Innledning

I de fleste europeiske land er sjømenn bare omfattet av det alminnelige pensjonssystemet. Enkelte land har imidlertid særskilte ordninger eller visse særregler for pensjonering av denne yrkesgruppen, f eks Finland og Tyskland. I Sverige har man hatt en egen pensjonsordning for sjømenn, men denne er nå opphevet.

I land der man har alminnelig gode førtidspensjonsordninger, vil det ikke være et like stort behov for særskilte regler for pensjonering av sjømenn. Det finnes i dag fleksible pensjonsordninger i en rekke land som må antas å dekke pensjonsbehovet også for sjømenn.

I framstillingen nedenfor omtales først og fremst våre naboland, både land med og uten særskilte regler for pensjonering av sjømenn. Det gis også en kort omtale av enkelte andre land vedrørende pensjonering av sjømenn.

Finland

I Finland består det alminnelige pensjonssystemet av to hovedelementer; en folkepensjon og en arbeidspensjon. Folkepensjonen ytes på grunnlag av botid, mens arbeidspensjonen ytes på grunnlag av rettigheter opptjent ved inntektsgivende arbeid. Arbeidspensjonen opptjenes for hvert arbeidsforhold man har, og pensjonsrettighetene legges sammen til en samlet pensjon ved uttak. Systemet med arbeidspensjon er organisert gjennom ulike pensjonskasser m v. For sjømenn finnes det også en egen ordning, administrert av en sjømannspensjonskasse.

For å være omfattet av ordningen må arbeidsforholdet ha vart i minst 15 dager. Sjømannspensjonens størrelse bestemmes ut fra tidligere inntekt og antall opptjeningsår. Pensjonsalderen er noe ulik for befal og mannskap. Den alminnelige pensjonsalderen for befal er 65 år, mens mannskapets alminnelige pensjonsalder har vært 60 år fram til 1992. Fra dette tidspunktet har pensjonsalderen for mannskapet blitt gradvis forhøyet, slik at befal og mannskap i år 2001 vil ha den samme pensjonsalderen (65 år). Mannskap med lang fartstid kan få redusert pensjonsalderen til 55 år, mens befal kan få redusert pensjonsalderen til 60 år.

Utgiftene til pensjonsordningen finansieres gjennom premie fra arbeidstakere og arbeidsgivere, og ved bidrag fra staten.

Sverige

Det svenske pensjonssystemet har til nå bestått av en grunnpensjon og en tilleggspensjon, slik som i Norge, men med den forskjell at det har vært adgang til å ta ut en redusert pensjonsytelse fra fylte 60 år. Pensjonssystemet i Sverige gjennomgår for tiden en reformprosess der man tar sikte på å beholde dagens obligatoriske ordning, men gå mer over til innskuddsbaserte ytelser og en sterkere sammenheng mellom innbetalinger, utbetalinger og pensjoneringstidspunkt.

Sverige hadde fram til 1990 en egen pensjonsordning for sjømenn. For å ha rett til sjømannspensjon måtte en ha opptjent minst 120 fartsmåneder mellom fylte 30 og 60 år, hvorav minst 80 av månedene etter fylte 40 år. Årspensjonen ble beregnet ved å multiplisere antall fartsmåneder med en viss prosentdel av grunnbeløpet. Pensjonen kunne tas ut mellom fylte 55 og 65 år, og slik at pensjonen økte for hver måned man ventet med å ta den ut. Etter fylte 62 år fikk man imidlertid ikke ytterligere tillegg for arbeid.

Årsaken til at ordningen ble avviklet, var dels at man anså at sjømannsyrket hadde skiftet karakter slik at sjømenn kunne betraktes mer på linje med andre arbeidstakere, og dels at det ville vært nødvendig med en omfattende refinansiering av ordningen dersom den skulle ha fortsatt. Alle løpende pensjoner ble fortsatt utbetalt etter omleggingen, men uten en indeksregulering (fastlåste satser). Sjømenn som var mellom 51 og 55 år ved omleggingen, og hadde opptjent rettigheter, fikk rett til en redusert pensjon. Sjømenn over 55 år måtte ta ut pensjonen umiddelbart. Rederiavgiften ble beholdt uendret i avviklingsperioden.

Fra 1990 er altså de fleste sjømenn bare omfattet av det universelle pensjonssystemet i Sverige. Sjøbefal er imidlertid tilknyttet en privat pensjonsordning; Industrins og handelns tilläggspension (ITP). ITP er basert på en tariffavtale mellom Svenska Arbetsgivarföreningen og Privattjänstemannakartellen. Pensjonsytelsen kommer i tillegg til pensjonen fra den alminnelige ordningen. Det er også mulig for arbeidsgiver å betale inn ekstra beløp til en form for innskuddsbasert egenpensjonsordning.

Danmark

I Danmark finnes det ingen spesiell pensjonsordning for sjømenn. Sjømenn får derfor, i likhet med andre yrkesgrupper, pensjon fra det alminnelige pensjonssystemet som består av en folkepensjon og en tilleggspensjon. Folkepensjonen gir en minstesikring til alle, og finansieres løpende over statsbudsjettet. Tilleggspensjonen er basert på et forsikringsmessig fondssystem, og den er lovfestet og obligatorisk for lønnsmottakere. Arbeidsgiver betaler premie i forhold til arbeidstakernes ukentlige arbeidstid, men uavhengig av inntektsnivået. Pensjonens størrelse vil derfor være avhengig av innbetalte premier, og hvilken avkastning som oppnås på pensjonsfondene. I 1996 vedtok Folketinget en omfattende endring i dette systemet, som gjør det mulig for den enkelte å forbedre sin tilleggspensjon.

Pensjonsalderen er 67 år, men pensjonsytelsen øker med 5 prosent for hvert halvår fram til fylte 70 år som man utsetter pensjoneringen. For personer mellom fylte 67 og 70 år er det også en viss adgang til å ta ut delpensjon. For arbeidstakere mellom 60 og 67 år er det innført en ordning med etterlønn. Ytelsen er basert på de dagpengene man ville mottatt fra arbeidsledighetsforsikringen, men trappes ned til 82 prosent etter 2,5 år.

Storbritannia

I Storbritannia har man et offentlig og obligatorisk trygdesystem med en lav minstepensjon til alle, og en tilleggspensjon som opptjenes gjennom arbeid. Den generelle pensjonsalderen er 65 år for menn og 60 år for kvinner. Dersom man venter med å ta ut pensjon får man en økt ytelse.

Arbeidsgiveren kan tilby tjenestepensjon ut over den obligatoriske tilleggspensjonsordningen, eller trekke arbeidstakere ut av den obligatoriske tilleggspensjonsordningen dersom han tilbyr en privat pensjonsplan med minst like gode ytelser. Arbeidstakere kan også på eget initiativ trekke seg ut av tilleggspensjonsordningen spare på en individuell pensjonskonto.

En del arbeidsgivere er tilknyttet en privat tjenestepensjonsordning for sjømenn, som et alternativ til den offentlige tilleggspensjonsordningen. De fleste arbeidstakerne som er omfattet av denne ordningen, er da trukket ut av det obligatoriske, offentlige tilleggspensjonssystemet. Grunnytelsen fra det offentlige systemet kommer i tillegg til pensjonen fra den private ordningen. Den normale pensjonsalderen i den private tilleggsordningen er 61 år. Finansieringen er fondsbasert, og skjer gjennom innbetaling av premier/avgifter fra arbeidsgivere og arbeidstakere.

Tyskland

Tyskland har et obligatorisk forsikringsbasert pensjonssystem, med grunnpensjon og tilleggspensjon, som stort sett dekker alle yrkesaktive og studenter. Det er ingen minsteytelser i systemet, men personer med minst 35 års medlemsskap og lav inntekt blir overkompensert ved beregning av pensjon. Pensjonene er ytelsesbaserte, bygger på gjennomsnittlig lønn gjennom hele karrieren, og gir 70 prosent kompensasjon før skatt ved full opptjening.

Ytelsene finansieres løpende gjennom like høye avgifter fra arbeidstakere og arbeidsgivere, samt ved et statstilskudd. Den ordinære pensjonsalderen er 65 år, men med mulighet for å ta ut pensjon mellom fylte 62 og 68 år mot at pensjonen blir redusert/økt. I tillegg til offentlige pensjoner, er kollektive tjenestepensjonsordninger utbredt. Disse ordningene kan være både innskuddsbaserte og ytelsesbaserte, og blir nesten utelukkende finansiert av arbeidsgiver.

For sjømenn ble det etablert en særskilt Sjømannskasse i 1974. Pensjonsordningen er ikke en privat tilleggsforsikring knyttet til den enkelte bedrift eller bransje, men en del av den offentlige pliktige trygdeordningen, spesielt innrettet mot sjøfolk m v. Sjømannskassen finansieres gjennom innbetalte avgifter fra rederiene og arbeidstakerne.

Sjømenn som har avsluttet arbeidet til sjøs, kan etter søknad innvilges overgangsstønad etter fylte 55 år. Hovedvilkåret er at de har opptjent en pensjonsgivende fartstid på 240 kalendermåneder. Etter søknad kan det også innvilges en tidsbegrenset overgangsstønad (inntil tre år) til dem som har sluttet i sjømannsyrket mellom fylte 40 og 52 år. Også i denne forbindelse må man ha en pensjonsgivende fartstid på 240 kalendermåneder, hvorav minst 60 måneder må være avtjent etter fylte 35 år. Mottak av en slik tidsbegrenset overgangsstønad utelukker en senere innvilgning av en ordinær overgangsstønad etter fylte 55 år.

Spania og Hellas

Det offentlige spanske pensjonssystemet er inndelt i flere pensjonskasser; en generell ordning (arbeidstakere) og spesielle ordninger (selvstendig næringsdrivende, jordbrukere, gruvearbeidere, studenter og sjømenn). For å ha rett på sjømannspensjon må en være medlem av folketrygden, ha sluttet å arbeide og betalt medlemsavgift i 15 år hvor minst to må være i løpet av de siste åtte rett før en har nådd aldersgrensen. Den generelle pensjonsalderen er 65 år. Det er mulig å gå av inntil 10 år før den ordinære pensjonsalderen, avhengig av indekser som bl a gjenspeiler tidligere arbeidsoppgaver m m.

I Hellas må man minst ha vært sjømann i 15 år for å ha rett til sjømannspensjon, og for å få full pensjon må en ha vært minst 22,5 år ute til sjøs. Pensjonsalderen er 50 år. Det avgjørende for å få rett til pensjonen er statsborgerskap, ikke bosted. Utenlandske sjømenn er ikke dekket.