Personkretsen

Pensjonstrygden for sjømenn omfatter som hoved­regel arbeidstakere på skip og andre flyttbare innretninger i sjøen med eget framdriftsmiddel eller utstyr for boring som er innført i norsk skipsregister. Det stilles krav til statsborgerskap/bo­sted for arbeidstakerne og til en viss tonnasje for skipene/innretningene (som hovedregel 100 bruttotonn). Det er ellers flere særregler om omfanget.

I framstillingen her forutsettes det at personkretsen blir som i dag, se kapittel 7, punkt 7.2.

Ytelsene

Det ytes førtids alderspensjon fram til 67 år (pensjonsalderen i folketrygden). Dersom det ikke er opptjent nok tid for rett til pensjon, kan det på visse vilkår utbetales et engangsbeløp ( tilbakebetaling av pensjonsavgift). I henhold til en overgangsordning ytes det bl a enkepensjoner og alderspensjoner etter fylte 67 år, se kapittel 3, punkt 3.3.2.

Vilkårene for å få rett til ytelser kan kort summeres opp slik:

• Pensjonsalderen varierer fra 60 til 65 år, avhengig av når tjenesten tok til og hvor mye pensjonsgivende fartstid som er opptjent. Det kan på visse vilkår tas ut redusert pensjon før pensjonsalderen, tidligst fra 55 år. Etter fylte 62 år kan det ytes pensjon til personer som fortsatt er i yrket.

• Opptjeningstiden (pensjonsgivende fartstid) for rett til pensjon er som hovedregel 150 måneder (12,5 år). For å få full pensjon kreves det en opptjeningstid på 360 måneder (30 år). For rett til utbetaling av et engangsbeløp ( tilbakebetaling av pensjonsavgift) må det være opptjent minst 36 måneder (3 år).

• Den som har ugradert uførepensjon m v fra folketrygden eller full avtalefestet pensjon har ikke rett til ytelser.

Ytelsene beregnes i prosent av folketrygdens grunnbeløp (G), og reguleres derfor automatisk når pensjonene i folketrygden forhøyes. Pensjonsbeløpene nedenfor er beregnet på grunnlag av grunnbeløpet per 1. mai 1998. Årspensjonen utgjør for

• overordnet sjømann 0,91 prosent av G per pensjonsgivende fartsmåned, dvs maksimalt kr 148 632

• underordnet sjømann 0,65 prosent av G per pensjonsgivende fartsmåned før 1. mai 1993 og 0,76 prosent av G per fartsmåned som er opptjent senere, dvs at fullt opptjent pensjon er glidende fra kr 106 164 til kr 124 140 (maksimal framtidig pensjon).

For barn under 18 år som pensjonisten forsørger gis det barnetillegg med 10 prosent av pensjonen.

Engangsbeløpet for 36-149 måneders pensjonsgivende fartstid utgjør 2/3 av ett års pensjon.

Det betales lav trygdeavgift på 3 prosent av pensjonsinntekten. Ellers gjelder det ingen særlige skatteregler for sjømannspensjonene.

Kompensasjonsnivå og fordelingsvirkninger

Inntektsforholdene for sjømenn er varierende. Systemet med faste pensjonssatser per opptjent fartsmåned fører til at kompensasjonsnivået, dvs pensjon i forhold til inntekten, er lavere jo høyere inntekten er. Figur 8.1 viser kompensasjonsnivået (før skatt) for fullt opptjent sjømannspensjon for henholdsvis overordnede og underordnede sjømenn som er født i 1940 og tar ut pensjon i år 2000.

Pensjonssatsene fra 1. mai 1998 er benyttet. Full pensjon for overordnet er kr 148 632. Ved beregning av pensjonen for underordnet er det forutsatt at 80 pensjonsgivende fartsmåneder er opptjent etter 30. april 1993. Pensjonen blir da kr 110 160.

Det er relativt store omfordelingsvirkninger når det gjelder finansieringen av pensjonene. Fordi rederiavgiften normalt regnes i prosent av lønn, bidrar avgiften av inntektene til høytlønte arbeidstakere til å finansiere pensjonene til de lavere lønte.

For arbeidstakere på fiske- og fangstfartøyer er rederiavgiften faste beløp per måned. Avgiftsnivået er lavere enn i den ordinære skipsfarten. Det skjer derfor en omfordeling av utgiftene mellom forskjellige grupper arbeidsgivere som innebærer at arbeidsgivere utenfor fiskerinæringen bidrar til å finansiere en del av pensjonene i denne næringen.

En omfordeling pensjonistene imellom skjer ved at det ytes pensjon for tid det ikke er betalt avgift for. Det gjelder tidsrom før loven trådte i kraft, men også for senere tid. F eks ble det før 1. oktober 1975 ikke betalt avgift for tidsrom med hyre før eller etter tjenesten om bord, selv om tiden er pensjonsgivende. Se nærmere om pensjonsgivende fartstid under kapittel 3, punkt 3.3.1. De som får pensjon for tid det i sin helhet, eller for størstedelen, er betalt avgift for er dermed med på å finansiere pensjonene for pensjonister med tid det ikke er betalt for. Slike omfordelingsvirkninger har i størst grad gjort seg gjeldende mellom forskjellige generasjoner av sjømenn, men det skjer også omfordeling innenfor samme generasjon.

Dersom ytelsene og regelverket for øvrig ikke endres, vil noen av omfordelingsvirkningene fort­satt bestå, mens andre vil svekkes. Blant annet blir det betalt avgift for en større del av tiden det ytes pensjon for etter hvert som pensjonen beregnes av nyere fartstid.

Innledning

For utvalget er det foretatt beregninger av tillegg etter en folketrygdmodell og en 60 prosent-modell. Som grunnlag for beregningene er det benyttet inntekter i yrket (sjømannsinntekter) som er registrert i Pensjonstrygden for sjømenn. Det er registrert inntektsopplysninger fra og med året 1994, slik at man ikke kan bygge på sjømannsinntektene fra tidligere år.

Pensjonstrygden for sjømenn omfatter visse arbeidstakere på fiske- og fangstfartøyer ( det egentlige skipsmannskapet). For disse arbeidstakerne betales det pensjonsavgift med faste beløp per måned, og det innrapporteres ikke inntekter til Pensjonstrygden for sjømenn. Tillegg til sjømannspensjonen kan i tilfelle fastsettes på grunnlag av normerte inntekter eller ved at man beregner et inntektsgrunnlag i forhold til innbetalt avgift. Utvalget har ikke vurdert dette nærmere.

Beregningene som er foretatt gjelder sjømannspensjonister født i 1935 som seilte fram til de tok ut sjømannspensjonen ( i alt 242 personer). Det er benyttet registrerte sjømannsinntekter for årene 1994, 1995 og 1996. For personer som fikk pensjon i 1995 er inntekten i 1994 lagt til grunn ved beregningene, mens det er benyttet et beregnet gjennomsnitt for årene 1995 og 1996 dersom pensjoneringsåret var 1996. For personer som ble pensjonister i 1997 er det benyttet et beregnet gjennomsnitt for alle tre årene 1994-96. Pensjonssatser/grunnbeløp per 1. mai 1998 er lagt til grunn ved beregningene.

Beregning av tillegg etter folketrygdmodellen

Ved folketrygdmodellen er det tatt utgangspunkt i en beregnet pensjon fra folketrygden som består av:

• En grunnpensjon som utgjør hele eller 3/4 av folketrygdens grunnbeløp (G), avhengig av om pensjonisten er enslig eller gift/samboende og om ektefelle/samboer har pensjon eller arbeidsinntekt. For enkelhets skyld er det forutsatt i beregningene at grunnpensjonen er 3/4 G.

• En tilleggspensjon som utgjør 42 prosent av G multiplisert med et poengtall fastsatt på grunnlag av registrert sjømannsinntekt. Det regnes med en tredel av inntekten mellom 6 G og 12 G. Inntekt som overstiger 12 G regnes ikke med. Det vil si at det beregnes en fullt opptjent tilleggspensjon på grunnlag av sjømannsinntekten etter reglene som ble innført i folketrygden fra 1992.

Brutto tillegg (dvs før inntektsprøving) utgjør differansen mellom beregnet folketrygdpensjon og sjømannspensjonen. Dersom pensjonisten ikke har opptjent full sjømannspensjon, reduseres beregnet folketrygdpensjon forholdsmessig før sjømannspensjonen trekkes fra.

Det var 242 pensjonister i 1935-årgangen som var i yrket til de tok ut pensjon. Beregningene viser at før inntektsprøving ville 76 av disse pensjonistene fått tillegg etter folketrygdmodellen, dvs ca 31 prosent. Det er bare ca 1/3 av sjømannspensjonistene som seiler fram til de får sjømannspensjon. Dermed ville anslagsvis 10 prosent av hele pensjonistbestanden mellom 60 og 67 år fått tillegg. De beregnede tilleggene varierer fra helt små beløp til noe over 25 000 kroner per år. Gjennomsnittet er ca 9 100 kroner per år (ca 760 kroner per måned). De største tilleggene er stort sett beregnet for underordnede sjøfolk med forholdsvis høye sjømannsinntekter.

At folketrygdmodellen bare vil kunne gi tillegg til ca 1/3 av de aktuelle pensjonistene, illustrerer at fullt opptjente sjømannspensjoner i mange tilfeller gir høyere pensjon enn folketrygden når man benytter folketrygdreglene som ble innført fra 1992.

Beregning av tillegg etter 60 prosent-modellen

Det er fastsatt et inntektsgrunnlag ved at de registrerte sjømannsinntektene er justert opp til 1998-nivå ved å anvende konsumprisindeksen. Det regnes bare med en tredel av inntekt mellom 6 G og 12 G, og ikke med inntekt over dette nivået. Tillegget får dermed en sosial profil.

Brutto tillegg (før inntektsprøving) utgjør differansen mellom 60 prosent av inntektsgrunnlaget og sjømannspensjonen. Dersom pensjonisten ikke har opptjent full sjømannspensjon, reduseres beløpet forholdsmessig før sjømannspensjonen trekkes fra.

Beregningene viser at samtlige pensjonister i 1935-årgangen som seilte fram til pensjonering ville fått tillegg av varierende størrelse. Gjennomsnittlig tillegg er beregnet til ca 22 000 kroner per år (ca 1 800 kroner per måned).

Inntektsprøving

Det forutsettes at det skal foretas inntektsprøving etter samme regler som for AFP-pensjonene, dvs at pensjonistene kan ha en årlig arbeidsinntekt (pensjonsgivende inntekt) som svarer til G uten at tillegget reduseres. Tillegget reduseres med 50 prosent av inntekten over G. Dessuten må summen av pensjon og inntekt ikke overstige den tidligere inntekten. Også den ordinære sjømannspensjonen tas med i denne summen.

Ved en inntekt på 100 0000 kroner per år blir således fradragsbeløpet:

kr (100 000 – 45 370) x 50 % = kr 27 315.

Beløpet er noe høyere enn de høyeste tilleggene som er beregnet etter folketrygdmodellen. På dette inntektsnivået vil det således ikke ytes tillegg etter denne modellen.

Det er foretatt en undersøkelse om sjømannspensjonisters pensjonsgivende inntekter i 1996. Resultatene av undersøkelsen er gjengitt i vedlegg 2 til utredningen. Det framgår at en betydelig del av pensjonistene hadde inntekter, også personer som seilte til de tok ut sjømannspensjonen. For ca 45 prosent av disse pensjonistene var inntekten større enn G. Det må antas at muligheten til å få økt pensjonen gjennom et inntektsprøvd tillegg vil kunne påvirke pensjonistenes atferd i noen grad, men det er ikke mulig å ha noen sikker formening om hvordan dette vil slå ut.

For å danne seg et bilde av hvordan inntektsprøving vil kunne virke, har utvalget lagt til grunn resultatene fra den nevnte undersøkelsen om sjømannspensjonisters inntektsforhold i 1996. På dette grunnlag kan det gjennomsnittlige fradragsbeløpet (på 1998-nivå) anslås til ca 67 000 kroner. Dette innebærer at for dem som har inntekter over G vil tillegget stort sett falle bort etter begge beregningsmodellene.

Ved folketrygdmodellen vil dermed anslagsvis bare ca 17 prosent av dem som seiler til de tar ut sjømannspensjonen nyte godt av et tillegg (dvs ca 6 prosent av alle sjømannspensjonister mellom 60 og 67 år).

Ved 60 prosent-modellen vil anslagsvis ca 55 prosent av dem som seiler til de tar ut sjømannspensjonen få tillegget (dvs ca 18 prosent av alle sjømannspensjonister mellom 60 og 67 år).

Nærmere om modellene. Tidsbegrensning

Utvalget legger til grunn at et 60 prosent-tillegg er mest egnet av de modellene som er utredet. Forutsatt at pensjonisten ikke har inntekt, eller at inntekten ikke overstiger G, vil sjømenn med lang fartstid kunne få en pensjon på 60 prosent av sjømannsinntekten. Dette tilsvarer nivået ved full opptjening i de tariffestede suppleringsordningene til sjømannspensjonen som er etablert eller er under etablering. Overstiger sjømannsinntekten 6 G (272 220 kroner), vil dekningsnivået i forhold til inntekten bli lavere.

I figur 8.2 illustreres det hvordan ordningen med et inntektsprøvd tillegg etter 60 prosent-modellen slår ut på forskjellige inntektsnivåer.

Sjømannspensjonen er som i figur 8.1 foran. Tillegget for dem som seiler til pensjonsalderen utgjør 60 prosent av inntekten som sjømann opp til 6 G (kr 272 220), og 1/3 av overskytende inntekt opp til 12G. Der pensjonen etter dagens ordning blir over 60 prosent av inntektsgrunnlaget, løper pensjonen uten tillegg.

Som nevnt ovenfor legger utvalget til grunn at ordningen med tillegg til sjømannspensjonene skal være midlertidig. Det er innført tariffestede tilleggspensjonsordninger i de største tariffområdene i skipsfartsnæringen i løpet av 1990-årene. Utvalget antar at en 20-årsperiode regnet fra 1. januar 2000 vil være et passende tidsrom, samtidig som rettigheter i de tariffestede tilleggspensjonsordningene bygger seg opp. Det vil si at det siste året det gis nye tillegg til pensjonen fra pensjonstrygden for sjømenn blir 2019. Tilleggene løper så lenge den ordinære sjømannspensjonen løper, og G-reguleres sammen med denne. Dermed blir siste utbetaling i desember 2026.

Det vil bli beregnet fullt tillegg når det ytes pensjon for 360 fartsmåneder opptjent før 1. januar 2000. Ved mindre fartstid opptjent før denne datoen reduseres tillegget forholdsmessig. Dersom pensjonisten har mer enn 360 pensjonsgivende fartsmåneder i alt, legges differansen mellom 360 måneder og fartstid opptjent etter 31. januar 1999 til grunn ved beregning av tillegget.

Kostnader ved å innføre et inntektsprøvd tillegg

Tillegg etter folketrygdmodellen

Ved denne modellen kan de totale pensjonsutgift­ene til alderspensjonister mellom 60 og 67 år anslås å øke med ca 0,8 prosent før inntektsprøving. Forutsatt at inntektsnivået for sjømannspensjonister ikke endrer seg, kan det anslås at inntektsprøving av tillegget vil føre til at pensjonsutgiftene øker med ca 0,4 prosent.

Dersom tillegget innføres fra 1. januar 2000, kan merutgiftene uten/med inntektsprøving anslås til 0,5/0,3 mill kroner det første året. Kontantverdien av merutgiftene per 1. januar 2000 kan anslås til ca 100/50 mill kroner.

Det er ikke foretatt beregninger av utgiftene ved et tidsbegrenset tillegg etter denne modellen, da utvalget anser 60 prosent-modellen som det mest egnede alternativet.

Tillegg etter 60 prosent-modellen

Etter denne modellen kan utgiftene til alderspensjoner mellom 60 og 67 år anslås å øke med ca 6 prosent før inntektsprøving. Forutsatt at sjømannspensjonistenes inntekter blir på samme nivå som i dag, kan det anslås at inntektsprøving av tillegget vil føre til at pensjonsutgiftene øker med ca 3,5 prosent.

Dersom tillegget innføres fra 1. januar 2000, kan merutgiftene uten/med inntektsprøving anslås til 3,8/2,2 mill kroner det første året. Utgiftene vil være økende til alle 7 årskull er fylt opp.

Kontantverdien av utgiftene til et varig 60 prosent-tillegg per 1. januar 2000 er uten/med inn­tektsprøving anslått til ca 740/430 mill kroner.

Utvalget forutsetter imidlertid at ordningen med tillegg til ordinære sjømannspensjoner skal være tidsbegrenset. Tabell 8.2 viser anslag over kontantverdier for 60 prosent-tillegg etter forskjellige modeller for tidsbegrensning.

Alternativ 1 viser anslag over kontantverdier av merutgiftene ved tidsbegrensede tillegg som beregnes på samme måte så lenge ordningen varer.

I alternativene 2 og 3 gis det tillegg bare for fartstid opptjent før 1. januar 2000. Dette innebærer at tilleggene blir mindre etter hvert som det opptjenes mer pensjonsgivende fartstid etter dette tidspunktet. Gjennomsnittlig tillegg er beregnet til ca 1800 kroner per måned før inntektsprøving det første året, men vil synke til ca 600 kroner per måned for pensjoner som innvilges etter 20 år. Samtidig opptjener mange av disse sjømennene rettigheter i tariffbestemte tilleggspensjonsordninger. Samlet pensjon fra pensjonstrygden for sjømenn og tariffbestemte tilleggspensjonsordninger vil for denne gruppen bli ca 60 prosent av yrkesinntekten som sjømann.

Også ved tillegg som ytes for fartstid opptjent før 1. januar 2000, synes det hensiktsmessig at det ikke gis nye tillegg etter en 20 års-periode. Tilleggene vil etter hvert bli svært små, samtidig som det opptjenes stadig større rettigheter for dem som har eller får tariffestede tilleggspensjonsordninger.

Innledning

Innføringen av et særskilt tillegg til sjømenn som er i yrket fram til pensjonsalderen, vil innebære at disse prioriteres i forhold til personer som har vært sjømenn i kortere eller lengre tid, men som har forlatt sjømannsyrket før pensjonsalderen.

For å kunne finansiere disse tilleggene uten at pensjonsordningen får økte utgifter, er det nødvendig å begrense ytelsene til andre personer gjennom å endre gjeldende lov. Dette innebærer at det vil være noen som ikke vil få innfridd sine forventninger om framtidige pensjonsytelser. Det forutsettes at eventuelle begrensninger skal gjelde fra samme tidspunkt som et inntektsprøvd tillegg innføres, og får således ikke virkning for pensjoner som allerede er innvilget (løpende pensjoner).

Som det framgår av den historiske utviklingen som er beskrevet i kapittel 4, har loven om pensjonstrygd for sjømenn vært endret en rekke ganger gjennom de 50 årene som er gått siden pensjonsordningen ble opprettet. Herunder har det vært foretatt viktige valg når det gjelder å prioritere midlene som har vært til rådighet. Som eksempel kan nevnes omleggingen av pensjonstrygden til en ordning med førtids alderspensjon i forbindelse med at folketrygden ble innført fra 1967. Denne omleggingen innebar bl a at alderspensjoner fram til pensjonsalderen i folketrygden ble prioritert foran etterlattepensjoner og livsvarige alderspensjoner i tillegg til folketrygdpensjonene.

Grunnloven setter visse skranker for Stortingets lovgivningsmyndighet. Særlig viktig er § 97 om at ingen lov må gis tilbakevirkende kraft. I to dommer avsagt høsten 1994 fant Høyesterett at visse endringer i folketrygdloven, som også fikk virkning for løpende pensjoner, ikke var i strid med Grunnloven. Det ble blant annet lagt vekt på at det var etablert overgangsordninger slik at virkningen av endringene skjedde gradvis. Høyesterett gav anvisning på at grensen for grunnlovsvernet i det enkelte tilfelle må bero på en totalvurdering der det avgjørende blir hvorvidt lovendringen framtrer som en klart urimelig eller urettferdig tilbakevirkning.

Nedenfor presenterer utvalget en liste over tiltak som vil gi besparelser som kan benyttes til omfordeling. Utvalget legger til grunn at det gjelder tiltak som Stortinget kan vedta gjennom lovendring uten å komme i strid med Grunnloven.

De fleste av forslagene var fremmet i Ot prp nr 59 (1995-96). De vakte reaksjoner blant sjømennene, og ble ikke vedtatt da proposisjonen var til behandling i Stortinget, se kapittel 2 foran. Bakgrunnen for tiltakene som var foreslått i Ot prp nr 59 (1995-96) var å minske utgiftene pga den vanskelige økonomiske situasjonen i pensjonstrygden for sjømenn. Tiltakene var innrettet slik at de ville begrense retten til ytelser for en del personer som hadde forlatt sjømannsyrket i yrkesaktiv alder. Alderspensjoner fram til 67 år for sjømenn med lang fartstid var stort sett ikke berørt av forslagene. Også overgangsordningen med fastlåste små pensjoner etter fylte 67 år m v ble foreslått opphevet. Flere av tiltakene ville gi administrative besparelser fordi de ville innebære forenklinger av et regelverk som er komplisert og arbeidskrevende å praktisere.

Når utvalget nå drøfter visse endringer i regel­verket for den gjeldende pensjonsordningen, er problemstillingen således en annen enn i Ot prp nr 59 (1995-96). Midler som frigjøres foreslås nå benyttet til å øke pensjonene til personer som har seilt fram til pensjonsalderen, og som skal leve av pensjonen. Bakgrunnen for en slik tilnærming er å finne i utvalgets mandat der det heter at statsgarantien ikke skal utvides.

Mulige tiltak som kan benyttes til omfordeling

a) Oppheving av ordningen med å yte pensjon for tid det ikke er betalt pensjonsavgift for

– Avgiftspliktig tid som det ikke er betalt for

Dette gjelder avgiftspliktig tid før 1. juli 1993. Fra da av er det bestemt at det skal være betalt avgift for at tiden skal kunne medregnes som pensjonsgivende fartstid. Tiden kan likevel medregnes i særlige tilfeller dersom Pensjonstrygdens styre finner det rimelig.

Det er avdekket at det i noen tid ikke ble betalt pensjonsavgift for visse arbeidstakere ansatt hos underentreprenører i petroleumsvirksomheten (cateringpersonell). Ellers har det forekommet en del tilfeller på ikke-mønstringspliktig fartstid i innenriks fart, herunder i fiske og fangst. Det er høyst usikkert hvor mange som blir berørt dersom slik tid faller bort ved pensjonsberegningen, men det antas at antallet ikke blir ubetydelig.

Reduserte utgifter til pensjon vil etter forsiktige anslag øke fra ca 1 mill kroner i år 2000 til ca 7 mill kroner i 2008-11, for deretter å minke til de utgjør ca 0,5 mill kroner år i 2020. Kontantverdien per 1. januar 2000 av de reduserte pensjonsutgiftene er beregnet til 90 mill kroner.

– Vernepliktstid

Vernepliktstiden regnes som pensjonsgivende fartstid når avtjeningen tar til innen 6 måneder etter utløpet av pensjonsgivende fartstid eller maritim skolegang. Tar avtjeningen til senere, kan tiden regnes med dersom særlige grunner gjør det rimelig. Det er ikke stilt noen minstekrav til farts­tid før eller etter vernepliktstjenesten eller til total fartstid.

Det er ikke uten videre naturlig å ta hensyn til vernepliktstid i en pensjonsordning som er basert på at det skal betales avgift. Ordningen kommer særlig personer til gode som slutter som sjømenn tidlig. Personer som er yrkessjømenn fram mot pensjonsalderen vil oppnå full tjenestetid, uav­hengig av vernepliktstiden. Praktiseringen av bestemmelsen er arbeidskrevende fordi det ofte er vanskelig å skaffe dokumentasjon for vernepliktstjenesten som ligger mange år tilbake.

En endring vil berøre personer som ikke har opptjent pensjon fullt ut ved ordinær tjeneste til sjøs. Vernepliktstiden har variert mellom 12 og 18 måneder. Redusert årspensjon for underordnet tjeneste vil variere mellom ca 3 500 og 5 300 kroner.

Det er antatt at ca 44 prosent av pensjonistene vil bli berørt dersom forslaget gjennomføres. Reduserte utgifter til pensjon vil bli betydelige. De vil anslagsvis utgjøre 2,5 mill kroner i år 2000 og øke til man i år 2006 har fylt opp alle 7 årskull. Reduserte utgifter er da beregnet til ca 22 mill kroner. Senere får man mindre årlige variasjoner. Kontantverdien per 1. januar 2000 av reduserte pensjonsutgifter er beregnet til 420 mill kroner.

– Syketid

Dette gjelder tidsrom før 1. januar 1986 hvor arbeidstakeren hadde sykepenger fra folketrygden for sykdom inntruffet i pensjonsgivende tidsrom. Fra denne datoen ble slik sykepengetid avgiftspliktig (for arbeidstakeravgiften). Også tidligere sykepengetid skal medregnes som pensjonsgivende tidsrom. Videre skal tid en person har fått sykehusbehandling for sykdom inntruffet i pensjonsgivende tjeneste medregnes. Dette siste alternativet får anvendelse når sykepengetiden har gått ut. Det har liten betydning i praksis.

Sykepengetid mellom 1. juli 1978 og 1. januar 1986 er registrert på maskinlesbart medium. Tidligere tidsrom er det ofte tidkrevende å finne fram til. Administrativt vil en opphevelse av ordningen med godskriving av syketid det ikke er betalt avgift for bety en forenkling.

Det er anslått at ca 33 prosent av dagens alderspensjonister mellom 60 og 67 år ville vært berørt dersom de ikke hadde fått godskrevet syketid. Antallet vil synke etter hvert fordi det i dag betales arbeidstakeravgift for syketid. For dem som godskrives syketid utgjør tiden gjennomsnittlig ca 4 måneder. Redusert årspensjon ved å oppheve adgangen til å godskrive syketid som det ikke er betalt avgift for antas de første årene å ville utgjøre gjennomsnittlig ca 1 200 kroner ved fartstid som underordnet og 1 500 kroner ved fartstid som overordnet.

Reduserte utgifter til pensjon vil anslagsvis utgjøre 0,5 mill kroner i år 2000, og øke til man i år 2006 har fylt opp alle 7 årskullene. Reduserte utgifter er da er beregnet å utgjøre 3,9 mill kroner. Senere får man mindre årlige variasjoner inntil ingen lenger har fartstid før 1986. Kontantverdien per 1. januar 2000 av reduserte pensjonsutgifter er beregnet til 45 mill kroner.

– Visse tidsrom før eller etter tjenestetiden om bord med hyre (ved ferie, avspasering av fritid m v)

Dette gjelder tidsrom før 1. oktober 1975 hvor arbeidstakeren ikke gjorde tjeneste om bord, men mottok hyre, feriegodtgjøring eller fritidskompensasjon. Fra denne datoen ble det innført avgiftsplikt for slike tidsrom. Også tidligere tidsrom skal medregnes som pensjonsgivende.

Arbeidet med å finne fram til fridager som er avspasert før 1. oktober 1975 er arbeidskrevende både for Riksarkivet (som har arkivmateriale fra det tidligere Direktoratet for sjømenn) og Pensjonstrygden for sjømenn. En oppheving av be­stemmelsen om medregning av disse periodene vil forenkle saksbehandlingen og redusere utgiftene.

Det er anslått at ca 90 prosent av dagens alderspensjonister mellom 60 og 67 år ville vært berørt dersom de ikke hadde fått godskrevet ferie- og fridager m v opptjent før 1. oktober 1975. Antallet vil synke ettersom yngre årsklasser blir pensjonister. Gjennomsnittlig godskrives det slik tid med 17 måneder per pensjonist. Redusert årspensjon ved å oppheve adgangen til å godskrive tiden antas de første årene å ville utgjøre gjennomsnittlig ca 5 000 kroner ved fartstid som underordnet og 7 000 kroner ved fartstid som overordnet.

Reduserte utgifter til pensjon kan anslås til ca 5,9 mill kroner i år 2000, og øke til ca 41 mill kroner i 2006 da man har fylt opp alle 7 årsklassene. Fra 2027 blir det ikke lenger reduserte utgifter fordi ingen pensjonister kan ha fartstid før 1. oktober 1975. Kontantverdien per 1. januar 2000 av reduserte pensjonsutgifter er beregnet til 450 mill kroner.

– Uførepensjonstid (stønadstid)

Dette gjelder tid der arbeidstakeren før pensjonsalderen har mottatt uførepensjon fra lovbestemt pensjonsordning på grunn av sykdom eller skade som er påført ham i pensjonsgivende tjeneste. Tiden skal medregnes som pensjonsgivende uansett når selve uførheten oppstår.

Bestemmelsen kan i noen saker være vanskelig å praktisere fordi sjøtjenesten kan skrive seg fra mange år tilbake, mens uførepensjon (som oftest fra folketrygden) er innvilget langt senere. Bestemmelsen har i dag liten betydning på grunn av tilpassingen mellom pensjonstrygden for sjømenn og folketrygden. Tid som eventuelt godskrives får oftest svært liten innvirkning på pensjonens størrelse og normalt bare for pensjon som gis med fastlåste satser etter overgangsregler (som også vurderes opphevet, se nedenfor).

Bestemmelsen er gitt i en tid da pensjonstrygden hadde som formål å gi livsvarige pensjoner, og hadde da sin berettigelse. Bestemmelsen anvendes i dag ytterst sjelden. Å oppheve den nå vil ikke gi reduserte utgifter av betydning, men vil innebære en administrativ forenkling.

Oppsummering

Kontantverdien per 1. januar 2000 av de samlede besparelsene når det gjelder tid det ikke er betalt avgift for kan anslås til 1 005 mill kroner.

b) Begrensning av ordningen med å legge sammen tjenestetid i pensjonsordninger for å få rett til pensjon

En sjømann som har færre enn 150 pensjonsgivende fartsmåneder kan likevel få rett til pensjon hvis han har minst 36 fartsmåneder, og i tillegg tjenestetid i en annen samordningspliktig tjenestepensjonsordning som er så lang at samlet tjenestetid blir minst 150 måneder. Dette følger av samordningsloven.

Sammenlegging av tjenestetid kan først skje fra det tidspunktet pensjonsalderen er nådd i begge ordningene.

Fordi pensjonen fra de andre ordningene vanligvis ytes fra langt høyere alder (67 år eller senere) enn den som gjelder i pensjonstrygden for sjømenn, har ordningen med sammenlegging av tjenestetid liten praktisk betydning. Det vil da være snakk om små pensjoner som ytes etter overgangsordningen. Er det på forhånd utbetalt et engangsbeløp i tilbakebetaling av pensjonsavgift, skal dette gå til fradrag. Dersom pensjonsalderen i en annen ordning er lav (særaldersgrense), vil sammenlegging kunne skje før 67 år (i noen tilfeller allerede fra 60 år). Både i disse og i andre tilfeller vil hele eller deler av sjømannspensjonen ofte gå til fradrag i den andre pensjonen.

I Samordningsutvalgets utredning ( NOU 1995:29) foreslås det at den generelle ordningen med å legge sammen tjenestetid oppheves. Det foreslås likevel at ordningen beholdes mellom pensjonstrygden for sjømenn og pensjonstrygden for fiskere, og med en viss mulighet til å ta hensyn til annen tjenestetid på skip. Kravet til opptjeningstid for å kunne yte pensjon ved sammenlegging foreslås satt ned til 12 måneder. I begge de nevnte pensjonstrygdene skjer opptjeningen av tjenestetid på fartøyer, og begge er førtidspensjonsordninger til folketrygden fra 60 år. En endring i tråd med forslaget fra Samordningsutvalget vil bety en forenkling av saksbehandlingen.

Det er anslått at forslaget vil berøre ca 30 sjømannspensjonister per år. Det dreier seg stort sett om tjenestetid som underordnet. Tjenestetiden varierer fra 36 til 149 måneder, og pensjonene varierer fra ca 11 000 kroner til ca 44 000 kroner per år. Dersom forslaget vedtas, vil mange personer få økt tjenestepensjon fra andre tjenestepensjonsordninger med tilsvarende beløp.

Reduserte utgifter til pensjon anslås til ca 0,4 mill kroner i år 2000, økende til ca 4,5 mill kroner når alle 7 årskullene er fylt opp. Senere vil de reduserte utgiftene variere etter størrelsen på årskullene. Kontantverdien per 1. januar 2000 av reduserte pensjonsutgifter er beregnet til 90 mill kroner.

c) Oppheving av ordningen med å legge sammen pensjonsgivende fartstid med tjenestetid på skip som ikke gir pensjonsrett

En sjømann som har færre enn 150 pensjonsgivende fartsmåneder kan likevel få rett til pensjon dersom han har minst 75 pensjonsgivende fartsmåneder og i tillegg tjenestemåneder (ikke pensjonsgivende) på norske skip over 50, men under 100 bruttotonn. Det kreves at summen av pensjonsgivende fartsmåneder og ikke-pensjonsgivende tjenestemåneder er minst 150 måneder.

Det kan reises tvil om regelen er berettiget fordi den fører til at noen som har betalt avgift for få måneder oppnår pensjon, mens andre som har betalt for atskillig flere måneder ikke får pensjon fordi de ikke når opp i 150 måneder. Tjenestetiden på de mindre skipene finnes ikke i noe register, slik at saksbehandlingen kan være tidkrevende pga innhenting av opplysninger.

Forslaget om å oppheve ordningen med å få rett til pensjon ved sammenlegging med tjenestetid på mindre skip vil anslagsvis berøre 3 personer per år. Pensjonsgivende fartstid for denne gruppen tidligere sjømenn er normalt opptjent i tjeneste som underordnet, og varierer fra 75 til 149 pensjonsgivende fartsmåneder. Pensjonene varierer fra ca 22 000 til ca 44 000 kroner per år.

Reduserte utgifter til pensjon ved å oppheve regelen er anslått til ca 0,1 mill kroner i år 2000, økende til ca 1,0 mill kroner når alle 7 årskullene er fylt opp. Senere vil de reduserte utgiftene variere etter størrelsen på årskullene. Besparelsene er beregnet til 20 mill kroner i kontantverdi per 1. januar år 2000.

d) Avvikling av overgangsordningen med å yte fastlåste småpensjoner

Overgangsordningen med fastlåste små pensjoner for fartstid opptjent før 1967 er beskrevet i kapitel 3, punkt 3.3.2. Den gjelder i det vesentlige alderspensjoner etter fylte 67 år, alderspensjoner til den som har uførepensjon m v fra folketrygden/avtalefestet pensjon og enkepensjoner.

Pensjonene ytes på grunnlag av et synkende antall fartsmåneder i nye tilfeller, slik at pensjonene blir stadig mindre, også i absolutte beløp. Andelen av pensjonene som blir utløst med et engangsbeløp fordi pensjonen er mindre enn 4 prosent av folketrygdens grunnbeløp er økende.

For eksempel vil en sjømann født i 1940, og som fyller 60 år i år 2000, maksimalt kunne oppnå en pensjon etter overgangsordningen på 204 kroner per måned (etter underordnet fartstid), forutsatt at han kan godskrives sammenhengende tid fra fylte 15 år til utgangen av 1966. Dette maksimumsbeløpet vil bli redusert med 17 kroner for hvert fødselsår etter 1940. Tilsvarende vil pensjonen for en enke etter en slik sjømann maksimalt kunne utgjøre 55 kroner per måned. Den blir redusert med 5 kroner for hvert år sjømannen er født etter 1940. Det vil gi betydelige administrative besparelser å avvikle overgangsordningen.

Særlig om overgangstillegg etter fylte 67 år

Dersom overgangsordningen med små, fastlåste pensjoner avvikles, vil det ikke kunne ytes overgangstillegg etter fylte 67 år i nye tilfeller. Dette tillegget gis når summen av alderspensjon fra pensjonstrygden for sjømenn etter 67 år (dvs lav fastlåst pensjon) og alderspensjon fra folketrygden er mindre enn alderspensjonen fra pensjonstrygden for sjømenn var før fylte 67 år. Tillegget utgjør beløpsforskjellen.

Betydningen av overgangstillegget har blitt mindre etter hvert som yngre årskull opptjener stadig større pensjoner fra folketrygden. Dersom det foretas en omfordeling, slik at pensjonsnivået i pensjonstrygden for sjømenn blir høyere, i alle fall for noen, vil flere kunne få lavere pensjon fra fylte 67 år. Som en pensjonsordning som ikke skal være livsvarig, bør pensjonstrygden for sjømenn ikke kompensere for dette, men benytte midlene til alderspensjoner mellom fylte 60 og 67 år.

Det foreslås at ordningen med overgangstillegg etter 67 år ikke videreføres dersom overgangsordningen for små, fastlåste pensjoner avvikles. Den gjeldende bestemmelsen om overgangstillegg (sjømannspensjonstrygdloven § 48 nr 1) bør da oppheves. Den vil ikke lenger ha noen selvstendig betydning.

En avvikling av overgangsordningen med å yte små, fastlåste pensjoner vil fra først av berøre ca 2 000 personer i året, men antallet vil minke etter hvert som det er opptjent stadig mindre pensjonsgivende fartstid før 1967.

Reduserte utgifter til pensjon kan anslås til ca 9 mill kroner i år 2000. De årlige utgiftsreduksjonene vil øke til ca 16 mill kroner i 2003-2006. Senere vil de avta, og utgjøre mindre enn 1 mill kroner fra år 2022. De reduserte utgiftene er beregnet til 205 mill kroner i kontantverdi per 1. januar 2000.

e) Oppheving av ordningen med barnetillegg

Det ytes barnetillegg med 10 prosent av pensjonen for forsørgede barn under 18 år, men ikke til de fastlåste pensjonene etter overgangsordningen. Det gis barnetillegg selv om vedkommende er i fullt arbeid, og uansett ektefellens inntektsforhold.

Det er anslått at det gjennomsnittlig innvilges 40 barnetillegg i året, og at gjennomsnittlig varighet av barnetilleggene er 5 år. Dersom barnetil­legget oppheves, kan reduserte utgifter anslås til ca 0,25 mill kroner for år 2000, og vil fram til 2005 øke til ca 2,3 mill kroner. Forutsatt at hvert årskull framover får relativt sett like mange barn som i dag, er kontantbeløpet per 1. januar 2000 av de reduserte utgiftene beregnet til 40 mill kroner.

f) Begrensning (eventuelt oppheving) av ordningen med tilbakebetaling av pensjonsavgift

Det kan på visse vilkår utbetales et engangsbeløp (tilbakebetaling av pensjonsavgift) til den som ikke har opptjent nok fartstid for rett til pensjon. Dagens ordning, som ble innført fra 1. mai 1993, er beskrevet i kapittel 3, punkt 3.3.4.

Det ble tidligere utbetalt svært lave beløp. I dag er beløpene som tilbakebetales gjennomsnittlig 5 ganger høyere enn før dagens ordning ble innført i 1993, og i mange enkelttilfeller enda høyere.

Midlene som anvendes til disse engangsutbetalingene tilgodeser personer som ikke har seilt på mange år. Det gjaldt en atskillig dårligere ordning med tilbakebetaling av pensjonsavgift da de som nå får utbetalt engangsbeløp opptjente sin fartstid. Det kan reises spørsmål om dette er den beste anvendelsen av de begrensede midlene som pensjonstrygden for sjømenn har. Dette gjelder spesielt når pensjonsordningen går med underskudd samtidig som det vurderes visse økninger i pensjonene.

Det har tidligere vært reist forslag om å halvere engangsbeløpene i forhold til dagens ordning, dvs at beløpet reduseres fra 2/3 til 1/3 av årspensjonen beregnet på grunnlag av opptjent fartstid.

Endringer i reglene for tilbakebetaling av avgift vil omfatte ca 1 000 personer i året. Reduserte utgifter ved å halvere utbetalingene kan anslås til å bli 11 mill kroner i år 2000. Senere vil reduksjonen av utgiftene variere ut fra hvor mange som hvert år antas å få slik utbetaling. Besparelsene er beregnet til 315 mill kroner i kontantverdi per 1. januar 2000.

Dersom ordningen med tilbakebetaling av pensjonsavgift fjernes helt, vil beløpet for reduserte utgifter kunne fordobles.

g) Oppheving av en særordning for personer under utdanning til maskinist

Det kan godskrives pensjonsgivende fartstid for tidsrom under utdanning til maskinist ved verksted og aspirantkurs når det innbetales arbeidstakeravgift.

Bestemmelsen praktiseres slik at avgiften må innbetales i tilknytning til tiden på verksted/aspirantkurs (med mulighet for en viss utsettelse). Det har ikke vært innbetalt avgift i tilknytning til tjenesten på en årrekke. I noen utstrekning søkes det om å få innbetale avgift for verkstedtid mange år tilbake i tilknytning til krav om pensjon. Ordningen skaper således en uberettiget forventning om bedre pensjonsutbetalinger, og gir merarbeid for Pensjonstrygden for sjømenn, blant annet med ankesaker til Trygderetten.

I og med at ordningen i praksis ikke benyttes, bør den oppheves. Det vil ikke bli noen reduksjon av utgiftene, men visse lettelser i saksbehandlingen.

h) Oppheving/begrensning av retten til å ta ut redusert pensjon før pensjonsalderen

En arbeidstaker som har sluttet i pensjonsgivende tjeneste har rett til å ta ut pensjonen inntil 5 år før pensjonsalderen dersom summen av alder og pensjonsgivende fartstid er 80 år eller mer. Pensjonen reduseres da varig med 0,7 prosent for hver måned pensjonen ytes før pensjonsalderen, dvs med 42 prosent dersom pensjonen tas ut fra tidligst mulig tidspunkt. Som ellers kan pensjonen ytes inntil 3 år tilbake.

Ordningen med å ta ut redusert pensjon før pensjonsalderen er lite benyttet. Den fører til merarbeid i en del saker, bl a når det ytes dagpenger ved arbeidsløshet (det foretas samordningsfradrag i dagpengene, slik at det normalt ikke er noe å tjene på å ta ut sjømannspensjonen). Dette kan tale for at ordningen oppheves.

Ordningen kan ha en viss betydning i spesielle tilfeller der det ikke foreligger rett til dagpenger. Ønsker man å beholde ordningen, kan reglene eventuelt endres noe, slik at den forbeholdes aktive sjømenn med lang fartstid. I slike tilfeller bør pensjonen gis til løpende livsopphold, og ikke med tilbakevirkning. Det kan for eksempel innføres regler om at det må være opptjent minst 120 farts­måneder etter fylte 40 år, og at pensjonen i disse tilfellene ikke skal gis for lengre tid tilbake enn den kalendermåneden da pensjonskravet settes fram.

En oppheving eller endring av reglene om uttak av pensjon før pensjonsalderen vil ikke ha økonomiske konsekvenser, men vil gi en viss lettelse i saksbehandlingen.

Administrativ innsparing

Dersom forslagene ovenfor gjennomføres, vil behandlingen av pensjonssakene bli enklere. Pensjonstrygden for sjømenn har anslått at dersom samtlige forslag gjennomføres, vil innsparingene på kort sikt bli på ca 3 årsverk. Dette anslaget forutsetter at ordningen med tilbakebetaling av pensjonsavgift ikke fjernes helt. Ett årsverk tilsvarer ca 350 000 kroner i lønn og sosiale omkostninger. På noe lengre sikt vil innsparingene bli større fordi behovet for manuell saksbehandling vil minke. Dette vil gjøre det enklere å utvikle Edb-systemer som vil kunne forenkle saksbehandlingen betydelig slik at antallet saksbehandlere kan reduseres.

Det som særlig vil innebære administrative besparelser, er å oppheve ordningene med å

1. yte pensjon for avgiftspliktig tid det ikke er betalt for

2. yte pensjon for vernepliktstid

3. slå sammen tjenestetid for rett til pensjon etter samordningsloven

4. yte fastlåste småpensjoner etter overgangsordningen, og

5. tilbakebetale pensjonsavgift.

Besparelsen ved a) vil komme på noe lengre sikt idet de fleste av sjømennene dette vil ha betydning for først når pensjonsalderen om ca 10 år. Den anslås da å bli 1-2 årsverk. Innsparingene ved b) og c) anslås til ca 1 årsverk for hver. Innsparingen ved d) anslås på kort sikt til ca 1 årsverk og på lengre sikt til ca 2 årsverk. I tillegg kommer innsparinger for trygdekontorene og andre pensjonsordninger som får mindre arbeid med meldinger/rapporter. Dessuten antas det at arkivarealet over en periode på ca 15 år vil bli redusert med ca 80 prosent. Innsparingene ved e) anslås til ca 2 årsverk på kort sikt.

Samlet innsparing vil på kort sikt bli ca 3 årsverk (5 årsverk dersom ordningen med tilbakebetaling av pensjonsavgift oppheves), og på lengre sikt 5-6 (7-8) årsverk. Regnet over en periode på 10 år vil besparelsene til lønn og andre personalavhengige utgifter, herunder utgifter til kontor-/arkivareal, kunne anslås til i gjennomsnitt ca 2,5 (3,5) mill kroner per år. Som en motpost til besparelsene vil det imidlertid komme merutgifter ved å administrere den foreslåtte ordningen med et tillegg som inntektsprøves. Ved en slik ordning må bl a inntektsbeløp som legges til grunn ved beregning av tillegget holdes ajour. Det antas at ordningen ikke vil medføre merarbeid utover ett årsverk.

Samlede reduksjoner i utgiftene

I tabell 8.3 gis det en oversikt over samlet utgiftsreduksjon ved de endringer i pensjonsreglene som er gjennomgått.

Dersom ordningen med tilbakebetaling av pensjonsavgift oppheves, vil utgiftsreduksjonen bli fordoblet, og kan anslås til å utgjøre 630 mill kroner i kontantverdi per 1. januar 2000.

I tillegg kommer administrativ innsparing.

Spørsmål om å anvende grunnfondet

Kapitalen av trygdens grunnfond, 186 millioner kroner, har stått urørt siden pensjonsordningen ble opprettet. Grunnfondet skriver seg fra Nortra­shipoppgjøret i 1946 der dette beløpet var avsatt til delvis finansiering av en fast, varig pensjonsordning for norske sjøfolk.

Grunnfondet utgjorde i sin tid et formidabelt beløp. I dagens situasjon kan det stilles spørsmål ved om det er hensiktsmessig å opprettholde ordningen med et grunnfond hvor kapitalen ikke skal røres, men hvor avkastningen inngår i trygdens finansiering.

Grunnfondet kan benyttes i finansieringen av et midlertidig inntektsprøvd tillegg til sjømannspensjonene, eventuelt sammen med midler som kan frigjøres ved omfordelingstiltak. Dersom grunnfondet benyttes, vil dette redusere trygdens finansinntekter framover.

Innledning

Midler som frigjøres gjennom omfordeling kan eventuelt benyttes på annen måte. For eksempel kan pensjonssatsene økes for alle, eller økte pensjonssatser kan kombineres med lengre opptjeningstid for rett til full pensjon.

Generell økning av pensjonssatsene

Satsene for årspensjon per fartsmåned er i dag

• 0,91 prosent av G for fartstid i gruppe 1 (overordnet )

• 0,76 prosent av G for fartstid i gruppe 2 (underordnet) opptjent etter 30. april 1993

• 0,65 prosent av G for fartstid i gruppe 2 (underordnet) opptjent før 1. mai 1993.

Dersom man benytter samtlige innsparingsmuligheter, er det rom for å øke pensjonssatsene med ca 12 prosent for alle, dvs til

• 1,02 prosent av G for fartstid i gruppe 1 (overordnet )

• 0,85 prosent av G for fartstid i gruppe 2 (underordnet) opptjent etter 30. april 1993

• 0,73 prosent av G for fartstid i gruppe 2 (underordnet) opptjent før 1. mai 1993.

Ved G per 1. mai 1998 blir maksimal årspensjon for overordnede 166 596 kroner. For underordnede vil årspensjon for full fartstid variere mellom 119 232 kroner og 138 840 kroner.

Økning av pensjonssatser kombinert med lengre opptjeningstid

En annen mulighet er å gi pensjon for fartstid også utover 30 år. Dette vil prioritere sjømenn med særlig lang fartstid. Dersom opptjeningstiden øker fra 30 til 35 år (420 måneder), vil det samtidig være rom for en generell økning av pensjonssatsene for nye pensjonstilfeller med 7 prosent dersom man benytter samtlige innsparingsmuligheter. Satsene for årspensjon per fartsmåned vil da bli

• 0,97 prosent av G for fartstid i gruppe 1 (overordnet )

• 0,81 prosent av G for fartstid i gruppe 2 (underordnet) opptjent etter 30. april 1993

• 0,70 prosent av G for fartstid i gruppe 2 (underordnet) opptjent før 1. mai 1993.

Ved G per 1. mai 1998 blir maksimal årspensjon for overordnede med 420 måneders fartstid 184 836 kroner. For underordnede vil den variere mellom 133 392 kroner og 154 356 kroner.