i pkt. 3.6.2 (om intern delegasjon).

Det å være høringsinstans innebærer vanligvis at man mottar et høringsbrev og sender sine merknader - høringsuttalelsen - tilbake. De fleste høringsbrev Barneombudet får blir også besvart på denne måten. Men Barneombudet bruker i enkelte tilfeller høringsuttalelsen til mer enn å komme med sitt personlige standpunkt i en sak. Ombudet benytter anledningen til også å spre informasjon ombudet har på området. Slike høringsuttalelser sendes til ulike barnefaglige fora. Hvis det dreier seg om et lovutkast, hender det at ombudet sender uttalelsen ikke bare til departementet som skal fremme proposisjonen, men også til fagkomiteen og de parlamentariske lederne på Stortinget. På denne måten blir de som skal vedta loven klar over ombudets mening, og det har hendt at Stortinget har fulgt Barneombudets syn, også i tilfeller der ombudet har hatt et annet standpunkt enn departementet.

Et eksempel på det siste, er bestemmelsen i den nye barnehageloven § 21 om at seksualforbrytere skal utestenges fra barnehager for livstid. Lovforslaget hadde vært ute på høring, og i sin formelle høringsuttalelse hadde ikke Barneombudet vært inne på spørsmålet om personer som er dømt for seksuelle overgrep mot barn burde utestenges fra barnehager for livstid. Først da proposisjonen (Ot. prp. nr. 68 (1993-94)) var lagt fram for Stortinget, ble Barneombudet klar over denne problemstillingen. Og da ombudet først ble oppmerksom på spørsmålet, satte Barneombudet i gang et stort arbeid. Det ble arrangert en heldags-høring med tema «Når Rødhette møter ulven. Overgriperes rett til å arbeide med barn eller barns rett til beskyttelse?». Det ble stilt spørsmål om hvordan man kan hindre overgrep i institusjoner, og om forslagene i proposisjonen var tilstrekkelige. Høringen fikk oppslag både i fjernsynets nyhetssendinger og i pressen.

Denne høringen ble fulgt opp med brev til Familie-, kultur- og administrasjonskomiteen i Stortinget, samt nok et notat som begrunnet hvorfor Barneombudet mente at forslaget i proposisjonen ikke var godt nok. Barneombudet hadde deretter et møte med komiteen.

Da loven ble behandlet i Stortinget, ble det vedtatt å ta ut tidsbegrensningen i lovutkastet, slik at den som er dømt for seksuelle overgrep mot barn, utestenges fra arbeid i barnehager for resten av livet (barnehageloven § 21). Derimot fikk Barneombudet ikke gjennomslag for sitt forslag om at også den som er straffet for sedelighetsforbrytelser mot voksne, bør utestenges fra arbeid i barnehager.

Et annet eksempel på at Barneombudet har engasjert seg på en særlig måte i forbindelse med en høringsuttalelse, er arbeidet med anonym sæddonasjon. I et brev av 20. juni 1985, i høringsuttalelse til notatet «Hvilke lovmessige tiltak bør finne sted vedrørende kunstig befruktning», sa Barneombudet at det kunne få uheldige konsekvenser for barnet hvis sædgiver skulle være anonym. I tiden etter pekte ombudet i foredrag og ved andre anledninger på at man vet lite om hva det betyr for et barn å ha en ukjent sæddonor som biologisk far. Men det ble understreket at erfaringer i forbindelse med adopsjon tyder på at det betyr svært mye å kjenne sitt biologiske opphav. Dessuten var Målfrid Grude Flekkøy - som hadde bakgrunn som barnepsykolog - opptatt av hvordan en «familiehemmelighet» om barnets tilblivelsesmåte ville virke på en familie, og de negative konsekvensene ved at hemmeligheten før eller siden ville sprekke.

Likevel kan vi registrere at Barneombudet ikke var blant dem som sto på barrikadene da vi i 1987 fikk lov om kunstig befruktning, der det i § 10 heter at helsepersonellet plikter å sørge for at sædgivers identitet blir holdt hemmelig. Samtidig fikk barneloven i § 9 en regel om at sædgiver ikke kan pålegges farskap. Men da Stortingsmelding nr. 25 (1992- 93) om mennesker og bioteknologi ble lagt fram, tok Barneombudet i brev til Stortingets sosialkomite (25. mai 1993) til orde for at all bruk av fremmed sæd og fremmed egg burde forbys. Subsidiært mente ombudet at anonymitetsprinsippet burde oppheves, og at barna burde få rett til å vite hvem de biologiske foreldrene er. Departementet fulgte ikke opp Barneombudets forslag i Ot. prp. nr. 37 (1993-94) om lov om medisinsk bruk av bioteknologi.

På denne tiden ble Norges første rapport om FNs barnekonvensjonen behandlet i FNs komite for barnets rettigheter. Barneombudet samarbeidet med flere organisasjoner om å sende tilleggsrapporter til komiteen, jfr. barnekonvensjonens artikkel 45, som åpner for slike tilleggsrapporter. Et av områdene Barneombudet ønsket å fokusere på, var nettopp Norges praksis med anonym sæddonasjon. Om denne praksisen sier komiteen i sin konkluderende uttalelse:

«Concerning the right of a child to know his or her origins, the Committee notes the possible contradiction between this provision of the Convention with the policy of the State party in relation to artificial insemination, namely in keeping the identity of sperm donators secret.»

FN-komiteen så altså en mulig konflikt mellom konvensjonen og den norske praksisen. Barneombudet mente at praksisen med anonyme sæddonorer var i strid med barnekonvensjonen, og brukte uttalelsen fra FN-komiteen aktivt. Blant annet skrev ombudet flere artikler som ble trykket i pressen. I Aftenposten svarte statsråd Werner Christie, som mente at Barneombudet tolket både konvensjonen og komiteens uttalelse galt. Barneombudet fortsatte å kjempe for sitt syn, blant annet i flere brev til Stortingets sosialkomite, og i et møte med komiteen. Da proposisjonen ble behandlet i Stortinget, valgte likevel representantene å opprettholde anonymitetsprinsippet.

Debatten om anonyme sæddonorer er et eksempel på hvor aktiv Barneombudet kan være som høringsinstans, og hvor mange ulike virkemidler som kan tas i bruk: Barneombudet skrev vanlige høringsuttalelser, avisartikler og artikler i ulike fagtidsskrift. Ombudet deltok i fjernsynsdebatter og avisdebatter. Ombudet sendte brev til Sosialkomiteen og de parlamentariske lederne på Stortinget. Dessuten ble spørsmålet bragt inn for FN-komiteen. Samtidig er dette et eksempel på at på tross av alle virkemidlene som ble tatt i bruk, vant ombudets standpunkt ikke frem. Barneombudet har imidlertid signalisert at dette er en kamp som ikke er avblåst, og at ombudet vil fortsette å arbeide for den løsningen ombudet mener ivaretar barnas interesser.

Barneombudet har valgt å nedlegge mye arbeid i de to ovenfor nevnte sakene, da spørsmålet om barns behov for trygghet og beskyttelse mens de er i barnehage, og barns rett til å kjenne sitt opphav og sin identitet anses som meget vesentlige. Samtidig avspeiler disse eksemplene noen komplikasjoner som kan være forbundet med forvaltningen av høringsinstansfunksjonene.

3.4.2.2 Fremming av barns interesser i forbindelse med planlegging

Barneombudsloven nevner uttrykkelig at Barneombudet skal fremme barns interesser i forbindelse med planglegging. I de første årene la Barneombudet ned et stort arbeid i forbindelse med høringsuttalelser i relasjon til kommunale planer. Mange kommuner sendte planer til ombudet for å få en vurdering, i andre tilfeller var det foreldre eller andre grupper som var misfornøyd med kommunens plan, og som sendte den til Barneombudet for å få råd. Barneombudets arbeid avdekket et klart behov for at noen måtte fremme barnas interesser i forbindelse med den offentlige planleggingen. Dette arbeidet bidro utvilsomt til framveksten av ordningen med barnas talsperson, som nå finnes i plan- og bygningsloven § 9-1. Enhver kommune plikter etter dette å ha en etatsjef eller annen tjenestemann som har særlig ansvar for å ivareta barns interesser i forbindelse med den kommunale planleggingen. For Barneombudet betyr dette at de som bringer plansaker inn for ombudet, kan henvises til å ta opp saken med barnas talsperson i vedkommende kommune. Ordningen med en egen talsperson for barn er for tiden under evaluering. Denne evalueringen vil kunne vise om barnas interesser virkelig blir ivaretatt på en effektiv måte.

3.4.2.3 Overvåking av vernet om barns interesser

Ifølge lovens § 3 annet ledd bokstav b skal Barneombudet følge med i at lovgivningen til vern om barns interesser blir fulgt. I forarbeidene (Ot. prp. nr. 2 (1980-1981) s. 14) heter det at bestemmelsen åpner for en mulighet til å drive etterfølgende kontroll i forbindelse med bestemmelser som angår barn. Det ble forutsett at Barneombudet i sitt arbeid kunne oppdage brudd på lovgivning til vern om barns interesser. Når slike brudd blir opdaget, kan Barneombudet selv behandle saken hvis ombudet har kompetanse, og ellers oversende saken til rette instans (sivilombudsmannen, påtalemyndighet, vedkommende forvaltningsorgan med videre), heter det i forarbeidene.

Forarbeidene gir uttrykk for at lovens ordlyd ikke skal tolkes restriktivt. Med «lovgivning» menes ikke bare formell lov, men for eksempel også forskrifter og alminnelige rettsprinsipper. Lovgivning «til vern om barns interesser» omfatter ikke bare regler som konkret gjelder barn (barnelov, barnevernlov, barnehagelov og så videre), men også bestemmelse som mer indirekte angår barn.

Det er trolig få saker der lover til vern om barns interesser brytes med en tilsiktet intensjon. Men i en stor forvaltning med mange ulike organer og mange sektorinteresser, kan manglende samarbeid føre til at gode intensjoner i enkelte tilfeller ikke følges opp. Selv om lovgivningen i utgangspunktet beskytter barnas interesser, er ikke det tilstrekkelig, hvis barna - i motsetning til andre berørte parter - ikke har noen til å fremme sine interesser. I Barneombudets årsmelding for 1984 heter det:

«Saker som er behandlet ved Barneombudets kontor avslører noen av de problemene som oppstår når kommunikasjonen mellom ulike sektorer er mangelfull, når administrasjon og/eller politikere ikke vil eller kan samarbeide, eller når sektorinteresser overskygger helhetsplanleggingen» (1984:37).

Det er den juridiske konsulenten hos Barneombudet som har det daglige ansvaret for å holde øye med hvordan lovgivningen om barn etterleves, blant annet ved å holde seg ajour igjennom Høyesteretts avgjørelser (trykt i Norsk Retstidende), juridisk og barnefaglig litteratur - samt innlegg i dagspressen.

Da Trond-Viggo Torgersen ble oppnevnt til barneombud i 1989, valgte ombudet ut noen arbeidsområder han ønsket å prioritere. Ett av disse var barnevernet. Allerede i oktober 1989 arrangerte ombudet en åpen høring for å belyse forholdene i barnevernet. Den avdekket de mange ubehandlede meldingssakene - «mappebarna» - og manglende ressurser som et gjennomgående problem i barnevernet i hele landet. Barneombudet mente barnevernloven av 1953 §§ 16 og 17 ga barn som var utsatt for mishandling og omsorgssvikt og som levde i akutt krise og nød, et rettskrav på at det offentlige undersøkte meldingene, og hvis nødvendig satte inn tiltak. Kommunene hadde en tilsvarende plikt til å behandle sakene og hjelpe disse barna. Ombudet la blant annet fram en juridisk betenkning fra professor Anders Bratholm til støtte for sitt syn. For å synliggjøre kommunenes brudd på denne plikten - og dermed barnas manglende rettssikkerhet - valgte ombudet å gå til anmeldelse av tre utvalgte kommuner: Balsfjord, Fredrikstad og Notodden. Kommunene og deres administrative ledelse ble anmeldt for brudd på straffeloven §§ 324 og 325 om forsømmelse i offentlig tjeneste. Statsadvokatene i Eidsivating etterforsket saken, men henla den da de mente det ikke forelå noe straffbart forhold. Barneombudet påklaget henleggelsen til Riksadvokaten. Riksadvokaten tok ikke stilling til om barnevernloven påla kommunene plikt til å undersøke sakene. For uansett om det var slik, var en unnlatelse av dette ikke noen slik forsømmelse som kunne straffes etter straffeloven §§ 324 og 325.

Barneombudets anmeldelser fikk stor mediedekning. Etter at anmeldelsene var henlagt, fortsatte Barneombudet å utnytte den oppmerksomhet som var skapt rundt forholdene i barnevernet. Spørsmålet om barnevernloven var en rettighetslov ble tatt opp med de berørte departementer, og betydningen av henleggelsene var oppe i spørretimen i Stortinget. Etter hvert skrev ombudet både til Statsministeren og Kongen for å peke på situasjonen i barnevernet.

Den store oppmerksomheten ombudet klarte å skape rundt barnevernet, var en vesentlig bakgrunn for den store satsingen som ble gjort innen barnevernet, spesielt for å få behandlet sakene til «mappe-barna». Det er også grunn til å tro at Barneombudets innspill hadde betydning for arbeidet med den nye barnevernloven.

3.4.2.4 Fremming av forslag til tiltak som kan styrke barns rettssikkerhet

Barneombudet skal som nevnt foreslå tiltak som kan styrke barns rettssikkerhet, jfr. lovens § 3 annet ledd bokstav c. I forarbeidene nevnes som eksempler at Barneombudet kan foreslå nye rettsregler som ivaretar barns rettssikkerhet på en bedre måte, men også at Barneombudet kan foreslå økt bemanning på en institusjon der barns rettssikkerhet ikke er tilstrekkelig ivaretatt.

Barneombudet, særlig etter 1989, har arbeidet mye med spørsmål om pressedekning av barnesaker, og da spesielt av barnevernsaker. Den største enkeltsaken Barneombudet har behandlet i denne forbindelse, gjalt TV-Norges dekning av en barnevernsak på Romsås i Oslo. Barnevernet hadde overtatt omsorgen for barnet, mens moren hadde foreldreansvaret. Barnet bodde midlertidig hos besteforeldrene, da barnevernet bestemte at hun skulle plasseres i fosterhjem og hentet jenta. (Fylkesmannen omgjorde senere dette vedtaket, og bestemte at jenta skulle tilbake til besteforeldrene). Moren og besteforeldrene sto fram i programmet «I søkelyset» og fortalte om saken. I den forbindelse ble det vist video-opptak av jenta hvor hennes navn, alder og adresse ble gjort kjent. Barneombudet mente at dette identifiserte jenta på en måte som var til skade for barnet og i strid med god presseskikk. Ombudet klaget programmet inn for Klagenemnda for kringkastingsprogram.

Barneombudet pekte på at barnet i realiteten ikke har noen egen-beskytter i en slik sak mellom barnevern og foreldre. Barnet har ingen på sin side som vil fremføre en klage, og ombudet så det derfor som sin plikt å fremme klagen.

Spørsmålet her var om Barneombudet i kraft av å være barnas talsmann, kunne inneha klagekompetanse på vegne av barnet.

I dagjeldende kringkastingslov § 15 nr. 2 het det at klagenemnda bare kan prøve en sak etter en direkte anke, og at klageren må godtgjøre at programmet direkte vedrører vedkommende. Klagenemnda var i tvil om Barneombudet hadde kompetanse til å representere jenta i saken og klage på hennes vegne. Nemnda ba derfor Barne- og familiedepartementet om en uttalelse om dette. I brevet fra departementet heter det blant annet at barneombudsloven ikke gir ombudet noen særskilt rett til å opptre som partsrepresentant uten at parten har gitt sitt samtykke. Imidlertid kan det tenkes saker som er så prinsipielt viktige for alle barn, at ombudet selv bør regnes som part.

Klagenemnda vurderte den konkrete saken, og la til grunn at det var moren i kraft av foreldreansvaret som hadde kompetanse til å gi samtykke til fjernsynsprogrammet på barnets vegne. Nemnda mente videre at dersom Barneombudet skulle tilkjennes klagekompetanse i saken, ville dette være et «så alvorlig inngrep i foreldremyndigheten» at det burde kreves en klar lovhjemmel.

I dette tilfellet var altså de prosessuelle reglene til hinder for at Barneombudet kunne bringe TV-Norge programmet inn for Klagenemnda for kringkastingsprogram. Barneombudet fortsatte imidlertid å arbeide med barnets rettssikkerhet i forbindelse med mediadekning av barnevernsaker. Barneombudet bragte spørsmålet inn for Kulturdepartementet, og arrangerte høsten 1991 en høring om barnevernet og pressen.

Et annet område der Barneombudet har lagt ned mye arbeid, er spørsmålet om rettsstillingen til barn i kirkeasyl. Flere departementer var berørt i denne saken, og Barneombudet følte seg ikke trygg på at noen av dem tok tilstrekkelig hensyn til barnas situasjon og deres rettigheter. Ombudet tok kontakt både med Barne- og familiedepartementet, Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet, Sosialdepartementet og Justisdepartementet. Overfor alle reiste ombudet spørsmålet om hvem som har ansvaret for disse barna, og hvilke rettigheter barna har. Da ikke noe departement ga tilfredsstillende svar, sendte ombudet brev til Statsministeren og til slutt til Kongen. Ombudet sendte også ut pressemeldinger og ga intervjuer. Da ikke noe av dette førte fram, valgte ombudet å ta opp situasjonen til kirkeasyl-barna i forbindelse med Norges rapport til FNs komite for barnets rettigheter. Barneombudet sendte først et brev til FN- komiteen, og ble så invitert til Geneve for å legge fram sine synspunkter. I sine konkluderende merknader tok komiteen opp spørsmålet om asylsøkerbarns rettigheter, og foreslo at Norge foretok en grundig gjennomgang av politikken når det gjaldt asylsøkerbarn.

Barneombudet tok denne anbefalingen opp med de berørte departementer. Men ingen av dem anså Norge for rettslig bundet til å iverksette ytterligere tiltak for barn i kirkeasyl. Denne saken fikk som kjent sin løsning ved et generelt amnesti til de som satt i kirkeasyl. I vår sammenheng kan saken være et eksempel på det arbeid ombudet legger ned, og de kanaler ombudet bruker, i sitt arbeid for å styrke barns rettssikkerhet.

Barneombudet har fortsatt arbeidet for å styrke rettssikkerheten til asylsøkerbarn. I tillegg prioriteres arbeidet for å beskytte barn i overgrepssaker og barnas rettssikkerhet i forbindelse med barnevernsaker. Dessuten arbeider Barneombudet for tiden med et større prosjekt om elevers rettssikkerhet i skolen. Bakgrunnen er mange henvendelser fra elever og foreldre som føler at elevenes rettssikkerhet er for dårlig. En del av arbeidet har bestått i å komme med innspill overfor Smith-utvalget som la fram NOU 1995:18 Ny lovgivning om opplæring. Et av Barneombudets viktigste poeng er at arbeidsmiljøvernloven bør gjelde også for elever. Ombudet arrangerte i høsten 1995 en større høring om dette tema.

Barneombudet har ved flere anledninger understreket at det er viktig at barns rettigheter nedfelles i formelle rettsregler. Blant annet ble det fremholdt at dette var viktig i forbindelse med innføringen av det nye inntektssystemet i kommunene. Barneombudet sendte sin høringsuttalelse til NOU 1982:15 Nytt inntektssystem for kommunene til alle partienes stortingsgrupper. Ombudet understreket at staten må bruke både økonomiske og juridiske virkemidler for å sikre barn gode oppvekstvilkår, og påpekte at rammetilskudd til kommunene ville forutsette en rekke lovendringer for å sikre barn klarere juridiske rettigheter når de økonomiske styringsmidlene ble fjernet. I årsmeldingen for 1984 tar ombudet til orde for at målet om forenkling og deregulering ikke bør gjelde barn, blant annet fordi barn ikke er en interessegruppe med egne organisasjoner. Ombudet hevder at andre interessegrupper ofte vil vinne fram med sine krav på bekostning av hensynet til barn, dersom barns rettrigheter ikke klart er slått fast i regelverket. I årsmeldingen heter det videre at lovverket må gi barn rettigheter uten økonomiske forbehold, rettighetene bør være direkte, slik at det er barnet og ikke foreldrene som er innehaver av rettigheten (jfr. for eksempel kommunehelsetjenesteloven § 2-2, se også pkt. 6.3 om barn som rettssubjekt).

I mange sammenhenger er det å gi rettsregler med direkte rettigheter som følger av loven en effektiv tilnærmingsmåte for å styrke en svak gruppes rettsstilling. Når goder fordeles etter forhandlinger og konkrete vurderinger, vil det kunne føre til at de som har en sterk forhandlingsposisjon og er flinke til å fremme sine interesser, får mest, mens de som har en svak stilling fra før, svekkes ytterligere. En slik fordelingsmekanisme kan ofte komme til å ramme barn.

3.4.2.5 Fremming av forslag i relasjon til konflikter mellom barn og samfunn

Etter lovens § 3 annet ledd bokstav d skal Barneombudet fremme forslag til tiltak som kan løse eller forebygge konflikter mellom barn og samfunn. I forarbeidene (Ot. prp. nr. 2 (1980-81) s. 14) understrekes det at man med dette ikke har ment at ombudet skal løse enkeltkonflikter mellom barn og foreldre etc. Slike enkeltkonflikter må ombudet avvise, jfr. instruksen § 3. Ombudet skal her henvise til eksisterende klage-, konfliktløsnings- eller rådgivningstilbud. Derimot heter det i Ot. prp. nr. 2 (1980-81) s.14:

«Når det gjelder andre konflikter, som konflikter mellom barn og institusjon, barn og skoler, eller barn og kommunale eller statlige myndigheter, kan imidlertid Barneombudet foreslå tiltak som kan løse eller dempe konflikten. Ofte vil det være mest hensiktsmessig at klageren selv - eventuelt Barneombudet - først retter en henvendelse til overordnet forvaltningsorgan. Eksempelvis kan overordnet forvaltningsorgan behandle klagen og eventuelt omgjøre et enkeltvedtak som et underordnet organ har truffet. Det overordnede organet kan normalt også gi generelle og spesielle instrukser til det underordnede. Dette antas å være praktisk ved den type saker det her er tale om».

Det er her vi finner ombudets hjemmel for å gripe inn i konkrete konflikter og behandle enkeltsaker, jfr. om saksbehandlingen nedenfor i pkt. 3.6.

Barneombudet har i sitt arbeid til en viss grad valgt å nedprioritere enkeltsaksbehandling til fordel for høringsuttalelser og prinsippsaker. Som et hovedtrekk kan man derfor si at ombudet i praksis har fått en begrenset rolle som konfliktløser. Ombudets viktigste oppgave i så måte har nok vært å orientere om regler og rettigheter, samt å henvise til organer som kan behandle og avgjøre konfliktene.

3.4.2.6 Oppfølging av informasjonsvirksomhet

I barneombudsloven § 3 annet ledd bokstav e heter det at Barneombudet skal følge med i at det gis tilstrekkelig informasjon til det offentlige og private om barns rettigheter og de tiltak de har behov for.

I forarbeidene (Ot. prp. nr. 2 (1980-81) s. 14) understrekes det at Barneombudet skal «følge med» i at det gis tilstrekkelig informasjon. Man har altså ikke tiltenkt Barneombudet noen aktiv opplysningsrolle, selv om dette ikke er til hinder for at ombudet selv gir informasjon. Det er ifølge forarbeidene i første rekke de respektive forvaltningsorganer som plikter å gi den aktuelle informasjon. Man kan nok slå fast at ombudets rolle som informasjonsspreder er blitt langt viktigere enn det forarbeidene synes å legge opp til.

For det første gir Barneombudet informasjon til barn, foreldre og andre som henvender seg til ombudet med ulike spørsmål. For mange barn som henvender seg til ombudet, er ombudet den første offentlige instans - kanskje også den første voksne - de henvender seg til. Ofte er saken av en slik karakter at ombudet enten må avvise den fordi den angår konkrete konflikter i familien, eller at saken skal henvises til et annet forvaltningsorgan. I begge tilfeller kan ombudet bidra med mye nyttig informasjon som kan hjelpe barnet videre. Det samme gjelder for foreldre som henvender seg til ombudet, mange i fortvilelse over at de ikke kommer noen vei i en konflikt som angår deres barn. Opplysningen kan gjelde både hvilke rettigheter barn og foreldre har, og hvor de kan henvende seg og hva de ellers kan gjøre for å få gjennomslag for disse rettighetene.

For det andre har Barneombudet etter hvert samlet store mengder informasjon om barn i Norge og deres livs- og oppvekstvilkår. Dette gjelder både generell informasjon i form av forskningsrapporter, utredninger og statistikker - men kanskje enda viktigere er det at ombudet gjennom henvendelser fra barn og voksne får førstehåndskunnskap om barns hverdag og hvilke problemer barn har. Denne informasjonen forutsette å ligge til grunn for mye av ombudets arbeid på det mer generelle plan, for eksempel høringsuttalelser, foredrag, avisartikler og årsmeldinger. Ombudet har også lagt ned et stort arbeid i å spre kunnskapen videre til andre, blant annet i heftet «Under 18 - fakta om barn og unge». Dessuten får Barneombudet konkrete spørsmål om informasjon, fra både stortingskomiteer, ulike utvalg, massemedia, forskere, studenter og andre som er interessert i barnas situasjon.

3.5 BARNEOMBUDETS VIRKEMIDLER

3.5.1 Uttalelser

I motsetning til Barneombudets oppgaver, er ombudets virkemidler klart definert i loven: Ombudet har rett til å uttale seg om forhold som går inn under arbeidsområdet, jfr. lovens § 5. Denne regelen er skrevet etter mønster av sivilombudsmannsloven § 10 om at ombudsmannen har rett til å uttale sin mening. Barneombudet har rett - men ikke plikt - til å uttale seg i en sak. Dersom ombudet ikke ønsker å uttale seg, kan ombudet henlegge saken med hjemmel i instruksen § 5.

Barneombudet, kan som tidligere påpekt, ikke treffe bindende avgjørelser eller omgjøre avgjørelser fra andre forvaltningsorganer, jfr. instruksen § 1. Barneombudet kan heller ikke instruere andre forvaltningsorganer.

Dessuten har Barneombudet ingen bevilgningsmyndighet. Dette kom opp i forbindelse med Bjugn-saken, der en av ombudets uttalelser var blitt oppfattet som et løfte om at Barne- og familiedepartementet skulle stille penger til disposisjon for Bjugn kommune. Barneombudet ble innkalt til et møte i Barne- og familiedepartementet der det ble understreket at ombudet ikke kunne love bevilgninger på departementets vegne. Selv om lovteksten er nesten identisk med sivilombudsmannsloven, viser forarbeidene til barneombudsloven at man ikke har tenkt at forvaltningen skal forholde seg på samme måte til en uttalelse fra Sivilombudsmannen som til en uttalelse fra Barneombudet, jfr. Ot. prp. nr. 2 (1980-81) s. 17. For Sivilombudsmannen er hovedregelen at forvaltningen følger de uttalelser ombudsmannen gir. Dette var forutsatt ved opprettelsen av embetet, og det er en nødvendig forutsetning for Sivilombudsmannens autoritet. Bakgrunnen er at sivilombudsmannen er en uhildet og nøytral instans som plikter å ta alle relevante interesser i betraktning før ombudsmannen uttaler seg.

Som tidligere nevnt, er dette annerledes for Barneombudets vedkommende. Det er nettopp forutsatt at Barneombudet skal være et interesseorgan. Det heter i forarbeidene at «så lenge ombudet er tiltenkt å ivareta en bestemt type interesser, vil det være et brudd på alminnelige forvaltningsrettslige prinsipper om uttalelsen indirekte skulle binde forvaltningens skjønn» (Ot prp. nr. 2 (1980-81) s. 17). Barneombudet skal sørge for å få barns interesser fram i lyset slik at de blir sett og tatt hensyn til av dem som fatter avgjørelser. For de instanser som skal ta avgjørelsene, er hensynet til barna ofte bare ett av flere relevante hensyn. Andre forvaltningsorganer kan derfor ikke ha noen forpliktelse til å legge avgjørende vekt på Barneombudets uttalelse. Det er opp til Barneombudet å begrunne og utforme sine uttalelser slik at de blir ansett relevante og tillagt vekt av andre organer.

Selv om Barneombudet kan gå inn i konflikter på barnas side, har ombudet ikke i kraft av loven kompetanse til å ta rettslige skritt på et barns vegne. Dette spørsmålet var oppe i «Omar-saken»: Barneombudet kunne ikke på barnas vegne bringe Barne- og familiedepartementets saksbehandling inn for Sivilombudsmannen. I denne saken fikk Barneombudets arbeid likevel betydning, ettersom Sivilombudsmannen valgte å ta opp saken av eget tiltak.

Det heter i lovteksten at ombudet selv bestemmer hvem uttalelsene skal rettes til. Blant mottakerne av ombudets uttalelser finner vi blant annet enkeltpersoner, organisasjoner, departementer, stortingskomiteer, FNs komite for barnets rettigheter og ulike media.

Selv om det ikke er uttrykkelig sagt i loven, må ombudet kunne gi uttalelsen den form ombudet selv ønsker. Barneombudet har lagt mye arbeid i å finne den mest effektive måte å presentere sin mening på, og har utvist stor kreativitet på dette området. I tillegg til brev har ombudet skrevet mange pressemeldinger, holdt foredrag, gitt intervjuer og deltatt i debatter. Et spesielt tiltak var «Klar Melding Ut», der ombudet i et eget fjernsynsprogram tok opp henvendelser som barn hadde kommet med gjennom telefonlinjen «Klar Melding Inn». Dette programmet bidro til å fokusere enkeltsaker og til å gi barn råd. En annen effekt var at Barneombudet og ombudets virksomhet ble kjent i befolkningen på en mer effektiv måte enn tidligere.(Jfr. pkt. 4.3 om Klar Melding-systemet).

I forarbeidene til barneombudsloven (Ot. prp. nr. 2 (1980-81) s. 11) diskuteres det om Barneombudets uttalelser bør unntas fra mortifikasjon. Mortifikasjonsregelen innebærer at den som føler seg ærekrenket av en uttalelse, kan gå til sak og kreve uttalelsen kjent død og maktesløs, se straffeloven § 253. Det finnes flere unntak fra denne mortifikasjonsadgangen. For eksempel kan uttalelser som er gitt i forklaringer for en domstol eller som er inntatt i en dom ikke mortifiseres. Man kan heller ikke kreve mortifisert en uttalelse av Sivilombudsmannen.

I forarbeidene pekes det på at Barneombudet har en utstrakt adgang til å uttale seg kritisk om utredninger, vedtak og andre saksforhold. Personer som er berørt, kan føle seg ærekrenket av slike uttalelser og ønske å få dem mortifisert. På det daværende tidspunkt ønsket man likevel ikke å foreslå noe unntak fra mortifikasjonsregelen for Barneombudets uttalelser. Det ble pekt på at risikoen for mortifikasjonssøksmål antagelig ville være ubetydelig.

Denne antagelsen har vist seg å holde stikk. Så vidt utvalget kjenner til, har det ikke vært reist et eneste mortifikasjonssøksmål mot ombudets uttalelser. Det skulle derfor være unødvendig å gjenoppta diskusjonen om det er grunn til å beskytte ombudet mot denne type søksmål.

3.5.2 Lobbyvirksomhet

Barneombudet har vært karakterisert som «en lobbyist for barn». Denne betegnelsen er på mange måter treffende, blant annet fordi ombudet har nær kontakt med Stortinget. Representanter eller partigrupper henvender seg til ombudet for å få informasjon eller for å høre ombudets mening i en sak. Ombudet har møter med ulike stortingskomiteer for å presentere sine synspunkter for eksempel i forbindelse med lovbehandling. Når et lovutkast er ute på høring, sender ombudet ofte sin uttalelse ikke bare til vedkommende departement, men også til de parlamentariske lederne på Stortinget. Barneombudet er nøye på å være partipolitisk nøytral, og sender derfor uttalelsene til alle partier. (Jfr. punktene 3.7.2 og 3.7.3 nedenfor om Barneombudets forhold til Stortinget og Barne- og familiedepartementet).

3.5.3 Arrangering av høringer

Et annet virkemiddle ombudet har benyttet i sitt arbeid, er arrangement av høringer. De siste årene har det vært arrangert flere slike høringer med ulike temaer. Noen eksempler er høring om fylkesnemndene i barnevernet (desember 1993), høring om barns opplevelser etter samlivsbrudd (november 1993), høring om regelen om utestengning av seksuelle overgripere i den nye barnehageloven (november 1994) og høring om elevers rettssikkerhet i skolen (oktober 1995). Til slike høringer inviteres det faglige eksperter på de ulike områdene, folk som arbeider i feltet, og dessuten gjerne politikere og representanter fra de berørte departementer. Høringene bidrar til å få belyst et tema fra flere synsvinkler, blant annet gjennom debatter. Dessuten får mange av høringene stor oppmerksomhet i media.

3.5.4 Møter og rundebordskonferanser

Barneombudet arrangerer også møter og rundebordskonferanser. Dette er en måte for ombudet å holde seg orientert om det som skjer på ulike områder, samtidig som ombudet effektivt kan gjøre rede for barnas interesser på feltet.

3.5.5 Bruk av mediene

Barneombudet benytter videre massemedia for å formidle sine synspunkter. Se nærmere om forholdet til mediene under pkt. 4.1 nedenfor.

3.6 BARNEOMBUDETS SAKSBEHANDLING

3.6.1 Barneombudets saksområde

Barneombudets saksområde er svært vidt. I lovens § 1 heter det at loven skal bidra til å fremme barns interesser «i samfunnet», i lovens § 3 fastslås det at ombudet skal fremme barns interesser overfor «det offentlige og private». Loven setter altså i realiteten ingen grense for hva slags saker ombudet kan arbeide med. Det heter i forarbeidene at «Barneombudet skal i prinsippet kunne uttale seg om enhver sak hvor barns interesser blir berørt». Barneombudet har derfor også arbeidet på en rekke ulike områder, og ikke bare på de saksfelt som vanligvis anses som «barnefaglige».

I loven sies det ikke noe om hvem som skal regnes som «barn». Derimot heter det i instruksen § 1 at med barn menes personer opptil oppnådd myndighetsalder, det vil si opp til fylte atten år. I forarbeidene (Ot. prp. nr. 2 (1980-81) s. 7) pekes det på at når man er myndig, har man stemmerett og er valgbar. Fra da av har man de formelle forutsetninger for å ivareta sine egne interesser - og Barneombudet ble nettopp opprettet for å ivareta interessene til barn fordi de ikke kunne fremme dem selv. Videre heter det:

«Det kan imidlertid oppstå spørsmål om i hvilken grad barn i alderen 14-18 år bør gå inn under ombudets virksomhet. I dagligtalen vil man karakterisere denne gruppen som ungdom. I stor utstrekning vil denne aldersgruppe kunne organisere seg og uttrykke sin mening slik at de selv kan ivareta sine interesser.

Departementet antar likevel at det kan tenkes tilfeller der denne aldersgruppe står svakt. Dette vil særlig gjelde i spørsmål som angår medbestemmelse i forvaltningssammenheng og ved planlegging av fritidstilbud etc.

Man vil på denne bakgrunn ikke foreslå noen nærmere fastlegging av hvem som i lovens forstand er å betrakte som barn. Ombudet stilles med dette fritt til å ta opp saker også innenfor den tradisjonelle ungdomsgruppen i den grad ombudet finner dette formålstjenlig, men man regner med at ombudet vil legge størst vekt på de yngre aldersgruppene».

I Målfrid Grude Flekkøys periode som barneombud, ble utvilsomt arbeidet for de minste barna prioritert. Derimot har Barneombudet i Trond-Viggo Torgersens periode lagt større vekt på å få fram at Barneombudet er ombud også for tenåringene. For å markere dette har ombudet i den samme tid blant annet tatt tittelen «Ombudet for barn og unge» (se mer om dette i avsnittet om Barneombudets forhold til Stortinget, pkt. 3.7.3).

Barneombudet skal arbeide med det offentlige og private, jfr. §§ 3 og 4 som gir ombudet fri adgang til både offentlige og private institusjoner. Tradisjonelt er det vanlig å dele opp jusen i to deler - offentlig rett og privatrett. Offentlig rett behandler de ulike offentlige organer og deres virksomhet, og rettsforholdet mellom det offentlige og den enkelte. Privatretten omfatter alle regler som regulerer rettsforholdene mellom private parter. Denne todelingen finner man også i rettsreglene om barn: Den viktigste privatrettslige loven er barneloven, som regulerer forholdet mellom barn og foreldre. På det offentligrettslige området er barnevernloven en av de mest sentrale. De to lovene har mange likhetstrekk. Det viktigste er at begge lovene har «barnets beste» som det sentrale vurderingstema. Mange av de samme vurderinger og hensyn vil derfor være relevante etter begge lover. Dessuten er det jo de samme barna som omfattes av begge lovene. Men det er også store ulikheter: Barneverntjenesten i kommunene og fylkesnemndene treffer avgjørelser etter barnevernloven, mens avgjørelser etter barneloven fattes av domstolene eller av fylkesmannen. I Barne- og familiedepartementet er ansvaret for de to lovene lagt til to ulike avdelinger.

Det må derfor være en viktig oppgave for Barneombudet å prøve å motvirke denne oppdelingen. Det må antas å være i barnas interesse at den privatrettslige og den offentligrettslige siden ses i sammenheng. Barneombudet har i hele sin eksistensperiode arbeidet aktivt på begge rettsområder.

Barneombudet deler sakene sine inn i tre ulike kategorier: Enkeltsaker, prinsippsaker og høringsuttalelser. Enkeltsaker gjelder et eller flere bestemte barn, en bestemt skole eller borettslag og så videre. Prinsippsaker gjelder for eksempel generelle forslag om lovendringer, retningslinjer og forskningsprosjekter. I høringssakene kommenterer ombudet forslag andre instanser har sendt på høring. Det føres statistikk over fordelingen mellom de ulike sakstypene. Denne statistikken gjengis i årsmeldingene.

Barneombudet skiller seg fra de andre ombudene ved at Barneombudet legger større vekt på prinsippsaker enn på enkeltsaker. I de første årene la imidlertid Barneombudet forholdsvis stor vekt på arbeidet med enkeltsaker. I forbindelse med budsjettdebattene har Stortinget signalisert et ønske om at ombudet skal legge større vekt på prinsippsaker og høringsuttalelser. Barneombudet står likevel fritt til å prioritere hva ombudet vil arbeide med. Stortinget har, som tidligere nevnt, ingen instruksjonsmyndighet over ombudet. De sakene ombudet ønsker å prioritere ned, har ombudet hjemmel til å henlegge, se instruksen § 5. Dette er annerledes for mange andre forvaltningsorganer som ikke står like fritt til å prioritere sine saker som Barneombudet.

I Sverige har Barnombudsmannen ikke kompetanse til å behandle enkeltsaker. Det heter i forarbeidene til loven (Prop. 1992/93:173 s.11):

«Som jag tidligare har sagt är lagens hovudinriktning att ombudsmannens arbetsuppgifter skal ligga på det generella planet. Denna inriktning gäller även när ombudsmannen svarar på frågor från barn och ungdomar. Ombudsmannen skall kunna ge dem vägledning om vart de kan vända sig i vissa frågor och göra uttalanden om hur svensk lag enligt ombudsmannens mening bör tolkas i jämförelse med de krav konventionen (FN- konvensjonen om barnets rettigheter) ställer på Sverige som stat. Den generella inriktningen på uppgifterna innebär således att ombudsmannen inte skall ägne sig åt enskilda fall, dvs. hur exempelvis en konflikt skall lösas mellan enskilda eller mellan en enskild och en myndighet. Inget hindrar dock att ombudsmannen uttalar sig om de principer och regler som vår lagstiftning ger uttryck för. Denna inriktning innebär även att ombudsmannen inte skall fullgöra någon tillsyn eller granskning av andra myndigheters arbete.»

(Se forøvrig nærmere om den svenske ordningen under pkt. 2.4.1).

I Norge kan Barneombudet ikke behandle enkeltkonflikter i familien, og ombudet kan ikke ta opp saker som behandles av domstolene eller sivilombudsmannen. Men utover dette står Barneombudet i utgangspunktet fritt. Det betyr at Barneombudet kan kritisere andre myndigheter, for eksempel et departement, både når det gjelder generell lovtolking og behandlingen av en konkret sak.

Det heter i instruksen § 3 at «Ombudet skal avvise henvendelser om konkrete enkeltkonflikter mellom et barn og dets foresatte, mellom foresatte innbyrdes om utøvelse av foreldreansvar og lignende saker». Denne viktige begrensningen i ombudets arbeidsområde finnes ikke i lovteksten. Men det er forutsatt i forarbeidene at instruksen skal inneholde en slik begrensning, se Ot. prp. nr. 2 (1980-81) s. 8.

Denne avgrensningen står i kontrast til det organet professor Anders Bratholm først foreslo:

«I dag mangler samfunnet et organ som kan ta seg av konflikter som oppstår mellom barn og foreldre, mens man på de fleste andre områder har organer som en krenket kan bringe sin sak inn for... Vi har her et tomrom i vårt rettssikkerhetssystem og vår sosiale hjelpeordning... Antagelig ville man kunne unngå at mange konflikter tok en alvorlig vending, dersom man hadde et sakkyndig organ som kunne megle eller på andre måter bidra til å løse konflikter mellom barn og foreldre... Muligens ville et slikt organ også kunne gis en konfliktløsende oppgave når foreldre ikke kan bli enige om bruk av foreldremyndigheten... Antagelig burde organet ha den avgjørende myndighet i konflikttilfelle, men viktigere enn å treffe avgjørelser er å kunne gi tilbud om hjelp når konflikten holder på å vokse partene over hodet» (Bratholm 1969:103-104).

Barnelovutvalget vurderte om Barneombudet burde tillegges oppgaven med slik konfliktløsning, men kom til at ombudet ikke burde ha en slik funksjon, jfr. nærmere pkt. 2.1 om bakgrunnen for opprettelse av et Barneombud i Norge.

En stor del av henvendelsene Barneombudet får, gjelder nettopp konflikter innen en familie. Spesielt gjelder dette mange av barnehenvendelsene. De kan angå forholdene i en familie som bor sammen, men mange gjelder også forholdene etter at foreldrene har flyttet fra hverandre. Barneombudet kan ikke ta stilling i slike saker, men kan gi generelle råd, veiledning og informasjon, og eventuelt henvise vedkommende til den instans som har kompetanse i saken. Barneombudet kan derfor være til hjelp også i slike saker.

Selv om ombudet ikke kan gripe inn i den enkelte konflikt, kan henvendelsene danne grunnlag for prinsippsaker og høringsuttalelser. Ombudet kan behandle familiekonflikter på generelt grunnlag. Et eksempel her er høringsuttalelsen Barneombudet avga i forbindelse med den nye ekteskapsloven. Ekteskapslovutvalget hadde foreslått å oppheve meklingsinstituttet i skilsmissesaker. Barneombudet fremmet forslag om å innføre et system med obligatorisk familierådgivning for ektefeller med barn under en viss alder, forslagsvis seksten år. Bakgrunnen for forslaget var blant annet at ombudet hadde fått mange henvendelser som viste at det ofte var behov for hjelp til å finne en ordning for barna etter en skilsmisse. Departementet valgte å foreslå en slik meklingsordning. Reglene som finnes i ekteskapsloven § 26 med tilhørende forskrifter ligger nært opp til den ordningen ombudet foreslo.

Det er bare konflikter innad i familien som Barneombudet er avskåret fra å ta stilling til. I andre konkrete enkeltsaker og enkeltkonflikter kan ombudet avgi uttalelse (såfremt ingen annen begrensning gjelder). Dette kan for eksempel gjelde saker der et barn er i konflikt med skolen, en institusjon eller andre offentlige myndigheter.

Vanligvis har ikke et forvaltningsorgan adgang til å kontrollere, kritisere eller overprøve avgjørelser som er truffet at Storting, regjering eller departementer. Dette følger av maktfordelingsprinsipper og av forvaltningens hierarkiske oppbygning. I sivilombudsmannsloven § 4 heter det at ombudsmannens arbeidsområde ikke omfatter forhold som Stortinget eller Odelstinget har tatt stilling til, avgjørelser truffet i statsråd eller avgjørelser som etter bestemmelse i lov bare kan treffes av kommunestyret eller fylkestinget selv (med visse reservasjoner).

En slik begrensning gjelder ikke for Barneombudet. Her kan vi merkes oss at departementet uttaler i forarbeidene der det heter «Barneombudet ville vanskelig kunne utføre sin oppgave tilfredsstillende hvis dets kompetanse skulle være begrenset i forhold til de nevnte organer» (Ot. prp. nr. 2 (1980-81) s. 11).

Det ville være vanskelig å gi et organ i det vanlige forvaltningshierarkiet kompetanse til å overprøve og kritisere sine overordnede. Men fordi Barneombudet er selvstendig og uavhengig i forhold til den øvrige forvaltning (lovens § 6), gjør dette momentet seg ikke formelt så sterkt gjeldene for Barneombudet. Dessuten har ombudet ikke noen adgang til å omgjøre eller instruere de andre statsorganene - ombudet kan bare uttale sin mening. Også det faktum at Barneombudet ikke har noen omgjørings- eller instruksjonsmyndighet i forhold til andre organer, gjør det formelt mindre betenkelig å gi Barneombudet adgang til å kritisere de øverste myndighetene.

Adgangen til å framsette kritikk mot myndighetene, framgår imidlertid ikke uttrykkelig av loven eller instruksen, men følger av Barneombudets funksjon som «vaktbikkje» og barnetalsmann, og av ombudets uavhengighet. Barneombudet har derfor gjennom praksis fått adgang til å kritisere de øverste statsmaktene. Kritikken kan gjelde både lovtolking, saksbehandling og konkrete avgjørelser. Måten kritikken fremmes på, kan imidlertid influere på Barneombudets forhold til andre forvaltningsorganer (nærmere om dette under pkt. 3.7.2 nedenfor om forholdet til Barne- og familiedepartementet, samt pkt. 11.4.1.2 i del IV).

Forvaltningen har til en viss grad fritt skjønn. Dette innebærer at domstolene ikke kan overprøve selve skjønnsutøvelsen; forvaltningens vurdering må respekteres med mindre det foreligger myndighetsmisbruk. Sivilombudsmannen kan kritisere slike avgjørelser bare når de er ugyldige eller klart urimelige (sivilombudsmannsloven § 10 annet ledd). Noen slik begrensning gjelder ikke for Barneombudet. Ombudet kan vurdere også skjønnsmessige avgjørelser fullt ut.

Et eksempel på at ombudet har brukt sin kompetanse til å kritisere de høyeste forvaltningsorganer, var da ombudet tok opp rettsstillingen til barn i kirkeasyl både i brev til og møte med FNs komite for barnets rettigheter, jfr. foran under pkt. 3.4.2.4.

Barneombudets kompetanse er begrenset i forhold til domstolene og til Sivilombudsmannen. Det redegjøres nærmere for denne avgrensningen i Barneombudets saksområde under pkt. 3.7 om forholdet til den øvrige forvaltning, Stortinget og domstolene.

3.6.2 Hvem behandler sakene? Forholdet mellom institusjon og person

Vi har vært inne på at det er typisk for ombudsinstitusjonene at de er mer personifiserte enn resten av forvaltningen. Sivilombudsmannen utnevnes av Stortinget, forvaltningsombudene av Kongen, på åremål. Medarbeiderne er fast ansatte, og ansettes av underordnede organer.

Hverken i loven eller i forarbeidene sies det noe nærmere om forholdet mellom Barneombudet personlig og ombudets kontor. Derimot heter det i instruksen § 7: «Ombudet skal personlig ta standpunkt i alle saker som det har tatt opp til behandling og som ikke er blitt henlagt». Dette er nettopp et uttrykk for personifiseringstanken. Samtlige ombud har kontorer. Kontorene er saksforberedere for ombudet.

Regelen i instruksen § 7 innebærer et forbud mot intern delegasjon. Alle uttalelser fra Barneombudet må underskrives av ombudet personlig. Ombudet kan ikke delegere dette til noen av sine ansatte. Men dette gjelder bare selve den formelle avgjørelsen. De ansatte skal bidra til å forberede sakene.

Et slikt delegasjonsforbud innebærer flere ulemper. For det første legger det en begrensning på hvor mange saker ombudet kan behandle. Selv om ombudet har dyktige saksbehandlere som forbereder sakene, vil det ta tid for ombudet å sette seg inn i dem. For det andre kan det skape forsinkelser når ombudet ikke er på kontoret, hvis det ikke finnes noe fungerende ombud.

I det følgende vil de rettslige konsekvensene av delegasjonsforbudet bli behandlet. Deretter vil Barneombudets praksis i forhold til delegasjonsforbudet bli vurdert.

Delegasjonsforbudet i barneombudsloven er utformet etter mønster fra regler om de andre ombudene. Men det kan være grunn til å reise spørsmål om regelen egentlig passer for Barneombudet. Når det gjelder de andre ombudene, er det oftest relativt enkelt å fastslå hva som er en «sak». For eksempel avslutter Sivilombudsmannen sine saker med å gi en uttalelse. Disse uttalelsene må ombudsmannen selv skrive under på. Brev som sendes under saksbehandlingen, for eksempel for å innhente informasjon, kan sendes fra saksbehandler eller kontorsjef.

Men hos Barneombudet er saksbehandlingen helt annerledes. En av de ansatte karakteriserte ombudet som «en redaksjon og formidlingssentral». Barneombudet får mange ulike typer henvendelser, og ombudet gir forskjellige svar. Publikum henvender seg til Barneombudet for å få opplysninger og for å gi informasjon.

Rettslig sett kan det være vanskelig å avgjøre hva som er slike saker som ombudet selv må ta standpunkt til i henhold til instruksen. Typetilfellene er imidlertid greie. Hvis en far ringer og spør om det virkelig er slik at en ugift mor har foreldreansvaret alene, kan en ansatt hos Barneombudet trygt svare ja uten å sette telefonen over til ombudet personlig. Og hvis ombudet har arbeidet lenge med en sak, og ender opp med å kritisere en kommune for manglende sikring av skoleveier, er det like klart at det er ombudet selv som må skrive under på brevet.

I grensetilfellene må det til en viss grad være opp til ombudet og kontoret å finne en praktisk ordning for hva som skal regnes som en sak og dermed måtte avgjøres av ombudet selv. Men denne ordningen må være lojal mot instruksens prinsipper og respektere delegasjonsforbudet.

Etter instruksens § 9 tredje ledd er ombudets kontorsjef fast stedfortreder for ombudet. Dette innebærer at kontorsjefen har ombudets kompetanse når ombudet ikke er tilstede. Regelen innebærer at kontorsjefen som stedfortreder også kan ta standpunkt til saker. Men også dette er en myndighet som må brukes lojalt. Det ville for eksempel ikke være riktig om kontorsjefen benyttet anledningen til å avgjøre viktige saker en dag barneombudet hadde sykdomsfravær.

En stor del av sakene som kommer inn til Barneombudet avvises (instruksen § 3), henvises (§ 4) eller henlegges (§ 5). I sivilombudsmannsinstruksen § 9 har Sivilombudsmannen fått en utrykkelig hjemmel til å bemyndige kontorsjefen til å avslutte saker som åpenbart må avvises. Barneombudet har ingen slik uttrykkelig hjemmel. Men kravet til personlig standpunkt gjelder bare saker som ombudet «har tatt opp til behandling og som ikke er henlagt etter instruksens § 5» (se § 7). I dette må det ligge at kontoret kan avvise, henvise og henlegge saker. Dette gjøres da også i praksis. Hverken lov eller instruks sier hvem av de ansatte som har denne kompetansen. Langt på vei må det være opp til ombudet og kontoret å finne en praktisk arbeidsfordeling. Men det generelle kravet om forsvarlig saksbehandling i forvaltningen, må innebære at spørsmålene løftes høyere opp i systemet jo viktigere og vanskeligere de er. Hvis det er tvil om en sak skal avvises, er det i praksis barneombudet selv som avgjør dette. Etter hvert har det utviklet seg en nokså klar praksis for hvilke saker som behandles, og hvilke som avvises, henvises og henlegges.

Det forhold at det nåværende barneombudet har fått Barne- og familiedepartementets godkjenning av at ombudet kan tilbringe halvparten av kontortiden i Bergen, har ført til at det har utviklet seg en praksis i strid med instruksen. Barneombudet personlig ser svært få enkeltsaker og behandler enda færre. Mens det tidligere ombudet personlig leste gjennom eller hørte på alle barnehenvendelser, når bare et veldig lite mindretall fram til det nåværende.

En slik framgangsmåte kan nok være formålstjenelig.På de fleste saksområder har det utviklet seg en praksis for hva ombudet mener og hvordan det uttaler seg. Når en saksbehandler skal svare på en henvendelse, har ombudet ryggdekning for å si at «om disse spørsmålene mener Barneombudet ...» - fordi barneombudet selv har uttalt seg i en tilsvarende sak tidligere. Det er forholdsvis lett for saksbehandlerne å ha oversikt over hvilke saker ombudet har uttalt seg om, fordi hver saksbehandler har ansvaret for sitt saksområde. Når en saksbehandler får et spørsmål ombudet ikke har uttalt seg om tidligere, forelegges saken for ombudet.

Arbeidet med enkeltsakene gir ombudet et godt innblikk i hvordan barn har det rundt i landet, og danner ofte grunnlag for høringsuttalelser og prinsippsaker. Av denne grunn kan det være uheldig at alle enkelthenvendelser overlates til kontoret til å besvare. Dessuten kan den løpende debatten om enkeltsaker være viktig for å skape og opprettholde kontakten mellom ombudet og ombudets ansatte. Gjennom en slik stadig diskusjon, utkrystalliseres meninger og standpunkter. Saksbehandlerne lærer hvordan ombudet tenker og hva ombudet prioriterer, mens ombudet blir kjent med de erfaringer og ressurser den enkelte ansatte har. Hvis ombudet får for liten befatning med enkeltsakene, kan dette være et svakhetstegn ved organisasjonen. I denne sammenheng kan det være behov for å minne om Statskonsults vurdering i Rapport 1991:12 Vurdering av Barneombudets organisasjon og rutiner:

«Statskonsult mener at det er behov for å bedre kommunikasjonen mellom barneombudet og kontoret. Avislesing og samtaler på reiser og i pauser er i seg selv ikke tilstrekkelig for å formidle mål og strategier til de ansatte. Ledelsens standpunkt må formidles mer systematisk. Om man ikke bedrer kommunikasjonen, står Barneombudet i fare for å bli en satelitt frikoplet fra sin saksbehandlende stab ...» (1991:7).

3.6.3 Hvordan kommer en sak inn til Barneombudet?

I barneombudsloven § 3 tredje ledd heter det at ombudet kan virke av eget tiltak eller etter henvendelse fra andre. Dette er gjentatt i instruksen § 2. Barneombudet kan ta opp både prinsippsaker og enkeltsaker. Dersom ombudet tar opp en sak som gjelder et bestemt barn, må det være riktig å tolke instruksen § 2 fjerde ledd analogisk: Ombudet må innhente barnets, evt. også vergens, samtykke før ombudet behandler saken.

Hvis man skal peke på noen «typiske» eget tiltak-saker, må det være når ombudet etter å ha fått mange henvendelser om enkeltsaker, på eget initiativ velger å ta opp en prinsippsak. For tiden arbeider ombudet for å få regler om hvordan politiet skal opptre ved pågripelser når den som skal pågripes, har ansvaret for barn som er til stede. På bakgrunn av medieoppslag og henvendelser har ombudet tatt kontakt med Oslo politikammer for å bringe på det rene hvordan deres tjenestemenn opptrer i slike situasjoner, og for å innlede et samarbeid med tanke på å gi instrukser på dette området.

Enhver kan henvende seg til Barneombudet, jfr. instruksen § 2. Det er ikke noe vilkår om rettslig interesse, slik det er for å anlegge sak for domstolene, eller om rettslig klageinteresse, slik det er for å klage til overordnet forvaltningsorgan. Man kan derfor bringe inn for ombudet helt generelle spørsmål. Eller man kan bringe inn konkrete saker som ikke berører en selv. Det er ikke noe vilkår om at den som tar opp saken, først må ha bragt saken inn for et annet forvaltningsorgan, eller at den administrative klageadgangen må være uttømt. (Derimot kan ombudet i slike tilfeller henvise saken til det andre forvaltningsorganet, jfr. instruksen § 4.)

Hvis henvendelsen angår et bestemt barn, og henvendelsen ikke kommer fra barnet selv, skal ombudet ikke behandle saken uten barnets samtykke, med mindre barnet ennå ikke har nådd den alder og modenhet som et samtykke forutsetter. I annet punktum heter det at når barnets alder tilsier det, skal også vergens samtykke innhentes. Vergens samtykke kommer her i tillegg til barnets, men kan ikke tre i stedet for barnets samtykke. Derimot modifiseres regelen av tredje punktum om at ombudet kan behandle saken selv om samtykke ikke er innhentet, når allmene hensyn tilsier det.

Barneombudet har lagt stor vekt på å bli kjent blant barn og få kontakt direkte med barn. Barnehenvendelser er viktige for at ombudet skal vite hvordan barn i Norge selv synes de har det, og hvilke spørsmål som opptar dem. Etter at Trond-Viggo Torgersen ble oppnevnt som ombud, økte tallet på barnehenvendelser kraftig. Dette hadde nok sammenheng med at ombudet var en person barna syntes at de kjente og som de stolte på kunne hjelpe dem. Mange av henvendelsene kom dessuten gjennom telefonlinjen «Klar Melding Inn».

De fleste barna som skriver eller ringer, spør etter «Trond-Viggo». Nesten ingen av dem får snakke med Barneombudet personlig. På kontoret har en av konsulentene ansvaret for barnehenvendelsene, og snakker med de fleste av barna som ringer. Vedkommende opplyser at svært få av barna blir skuffet over at de ikke får snakke med Trond-Viggo. De som har spørsmål de vil ta opp med ombudet, er glade for å få snakke med en av ombudets ansatte som kan hjelpe dem. (Når noen ringer for å få et signert bilde, har forværelset en bunke som de kan ta av. Slike henvendelser siles derfor av før de kommer til saksbehandlerne.) Vårt inntrykk er at det stort sett er voksne - og da spesielt journalister - som ikke er tilfreds med å få snakke med en på kontoret når de spør etter barneombudet.

De siste årene har tallet på barnehenvendelser sunket. Dette har nok sammenheng med at «Klar Melding Ut» ikke lenger sendes på fjernsyn, og at barna derfor ikke tenker over muligheten til å henvende seg til ombudet.

De fleste barnehenvendelsene besvares i telefonen, eller kontoret sender et svarbrev. Svært få henvendelser fører til enkeltsaker som ombudet legger ned mye arbeid i. Dette skyldes delvis at mange barn henvender seg til ombudet med saker som ligger utenfor ombudets kompetanse, eller som kan henvises til andre forvaltningsorgan. Det har også sammenheng med at sakene i «Klar Melding Inn» oftest bare danner grunnlag for fjernsynsprogrammet «Klar Melding Ut», og ikke overføres til Barneombudets vanlige saksbehandling. Barnehenvendelsene kan likevel være nyttige, fordi Barneombudet hele tiden vil ha oppdatert kjennskap til hva barn i Norge er opptatt av.

3.6.4 Hvordan blir saken tatt opp og behandlet?

Før vi går nærmere inn på hvordan saker behandles hos Barneombudet, kan det være greit å se hva utfallet av en henvendelse til ombudet kan bli.

For det første har ombudet plikt til å avvisede sakene som ligger utenfor ombudets kompetanse. Ombudet må også ha plikt til å avvise saker som åpenbart ikke berører barns interesser (denne avgrensningen har imidlertid liten betydning i praksis).

Ombudets avvisning av en sak er endelig, hvilket betyr at den ikke kan påklages. Dette er en av konsekvensene av ombudets uavhengighet i forhold til resten av forvaltningen. Det vanlige er at avgjørelser av et forvaltningsorgan kan påklages til overordnet organ, jfr. forvaltningsloven § 28.

Henvendelser angående forhold som i det vesentlige angår lovanvendelses- eller saksbehandlingsspørsmål, skal ombudet henvisetil Sivilombudsmannen når denne har kompetanse, se instruksen § 4. Se om den nærmere avgrensningen mellom arbeidsområdene til Barneombudet og Sivilombudsmannen foran under pkt. 3.7.1.

Barneombudet står imidlertid fritt til å velge om den som kan bringe sin sak inn for et annet forvaltningsorgan, skal henvises til å gjøre det, se instruksen § 4 annet ledd. Ombudet kan også velge å oversende saken selv, det kan også velge å ta saken under realitetsbehandling. Instruksen gir ingen retningslinjer for når ombudet bør henvise til andre forvaltningsorganer. Men det generelle formålet med loven må innebære at det er et tolkingsmoment også her: Dersom det er i barnets interesse, bør saken henvises. Det kan for eksempel være i barnets interesse at det treffes vedtak i saken, eller at en klage på saksbehandlingsfeil behandles av overordnet organ. Utgangspunktet bør da være at Barneombudet oversender saken til den instans som har vedtakskompetanse eller kompetanse til å behandle klagen. (Nærmere om dette i pkt. 11.6.2 i del IV).

Henvendelser om forhold som kan bringes inn for påtalemyndighet eller spesielt tilsynsorgan, kan ombudet etter nærmere undersøkelse oversende til vedkommende myndighet dersom vilkårene i forvaltningsloven § 13 b nr. 6 er til stede, se instruksen § 4 tredje ledd. Forvaltningsloven § 13 b nr. 6 er en regel som unntar fra taushetsplikt enkelte opplysninger som i utgangspunktet er underlagt taushet etter forvaltningsloven § 13 (for eksempel fordi de omhandler noens personlige forhold). At dette unntaket fra taushetsplikt gjelder også for Barneombudet, følger allerede av at forvaltningsloven kap. III gjelder for Barneombudet, se instruksen § 6. Når regelen er tatt inn i instruksen, må det være fordi en ville understreke at ombudet skal være våken for at ombudet i sin virksomhet kan få vite om forhold som bør bringes inn for påtalemyndighet eller kontrollorgan, og at ombudet i så fall bør vurdere å sende saken videre. Men Barneombudet har etter gjeldende rett ingen plikt til å bringe forholdet inn for påtalemyndighet eller kontrollorgan.

Vilkårene i forvaltningsloven § 13 b nr. 6 er for det første at det må dreie seg om et lovbrudd. Hvis for eksempel et barn henvender seg til Barneombudet og forteller om dårlige forhold på en institusjon, kan ombudet gå videre med opplysningene uten hinder av taushetsplikten bare dersom forholdene er så alvorlige at det dreier seg om et lovbrudd. Det er ikke tilstrekkelig at forholdene ikke er heldige for barnet.

Videre kan opplysningene gis bare når det er nøvendig for å fremme avgiverorganets oppgaver etter lov, instruks eller oppnevningsgrunnlag. Det er altså Barneombudets oppgaver som skal fremmes. Det spiller ingen rolle om ombudet sitter inne med opplysninger ombudet vet vil kunne hjelpe mottakerorganet. Avgjørende er om det å gi opplysningene videre vil bidra til å fremme barnets interesser.

Forvaltningsloven har flere unntak fra taushetsplikten, som også gjelder for Barneombudet, jfr. instruksen § 6. Dette innebærer blant annet at opplysninger kan gis videre dersom de som har krav på taushet, samtykker, jfr. forvaltningsloven § 13 a nr. 1. Hvis et barn har gitt opplysninger til Barneombudet, kan det samtykke i at ombudet gir opplysningene videre uavhengig av vilkårene i instruksen § 4. I en del tilfeller kan det være tvilsomt om det er barnet eller vergen - eventuelt begge - som skal gi samtykke til at opplysninger om barnet kan gis videre. Når det gjelder opplysninger barnet selv har gitt til Barneombudet, kan det synes naturlig at det er barnets samtykke som er avgjørende. Se i denne sammenheng også den store vekt som legges på barnets eget samtykke i instruksen § 2 fjerde ledd.

Barneombudet står svært fritt til å henleggesaker. For det første kan ombudet henlegge en sak dersom den ikke gir grunn til kritikk eller annen oppfølgning. Hvis barns interesser er tilstrekkelig ivaretatt, er det oftest ingen grunn for ombudet til å fortsette behandlingen av saken.

Videre kan en sak henlegges dersom det forhold henvendelsen gjelder, er rettet eller opphørt. Ofte vil det her være slik at det ikke er noen grunn til å arbeide for å fremme barns interesser. Dersom et barn har klaget på læreren, kan det være grunn til å henlegge saken dersom læreren er blitt førtidspensjonert. Og hvis noen har klaget på at fritidsklubben skal nedlegges, er det kanskje ingen grunn til å gå inn i saken dersom kommunen allerede har vedtatt å drive klubben videre. Men det kan også tenkes at ombudet nettopp bør arbeide med slike saker. Det kan være at de peker på generelle problemer som bør behandles. Eller det kan være grunn til å frykte at forholdet bare er midlertidig utsatt, og vil gjenta seg senere.

Sist, men ikke minst, kan ombudet henlegge saker ut fra arbeidsmessige grunner. Når Barneombudet har et såvidt beskjedent antall ansatte - og ikke minst når ombudet selv personlig må ta stilling til alle saker - er det klart at denne henleggelseshjemmelen blir svært viktig. Etter instruksen kan ombudet henlegge sakene på et hvert trinn i saksbehandlingen. Selv om ombudet har begynt å arbeide med en sak, og har innhentet mye informasjon i den forbindelse, har man altså ingen garanti for at ombudet velger å fullføre arbeidet med saken og avgi en uttalelse.

Dersom ombudet henlegger en sak, skal den som reiste saken få beskjed om henleggelsen og bakgrunnen for den. Men ombudets henleggelse kan ikke påklages. Regelen er den samme her som for avvisning.

Det heter i instruksen at ombudet bør søke å behandle et representativt utvalg av saker. Dette legger forsåvidt en føring på ombudets arbeid. Ombudet må likevel langt på vei kunne prioritere sakene slik ombudet selv ønsker. Og igjen må det å fremme barns interesser være det viktigste. Hvis ombudet får noen få, svært viktige henvendelser på et område, må det være riktig å prioritere disse foran et annet område der det kommer langt flere henvenelser, men der det egentlig dreier seg om uviktige detaljspørsmål.

Endelig kan Barneombudet velge å realitetsbehandlesaken. I så fall ender saken med at ombudet gir en uttalelse. I neste avsnitt skal vi behandle de saksbehandlingsregler som gjelder når ombudet velger å realitetsbehandle en sak.

3.6.5 Saksbehandlingsregler

3.6.5.1 Adgang til institusjoner og opplysninger

Barneombudsloven sier ikke mye om saksbehandlingen hos Barneombudet. Men lovens § 4 inneholder regler om Barneombudets adgang til institusjoner, og ombudets rett til å få taushetsbelagte opplysninger. Det var nødvendig å lovfeste disse reglene for å kunne gjøre unntak fra lovbestemt taushetsplikt, og også for at ombudet skal kunne pålegge andre å gi opplysninger.

Etter § 4 første ledd har ombudet fri adgang til alle offentlige og privateinstitusjoner. Etter ordlyden gjelder adgangen bare til «institusjoner for barn». Etter forarbeidene skal dette begrepet tolkes vidt. Det omfatter typiske barneinstitusjoner som skoler, barnehager, fritidshjem, barnehjem også videre. Også sykehus dekkes av regelen, selv om dette er en blandet institusjon. I forarbeidene er det uttrykkelig sagt at ombudet også skal ha adgang til fengsler, når det er barn der (Ot. prp. nr. 2 (1980-81) s.15).

Barneombudet kan kreve å få besøke en institusjon i forbindelse med at ombudet arbeider med en konkret sak om et barn på institusjonen. Men ombudet kan også foreta en mer generell undersøking av barns forhold på institusjonen. Her som ellers er regelen at Barneombudet står fritt til å ta opp de sakene ombudet selv ønsker. Ombudet trenger ikke oppgi noen spesiell grunn for å få adgang til institusjonen.

I praksis er det sjelden at Barneombudet benytter denne hjemmelen. Dette skyldes nok først og fremst den store arbeidsmengden ved kontoret. Det ville også være upraktisk å reise rundt i hele landet på inspeksjon. Når ombudet får en henvendelse om dårlige forhold ved en institusjon, blir saken som oftest henvist til den aktuelle kontrollmyndighet, noe som ofte vil være fylkesmannen. Men det har hendt at ombudet har reist på uanmeldt inspeksjon til en barnehage der det var blitt klaget på forholdene. Ombudet får også mange invitasjoner til ulike institusjoner. Formålet med slike besøk er nok like mye å vise interesse for dem som bor der, som å vurdere forholdene på institusjonen. Slike besøk kunne ombudet foretatt også uten særskilt hjemmel i lov.

Ombudet har rett til å kreve opplysninger etter § 4 annet ledd. Mest omfattende er denne retten overfor offentlige myndigheter og offentlige og private institusjoner for barn. Institusjonsbegrepet må forstås på samme måte som i første ledd, se om dette foran. Med offentlige myndigheter menes forvaltningsorganer. Derimot har ikke domstolene eller Stortinget noen opplysningsplikt. I forarbeidene sies det også at offentlige myndigheter som hovedsaklig driver næringsvirksomhet, faller utenfor regelen om opplysningsplikt. Barneombudet har bare rett til å kreve de opplysninger «som trengs for å utføre ombudets oppgaver etter denne lov». Vilkåret er formet etter mønster av likestillingsloven § 15 første punktum. Bestemmelsen må ses i sammenheng med instruksens presisering av Barneombudets kompetanse.

Retten til å kreve opplysninger er begrenset overfor andre enn offentlige og private institusjoner for barn, for eksempel private personer og organisasjoner og offentlig næringsvirksomhet. Her kreves det at opplysningene må være nødvendige for å utføre ombudets oppgave etter § 3 annet ledd bokstav b, det vil si å følge med i at lovgivning til vern om barns interesser blir fulgt. For å benytte denne opplysningsretten må altså Barneombudet ha mistanke om at det foregår lovbrudd.

Dersom ombudet har rett til opplysninger, kan ombudet også kreve innsyn i dokumenter og protokoller. Etter forvaltningsloven og offentlighetsloven gjelder dokumentinnsynsretten ikke for interne dokumenter. Med interne dokumenter menes dokumenter et forvaltningsorgan har utarbeidet for sin interne saksforberedelse, eller som er utarbeidet av underordnede organ eller rådgivere og sakkyndige. Noen slik begrensning gjelder ikke for Barneombudet. Ombudets rett til dokumentinnsyn er derfor videre enn det en part kan kreve etter forvaltningsloven. Sivilombudsmannen har en tilsvarende rett til å få se interne dokumenter.

I tilfeller der de som sitter med opplysningene har taushetsplikt, er utgangspunktet at ombudets opplysningsrett slår igjennom overfor taushetsplikten. Det vil si at andre organer har både rett og plikt til å gi ombudet opplysninger, uansett om de i andre sammenhenger har taushetsplikt. Men viktige begrensninger følger av at barneombudsloven henviser til tvistemålsloven § 204 nr. 1 og §§ 205-209. Prester, advokater, leger, psykologer og sykepleiere med flere kan bare gi opplysninger til Barneombudet dersom den som har krav på hemmelighold, samtykker. Den som har krav på hemmelighold er vanligvis den som har gitt opplysningene, og ikke nødvendigvis den opplysningene gjelder. En person kan nekte å gi opplysninger dersom det vil kunne utsette ham selv eller nærstående for straff eller tap av borgerlig aktelse. Og en parts ektefelle, slektning i rett opp- eller nedstigende linje og søsken kan nekte å gi opplysninger om det som er meddelt dem av parten.

3.6.5.2 Offentlighet og taushetsplikt

Offentlighetsloven gjelder som tidligere nevnt også for Barneombudet. Hovedregelen i offentlighetsloven er at forvaltningens saksdokumenter er offentlige, se § 2. Innsynsretten gjelder bare for dokumenter i en bestemt sak. Utgangspunktet er altså at hvis en person henvender seg til Barneombudet og ber om å få se dokumentene i en angitt sak, har ombudet rett til det. Men offentlighetsloven har flere unntak fra dette, viktigst er regelen i § 5a om at opplysninger som er undergitt lovbestemt taushetsplikt er unntatt fra offentlighet.

Et spørsmål som har blitt reist i praksis, er om Barneombudets avslag på dokumentinnsyn kan påklages, og i så fall til hvem. Etter offentlighetsloven § 9 tredje ledd, kan avslag på innsyn påklages til det forvaltningsorgan som er nærmest overordnet det forvaltningsorgan som har truffet vedtaket. Blant annet på bakgrunn av hvor viktig det er med offentlighet i forvaltningen, har Justisdepartementets lovavdeling konkludert med at Barneombudets avslag kan påklages til Barne- og familiedepartementet (brev til Barne- og familiedepartementet 25. februar 1992).

Barneombudets taushetsplikt følger for det første av forvaltningsloven §§ 13 - 13e, jfr. instruksen § 6 der det heter at forvaltningsloven kap. III gjelder. Det betyr at både ombudet selv og alle ansatte på kontoret har plikt til å bevare taushet om det de får vite om enkeltpersoners personlige forhold, jfr. forvaltningsloven § 13. Dette gjelder både når ombudet har fått opplysningene av noen som selv hadde taushetsplikt (se om dette foran) og når opplysningene kommer direkte fra dem det gjelder. En rekke nærmere regler om taushetsplikten - og unntak fra denne - følger av forvaltningsloven.

I tillegg er ombudet pålagt en strengere taushetsplikt enn andre forvaltningsorganer: Ombudet skal bevare taushet om kilden for opplysninger ombudet har benyttet seg av, når kilden uttrykkelig har betinget seg dette, se instruksen § 6 tredje ledd. For andre forvaltningsorganer kan det være tvilsomt når man har rett til å beskytte sine kilder, og hva et taushetsløfte betyr i den sammenheng. Men for Barneombudet er altså regelen klar. I praksis betyr den at hvis et barn ringer til ombudet og forteller om svært kritikkverdige forhold ved en skole - «men ikke si at det er jeg som har sagt det!» - kan ombudet gå videre og undersøke saken. Men ombudet kan ikke oppgi hvem det er som ga ham tipset som startet saken.

Retten til å beskytte sine kilder kan være av stor betydning for ombudet, fordi det er en forutsetning for tillitsforholdet mellom henvenderen og Barneombudet.

Når det gjelder barnehenvendelser, har Barneombudet i praksis tolket instruksens regel utvidende, slik at barnets identitet unntas fra offentlighet ved alle henvendelser fra barn. I forbindelse med en klage fra Norsk Telegrambyrå over manglende offentlighet, begrunnet Barneombudet sin praksis slik (i brev til Barne- og familiedepartementet av 26. juni 1992):

«Vi unntar - som utgangspunkt - alle barnehenvendelser fra offentlighet, under henvisning til offentlighetsloven § 5a, jfr. Barneombudets instruks § 6.3.ledd. § 6.3. ledd inneholder en adgang for kilden til å betinge seg særskilt taushet om kilden. Barneombudet forutsetter at barn ikke kjenner til slike muligheter, og unntar ut fra dette alle barnehenvendelser - som utgangspunkt. Barn skriver til Barneombudet i stor fortrolighet og svært personlig, og vi har erfart at selv om saken som sådan tilsynelatende ikke burde vært unntatt offentlighet, vil det fordi det gjelder et barn, likevel være riktig å unnta den offentlighet».

Barne- og familiedepartementet hadde en annen oppfatning av spørsmålet, og hevdet i svarbrevet til NTB at når barnet ikke har betinget seg anonymitet i henvendelsen, har ombudet hjemmel til å unnta kilden hvis barnet på forespørsel ikke ønsker sitt navn offentliggjort. Derimot har ombudet etter departementets syn ikke hjemmel til å unnta kilden fra offentlighet før barnet har fremsatt et slikt ønske.

Selv om Barneombudets praksis har gode grunner for seg, kan den ikke sies å ha hjemmel i instruksen. Dersom man ønsker at ombudet skal kunne beskytte alle barn som henvender seg til ombudet (inntil barnet eventuelt sier at dets navn kan offentliggjøres) må derfor instruksen endres.

3.6.5.3 Inhabilitet

Reglene i forvaltningsloven kap. II omhandler inhabilitet. Strengt tatt skulle reglene ikke gjelde for Barneombudet, fordi reglene gjelder for den som tilrettelegger grunnlaget for en avgjørelse eller treffer avgjørelsen, se forvaltningsloven § 6 første ledd. Barneombudet treffer ingen avgjørelse i forvaltningslovens forstand, da ombudets uttalelser ikke er bestemmende for noens rettigheter eller plikter (se forvaltningsloven § 2 bokstav a). Men ut fra det alminnelige, ulovfestede krav til forsvarlighet i forvaltningens saksbehandling, vil man nok stille opp visse inhabilitetsregler også utenfor det området som reguleres av forvaltningsloven kap. II. Henvisningen i Barneombudets instruks gjør det i hvert fall klart at inhabilitetsreglene gjelder for ombudets virksomhet.

Inhabilitetsreglene betyr at Barneombudet eller en av ombudets ansatte, ikke kan behandle en sak dersom vedkommende selv er part i saken, er i nær slekt med en part, eller det foreligger andre særegne forhold som er egnet til å svekke tilliten til ombudets upartiskhet, se nærmere i forvaltningsloven § 6. Såvidt utvalget kjenner til, har det foreløpig ikke oppstått spørsmål om inhabilitet verken for ombudet selv eller noen av ombudets ansatte.

3.6.5.4 Særlig om kravet til forsvarlig saksbehandling

De skrevne saksbehandlingsreglene suppleres av uskrevne normer for god forvaltningsskikk. Et grunnkrav som stilles til forvaltningen, er at saksbehandlingen skal være forsvarlig.

For Barneombudet finner vi prinsippet blant annet i instruksen § 6: «Før ombudet avgir sin uttalelse skal ombudet påse at saken er så godt opplyst som mulig. Ombudet avgjør selv hvilke skritt som bør tas til avklaring av saksforholdet.» Det understrekes altså her at ombudet skal ha et godt grunnlag før ombudet uttaler seg. Forarbeidene legger vekt på det samme:

«Ombudets oppgaver ... vil sette store krav til forsvarlig saksbehandling. Det forutsettes at Barneombudet skal kunne uttale seg om eksempelvis bestemte kommuners barnepolitikk. Dette kan føre til at ombudet må tre inn på områder hvor det hersker uenighet i kommunen. Ombudet må i slike saker opptre balansert og saklig, og foreta sin vurdering på grunnlag av alle tilgjengelige opplysninger» (Ot. prp. nr. 2 (1980-81) s. 8). Samme sted sies det også at «alle uttalelser må være solid faglig underbygget».

For de forvaltningsorganer som treffer bindende avgjørelser, er forsvarlighetsprinsippet kanskje først og fremst begrunnet i hensynet til dem avgjørelsene gjelder. De skal kunne stole på at de som bestemmer over dem har hatt korrekte og fullstendige fakta på bordet, at alle hensyn er ivaretatt og at saksbehandlingen har gått riktig for seg. Når det gjelder Barneombudet, er det ingen som blir «bestemt over». Barneombudet kan bare uttale sin mening, ombudet kan ikke binde verken offentlig forvaltning eller private. For så vidt skulle det være mindre alvorlig om Barneombudet tar feil.

Den første innvendingen som kan reises mot dette, er at Barneombudet faktisk, om ikke formelt, kan ha stor innflytelse. Hvis ombudet går ut og tar parti i en sak, blir det tyngre å kjempe på motsatt side. Hvis en liten kommune får Barneombudet mot seg, og kanskje på den bakgrunn blir framstilt som barnefiendtlig i media, kan kommunestyret lett føle seg nødt til å endre sin politikk. I så fall er det svært viktig at Barneombudet kjente de lokale forhold og hadde satt seg inn i detaljene i saken, før ombudet uttalte seg. En annen side av dette er at ombudets uttalelser undertiden rammer enkeltpersoner. Også av hensyn til dem er det påkrevd at ombudet ikke uttaler seg på ensidig eller galt grunnlag.

Hensynet både til å få riktige avgjørelser og til enkeltmenneskers rettssikkerhet tilsier altså at Barneombudet bare må uttale seg på faglig forsvarlig grunnlag. I samme retning trekker også hensynet til selve ombudsinstitusjonen og dens autoritet. Barneombudet har ingen formell kompetanse. Ombudet kan si sin mening, men den har betydning bare så lenge ombudet blir hørt og respektert. Hvis Barneombudet skulle bli oppfattet som «en som sitter på et kontor i Oslo og synser om alt mulig uten egentlig å ha greie på noen ting», så ville ombudsinstitusjonen miste sin autoritet og dermed sin funksjon.

Det at ombudets uttalelser skal være velbegrunnede og veloverveide, må ikke forveksles med at de må være objektive. Som tidligere understreket, er formålet med Barneombudet at ombudet skal være partisk - i den betydning at ombudet skal gå inn i konflikter på barnas side. Barneombudet skal på en saklig og ordentlig måte ivareta barnas interesser, og så er det opp til andre deltakere i beslutningsprosesser og samfunnsdebatten å fremme andre interesser. Til slutt må beslutningstakeren veie de ulike interesser mot hverandre. Men under denne avveiningen er det viktig at vedkommende kan stole på de innspill som kommer fra Barneombudet, slik at beslutningstakerne tar dem seriøst og legger vekt på dem. Bare på den måten kan Barneombudet bidra til å fremme barnas interesser.

3.7 BARNEOMBUDETS FORHOLD TIL DEN ØVRIGE FORVALTNING, STORTINGET OG DOMSTOLENE

Utvalget vil nedenfor behandle enkelte sider av Barneombudets relasjoner til to sentrale forvaltningsorganer og til Stortinget. Barneombudet har i sitt arbeid kontakt med en rekke forskjellige forvaltningsorganer, sentralt og lokalt. Da det vil føre for langt å behandle ombudets forhold til dem alle, vil utvalget konsentrere framstillingen om Barneombudets forhold til vår eldste ombudsmannsorgan, Sivilombudsmannen, og det departementet Barneombudet sorterer under, Barne- og familiedepartementet. Avslutningsvis vil også Barneombudets forhold til domstolene bli berørt.

3.7.1 Forholdet til Sivilombudsmannen

Sivilombudsmannen er en nøytral og objektiv instans som utøver kontroll med forvaltningen, og som behandler enkeltsaker. Da Sivilombudsmannen ble opprettet, var det meningen at Sivilombudsmannen skulle styrke rettssikkerheten og være et supplement og et alternativ til andre kontrollordninger, og særlig til domstolenes kontroll med forvaltningen.

Før det klages til Sivilombudsmannen, må de administrative klagemuligheter være uttømt. Selv om ombudsmannen har en domstollignende oppgave, skal Sivilombudsmannen ikke avgjøre rettsspørsmål med bindende virkning. Sivilombudsmannen skal gjøre undersøkelser og si sin mening. Imidlertid forutsettes det at forvaltningen retter seg etter ombudsmannens uttalelser, hvilket den også gjør. Det har ikke vært nødvendig for ombudsmannen å anbefale søksmål for å få igjennom sin mening. Sivilombudsmannen undersøker avgjørelser i konkrete saker, og er derfor en ekstraordinær kontrollinstans.

Sivilombudsmannen har diskresjonær myndighet til å avvise saker. Det er viktig at denne brukes da institusjonen ellers raskt ville kunne utvikle seg til en ny regulær overprøvingsinstans. Da ville institusjonen også vokse og byråkratiseres, noe som neppe har vært meningen og som heller ikke anses ønskelig.

Sivilombudsmannen mottar ca. 2000 klager i året. Som regel klages det over forvaltningsvedtak. Sivilombudsmannen avgir uttalelse på grunnlag av klagen, eventuelt innhenter ombudsmannen selv saksdokumenter, men uten å forelegge saken for forvaltningen. I ca. 1000 saker avgis realitetsuttalelse, det vil si at ombudsmannen uttaler en mening om rettsspørsmål, om hvordan en sak burde ha vært behandlet. I mellom 250- 300 saker, har nærmere undersøkinger vært iverksatt, det vil si at saken har vært forelagt forvaltningen. En foreleggelse vil si at ombudsmannen stiller forvaltningen særskilte spørsmål til besvarelse. Forutsetningen for at ombudsmannen skal kunne gi uttrykk for kritikk av forvaltningen, er at forvaltningen har fått høve til å uttale seg til klagen, se ombudsmannsinstruksen § 6 første ledd siste punktum.

De fleste klager er rettet mot forvaltningens avgjørelser, men sivilombudsmannen tar også opp feil og forsømmelser med hensyn til saksbehandlingen. Formålet med Sivilombudsmannen er å forbedre forvaltningen. Sivilombudsmannen har liten tid til å ta opp saker av eget tiltak - dette er et område som har blitt liggende nede.

Barneombudet er en talsmann for barns interesser, som behandler enkeltsaker, ikke først og fremst som enkeltsaker, men som prinsippsaker. Barneombudet må betraktes som et forvaltningsorgan - en offentlig bevisstgjører når det gjelder barns interesser.

Sivilombudsmannen har pr. idag i praksis aldri henvist saker til Barneombudet, da Barneombudet ikke antas å utfylle de kontrollfunksjoner som Sivilombudsmannen utfører. Sivilombudsmannen behandler normalt heller ikke klager på Barneombudets uttalelser, selv om dette må kunne sies å ligge under Sivilombudsmannens arbeidsområde. Det er blitt påpekt at Barneombudets håndtering av Bjugn-saken kunne vært gjenstand for klage til Sivilombudsmannen. Det var en sak der Barneombudet agerte og ble kritisert for dette fra flere hold.

I forhold til Sivilombudsmannen er Barneombudets kompetanse avgrenset, jfr. instruksen § 4. Hvis en sak hører under Sivilombudsmannens kompetanse, må Barneombudet avvise saken. Det er ikke som for de andre forvaltningsombudene, der Barneombudet kan velge å ta saken under behandling selv.

Vi kan skille mellom to tilfeller. Det første er der Sivilombudsmannen allerede har gitt uttalelse i en sak. Her er regelen den samme i forhold til Sivilombudsmannen som i forhold til domstolene: Når Sivilombudsmannen har avgitt uttalelse, skal Barneombudet ikke uttale seg om lovligheten av et forhold, se instruksen § 7. Sivilombudsmannens uttalelse er altså bindende for Barneombudet. Derimot kan Barneombudet kritisere den faktiske eller rettslige tilstand uttalelsen avdekker. En forskjell mellom Sivilombudsmannen og domstolene, er at Barneombudet er avskåret fra å uttale seg allerede når en sak er brakt inn for domstolene. I forhold til Sivilombudsmannen gjelder regelen først når ombudsmannen har uttalt seg.

Det andre typetilfellet er der en sak faller inn under både Sivilombudsmannens og Barneombudets kompetanseområde. Sivilombudsmannen skal søke å sikre at det i den offentlige forvaltning ikke øves urett mot den enkelte borger (sivilombudsmannsloven § 3). Barneombudet skal fremme barns interesser i samfunnet. Forhold der forvaltningen ikke tar tilstrekkelig hensyn til barns interesser, kan lett tenkes å falle inn under begge lover. I forarbeidene til barneombudsloven drøftes det inngående hva som skal gjelde i slike tilfeller. Utgangspunktet var at man ikke burde ha konkurrerende kompetanseforhold, og at arbeidsområdet burde deles slik at hvert ombud fikk de saksområder de var best egnet til å behandle. Man ønsket ikke å gi Barneombudet enekompetanse på områder hvor Sivilombudsmannen hadde kompetanse.

I forarbeidene ble det pekt på at Sivilombudsmannen har en juridisk stab. Det ble derfor fastsatt at Sivilombudsmannen skal behandle saker som i det vesentlige angår lovanvendelses- eller saksbehandlingsspørsmål, også når et barn er part i saken. Når Barneombudet får henvendelser om slike saker, skal de henvises til Sivilombudsmannen, se instruksen § 4. Men i forarbeidene til barneombudsloven sa man også at det ofte vil være hensiktsmessig at Sivilombudsmannen ber om en uttalelse fra Barneombudet i forbindelse med behandlingen av slike saker.

Hvis Sivilombudsmannen avviser en sak, står Barneombudet fritt til å ta opp saken. Det samme må gjelde dersom det dreier seg om en skjønnsmessig avgjørelse som Sivilombudsmannen ikke finner er «klart urimelig» (jfr. sivilombudsmannsloven § 10 annet ledd) og derfor ikke kan kritisere. Barneombudet kan overprøve saken fullt ut, og må derfor kunne vurdere om avgjørelsen er uheldig uten at det foreligger kvalifisert urimelighet.

Saker som ikke i det vesentlige reiser lovanvendelses- eller saksbehandlingsspørsmål, kan Barneombudet behandle.

Sivilombudsmannens arbeidsområde omfatter bare den offentlige forvaltning. På andre områder - det vil si i saker mellom private - har Barneombudet kompetanse til å behandle saker om lovanvendelse og saksbehandling.

Dessuten kan Barneombudet kritisere den faktiske og rettslige tilstand Sivilombudsmannens uttalelse har avdekket. Her er risikoen for kollisjon liten, fordi Sivilombudsmannen i liten grad ser det som sin oppgave å komme med forslag til lovendringer eller andre generelle tiltak som oppfølgning av de saker ombudet har behandlet. Sivilombudsmannen har en mer passiv og domstollignende funksjon sammenlignet med Barneombudets barneaktivistiske linje.

I praksis har Barneombudet lagt meget stor vekt på arbeidet med prinsippsaker og høringssaker. Avgrensningen mot Sivilombudsmannen har derfor fått mindre praktisk betydning enn om Barneombudet hadde valgt å konsentrere seg om enkeltsaker.

Gjennom årene har Barneombudet henvist en god del saker til Sivilombudsmannen. Noen av de nyeste eksemplene er skolesaker der foreldre klager på lærerenes kvaliteter. Slike saker vil ofte høre under Sivilombudsmannens kompetanse. Barn og foreldre som henvender seg til Barneombudet vil derfor bli henvist videre til Sivilombudsmannen.

Et annet eksempel på samspillet mellom Barneombudet og Sivilombudsmannen kan hentes fra Omar-saken der Barne- og familiedepartementet hadde omgjort barnevernets vedtak om omsorgsovertakelse av fire somaliske barn. Barneombudet kom med kritikk av departementets saksbehandling. Men Barneombudet kunne ikke bringe saken inn for Sivilombudsmannen, fordi det bare er «den som mener å ha vært utsatt for urett» som kan klage til ombudsmannen (se sivilombudsmannsloven § 6). Men blant annet som følge av Barneombudets sterke kritikk, var Sivilombudsmannen blitt oppmerksom på saken, og ombudet valgte å ta den opp av eget tiltak. Ombudsmannens gjennomgang av saken endte med at ombudet kritiserte Barne- og familiedepartementets saksbehandling på flere punkter.

3.7.2 Forholdet til Barne- og familiedepartementet

Økonomisk og administrativt er Barneombudet en del av forvaltningen og er således underlagt Barne- og familiedepartementet. Det er for eksempel Barne- og familiedepartementet som forbereder de av Regjeringens lovforslag som angår Barneombudet. Det var således Barne- og familieministeren som la fram odelstingsproposisjonen der det ble foreslått å nedlegge Barneombudets råd. Barneombudsloven ble i sin tid fremmet av det tidligere Forbruker- og administrasjonsdepartementet. Barneombudets budsjett inngår i Barne- og familiedepartementets kapittel i statsbudsjettet. Det er videre Barne- og familiedepartementet som forbereder og gir innstilling til valg av barneombud. Selve utnevnelsen av barneombud er det Kongen i statsråd som foretar, men Barne- og familieministeren forbereder saken for statsråd. Kontorsjefen ansettes av Barne- og familiedepartementet. Barneombudet har med jevne mellomrom medarbeidersamtaler med departementsråden. De gangene det har vært reist spørsmål om ombudet har overtrådt lov eller instruks, er det Barne- og familieministeren som har innkalt ombudet til samtale.

Få av Barneombudets avgjørelser kan påklages. Men når en avgjørelse kan påklages (for eksempel hvis ombudet har avslått et krav om dokumentinnsyn etter offentlighetsloven) behandles klagen av Barne- og familiedepartementet.

Det er imidlertid vesentlige forskjeller mellom Barneombudets forhold til Barne- og familiedepartementet og et vanlig underordnet forvaltningsorgans forhold til sitt overordnede departement. Barne- og familiedepartementet har, som tidligere nevnt, ingen instruksjonsmyndighet over ombudet. Departementet har heller ingen myndighet til å bestemme hvilke saker ombudet skal arbeide med, hvordan ombudet skal arbeide, eller hvilke konklusjoner ombudet skal trekke.

Barneombudets stilling som frittstående og selvstendig organ, har av barneombudet selv blitt karakterisert som en «genial, men farlig konstruksjon» som gir Barneombudet mulighet til å være «uvøren og vågal». Selv om Barneombudet er å anse som et forvaltningsorgan, medfører det personlige engasjement hos de ansatte på kontoret at ombudet på mange måter kan sies å fungere mer som en interesseorganisasjon enn et statlig kontor.

I Barneombudets første periode (1981-1989) var kontakten med departementet (den gang Forbruker- og administrasjonsdepartementet) tilfeldig og sporadisk. I Barneombudets andre periode ble det etablert en regelmessig kontakt med departementet, og det skjer blant annet en gjensidig utveksling av informasjon om hva departementet og Barneombudet til enhver tid arbeider med.

Barne- og familiedepartementet og Barneombudet arbeider naturlig nok på flere felles områder innen barne- og ungdomspolitikken. Det kan dermed ligge et element av konkurranse mellom departementet og Barneombudet. Departementet og Barneombudet har imidlertid felles mål - de arbeider begge for å bedre barns og unges oppvekstvilkår og stilling i samfunnet forøvrig. Det pågår et nært samarbeid mellom ombudet og departementet om ulike prosjekter, og en stadig utveksling av kunnskap og synspunkter. Det skjer således en viss «overlapping» mellom Barneombudet og departementet på enkelte felter. Men for det første ligger det en vesensforskjell i det faktum at det er departementet som har det overordnede politiske ansvaret. For det andre arbeider Barneombudet og departementet ut fra ulike metoder og strategier, og kan dermed også utfylle hverandre innenfor samme område.

Barneombudet og departementet kan ha ulik oppfatning i barnepolitiske spørsmål, i løsningen eller prioriteringen av dem. Uenighet og debatt kan være et gode i seg selv, og kan vurderes som en del av en demokratisk prosess. En konstruktiv meningsutveksling kan være nyttig både for departementet og Barneombudet - og forhåpentligvis tjene til at barns interesser fremmes, og ikke «glemmes» i drakampen mellom voksne autoriteter. Dette forutsetter blant annet at begge parter anstrenger seg for å holde en åpen og god kommunikasjon.

Det kan i enkelte tilfeller synes uklart om Barneombudet arbeider «med» eller «mot» departementet. Det er imidlertid en av Barneombudets oppgaver å være kritisk vurderende overfor forvaltningen, herunder Barne- og familiedepartementet, dersom Barneombudet mener det er grunnlag for det. I praksis kan det være vanskelig for Barneombudet å kritisere forvaltningen uten å bli oppfattet som «ubehagelig». Samtidig kan det hevdes at hvis Barneombudet føles som et «problem» for forvaltningen, er dette kanskje uttrykk for noe av idéen med institusjonen. Det må likevel anses som viktig at kritikken blir fremmet på en måte som ikke unødig skjerper eventuelle konflikter og vanskeliggjør et nødvendig samarbeid.

Det første barneombudet ga uttrykk for dobbelheten i forholdet til departementene, spesielt det tidligere Forbruker- og Administrasjonsdepartementet i årsmeldingen for 1989:

«Mitt eget inntrykk etter samarbeidet med departementene er at bildet er blitt mer variert enn det var i etableringsfasen, hvis samarbeidet gjennom åtte år er et mål. Ser jeg tilbake er det lettere å se at samarbeidet med departementene generelt kunne vært bedre dersom ombudet hadde vært bedre orientert om planer og løpende arbeid med prosjekter. Slik det var, risikerte vi å komme med forslag til prosjekter som alt var under arbeid, eller foreslo endringer som var på gang. På dette punktet er det nok en fin balanse, i forhold til det enkelte departement, særlig FAD. På den ene siden ville det vært en fordel å være bedre informert og kunne trekke mere «i spann». På den annen side, med ansvar for å kritisere (positivt og negativt) nyttet det ikke å bli så nært knyttet til ett departement at Barneombudet ble identifisert med dette departementet» (1989:6-7).

I noen situasjoner kan det være vanskelig å trekke grensene for den kompetanse Barne- og familiedepartementet har i forhold til Barneombudet. Det kan i enkelte tilfeller være uklart hva som er et administrativt spørsmål, og hva som angår selve ombudsvirksomheten, eller hva som angår instruksbrudd og hva som skyldes at departementet mener at ombudet har opptrådt uheldig. Grensedragningen vil i stor grad bero på en konkret vurdering.

Et eksempel kan hentes fra ordvekslingen mellom statsråd Grete Berget og stortingsrepresentant Roy N. Wetterstad (uavhengig) i spørretimen 22. februar 1995. På bakgrunn av kritikken som ble rettet mot ombudet i en kjennelse i Bjugn-saken, stilte Wetterstad spørsmål om statsråden ville «vurdere Barneombudets stilling, eller foreta seg noe for å hindre at ombudet fortsetter å misbruke sin posisjon». Statsråden svarte blant annet:

«Det er viktig at Barneombudet ikke opptrer slik at det kan oppfattes som at ombudet tar stilling i vanskelige og konfliktfylte saker som ikke hører under ombudets ansvarsområde. Når det gjelder Bjugn-saken, kan jeg se at Barneombudet burde ha opptrådt med større varsomhet ut fra hensynet til alle sakens parter og den forestående domstolsbehandling. Denne vurdering har jeg også meddelt ombudet i møte med ombudet».

I et oppfølgende spørsmål spurte Wetterstad hva som ville skje dersom Barneombudet ikke var villig til å ta noen selvkritikk i saken. På det svarte statsråden: «Det er jo egentlig et hypotetisk spørsmål. Når jeg har sagt hva jeg mener og hva min oppfatning er i denne saken, forutsetter jeg også at det følges».

Dette spørsmålet gjaldt Barneombudets opptredeni Bjugn-saken. Det var ikke reist spørsmål om overtredelse av instruksen i denne sammenheng. Statsrådens uttalelse om at ombudet «burde ha opptrådt med større varsomhet», vil derfor ikke binde ombudet til å handle annerledes, men vil likevel være et signal som ombudet må ta til etterretning. Barneombudet hadde imidlertid ikke noen plikt til å følge statsrådens uttalelse i dette tilfellet. (Bjugn-saken er nærmere behandlet under pkt... nedenfor).

Et annet eksempel på Barne- og familiedepartementets kompetanse i forhold til Barneombudet, kan hentes fra statsråd Grete Bergets kommentar i en artikkel i VG 11. mars 1993 i forbindelse med Moksness-saken (om sakens innhold, se pkt. 3.7.5.1). Barneombudet hadde i denne saken blant annet uttalt at det var «skjellig grunn til å mistenke barnefaren for overgrep» og at «jenta må for all del ikke sendes ut av landet» (Dagbladet 13. november 1993), etter at saken var behandlet av domstolene i tre instanser. Statsråden hadde følgende kommentar til Barneombudets opptreden i saken i den nevnte artikkel i VG: «Vi har ikke instruksjonsmyndighet overfor barneombudet, ombudet har en fri stilling i systemet. Men vi var uenig i Torgersens råd tidlig i Moksness-saken» (..). Men jeg kan ikke irettesette ham, eller be ham om å oppføre seg slik eller sånn».

I dette tilfellet hadde Barneombudet kommet med uttalelser om lovligheten av et forhold som var avgjort av domstolene. Det må være nokså klart at ombudet her begikk et brudd på instruksens § 7. Statsråden hadde derfor her kompetanse til både å «irettesette» ombudet, og stille krav til ham om heretter å følge instruksen.

Utvalget vurderer det slik at mye av hensiktsmessigheten med barneombudsordningen vil stå og falle med de samarbeidgrunnlag og den felles målrettede innsatsen som ombud og departement makter å få i stand. Et godt samarbeid er derfor av vesentlig betydning (nærmere om dette i del IV).

3.7.3 Forholdet til Stortinget

Det er Stortinget som setter premissene for Barneombudets eksistens og virke, ved utformingen av barneombudsloven. Stortinget står fritt til å regulere ombudets organisasjon og arbeid, såfremt det skjer i lovs form. Selve regelen om ombudets uavhengighet, lovens § 5 annet punktum, kan Stortinget oppheve eller endre når de måtte ønske det. Stortinget kan også velge å oppheve ombudsmannsloven og nedlegge ombudet.

Ombudet kan ikke gå ut over de rammene loven setter. I denne sammenheng kan det derfor stilles spørsmål ved den tittelendring Barneombudet selv har foretatt. Ut fra ønsket om å styrke kontakten med ungdom, og for å markere sin rolle også for dem, har ombudet tatt tittelen «Ombudet for barn og unge», og utformet en ny logo med tanke på apell for ungdomsgruppen. De offisielle brevarkene har fortsatt «Barneombudet» i brevhodet. Og i de fleste offentlige brev presenterer ombudet seg fremdeles som «Barneombudet». I alle henvendelser til enkeltpersoner - og når forværelset svarer i telefonen - bruker man derimot tittelen «ombudet for barn og unge». Dette kan være uheldig, da det fører til forvirring, blant annet i media hvor det har vært brukt titler som «Barne- og ungdomsombudet» og «Ungdomsombudet».

Ombudet har her selv endret den tittelen som er tildelt ved en formell lov, og således gått utover sin kompetanse. Tittelendringen er «meddelt» Barne- og familiedepartementet. Men heller ikke departementet ville ha selvstendig kompetanse til å foreta en slik tittelendring, den måtte eventuelt skje i lovs form.

Som tidligere nevnt, driver Barneombudet en utstrakt informasjonsvirksomhet. Også stortingsrepresentanter henvender seg til Barneombudet for opplysning. Barneombudet blir ofte benyttet som «informasjonssentral» av Stortinget, og bruker mye tid på å betjene det politiske miljøet. Barneombudet har også ved enkelte anledninger direkte møter i Stortinget. Barneombudet tar ikke kontakt med enkeltpolitikere eller enkeltpartier på Stortinget, men forholder seg til komiteene eller partiene samlet, ettersom Barneombudet skal være en partipolitisk nøytral instans.

Det er bare statsråden som kan svare for Barneombudet i Stortinget. Barneombudet er derfor i realiteten uten politisk ansvar, men har likevel en politisk rolle og intervenerer i politiske prosesser.

3.7.4 Forholdet til domstolene

Barneombudet har kompetanse til å kritisere andre myndigheter. En viktig reservasjon fra dette følger av instruksen § 7 tredje ledd, der det heter at ombudet ikke skal uttale seg om lovligheten av et forhold når forholdet enten er avgjort av domstolene eller er brakt inn for domstolene til avgjørelse. Tilsvarende begrensninger gjelder også for de andre ombudene. Barneombudet kan likevel kritisere den faktiske og rettslige tilstand som domstolenes avgjørelse avdekker.

Det ombudet ikke skal uttale seg om, er selve lovligheten av forholdet. Det betyr ikke at ombudet ikke kan uttale seg om saken i det hele tatt. Hvis det for eksempel dreier seg om en sak om seksuelle overgrep, er ombudet selvfølgelig avskåret fra å uttale seg om skyldspørsmålet direkte, men må også være avskåret fra å uttale seg på en slik måte at uttalelsen kan ha innvirkning på skyldvurderingen. Derimot må ombudet kunne påse at barna får den nødvendige behandling og oppfølging. Dette kan imidlertid bli en problematisk balansegang. (Nærmere om om dette nedenfor, i forbindelse med Bjugn-saken).

Det ombudet kan kritisere, er den faktiske eller rettslige tilstand som domstolenes avgjørelse avdekker. Og dette kan i seg selv være viktig. Rettspraksis kan vise at barnas interesser ikke er tilstrekkelig ivaretatt i gjeldende lov, eller at rettssikkerheten ikke er god nok. Det vil i så fall være ombudets oppgave å arbeide for forandringer.

Selv om avgrensningen mot domstolene er den mest innlysende begrensningen i Barneombudets virkeområde, er det den av begrensningene som har reist flest spørsmål - og i praksis gitt grunnlag for mest kritikk. Vi skal se nærmere på to slike saker, nemlig Moksness-saken og Bjugn-saken. Sakene er ikke valgt ut fordi de anses å være representative, men som illustrasjon på ulike problemstillinger i forhold til Barneombudets engasjement i enkeltsaker. Begge sakene tiltrakk seg også stor offentlig oppmerksomhet og derfor har allmenn interesse.

3.7.5 To enkeltsaker

3.7.5.1 Moksness-saken

Moksness-saken dreide seg om en norsk kvinne (Sigrid Moksness) gift med en amerikaner og bosatt i USA og deres datter «Hege», født i 1987. I 1990 reiste mor og datter på ferie til morens familie i Norge. Mens de var her, fikk moren mistanke om at faren hadde begått seksuelle overgrep mot datteren. På denne bakgrunn våget hun ikke å reise tilbake til USA, og hun bestemte seg for å bli i Norge sammen med datteren. Faren krevde tilbakelevering av datteren med hjemmel i Haag-konvensjonen om internasjonal barnebortføring. Norge har tiltrådt denne konvensjonen, og er dermed bundet av dens regler. (Barneombudet avga høringsuttalelse i forbindelse med tiltredelsen, og uttalte at Haag-konvensjonen ville være et nyttig redskap for å hindre barnebortføring og sikre en rask og effektiv gjenforening). Konvensjonens hovedregel er at barn som blir ulovlig bortført straks skal sendes hjem, med unntak blant annet hvis det er alvorlig riskio for fysisk eller psykisk skade ved en slik hjemsendelse.

Sigrid Moksness hevdet at «Hege» måtte få bli i Norge, da det var farlig å sende henne tilbake til faren. Norske domstoler (i siste omgang Høyesteretts kjæremålsutvalg) mente imidlertid at det ikke forelå tilstrekkelig bevis for at faren hadde begått overgrep, og fastsatte at jenta skulle tilbake til USA. Saken fikk store oppslag i media, og Barneombudet var blant dem som ble mye sitert. Etter at saken var endelig avgjort av norske domstoler, uttalte Trond-Viggo Torgersen til Dagbladet 13. november 1991 blant annet:

«- Jenta må for all del ikke sendes ut av landet. Jeg vil på det sterkeste appellere til barnevernsnemnda i Sarpsborg om å beskytte barnet mot et slikt overgrep».

Videre heter det i Dagbladets oppslag:

«Barneombudet har satt seg godt inn i saken, og mener det er skjellig grunn til å mistenke barnefaren for overgrep mot jenta. Han mener det må gjøres nye medisinske og psykologiske undersøkelser for å få alle fakta på bordet».

Kort tid etter gikk Sigrid Moksness i dekning sammen med «Hege», fordi hun var redd for at «Hege» skulle bli hentet av politiet og tvangssendt ut av Norge. I mellomtiden reiste faren barnefordelingssak i USA, og fikk ved en midlertidig kjennelse daglig omsorg for datteren.

Barneombudet skrev deretter et brev til justisminister Kari Gjesteby (3. februar 1992). I brevet heter det:

«Det er helt klart i barnets interesse at saken får en snarlig løsning, og at fluktsituasjonen opphører. Barneombudets engasjement før og nå er å sikre at barnet beskyttes mot nye overgrep så langt råd er. Vi har hele tiden ment at saken må bli rettslig prøvet i USA, og at mor og barn må returnere dit. Men dette må skje under betryggende forhold for barnet, og da mener vi det beste ville være at norske myndigheter tar direkte kontakt med amerikanske barnevernsmyndigheter, for å komme frem til en ordning som sikrer barnet mot nye overgrep inntil straffesaken er rettslig prøvet.

Norge har ratifisert FNs konvensjon om barns rettigheter og har som nasjon sterke forpliktelser i så måte. Barneombudet mener at en utlevering uten kontakt med amerikanske barnevernsmyndigheter vil være i strid med FNs konvensjon om barns rettigheter, og viser i den forbindelse til artiklene 19 og 34.

Barneombudet ber om at Justisministeren straks griper inn i denne sak og sørger for at det opprettes kontakt mellom det norske barnevernet og tilsvarende myndighet i USA«.

Etter å ha vært i dekning i Norge og Sverige ble «Hege» til slutt funnet, hentet av politiet og sendt tilbake til USA. En representant fra barnevernet i Norge fulgte henne på reisen, og det ble tatt kontakt med barnevernet i USA. Etter at «Hege» var tilbake i USA, reiste Sigrid Moksness barnefordelingssak der. Under denne saken unnlot hun å ta opp incestanklagene, av bevismessige hensyn. Saken endte med at faren fikk foreldreansvar og daglig omsorg for datteren, mens moren fikk en begrenset samværsrett under tilsyn. Ved denne avgjørelsen la den amerikanske domstolen blant annet vekt på at Sigrid Moksness ikke hadde respektert norske rettsavgjørelser, og at hun i lang tid hadde holdt seg i dekning sammen med datteren.

Saken tok nå en ny vending. Under overskriften «Trond-Viggo får skylden» skrev VG 11 mars 1993 at farens advokat Sigurd Knudtzon mente at Trond-Viggo Torgersen (sammen med barnelege Helge Michalsen) hadde «et betydelig ansvar for at Sigrid Moksness i dag står i en uhyre svak posisjon i kampen om foreldreansvaret for sin datter». Sigurd Knudtzon hevdet at Barneombudet hadde opptrådt «ukorrekt som forvaltningsorgan» i denne saken.

I samme oppslag kommenterer Trond-Viggo Torgersen saken og sier at han «angrer og beklager», men at han ikke helt forstår kritikken. Trond-Viggo Torgersen innrømmet imidlertid at han burde vært mer forsiktig med å uttale seg, men begrunnet sine uttalelser i saken med at «alt skjedde så fort».

Moksness-saken er et eksempel på en enkeltsak hvor Barneombudet klart overskred sin kompetanse i forhold til domstolene. Barneombudet opptrådte klart i strid med instruksens § 7 da ombudet uttalte at det forelå skjellig grunn til å mistenke faren for overgrep og at «Hege» ikke måtte sendes ut av landet, etter at saken var behandlet av domstolene i tre instanser. Moksness-saken illustrerer også den vanskelige balsansegang Barneombudet står overfor dersom ombudet ønsker å engasjere seg i en pågående sak, og må handle raskt for å ha noen påvirkningskraft. Dersom ombudet går ut og uttaler seg før saken er tilstrekkelig opplyst, vil også faren for feilvurderinger i stor grad være tilstede. Det kan i denne sammenheng være grunn til å framheve at instruksen krever at en sak skal være så godt opplyst som mulig før ombudet uttaler seg (§ 6). Saken er et eksempel på at Barneombudets utspill i første omgang synes å fremme et barns interesser, men senere kan vise seg å ha motsatt effekt. Vi kommer tilbake til denne saken i vurderingen av Barneombudets medieprofil. ( pkt. 4.1.11).

3.7.5.2 Bjugn-saken

Når det gjelder Barneombudets rolle er det mange paralleller mellom Bjugn-saken og Moksness-saken. Faktum i Bjugn-saken tør være relativt velkjent. I februar/mars 1992 oppsto det rykter om at det hadde skjedd seksuelle overgrep mot barn i en barnehage i Bjugn. Ei jente i barnehagen oppga barnehageassistent Ulf Hammerns navn. Etterforskning ble igangsatt, og 13. mars 1992 ble Ulf Hammern avhørt og fra samme dag suspendert fra stillingen som barnehageassistent. 12. oktober ble barnehageassistenten varetektsfengslet av forhørsretten, men etter kjæremål ble han løslatt av lagmannsretten 19. oktober. 22. oktober ble Ulf Hammern på nytt fengslet. Saken hadde allerede fått store medieoppslag. 21. oktober var VGs førstesideoppslag:

«Foreldrene til de sex-misbrukte i barnehage: Hjelp våre barn, Trond-Viggo! Trond-Viggo Torgersen har et kjent og kjært ansikt. Derfor planlegger vi å be ham om å komme og hjelpe barna våre. Dette sier faren til en fire år gammel gutt som skal ha blitt voldtatt av den 43 år gamle sex-siktede barnehageassistenten».

Dette var en av mange oppfordringer Barneombudet fikk om å engasjere seg i Bjugn- saken, og dagen etter reiste barneombudet til Bjugn. Formålet var å få nærmere innblikk i saken og å sørge for at barnas interesser ble ivaretatt. Først hadde ombudet et møte på kommunehuset med representanter fra det lokale hjelpeapparatet, politiet, kommunens politiske ledelse og fylkesmannen. På møtet ble det orientert om saken, og drøftet hva som kunne gjøres for å hjelpe barna i den vanskelige situasjonen som var oppstått. Deretter reiste ombudet til Botngård barnehage, der barn og foreldre var invitert til et uformelt møte.

Dagbladet hadde dagen etter følgende overskrift: «Trond Viggo tror på barna». I VG var overskriften: «- Jeg er ikke i tvil om at barna snakker sant». Fra NTB kom meldingen: «Barneombudet er overbevist om overgrep». Til VG uttaler Trond-Viggo Torgersen:

«- Jeg er ikke i tvil om at barn snakker sant når de snakker på denne måten.

Barneombudet avviser at uttalelsen er en domfellelse av den siktede barnehageassistenten, som nekter all skyld... Jeg sier ikke hvem som er overgriper eller hvor mange barn det gjelder. Men det ser ut til at det fremdeles er barn som ikke har fortalt historien sin».

På samme side uttaler Ulf Hammerns forsvarer, Christian Wiig, blant annet:

«- Barneombud Trond-Viggo Torgersen har stemplet og forhåndsdømt min klient, dersom ombudet har uttalt seg som gjengitt i media. (...) -Det er uten betydning at Torgersen sier ombudet ikke har uttalt seg om hvem overgriperen er. I denne saken har vi en eneste siktet».

Blant de mange og store overskriftene Bjugn-saken fikk, omhandlet mange Barneombudet. Ombudets uttalelser ble gjentatt og gjentatt. Noen mente at det var korrekt av ombudet å dra til Bjung og å støtte barna, og at det var barna i Bjugn som hadde størst behov for en talsperson i denne situasjonen. Andre mente ombudet hadde gått utover sin kompetanse, blandet seg inn i domstolenes virksomhet og forhåndsdømt Ulf Hammern. Fra flere hold ble det reist krav om at Trond-Viggo Torgersen måtte gå av som barneombud. Reaksjonene kom til uttrykk i avisoppslag, ledere, leserinnegg og brev og telefoner til Barneombudet.

Barneombudet forholdt seg ettervert taus, og kommenterte ikke Bjugn-saken igjen før 2. oktober 1993 i et program i Ukeslutt i NRK P1. Det ombudet uttalte i programmet, ble oppsummert slik i en NTB-melding hvor det blant annet heter:

«Barneombud Trond-Viggo Torgersen tar ikke selvkritikk for måten ombudet har opptrådt på i Bjugn-saken. Ombudet har tidligere konkludert med at det har skjedd overgrep i den vesle bygda. I et intervju med NRK-Ukeslutt sier ombudet at ombudet fortsatt tror på barna i Bjugn. På tross av at siktelsene mot seks av de sju siktede i Bjugn-saken er frafalt sier Torgersen følgende: - Vi kan aldri vite hva som egentlig har skjedd. Dette er noe som har skjedd mellom en voksen og et barn. Barnet forteller historien på sin måte, og den voksne forteller historien på sin måte. Man må ta begge parter like seriøst, og det betyr at man også må tro på barna, sier Trond-Viggo Torgersen».

På nytt skapte Barneombudets uttalelser sterke reaksjoner. Forsvarsadvokater, politikere og andre begynte igjen å snakke om forhåndsdømming. En av de tidligere siktede i Bjugn-saken ble referert på forsiden av VG 3. oktober: «Ti stille, Trond-Viggo» var hans tydelige budskap. Trond-Viggo Torgersen selv mente radioprogrammet var klippet slik at det ikke ga riktig uttrykk for hva ombudet egentlig hadde sagt. Ombudet mente å uttale seg om seksuelle overgrep på generelt grunnlag, og ikke ta særskilt opp Bjugn-saken. Dette ble imidlertid imøtegått av programlederen, som skrev et leserbrev som ble tatt inn i mange aviser.

4. oktober 1993 ble Torgersen innkalt på møte med Barne- og familieministeren for å forklare seg om sine uttalelser. «Jeg synes det var uheldig å kommentere Bjugn-saken nå, men utover dette oppklaringsmøtet vil ikke saken få noen konsekvenser for Barneombudet,» sa statsråd Grete Berget etter møtet.

Etter dette forholdt Barneombudet seg igjen taus om Bjugn-saken. Ombudet kommenterte ikke straffesaken mot Ulf Hammern, hverken under saken eller etter at frifinnende dom var avsagt. Men i boka «Hva skal vi tro? Etter Bjugn-saken», (red. Hilde Haugsgjerd), skriver Trond-Viggo Torgersen om «Da Barneombudet kom til Bjugn». Her tar ombudet tar blant annet fatt i de mange presseoppslagene som kom etter de få uttalelsene ombudet kom med. Under overskriften «Mediene som haltende budbringere» skriver ombudet blant annet:

«Dette er av mange debattanter blitt tolket dithen at Barneombudet mener at alle uttalelser fra barn om seksuelle overgrep tilfredsstiller juridiske krav til virkelighetsbeskrivelse, noe enhver som har litt erfaring med barn vil skjønne er en feiltolkning. Denne mistolkningen har det vært svært vanskelig å rette opp, selv med utallige presiseringer. Nye fortolkninger i retning av at Barneombudet mener at alt barn sier er sant, dukket også stadig opp. Å legge slike unyanserte meninger i munnen til en talsperson for barn, er med på å undergrave barns troverdighet. ( ....). Det er likevel bemerkelsesverdig å se hvor få andre som har forsvart barnas interesser i løpet av sakens gang. Mens forsvarsadvokatene har hatt frihet til å torpedere innholdet i barnas historier, har de som har vært involvert på barnas side hatt taushetsplikt. (...). Min største bekymring rundt egen rolle i Bjugn-saken er ikke knyttet til det jeg faktisk sa og gjorde, men til det jeg ikke fikk sagt og gjort. Det stoppet seg selv fordi mine utsagn ble tatt for å være vitneutsagn i rettssaken og ikke bidrag fra en person og et kontor som har som lovhjemlet og eneste oppgave å være talsperson for barn».

Den voldsomme pressedekningen av Bjugn-saken gir inntrykk av at Barneombudet spilte en svært aktiv rolle og stadig kom med uttalelser i media. Objektivt sett hadde Barneombudet en mer beskjeden funksjon i saken enn det man kunne få inntrykk av i mediene. Ombudet holdt to møter i Bjugn, to pressekonferanser, og ble intervjuet i Ukeslutt. På bakgrunn av dette ble alle mediaoppslagene laget - og på bakgrunn av dem igjen kom all kritikken som ble reist mot ombudet. Men som følge av dette kom Barneombudets engasjement til å få stor oppmerksomhet og derigjennom en betydelig problematiserende rolle.

I den offentlige debatt og i pressen er det framkommet en rekke synspunkter på Barneombudets opptreden i Bjugn-saken. Men fra offisielt hold er det aldri blitt konkludert med at ombudet gikk utenfor sin instruks. To ganger var ombudet kalt inn på møte i Barne- og familiedepartementet. Det første møtet gjaldt ombudets påståtte løfte om penger til Bjugn. Ombudet og departementet var enige i at dette lå utenfor ombudets kompetanse. Det andre møtet gjaldt ombudets uttalelse i Ukeslutt. Barne- og familieministeren konkluderte etter møtet med at intervjuet var gitt på et lite passende tidspunkt. Men hun mente ikke at ombudet hadde brutt sin instruks. Dette ga statsråden også uttrykk for i Stortingets spørretime (jfr. ovenfor om forholdet mellom Barneombudet og Barne- og familiedepartementet).

I Riksadvokatens gjennomgang av Bjugn-saken blir Barneombudets møte i Bjugn nevnt, men Riksadvokaten unnlater å fremme kritikk mot ombudet.

I kjennelsen som gir de tidligere siktede erstatnig (Fosen forhørsrett 3. februar 1995) går dommeren detaljert gjennom alle faser i Bjugn-saken. Om Barneombudet heter det:

«Senere på høsten kom Barneombudet - etter rettens oppfatning svært ubetenksomt - på besøk til Bjugn og holdt møter med såvel barn og foreldre som kommune og hjelpeapparat, og bygget kraftig opp under foreldrenes oppfatning om hvorledes de skulle te seg overfor barna».

Dommerens vurdering går på om det var fornuftig av Barneombudet å reise til Bjugn, ikke om ombudet hadde lov til å gjøre det.

Det kan på bakgrunn av dette fastslås at Barneombudets opptreden i Bjugn-saken ikke medførte brudd på instruksen, slik som i Moksness-saken. De store presseoppslagene Barneombudet får når ombudet engasjerer seg i en enkeltsak som trekker såvidt stor offentlig oppmerksomhet som Bjugn-saken, og faren for feilsitering og repetisjon av uttalelser, må innebære et signal til Barneombudet om å utvise større forsiktighet i liknende tilfeller. Generelt vil det være en fordel å opptrå med stor varsomhet i saker som er under etterforskning og hvor barn er involvert, også i perioden før det blir tatt ut tiltale, se også pkt. 11.4.1.1 i del IV.

4 Barneombudet og omverdenen

4.1 BARNEOMBUDET OG MEDIENE

Nedenfor vil utvalget utrede Barneombudets relasjon til mediene, ombudets rolle som medieaktør og vise noen utviklingstrekk, samt presentere noen av de kompliserte spørmål som temaet reiser med eksempel fra en konkret sak.

4.1.1 To profiler

I perioden fra 1981 og fram til i dag er det to personer og to profiler som har preget Barneombudet. De to profilene faller i hovedsak sammen med skifte av den person som har innehatt stillingen som barneombud. Den første bygde opp Barneombudet som institusjon - faglig og administrativt; den andre brukte sin posisjon til større synliggjøring og bredere innspill i den offentlige meningsutvekslingen. De to ombudsrollene har vært komplementære, men fulgt etter hverandre i tid. De to barneombudene har vært forskjellige personer med ulike offentlige profiler og ulik tilgang til medier. I det daglige arbeidet fra 1981 har kontinuiteten likevel vært større enn forskjellen i profilene tilsier.

Men det er mer enn et spørsmål om person og personlig profil; det er også et spørsmål om en forandret mediesituasjon, en endret dagsorden og endrete mekanismer for setting av dagsorden i samfunnet og politikken. For å utøve en så åpen funksjon i samfunnet som Barneombudet skal, kan det neppe skje uten å ta hensyn til mediesituasjonen. Siden 1981 har det også vært store forandringer i den lokale og sentrale forvaltningsmåter å arbeide på, og et eget barne- og familiedepartement er blitt opprettet.

Siden Barneombudet ble etablert, har massemediene endret seg både kvantitativt og i presentasjonsformer. Det har også påvirket de politiske kanalene og måtene samfunnets dagsorden blir satt opp på, og dermed også rammevilkårene for ombudets arbeid. Massemedienes bilde av Barneombudet og interessen for barneombudsinstitusjonen har endret karakter. Barneombudet har også endret sitt forhold til massemediene fra å være en informasjonskanal om arbeidet, til å være en database og gjennom medieutspill aktivere mediene.

Barneombudet har flyttet oppmerksomheten fra lover og forvaltning til hverdagslivets problemer, og samtidig lagt stadig større vekt på å delta i den offentlige debatt gjennom massemediene. Spørsmålet som kan reise seg er om forvaltningskanalen og mediekanalen lar seg kombinere i lengden uten tap av posisjon og legitimitet, og uten at jobben som barneombud blir fylt av en person som primært behersker mediekommunikasjon.

4.1.2 Den politiske arena rundt Barneombudet

Som tidligere beskrevet, vedtok Stortinget 17. februar 1981 å opprette Barneombudet med 46 mot 41 stemmer. Flertallet var Arbeiderpartiet, SV og Venstre. Mindretallet var Høyre, Senterpartiet og Kristelig Folkepartiet. Fremskrittspartiet var ikke representert på Stortinget i denne perioden. Stortingsdebatten fulgte de samme sporene som innstillingen fra Sosialkomiteen, men tonen var skarpere - både fra tilhengere og motstandere av Barneombudet. Den polemiske temperaturen var høyest i spørsmålet om Barneombudet i forhold til foreldrerett og familieansvar. Flertallet støttet seg til Regjeringens proposisjon, men fokuserte også på hva Barneombudet ikkeskulle involvere seg i. Mindretallet argumenterte tosidig: Ordningen med Barneombudet ville bli et skuebrød, men det kunne også komme til å true foreldreansvaret og undergrave (de tidligere) barnevernsnemndene og andre lokale instanser.

Den offentlige debatten om opprettelsen av Barneombudet var sterkt politisert. For Arbeiderpartiets kvinner var dette en viktig merkesak som markerte at en prioriterte barne- og familiepolitikk høyt, og at barn og familie ikke kom i skyggen av arbeidet for likestilling mellom kjønnene. Saken var også viktig for de borgerlige partiene, ettersom «vern om familien» var et politisk felt som på flere måter hadde vært en borgerlig prioritet.

I ettertid er det påfallende at forholdet mellom Barneombudet og massemediene var fraværende i debatten. Bare en representant (Liv Aasen) var inne på det, og hennes perspektiv var Barneombudet som overvåker av massemediene og ikke som deltaker. Hun mente at myndighetene måtte være aktive for å informere om barns retter og behov «både i undervisningsinstitusjonene, på arbeidsplassen og ved informasjonsmateriale til hjemmet. Våre massemedier blir her viktige formidlere av informasjon. Og Barneombudet skal følge kritisk med i denne informasjonsvirksomhet».

Til å ha vært så sterk og profilert, stilnet den politiske striden om Barneombudet raskt av, bortsett fra Fremskrittspartiets konsekvente motstand. Samtidig stilnet også den politiske interessen for Barneombudet. Institusjonen hadde sine anonyme poster på departementets budsjett, mens Stortingets interesse for barnepolitikk rettet seg mot barnehager.

Barneombudet var innvilget en slags «prøveperiode», og da den var over, hadde også interessen for ombudet lagt seg. Den politiske markeringen av barne- og familiepolitikk fikk andre prioriteringer, særlig barnehageutbygging. De potensielle motsetningene, mellom Barneombudet, barnevernsnemder og foreldreansvar slik de ble skissert i stortingsdebatten, viste seg heller ikke å være aktuelle. Dessuten ble barns oppvekstvilkår formelt inkludert i planlegging og kommunal forvaltning, og den stadig sterkere satsing på barnepolitikk resulterte i opprettelsen av et eget barne- og familiedepartement. Barneombudet hadde på mange måter levd opp til de positive forventningene og styrt unna de negative politiske provokasjoner.

Den politisk interessen økte ved skifte av Barneombud i 1989. Valget av en kjent medieperson som det nye ombudet, vakte oppmerksomhet i mediene noe som også påvirket Stortinget. Det ga utslag både i økt budsjett, merknader i budsjettinnstillingen og budsjettdebatten, og spørsmål i Stortingets spørretime. (jf. vedlegg. II).

En grunn til skifte av stemning var også at det foregikk et meget betydelig generasjonsskifte blant kvinnelige stortingsrepresentanter i Høyre, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet. De som tegnet partiets profil mot slutten av åtti-tallet, var mindre fortrolig med de perspektiver og den retorikk som preget forgjengerne i Stortingsdebatten da Barneombudet ble opprettet i 1981.

Det kan også bemerkes at Barneombudet heller ikke har blitt noe «lydig» organ for departement og regjering. Men her gjelder regelen om at jo mer aktiv en fristilt og kritisk røst er, jo mer vil skytset kunne bli rettet mot den ansvarlige regjering. Derfor kan opposisjonspartiene alltid hente ammunisjon fra en instans som Barneombudet.

4.1.3 Massemediene og dagsorden

Lokal og sentral forvaltning har endret sine arbeidsformer i løpet av de fjorten årene Barneombudet har eksistert. Kommunene har fått klarere oppgaver i barne- og ungdomspolitikken, men også større frihet til å prioritere og organisere sine aktiviteter. Både som politisk interessefelt og forvaltningsområde er barne- og familiepolitikken blitt mer sentral, noe som også bekreftes ved opprettelsen av et eget barne- og familiedepartement.

Samtidig har det norske mediebildet endret segt. Avisene har frigjort seg fra politiske lojaliteter og kjemper om saker og nyheter på det samme markedet. Monopolet er borte i eteren, og NRK ligger i hard konkurranse med andre kanaler om seere og lyttere. Det finnes ikke lenger en felles mediedagsorden og en autorisert kanal der noen har krav på plass i kraft av sin offentlige posisjon.

Moderne medier bruker de klassiske tabloidvirkemidlene i sitt utvalg og presentasjon av stoffet: Underholdning, personifisering, tilspissing og dramaturgisering. Den gode mediehistorien skal fange opp en enkeltsak eller en enkeltskjebne og vinkle det allmenne gjennom denne saken. At en sak eller et saksområde er viktig, er ikke grunn til at det kommer på medienes dagsorden. Det må i tillegg finnes en medievennlig vinkel som kan fange mange lesere, seere og lyttere. En viktig del av denne dramaturgien er å vinkle saker mot helter og skurker, offer og ansvarlig, den forsømte og redningsmannen. Den som gir seg inn på å spille med i slike mediespill, kan ikke velge sin presentasjon fritt, for mytene fanger.

Forholdet mellom medier og den politiske prosess har også endret seg. Mediene har blitt viktigere for den politiske dagsorden. En sak vokser oftere inn i politikken og krever sin løsning mer gjennom medieoppmerksomhet, enn via den anonyme gangen gjennom partilag og forvaltningsapparat. Politikken er preget av utspill, som ofte er prøveballonger for å teste ut om de har mediekraft til å vinne fram i opinionen.

Interesseorganisasjoner og lobbyister arbeider som før mot politiske fora og forvaltning, men de går oftere gjennom mediene for å fange eller kreve oppmerksomhet - gjerne ved hjelp av profesjonelle informatører. Den offentlige debatt blir på mange måter drevet av representanter for frivillige organisasjoner, interesseorganisasjoner eller etater og institusjoner. Og ofte er det en forutsetning for at en sak eller et saksområde skal komme på den politiske dagsorden at den først har vunnet fram på medienes dagsorden.

Den store forskjellen mellom intensjon og dagens realitet er Barneombudets plass i mediebildet. Etter 1989 har det vært en øket oppmerksomhet mot Barneombudet, og ombudets deltakelse i den offentlige debatt har fått en ny karakter. Selv om basis er i et solid faglig arbeid ved Barneombudets kontor, er det mediesynliggjøringen som tegner det offentlige bildet av Barneombudet i dag.

4.1.4 Mediene i fokus

I de senere år har Barneombudet stadig mer benyttet medier, særlig dagspressen, for å gi informasjon om Barneombudets virksomhet til publikum og for å «vekke» myndigheter og andre til å handle til beste for barna. Utvalget ønsket å se nærmere på om Barneombudets bruk av medier som virkemiddel er hensiktsmessig i forhold til målet for ombudets virksomhet. Spesielt var det av interesse å se nærmere på hva slags mediestrategi Barneombudet benytter, hvordan ombudet framstår i medier, herunder hvilket bilde publikum får av denne institusjonen via mediene. Videre var det ønskelig å få en vurdering av hvilken innvirkning Barneombudets bruk av mediene har på Barneombudets funksjon og rolle som samfunnsinstitusjon og som talsmann for barna.

Det kan hevdes at en av de største kontekstuelle endringer som har skjedd i samfunnet i den perioden Barneombudet har eksistert, har foregått i mediene. Forandringene i mediene har virket inn på institusjoner som ellers ikke har endret seg. Den virkelighet som formidles gjennom mediene, er derfor helt avgjørende for hvilken kunnskap publikum får om faktiske forhold.

4.1.5 Barneombudet og mediene i et bytteperspektiv

I forskning om medienes innflytelse står byttemodellen sentralt. Den gir en beskrivelse av relasjonen mellom nyhetskilder - medier - og publikum. Man kan tale om at det er et bytteforhold mellom kilde og journalist ettersom journalisten er i besittelse av en kanal som kilden er avhengig av for å nå ut med sitt budskap, og kilden er i besittelse av informasjon som journalisten er interessert i å formidle. Bytteforholdet til kildene er basert på den publikums-oppmerksomhet mediene kontrollerer, og bytteforholdet til publikum er basert på den informasjon som mediene har innhentet hos informasjonskildene. Det vil derfor i alt samarbeid med ulike medier være naturlig for en kilde å favorisere det mediet som kan tilby best publisitet. Journalisten på den annen side, vil favorisere den kilden som har nyhetens interesse.

De fleste kilder har bestemte hensikter i møtet med journalistene, om ikke annet så for å tilfredstille sin «personlige forfengelighet». Men det er særlig to forhold som vil være avgjørende for kildens interesse hva gjelder publisitet. Det ene er kildens arbeidssituasjon, som definerer forholdet til allmennheten, og det andre er kildens muligheter til å nå ut til sine målgrupper på andre måter. Fra journalistenes perspektiv vil interessen for kilden også avhenge av særlig to forhold: Publikums antatte behov og interesse for kildens informasjoner og mediets egne ressurser til å overvåke kilden. Bytteforholdet mellom journalist og kilde avhenger med andre ord av et sammenfall mellom kildens målgrupper og mediens publikum. Desto større dette sammenfallet er, desto hyppigere vil utvekslingen av tjenester mellom partene være.

Her kan også bemerkes at når det gjelder partene i bytteforholdet, er det mediet, ikke så mye journalisten som møter kilden. Men personlige egenskaper og ferdigheter hos journalisten spiller en betydelig rolle når det gjelder hans/hennes rolle vis-a-vis kilden. På tilsvarende måte er også kilden representant for bestemte interesser, og det er derfor organisasjonen snarere enn personen som møter mediet.

I mediesosiologien tales det gjerne om kildestrategi. Det innebærer at kildene selv opererer som regissører på den «massemediale arena» ved at kildene kontrollerer den informasjon som journalisten vil være interessert i, og dermed representerer et maktpotensial.

Byttehandlinger mellom journalist og kilde må også selvsagt ses i lys av den virkeligheten som mediene opererer innenfor. Det er derfor relevant å knytte bytteperspektivet til konkurransen mellom mediene, med andre ord til medienes markedsposisjon, deres publikum og ekspansjonsmuligheter. Journalistens styrke i samhandlingen med en kilde er derfor helt klart influert både av markedsposisjonen og nedslagsfeltet til det aktuelle mediet. Kildenes styrke er imidlertid også avhengig av dens egen «markedsposisjon». Noen kilder vil besitte en så suveren posisjon at de ikke behøver særlig strategisk kompetanse for å oppnå publisitet. Men for å få oppmerksomhet akkurat i den form de ser seg tjent med, vil de likevel tjene på å beherske spillet.

En annen form for kildekompetanse ligger i det som kan omtales som elitekildens definisjonsmakt. Men i samhandling med elitekilden er journalisten på ingen måte avvæpnet, men har mulighet til å utøve definitorisk motmakt. Mediene tar aktive initiativ i definisjonsstriden ved å utfordre kildene til å svare. På den måten kan mediene sies å inneha en dobbeltrolle som både arena og aktør, og kan i rollen som aktør ha interesser som går på tvers av kildens. Journalistene har også makt over kilden i den forstand at de kan spille ulike kilder opp mot hverandre. Journalisten kan også nedgradere eller utdefinere kilden. Grunnet konkurransen mediene imellom forutsetter et slikt «virkemiddel» at den samme formen for utdefinering også finner sted i andre medier. Det handler med andre ord om ulike former for mediestrategisk kompetanse hos kilden såvel som hos journalisten. Det å bruke mediene som kanal for politisk innflytelse krever bestemte arbeidsformer. At kilden kjenner til spillets regler er således en nødvendighet når det gjelder å fange medienes oppmerksomhet.

Det som kan omtales som den gode kildengjør ofte arbeidet lettere for journalisten. Dette er en kilde som snakker et oppslagsvennlig språk og kan levere et pretypifisert nyhetsstoff. Rikssynseren er et eksempel på den gode kilde, vel å merke før han brennes ut og ansiktet hans ikke lenger selger. Kilden kan imidlertid også bli så suveren at han har makt til å styre mye av informasjonen etter egne interesser.

Byttemodellen kan være et relevant redskap når man skal studere forholdet mellom Barneombudet og mediene. Et fellestrekk for både ombud og medier er at de begge er avhengige av å opptre aktivt i forhold til sine omgivelser. Journalistene må innhente stoff som trekker til seg oppmerksomhet og publikum. Mens Barneombudet på sin side må informere sine brukere om virksomheten. Likeledes må de sette saker som omhandler barn og unge på beslutningstakernes dagsorden. Man kan derfor tenke seg forholdet mellom deltakerne i kommunikasjonsforholdet som en forhandlingssituasjon eller som et bytteforhold. Barneombudet knytter forbindelser med mediene og bytter informasjon mot publisitet.

Barneombudet er uten beslutningsmyndighet og derfor avhengig av å ha et godt forhold til mediene, slik at disse kan benyttes som kanal ut til folket; brukere av ombudet såvel som beslutningstakerne. Barneombudets forhold til allmennheten gjør i mange tilfeller mediene til et nødvendig arbeidsverktøy, men det er viktig å understreke at mediene ikke er en absolutt nødvendighet for ombudets arbeid. Barneombudet har også muligheter til å nå ut til sine målgrupper på andre måter. Dessuten vil Barneombudets interesse for mediet henge sammen med mediets publikumsressurser. Barneombudet kan antas å favorisere en byttehandel med store framfor små aviser.

Det kan hevdes at det i utgangspunktet er organisasjonen mer enn personen som møter mediet. Det er imidlertid ikke sikkert at dette er en fullgod beskrivelse av forholdet mellom Barneombudet og mediene. Dette behøver imidlertid ikke skyldes denne relasjonen spesielt, men kan være et eksempel på en allmenn utvikling i mediene som har beveget seg i retning av det personifiserte både med hensyn til kilde og journalist.

4.1.6 Tendenser i utviklingen av Barneombudets forhold til mediene

4.1.6.1 Perioden 1981 til 1989

De første årene var det bestemt at informasjonsvirksomheten og mediekontakten skulle gå gjennom Statens Informasjonstjeneste (SI), som skulle være behjelpelige med å formulere pressemeldinger og sette Barneombudet i forbindelse med kontaktpersoner i mediene. Men ordningen viste seg å være personavhengig og til tider utilfredstillende. Kontoret formulerte derfor tidvis sine egne pressemeldinger som ble sendt ut gjennom SI. Etterhvert erfarte man at pressemeldinger ikke alltid var den mest effektive metoden, og at det var behov for mediekompetanse på kontoret.

I etableringsfasen var mye av presseomtalen relatert til Barneombudets arbeidsoppgaver, ettersom en ny etat har nyhetens interesse. Det første året Barneombudet var i virksomhet, ble det registrert 1600 argusklipp der ombudet var nevnt. Etterhvert som nyhetens interesse stilnet, falt tallet i årene fram til 1988, men lå gjennomgående mellom 1000 og 1500 registreringer. I 1988 ble det registrert 1800 omtaler i pressen.

Barneombudet la med hensikt opp til et relativt passivt forhold til mediene, og uttalelser fra ombudet ble fanget opp av journalister gjennom postjournalen. En av grunnene til den lave medieprofilen kan skyldes den politiske uro som var rundt opprettelsen av Barneombudet, og engstelsen for unødig å provosere via medier som var oppatt av sensasjoner og kriser. I steden satset Barneombudet på pressemeldinger om sentrale saker, og artikler publisert i fagpressen.

Etterhvert erfarte ombudet vanskeligheter med å få pressedekning av mer generell karakter. Presseomtaler ble mer koplet til saker som ombudet tok opp enn til Barneombudet som instans. Debatten om for eksempel «rising» av barn førte til mye omtale og debatt. I årsmeldingene ble det stadig påpekt at det var vanskelig å få en bred dekning av saker av mer generell karakter som ombudet behandlet. Selv om enkelte saker ble fulgt opp av lokalpresse og lokalradio, ble det uttrykt et behov for at kontoret skulle innta en mer aktiv rolle overfor pressen.

Fra ombudets side har det hele tiden vært understreket at mediene utgjør sentrale informasjonskanaler både når det gjelder å spre opplysning om institusjonens virksomhet og når det gjelder å reise debatt om viktige saksområder. I ombudets årsmelding for 1985 ble problemet med å slippe til i NRK berørt. Barneombudet hadde ikke vært med i større fjernsynssendinger:

«Dette er lite gledelig, da fjernsynet når ut til store grupper av folket (også barn) som annen informasjon ikke når fram til. For å gi kunnskap om Barneombudet ville det være viktig å kunne nå ut gjennom programposter for barn og unge. Barneombudet vil derfor prøve å øke og styrke kontakten med fjernsynet i tiden som kommer».

Arbeidet førte ikke til særlige resultat, og også i 1988 het det i årsmeldingen at Barneombudet har «hatt vanskeligheter med å vinne innpass i NRKs programmer».

Ombudet måtte satse på andre kontakt- og informasjonskanaler enn gjennom massemediene. Institusjonelle kontakter med offentlige organer ble etablert, og høringsuttalelser til offentlige meldinger og planer sto sentralt i Barneombudets arbeid. Det ble holdt mange foredrag, og kontakten med forskningsmiljøene ble bygget ut. Barneombudet utviklet seg til en «informasjonsbase» om barns levekår. Barneombudet fikk også de første årene en rekke henvendelser fra barn på bakgrunn av de «telefontimene» eller «barnetelefonene» som ble opprettet i lokalpressen, når ombudet reiste rundt om i landet. Dette ga også barna mulighet til å stille spørsmål direkte til Barneombudet.

Det første barneombudet var en offentlig relativt ukjent person. Hun hadde ingen sentral plass som «synser» i offentligheten da hun begynte sitt arbeid som barneombud - det vil si en person som mediene vender seg til for å få kommentar til andres saker og utspill. Hun holdt en relativt lav offentlig profil og satset på å bygge opp Barneombudet som en faglig troverdig institusjon. Hun kunne ha valgt en annen og åpnere tilnærming til mediene, men det er ikke sikkert at det hadde gitt større gjennomslag. Mediene velger ikke sine gjengangere bare ut fra rolle, men også ut fra om personene som fyller rollen uttrykker seg tilspisset og i overskrifter.

Det første ombudet klarte i sine to perioder å etablere institusjonen og gi den en solid posisjon i forhold til lokal og offentlig forvaltning. Men Barneombudet nådde ikke fram gjennom mediekanalene. Det ble oppfattet som en svakhet av ombudet selv, slik det påpekes i flere årsmeldinger. Barneombudets anonyme offentlige profil ga seg også utslag i mangel på politisk oppmerksomhet. Stab og budsjett økte ikke.

4.1.6.2 Perioden 1989 til 1995

Det nye ombudet var ingen ukjent person i barneombudsammenheng da han ble «headhuntet» av departementets ledelse som nytt barneombud i 1989. Han hadde vært medlem av Barneombudets råd. Forventningene var at han skulle løfte Barneombudet fram og gjøre institusjonen mer synlig gjennom å trekke på sin posisjon og popularitet fra bøker, plater og ikke minst fra NRKs program for barn og ungdom. Da Barneombudet markerte sitt tiårsjubileum, la det første ombudet vekt på at det nye ombudet «har sin styrke der jeg hadde min svakhet».

Selv presenterte ombudet seg slik i forordet til årsmeldingen for 1990:

«Da jeg flyttet inn på Barneombudets kontor ble den oppmerksomheten som hadde fulgt mitt 15-årige liv i media fylt med en ny type forventning. Noen hadde forventninger om at «barnas myke, morsomme TV-onkel» skulle «ta de dumme, slemme politikerne og byråkratene». Selv påla jeg meg å utnytte mitt navn og rykte til særlig å holde de uheldigste barna fram for den ansvarlige voksenverdenen; til å kjempe for barns rett til å ha barndommen sin i fred. Målet skulle være rettferdighet. Midlene måtte tilpasses medias vær og politikkens vind».

Det nye barneombudet representerte i så hensende et totalt skifte i tone og stil. Han brukte sin «kjendis»-posisjon for å fremme viktige saker, og han fokuserte også egen person.

I sin tiltredelseserklæring satte det nye ombudet et skarpt søkelys på de ubehandlede sakene i barnevernet, de såkalte «mappebarna». Saken ble fulgt opp på en ny måte ved at Barneombudet meldte tre kommuner til politiet. Det var en medievennlig vinkel gjennom en medieomsvermet person, og mappebarna ble kjørt fram som en sak verken sentrale eller lokale politikere kunne la være å ta stilling til og gjøre noe med.

Sentralt i det nye ombudets programerklæring var også å synliggjøre barn ved å ta deres kommunikasjonsformer på alvor. Det var bakgrunnen for programposten Klar Melding Ut i NRK-TV, hvor Barneombudet svarte på barns telefonhenvendelser som var kommet inn til ombudets telefonsvarer i løpet av uken. Den synliggjøring gjennom NRK-TV som det første barneombudet hadde vanskeligheter med å få i stand, var enklere for det nye barneombudet å få etablert ettersom han var en profesjonell kommunikator som hadde kompetanse om mediet og systemet, og samtidig var «godt stoff» i seg selv.

Resultatet uteble ikke og henvendelsene til Barneombudet økte dramatisk - særlig fra barn. I 1992 var det totale tallet 12.373, mens det vanlige hadde vært rundt 2.000 i året før 1989. Omkring 30 % av henvendelsene kom fra barn, og en tredjedel av dem ble betraktet som «seriøse». Barneombudet la vekt på at dette hadde gjort barn til reelle påvirkere for Barneombudets arbeid, men klaget over for dårlig kontakt med ungdom over fjorten år.

Fra 1989 og fram til midten av 1993 foregikk en vesentlig del av informasjonsvirksomheten til barn gjennom den ukentlige fem minutter lange programposten Klar Melding Ut, som senere ble erstattet med radioprogrammet Alle Barns Radio Stasjon (ABRS) i NRK. Barneombudet beskriver fjernsyns- og radioprogram som et viktig instrument for å skape en dialog med barn, og som det viktigste forpliktende samarbeidet de hadde med pressen i 1993 (Årsmelding 1993).

Barneombudet har vært involvert i en rekke forpliktende samarbeid med både radio og fjernsyn. Ombudet understreker betydningen av dette samarbeidet da henvendelser fra barn er avhengig av en jevn markedsførings- og informasjonsvirksomhet. I likhet med det første barneombudet har etterfølgeren hatt en fast spalte i bladet Foreldre og Barn, hvor hele fagstaben ved ombudets kontor bidrar med innlegg.

Det ble i 1990 besluttet at Barneombudet skulle styrke sin informasjonsaktivitet, og Stortinget vedtok i desember samme år å bevilge to nye stillinger til kontoret hvorav den ene som informasjonskonsulent. Barneombudet skriver i årsmeldingen for 1991 at institusjonen fikk bedre styring med sin virksomhet, men at det i stor grad er andre som bestemmer deres dagsorden: «Slik bør det også være hos et ombud i dialog med samfunnet» (Årsmelding 1991:3).

Medieinteressen var økende og barneombudet var en populær kilde. I starten av sin ombudsperiode var han også engasjert som privatperson og skuespiller i revy-pregede innslag i populære fjernsynsprogrammer. Det kunne derfor til tider være vanskelig for både barn og presse å skille mellom hans underholdningsengasjement som privatperson og som barneombud (jfr. om dette i pkt. 4.2.3 nedenfor).

Henvendelser fra pressen ble etterhvert knyttet til konkrete utspill fra ombudet, men pressen brukte også ombudsinstitusjonen aktivt som kommentator til barnefaglige saker, og som kontaktorgan med andre instanser. Barneombudet fungerte også som «rådgiver» og «researcher» for pressefolk som arbeidet med enkeltsaker og reportasjer om barn. Barneombudet styrket kontorets rolle som informasjonsbank og dokumentasjonssenter om barns vilkår.

I 1993 ble det registrert et drastisk fall i henvendelser fra barn til Barneombudet. Dette tilskrives at Klar Melding Ut- programmet i NRK-TV ble lagt ned. En oppfølging i radio hadde ikke samme effekt. Det indikerer hvor avgjørende den rette mediekontakten er for å få meldinger inn fra barn. I 1993 ble også en ny innfallsvinkel prøvd ut. Det ble etablert samarbeid med reklamefolk for å tenke nytt i forhold til formidling. Barneombudet hevdet det var riktig og nødvendig for å kunne nå ut med spennende budskap i et komplekst informasjonssamfunn.

Den store mediefokuseringen resulterte i økt politisk interesse for og velvilje til Barneombudet. Budsjettet økte, og det ble flere stillinger. Barneombudet var blitt en viktig aktør i den offentlige debatt og ikke bare i de skjulte kanalene i det offentlige forvaltningsapparatet. Etter fire måneder med nytt barneombud, ble det konstatert i årsmeldingen at det var «sterk lydhørhet fra politiske organer og engstelse for å komme «på kant» med ombudet.» (Årsmelding 1990).

I løpet av 1995 har kontoret blitt mer kritisk og tilbakeholdne med hensyn til presseuttalelser. Barneombudet har til tider blitt overeksponert i mediene, spesielt som kilde til oppslag. Et eksempel på en slik mediesak blir belyst senere i kapittelet. Kontoret forsøker nå å være mer bevisst hvilke saker som kan overses og hvilke som bør følges opp. Dette er også et resultat av økt pågang fra mediene. Det er også enighet på kontoret om at de store mediesakene som Moksness og Bjugn-saken har gjort Barneombudet mer bevisst i sin omgang med pressen.

4.1.7 Barneombudets mediestrategi

Barneombudet har, i oktober 1995, elleve ansatte hvorav seks personer utgjør fagstaben i tillegg til barneombudet. De ansatte ved kontoret har høy nettverksoversikt og blir ofte benyttet som informasjonskilder ved forskjellige anledninger. Det finnes derfor en usynlig medierelasjon, i tillegg til direktekontakten med mediene, idet staben bidrar med kompetanse for eksempel i utviklingen av programmer og artikler som omhandler barn og unge.

Det er lite som er nedskrevet som en formell mediestrategi for Barneombudet, men informasjonsarbeidet kan i samsvar med ombudets formål, forstås utifra tre overordnede mål: Barneombudet skal spre informasjon om institusjonen til barn og unge, og samtidig kommunisere med dem for å få innsikt i deres interesser og problemer (jfr. Klar Melding-systemet). Barneombudet skal videre opplyse opinionen og beslutningstakere om saker som angår barn og unge, og forsøke å påvirke disse gruppene for å sikree barn og unges rettigheter. Barneombudet må også søke å opprettholde en god profil overfor allmenheten.

Barneombudet har dermed tre hovedmålgrupper; barn og unge, beslutningstakere, og opinionen. For å nå disse gruppene må forskjellige kommunikasjonsstrategier tas i bruk. Men dermed blir også mediene en målgruppe for kontoret, da Barneombudet først må vekke medienes interesse for å få formidlet informasjon og synspunkter. Selv om den beste kommunikasjonen med sentrale beslutningstakere vil være direkte kontakt, kan en forutgående mediedebatt om den aktuelle saken øke beslutningstakerens interesse og mulighet til handling. Blant Barneombudets informasjons- og kommunikasjonskanaler inngår også skolen, seminarvirksomhet, forskjellige opplysningskampanjer som utformes og distribueres via brosjyrer, plakater og faktaserie om barn og unge. Likevel er mediene helt sentrale i Barneombudets virksomhet.

Barneombudet forholder seg til mediene i hovedsak på tre forskjellige måter:

1. Barneombudet henvender seg til mediene for å sette en sak på dagsorden.

Utspill til mediene skjer i form av pressemeldinger, pressekonferanser og direkte henvendelser. Når Barneombudet tar initiativet er fordelen at kontoret i stor grad selv kan styre informasjonen. Det ligger et element av overtak i det å starte en kommunikasjon. Fagekspertisen finnes hos Barneombudet, ikke hos journalisten. Barneombudet må dermed søke å vekke journalistens interesse.

2. Barneombudet tar kontakt med mediene for å kommentere en sak som allerede har blitt viet oppmerksomhet.

I dette tilfellet har også Barneombudet den fordelen at kontoret kan sette seg inn i saken før de uttaler seg til pressen. Her kan kontoret vektlegge faglig kompetanse for å få uttalelsen på trykk, og her kan man benytte seg av ombudets fristilte posisjon til å kritisere myndighetene. Dette vekker ofte medienes interesse.

3. Mediene tar kontakt med Barneombudet for å få kommentarer til en sak som allerede har fått dekning, eller en sak pressen skal sette på dagsorden.

Pressen ønsker ofte raske kommentarer eller svar på kompliserte spørsmål. Reaksjon fra Barneombudet avhenger av flere faktorer. I første rekke skal sakens natur avgjøre om, og hvor raskt Barneombudet skal kommentere. Som kilde ønsker kontoret å basere presseutspill og kommentarer på fakta, gjerne statistikk, og er bekymret for å framstå som synsere. Kontoret er nøye med å få materiale fra pålitelige kilder i de tilfellene hvor de har blitt bedt om å kommentere, for eksempel i saker hvor det er mistanke om seksuelle overgrep. I tillegg må saker ofte besvares i generelle formuleringer eller forbli ubesvarte for at Barneombudet ikke skal komme i konflikt med ansvarsforhold eller taushetsplikt.

Barneombudet ønsker i større grad enn tidligere å praktisere «siste-instansprinsippet». Dette innebærer at kontoret skal være siste instans for uttalelser eller kommentarer i saker man ikke selv har satt på dagsorden. Kontoret henviser først pressen til den relvante instans, for eventuelt å komme med kommentarer i «siste runde».

Når pressen ønsker uttalelser eller kommentarer fra Barneombudet, er mediets markedsposisjon ofte avgjørende for om kontoret skal komme med en reaksjon. Etermediene og de toneangivende avisene blir for eksempel foretrukket fremfor mindre aviser.

4.1.8 Barneombudet som medie-aktør

Organiseringen av ansvarsforholdet til pressen er et område som gjennomgående har vært uryddig og som i stor grad fortsatt er det. Mediekontakten var kontorsjefensansvar under det første barneombudet. Henvendelser fra pressen ble formidlet videre til daværende førstesekretær, som igjen fordelte ansvaret videre til de aktuelle fagkonsulentene.

I det andre barneombudets funksjonsperiode har barneombudet vært kontorets frontfigur og pressetalsmann: «Barn trenger en person, ikke en myndighet å forholde seg til». Ombudet profilerer etaten utad og svarer i hovedsak på spørsmål fra rikspressen, og er først ute når det er nye områder etaten uttaler seg om eller setter på dagsorden. Formelt kan fagstaben inkludert informasjonskonsulenten uttale seg til pressen, men i de fleste tilfeller skal det klareres med ombudet på forhånd. I følge ombudet selv organiseres pressekontakten på denne måten:

«Hvis det er organer som dekker mindre deler av landet, og hvis det er saker som vi har langt nede på listen over ting vi burde prioritere, og hvis det er ting som ikke er noe nytt, men som er en gjentakelse av noe som jeg allerede har sagt eller har uttalt meg om - så blir det andre på kontoret som uttaler seg».

Det er viktig for Barneombudet at kontoret framstår samlet, helhetlig og organisert. Det er imidlertid en rekke problemer knyttet til det å kanalisere informasjonen gjennom en pressetalsmann som også er kontorets overhode. Det kreves høy grad av tilgjengelighet overfor alle målgruppene inklusive barn og unge. Kontoret har etablert et prinsipp om at ingen skal ha umiddelbar direkte kontakt med det nåværende ombudet, selv om det i virkeligheten er slik at enkelte journalister kan nå ham direkte. Mens det første ombudet i sin tid svarte på alle telefonhenvendelser fra barn selv, fungerer systemet i dag slik at barn leser inn meldinger på en telefonsvarer. Brev fra barn blir ofte besvart av fagkonsulentene.

Kontoret er kjent med at enkelte journalister finner det nye ombudet utilgjengelig, et forhold som til tider skaper irritasjon og frustrasjon for pressen. Barneombudets utilgjengelighet kan forstås på to måter. På den ene siden er det snakk om fysisk utilgjengelighet ved at barneombudet ikke har vært tilstede på grunn av delingen av kontoret mellom Oslo og Bergen. Ettersom alle pressehenvendelser formelt går via kontoret i Oslo, skaper denne kontordelingen til tider frustrasjoner da informasjonskonsulenten eller andre i fagstaben må ta kontakt med ombudet i Bergen for å informere om pressehenvendelser, og deretter diskutere hvordan en skal forholde seg til den. På den annen side kan ombudet oppfattes som utilgjengelig blant enkelte journalister da de må gjennom et «silesystem». En faktor som kompliserer forholdet er at ombudet på samme tid fungerer som pressetalsmann og sjef, mens det er vanlig at disse oppgavene fordeles på to personer.

Det nåværende ombudet har en høy markedsposisjon som kilde, og kan dermed lett styre sin tilgjengelighet i forhold til pressen. Om dette sier barneombudet selv:

«Jeg sier mer og mer nei til ting. (...). Blir man eksponert for mye, kan folk bli lei av å høre de samme aktørene om og om igjen. Så nå har vi ligget lavt veldig lenge for å samle oss om noe som er viktig».

Kontoret er inneforstått med at overeksponering kan føre til at markedsposisjonen forringes, men markedsposisjonen kan også forringes dersom en kilde opptrer som lite tilgjengelig. Ettersom Barneombudet på mange måter er en personifisert institusjon, er det naturlig at mye av presseoppmerksomheten faller på ombudet selv. Men det ble gitt uttrykk for at det er ønskelig med sterkere fokusering på saker og satsningsområder enn på ombudet som person.

Rolleblandingen mellom person og kontor kan skape frustrasjon internt. Det nåværende ombudet selv hevder at han ønsker å synliggjøre fagstaben, blant annet ved at disse uttaler seg i mediene. I praksis blir de likevel ikke tillagt samme tyngde som når ombudet uttaler seg, til tross for at de er eksperter på sine respektive fagområder. Medieomtalen vil være med på å danne grunnlaget for den oppfatningen allmenheten har av etaten, men først og fremst av ombudet selv som jo er mest synlig:

«Det hender jo at jeg som person blir hengende på det (saken) for ombudet er jo så personifisert, og det er på godt og vondt. Noen ganger er det tjenelig, i andre saker er det ikke tjenelig i det hele tatt. Bjugnsaken er et veldig godt eksempel på hvordan jeg som person blir koblet så tett til en sak som jeg ikke er langt inne i».

Andre forhold som til tider skaper frustrasjon er rolleblandingen mellom barneombud og mediekjendis. Det ble påpekt at dette ikke vanligvis byr på problemer, men i visse tilfeller kan det gå på seriøsiteten løs.

Medieutviklingen har blitt møtt med ulike tiltak fra offentlige såvel som private organisasjoner. Informasjonsmedarbeidere er en yrkesgruppe i sterk vekst. Denne yrkesgruppen har til en viss grad også forandret journalistens arbeidsvilkår ved at de med sin mediekunnskap selv kan være med å påvirke det pressen skriver. Informasjonskonsulentenhos Barneombudet fungerer ikke som pressetalsmann og har ingen stillingsinstruks som spesifiserer oppgavene i forhold til informasjonsformidling og pressekontakt. Vedkommende fungerer mer generelt som markedsfører og siler av pressehenvendelser, og som kontorets og ombudets rådgiver i forhold til presseutspill.

Informasjonskonsulentstillingen ble opprettet så sent som i 1991, men før dette hadde Barneombudet en førstesekretær som dekket mer eller mindre de samme arbeidsområdene. Etter at stillingen ble opprettet har Barneombudet hatt tre informasjonskonsulenter, hvorav to har hatt journalistisk bakgrunn. I dag framheves den informasjonsfaglige kompetansen sterkere.

Selv om informasjonskonsulenten ikke fungerer som pressetalsmann, kan han i enkelte tilfeller uttale seg etter klargjøring med barneombudet eller i «uproblematiske» saker. Stillingen ble opprettet fordi det var ønskelig med større presseoppmerksomhet samtidig som kontoret mottok stadig flere henvendelser fra pressen. Men selv om det er ønskelig med oppmerksomhet fra mediene, er ikke alle henvendelser relevante for kontoret. En stadig mer framtredende oppgave for informasjonskonsulenten er derfor å avgjøre hvilke journalister som bør slippe gjennom til kontoret. Informasjonskonsulenten blir dermed en slags portvakt.

4.1.9 Barneombudets forhold til mediene

Det nåværende barneombudet mener at et aktivt forhold til mediene har vært utslagsgivende for gjennomføringen av saker, og at dette fortsatt er et viktig bidrag i utviklingen av Barneombudets arbeid. Kontoret og ombudet er i dag fornøyd med mediedekningen av saker etaten har vært involvert i, selv om pressen i enkelte tilfeller «vrir» på uttalelser, feilsiterer eller misforstår. Barneombudet understreker at et godt forhold til mediene for ombudet ikke nødvendigvis betyr at pressen skriver det ombudet selv ønsker, men at Barneombudet blir benyttet som pålitelig og troverdig kilde i barnefaglige saker. Idealet er å komme inn i en toveis dialog hvor Barneombudet er tilgjengelig for pressen, og hvor journalistene fremhever det barnefaglige perspektivet i sakene de dekker: «Og derfor må vi finne de fornuftige journalistene».

Kontoret legger stor vekt på å være en serviceinstans overfor mediene, og ønsker at journalistene skal føle at Barneombudet er en faginstans som de kan få bruke som en del av sitt forarbeide.

I visse tilfeller bygges det opp et tillitsforhold mellom journalister og kontoret, basert på «første mann til mølla» prinsippet. Hvis en journalist henvender seg til kontoret med en sak, er det vanlig praksis at vedkommende får enerett på saken mot at kontoret får en viss tid til å skaffe tilveie informasjon og på den måten kan gi råd og forslag til vinkling og innhold. Slik kan kontoret og pressen sammen legge premissene for hvordan saken skal presenteres.

Ombudet har uttrykt at fjernsynsmediet er enklere å forholde seg til ved man unngår problemet med feilsiteringer og omskrivinger, samtidig som at fjernsyn som medium har større nedslagsfelt. I tillegg hevder ombudet at radio har blitt mer formålstjenlig, selv om radiohenvendelsene har minsket. Når det gjelder kritikk av kontoret eller barneombudet, mener ombudet at dette må tolereres, men at det kan være problematisk i tilfeller hvor kritikken går over rimelige proporsjoner.

Kontoret vil i framtiden søke å utarbeide strategier som går ut på å aktivisere journalister i større grad på områder som faller innenfor ombudets interessefelt. Mange journalister blir betraktet som for dårlig opplyste om Barneombudet, i tillegg til at mange ber om kommentarer på grunnlag av det kontoret anser som upålitelige kilder. Faktaserien om Barn og Unge er utarbeidet blant annet med tanke på å spre kunnskap til journalister, blant annet i form av statistisk materiale.

4.1.10 Medienes forhold til Barneombudet

Barneombudet gjør mange av sine saker kjent for offentligheten gjennom postjournalen, og mange henvendelser fra pressefolk kommer på bakgrunn av denne. Kontorets postjournal er tilgjengelig for journalister i Pressesenteret. Etaten er ikke pålagt å sende postjournalene til pressesenteret men oppfordres til å gjøre det. Seks redaksjoner har eget abonnement på journalene og får disse tilsendt direkte fra ombudets kontor (NTB Trøndelag, TV2, Foreldre og Barn, Bergensavisen, P4 og Bergens Tidende). I tråd med offentlighetsloven oversender Barneombudet dokumenter etter forespørsler fra journalister.

Bruken av postjournalene som nyhetskilde har ikke alltid vært uproblematisk sett med journalistenes øyne. Det har vært hevdet at Barneombudet så bort fra det faktum at det er et offentlig kontor, og at de delvis forsømmer forpliktelsene knyttet til praktiseringen av offentlighetsloven. Men en kartlegging foretatt i regi av NTB mars 1995, viser også at Barneombudet oppfattes som en god og oversiktlig kilde som utgangspunkt for nyhetsmeldinger sammenlignet med andre offentlige etater. Barneombudets system er godt innarbeidet i den forstand at journalister sender bestillinger over fax og får raske svar tilbake.

Flere journalister legger imidlertid vekt på at mye materiale er unntatt offentlighet, men aksepterer at det er slik. Ved enkelte anledninger, der journalistene ikke har kunnet se at det skulle være grunnlag for å unnta dokumentet offentlighet, blir dette tatt opp med kontoret og dokumentene blir tilsendt, såframt kontoret ikke kan vise til unntakshjemmel.

Blant journalistene fra radio og fjernsyn har størstedelen gitt Barneombudet er godt skussmål som «samarbeidspartner», og fagstaben ved kontoret blir ofte benyttet som bakgrunnsinformasjon i utarbeidingen av saker. De fleste opplever barneombudet som lett tilgjengelig, og mener han er lett å få i tale over telefon såvel som i studio. Ombudet blir omtalt som «åpen og korrekt», og en journalist fra NRK fjernsynet trekker fram at barneombudet er kreativt med i den journalistiske prosessen: «Han spiller ball og er et unntak sånn sett, fordi han har et blikk for det journalistiske».

Noen radio- og fjernsyns-journalister pekte på at dobbeltrollen som entertainer og barneombud kan være problematisk, og tidvis også gå utover den seriøsitet som barneombudsstillingen fordrer. Ombudet får likevel ros for å ha satt institusjonen på kartet, og for den jobben han har gjort ved å rette oppmerksomheten mot barnesaker.

Deres hovedinntrykk er også at barneombudet er skjermet av en mur av beskyttende medarbeidere, og det ble gitt uttrykk for at barneombudet var savnet i samfunnsdebatten. Men det ble samtidig gitt uttrykk for at hans tilgjengelighet dels er avhengig av sakens karakter, og dels at han deltar i de debattene han har lyst til å være med på. Noen journalister opplever ombudet som selektiv og svært dyktig til å drive med informasjonsstyring.

Avisjournalistene hevdet at det var nærmest umulig å få tak i barneombudet. Spesielt journalister fra mindre aviser får merke at barneombudet prioriterer eksponering i større aviser, samt radio og fjernsyn, og at ombudet har «mindre for ikke å si ingen interesse for mindre aviser», slik en journalist uttrykte det.

I lokal- og regionalavisene oppleves barneombudet som den vanskeligste å få tak i når det gjelder personer i offentlige stillinger. En nyhetssjef i en lokalavis undrer seg over at en person kan være så selektiv i sin tilgjengelighet:

«Det burde være sakens art som bestemmer hvilke emdier han stiller i, og ikke hvilken ineteresse han har for høy publisitet. Barneombudet er for hele Norge, så når denne avisen ønsker kommentarer til en sak av lokal art, bør han også være tilgjengelig der».

I de fleste lokal- og regionalavisene er det bred enighet om at det er lett og greit å forholde seg til etaten som kontor, når det gjelder å innhente bakgrunnsinformasjon. Men en del lokalaviser bruker sjelden eller aldri Barneombudet som kilde, men velger i stedet å innhente informasjon og kommentarer fra lokale krefter, samt kilder i Barne-og familiedepartementet, forskere, «synsere» og andre. Dette skyldes at de har fått kjennskap til at det er vanskelig for små aviser å få kommentarer fra ombudet, og for en del journalister er Barneombudet derfor blitt plassert langt ned på kildelisten.

Noen journalister opplever at barneombudet stiller opp og bruker mediene når det passer ham, og at informasjonen tidvis er sterkt styrt. At barneombudet har et sterkt behov for informasjonsstyring er en utbredt oppfatning blant journalistene.

4.1.11 Mediedekning av en enkeltsak

For å illustrere bytteforholdet mellom kilde og journalist og de mediestrategier en person med høy medieprofil blir utsatt for, har utvalget valgt å gå nærmere inn på en av de sakene Barneombudet har hatt som har tiltrukket seg størst oppmerksomhet i media. Moksness-saken, som tidligere ble belyst i forbindelse med Barneombudets forhold til domstolene, vil derfor bli gjennomgått i korte trekk nedenfor.

Saken berørte en rekke offentlige instanser og av den grunn er det relevant å betrakte pressedekningen i lys av den såkalte triangelhypotesen. Den går ut på at mediene for en stor del utøver sin makt ved å få andre personer, organisasjoner eller grupper til å reagere på hverandre, eller at en part via mediene kan provosere en annen til å svare på et utspill. Dette gir strategiske muligheter for partene, og mediene blir en arena der de kjemper om troverdighet og legitimitet. Samtidig er det mediene som styrer ved at de velger ut hvem som kommer til orde, i hvilket omfang og hvordan.

Denne illustrasjonen tar for seg medienes framstilling av Barneombudet, hvordan kontoret og ombudet selv har profilert seg overfor mediene, og det vurderes hvilke konsekvenser dette kan ha fått for utfallet i saken. Materialet er basert på dekningen i VG, Dagbladet og Sarpsborg Arbeiderblad, ettersom det var her saken ble viet størst interesse. Moksness-saken ble også dekket av andre aviser uten at Barneombudets rolle ble tillagt stor tyngde. I Aftenposten, for eksempel, ble Barneombudet bare nevnt i forbindelse med to NTB-meldinger, mens avisen dekket saken med tilsammen sju artikler. Barnestoff blir interessant for tabloidmediene når det er sensasjonspreget, konfliktfylt og dramatisk. Moksness-saken inneholdt alle disse elementene. Dette er utgangspunktet for at utvalget har valgt å vurdere denne saken nærmere. Utvalget understreker samtidig at Moksness-saken ikke kan oppfattes som et generelt uttrykk for forholdet mellom Barneombudet og mediene, men som et eksempel på hvordan dette forholdet kan arte seg i en konkret sak.

Moksness-saken handler som tidligere nevnt om en konflikt mellom en amerikansk far og en norsk mor om foreldreretten til deres fireårige datter. Sigrid Moksness, gift i USA, fikk sommeren 1990 mistanke om at parets fireårige datter hadde vært utsatt for seksuelt overgrep. I denne forbindelse ble barnet undersøkt på Aker sykehus som mente å kunne påvise skader i barnets underliv. Kvinnen beskyldte barnefaren for å være gjerningsmannen. Hun nektet derfor å reise tilbake til USA, og barnets far anmeldte sin kone for kidnapping. (Nærnere om saksforholdet, se pkt. 3.7.5.1).

Slik Moksness-saken foreligger i Barneombudets presseklipparkiv, startet den i Sarpsborg Arbeiderblad 6. november 1991, under overskriften «Vi er rettsløse». I utgangspunktet ble saken lagt fram som en incest-anklage. På en landskonferanse for krisesentrene i Norge, ble det vedtatt å gi full støtte til barnet og moren. I en uttalelse fra landskonferansen, gjengitt i Sarpsborg Arbeiderblad, heter det blant annet at det forventes at ansvarlige personer og myndigheter øyeblikkelig griper inn. Uttalelsen ble sendt til en rekke instanser, deriblant barnevernsnemda i Sarpsborg, Justisdepartementet, Barneombudet og Barne- og familieministeren.

13. november 1991 slo Dagbladet opp saken på en helside: «Barneombud og barnelege gjør felles sak. REDNINGSAKSJON FOR INCESTOFFER». Dagbladet informerte om at norske domstoler hadde besluttet å sende barnet tilbake til USA, til tross for at norsk politi mistenkte den amerikanske faren for å være gjerningsmannen, og videre at barnets mor satte sin lit til Barneombudet og barnelegen. Dagbladets medarbeider kunne også opplyse at Barneombudet oppfordret barnevernsnemda i Sarpsborg til å engasjere seg i saken for å beskytte barnet. Det ble også understreket at Barneombudet ville sette inn stillingens prestisje og tyngde i å hjelpe fireåringen. Videre het det:

«(..) barneombudet har satt seg godt inn i saken, og mener det er skjellig grunn til å mistenke barnefaren for overgrep mot jenta. Han mener det må gjøres nye medisinske og psykologiske undersøkelser for å få alle fakta på bordet».

På dette tidlige stadiet i saken ble det antydet at det var et glimt av håp, og dermed skapt forventninger og tillit til at Barneombudet skulle ordne opp:

«Selv om han (barneombudet) har stor respekt for domstolene, fatter han ikke hvordan det er mulig å se bort fra alt som heter bevismateriale i denne saken».

Artikkelen i Dagbladet 13. november dannet grunnlaget for mye av den kritikken Barneombudet senere ble utsatt for.

Neste skritt i «medieføljetongen» var dekningen av en demonstrasjon mot myndighetenes avgjørelse om å sende barnet tilbake til USA, Sarspborg Arbeiderblad 15. november. Det ble tatt initiativ til en underskriftskampanje mot utlevering av barnet. Underskriftene skulle leveres til daværende barneminister, fordi Justisdepartementet var blitt «valgt bort» som hjelpeinstans.

Klassekampen involverte seg også. 16. november skreve avisen blant annet at Barneombudet og barnelegen hadde engasjert seg sterkt i saken, og at moren øynet et lite håp om at tilbakesendelsen kunne stoppes fordi barnevernet i hjemkommunen, på oppfordring av Barneombudet, hadde vedtatt å bruke den såkalte hasteparagrafen i barnevernsloven for å beskytte barnet.

Basert på en NTB-melding hadde lokalavisen Sarpen en helside 19. november: «4000 underskrifter mot utlevering av fire-åring,» med et bilde av moren i demonstrasjon foran Stortinget. I ingressen heter det: «Jeg forlanger at norske myndigheter viser ansvar og hjertelag, sier Sigrid Moksness fra Varteig».

Ovennevnte NTB-melding var samme dag blitt brukt som kilde i Fredrikstad-avisen Demokraten, mens Klassekampen fulgte opp saken med egen journalist. Her ble det blant annet hevdet at denne saken var et eksempel på at hensynet til barnet kommer «langt bak juridisk prestisje og rutiner». Det ble påpekt nok en gang at «Både Barneombudet, medisinske eksperter og Krisesenterbevegelsen støtter mora i at datteren ikke må tilbakeleveres».

21. november hadde følgende aviser oppsummeringer av saken basert på NTB: Agderposten, Fredrikstad Blad, Adresseavisen, Stavanger Aftenblad, Varden, Sarpen og Halden Arbeiderblad. Samtlige trakk fram at barnevernet hadde grepet inn etter oppfordring fra Barneombudet. Det ble dermed igjen understreket at Barneombudet støttet moren.

Den 22. november skrev Sarpsborg Arbeiderblad at barnet høyst sannsynlig kom til å bli overført med makt til faren i USA. Fylkesmannen hadde omgjort vedtaket i Varteig barneversnemd om å overta omsorgen for barnet. Mens barnevernet tidligere «beskyttet» barnet mot norske myndigheter, og ville forhindre utlevering til USA, skulle det nå sørge for at moren ikke fikk tilgang til barnet slik at de kunne gå i dekning og på den måten hindre at beslutningen om utlevering ble iverksatt. På bakgrunn av denne beslutningen valgte moren å flykte med barnet og skjule seg for myndighetene.

Barneombudet reagerte med å sende et brev til Justisministeren 3. februar 1992, hvor det blant annet ble påpeket at: «...det er helt klart i barnets interesse at saken får en snarlig løsning, og at fluktsituasjonen opphører. Barneombudets engasjement før og nå er å sikre at barnet beskyttes mot nye overgrep så langt råd er. Vi har hele tiden ment at saken må bli rettslig prøvet i USA, og at mor og barn må returnere dit. (...)»

I denne forbindelse sendte Barneombudet ut en pressemelding 5. februar. Det skapte forvirring at Barneombudet nå (med visse forbehold) var for utlevering til USA, i motsetning til tidligere uttalelse i Dagbladet 16. november 1991.

Basert på brevet til Justisdepartementet fulgte også VG opp saken samme dag: «Justisminister Kari Gjesteby presses nå av barneombud Trond-Viggo Torgersen til straks å ta affære i Moksness-saken». Det ble opplyst at Justisministeren og hennes nærmeste ikke var tilgjengelig for kommentarer. Det var heller ingen ting som tydet på at Barneombudet hadde vært i kontakt med VG eller pressen generelt i denne forbindelse.

Sarpsborg Arbeiderblad fulgte også opp samme dag med et førstesideoppslag: «Bønn til ingen nytte». Her var det Barneombudet og Justisdepartementet som ble satt opp mot hverandre. Avisen hadde fått en uttalelse fra byråsjefen i Justisdepartementet, som sa at de ikke vil forandre standpunkt etter ombudets brev, men at de sto på at barnet skal utleveres til faren snarest mulig. I avisen fikk saken en helside, og lederen for morens støttegruppe rettet kritikk mot Barneombudet.

Samme dag kom et utspill fra barnefarens advokat i Dagbladet, som fikk følgende overskrift: «Hard Kritikk mot Trond-Viggo. Støtter mor i dekning med barn.» Farens advokat beskyldte barneombudet for å ta parti for moren, mens han i realiteten var mot at barnet var i skjul.

Dagen etter i VG, 7. februar, kom barnefaren selv for første gang inn på banen. Det skjdde i form av et intervju fra California. Saken fikk en helside med bilde av faren og barnets hund, utenfor lekestuen han selv har bygget til sin datter. Han ble framstilt som sympatisk og familiekjær, og intervjuet bar preg av å underbygge følelsesmessige aspekter i saken. Overskriften lød: «Rørte aldri min datter. Barnefaren står fram i Moksness-saken». Han påsto at barnets mor kom med beskyldninger om seksuelt misbruk for å bruke dem som et middel til å kunne flytte til Norge med datteren og få foreldreretten.

I samme artikkel ble det igjen rettet kritikk fra farens advokat mot ombudet, som han mente tok parti med moren, og at dette kan få skjebnesvangre konsekvenser for både mor og barn. Indirekte anklaget han Barneombudet for å være medansvarlig for morens flukt.

Det er grunn til å påpåke at Barneombudet hittil hadde uttalt seg direkte i pressen kun én gang - i Dagbladet 13. november 1991. Ellers hadde ombudet uttalt seg i form av den ovennevnte pressemeldingen 5. februar 1992. VG trykket et intervju med moren 8. mars 1992 fra et hemmelig oppholdssted som får overskriften «Trond-Viggo skuffet mest».

Barneombudet hadde ikke vært nevnt i forbindelse med saken før 20. august 1992. Etter å ha vært på flukt med datteren i ni måneder, ble moren anholdt av politiet 19. august. VG slo opp det dramatiske klimaks i saken over midtsidene med overskriften «Skilles med tvang», og hadde under et stort bilde av moren og datteren i politibil. Både politiet og barnevernet ble nå framstilt som «umenneskelige» instanser som har sviktet.

Under overskriften «Barneombudet lettet», sto det lenger nede på siden en innfelt liten notis:

«Vi er glade for at myndighetene har tatt det første skrittet for å få til en løsning for barnet. Å leve på flukt var en uholdbar situasjon for femåringen, sier Borgen hos Barneombudet. Vi har ikke nok kunnskap på vårt kontor til å ta stilling til det vanskelige incestspørsmålet».

Her er det på sin plass å understreke at det var kontorsjefen, og ikke barneombudet selv som uttalte seg. Barneombudet som institusjon fraskrev seg her det opprinnelige engasjement ved å plassere ansvaret på myndighetene, samtidig som ombudet gikk tilbake på det som ble uttalt i Dagbladet 13. november 1991. Her ble det som tidligere nevnt hevdet at Barneombudet hadde satt seg godt inn i saken. Dette er motsetningsfylt, ikke minst når kontorsjefen videre uttalte at «Barneombudet kjenner hverken moren eller barnet, og vet ikke hva som er til barnets beste».

Først åtte måneder etter, 20. august 1992, uttalte barneombudet seg i Dagbladet, som presenterte følgende overskrift: «TROND VIGGO TROR PÅ BARNEVERNET». Saken ble nå fulgt opp under vignetten «Barne-dramaet», og har denne gang et lite innfelt bilde av barneombudet. På en helside uttalte tre av partene i konflikten seg. Barneombudet hadde nå fått gjennomslag for sitt krav om samarbeid med amerikanske barnevernsmyndigheter, og hevdet at Barneombudet var enig i at barnet skulle sendes til USA, og at kontoret hadde tillit til at barnevernsmyndighetene i Norge samarbeidet med tilsvarende myndigheter i California. Deretter kommenterte farens advokat at norske domstoler gjentatte ganger hadde tilbakevist mistanken om incestovergrep, og at Moksness nå måtte reise barnefordelingssaken for en amerikansk domstol for å få prøvet saken på nytt. Til sist, under overskriften «Dramatisk polititransport» og med bilde av en gråtende bestemor, uttalte Sigrid Moksness: «Jeg har mistet alle illusjoner i forhold til de norske myndighetene».

Basert på en NTB-melding hadde Aftenposten 20. august en notis hvor det ble opplyst at barnet skulle utleveres til faren i USA, og at Barneombudet hevdet at man skulle ha tillit til at myndighetene løste saken til barnets beste. Dagen etter, 21. august, fortsatt under vignetten Barnedramaet, skrev Dagbladet: «Barnet tatt for brått fra moren. Sogneprest hardt ut i Moksness-saken». Her hadde avisen benyttet seg av en lokal ressursperson som uttrykket skuffelse over Justisdepartementets håndtering av saken.

Barneombudet på sin side hevdet at de nå hadde fått bekreftet fra norske politimyndigheter at barnet var på vei tilbake til USA i følge med en barnepsykolog, og at institusjonen var sikker på at saken vil få en bred rettslig belysning i USA. Barneombudet uttalte avslutningsvis at: «Dette er den vanskeligste saken jeg har hatt i min tid som ombud».

Barnombudet fikk kritikk fra flere hold. Fra morens side og støttegruppen, ble det uttrykt skuffelse over at Barnombudet hadde gått vekk fra sin opprinnelige uttalelse om at barnet, på bakrunn av incest-anklagen, måtte bli i Norge. Fra farens side ble det beklaget at ombudet, til tross for at han nå mente at barnet måtte utleveres, krevet at amerikanske barnevernsmyndigheter måtte involveres. Dette vil igjen si at Barneombudet fortsatt mistenkte faren for å være overgriper.

Neste presseutspill fra Barneombudets side var en kronikk i Dagbladet 26. august som har tittelen: «Barnets beste?». Her imøtegikk han kritikken og redegjorde for hva som faktisk hadde skjedd og for hvorfor han reagerte som han gjorde. Barneombudet hevdet at saken var symptomatisk for den urettferdigheten mange barn blir utsatt for i spenningsfeltet mellom mors behov, fars behov og rettsstatens behov, og plasserte Barneombudets rolle og funksjon i forhold til dette:

«Det er i dette spenningsfeltet Barneombudet er satt til å vurdere om samfunnet tar tilstrekkelig hensyn til barnets beste».

Det kan synes som om ombudets kronikk bare forsterket journalistens og opinionens opprinnelige syn på saken, som var til fordel for moren. Til tross for Barneombudets forsøk på å redegjøre for egne dilemmaer i forhold til utviklingen i saken, er den tilsynelatende bortkastet da saken allerede hadde blitt for følelsesmessig betont. Opinionen og pressen hadde tatt sitt standpunkt: Moren og barnet var blitt ofre for systemets spill.

Etter dette kan vi ikke se at saken har fått oppmerksomhet i mediene inntil Dagbladet rapporterte fra USA 1. desember under overskriften: «Hege ble ikke sex-misbrukt». Her opplyses det at amerikanske leger kom fram til at barnet fikk feil diagnose ved Aker sykehus. Etter å ha gjennomgått undersøkelser ved to klinikker i Los Angeles var konklusjonen at hun ikke var blitt seksuelt misbrukt.

VG fulgte opp med et oppslag noen måneder senere, 10. mars. Her ble det opplyst at Moksness droppet incestanklagene mot sin amerikanske eks-mann fordi hennes advokat var av den oppfatning at det ikke finnes holdbare bevis for at barnefaren har misbrukt datteren.

11. mars hadde VG følgende oppsiktsvekkende overskrift: «TROND-VIGGO FÅR SKYLDEN». Det er barnefarens norske advokat som kommer med anklagen. Han mener at Moksness må ha blitt påvirket av uttalelser fra «noen av de fremste autoriteter på dette området i Norge» og viser til intervjuene med barneombudet og legen 16. november i Dagbladet hvor de gikk hardt ut og forsvarte incest-anklagene. Advokaten hevdet at deres uttalelser måtte ha påvirket moren til ikke å følge rettslige pålegg om tilbakelevering av barnet, og at hun i stedet gikk «under jorda». Hans siste kommentar i saken er at dette hadde trolig forverret hennes sjanser til å få foreldreretten, slik han også uttalte i VG 7. februar 1992. Lenger nede på siden, under overskriften «Angrer og beklager», kom Barneombudet med følgende uttalelse:

«Jeg sa ting i løpet av de første ukene i november 1991 som jeg angrer på i dag. Jeg burde være mer forsiktig med å uttale meg, men alt skjedde så fort. (...) Jeg angrer virkelig på at jeg sa at jenta aldri burde sendes ut av landet. Vi ville beskytte barnet og hindre at noe overilt skjedde inntil alle ankemuligheter var prøvd, og flest mulig opplysninger var kommet frem. (...) Noen uker senere var saken mye bedre belyst, og vi mente da at det beste for barnet var å reise tilbake til USA. Det var da klart at saken aldri kunne tas opp igjen i Norge, den måtte gå i USA. Dette har jeg ved flere anledninger uttrykt veldig klart, også før Moksness gikk i dekning».

Barneombudet mente at han ikke kunne stilles til ansvar for den posisjonen Sigrid Moksness nå var i, da hun ikke fulgte Barneombudets råd om å reise til USA. Deretter kommer han med følgende kommentar:

«Denne saken har lært meg noe: Når jeg blir feilsitert, må jeg straks korrigere mine uttalelser. Jeg hadde ikke belegg for å si at «det er skjellig grunn til å mistenke barnefaren». Det var grunn til å mistenke at noe var skjedd, men ikke at faren var den skyldige. Dette burde jeg ha rettet opp».

Dette sitatet er motsetningsfylt idet barneombudet hevder at han var blitt feilsitert, (uten at det er klart hva som ble feilsitert) samtidig som han innrømmet at han hadde uttalt seg om skyldspørsmålet. VG skriver videre at også barnelegen angret på at han lot seg provosere til å komme med uttalelser i saken, men han sto fast ved sin rapport, som konkluderte med at det var overveiende sannsynlig at barnet var blitt seksuelt misbrukt.

4.1.12 Noen vurderinger

Når det gjelder Barneombudets mediestrategi og forhold til mediene forøvrig, kan det hevdes at Barneombudet har størst mulighet til å styre informasjon når kontoret selv setter en sak på dagsorden, eller kommenterer av eget initiativ. Vanskeligere er det å styre mediespillet i de tilfellene journalister ønsker rask kommentarer til saker kontoret ikke selv har satt på dagsorden.

Kontoret prioriterer egen kontroll og styring av informasjon til pressen. Det kan imidlertid være problematisk å vekke medienes interesse, og det er i siste omgang pressen som avgjør om, og i tilfelle hvordan en sak presenteres overfor publikum. Det vil derfor være viktig for Barneombudet å bygge opp tillitsforhold til journalister som kan anses pålitelige og dyktige innenfor de ulike satsningsområdene.

Når det gjelder medienes forhold til Barneombudet, viser det seg at konflikter i forbindelse med uttalelser i mediene ofte oppstår på grunn av Barneombudet som personifisert organ. Ettersom ombudet også er pressetalsmann, kan dette føre til en usynliggjøring av staben. Mediene er i en viss grad med på å forsterke dette, da journalistene som oftest vil ha kommentarer fra barneombudet selv. Den sterke fokuseringen på barneombudet personlig og hans egen utredning av saker kan føre til at berørte parter føler seg tilsidesatt når deres sak blir overført til en fagkonsulent for å tale deres sak, til tross for at fagkonsulenten er eksperten på området.

Barneombudet har, gjennom sin høye medieprofil, skapt store forventninger blant journalistene. Det er han de vil snakke med, og de andre ved kontoret blir «dårlige erstatninger». Tilgjengelighet, selektivitet og informasjonsstyring oppsummerer delvis hva som utgjør kjernen i journalistenes kritikk.

Det er særlig to forhold som er av betydning i samarbeidet mellom Barneombudet og mediene. For det første vil egenskaper ved mediet forenkle bytteforholdet mellom kilde og journalist. Journalister fra NRK fjernsynet og en avis som Dagbladet, gir i hovedsak uttrykk for at samarbeidet med Barneombudet fungerer meget bra, mens deres kolleger i mindre aviser har til dels store vansker med å få innpass. For det andre er personlige relasjoner mellom Barneombudet og journalisten ofte avgjørende.

I Moksness-saken uttalte barneombudet seg bare få ganger i pressen, men tabloidavisene har framstilt det slik at han gikk ut som «helt» i Dagbladet og endte med «å få skylden» i VG. Til tross for avisenes forskjellige redaksjonelle profil, politiske og geografiske tilhørighet, viser gjennomgang av saken at en samlet presse vinkler framstillingen i favør av Sigrid Moksness. Et tema som går igjen er hennes «rettsløshet». Denne saken er i stor grad presentert som «enkeltindividet mot systemet», hvor følelser settes opp mot systemets umenneskelighet. Moren og datteren blir framstilt som ofre og tapere.

De juridisk kompliserte forholdene førte blant annet til en del unyanserte tolkninger og forenklede vinklinger i pressen. Det er riktignok myndighetene som utsettes for den kraftigste kritikken, men som person kommer barneombudet særlig svakt ut. VG og Dagbladet har gjennomgående brukt virkemidler som dramatisering, konflikt, forenkling og personifisering.

4.2 BARNEOMBUDET OG BARNA

4.2.1 Barneombudet i barns bilde

I forbindelse med høringer og diskusjoner utvalget gjennomførte, ble det uttrykt behov for å få et inntrykk av barnas oppfatning av Barneombudet. Det er derfor foretatt en kartlegging av barns forhold til Barneombudet. Kartleggingen som framstillingen baserer seg på er foretatt blant 87 elever i tredje og femte klasse i Tromsø kommune våren 1995. (Se forøvrig vedlegg III). Av ressurs- og tidsmessige årsaker har det ikke vært anledning for utvalget til å foreta en tilsvarende empirisk undersøking blant ungdom. Da kartleggingen bygger på et begrenset materiale, kan det ikke trekkes generelle slutninger fra funnene, men undersøkingen må likevel anses å ha verdi som indikator på barns forhold til Barneombudet.

Gjennom analysene av Klar Melding-systemet (jfr. pkt. 4.3.) vil man likevel kunne få et inntrykk av i hvilken grad ungdom forholder seg til Barneombudet via denne kommunikasjonskanalen.

Drøftingene er i hovedsak knyttet til Barneombudets andre funksjonsperiode som barneombud, blant annet fordi Klar Melding- systemet ble opprettet i denne periode.

Gjennom årsmeldinger og andre publikasjoner vet vi at Barneombudet legger betydelig vekt på å kunne forholde seg direkte til barn. I årsmeldingen fra 1993 er så og si hele forordet viet nedgangen i kontakten med barn. Under «Metoder - arbeidsmåter» heter det blant annet:

«Barneombudet er selvsagt avhengig av å være i dialog med barn og unge sjøl. Et mål er at barn i større grad er Barneombudets reelle oppdragsgiver» (1993:2).

Det kan i utgangspunktet synes innlysende at et Barneombud må være i kontakt med barn. Det er like innlysende at en forutsetning for dette er at barn har kjennskap til Barneombudets rolle og funksjon. I den grad en slik kontakt skal ha et visst omfang må den skje på initiativ fra barna selv, noe som igjen forutsetter at det finnes etablerte og lett tilgjengelige kommunikasjonskanaler. På denne bakgrunn har vi funnet det relevant å framskaffe et bilde av barns kjennskap til ombudsordningen.

Dagens barneombud er en person som barn møter i mediene i ulike roller og sammenhenger. Han har framstått både som det seriøse barneombud, som underholder og som leder av barneprogram med mer pedagogisk tilsnitt. I tillegg til fjernsynsmediet har han også markert seg gjennom bøker, plater, kassetter og CD-er. Det kan spørres i hvilken grad barn klarer å holde de ulike rollene fra hverandre. Det vil derfor være relevant i denne sammenhengen både å få avklart hvilken plass barneombudsrollen har i barns bilde av Trond -Viggo Torgersen, og hvilken kjennskap de har til ham som medieperson.

4.2.2 Barns oppfatning av barneombudsfunksjonen

Det mest iøynefallende trekk er at barna i Tromsø-skolen klart og utvetydig ga uttrykk for at ombudets hovedoppgave er å hjelpe barn som har problemer. Dette går igjen mer eller mindre som et standardsvar. Samtalene avdekker opptatthet av og visshet om at mange norske barn har problemer, og at disse problemene svært ofte har med forhold til og hos foreldrene å gjøre. Barna trekker fram forhold som alkoholmisbruk, vold i ekteskap og vold mot barn. Svarene viser dessuten at Barneombudet oppfattes som en klagemur, en problemløser, en sikkerhetsventil og en barnets vokter som ordner opp. Det er også en klar tilbøyelighet til å knytte ombudet til barns rettigheter.

Svarene som Tromsøbarna har gitt synes også å stemme overens med barns oppfatninger av Barneombudet i Målfrid Grude Flekkøys periode som barneombud. I sin oppsummering fra de første åtte årene som ombud, sier Målfrid Grude Flekkøy blant annet følgende:

«Vi var klar over at Barneombudet ikke fikk vite om alt det fine som skjedde for barn rundt om i landet, vi var et 'klagekontor'. Og barna kjente også til Barneombudet. Undersøkelser gjort sommeren 1989, og vinteren 1980-90, altså både før og like etter ombuds-skiftet, viste at det store flertall av skolebarn fra 1.klasse og oppover, i by og bygd både kjente ombudet og trodde at Barneombudet kunne hjelpe hvis de hadde et problem».

Ut fra dette må man kunne trekke den slutningen at det blant norske barn gjør seg gjeldende et relativt stabilt og entydig bilde av Barneombudet og dets oppgaver.

I undersøkingen var det ellers flere barn som omtalte Barneombudets oppgaver på måter som kan tyde på en sammenblanding eller forveksling med barnevernet. En tredjeklassing svarte eksempelvis at Barneombudet holdt til på et nærliggende tettsted.

Synspunktene på hvordan Barneombudet arbeider er nært knyttet til kommunikasjonen mellom barn og Barneombudet. Ikke overraskende nevnte barna fra Tromsø-undersøkingen ingen andre oppgaver enn direktekontakten med barn eller hva ombudet kan gjøre direkte i forhold til barn. Elevene henviste stort sett til at Barneombudet kan kontaktes gjennom telefon og brev. De opplevde at de var velkomne til å gjøre slike henvendelser. Det er også verdt å merke seg at elevene la stor vekt på at kjennskapen til Barneombudet hadde sammenheng med fjernsynsprogrammet Klar Melding Ut.

Ingen av uttalelsene ga noen indikasjon på at barna var skeptiske til berettigelsen av barneombudsfunksjonen. Barna gav tvert i mot uttrykk for at Barneombudet var noe trygt og positivt. Barna ønsket hjelp fra Barneombudet på mange områder, og da helst i konkrete saker. Enkelte utsagn uttrykte imidlertid en viss undring eller tvil om hva Barneombudet konkret kan få utrettet når barn ber om hjelp. Eksempelvis ble det spurt om hva som skjer dersom foreldrene er uenige med Barneombudet.

Barna tegnet også et bilde av Barneombudet som et noe fjernt og distansert organ i Oslo et sted. Enkelte femteklassinger foreslo et Barneombud for hvert fylke, og hevdet at barn i Oslo-området sikkert var mer kjent med ombudet enn de selv var.

Mediene framsto helt klart som hovedinformanteneom Barneombudet og dets virke. Det var et ønske blant barna om bedre informasjon, om telefonnummer og adresse. Et hyppig gjentatt ønske var at Barneombudet måtte komme tilbake i fjernsynet. Selv om dette programmet av mange ble omtalt som kjedelig og uinteressant, er det åpenbart at mange av femteklassingene bygget sin betraktninger om Barneombudet på inntrykk de hadde fått fra å følge disse fjernsynsprogrammene. Mye tyder på at bortfallet av de faste fjernsynsprogrammene har ført til at barna er blitt mindre oppmerksomme på Barneombudet. Dette bekreftes av det nåværende Barneombud. I sin jubileumstale i 1991 sier han følgende om «verdensnyheten» Klar Melding:

«I samarbeid med NRK og Televerket innførte vi i 1989 en grønn linje, der alle under atten år kunne ringe for å fortelle hva de syntes Barneombudet skulle jobbe med. Siden den gang har over 2.500 barn fått sine meldinger skrevet av, og behandlet - og over fire ganger så mange har ringt eller lagt på røret, eller fortalt noe tull på barns vis. Det hører med».

To år senere er situasjonen endret i og med at NRK-fjernsynet ikke lenger sender Klar Melding ut. Henvendelsene fra barn har ifølge Barneombudet gått kraftig ned, og selv om det angis flere forklaringer på dette, legger Barneombudet stor vekt på at ombudet er ute av fjernsynsruten.

En annen naturlig informasjonskilde om Barneombudet er skolen. Av undersøkingen framgikk det at Barneombudet ikke er noe fremtredende tema i Tromsø-skolenes undervisningsopplegg. Ved en av skolene var Barneombudet integrert som tema i den lokale læreplanens O-fag under emnet «barns rettigheter». De andre skolene hadde ikke behandlet ombudet som emne.

Spørsmålet om hvilken betydning barna tillegger Barneombudet er det vanskelig å gi noe entydig svar på. Riktig nok framkom det enighet om at Barneombudsordningen er god og at barna ville mislike det dersom ordningen ble avviklet. Slike vurderinger kom ikke impulsivt, men var som regel svar på direkte spørsmål. Når det ble bedt om begrunnelse, svarte elevene som regel at barneombudsordningen er god og nødvendig for barn som trenger det. Uttrykksformen «barn som trenger det» indikerer at det tenkes på barn som har og/eller vil komme til å få problemer. De mest engasjerte svarene understreket betydningen av Barneombudet som en direktekanal som andre voksne «ikke har noe med».

Samtalene med elevene om Barneombudsfunksjonen var ikke preget av den helt store entusiasmen, og temaet døde nokså raskt ut. Barneombudet syntes altså ikke å være noe som engasjerte. Elevene formidlet først og fremst sine oppfatninger og faktiske kunnskap. Utover kjennskapet til eksistensen av en direktekanal for barn med problemer, framkom det lite av utfyllende kommentarer og eksemplifiseringer. Barneombudet syntes i første rekke å få betydning når barn har vansker. Dermed framsto heller ikke Barneombudet som et sentralt tema i barns hverdag. Barna syntes med andre ord ikke å være særlig opptatt av Barneombudet. De hadde et relativt distansert forhold til Barneombudet. Så lenge Barneombudet forbindes med noe som er vanskelig, er det forsåvidt både naturlig og ønskelig at ombudet i barns bevissthet bare framstår som et sikkerhetsnett som tas i bruk i bestemte situasjoner, og ikke som noe barn er opptatt av til daglig.

4.2.3 Trond-Viggo Torgersen som barneombud - personprofileringen

Siden den personen som i dag innehar stillingen som Barneombud er en sterk medieeksponent og dermed kjent person også for barna, var det nærliggende å forvente at våre samtaler med skoleklasser ville avdekke en klar tilbøyelighet til å sette likhetstegn mellom personen Trond-Viggo Torgersen og Barneombudsfunksjonen. Men klassesamtalene med Tromsø-barna tyder på at langt nær alle vet at Trond-Viggo Torgersen er barneombud. Ved en av skolene visste ingen av elevene at så var tilfellet.

Flere av barna oppfattet invitasjonen til å ytre seg om Barneombudet som ensbetydende med å snakke om Trond-Viggo Torgersen. Barneombudet ble karakterisert som både en klok og snill mann. Den mer kritiske merknaden fra en bråmoden femteklassing, om at han burde roe seg ned, og at han hadde gått for langt i Bjugnsaken, skiller seg klart fra de overveiende positive ytringer om Barneombudet.

Når samtalene kom inn på Trond-Viggo Torgersens ulike fjernsynsfigurer, viste elvene både innsikt og entusiasme. Det var uten tvil denne delen av samtalene som skapte mest aktivitet og kommentarer. Barna demonstrerte en omfattende kunnskap om Trond-Viggo Torgersens ulike roller og opptredener i media, og da særlig gjennom fjernsynet. De hadde heller ingen vansker med å skille mellom hans rene underholdningsbidrag som vaktmester, gammel mann eller utkledd dame, og hans virke som leder av barneprogram med klare pedagogiske tilsnitt. Det er ingen tvil om at barna i utvalget var begeistret for hans ulike fjernsynsroller. Særlig syntes programserien «Kroppen vår», som finns på video, å være meget populær. Ut fra opplysninger gitt av NRK/ TVs undervisningsredaksjon, er denne programserien det mest lånte og mest brukte skolefjernsynsprogram i Norge. «Puss, puss, så får du en suss», fra Trond-Viggo Torgersens programserie med flodhesten Flode, var også en gjenganger som ble sitert i de fleste klassene.

Derimot framkom det flere kritiske ytringer om hans opptreden på fjernsynet i egenskap av Barneombud. I disse programmene mente barna at han både var kjedelig og ensformig. Programmene ser ut til å ha blitt oppfattet som for alvorlige, høytidelige og stillestående. Elevenes vurdering av barneombudsprogrammene bør her ses i lys av Trond-Viggo Torgersens mange andre roller. I Klar Melding-programmene synes Barneombudet noe «tynget» av den rollen han har og det budskap han skal formidle. Han inntar en rolle som «alvorlig-men- barnevennlig- mann- som- skal- snakke- om- viktige- ting-for-barn». I all sin velvillighet og vennlighet blir ombudet her som alle andre voksne. Denne rollen står i kontrast til Trond-Viggo Torgersens andre fjernsynsopptredener, noe barna åpenbart har lagt merke til.

Et mer avgrenset spørsmål i denne sammenheng er om Barneombudets opptreden som underholder gjør at barna oppfatter Barneombudet Trond-Viggo Torgersen som en useriøs entertainer? Resultatene fra kartleggingen i Tromsøskolen tyder ikke på at barna har vansker med å skille klart mellom de ulike rollene til Trond-Viggo Torgersen. Ingen av elevene var for eksempel i nærheten av å svare vaktmester eller fjernsynsunderholder på spørsmål om Barneombudets oppgaver. Materialet ga ikke belegg for å hevde at hans øvrige roller har hatt uheldige følger for barns syn på barneombudsfunksjonen. Tvert i mot er det like sannsynlig at den kjennskapen de har fått til Barneombudet gjennom ombudets forskjellige fjernsynsopptredener, har utviklet positive assosiasjoner til barneombudsrollen hos barna.

Det kan reises spørsmål ved om dette også vil gjelde for barn som er noen år yngre enn barna i utvalget, det vil også si barn under skolealder. Det må antas at barn under seks år vil kunne ha problemer med å skille mellom rolle og person, og derfor i mindre grad kunne skille barneombudsrollen fra de andre rollene Trond-Viggo Torgersen opptrer i.

4.2.4 En vurdering

Det ser ut til at skolebarn i hvert fall fra ni- tiårsalderen og oppover er kjent med Barneombudet som ordning, og da spesielt ombudets omsorgsfunksjon slik den utøves i direkte kontakt med barna gjennom fjernsyn, brev og telefon. Ombudets formelle status og øvrige arbeidsoppgaver har barn ikke noe kjennskap til.

Hovedinntrykket fra undersøkingen er at det idag er nær sammenheng mellom Barneombudet og mediepersonen. Særlig gjennom ombudets opptreden i media er det mange barn er blitt kjent med barneombudsordningen. Media kan på mange måter sies å være Barneombudets hovedarena for kommunikasjon med barna. Trond-Viggo Torgersens kyndighet som medieperson er således av stor betydning for hans kommunikasjon med barna, og sannsynligvis også for barns oppfatning av Barneombudet.

I den tidligere omtalte MMI-kartleggingen i 1994, blant barn og unge mellom åtte og sytten år, blir det også konkludert med at barn og unge har god kjennskap til Barneombudets eksistens. Imidlertid kan også Tromsø-undersøkingen tyde på at en del barn og unge knytter en «barnevern-funksjon» til Barneombudet. Sitatet nedenfor gir et typisk uttrykk for denne oppfatningen av Barneombudet:

«Barneombudet er et ombud for barn og ungdom som har det vanskelig. Jeg synes at vi er heldig som har et sånt et. Der kan mange barn prate om vanskelige ting som de ikke tør å nevne til noen andre. Jeg synes det er flott at vi har Barneombud, og det tror jeg mange andre også synes.

Barneombudet hjelper barna for eksempel hvis mammaen eller pappaen deres drikker veldig mye så kan de gi råd til barna og så sier barna det til de voksne, og kanskje de slutter (Ida 12 år)».

Det ser ut til at barna i Tromsø-undersøkingen forventet et Barneombud som skal hjelpe barn i vanskelige situasjoner, som kan gi råd og hjelp og være et sted der man kan ta opp sine innerste og vanskeligste tanker.

4.2.5 Barneombudets kontakt med barna

Mediene synes å ha blitt springbrettet for Barneombudets kontakt med barna. Som det framgår av årsmedlingen for 1993 har for eksempel Barneombudet i perioden 1991-1993 mottatt omlag 4500 henvendelser fra barn, gjennom Klar Melding-systemet. I tillegg viser tallene fra 1993 at barneombuds-kontoret har mottatt 500 henvendelser fra barn via brev og telefon.

I sin tiltredelseserklæring sier barneombudet om Klar Melding:

«Barn trenger flere talsmenn der avgjørelsene tas. Aller viktigst er det kanskje at barn synliggjøres for alle dem som ikke kjenner at de trenger barn. En måte å synliggjøre barn på er å ta deres kommunikasjonsformer på alvor. Derfor etablerer vi Klar Melding-systemet.»

Klar Melding-systemet består av 2 deler, Klar Melding Inn og Klar Melding Ut.Klar Melding Inn er en «grønn» telefonlinje som ender i en telefonsvarer på Barneombudets kontor hvor barn kan ringe hele døgnet, og legge igjen sine meldinger. I NRKs fjernsynsprogram Klar Melding Ut ble henvendelsene besvart.

Målet med systemet var en «tilnærmet direkte kommunikasjon mellom barn og Barneombudet» (Årsmeldingen 1991).

Barneombudet tar kontakt i de tilfeller der barna har oppgitt navn og adresse eller telefonnummer, og ønsker direkte respons fra Barneombudet. Fra Barneombudets kontor er det oppgitt at det er svært få som legger igjen sitt navn og nummer i henvendelser på Klar Melding Inn. Det betyr at responsen på barnas henvendelser til Klar Melding Inn kommer i hovedsak gjennom Klar Melding Ut.

Henvendelsene fra barn har økt etter at Klar Melding ble opprettet. Det første hele virkeåret for det nye ombudet, kom det 1800 henvendelser fra barn. Dette utgjorde 32 % av det totale antall henvendelser. Av disse 1800 henvendelsene kom 1500 gjennom Klar Melding Inn. De resterende 300 kom i form av brev. Antall henvendelser fra barn gjennom Klar Melding nådde en topp i 1992 med 1865 henvendelser. Hele 87 % av barnas henvendelser til Barneombudet dette året kom gjennom Klar Melding Inn.

Etter at ombudet sluttet med Klar Melding Ut i fjernsynet i Juni 1993, og gikk over til Radio, har antall henvendelser fra barn gått kraftig ned. Totalt i 1993 kom det bare inn 810 meldinger fra barn til Klar Melding Inn. I 1994 kom det bare inn 547 meldinger.

Det første barneombudet oppfordret barna til å skrive eller ringe til Barneombudet med de saker de var opptatt av. Telefonlinjen inn til Barneombudet ble noen timer en bestemt dag i uka forbeholdt barna. Om henvendelsenes betydning for Barneombudet sier Flekkøy:

«Slik fikk vi førstehånds kunnskaper om hva barn selv er opptatt av, hvordan de synes det er å være barn i Norge. Voksne kan fortelle om hva de tror er problemer. Vi fikk høre hva barna selv synes og mener. Vi fikk vite om ting som voksne ikke ville ha tatt opp, enten fordi voksne simpelthen ikke ser verden fra barns synsvinkel, eller fordi de ikke selv blir utsatt for den behandlingen som barn iblant får» (Flekkøy og Fretheim (1991).

I 1982, Barneombudets første hele virkeår, ble 18,5 % av sakene som Barneombudet jobbet med, reist av barn, det vil si 142 saker. Denne prosentandelen gikk etterhvert noe ned; saker reist av barna ble færre, mens saker fremmet av voksne økte. Det totale antall henvendelser til Barneombudet økte for hvert år; i 1982 kom det totalt 1641 henvendelser, mens det kom 2641 i 1988.

I tillegg til henvendelser til kontoret hadde det første barneombudet også en uttalt politikk om å gjøre seg og kontoret synlig i barnas nærmiljø. Hun hadde for eksempel som målsetting å besøke alle landets kommuner.

Den direkte kontakten tjener selvfølgelig en viktig symbol- og legitimeringsfunksjon. Barneombudet snakker ikke bare på vegne av barn, men også med bakgrunn i barns hverdag slik de selv opplever den. Som påpekt innledningsvis vil det nok oppleves som et paradoks hvis også Barneombudet var som de fleste andre voksne, og snakket forbi barn om barn. Dessuten viser henvendelsene at det er nødvendig med en nøytral og fjern instans som fanger opp vanskelige problem barn ønsker å ta opp.

Det kan stilles ulike spørsmål ved en ressursbruk som sikter på å presentere Barneombudet som barnas instans i problemløsnings-sammenheng, eventuelt som grunnlag for å framskaffe en oversikt over barns problemer. Når det gjelder Barneombudet som instans i problemløsning, kan det være et viktig poeng at barnet i enkelte tilfeller opplever sitt nærmeste miljø så negativt at det ikke kan se noe håp om hjelp der. På den andre siden kan Barneombudet bare i begrenset grad gripe inn i enkeltsaker.

Når det gjelder bruken av kontakten med barna som grunnlag for en oversikt over barns problemer (jfr. sitatet ovenfor fra Flekkøy og Fretheim 1991), må det pekes på definitive begrensninger enten denne kontakten skjer gjennom henvendelser fra barna i møte med Barneombudet i lokalsamfunnet, eller ved at barna skriver eller ringer til Barneombudets kontor. En begrensning er at barna må være i stand til å formulere seg. En annen begrensning ligger i at barna må tro på anvendelsen av verbale budskap. Videre ligger en begrensning også i at barna må ha nok tro på seg selv til at de tør eller orker å utforme et budskap. En fjerde begrensning er at barna må ha et mentalt overskudd for å kunne forme et effektivt budskap.

De nevnte begrensningene betyr at Barneombudet vil kunne få et bilde av barns problemer dominert av relativt trygge og verbale middel-klassebarn i sju til fjortenårsalderen. Barneombudet vil til sammenlikning kunne «miste» barn med utviklingsrisiko, utviklingshemmede barn, barn med store emosjonelle problemer og barn som vokser opp under svært destruktive omstendigheter.

Det er imidlertid ikke grunnlag for å påstå at Barneombudet har fungert slik at viktige sider ved barnebefolkningens problematikk er falt helt ut. I denne sammenheng er poenget å peke på ulike sider ved det handlingsnivået som bestemmes av direkte kontakt. En side ved dette er om den direkte kontakten kanskje i stor grad kunne vært overlatt til instanser som nettopp instiller seg på å utføre et arbeid på det nivået det her er tale om. Et eksempel kan være kontakttelefoner for barn, som er etablert av flere frivillige institusjoner og som Barneombudet også har vært med på å etablere.

Blant annet har Barneombudet i samarbeid med Røde Kors og Redd Barna vært med på å sette igang et toårig prøveprosjekt med en landsdekkende Barn- og Unges kontakttelefon (BUK). Spørsmålet er derfor om Barneombudet med sin egen kontakttelefon dublerer andre kontakttelefoner? Ombudet kunne eventuelt heller ivareta en koordinerende og oppfølgende funksjon. Dermed ville også kunnskapsgrunnlaget bli mer omfattende. Barneombudet understreker i årsmeldingen for 1993 at man ønsker seg barn som mer reelle oppdragsgivere. I positiv forstand innebærer dette at man legger vekt på at kontakten med barn også identifiserer viktige saker som Barneombudet bør jobbe videre med på mer prinsipiell basis. I negativ forstand kan utsagnet tolkes som en velment, men naiv tro på at barns opplevelser og perspektiv i seg selv er et tilstrekkelig grunnlag for Barneombudets virksomhet. Med andre ord; selv om innspill fra barn er bra, er det viktig at de ikke overvurderes eller alltid tas bokstavelig. Barn er ikke små voksne, de har nettopp behov for den voksnes erfaring og perspektiv for å utvikle sin horisont.

4.3 SÆRLIG OM KLAR MELDING - SYSTEMET

Barneombudet har tatt utskrifter av barns henvendelser innenfor Klar Melding- systemet. Dette gir mulighet til å analysere kommunikasjonen mellom Barneombudet og barna. Gjennom barnas henvendelser til Klar Melding Inn kan man få et bilde av barns forventninger til Barneombudet, og hvilken rolle barna mener at ombudet spiller for dem som barn. Gjennom Klar Melding Ut vil man kunne se hvordan Barneombudet forholder seg til barna og deres henvendelser om saker de er opptatt av. Spørsmålet er om denne kommunikasjonen er vellykket og om Barneombudet fyller den rollen som barnatror at Barneombudet har.

Hensikten med Klar Melding skal være å fremme kommunikasjon mellom barna, og Barneombudet som institusjon. Det er nærliggende å oppfatte fjernsyns-programmene (Klar Melding Ut) som sterke virkemidler som lett vil få barna til å identifisere seg med ombudet, fatte tillit til ombudet som skikkelse, og oppleve tillit.

Et premiss for Klar Melding-systemet er at signaler fra barn kan få større gjennomslag når de blir mottatt og formidlet videre. Systemet kan dermed fungere som et «forsterkende talerør». Mange barn får vite om hva enkelte barn er opptatt av. I tillegg vil Barneombudets eget budskap kunne få større legitimitet ved at programmene blir lagt opp for å vise frem hvordan barna selv har tatt initiativ, og reist ulike spørsmål. Barneombudets rolle som normsender og som legitimerende agent for barns interesser og preferanser styrkes når ombudet som institusjon inntar en strategisk posisjon som formidler av barns interesser og meninger. Det er godt mulig at motivasjonen bak Klar Melding nettopp har vært å gi barn større mulighter til å si sin mening. At dette også kan styrke ombudsinstitusjonen og dens legitimitet, er hevet over tvil.

I dette studiet av kommunikasjonsprosessen mellom Barneombudet og barna, er prosessen forskjellig fra det vi vanligvis definerer som en dialog mellom to parter. I dette tilfellet kommuniserer barna og Barneombudet gjennom to forskjellige kanaler. Barna ringer til Barneombudet, og møter der en telefonsvarer som ber dem om å legge igjen en beskjed. Den viktigste kanalen ut til barna igjen, er først og fremst fjernsyns-programmet, Klar Melding Ut. I dette ligger også en forsinkelse i redaksjonen; det tar en viss tid fra barnet spør om noe til det eventuelt får et svar. På tross av dette, og selv om partene ikke sitter side om side og samtaler, eller bruker samme kanal, må kommunikasjonsprosessen i dette tilfellet betraktes som en dialog; det er en toveiskommunikasjon hvor partene forholder seg til hverandre.

Barneombudets formål med Klar Melding-systemet da dette ble opprettet var: «tilnærmet direkte kommunikasjon mellom barn og Barneombudet» (Årsmeldingen 1991). Videre står det om Klar Melding Ut: «Der svarer Barneombudet på spørsmål som har kommet inn til KM-INN».

Til barna selv i åpningen av det første Klar Melding UT, sa barneombudet:

«Barneombudet jobber med veldig mange forskjellige ting som angår mange barn, men hvis du har det sånn at du har et problem som er så vanskelig at du ikke klarer å løse det selv, og ikke klarer å snakke med voksne om det, og ikke læreren og ikke på sosialkontoret, eller andre steder, så kan du ringe til oss i Barneombudet, for hos oss er det ganske mange mennesker som vet en god del om ganske mye - så vi kan gi deg et godt råd. Hvis du har noe som du tror angår ganske mange barn, eller hvertfall flere, eller noe du syns er viktig at vi jobber med hos Barneombudet, noe som opptar deg veldig mye, så kan du ringe inn til dette som heter Klar Melding inn. Og hva er nå det? Jo, det er en telefonsvarer på vårt kontor...... Da må du huske å si hvor gammel du er, hva du heter, og hvor fra i landet du ringer fra sånn at vi vet hvorfra barn ringer. Og så er det bare å komme med en klar melding inn så skal vi se om vi klarer å komme med en klar melding ut igjen. Tlf.nr. er.....».

Dette illustrerer at Barneombudet oppfordrer barn til å ta kontakt, og henviser til at institusjonen vil «se om de klarer å komme med en klar melding ut igjen». Men det kommer svært vagt fram i det ombudet sier, at det skilles mellom to kanaler inn til Barneombudet; en for de som har så store problemer at de ikke kan henvende seg noe annet sted, og en for de som «har noe»som barnet tror angår flere, eller noe som barnet syns er viktig at Barneombudet jobber med. Til de som har store problemer sier ombudet at «du kan ringe til oss i Barneombudet (...) for vi kan gi deg et godt råd». Til de andre sier ombudet at de kan ringe til Klar Melding Inn. Deretter oppgis telefonnummeret til Klar Melding Inn.

Barneombudet forsøker i åpningen av programmet å forklare barna noen av premissene for kommunikasjonen de vil ha med barna. Men det kommer dårlig fram at ombudet skiller mellom «problemfylte» og «andre» temaer som barna kan ringe inn om. Barneombudet oppgir kun telefonnummeret til Klar Melding Inn, og oppfordrer barna på slutten av programmet til èn ting, nemlig å ringe Klar Melding Inn. Det er stor mulighet for at barna ikke fikk med seg disse premissene som Barneombudet tegner.

I årsmeldingen for 1992 står Klar Melding omtalt som «barnas eget direkte kommunikasjonssystem til Barneombudet». Kommunikasjonssystemet blir ikke lenger omtalt som «direkte kommunikasjon mellom barn og Barneombudet». Det ser ut som om Barneombudet er mest interessert i barna som informanter, isteden for å vektlegge den «direkte» kontakten. Dette kommer fram i neste avsnitt i årsmeldingen for 1992:

«På denne måten bidrar barnas meldinger til Barneombudet med å legge premissene for deler av Barneombudets arbeid. På en selvfølgelig måte konkretiserer barna problemstillinger i sin egen hverdag og gir viktige signaler om hva de sliter med. Meldingene skrives ordrett ned, og danner siden grunnlaget for Barneombudets fjernsynsprogrammer Klar Melding Ut».

Barna som informanter er selvsagt svært viktige for at Barneombudet skal få kunnskap om barn i Norge, og saker de er opptatt av. Men, hovedpoenget med Klar Melding er forandret fra 1991 til 1992 i følge årsmeldingene. Fra å være et direkte kommunikasjonssystem mellom barn og Barneombudet, hvor barna ringer inn til Klar Melding-Inn, og Barneombudet svarer på barnas meldinger i Klar Melding-Ut, har barna i årsmeldingen 1992 hovedsaklig blitt tildelt rollen som informanter og «målsettingen med Klar Melding Ut er i hovedsak å spre informasjon om barn og unges rettigheter, og samtidig ta opp saker som barn og unge selv melder som viktige i sin hverdag». Det siste er en mye mer generell tilnærming til barna fra Barneombudets side enn statuert i årsmeldingen for 1991.

Når barn ringer inn til Barneombudets telefonsvarer, får de følgende melding:

«Du er kommet til Barneombudets telefon klar melding inn. Før du legger inn beskjeden, hør på meg litte grann. Klar melding Inn er for barn og unge under atten år. Du trenger ikke å si hva du heter, men det er fint hvis du sier hvor gammel du er og hvor i landet du ringer fra. Ønsker du å snakke med noen, må du ringe til Barneombudet i kontor-tiden. Nummeret står foran i telefonkatalogen. Din melding er viktig for vårt arbeid. Nå kan du legge inn beskjeden etter pipetonen».

Hos Barneombudet blir det opplyst at det er bevisst at Barneombudet ikke oppfordrer barna til å legge igjen navn, adresse og telefonnummer, fordi det blir mer forpliktende enn det Barneombudet kan holde overfor barnet. Det er et stort problem, blir det påpekt, å ta kontakt med barna igjen, på grunn av tulletelefoner med oppgitt feil telefonnummer. Det er og viktig med varsomhet for å skjerme barnet. Så langt det går, tar de likevel kontakt, men dette gjelder svært få barn.

Når det gjelder barnas premisser for kommunikasjonen viser Vikan & Jåvolds (1991) undersøking blant tolvåringer at barna ser på Barneombudet og Klar Melding som et sted å henvende seg til hvis en har alvorlige problemer:

«Nesten alle vi snakket med var veldig «problemorienterte» i sitt forhold til Barneombudet og Klar Melding. En gjengs oppfatning var at du måtte ha et reelt alvorlig problem for å kontakte Barneombudet. Selv om alle synes at det er fint at vi har et Barneombud og fint at det er et Klar Melding tilbud, gav de fleste uttrykk for liten følelse av at det angikk dem personlig. Det var mest fint for dem som trengte det, de med «problemer».

I den samme undersøkingen svarte endel barn følgende på spørsmål om hvorfor de syntes det er nyttig og bra med et Barneombud:

«Fordi Barneombudet skal passe på og hjelpe barn som trenger det og har problemer».

«Barneombudet skal være en kontaktperson for barn, spesielt for de som ikke har noen andre å snakke med.»

«Det er viktig at Barneombudet kan gripe inn i hjemmemiljøet til barn. Hvis det oppstod problemer i hjemmet f.eks. ved skilsmisser eller ved mishandling av barna, er det en oppgave for Barneombudet å hjelpe disse barna».

Forfatterne konkluderer på bakgrunn av dette at de fikk inntrykk av at mange barn trodde og mente at Barneombudet kunne ordne opp for det enkelte barn.

Undersøkingen som det her refereres til tyder på at barnas holdning og forventning til Barneombudet, var svært forskjellig fra den rollen Barneombudet ville ha i forhold til barna. Barna tror de burde henvende seg først og fremst hvis de har alvorlige problemer, mens Barneombudet helst vil at barna skal henvende seg andre steder med slike hjelpebehov.

4.3.1 Oversikt over meldingene

Utgangspunktet for gjennomgåelsen er en oversikt over de femten største kategoriene for henvendelser til Barneombudet i perioden 1991-1993.

Tabell  Oversikt over de 15 største kategorienei perioden 1991-1993.

Ran-Ant. henv.
geringKategori1991-1993
1Klar Melding354
2Div. spørsmål fra barn305
3Mobbing299
4Konflikt i skolemiljø230
5Gla'meldinger222
6Seksuelle overgrep/incest212
7Barn og TV/Radio211
8Konflikt foreldre/barn211
9Barnemishandling175
10Menstruasjon/pubertet136
11Alkohol/Narkotika117
12Miljøproblemer/forurensning116
13Røyking109
14Overgrep - Lærer107
15Krig105

Som oversikten viser, er det kategorien «Klar Melding» som ble mest brukt. I det følgende vil henvendelser innenfor denne kategorien, samt henvendelser innenfor kategoriene «mobbing», «konflikt i skolemiljøet», «seksuelle overgrep/incest», «barn og TV/radio», «konflikt foreldre/barn», «miljøproblemer/forurensning» og «krig» bli noe nærmere beskrevet. Grunnlaget for gjennomgåelsene har vært alle henvendelser innenfor kategorien «krig» (samtlige gjaldt Golf-krigen), alle henvendelsene om overgrep/incest (før 13. september 1994) samt ti meldinger for hvert av årene 1991, 1992 og 1993 for de øvrige kategoriene.

4.3.2 De enkelte kategoriene

4.3.2.1 Klar Melding

Det var tre hovedbegrunnelser til henvendelser innenfor Klar Melding-kategorien: Ros til programmet, kritikk og spørsmål. Det var overvekt av kritikk og forslag til bedring i svarene (ca. 60 %), og svært få spørsmål. Det siste kan komme av at de aller fleste henvendelser med spørsmål lot seg klassifisere under kategori 2 («Diverse spørsmål») i oversikten ovenfor.

I alt 91 % av initiativene innenfor Klar Melding-kategorien var preget av at barna først og fremst ringte inn for å si sin mening om Klar Melding, eventuelt med forslag om hvordan programmet kunne forbedres.

Det kan forøvrig legges til at de aller fleste som kom med kritikk eller forslag til bedring (72 %) ønsket at programmet skulle sendes oftere eller ha lengre varighet. Nedenfor følger et par eksempler på svar under denne kategorien:

«Er skuffet over Trond-Viggo, han sier at barna må være voksne, men jeg mener at de må få være barnslige».

«Trond-Viggo gir altfor positive svar. Det er ikke så lett å gå til helsesøster å fortelle som du tror».

Eksempler på rosende henvendelser kan være følgende:

«Jeg synes det skal være litt mer sånn Barneombud».

«Jeg håper bare ikke at NRK er så dumme at de legger ned Barneombudet også, nå som de har lagt ned Nettopp. Jeg vil si til Barneombudet: lykke til videre».

4.3.2.2 Mobbing

Til forskjell fra foregående kategori var majoriteten (77 %) av henvendelsene innenfor denne kategorien av en slik karakter at de nærmest stilte krav om svar. Bakgrunnen for henvendelsene var dels at barna ønsket at deres problem skulle tas opp i programmet, og dels dreide det seg om direkte spørsmål om hjelp fra Barneombudet.

I alt 30 % av barna som ringte om mobbing sa at de ringte for andre. Det er usikkert om dette er en måte for barnet å distansere seg fra problemet på, eller om barnet faktisk var talsperson for noen andre. Over halvparten ringte for sin egen sak, mens 13 % ringte angående saker som de mente angikk både dem selv og andre barn. Videre var det slik at 37 % av barna som ringte inn om mobbing, oppga det de mente var årsakene til dette fenomenet. Dette kunne være mange forskjellige årsaker, mest utseendemessige faktorer som gjør at man skiller seg ut, men også sykdommer som gjør personen svakere på ett eller annet område. Hele 63 % nevnte ikke årsaker, og for mange av disse var det uforståelig at mobbingen skjedde.

Eksempler på henvendelser innenfor kategorien:

«E vil gjerne ha svar på dette. E har blitt erta i tre år nå, og e har ringt før, men e får aldri svar. Om dere kunne ha skrivt et brev te mæ. E ville gjerne ha snakka med Trond-Viggo om dette, for han har lovt å ta det opp mange, mange gangar, men han tar det nesten aldri opp. Så vist han kunne ha tatt det opp, så hadde det vært veldig fint. Hade».

«Jeg har et arr på magen, så eg tør ikke dusje på skolen, for da ertar de meg, venligst gjør noe med det».

«Jeg blir mye erta på skolen. Før så tok jeg igjen, men nå synes jeg ikke det er så veldig morsomt lenger. Har du noen råd om hvordan de skal slutte? Jeg er bedrøvet».

4.3.2.3 Konflikt i skolemiljøet

Halvparten av barna som ringte om konflikt i skolemiljøet tok opp saker som dreide seg om læreren på skolen. Av disse sa 43 % at problemet var lærerens bruk av vold. Ellers klaget mange av barna på forskjellsbehandling i klasserommet. Barna henvendte seg dels for å få svar på konkrete spørsmål, dels med spørsmål om hjelp fra Barneombudet, og med spørsmål om råd for hva barna eventuelt kunne gjøre i gitte situasjoner, samt hva slags rettigheter de har. Videre kom barna med meningsytringer eller fortalte en historie.

Eksempler på henvendelser under denne kategorien:

«Jeg går på .... i Oslo, og lurer på om lærerne har lov til å slå barn, for jeg har blitt slått og er begynt å bli redd for lærerne. Kan du ta opp dette?».

«Jeg har en lærerinne på skolen som bruker å slå oss, hun hiver oss uti gangen etter ørene og hun slår oss med pekestokken. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre med det».

Jeg lurte på om lærerne har lov til og gå oppi sekken for og sjekke om det er god orden i sekkene? Det hender her at lærerne går oppi sekken, men kanskje vi har private ting som vi ikke har lyst til at han skal se? Hade».

«Æ har litt problem med lærern min, for attn gjør sånn forskjell på elevan i klassen. Åsså spesielt mæ,da. Og så lure æ på om det e lov».

4.3.2.4 Seksuelle overgrep/incest

De fleste som ringte inn om seksuelle overgrep og incest fortalte først hva som hadde skjedd (97 %) og hvem som hadde forbrutt seg (77 %). Deretter var det mange som fortalte om følelsene sine i forhold til dette (37 %). I alt 19 % av barna fortalte om når hendelsen normalt skjer. 8 % av barna sa at de ikke turde eller kunne gjøre noe med situasjonen på grunn av lojalitet til foreldrene. Her var det kun 10 % av de innringende barna som sa de ringte for en venn.

Bakgrunnen for henvendelsene var å gi råd til andre og ønske om direkte respons/hjelp fra Barneombudet, eller ønske om hjelp og informasjon gjennom fjernsyns-programmet samt spørsmål om rettigheter.

Eksempler på henvendelser:

«Jeg har en Gla'melding. Vi hadde en lærer på skolen vår som tok på oss jenter. Og til slutt så ville vi ikke finne oss i det her, så jeg og venninda mi gikk til en rådgiver og sa ifra om problemet. Han tok det opp med skolesjefen, så nå har den ekle læreren fått sparken. Det var Gla'meldinga mi! Håper dette kommer på TV'n, for jeg har hatt noen meldinger før som ikke har kommet frem. God påske». Jente 11 år.

«Er det riktig at jeg skal bli voldtatt av stefaren min?». Jente 14 år. Det er noen gutter som fær å beføle meg, det er så ekkelt. Ka kan æ gjør?». Jente 10 år.

«Eg har blitt mishandla av min egen farfar på grunn av atte eg er heime aleina. Eg vil gjerne at dokker verner meg». Gutt 12 år.

4.3.2.5 Barn og TV/radio

Henvendelser innenfor denne kategorien dreide seg om reaksjoner og engasjement i forhold til fjernsyns- og radiotilbudet. Bakgrunnen for henvendelsene var forslag til forbedringer eller endringer av program, for eksempel:

«Jeg synes at de skal sende dagsrevyen seinere på kvelden, for det er mange små barn som ser det».

Videre omhandlet henvendelsene spørsmål om lover og regler i forbindelse med fjernsyns-program, for eksempel: «Har jeg lov til å se filmer på nattkino?», eller ønske om å få respons i programmet Klar Melding Ut, samt spørsmål om Barneombudet kunne gjøre noe for eksempel: «Kan dokker ordne sånn at det blir mer tekst på TV?».

Stort sett var henvendelsene av en kommenterende eller oppfordrende karakter, uten større krav om svar.

4.3.2.6 Konflikt foreldre - barn

Bakgrunnen for henvendelser som viste til konflikter mellom foreldre og barn, var omtrent likelig fordelt på ønske om svar i Klar Melding-programmet og spørsmål om råd om hva barnet kan gjøre, ønske om direkte svar eller hjelp fra Barneombudet samt spørsmål om barns rettigheter.

Eksempler på henvendelser:

«Eg veit om ei jenta i nabolaget ho heite Hege men det behøv ikke du å sei, ho bruk å bli innespærra også lure vi på ka vi skal gjør førr at ikke ho skal bli det også veit vi mange andre og. Vi kjenn ei som heita Lise også halvsøstra tel venninna mi og».

«Mamma og pappa er skilt da, og mamman min hun drikker. Og søsteren min hun, har jeg mistanke om har begynt med narkotika. Det er ikke bare det at jeg har mistanke, men jeg har sett sånn sprøyte-greie inne på rommet hennes, og når hun ringer hjem så er stemmen full av bly og sånn. Det er helt jævlig. Hva kan jeg gjøre med hu-vær så snill å hjelp meg».

«Jeg lik meg no ikke helt heim da...mor og far min da...ja han pappa drekk no ganske my... og så ja...nei...ho mamma ho får itt'no ukelønn hvis ho ikke har sex no. Hvis dokker vil gjøra no med det, vær så snill å itt si at det æ som har meldt ifra, si at det f.eks. e ein nabo eller no sånt... Kameraten min venter i bilen hanno, no må æ ferra».

«Har foreldran lov tel å kjeft på oss så mye? Det lura eg på. Har vi lov tel å sei at dæm må slutt å kjæft så mye, men dæm kan kjæft litt?».

«Æ lure på om de voksne har lov tel å slå sine eigne onga. Æ har en far som e vældi stræng, og han e stræng med mine søsken, og så e han vældi sur. Og nongang så tænke æ med mæ sjøl at han ikkje e min egen far».

4.3.2.7 Miljøproblemer/forurensning

Henvendelsene innenfor denne kategorien var meningsytringer, fortellinger om egne miljøaksjoner, og spørsmål om råd og tips i forbindelse med egen aksjon.

Eksempler på henvendelser:

«Du skulle si til voksne at de ikke skal forurense så mye. Vi barn forurenser nesten ingenting! Det er de voksne som ikke bryr seg! KM er et topp program!».

«Vi ønsker å få søppelkasser på badestrendene».

«Ute i naturen så har eg ofte sett at folk kaster tomme lightere og slikt, når gassen er brukt opp. Eg synes at dei som kjøper slike lightere ikkje skal kaste dei i naturen. Det forurensar. Eg pitlar dei opp».

«Ka skal vi gjør førr kanskje ska det bli søppelhaug oppe i skogen. Det e'planlagt det. Ka ska vi gjør da? Hade».

«Jeg lurer på hvorfor dem ikke slutter å forurense? Jeg er så redd for at vi skal dø. Tlf. ....».

4.3.2.8 Krig

Bakgrunnen for henvendelser her var ønske om å gi uttrykk for mening om krigen (Golf-krigen), redsel for ny krig, spørsmål i tilknytning til krig og ønske om direkte svar i Klar Melding ut.

Eksempler på henvendelser innenfor kategorien:

«Jeg skal fortelle hva jeg mener om denne krigen. Det er to stabukker som holder på. Og hva hender med de uskyldinge barna nedi der? Han Saddam skulle ha trengt å komme inn på et sånt Sinnsykeisolat, og det skulle Bush også. Det hadde de trengt. Så kunne de sitti der og krangla med veggen. De kunne tatt med seg Gorbatsjov også. Det verste er at det er mange unger som blir skada av dette». Jente 14 år.

«Jeg er veldig redd for den krigen, så jeg lurer på om du kan snakke litt mer om det i neste program, for jeg er sjøl ganske redd den. Jeg vet ikke helt hvorfor, men jeg er så redd. På skolen snakker de om den, og flirer. Men jeg synes den er farlig selv om den er langt herifra. Snakk litt om den, da!». Jente 12 år.

«Jeg synes det skal komme noe annet på Barne-TV enn bare krig og død».

«Jeg synes programmet ditt er veldig fint. Men det er sikkert mange barn fra Irak på skolen eller i barnehagen som blir ertet. Jeg spør om du kan si til alle på programmet ditt at «Ikke ert de, for de kan ikke noe for hva Saddam Hussein gjør!».

4.3.3 Oppsummering og refleksjoner

Det kan pekes på et relativt framtredende, overordnet trekk ved de kategoriserte henvendelsene til Klar Melding Inn: For de aller hyppigste kategoriene er det en veksling mellom positive ytringer og problemorienterte ytringer. Som det framgår av oversikten gir for eksempel de kategoriene som er rangert som nr. 1, 2 og 5 i relativ hyppighet, ikke direkte uttrykk for problemer. Poenget med å understreke dette, er at barna i stor grad har innledet kommunikasjon med Barneombudet om andre forhold enn direkte vansker, til tross for at Barneombudet selv synes å være «problemorientert» i sin oppfordring til barna om å ringe.

I tråd med dette kan det også påpekes at et flertall av henvendelsene innenfor de to kategoriene som ikke kan sies å være problemkategorier («Klar Melding» og «Barn og TV/radio»), samt henvendelser innenfor to av seks problemkategorier («Miljøproblemer/forurensning» og «Krig»), besto av henvendelser uten krav eller forventning om svar fra Barneombudet.

De fire øvrige kategoriene som omfattet konflikter i skole- og hjemmemiljø samt seksuelle overgrep/incest, viste en markert overvekt av henvendelser med krav eller forventninger om svar i en eller annen form. Noen av disse synes å ha vært av en slik karakter at barna har ønsket eller forventet direkte hjelp fra Barneombudet.

Samlet sett kan dette gi inntrykk av en kommunikasjon mellom barn og Barneombudet som i beste fall er haltende. Mens Barneombudet «ber» om problem- meldinger, innebærer svært mange av reaksjonene fra barna at de synes det er greit bare å fortelle om noe de har opplevd. Tendensen er at Barneombudet oppfordrer til problem-meldinger for å finne allmenne problemområder, mens barn med problemer i stor grad henvender seg med spørsmål om konkret hjelp.

På denne bakgrunn kan det se ut til at Barneombudets oppspill om å være problemløser for barn, er dobbelt forfeilet: Barna kan synes mer interesserte i en samspiller i kommunikasjonen (en voksen å snakke med som kan forstå dem) enn i en problemløser. På den annen side er barn med problemer langt mindre interessert i noen som er «alle barns venn» enn i en som kan stille opp overfor deres eget individuelle problem.

Nødvendigheten av å reise spørsmål om Barneombudets mediebruk i denne sammenhengen understrekes ved et par tilleggsobservasjoner. Den første gjelder endringer i relativ hyppighet for kategoriene over tid (fra 1991 til 1993). En av kategoriene skiller seg her ut: «Klar Melding» - som er en ikke-problem-kategori, og som sto for 2 % av henvendelsene i 1991, 8.5 % i 1992 og 19.9 % i 1993. Dette indikerer betydningen av, og behovet for, voksenkommunikasjon i forhold til barna.

Den andre tilleggsobservasjonen er tosidig, og gjelder innslaget av seksuelle overgrep. Henvendelser innenfor denne kategorien økte nest mest i treårs-perioden (fra 3.6 % i 1991 til 7.2 % i 1993). I 1993 var faktisk seksuelle overgrep den tredje hyppigste svarkategorien. Spørsmål i denne forbindelse kan knyttes til en undersøkelse blant barn fra åtte til tolv år og deres oppfatninger av hva barn er sinte, redde og lei seg for (Vikan og Clausen 1994). I svarene fra barna var det markerte innslag fra fem av de seks problemkategoriene som er gjennomgått for Klar Melding Inn. Den sjette, som nettopp var seksuelle overgrep /incest, ble omtrent ikke anvendt i den nevnte undersøkelsen. Nå kan det ligge metodemessige ulikheter til grunn for svarene. Barna i Vikan og Clausen (1994) ble intervjuet ansikt til ansikt, mens Klar Melding-barna var langt mer anonyme når de ringte inn. Likevel må man peke på at Barneombudet har satt fokus på seksuelle overgrep/incest ved mange anledninger. Dette kan ha tjent som et stimulus til å gi lyd fra seg for barn med denne problematikken. I sin tur vil det bekrefte Barneombudets oppfatning av at nettopp dette er et vesentlig problem.

Det er viktig at seksuelle overgrepssaker har kommet på dagsorden, blant annet ved hjelp av Barneombudet. Men poenget i denne sammenhengen er at Barneombudet, gjennom sine ytringer i media, deltar i å skape den virkeligheten barna skal forholde seg til. Dette reiser i sin tur spørsmål om det er mediemessig gangbare forhold (det som er «oppsiktsvekkende», det som slår best an) som får gjennomslag, og om dette uten videre er tjenlig for utvikling av arbeidet med barn.

4.3.4 Barna som har ringt inn

I gjennomgåelsen av Klar Melding Inn-henvendelsene, hadde man i de fleste tilfeller opplysninger om alder og kjønn. Disse data kan være nyttige i bedømmelsen av Barneombudets kontaktflate.

Når det gjelder alder, var gjennomsnitsalderen fra 11,5 år til 12,5 år for fem av de kategoriene som ble gjennomgått: «Klar Melding», «Mobbing», «Konflikt i skolemiljøet», «Seksuelle overgrep/incest» og «Konflikt foreldre - barn». For de øvrige tre kategoriene var gjennomsnittsalderen 10 til 10,5 år. Dette innebærer at gjennomnsnittet for alle kategoriene samlet lå rundt 11,5 år.

Fordelingen viste en overvekt av jenter i alle kategorier, med unntak av «Barn og TV/radio» og «Klar Melding» hvor jenteandelen var 50 %. I kategoriene «Mobbing», «Seksuelle overgrep/incest» og «Miljøproblemer/forurensning» var jenteandelen av svarene rundt 80 %. Begge «Konflikt»-kategoriene viste en jenteandel på 73 %, mens jenteandelen for «Krig» var 60 %.

Det totale antall henvendelser til Klar Melding Inn viser også en overvekt av jenter. For de svarene som kunne identifiseres, var jenteandelen 68 % i 1991, 69 % i 1992 og 71 % i 1993. Konklusjonen her må være at når det gjelder Barneombudets kontakt med barna gjennom Klar Melding Inn, er utvalget dominert av jenter som er ti år eller eldre.

4.4 BARNEOMBUDET OG ORGANISASJONENE

4.4.1 Den tredje sektor

De frivillige organisasjonene i Norge har røtter tilbake til første del av det attende århundret. Utviklingen av disse organisasjonene fram til dagens samfunn må forstås i lys av både den generelle samfunnsendringen, utviklingen innen organisasjonenes område. De frivilllige organisasjonene tilhører et samfunnsfelt som i mange sammenhenger blir betegnet som «Den tredje sektor». Det betyr at de hverken tilhører den private eller det offentlige arena.

Ifølge NOU 1988:17 domineres den tredje sektor av «private, almennyttige organisasjoner drevet på fellesskaplig, ikke-offentlig basis uten profitt eller egennytte som formål. Tredje-sektorvirksomhet har en kollektiv forankring og utøves gjennom og videreutvikler de sosiale nettverk. Ofte vil betydelige deler av arbeidet i tredje sektor være ulønnet» (1988:17 s. 20).

Organisasjonens funksjon blir gjerne beskrevet gjennom deres bidrag som tradisjonsbærere, som kritiske røster og som endringsagenter. Det er uklart om dette også gjelder for dagens organisasjoner. Utbyggingen av velferdsstaten og avvisningen av veldedighet som grunnlag for hjelp og støtte, har redusert området for tradisjonelt veldedighetsarbeid og frivillighetsarbeid. Det har etterhvert blitt vanskeligere å finne nisjer hvor organisasjonene kan ha en dominerende rolle. Dette har krevd en omstilling mot nye områder for engasjement og nye måter å arbeide på.

Allmenne utviklingstrekk ved de frivillige organisasjonene i dette århundret synes å være konsolidering på den ene siden og differensiering og spesialisering på den andre siden. Samtidig som det er blitt etablert stadig flere spesialiserte organisasjoner - som aktivitetstilbud til befolkningen, som pressgrupper i forhold til det offentlige og som alternative selvhjelpsgrupper - har det på organisatorisk nivå skjedd en økende sammenslåing til ulike former for regionale og landsomfattende organisasjoner. En slik form for sammenslåing finner vi blant ulike barne- og ungdomsorganisasjoner (LNV - Landsforeningen for barne- og ungdomsorganisasjoner). Denne differensieringsprosess innen organisasjonene viser også et annet utviklingstrekk - en endring fra helhetlig til spesifikt engasjement. I et historisk perspektiv kan det se ut til at den tidligere helhetlige organisasjon og organisasjonsmennesket er på vei ut. Gjennom det spesifikke engasjementet er det organisasjonens hovedformål som kommer i forgrunnen. Tidligere var deltakelsen i organisasjonen i like stor grad motivert av behovet for felleskap og sosial kontakt som av arbeidet med organisasjonens hovedformål.

De tradisjonelle frivillige organisasjonene konkurrerer om penger og folks fritid. Den enkelte organisasjon må derfor synliggjøre seg og sin spesielle sak. Når «saken» organisasjonen arbeider med er barn, kan en forvente at det engasjerer de fleste. Det eksisterer en generell velvilje overfor barn. Men det er også slik at det barnet som vekker velvilje for veldedighetsbidrag helst må være et barn som har det vondt. Siden norske barn vanligvis blir ansett å ha det bra, kan det derfor være vanskelig å reise en tradisjonell barmhjertighetsinteresse for barns situasjon i Norge.

Mange av de frivillige organisasjonene har et rekrutteringsproblem. Det er vanskelig å få folk som vil påta seg slike oppgaver. Det er mange forhold som bidrar til rekrutteringsproblemene, blant annet det nevnte konkurransemarked, og at frivillighetsarbeidet som livsform (helhetlig engasjement) har vanskelige kår.

Organisasjonens sak og arbeidsformer må hele tiden kunne relateres til samtidens interesser, tenkemåte og livsstil. Organisasjonene må framstå som «moderne organisasjoner» hvor veldedighetstanken og det tradisjonelle veldedighetsarbeidet er på vei ut. Et utviklingstrekk i forhold til den «moderne organisasjon» er økt vektlegging på fagkompetanse og ulike former for lønnsarbeid innen organisasjonene.

De frivillige organisasjonene har spilt en vesentlig rolle innen ulike sider av barneomsorgen i Norge. De har historisk først og fremst vært knyttet til særomsorg og barnevern. Det etterhvert økende statlige engasjement innen barneomsorgen betød en samtidig nedbygging av de frivillige organisasjonenens bidrag. De tapte sine tradisjonelle domener og oppgaver i forhold til barn. Et annet utviklingstrekk er at organisasjoner som primært fungerte som støtte der familien kom til kort, i neste omgang kom inn i forhold til offentlig omsorg og sosialisering av barn. I dette århundret har organisasjonene også i større grad satt igang og ivaretatt oppgaver innen den offentlige barneomsorg. Dette gjelder i særlig grad barnhagesektoren, hvor de frivillige og humanitære organisasjoner var sentrale i den første utbyggingen av barnehagene. Helsestasjonene har også vært et område hvor de frivillige organisasjone har vært viktige drivkrefter. Selv om de frivillige organisasjonene opp gjennom historien har fungert som pionerer med hensyn til etablering av ulike former for tilbud til barn - enten til barn direkte eller indirekte gjennom foreldre, barnehager o.l., er det barnepolitiske feltet i Norge blitt beskrevet som et område preget av et svakt engasjement fra de frivillige organisasjoners side.

I dag kan det konstateres en økende interesse fra det offentlige for at de frivillige organisasjoner igjen skal tre inn på velferdsarenaen. Det ligger et tydelige signal om heving av de frivillige organisasjoners rolle i ulike offentlige dokumenter de senere årene. På den ene siden tildeles organisasjonene en supplerende rolle i forhold til det offentlige gir. På den andre siden legges det vekt på å samordne det offentlige og det frivillige tilbudet (St.meld. nr. 36, 1989-90, s. 128).

Barneombudets forhold til de frivillige organisasjonene berøres ikke eksplisitt hverken i forarbeidene til lov om barneombud, eller i Barneombudets instruks. Ombudets virkefelt omfatter imidlertid både offentlige og private aktiviteter. Organisasjonene og deres arbeid vil være en del av det som defineres som private aktiviteter. Slik sett er det relevant å ta opp og vurdere Barneombudets forhold til de frivillige organisasjonene i forbindelse med en evaluering av ombudsordningen.

Når forholdet mellom Barneombudet og de frivillige organisasjonene gjøres til gjenstand for evaluering, er det dagens relasjon mellom aktørene som er av interesse.

4.4.2 Frivillige organisasjoner

Arbeidsmetoden måtte av tidsmessige årsaker bestå i å undersøke et lite utvalg frivillige organisasjoner som kunne fungere som eksempler. Betegnelsen «frivillige organisasjoner» omfatter mange ulike typer organisasjoner, og er her avgrenset til allmennyttige organisasjoner som primært arbeider på vegne av barn. Det betyr at tradisjonelle barne- og ungdomsorganisasjoner hvor barn er medlemmer, interesseorganisasjoner og fagforeninger som i sin virksomhet forholder seg til barn og deres situasjon, ikke omfattes av gruppen frivillige organisasjoner i denne sammenhengen.

De organisasjonene som ble valgt ut som kasus er Mental Barnehjelp, Norges Husmorforbund, Røde Kors og Redd Barna. Disse ble valgt ut fordi de er særlig barneorienterte. Holdningene til og erfaringene med Barneombudet ble undersøkt ved hjelp av intervjuer med sentrale aktører innenfor organisasjonene. Barneombudets holdninger og erfaringer ble på samme måte kartlagt på basis av intervju.

4.4.2.1 Norges Røde Kors

Norges Røde Kors ble stiftet i 1865 og er i dag en landsomfattende organisasjon som omfatter alle Røde-Kors-ledd i Norge. Organisasjonen er en frivillig humanitær medlemsorganisasjon. Den del av Røde Kors' virksomhet som er innrettet mot barn og unge, er organisert under to spesialavdelinger; Ungdommens Røde Kors og Barnehjelpen. Begge avdelinger er medlemsorganisasjoner, hvorav Barnehjelpen er den minste organisasjonen i hele Røde Kors. Virksomheten innenfor begge avdelingene er bygd på frivillighetsarbeid.

I samsvar med sitt overordnede formål utarbeider organisasjonen treårige prinsipprogrammer. Dette betyr at tema og problemstillinger som organisasjonen arbeider med kan ha en viss varighet, samtidig som det også gir muligheter for å endre felt-oppmerksomhet. I lys av inneværende prinsipprogram (1993-1996) retter organisasjonen sin oppmerksomhet mot utsatte barne- og ungdomsgrupper. I denne virksomheten skal organisasjonen være behovsorientert; det vil si at de skal gå inn der barn har behov som ikke blir ivaretatt. Det er i utgangspunktet ikke angitt noen nærmere gruppe av barn eller bestemte behov. Målformuleringen er generell.

Barne- og ungdomsarbeidet er et av de svakest utviklede områdene innen organisasjonen. En mulig forklaring er at dette arbeidet har vært kvinnedominert og dermed ikke hatt den samme gjennomslagskraft innad i organisasjonen som andre arbeidsområder. Det er nå tatt initiativ for å heve statusen til barne- og ungdomsarbeidet innad i organisasjonen.

Organisasjonen driver ellers virksomheter som kunne gitt grunnlag for å fungere mer i retning av en interesseorganisasjon for barn og unge. Men organisasjonen ønsker ikke å utvikle arbeidet i retning av en slik funksjon. Dette gjelder særlig Barn og unges kontakttelefon, hvor organisasjonen sitter med viktig informasjon om barn og unges livsverden og livssituasjon:

«..Vi har et genuint øre ut til barn og unges hverdag som vi kanskje kunne gjøre noe mere ut av. Men vi har ingen tradisjon på det» (intervju).

Røde Kors er altså skeptiske til å utvikle sin virksomhet i retning av talsmannsrollen. Men man ønsker fortsatt å vektlegge det praktiske hjelpearbeidet, og ser utfordringen i å gjøre dette arbeidet så godt som mulig, for eksempel at barn skal få kvalifiserte svar på sine henvendelser: «...vi skal heller være flinke til å svare barn og unge skikkelig på telefonen» (intervju).

Når det gjelder barneområdet er organisasjonens engasjement knyttet til barn som er i en behovssituasjon, og som dermed trenger hjelp. I denne sammenheng står frivillighetsarbeidet sterkt. Det omfattes av både pengeinnsamling og praktisk arbeid i form av tiltak og tilbud på lokalt plan. Frivillighetsarbeidet i forhold til barn møter imidlertid en del vansker. Dels knyttes problemene til det forhold at barns situasjon i Norge generelt oppfattes som god og at det derfor er vanskelig å få folk til å engasjere seg. Samtidig kan det også være vanskelig å få den alminnelige medlemsmasse til å stille opp overfor grupper med spesielle behov. Blant de grupper som defineres som spesielt utsatte vil det være grupper av barn og unge som kan vekke såvel forargelse og moralsk fordømmelse som medlidenhet og positiv interesse.

«Generelt tror jeg det er vanskelig å flytte oppmerksomheten og interessen for frivillighetsarbeid blant de allmenne grupper av medlemmene. Frivillighetsarbeid er nemlig også avhengig av at de frivillige er interessert i saken de skal jobbe for» (intervju).

Organisasjonen er imidlertid i gang med «moderniserings-prosesser» blant annet gjennom å engasjere unge folk, og å legge vekt på et mer forpliktende engasjement og en viss skolering: «..Ja kanskje barne- og ungdomsarbeidet slik sett er på vei oppover på en måte, ikke antallsmessig, men måten å tenke det på» (intervju).

Historisk har Røde Kors fungert som pionerer for utvikling av hjelpetilbudet både til barn generelt og til utsatte barnegrupper som for eksempel funksjonshemmede barn. Organisasjonen har i denne sammenheng både bygd og drevet flere institusjoner som sykehus, fødehjem, barnehager, skoler og helsestasjoner. I etterkrigsårene stod blant annet Røde Kors sentralt i etablering og drift av barnehager for syke og funksjonshemmede.

Etterhvert som det offentlige har overtatt ansvaret for et stadig større område av den virksomheten som Norges Røde Kors og særlig Barnehjelpen drev, har organisasjonen måttet se seg om etter andre områder. Et slikt nytt tema innen virksomheten overfor barn og unge de to siste årene har vært forebyggende arbeid. Forebyggingsfeltet er mangelfullt definert og svakt utbygd innen det offentlige barnevernet. Det er derfor et av de områdene hvor det også kan sies å være rom for et pionerpreget frivillig engasjement.

Vi skal her se nærmere på noen av de mer konkrete barnerelaterte oppgaver som organisasjonen ivaretar.

Ungdommens Røde Korser en medlemsorganisasjon for barn og unge i alderen seks til fjorten år og arbeider med å formidle Røde Kors sin ideologi, samt utvikle ferdigheter primært innen førstehjelpsarbeid. Ungdommens Røde Kors forsøker også å fungere som en velferdspioner ved at den tar initiativ til å iverksette ulike tiltak. Det er de eldre medlemmene i Ungdommens Røde Kors som arbeider med dette. For tiden har de foreslått å utvikle to prosjekter rettet mot utsatte barn og unge. Det ene er et forslag om å lage et aktivitetstilbud til barn som oppholder seg ved krisesentrene for mishandlede kvinner. Dette er et arbeid som allerede er under oppbygging på noen krisesentre. Det andre forslaget dreier seg om å etablere en form for åpne hus for ungdom. Dette tiltaket har møtt relativt stor skepsis innad i organisasjonen. Sekretariatet som vurderer forslaget mener det her dreier seg om et arbeid som ligger i en gråsone mellom hva profesjonelle og ikke-profesjonelle skal drive med. Det å bygge ut slike tiltak kan forstås som et endringsbidrag inn i en verden man ikke ønsker å endre:

«...Vi kan risikere at vi flytter krangelen mellom mor/far og ungdommen fra der den naturlig hører hjemme og inn på våre arenaer. ...Er forholdet mellom barn og foreldre så betent at de ikke kan være hjemme, så er vi inne på barnevernets område ...» (intervju).

Den andre spesialavdelingen er den såkalte Barnehjelpen. Det er en organsiasjon som i hovedsak består av voksne kvinner som medlemmer. Generelt er barne- og ungdomsarbeidet i organisasjonen kvinnedominert. Hovedvirksomheten i Barnehjelpen er innsamling av penger. Den har imidlertid også flere konkrete tiltak, hvorav noen her skal nevnes.

Barn og Unges kontakttelefon er det mest omfattende tiltaket innen Røde Kors Barnehjelpen. Tiltaket ble opprettet som et prøveprosjekt i Oslo i 1984. I dag har organisasjonen atten slike telefoner spredt over hele landet. Telefonordningen er etablert som et frivillighetsarbeid, hvor det kreves at vaktene har gjennomgått et kurs på tolv timer. Barn- og unges kontakttelefon har i en periode vært forsøkt utviklet som et samarbeidsprosjekt mellom Norges Røde Kors og Redd Barna. Dette strandet imidlertid og ordningen er nå i sin helhet overtatt av Røde Kors.

Ferie- og avlastningsleire for barn er et tradisjonsrikt tiltak som Røde Kors har driftsmessig og innholdsmessig ansvar for. Fra å være et mer allment tilbud til barn som har hatt behov for tilsyn i ferier og lignende, har tiltaket gått i retning av å fungere som et tilbud først og fremst til vanskeligstilte barn. Dette har etterhvert betydd et tett samarbeid med det offentlige.

Besøkstjeneste for barn på sykehus er et relativt nytt tiltak som hittil ikke har hatt noen stor suksess. Forsøk på å organisere slik besøkstjeneste har enkelte steder møtt motstand fra sykehusene. Røde Kors mener en grunn til motstanden kan være oppfatninger av slik virksomhet som veldedighetsarbeid. Tiltaket er imidlertid etablert som godt fungerende tiltak på enkelte sykehus.

Nattevandringsprosjektetinnebærer at Røde Kors inviterer andre organisasjoner og konkrete personer til å vandre ute der barn og unge ferdes - natt til lørdag til søndag. Nattevandrerne skal kun vise seg i bybildet, ikke intervenere. Røde Kors har laget et kursopplegg for de som ønsker å delta. Tiltaket er på forsøksplanet.

Sosiale treff for flyktninge- og asylsøkerbarn er satt i gang som noen spredte tiltak for denne gruppen barn. Tiltakene har utgangspunkt i Røde Kors, prinsipprogram om «Tiltak mot dømmesyke og rasisme». De tiltak som har vært satt iverk er først og fremst hyggetreff, for eksempel i forbindelse med julen.

Støttekontaktarbeid er foreløpig et enkeltprosjekt hvor det er tatt initiativ til et samarbeid med barnevernet i en kommune om et aktvitetsorientert støttekontaktarbeid. Støttekontakt-tiltaket er etablert med utgangspunkt i barnevernlovens bestemmelser om samarbeid med de frivillige organisasjonene.

Nettverksbyggende tiltak for enslige mødre og Foreldreskole er to typer tiltak som er under utprøving enkelte steder.

4.4.2.2 Norges Husmorforbund

Norges Husmorforbund ble etablert i 1915 som Hjemmenes Vels Landsforbund. I 1933 fikk organisasjonen navnet Norges Husmorforbund (NH). Den er i dag en landsomfattende medlemsorganisasjon.

Selv om husmoren alltid har vært den sentrale målgruppen for organisasjonens engasjement, har Norges Husmorforbund også vært en familieorientert organisasjon. Norges Husmorforbund er i dag en organisasjon som arbeider for familiepolitiske saker og spesielt for oppvurdering av ulønnet arbeid. Fokus på barnets situasjon skjer i lys av husmorrollen og familien som primærinstitusjon.

Norges Husmorforbund har ikke klart definert sin rolle innenfor det barnepolitiske feltet. Organisasjonenes virksomhet kan her imidlertid knyttes til barneomsorg med basis i hjemmet. Norges Husmorforbund arbeider i denne sammenheng for at hjemmet og morsrollen skal oppvurderes innen dagens barnepolitikk. Etter Husmorforbundets syn legges det for det første for liten vekt på den faktiske situasjon for mange barn; barna er hjemme sammen med minst en av foreldrene fram til skolestart. For det andre - det mest sentrale poeng i organisasjonens standpunkt - undervurderes hjemmebasert oppvekst som kvalifisert omsorg for små barn. Mødre er slik organisasjonen ser det:

«...'ufaglærte pedagoger' som driver en pedagogisk lek med sine barn. Det har mødre alltid gjort. Men det virker det som om myndighetene har glemt. Mødre vil at deres barn skal kunne mest mulig den dagen de begynner på førskole/skole. Derfor tar også de aller fleste foreldre oppdrageransvaret alvorlig. Men har ikke barnet ditt vært innom en barnehage, tar en troen fra foreldrene på at de greier oppgaven som foreldre» (intervju).

Når det gjelder Barneombudet, mener Norges Husmorforbund at ombudet legger for liten vekt på foreldreomsorg som tema i forhold til det å ivareta barns behov, interesser og rettigheter. Barneombudets oppfatning av barns virkelighet anses som for snever. Det formidles et bilde av at alle barn har foreldre som er i arbeid, dels fordi foreldreomsorg ikke blir anerkjent som en oppvekst barn både har behov for og rett til. Organisasjonen mener det bør være flere likeverdige modeller for den gode oppvekst:

«Vi tror at de aller fleste foreldre vil det beste for barna sine. Og mange foreldre kan ha behov for barnehage. Men det skal ikke være noen plikt. Foreldre som mener at det beste er at barna er hjemme med foreldrene må få mulighet til å bestemme dette selv - gjøre et valg» (Intervju).

Forbundet mener det i dag er kun én modell som har samfunnsmessig anerkjennelse, og at denne modellen forutsetter at begge foreldre er i arbeid og barnet plasseres i barnehage og senere skole-fritidsordning. Husmorforbundet arbeider blant annet for at kvinner skal kunne velge om de vil være hjemme for å ivareta heldags omsorg for sine barn. Et reelt valg er knyttet til at familiens tapte inntekter kan kompenseres via økonomiske overføringer. Husmorforbundet arbeider samtidig for en anerkjennelse av mødrene som gode nok pedagoger for sine barn.

Norges Husmorforbund er videre opptatt av at barn kan ha både glede og nytte av et barnehagetilbud, men at et slikt tilbud skal ivareta hensynet til barnet.

Historisk har Norges Husmorforbund tatt en rekke initiativ som både indirekte og direkte har hatt betydning for utviklingen av barns velferd. Det kan her nevnes barnetygden, folkehelse og kostholdsopplysning, om moderne ernæringslære, etablering og drift av helsestasjoner - tildels sammen med Norske Kvinners Sanitetsforening. En del av de oppgavene Norges Husmorforbund arbeidet med i sine første år har de fortsatt som sitt engasjementsområde, mens andre oppgaver har kommet og gått i tråd med de aktuelle saker som er framme i samfunnsdebatt og samfunnsutvikling.

Norges Husmorforbund arbeider idag noe forskjellig på sentralt og lokalt nivå. Generelt er det lokallagene som er orientert mot etablering av ulike tilbud, både for barn og for de voksne. De lokale tilbud er basert på frivillighetsarbeide. Sentralt fungerer organisasjonen først og fremst som en talsmanns-organisasjon og som politisk pådriver. Foreningen sentralt er barnepolitisk engasjert først og fremst gjennom ulike former for høringer og uttalelser, deltakelse i råd og utvalg samt gjennom foredrag og stand på messer.

Når det gjelder konkrete eksempel på barnerelatert virksomhet som organisasjonen sentralt har deltatt i nevnes her to tiltak: «Hva med meg da, mor?» (foredrag på Kvinnemessen 1995), og «Glade barn gir vennskap på tvers» (et arrangement for barn i Familieåret arrangert i samarbeid med Mental Barnehjelp og Nasjonalforeningen).

Organisasjonen har også på ulike måter engasjert seg som motstandere av at seksåringene skal inn i skolen og vært en viktig støtte for familier som har ønsket å selv påta seg opplæringsansvaret for sine barn.

Norges Husmorforbunds barnerelaterte virksomhet omfatter også drift av barnehager og barneparker, samt et mer generelt barnehagepolitisk engasjement. Organisasjonen har gått inn for familiebarnehager som egnet tilbud til de minste barna. Organisasjonen har i denne sammenheng laget en utredning- Barnemeldingen 1989 - som ble oversendt Barne- og familiedepartementet.

Helsestasjonsarbeid har lenge vært et viktig område for Norges Husmorforbund. Etter at helsestasjonsvirksomheten ble overtatt av det offentlige har Norges Husmorforbund utformet sin rolle som en form for tilsynsinstans og pådriver. Organisasjonen har de senere år blant annet vært pådriver for obligatorisk jordmortjeneste og for at helsestasjonene skal være et tilbud for barn og unge opp til atten år.

4.4.2.3 Mental Barnehjelp

Mental Barnehjelp ble etablert som en støtteorganisasjon for nervøse barn og unge i 1960. Organisasjonen er under nyoppbygging etter en omfattende organisasjonsendringsprosess for et par år siden. Den er en landsomfattende medlemsorganisasjon, og er i prinsippet åpen for alle. Det er likevel et mål for organisasjonen å verve først og fremst foreldre og personer med barnefaglig kompetanse som medlemmer.

Mental barnehjelp arbeider for å fremme god psykisk helse hos barn og ungei Norge ved å formidle kunnskap til voksne (De 7 svar. Strategi for Mental barnehjelp). Målet er å bidra til å utvikle en omsorgs-/foreldrerolle som setter barna og barnas beste i fokus. Organisasjonen ivaretar barnets interesser gjennom fokus på barndommen: «Vi er veldig opptatt av hva som bygger opp et barn, hva slags forutsetninger som må være tilstede i barndommen for at det skal bli et godt resultat» (intervju).

Organisasjonen arbeider gjennom foreldrene og andre med omsorgsoppgaver overfor barn. Barnets interesser ivaretas i denne sammenheng ved at foreldre og andre omsorgspersoner blir så gode som mulig. Selv om altså organisasjonen retter seg mot foreldre og andre omsorgspersoner, definerer Mental Barnehjelp sin lojalitet først og fremst i forhold til barnet.

Mental Barnehjelp ser sin rolle først og fremst som utøvende, det vil si å arbeide med praktisk rettet virksomhet. I denne sammenheng har organisasjonen initiert ulike tilbud via lokalt frivillighetsarbeid. På den andre siden har organisasjonen preg av talsmannsvirksomhet gjennom sitt opplysningsarbeid:

«Vår talsmannsfunksjon er mer på opplysningssiden inn i ulike konkrete fora som for eksempel støttegrupper for foreldre. I den grad en generell talsmannsfunksjon er aktuell vil det være på lokalt plan. Vi arbeider nå med å utvikle lokallag som er mer aktive og mer offensive lokalt og regionalt» (intervju).

Organisasjonen har utviklet sin særlige kompetanse når det gjelder barns personlighetsutvikling. Den har en målsetting om å sikre et høyt faglig nivå på alle de tiltak som organisasjonen driver, både sentralt og lokalt. I den grad tiltakene skal drives av organisasjonens medlemmer som frivillighetsarbeid, vil det reise seg spørsmål om hvilke kvalifikasjonskrav som skal stilles til medlemmene.

Gjennom omsorgsaspektet rettes fokus i særlig grad mot foreldrerollen. I arbeidet med å kvalifisere foreldre og andre i omsorgsarbeid overfor barn arbeider Mental Barnehjelp på ene siden direkte mot foreldregruppen og andre grupper av voksne som ivaretar foreldrefunksjoner i forhold til barn. På den andre siden arbeider organisasjonen indirekte gjennom kontakt med og påvirkning av instanser og aktører som har ansvar og oppgaver i forhold til barn.

Organisasjonen legger stor vekt på forebyggende arbeid, og har visjoner om å bygge opp et eget tiltaksapparat som kan prioritere en slik virksomhet. Det vurderes som lite sannsynlig at det offentlige hjelpeapparat som retter seg mot foreldre, vil greie å utvikle forebyggende tiltak som kan gi opplæring, veiledning og hjelp i mestring av foreldrerollen.

Tiltaksapparatet betyr ikke nødvendigvis bare etablering av tilbud og aktiviteter i forhold til foreldrene som målgruppe. Mental Barnehjelp ser her muligheter for at organisasjonen i stedet opparbeider kompetanse til å utvikle tiltak som andre instanser kan kjøpe.

Mental Barnehjelp er godkjent som studieorganisasjon og har utviklet ulike kurstilbud og opplæringsmateriell for foreldre og ulike andre grupper som i sitt arbeide skal forholde seg til foreldre, for eksempel helsestasjonene.

De har også utviklet kurstilbud rettet mot ungdom: «Foreldrerollen må læres; foreldrerollen i et genrasjonsperspektiv ».Dette er et undervisningsopplegg som dels tilbys og dels er under videreutvikling både for barne- og ungdomsskoletrinnet og videregående opplæring. Bakgrunnen for opplegget er en forståelse av «velferdsstatens forsåvidt manglende evne til å overføre lærdom av omsorg» (intervju).

Mental Barnehjelp har opprettet en bekymringstelefon for foreldre. Denne telefonen er blitt en viktig informasjonskilde for organisasjonen for å få kunnskap om udekkede behov for informasjon og hjelp i foreldrerollen. I utgangspunktet er dette et frivillighetstiltak, men i dag er de fleste ansatt og flere av telefonvaktene har en faglig utdanningsbakgrunn.

En annen form for tiltak som organisasjonen arrangerer alene eller sammen med andre instanser, er ulike typer konferanser og høringer. Dessuten gir organisasjonen ut tidsskriftet Sinnets Helse som er et temablad om barn, familie og samfunn.

4.4.2.4 Redd Barna

Redd Barna er en landsomfattende frivillig medlemsorganisasjon som ble etablert i 1946. Organisasjonens formål er å arbeide for barn som trenger hjelp både nasjonalt og internasjonalt. Redd Barna har likevel primært vært en internasjonal hjelpe- og bistandsorganisasjon. I 1990 ble det etablert en egen seksjon som skal arbeide for barn i Norge, benevnt som «Barn i Norge» (BiN). Organisasjonen gjennomgår for tiden en endringsprosess hvor både vektlegging av og innhold i innenlandsvirksomheten skal vurderes. Det er for tiden noe uklart hva denne omstillingsprosessen medfører av endringer for BiN-arbeidet.

Formålet med virksomheten er «å få barns behov og rettigheter sterkere fram i det norske samfunn, styrke omsorgen for barn og bidra til å forbedre livssituasjonen for barn som er vanskelig stilt» (Barnas talsmann i Norge 1991).

Redd Barna har profilert seg på den barnepolitiske arena som rettighetsorientert, blant annet gjennom å benytte FNs barnekonvensjon som grunnlag. «Redd Barna har som målsetting å være den organisasjonen i Norge som har best kjennskap til konvensjonen og det nasjonale og internasjonale arbeidet med barnerettigheter.»(Barnas Talsmann i Norge 1992).

Rettighetsorienteringen representerer et grunnleggende perspektiv for hele virksomheten. Gjennom dette representerer organisasjonen noe særegent innen organisasjonsmarkedet:

«De andre har ikke uttalt det på samme måten. Og vi har sagt at vi skal være som en spydspiss på dette området, med særlig forpliktelse til å følge opp implementeringen av konvensjonen» (Intervju).

Barn-i-Norge-seksjonen har valgt å arbeide med utgangspunkt i rollen som talsmann på vegne av barna og som pådriver i forhold til arenaer og aktører som har med barn å gjøre. Styrking av barns rettigheter i Norge er i denne sammenheng et sentralt ansvarsområde. Dette betyr blant annet at FNs barnekonvensjon er definert som et sentralt redskap i arbeidet med å synliggjøre og bedre livssituasjonen for utsatte barn i Norge:

«Formen vi jobber på er også et særegent trekk. Vi er veldig barnepolitisk rettet, altså at vi skal ha endringer. Formen vår er slik at vi driver kampanjer og holdningspåvirkning i forhold til folk flest, slik som for eksempel barneporno og seksuelle overgrep.... Vi driver også med lobbyvirksomhet overfor politikere på nasjonalt plan, mindre på lokalt plan» (intervju).

Virksomheten knyttet til Barn i Norge har hittil først og fremst vært sentralt organisert. Dette arbeidet, både talsmannsvirksomheten og arbeid med for eksempel utviklingsprosjekter, skriving av rapporter og utvikling av kursmateriale er forutsatt å ha en høy faglig standard.

Organisasjonens formål og barnepolitiske profilering skal i tillegg til generellt arbeid med barnerettigheter, realiseres gjennom seks prioriterte saksområder. Disse områdene er seksuelle overgrep mot barn, asylsøker- og flyktningebarn, barnevern, barn som opplever samlivsbrudd, barn og media og barn med funksjonshemminger. I lys av de områder som er valgt ut og den faktiske ressurssituasjonen, har det blitt gjennomført videre prioriteringer. Seksuelle overgrep mot barn er valgt ut som et særlig prioritert område. I tillegg har organisasjonen hatt et høyt virksomhetsnivå innen området asylsøker- og flyktningebarn. Seksjonens engasjement i de andre områdene har hatt en mer varierende karakter, hvorav barn og media og funksjonshemmede barn har vært de områdene hvor det har vært minst aktivitet. Innenfor sitt totale virksomhetsfelt har organisasjonen arbeidet med et svært bredt spekter av virkemidler. I en evaluering av organisasjonen anbefales det at «virksomheten snevres inn og at BiN blir enda mer profesjonelle på et utvalg virkemidler» (Evaluering av seksjon Barn i Norge 1994).

Det skal nedenfor gis en skisse av noen sider ved BiN-seksjonen sin virksomhet og virkemiddelproduksjon innen de ulike områdene.

I 1991 ble Redd Barnas senter mot seksulle overgrep på barn etablert i Oslo. Senteret var et femårig prøveprosjekt som senere er etablert som et permanent tiltak. Senteret skal drive informasjon, opplæring, utredning og forskning. Aktiviteten innenfor dette feltet har forøvrig omfattet både arrangement av seminarer, kampanjer og foredragsvirksomhet. Barn-i-Norge-seksjonen har innen området asylsøker- og flyktningebarn engasjert seg både via rollen som talsmann og pådriver og via konkrete virksomheter som foredrag, seminarer og produksjon av ulike typer publikasjoner, samt kartlegging av situasjonen til asylsøker- og flyktningebarn i Norge.

Det største tiltaket innen feltet barnevernhar vært samarbeidsprosjektet med Røde Kors om etablering av en landsomfattende kontakttelefon for barn og unge. Prosjektet gikk over to år. Etter endt prosjektavslutning er ikke Redd Barna videre involvert. Organisasjonen har ellers medvirket til at barnevernsbarns situasjon kom på den offentlige dagsorden i 1989 (Redd Barnas årsmelding 1989). Forøvrig har engasjementet innen dette feltet vært knyttet til å følge opp utviklingen innen barnevernfeltet og å komme med høringsuttalelser. Når det gjelder barn og samlivsbrudd, initierte organisasjonen i 1990 et prosjekt om «frivillig mekling»; et prosjekt som hadde som formål å «utprøve en meklingsform som i større grad tar hensyn til barnas behov, interesser og rettigheter.» (Redd Barnas årsmelding 1990, s. 25). Senere har arbeidet vært konsentrert omkring to prosjekter; tverrkulturell mekling og håndbok for skilsmissebarn.

BiN-seksjonen har her engasjert seg i opplysningsvirksomhet om mediavoldi form av blant annet kampanjer og produksjon av undervisningsmateriell. Organisasjonen har også gjennomført kartlegginger av barn og unges forhold til og forbruk av medievold. Når det gjelder barn med funksjonshemminger, har dette området vært lavt prioritert. Organisasjonen har likevel tatt endel initiativ, blant annet deltok den i 1990 i arrangement av en høring om funskjonshemmede skole-elevers rett til «tilpasset undervisning» i førskole og grunnskole. På bakgrunn av denne høringen deltok organisasjonen i produksjonen av en video og et skoleringshefte om barns rett til spesialpedagogisk opplæring i barnehage og skole.

4.4.3 Barneombudets forhold til de frivillige organisasjonene

Barneombudets overordnede posisjon og det helhetlige engasjementet gjør dette til en unik institusjon. Dette viser seg blant annet ved at problemstillinger som kommer opp kan settes inn i en helhetlig barnepolitisk sammenheng.

Barneombudets overordnede stilling er imidlertid forpliktende. Den forutsetter blant annet at ombudet skal gå i bresjen for å ivareta barns behov, interesser og rettigheter. Dette krever kompetanse på et høyt faglig nivå. De institusjoner, organisasjoner og aktører som Barneombudet samhandler med «bør ha faglig tillit til oss. Vi kan godt være uenige med dem, men det må være en uenighet som er bygd på faglig uenighet og som ikke er farlig. Hvis de (i denne sammenheng særlig profesjonsorganisasjonene) begynner å oppfatte oss som lettvinte og ufaglige og dermed uinterresante som diskusjonspartnere, da har Barneombudet et problem» (intervju).

Barneombudet bruker derfor mye tid på å innhente relevante og nødvendige kunnskaper for å holde seg oppdatert. I dette arbeidet er ombudet avhengig av bredde både i sin oversikt over kunnskapsfeltet og i sin kontaktflate med dette barnefaglige området.

De frivillige organisasjonene utgjør ikke noen spesiell eller særegen gruppe av samhandlingsaktører for Barneombudet:

«Vi har i vårt daglige arbeid ikke noe skille mellom frivillige organisasjoner og andre. Vi tenker bredt på hvem som arbeider innen dette feltet, hvem som er aktuelle å ta kontakt med (...). Samarbeid med organisasjonene er ikke noe mål i seg selv, men det kan være et middel for oss» (intervju).

Organisasjonene representerer med andre ord et nettverk sammensatt av frivillige humanitære organisasjoner, interesseorganisasjoner, fagforeningsorganisasjoner o.l. I denne sammenheng representerer fagforeningsorganisasjonene ofte større nytteverdi for Barneombudet enn de frivillige organisasjonene. Dette har sammenheng med Barneombudets arbeidsform og behov for samarbeidspartnere med faglig kompetanse. De frivillige organisasjonene er i større grad sett på som viktige utøvende aktører. Samtidig påpekes det også at noen av de frivillige organisasjonene har en type spisskompetanse som gjør at de kan representere en verdifull faglig rolle som samarbeidsaktør.

Når ombudet orienterer seg på dette området er formålet å finne en organisasjon som har et forhold til det tema som tas opp; det kan være at organisasjonen har mye kunnskap om temaet eller har et standpunkt som gjør samarbeid aktuelt.

Barneombudet ønsker å stå fritt med hensyn til å velge allianse- og samarbeidspartnere som er relevante for den sak ombudet til enhver tid arbeider med. Det anses derfor som lite hensiktsmessig å etablere faste fora med bestemte aktører. Det har riktignok vært forsøkt med ulike former for strukturert samarbeid, men Barneombudet fant faste møter m.m. som lite hensiktsmessig og effektivt. Ut fra Barneombudets synsvinkel hadde disse samarbeidsoppleggene lett for å fungere som gjensidige informasjonsmøter og ikke som handlingsorienterte fora.

Over tid kan det dermed variere hvilke grupper av organisasjoner Barneombudet har interesse og nytte av å samarbeide med. I forhold til enkelte saksområder vil profesjonsorganisasjonene være sentrale aktører. I andre saker er det de frivillige organisasjonene som er mest relevante.

Imidlertid er Barneombudet involvert i et stort samarbeidsforum som ble etablert høsten 1994 (Forum for barns rettigheter i Norge). Dette forumet, som består av representanter fra ulike institusjoner og organisasjoner, har som formål å arbeide for bevisstgjøring om og oppfølging av implementeringen av FNs barnekonvensjon i Norge. Barneombudet er sekretariat for dette fellestiltaket. Andre eksempler på samarbeidsformer er høringsutalelser, seminarer og høringer. Dette er samarbeidsopplegg som har som «...et sentralt formål å vise bredde i et maktsystem» (intervju).

Når Barneombudet og de frivillige organisasjonene går inn i samarbeid om konkrete saker, oppstår det i noen tilfelle problemer. Barneombudet ser disse problemene som sammensatte og som et uttrykk for flere forhold, men peker spesielt på to faktorer. For det første dreier det seg om et møte mellom to forskjellige arbeidsformer. Ut fra Barneombudets perspektiv fungerer ofte ikke organisasjonene effektivt nok med hensyn til beslutninger. Barneombudet kan derimot raskt omstille sin virksomhet dersom det oppstår en aktuell situasjon eller sak. For det andre er, ifølge Barneombudet, aktører innen de frivillige organisasjonene ikke alltid profesjonelle nok. De blir følelsesmessig og normativt engasjert.

Barneombudet ser heller ikke bort fra at disse problemene kan ha sammenheng med at Barneombudet blir for dominerende i samarbeidsrelasjonen. Denne ubalansen i samarbeidsrelasjonen knyttes til forskjellen mellom å være en personifisert institusjon og en formålsfokusert, kollektiv organisasjon:

«... så tror jeg at selve ombudets natur, det at ombudet er personifisert og ikke en organisasjon slik som de andre, gjør oss til litt ulikevektige samarbeidspartnere...» (intervju).

Det ligger også en annen spenning i dette forholdet ved at media fokuserer på Barneombudet, og ikke på organisasjonene i store fellesarrangementer. Dermed kan det reises spørsmål ved hvem som får den synlige æren av arrangementet. Likevel mener ombudet at organisasjonene får økt legitimitet gjennom det skriftlige materialet fra slike arrangement hvor det fremgår at Barneombudet og organisasjonene samarbeider.

For Barneombudet representerer organisasjonene ikke bare en verdi som kompetanse. De er også viktige påvirkere for barns velferd generelt. Dette gir Barneombudet en saklig grunn til å søke kontakt med dem:

«Vi er ikke så aktive i forhold til å søke kontakt med de frivillige organisasjonene som vi er i forhold til andre sektorer, instanser eller organisasjoner i samfunnet (...). Ser det som min jobb å være en påvirker av politikk og fag når det gjelder barn. Og det de frivillige organisasjonene gjør er stort sett bare bra. Vi har jo ikke noe problemer med dem. Det er der vi møter problemer vi må bruke vår energi, der det er motstand mot forandring og/eller stort behov for opplysninger. De frivillige organisasjonene .....de tenker i veldig stor grad med utgangspunkt i at barn er i fokus» (intervju).

Barneombudet forstår imidlertid relasjonen mellom seg og de frivillige organisasjonene i stor grad som et forhold hvor organisasjonene har nytte av Barneombudet og ikke like mye omvendt. Som eksempel vises det til at Barneombudet relativt kjapt kan etablere et møte med statsforvaltningen. Gjennom organisasjonenes samarbeide med ombudet får de dermed også «tilgang til maktsystemet og maktgemakkene på en helt annen måte enn om de var alene; vi har en slags rett til å komme inn og bli hørt, mens de må kjempe seg fram.» (intervju).

Barneombudet mener også at barneombudsinstitusjonen representerer en mulighet for sterkere profilering for organisasjonene. Ved å samarbeide med Barneombudet gis både organisasjonen og temaet økt legitimitet. Selv om Barneombudet har sett tendenser til «angst» hos organisasjonene for at ombudet «stjeler showet» ved fellesarrangementer, mener Barneombudet at det ikke bør være noen grunn for organisasjonene til å oppleve Barneombudet som en trussel.

Barneombudet mener det har spilt en tildels viktig rolle som drivkraft i organisasjonenes utvikling av holdninger til barn og til økt oppmerksomhet mot mer barnerelaterte problemstillinger. Dette påvirkningsarbeidet har skjedd via ulike fora, og ikke nødvendigvis som bevisst påvirkning fra Barneombudets side. Det kan for eksempel være i forbindelse med Barneombudets generelle virksomhet med å synliggjøre hva de arbeider med og hvilke standpunkter de har tatt i ulike uttalelser. Dette skjer ved at Barneombudet sender kopi av alle sine uttalser til aktuelle aktører. Barneombudet inviterer videre til ulike former for «rundebordskonferanser» knyttet til ulike tema som er gjenstand for deres oppmerksomhet. I disse møtene kan Barneombudet reise endel kritiske spørsmål eller de kan komme med opplysninger som antas å ha en påvirkningseffekt. Etter slike uformelle samtaler og diskusjoner, tror Barneombudet at de ulike organisasjonene tar med seg diskusjonen «hjem» og at de dermed setter i gang prosesser i egen organisasjon.

Barneombudet tar også initiativ overfor organisasjonene når det synes å være behov for å komme med kritiske spørsmål til konkret virksomhet. Ombudet fungerer i denne sammenheng som en form for «vaktbikkje». Frivillige organisasjoner, så vel som andre instanser, kan etter ombudets syn trenge noen som kommer inn og stiller noen kritiske spørsmål på vegne av barn.

Barneombudet erfarer at de frivillige organisasjonene er inneforstått med barnets interesser; de har barnet som sitt primære fokus. Profesjonsorganisasjonene anses imidlertid for å være i en vanskeligere situasjon med hensyn til å ivareta barns interesser; de skal primært ivareta arbeidstakerinteressene. Barneombudet har i denne sammenheng sett det som sin oppgave å synliggjøre barnet som et eget subjekt med selvstendige interesser og rettigheter:

«Vi forsøker å rendyrke at barn for eksempel er fratatt noen rettigheter. Vi prøver å rydde unna alle særinteresser og eventuelle voksenkonflikter og rendyrker barnet (...) Det er ikke alle grupperingene som er vant til dette, så når vi rendyrker barneperspektivet og begynner å stille spørsmål ved hvilke konsekvenser har det og det for barn...så tror vi det hjelper» (intervju).

Barneombudet er i denne sammenheng oppmerksom på den underliggende konflikten som ligger i at de som arbeider for barn innen hjemmet og det offentlige, skal ivareta både egne og barnets interesser. Barneombudet mener å ha en potensiell viktig hjelpefunksjon dersom man ønsker å synliggjøre og utvikle barnas interesser på de ulike områder i samfunnet.

Mens Barneombudet mener at dets virksomhet har betydning for organisasjonenes virksomhet overfor barn, er ombudet mer usikker på om organisasjonene selv har oppfattet det slik; om Barneombudet anses som en drivkraft i dette arbeidet og om ombudet har spilt noen rolle for deres organisasjon spesielt.

Som nevnt oppfatter Barneombudet seg som svært forskjellig fra de frivillige organisasjonene. Dette knyttes i første rekke til at ombudet er en del av et maktsystem med en myndighet som de frivillige organisasjonene ikke har - men som organisasjonene på ulike måter kan benytte seg av. Denne grunnleggende ulikheten bidrar etter ombudets syn til at det ikke oppstår noe konkurranseforhold mellom ombudet og organisasjonene.

Barneombudet oppfatter seg selv som en nøytral instans - mer som en koordinator - når de inviterer til ulike former for drøftinger. Barneombudet tror at når en organisasjon gjør det samme, vil det raskt oppstå rivalisering om ledelse og makt. Barneombudet mener også at det er enklere for ombudet å samarbeide med de frivillige organisasjonene enn det er for organisasjonene å samarbeide seg imellom. Organisasjonene er ute etter oppmerksomhet, penger og medlemmer innen det samme marked, og kommer dermed raskt i konkurranseforhold til hverandre.

På den andre siden kan det se ut til at Barneombudet ivaretar noe av de samme oppgavene som de frivillige organisasjonene. Dette gjelder blant annet Barneombudets funksjon som initiativtaker og ombudets rolle som kritiker. Et spørsmål som reiser seg i den sammenheng er om Barneombudet og de frivillige organisasjonene dermed i sterkere grad blir konkurrenter enn samarbeidsaktører. Barneombudets fokus på synliggjøring og styrking av egen institusjon og rollefigur, kan underbygge et slikt konkurranseforhold. Barneombudet mener imidlertid at de frivillige organisasjonene ikke på noen måte oppfattes som en trussel for Barneombudet; de er først og fremst alliansepartnere.

Samtidig som interessen for de frivillige organisasjonene er knyttet til hvilken bruksverdi de har for Barneombudet, påpekes det også at det er av interesse for Barneombudet at de frivillige organisasjonene får styrket sin rolle i forhold til barn. Både barna og Barneombudet trenger medspillere med tyngde. Det uttrykkes derfor ønske om sterkere frivillige organisasjoner innen dette feltet enn det man etter Barneombudets oppfatning har i dag. Samtidig påpekes det også fra Barneombudet at mangelen på sterke frivillige talsmenn for barn har gjort det enklere for Barneombudet - ombudet har nærmest stått alene i rollen som barns generelle talsmann.

4.4.4 De frivillige organisasjonenes forhold til Barneombudet

Nedenfor vil organisasjonenes erfaringer med og framtidig ønske om samarbeid med Barneombudet bli tatt opp. Deretter vil organisasjonenes vurdering av likheter og forskjeller mellom seg og Barneombudet bli beskrevet.

4.4.4.1 Norges Røde Kors

Røde Kors har hittil hatt svært lite samarbeid med Barneombudet. Samarbeidet om utviklingen av Kontakt-telefonen for barn og unge har vært det viktigste. Dette er også det mest omfattende tiltaket Røde Kors har iverksatt innenfor området barn og unge. I dette samarbeidet har organisasjonen erfart at Barneombudet både kan være en viktig «vaktbikkje» og en støttespiller. Barneombudet har gjennom sin rolle i dette prosjektet også bidratt til å rette søkelyset mot kompetansespørsmålet i organisasjonens frivillighetsarbeid blant barn og unge. Røde Kors mener at dette har medvirket til å bevisstgjøre organisasjonen på behovet for å stille kvalitetskrav til frivillighetsvaktene. Organisasjonens erfaring med Barneombudets årvåkenhet i forhold til mulige «ufaglige utspill» innenfor kontaktelefon-tjenesten vurderes som positiv:

«De har i alle fall viftet med et gult kort til oss foran hver påske og jul: Hold dere på matta! ... Da kan jeg si at dette vil ikke Barneombudet ha noe av, da vil de aksjonere mot kontakttelefonen. De har med dette tatt barna i forsvar. Det synes jeg er en viktig del av deres jobb» (intervju).

I forbindelse med de barnerelaterte prosjektene som er i gang eller under utredning i organisasjonen, har det ikke vært noe kontakt med Barneombudet. Røde Kors ser heller ikke at det er behov for en slik kontakt. Aktivitetene oppfattes som praktisk rettet og lite relevante som samarbeidssaker i forhold til Barneombudet. Organisasjonen mener generelt at det ikke er behov for noe bredere eller hyppigere samarbeidsforhold. Det avgrensede samarbeidet knyttes til det forhold at organisasjonen og Barneombudet har få «treffpunkter». Røde Kors mener at organisasjonen og Barneombudet har forskjellige funksjoner og arbeider på ulike måter:

«Våre aktiviteter har tradisjonelt hele tiden vært praktisk retta, enten ved innsamling av penger eller ved at vi har sånne helt konkrete aktiviteter som for eksempel feriekolonier og så videre, hvor de frivillige gjør jobben. Og da har de vært opptatt av det, og ikke slike overbygninger» (intervju).

Røde Kors forstår Barneombudet først og fremst som en talsmannsinstitusjon, og seg selv som en praktisk tiltaksorganisasjon. Dette perspektivet kommer også til syne i vurderingen av Forum for barns rettigheter i Norge:

«Vi er med fordi vi er invitert, men jeg tror nok at vi tar en mer avventende holdning til dette forumet.... Jeg er redd for at det blir en prateklubb.......Vi har mer tradisjon på å jobbe praktisk, syns det er viktig» (intervju).

I de saker Røde Kors har hatt kontakt med Barneombudet, i særlig grad Barn og unges kontakttelefon, vurderes imidlertid Barneombudet som en god samarbeidspartner. Organisasjonen har erfart at ombudet fungerer som en støttespiller når det er behov for det: «De har blant annet vært med på å fremme en del av de sakene som vi syns er viktige» (intervju).

4.4.4.2 Norges Husmorforbund

Norges Husmorforbund har lite samarbeid med Barneombudet. Men Ifølge Norges Husmorforbund, har forbundet god kontakt med enkeltpersoner knyttet til Barneombudet. Samarbeidet har først og fremst bestått i møter og uttalelser hvor enten Norges Husmorforbund eller Barneombudet har tatt initiativ.

Husmorforbundets initiativ har dels vært knyttet til et ønske om mer konkret samarbeid om saker, for eksempel samarbeid vedrørende en underskriftskampanje mot mediavold: «Vi opplevde Barneombudet som interessert og positiv, men at de ikke hadde kapasitet til å engasjere seg» (intervju).

Husmorforbundet mener det er for lite kontakt og samarbeid med ombudet: «Som en organisasjon som har så mye med barn og familie å gjøre, burde vi hatt mer kontakt» (intervju).

Husmorforbundet har erfart at ombudet som institusjon har vist liten interesse for organisasjonen. Forbundet knytter dette til ulike måter å se og forstå barns oppvekstvilkår i dagens Norge på:

«Det ligger rett og slett på politiske forskjeller. I Barneombudets politiske syn har de ofte kun sett et utsnitt av den virkeligheten barn lever i innen dagens Norge» (intervju).

Som et felles tema burde barnet etter Husmorforbundets syn være et grunnleggende utgangspunkt for utvidet kontakt. I denne sammenheng uttaler forbundet at det sitter inne med kunnskap som Barneombudet i sin virsomhet kunne ha nytte av: «Vi ønsker å fungere som kunnskapsytere til Barneombudet. Vi har kunnskap om en virkelighet som vi tror at Barneombudet ikke kjenner til, og som de trenger» (intervju).

Husmorforbundet mener videre at organisasjonene generelt gjennom sitt virke og sin kontaktflate ut til lokalmiljøene får en «grasrot-kunnskap» om hverdagsvirkligheten til barn som Barneombudet ikke har. Husmorforbundet mener i tilknytning til dette at Barneombudet kunne legge opp til kontaktmøter med organisasjonene.

4.4.4.3 Mental Barnehjelp

Mental Barnehjelp har et samarbeid med Barneombudet som går fra sak til sak. I sammenheng med konferanser og høringer har organisasjonen samarbeidet med Barneombudet om to tiltak: Konferanse om samværsordninger og Konferanse om farsrollen. Organisasjonen finner ikke at det har vært behov for noe fast samarbeidsopplegg så langt. Men Barneombudet har representert en svært viktig faglig kontakt. I forbindelse med omorganiseringen av Mental Barnehjelp i 1992-93, var det behov for å utvikle og konsolidere organisasjonens faglige profil. Barneombudet var en viktig samarbeidspartner i dette arbeidet.

Den rollen Barneombudet har hatt her kan betegnes som en ekspert- eller veilederrolle. Denne siden ved Barneombudets virksomhet har Mental Barnehjelp benyttet seg av i flere sammenhenger. Når organisasjonen for eksempel skal gi uttalelse i en sak hvor de selv har begrenset kunnskap, kontakter den gjerne Barneombudet for å høre hvilke holdninger og synspunkter Barneombudet har, for å få en oversikt over feltet, eller for å innhente informasjon om det aktuelle temaet. Gjennom den relasjonen Mental Barnehjelp har hatt til Barneombudet de to siste årene, oppfattes forholdet som et relativt permanent samarbeidsopplegg.

Når forholdet til ombudet fungerer så godt, har det sammenheng med at Barneombudet oppfattes som lydhør, samarbeidsinteressert og lett å ta kontakt med når organisasjonen har behov for det. Interessen for samarbeid med Barneombudet begrunnes med flere forhold. For det første at Barneombudet har kompetanse og dernest med at samarbeid med Barneombudet bidrar til større oppmerksomhet om saken samt større oppmerksomhet om egen organisasjon. Barneombudet oppleves å ha kompetanse både på tematisk substans og på praktisk organisering av konferanser. Mental Barnehjelp erfarer å ha lært mye gjennom samarbeidet med Barneombudet. Et samarbeid med Barneombudet synes også å gi saken eller temaet økt legitimitet: «Barneombudet har en offentlig status som de frivillige organisasjonene ikke har. Ved åpning av bekymringstelefonen stilte Barneombudet opp og ga dermed større legitimitet til tilbudet» (intervju).

Mental Barnehjelp trekker også fram at organisasjonen ved å samarbeide med Barneombudet også selv kommer mer fram i lyset.

Interessen for samarbeid med Barneombudet har medført at Mental Barnehjelp har tatt initiativ overfor ombudet i flere saker. Men Mental Barnehjelp har i liten grad erfart at Barneombudet på sin side har søkt organisasjonen som samarbeidspartner: «Det er en slags ulikevekt her. Vi har større behov for dem enn de har for oss. I allefall så langt» (intervju).

Det anses også å ha sammenheng med at Mental Barnehjelp er en organisasjon med få fagpersoner, og dermed større behov for å søke til eksterne fagmiljøer. Organisasjonen gir imidlertid uttrykk for et ønske om at Barneombudet også kunne ta initiativ til samarbeid, og tror at Barneombudet på sin side har behov for de frivillige organisasjonene.

Samtidig som samarbeidet med Barneombudet vurderes svært positivt, erfarer organisasjonen også at den lett kommer i skyggen av Barneombudet; at ombudet lett «overtar» saken:

«Vi har et problem med å greie å profilere oss. Svært ofte så blir det Barneombudet som får eiendomsforholdet til arrangementet (bestemt arrangement)..... Så vi ser nok i ettertid at vi kanskje skulle vært strengere på å markere oss på at arrangementet var vår ide og også at vi skulle vært flinkere til å profilere oss selv under arrangementet» (intervju).

Mental Barnehjelp definerer seg selv som en organisasjon som ligger tett opp til Barneombudet i «sin måte å tenke barn på». Organisasjones anliggende oppleves å være i tråd med Barneombudets oppgaver, nemlig å ha barnets interesser for øyet i sin virksomhet. Organisasjonen mener det ikke er noen overlapping mellom det arbeidet Mental Barnehjelp og Barneombudet driver. Mental Barnehjelp gjør noe i praksis med det Barneombudet påpeker på et mer generelt grunnlag. Mental Barnehjelp mener generelt at det ikke vil være mulig for noen av de frivillige organisasjonene å overta Barneombudets sentrale funksjon som «påpeker» og talsmann.

4.4.4.4 Redd Barna

Redd Barna har tidligere erfaring med en form for fast samarbeid med Barneombudet. Dette besto i halvårige møter hvor Redd Barna og Barneombudet gjensidig informerte hverandre om planer og oppgaver. Møtene har etterhvert blitt relativt sporadiske, og Redd Barna har ikke tatt noe initiativ til å gjenoppta dem. Når Barneombudet har invitert de frivillige organisasjonene til informasjonsmøter, har ikke alltid Redd Barna prioritert disse møtene. Redd Barna har erfaring med at møtene blir rene informasjonsmøter uten noen form for forpliktende handlingsorientering:

«...og så blir det aldri den diskusjonen om hva vi kan gjøre sammen, eller....det blir aldri den overordnede diskusjonen... samlingene har manglet formål... de kunne for eksempel vært brukt til å ta opp konkrete dagsaktuelle saker hvor vi diskuterte hvordan de ulike organisasjonene profilerte den bestemte saken og hvordan de gjennom sin profilering kunne drive påvirkningsarbeid...» (intervju).

Forum for barnerettigheter i Norge er et eksempel på et fast samarbeidsforum hvor Redd Barna har hatt en sentral funksjon. Siden dette bare har eksistert i ett år, er sammensatt av mange ulike organisasjoner og for tiden arbeider med utformingen av sitt mandat, er Redd Barna foreløpig usikker på hvilken forumet det vil komme til å spille i tiden framover. Fra Redd Barnas side er det et ønske at det skal fungere som et sted for informasjonsutveksling, diskusjoner av aktuelle temaer og en møteplass som kan inspirere til samarbeid mellom organisasjonene.

Redd Barna og Barneombudet samarbeider også om ulike enkeltsaker. Organisasjonen har en sammensatt erfaring fra sin kontakt med Barneombudet, og markerer en klar skepsis til bestemte former for samarbeid. Det skilles i denne sammenheng mellom samarbeid på saksbehandlernivå (eller personnivå) og på institusjonelt nivå. Med saksbehandlernivå menes det «ikke synlige» samarbeidet mellom enkelt-aktører innen begge institusjonene. Det faglige samarbeidet som foregår på dette planet vurderes som viktig og som relativt uproblematisk. Redd Barna mener Barneombudet besitter en bred faglig kompetanse knyttet til barn som andre samarbeidsinstanser ikke har. Dette gjelder for eksempel på området barns rettigheter, som for Redd Barna er et sentralt tema. Her har Redd Barna så å si entydige posistive erfaringer.

Når det gjelder samarbeid på institusjonelt nivå, som også er et mer offisielt samarbeid, har erfaringene vært mer delte og til dels negative. Den skepsis som kommer fram har sin bakgrunn i konkrete samarbeidsforhold hvor Redd Barna har erfaring for at Barneombudet blir for dominerende med hensyn til å «ta æren» for saken:

«De frivillige organisasjonene arbeider til beste for barn, men de vil også ha anerkjennelse for egen innsats. De vil gjerne profilere det man selv gjør; det man har tatt initiativ til og det man har jobbet fram og sånn....så når det ikke skjer.. så...vi holder iallefall kortene litt inntil oss.....» (intervju).

En viktig grunn til tilbakeholdenhet i forhold til samarbeid, er altså manglende anerkjennelse for det bidraget organisasjonen har gitt med hensyn til samarbeidets tema og opplegg. Organisasjonen ønsker ikke å være en «usynlig» premiss- og kunnskapslevrandør. Redd Barna gir også uttrykk for en form for «angst» for at Barneombudet vil «ta» ideene deres. Dette medfører i neste omgang en viss skepsis med hensyn til å delta på informasjonsmøter og å pleie for nær kontakt med Barneombudet. Når manglende likeverdighet blir så sentralt, har det også en sammenheng med sakens mediaside. Redd Barna legger på samme måte som Barneombudet stor vekt på mediaprofilering, men vurderer media-samarbeidet som det svakest utviklede samarbeidsforholdet mellom seg og Barneombudet:

«Der har det vært mye uvitenhet, tull og kanskje hardere konkuranse, det vil si; de gangene vi har hatt fellesarrangement og hvor det skulle være mediadekning så har man ikke greid å få til noe samarbeid om mediautspill» (intervju).

Redd Barna ønsker, på bakgrunn av de blandede erfaringene med samarbeidet, å orientere seg mot en mer selvstendig plattform-markering, eventuelt finne andre samarbeidspartnere, for eksempel Rädda Barnen i Sverige. Slik situasjonen er i dag, mener Redd Barna at samarbeidet med Barneombudet på det formelle planet er redusert, men ønsker samarbeid dersom partene kan fungere som likeverdige aktører:

«Vi ønsker mer samarbeid på likeverdige premisser. Vi kunne blitt langt mer slagkraftig hvis feltets tunge organisasjoner arbeidet sammen» (intervju).

Redd Barna er en organisasjon som har mange fellestrekk med Barneombudet:

«Egentlig er vi mer lik Barneombudet enn alle de andre organisasjonene» (intervju).

Fellestrekkene går først og fremst på arbeidsformen. Gjennom talsmannsvirksomheten representerer de begge sterkt utadrettede organisasjoner. Redd Barna ser likevel ikke instansene som konkurrenter, fordi det feltet de forholder seg til er forskjellig. Barneombudet har et bredt felt å forhold seg til og representerer også bredde kompetansemessig sett. Redd Barna har et smalt felt og derfor også en smal kompetanse. Gjennom avgrensning i kompetanseoppbygging har Redd Barna etterhvert utviklet en spisskompetanse. Det gjelder for det første på området barns rettigheter generelt, og dernest på områdene seksuelle overgrep mot barn og flyktninge- og asylsøkerbarn spesielt. Den spisskompetansen organisasjonen har utviklet her gjør at Redd Barna også representerer en viktig aktør for Barneombudet: «På våre spesialområder kan vi gi mere enn det vi kan få» (intervju).

4.4.5 Vurdering

Barneombudetsgenerelle holdning til samhandling og samarbeid med organisasjonene er sammensatt. Samarbeid anses ikke for å være noe mål i seg selv. Det er organisasjonens nytteverdi for det arbeidet eller den saken Barneombudet skal ivareta, som er av interesse. I denne sammenheng er spørsmålet om kompetanse avgjørende. I hvilken grad har organisasjonene faglig relevant kompetanse i forhold til den eller de sakene ombudet arbeider med? De frivillige organisasjonene vurderes ikke som spesielt aktuelle samarbeidsaktører i saker det er behov for faglig kompetanse.

Barneombudets vektlegging av fagkompetanse foran erfaringskompetanse er en markering av at ivaretakelse av barns interesser forutsetter forskningsbasert kunnskap og fagkompetanse. Dette kan på ene siden stenge av for potensiale som kan ligge i samarbeidet med de frivillige organisasjonene. På den andre siden kan det bidra til at de frivillige organisasjonene i større grad begynner å vektlegge fagkompetanse i sitt arbeide overfor barn.

Barneombudet er imidlertid også opptatt av å vise bredden i det feltet som berører barns situasjon. Da representerer organisasjonene en samarbeidsverdi i seg selv ved det å kunne stille opp.

Hovedtyngden av de samarbeidsforhold som organisasjoneneuttaler seg om, er knyttet til konkrete men avgrensede saker som er tatt opp blant annet via møter, konferanser, uttalelser og høringer.

Bortsett fra Redd Barna, har ingen av de informantene som deltok i denne undersøkingen erfaringer fra noen form for permanent samarbeid som Barneombudet har tatt initiativ til. Det er delte oppfatninger blant organisasjonene med hensyn til ønsket om og vurderingen av behovet for faste samarbeidsopplegg. Det nyetablerte «Forum for Barnekonvensjonen» representerer imidlertid et slikt tiltak. Forumet er foreløpig under utvikling og det er tildels ulike oppfatninger av og forhåpninger til dette. Det kommer imidlertid fram, både i forhold til dette og gjennom synspunkter på andre faste samarbeidsforum, at poenget med slike opplegg må være at de kan fungere handlingsrettet.

Organisasjonene har ulike erfaringer med Barneombudet. Mental Barnehjelp har det ene ytterpunktet gjennom sin entydige positive erfaringer med kontakten med Barneombudet. Norges Husmorforbund står i en mellomstilling gjennom på ene siden positive erfaringer med å ta kontakt med Barneombudet, men samtidig den erfaring at store ulikheter i synet på barns oppvekst gjør at det er mange motsetninger i forholdet. Redd Barna representerer en organisasjon som har erfaring både fra godt samarbeid og konfliktpreget forhold på bestemte områder. Røde Kors er en organisasjon som opererer i stor grad innen sin egen nisje hvor det ikke er så mange treffpunkt med Barneombudet.

Gjennom framstillingen av de ulike samhandlingsrelasjonene organisasjonene har hatt til Barneombudet ser vi også hvordan Barneombudet har forvaltet ulike roller. I forhold til Mental Barnehjelp har ombudet fungert i rollen som faglig konsulent og veileder. Organisasjonen har vurdert Barneombudet som en kunnskapsbank og bedt om bistand. Relasjonen har dermed basis i Mental Barnehjelp sine behov for hjelp, og innebærer i utgangspunktet en anerkjennelse av Barneombudet som kompetansemessig overlegen. Det blir et gjensidig inneforstått giver-mottakerforhold.

I forhold til Røde Kors har ombudet fungert i en kombinert rolle som tilsynsperson og støttespiller. Her har ikke organisasjonen bedt om veiledning eller hjelp. Det er ombudet som har engasjert seg gjennom sin overordnede posisjon som «vaktbikkje». Når ombudet opptrer med dette utgangspunktet, oppfattes ikke alltid autoriteten som berettiget. I samhandlingen med Røde Kors er imidlertid ombudet også gitt en form for legitim autoritet. Organisasjonen har erfart tilsynsrollen som en støtterolle.

I forholdet til Norges Husmorforbund har ombudet fått rollen som en ideologisk utfordrer. Det sentrale i relasjonen mellom de to aktørene, sett fra Husmorforbundets side, er ønsket om å bidra til et mer nyansert bilde av barns virkelighet. Det er med andre ord en dimensjon av «kamp om virkelighetsbilder» i denne relasjonen.

Barneombudets rolle i forhold til Redd Barna er preget av tildels jevnbyrdige samarbeidsroller. Begge besitter noen kunnskaps- og kompetanseroller. Deres fellestrekk som barns talsmenn, deres fellestrekk som kompetansesentre og deres tildels likeverdige interesse av mediafokusering, gjør at de også lett kan komme i et konkuranse- og motsetningsforhold til hverandre. Vi har da også sett at fra Redd Barnas side blir forholdet til Barneombudet oppfattet som tildels konfliktpreget.

Et sentralt poeng i organisasjonens refleksjoner om samarbeid med Barneombudet er det forhold at ombudet synes å være lite interessert i å bruke dem som ressurser i arbeidet. Bortsett fra Røde Kors, som mener å ha en kompetanse på andre områder enn der Barneombudet, mener de øvrige organisasjonene at de besitter en kompetanse som Barneombudet har bruk for. Det er i denne sammenheng bare Redd Barna som opplever at deres kompetanse blir etterspurt. Et annet sentralt poeng som tas opp i denne sammenheng er at organisasjonene også mener det bør arbeides for å sikre mer jevnbyrdighet i samarbeidsrelasjonen.

Når organisasjonene skal samarbeide med Barneombudet oppstår imidlertid en annen situsjon. Organisasjonene konkurerer på samme markedet for ære, for iderikdom og pionervirksomhet, samt med hensyn til penger og medlemmer. Det er i denne sammenheng viktig å kunne profilere seg som sentrale aktører på felt, som på en eller annen måte gir status. Det å samarbeide med Barneombudet om arrangement gir status og det gir mediamessig oppmerksomhet som kan komme organisasjonen til gode. De fleste organisasjonene søker derfor kontakt med Barneombudet i forbindelse med ulike seminarer, konferanser og høringer.

På den andre siden representerer denne form for samarbeid en fare for motsetninger og konflikter. Flere av organisasjonene har gjort den erfaring at de kommer i skyggen av Barneombudet med hensyn til synliggjøring og anerkjennelse for sin ide, feltkompetanse og innsats.

Den maktkampen vi her aner konturene av, er i seg selv et interessant uttrykk for de store endringer som har foregått på barne- og ungdomsområdet i løpet av det relativt korte tidsavsnittet Barneombudet har eksistert.

4.4.6 Frivillige organisasjoners syn på en framtidig barneombudordning

4.4.6.1 Innledning

Utvalget har foretatt en mindre «høring» blant frivillige organisasjoner og profesjonsorganisasjoner om synet på en framtidig barneombudsordning. Organisasjonene ble spurt om å komme med noen betraktninger om hvordan framtidens barneombud bør være, herunder hvilke oppgaver, funksjoner og roller et barneombud bør ha. Det ble sendt ut brev til 28 frivillige organisasjoner som ble valgt ut i samråd med Landsrådet for norske ungdomsorganisasjoner (LNU), og fire profesjonsorganisasjoner (se vedlegg... for oversikt over organisasjonene). Utvalget fikk svar fra femten frivillige organisasjoner og tre profesjonsorganisasjoner - i alt atten svar - hvilket gir en relativt tilfredsstillende svarandel (64 %. Uttalelsene varierer i omfang, og en del organisasjoner har lagt like stor vekt på å informere om sitt eget arbeid som å komme med synspunkter om barneombudsordningen. Svarene viser også at organisasjonene har varierende kunnskap om og kjennskap til Barneombudet og dets arbeid. Noen organisasjoner har hatt mye samarbeid med Barneombudet, og noen har ikke hatt direkte kontakt med ombudet i sitt arbeid. Dette gir organisasjonene nokså ulike forutsetninger for å uttale seg, hvilket igjen gir ujevn kvalitet på svarene både hva angår innhold og omfang. Utvalget vurderer det imidlertid slik at de synspunkter som framkommer i svarbrevene gir grunnlag for å danne seg et inntrykk av hvordan organisasjonene fra sine ulike ståsteder betrakter barneombudsordningen. Med de nevnte forbehold, vil utvalget derfor gjengi hovedtrekkene i de synspunktene som framkom i svarbrevene.

4.4.6.2 Hovedinntrykk

Alle organisasjonene som svarte på henvendelsen stilte seg generelt positive til barneombudsordningen og mente at det var behov for en slik ordning også i framtiden. De fleste organisasjonene framhevet Barneombudets betydning som en instans som har bidratt til å sette barna på den politiske dagsorden. Flere organisasjoner understreket også Barneombudets internasjonale betydning. Når det gjaldt Barneombudets medieprofilering, var organisasjonene alt overveiende positive til en høy medieprofil. Noen organisasjoner pekte imidlertid på ulempene ved for mye «medieoppstyr» og personfokusering. Enkelte organisasjoner mente derimot at Barneombudet kunne styrke sin medieprofil ytterligere.

De fleste organisasjonene syntes det framtidige Barneombudet burde ha de samme oppgavene som idag. Det framkom få forslag til vesentlige endringer i ombudets funksjon, rolle og organisering. De fleste ønsket Barneombudet som støttespiller for organisasjonens saker, og framhevet herunder behovet for ytterligere engasjement i forhold til den gruppen barn de enkelte organisasjoner arbeidet med. Det ble imidlertid også framhevet at Barneombudet skulle være et ombud for alle barn. En av organisasjonene så Barneombudets faktiske navneendring som positiv, og mente at ombudet burde fortsette å kalle seg «Ombudet for barn og unge».

Flere organisasjoner foreslo at Barneombudet skulle fungere som et «sekretariat» eller kompetansesenter for de frivillige organisasjonene, og understreket at Barneombudet ikke selv skulle iverksette tiltak eller aktiviteter for barn, men bidra til å styrke organisasjonene i sitt arbeid. Flere organisasjoner mente at Barneombudet burde ha som oppgave å overvåke eller følge opp FNs barnekonvensjon. Videre ble Barneombudets rolle som «vaktbikkje» og pådriver, samt viktigheten av en uavhengig rolle i forhold til myndighetene understreket av flere. Med hensyn til organisering av barneombudsfunksjonen, ble det fra enkelte fremmet forslag om en lokal ombudsfunksjon eller kommunale barnerettighetskontorer.

Nedenfor refereres organisasjonenes ulike synspunkter på Barneombuets framtidige organisasjon, rolle, funksjon og arbeidsområde eller saksområde.

4.4.6.3 Barneombudets organisasjon

Ingen av organisasjonene foreslo konkrete endringer i dagens organisering med Barne- og familiedepartementet som administrativt overordnet Barneombudet. De organisasjonene som hadde uttalt seg om dette, så det som en styrke at ombudet var organisert under dette departementet, men framhevet samtidig betydningen av Barneombudets uavhengige og frie stilling, blant annet som en forutsetning for ombudets evne til å sette kritisk søkelys blant annet på den utøvende barne- og ungdomspolitikken. Også Barneombudets politiske nøytralitet ble understreket. Det ble framhevet at departementet fortsatt ikke skulle ha noen instruksjonsmyn dighet overfor Barneombudet. En av organisasjonene foreslo imidlertid at det burde være en overordnet instans som som kunne gripe inn dersom Barneombudet gjør «overtramp», men at det ikke var heldig at slik inngripen eller irettesettelse ble foretatt av en statsråd, fordi dette kunne virke politisk «overstyrende». En annen av organisasjonene framhevet at det også burde være rom for en viss «tabbekvote».

Fra flere av organisasjonene ble det foreslått en sterkere lokal forankring for Barneombudet. En organisasjon foreslo å etablere et regionalt eller lokalt nettverk rundt Barneombudet, for eksempel ved å tillegge enkelte personer i distriktene en formalisert tilknytning til Barneombudet for å øke ombudets tilgjengelighet. Som eksempel på hvem tilknytningen kunne koples til, ble helsesøster, distriktslege, lensmann, prest eller andre med lokal kunnskap og innsikt foreslått. Det ble også av en organisasjon foreslått å opprette et barneombud i hvert fylke, som kunne ta seg av lokale saker som skolesaker, veispørsmål, rusproblemer, barnehager og fritidshjem. Videre ble det også foreslått en ordning med lokale barnerettighetskontorer som kunne fungere som opplysningsinstanser for barns rettigheter, følge opp kommunens tilrettelegging for barns medvirkning i saker som angår dem og ellers bistå barn og foreldre i enkeltsaker. Behovet for økt tilgjengelighet ble også understreket i denne forbindelse.

4.4.6.4 Rolle og funksjon

De fleste organisasjonene ønsket at Barneombudets rolle som barnas talsmann fortsatt skulle utøves gjennom blant annet å holde en høy profil i media, komme med kritikk og konstruktive forslag til endringer, følge med i lovgivningen til vern om barns interesser, påse at barn og unge blir hørt og ivaretatt i sosial og fysisk planlegging, ta opp og synliggjøre barns situasjon i Norge, drive informasjonsvirksomhet og komme med forslag til tltak - men ikke selv gjennomføre tiltakene eller iverksette nye tiltak. Det ble understreket av flere organisasjoner at gjennomføringen av tiltak skulle overlates til politiske mynidgheter og frivillige organisasjoner. En av organisasjonene mente også at Barneombudet heller ikke burde drive egne prosjekter, som for eksempel dokumentasjon og forskning, men at slike oppgaver best kunne ivaretas av den offentlige forvaltning, universiteter og forskningsinstitusjoner. Det ble imidlertid fremmet forslag om en nærmere tilknytning mellom Barneombudet og forsknings-/fagmijøene. Flere organisasjoner påpekte viktigheten av at Barneombudet har en direkte kommunikasjon med barna, og ønsket en fortsettelse av Klar Melding-systemet. Behovet for (ytterligere) samarbeid med andre instanser, herunder organisasjonene, ble også framhevet av flere. Når det gjaldt Barneombudets kontakt med media, ble det blant annet framhevet at også ombudskontorets fagstab burde komme mer fram i media; at det ikke nødvendigvis måtte være barneombudet selv som uttalte seg i alle saker.

Det ble uttrykt behov for at Barneombudets oppgaver ble noe nærmere definert. Flere organisasjoner ønsket at Barneombudet skulle få en funksjon som kompetanse- og kontaktsenter eller koordinasjonssentral for de frivillige organisasjonene som arbeider for barn. Det ble framsatt ønske om et sentralt miljø hvor ulike aktører innen det barnepolitiske feltet kunne møtes og hente kompetanse. Barneombudets rolle i denne sammenheng skulle ikke medføre å inneha kompetanse på alle områder selv, men ha kunnskap om hvor den etterspurte kompetanse finnes, og fungere som en kunnskapsformidlings-sentral. Det ble også foreslått at Barneombudet konkret burde bistå barn og unge som ønsket å organisere seg for å fremme sine interesser.

4.4.6.5 Arbeidsområde

Det ble fra flere organisasjoner fremmet forslag om at Barneombudet skulle få FNs barnekonvensjon som et definert arbeidsområde. En av organisasjonene foreslo en lovfesting av dette. Det ble her uttrykt at Barnekonvensjonen ville være et naturlig forankringspunkt for Barneombudets generelle funksjon for å bedre barns stilling i samfunnet og arbeidet med å ta opp spørsmål som angår barn. En annen organisasjon mente at Barneombudet burde tillegges hele overvåkingsansvaret for konvensjonen i samarbeid med tilsvarende organer i andre land.

De fleste organisasjonene mente at Barneombudet fortsatt skulle ha kompetanse til å gå inn i enkeltsaker. En av organisasjonene mente imidlertid at Barneombudet burde konsentrere sin virksomhet om en helhetlig strategi for å bedre barns vilkår både hjemme og ute, og at ombudet burde forlate «sak-til-sak»-metoden.

Når det gjaldt hvilke saksområder Barneombudet burde fokusere (ytterligere) på, ble det stort sett gitt eksempler fra de respektive organisasjonenes arbeidsfelt. Det ble blant annet fremet ønske om at Barneombudet engasjerte seg (mer) i arbeidet for elevdemokratiets rolle i grunnskolen, barns rett til foreldreomsorg, omsorgspersoners økonomiske situasjon, bevaring av familien i forbindelse med samlivsbrudd, barn og mediapåvirkning, funksjonshemmede eller kronisk syke barns oppvekstvilkår, barnevernsbarn, adoptivbarn, barn som utsettes for overgrep samt innvandrer- , asylsøker- og flyktnngebarn. Flere organisasjoner understreket at Barneombudet skulle være et ombud for alle barn, men at det var viktig at også enkelte utsatte grupper barn følte at ombudet var til for dem.

Som en oppsummering kan det framholdes at organisasjonene jevnt over støtter barneombudsordningen slik den er idag, men at de ønsker et sterkere eller fortsatt engasjement fra ombudet i forhold til sine respektive saksområder, og at organisasjonene i sitt arbeid også ønsker å kunne benytte Barneombudet som et senter for kompetanse og informasjonsutveksling. Videre mener flere organisasjoner at FNs barnekonvensjon bør være et redskap for Barneombudet i arbeidet for å bedre barns rettsstilling.

Til dokumentets forside