NOU 2001: 24

Ny livsforsikringslovgivning— Utredning nr. 7 fra Banklovkommisjonen

Til innholdsfortegnelse

Del 1
Utgangspunkter for lovarbeidet

1 Et nytt lovgivningsperspektiv

1.1 Ny lovgivning om kollektive pensjonsordninger

Kollektiv livsforsikring har lenge stått for den klart største del av livselskapenes virksomhet i Norge. Målt i forvaltningskapital utgjør slik forsikringsvirksomhet over tre firedeler av den samlede virksomhet. Kollektiv pensjonsforsikring med skattefordel har som produkt hittil vært utformet i samsvar med de alminnelige vilkår for skattegunstig behandling som ut fra sosial- og velferdspolitiske hensyn er fastsatt med hjemmel i skatteloven. Dette regelverket er nå avløst av lov om foretakspensjon som gjelder ytelsesbasert og engangsbetalt foretakspensjon, og lov om innskuddspensjon, samt en lov av 21. desember 2000 nr. 107 om endringer i lov om foretakspensjon og to omfattende forskrifter utferdiget med hjemmel i disse lovene. Dette lov- og forskriftsverket er satt i kraft med virkning fra 1. januar 2001, men enkelte tillegg og endringer er gjennomført ved to endringslover av 15. juni 2001 nr. 40 og 41. En oversikt over lovverket og lovforarbeidene er inntatt som vedlegg 2.

Den gjeldende offentligrettslige regulering av livselskapenes virksomhet i lov 10. juni 1988 nr. 39 om forsikringsvirksomhet med tilhørende forskriftsverk er naturlig nok utformet med henblikk på de former for livsforsikring som tradisjonelt har utgjort hovedtyngden av virksomheten, dvs. vanlig ytelsesbasert foretakspensjon. Hovedelementer i reguleringen skriver seg fra en tid da individuell livsforsikring i mange henseender hadde relativt større betydning enn i dag, og kan i virkeligheten tilbakeføres til loven om forsikringsselskaper fra 1911 og den praksis som utviklet seg under denne loven. Det er først og fremst utviklingen i siste halvdel av det 20. århundre som har gitt kollektive pensjonsordninger den helt dominerende stilling på livsforsikringsområdet som er karakteristisk for dagens situasjon.

Det nye lov- og forskriftsverket om livsforsikring fra l988 førte på en del områder til viktige påbygninger av regelverket, men innebar likevel ikke noe egentlig brudd med tradisjonene når det gjelder den offentlige regulering av livsforsikring. Det samme kan nok i høyere grad sies om det regelverk på livsforsikringsområdet som er utviklet innenfor Den Europeiske Union (EU) og som senere er inkorporert i lovgivningen som følge av norsk tilslutning til Det Europeiske Økonomiske Samarbeidsområde (EØS). Hovedformålet med EU’s regelverk har vært å etablere et indre EU/EØS marked ved å sikre selskaper fra et medlemsland adgang til de nasjonale forsikringsmarkeder i de øvrige landene innenfor EU/EØS. Reformbehov ut over dette har hittil i beskjeden grad blitt viet oppmerksomhet.

Utviklingen på livsforsikringsområdet i 1990-årene, ganske særlig i løpet av de siste fem år, har på ulike måter satt dette regelverket under press, særlig når det gjelder kollektiv livsforsikring. Etter at vår lov om forsikringsvirksomhet med tilhørende forskriftsverk ble utarbeidet og vedtatt i slutten av l980-årene, har både virksomhetens sammensetning og livsforsikringens plass i finansmarkedet, særlig i markedet for langsiktig sparing, på forskjellig vis endret seg ganske vesentlig. Over årene har dette i en viss utstrekning ført til en gradvis endring, nyansering og utbygging av regelverket i en del henseender. Mye har imidlertid hatt karakter av “stop-gap measures” uten betydning for hovedstrukturen i den offentligrettslige regulering. Resultatet er blitt et regelverk som av mange oppfattes som omfattende og komplisert, til dels også preget av innebygde motsetninger innenfor hovedstrukturen. I Konkurranseflateutvalgets utredning gis det dessuten uttrykk for at gjeldende regelverk avviker fra det som ellers er vanlig i andre europeiske land, og at det derfor er behov for en alminnelig gjennomgang av det norske regelverket (NOU 2000: 9 s. 126 flg. og s. 176).

Det nye lovverket om kollektive pensjonsordninger vil uten tvil måtte medføre vesentlig endringer i livselskapenes virksomhet. De nye lovene åpner for et bredt spekter av kollektive pensjonsordninger, hver med vesentlige særtrekk og med viktige innbyrdes ulikheter. Virksomheten på kollektivområdet må derfor ventes å bli langt mer sammensatt og variert enn vi hittil har vært vant til. Gjennom den nye pensjonslovgivningen er kollektiv livsforsikring til dels endret i grunntrekkene, og dette vil få stor betydning for livselskapenes økonomiske og rettslige forhold. I et slikt perspektiv kan den nye pensjonslovgivningen sies å utgjøre den første hoveddel av en ny offentligrettslig regulering av livselskapenes virksomhet. Den nye pensjonslovgivningen har dermed brakt de øvrige, generelle spørsmål om regulering av livsforsikringsselskapers virksomhet på kollektivområdet i en helt ny stilling. I kortform kan man si at det gjenstår et lovarbeid som trekker konsekvensene av de prinsipielle endringer som den nye pensjonslovgivningen gjennomfører på livselskapenes aller viktigste forretningsområde.

En ny offentligrettslig regulering må selvsagt tilpasses både disse endringene og den utvikling en nå kan se for seg. Oppgaven vil først og fremst være å få klarlagt hvilke prinsipper som bør legges til grunn for et revidert regelverk for livsforsikringsvirksomhet i form av kollektiv livsforsikring med hovedvekt på pensjonsforsikring. Endringer eller forenklinger av gjeldende regelverk av mer grunnleggende eller omfattende karakter kan imidlertid vanskelig tenkes gjennomført uten at utgangspunkt tas i prinsipper som vil måtte avvike fra tilvante forestillinger.

1.2 Ny lovregulering av kollektiv livsforsikring

Banklovkommisjonen konkluderte tidlig i sitt arbeid med ny offentligrettslig regulering av forsikringsselskapers virksomhet at behovet for en lovreform er størst når det gjelder livsforsikring. Kommisjonen har dessuten kommet til at en ved gjennomgangen av den offentligrettslige regulering for livsforsikring skal gi tidsprioritet til arbeidet med kollektiv livsforsikring som er livselskapenes åpenbart viktigste virksomhetsområde. Disse konklusjonene er forelagt for Finansdepartementet som har gitt uttrykk for at departementet er innforstått med denne fremgangsmåte.

Etter gjeldende lov- og forskriftsverk må kollektiv livsforsikring, alt etter om det er knyttet investeringsvalg til forvaltningen av pensjonsordningens midler, i dag drives i to ulike selskaper, dvs. selskaper med alminnelig konsesjon for livsforsikringsvirksomhet og såkalte fondsforsikringsselskaper eller “unit linked” selskaper med konsesjon for livsforsikring med investeringsvalg. Dette har i praksis ført også til andre forskjeller mellom virksomheten i disse grupper av selskaper. Således vil det til pensjonsordninger etablert i “unit linked” selskaper vanligvis ikke være knyttet slike uføre- og etterlattedekninger som tradisjonelt har inngått i kollektive pensjonsordninger. Slike dekninger kanaliseres som regel til de alminnelige livselskapene.

Etter at den nye pensjonslovgivningen er vedtatt, fremtrer denne selskapsstrukturen ikke lenger som rasjonell, i hvert fall ikke på kollektivområdet. Det er i den nye lovgivningen åpnet for ulike former for pensjonsordninger med investeringsvalg, og en må regne med at slike pensjonsordninger vil kunne få et sikkert fotfeste i markedet. I det følgende legges det derfor til grunn at alle de former for kollektive pensjonsordninger som omfattes av den nye lovgivningen, skal kunne drives innenfor ett og samme livselskap, her kalt kollektivt livselskap eller kollektivselskap. Dette vil være bestemmende for de lovgivningsspørsmål som skal kartlegges og drøftes.

Om et selskap, lovregulert først og fremst ut fra de hensyn som gjør seg gjeldende innenfor kollektivvirksomhet, også skal kunne drive individuell pensjonsforsikring og annen individuell livsforsikring, er et forholdsvis komplisert spørsmål. På den ene side driver både vanlige livselskaper og fondsforsikringsselskaper i dag som regel både kollektiv og individuell forsikring. Det vil nok bety en god del for det nye kollektivselskapets markedsmessige stilling om det også kan tilby og markedsføre et spekter av produkter innenfor individuell livsforsikring. På den annen side vil viktige virksomhetsområder innenfor ett og samme selskap være undergitt ulike regelverk dersom selskapet skulle kunne overta eksisterende porteføljer og drive individuell livsforsikring i sin alminnelighet. Et nytt regelverk tilpasset behovene i kollektivforsikring vil utvilsomt måtte bryte med viktige deler av dagens regelverk for livsforsikring generelt. Dette innbyr til en løsning basert på et selskapsrettslig skille mellom kollektiv og individuell livsforsikring med den konsekvens at individuell livsforsikring blir videreført i eget selskap. Et slikt skille vil også gjøre det lettere å løse de overgangsproblemer som en omfattende lovreform nødvendigvis må medføre, se nedenfor i avsnitt 14.4.

Banklovkommisjonen legger til grunn at det i denne omgang, innenfor de tidsrammer som er gitt, ikke vil være mulig å foreta en alminnelig gjennomgang også av regelverket for individuell livsforsikring. Både i forhold til den offentligrettslige regulering og de markedsmessige forhold reiser kollektiv og individuell forsikring på viktige områder ganske ulike spørsmål. I tillegg kommer de komplikasjoner som følger av at avtalestrukturen er forskjellig. Dessuten er kollektive pensjonsordninger i grunntrekkene et trepartsforhold mellom selskap, bedrift og arbeidstakere, mens individuell forsikring er avtalemessig et topartsforhold mellom selskap og forsikringstakeren. Banklovkommisjonens utredning og forslag til ny lovgivning er derfor i denne omgang i hovedsak utarbeidet med henblikk på selskaper som har kollektivvirksomhet som sitt viktigste forretningsområde.

Banklovkommisjonen er imidlertid også kommet til at det nok vil være unødig restriktivt å kreve, selv for en overgangsperiode av begrenset varighet, at all individuell livsforsikring blir drevet innenfor et særskilt selskap. En har kommet til at de vesentligste problemer knytter seg til eksisterende, vanlig individuell livsforsikringsvirksomhet undergitt hittil gjeldende regelverk. De markedsmessige hensyn knytter seg imidlertid først og fremst til adgangen til å tilby ny individuell forsikring. Er det i denne omgang også mulig å utarbeide et begrenset opplegg for ny individuell livsforsikring som også vil være tilfredsstillende tilpasset til hovedlinjene i det nye regelverket for kollektivforsikring? I så fall vil det også være mulig å velge den mellomløsning at kollektivselskapet gis adgang til å drive ny individuell livsforsikring samtidig som eksisterende porteføljer av individuell livsforsikring, undergitt gjeldende regelverk, kreves utskilt og videreført i eget selskap.

Det er en slik tilnærmingsmåte som er lagt til grunn i utredningen, og det har vist seg at den er gjennomførbar. Selv om det i utredningen er kollektivvirksomheten som står i sentrum, behandles således også et begrenset antall av spørsmål som direkte angår ny individuell livsforsikring. Lovutkastet inneholder derfor også forslag til de regler for ny individuell forsikring som trengs for at slik virksomhet skal kunne drives i kombinasjon med kollektivvirksomhet innenfor samme selskap (se nedenfor i avsnitt 14.4). Til støtte for denne løsning viser Banklovkommisjonen også til at den del av kollektivvirksomheten som fripoliser utstedt under kollektive pensjonsordninger utgjør, i alle tilfelle vil inngå som en viktig del av kollektivselskapets virksomhet. At fripolisene som særskilte rettsforhold til dels reiser samme problemer som individuell livsforsikring, har gjort det lettere å innpasse de nødvendige regler for ny individuell livsforsikring i det nye regelverket.

Banklovkommisjonen vil for øvrig peke på at utredningen av tidsmessige årsaker ikke omfatter en del emner av den offentlige regulering av livsforsikringsselskaper knyttet til problemer som er felles for kollektiv og individuell livsforsikring. Det har således i denne omgang ikke vært mulig å foreta en gjennomgang av reglene om flytting av forsikringskontrakter med hjemmel i lov om forsikringsvirksomhet § 7-8. En følge av dette er at det heller ikke har vært mulig å sluttbehandle spørsmål knyttet til sammenslåing av rettigheter til pensjon i henhold til ulike fripoliser og pensjonskapitalbevis. Viktige deler av regelverket som er inntatt i forskrifter, for eksempel regelverket om kapitalforvaltning og solvensmarginkrav er heller ikke gjennomgått. Slike og andre emner vil Banklovkommisjonen komme tilbake til i en senere utredning. Det samme gjelder regelverket for skadeforsikring.

1.3 Hovedmål i lovarbeidet

Et hovedmål i lovarbeidet vil måtte bli at reguleringen skal være godt tilpasset til de former for virksomhet som i årene fremover må antas å utgjøre hovedtyngden innenfor kollektiv livsforsikring. Det videre arbeidet bør derfor i størst mulig grad kunne tilrettelegges på grunnlag av en felles oppfatning av de former for virksomhet som nå vil inngå i kollektiv livsforsikring og av hvilken utvikling en må regne med i kommende år. Utviklingen i den siste fem-års perioden synes å ha en innebygget dynamikk som bærer bud om fortsatte endringer i virksomhetsformer og sammensetningen av virksomheten. Nedenfor i kapittel 4 “Kollektiv pensjonsforsikring i forandring” har en søkt å fange inn viktige utviklingstendenser i så måte.

Det er her av særlig betydning at den reform av lovgivningen om kollektive pensjonsordninger som nå er sluttført av Stortinget ved endringslovene av 15. juni 2001, innebærer en langt åpnere holdning når det gjelder produktspekter enn hittil gjeldende regler. I fremtiden vil tradisjonell tjenestepensjonsforsikring, basert på et i hovedsak standardisert kombinert spare- og risikoprodukt, ventelig bare være ett av mange pensjonsprodukter innenfor kollektiv livsforsikring. En må vente betydelig større innslag av ulike kollektive pensjonsordninger som både for risiki knyttet til person og for risiki knyttet til kapital vil følge andre og langt mer varierte modeller. Dette må ventes å få til dels vidtrekkende virkninger, ikke bare for selskapene, men også for bedrifter og arbeidstakere som pensjonsordningene gjelder for. En premiss for et nytt offentligrettslig regelverk vil være at det må kunne fange opp de variasjoner i innbyrdes relasjoner i trekantforholdet mellom selskap, bedrift og arbeidstakere som utviklingen på kollektivområdet ventelig vil føre med seg.

Utbyggingen av produktspekteret innenfor kollektiv pensjonsforsikring vil også åpne for andre former for konkurranse mellom selskapene i kollektivmarkedet. En forutsetning for dette vil imidlertid være at det foreligger tilstrekkelig gjennomsiktlighet når det gjelder prissetting av og egenskaper ved de ulike produkter eller produktelementer som blir tilbudt fra selskapenes side. Dette tilsier at et nytt offentligrettslig regelverk bør være oversiktlig og gi forutberegnelige virkninger. En tilsvarende målsetning vil måtte stilles til selskapenes pristariffer og andre vilkår, ganske særlig fordi en kollektiv pensjonsordning – så å si uten hensyn til utforming – fortsatt vil være et produkt med egenskaper som ikke umiddelbart vil være lett tilgjengelig. Ved utformingen av hovedelementene i lovutkastet er det lagt vesentlig vekt på å utvikle et rammeverk for utformingen av pristariffer som kan gi grunnlag for effektiv konkurranse i livsforsikringsmarkedet.

Lovutkastet bygger på den forutsetning at det innenfor de strukturer og rammer som trekkes opp, først og fremst vil være selskapenes sak å fastlegge sin strategi når det gjelder å tilpasse pristariffer og øvrige kontraktsvilkår til markedssituasjonen. I lovutkastet stilles det således få konkrete krav til innholdet i så måte.

En annen forutsetning for effektiv konkurranse er videre at markedsaktørene, bedriftene og arbeidstakersiden gis mulighet til innsyn i og etterkontroll av anvendelsen av det samlede regelverk, ikke minst den del som er fastsatt på selskapsplan. I et noe bredere perspektiv vil dette også kunne bidra til å motvirke mulig konkurransevridning og kryssubsidiering mellom ulike produkter, og dessuten til å forhindre mulig urimelig forskjellsbehandling mellom kundegrupper. Slike synspunkter vil imidlertid på forsikringsområdet – på samme måte som på andre næringslivsområder – begrunne ytre rettslige grenser for den forretningsmessige handlefrihet lovgivningen innrømmer markedsaktørene.

En slik tilnærmingsmåte vil på mange måter kunne få vesentlig betydning for utformingen av et nytt offentligrettslig regelverk for kollektiv pensjonsforsikring. Dersom en kan ta som utgangspunkt at forutsetningene for effektiv konkurranse i kollektivmarkedet vil være til stede, vil det også være grunnlag for en holdningsendring når det gjelder behovet for lovregulering av selskapenes virksomhet. Effektiv konkurranse vil på kollektivområdet i praksis kunne frembringe de korrektiver i forhold til uønskede handlemåter som det på forsikringsområdet i mer enn et århundre har vært lov- og forskriftsverkets oppgave å motvirke. I denne sammenheng vil markedsforholdene fortsatt kunne begrunne lovgivningspolitiske forskjeller mellom individuell og kollektiv livsforsikring.

Denne tradisjonen har over tid ført til oppbyggingen av et omfattende regelverk med konkrete handlenormer for de viktigste områder av forholdet mellom selskapene og deres kunder. De vesentlige endringer i konkurranseforholdene på markedet for langsiktig sparing, særlig pensjonssparing, som i senere år har funnet sted, åpner også for endringer i den lovgivningspolitiske tilnærmingsmåte. På områder hvor en kan legge til grunn at markedskonkurranse vil frembringe nødvendige korrektiver, vil innslaget av handlenormer i den offentlige regulering kunne reduseres og erstattes av et regelverk som legger hovedvekten på:

  1. å legge forholdene til rette for effektiv markedskonkurranse, først og fremst gjennom krav til klarhet, gjennomsiktlighet og innsyn når det gjelder utformingen av selskapenes pristariffer,

  2. å utvikle et rammeverk for et langsiktig forhold mellom selskap og forsikringskunder som gir grunnlag for innsyn i og løpende vurdering av produktkvalitet når det gjelder langvarige spareprodukter på forsikringsområdet, og

  3. å fastlegge de ytre grenser for markedsaktørenes handlefrihet.

Det lovutkast Banklovkommisjonen fremlegger i utredningen er bygget opp etter disse retningslinjer.

Kollektiv livsforsikring inngår som en viktig del av markedet for privat sparing. Den nye lovgivningen om pensjonsordninger basert på innskuddspensjon innebærer i denne sammenheng at det er åpnet for nye produkter i kollektiv livsforsikring, men loven om innskuddspensjon betyr også at andre aktører enn livselskaper får adgang til markedet for kollektive pensjonsordninger. Ytelsesbasert og engangsbetalt foretakspensjon vil imidlertid fortsatt være forbeholdt kollektive livselskaper, men en må vente at også disse typer av pensjonsordninger vil møte konkurranse fra pensjonsordninger basert på innskuddspensjon.

For tiden møter norske leverandører av pensjonsprodukter begrenset konkurranse fra utenlandske selskaper, men det knytter seg usikkerhet til om dette vil vedvare eller endre seg i kommende år. Det er alminnelig antatt at den nye pensjonslovgivningen åpner for en bredde i produktspektret for norske livselskaper som legger forholdene godt til rette for at norske selskaper skal kunne tilby pensjonsprodukter som vil hevde seg godt overfor både innenlandske og utenlandske konkurrenter. Under Stortingets behandling av den nye pensjonslovgivningen ble det lagt betydelig vekt på hensynet til norske selskapers konkurranseevne (nedenfor kapittel 2). Det er grunn til å anta at en offentligrettslig regulering av kollektive livselskaper som er vel tilpasset den virksomhet som selskapene vil drive på grunnlag av den nye pensjonslovgivningen, vil bidra til dette.

Dette innebærer imidlertid samtidig at en ikke i ett og alt kan legge til grunn for lovarbeidet den hovedmal for regulering av livsforsikringsvirksomhet som EU/EØS regelverket tar sitt utgangspunkt i. Denne hovedmal knytter seg, som det fremgår foran i avsnitt 1.1, først og fremst til livsforsikring i tradisjonell form, og reflekterer derfor ikke de strukturendringer som må antas å prege norsk kollektiv livsforsikring i årene som kommer. En annen sak er at en ny norsk lovgivning om kollektiv livsforsikring selvsagt vil måtte ligge innenfor de rammer som våre EU/EØS forpliktelser trekker opp. Banklovkommisjonen mener at de lovforslag som fremmes oppfyller disse kravene. På viktige områder er dessuten lovforslaget bedre tilpasset hovedlinjene i EU/EØS regelverket enn gjeldende lov- og forskriftsverk (se blant annet kapitlene 10 til 12 nedenfor).

Banklovkommisjonen legger til grunn at et tidsmessig regelverk for kollektiv livsforsikring med hovedvekt på kollektiv pensjonsforsikring vanskelig kan gjennomføres uten til dels dyptgående endringer i de prinsipper som hittil har ligget til grunn for reguleringen av kollektiv livsforsikring. Vesentlig i denne sammenheng er den vekt som vil måtte legges på at den nye pensjonslovgivningen åpner for et betydelig og langt mer forskjelligartet produktspekter enn hittil vanlig i kollektiv livsforsikring. Den virksomhet som skal reguleres blir dermed en ganske annen enn den form for kollektiv forsikring som har vært et viktig utgangspunkt for någjeldende regulering. Det må dessuten tas i betraktning at det i kollektiv livsforsikring i fremtiden også i en viss utstrekning vil inngå ulike kollektive livrenteprodukter som ikke omfattes av pensjonslovgivningen og de skattefordeler som er knyttet til produkter som pensjonslovgivningen gjelder for. I forhold til den offentligrettslige regulering på kollektivområdet medfører imidlertid slike livrenteprodukter neppe særlige problemer fordi de i sin struktur i hovedsak følger vanlige kollektive pensjonsprodukter.

2 Trekk ved den rettspolitiske utvikling på kollektivområdet

2.1 Sosial- og velferdspolitisk bakgrunn

Pensjonsordninger med skattefordel for bedrifter og arbeidstakere har inntil nå framstått som et standardprodukt. Pensjonsordningene har tradisjonelt vært utformet som ytelsesbasert foretakspensjon og har bestått av alderspensjon med uføre og etterlattedekninger i tillegg. Det dreier seg her om et kombinert risiko- og spareprodukt. Utformingen og standardiseringen har sammenheng med de sosial- og velferdspolitiske krav som tradisjonelt har vært knyttet til pensjonsordninger med skattefordel. Dessuten ble reglene utformet som vilkår for skattegunstig behandling og gitt i forskrift med hjemmel i skattelovgivningen, i stor grad uavhengig av pensjons- og forsikringslovgivningen. Arbeidsmarkedets struktur på den tiden slike ordninger vokste fram, var en annen enn i dag, preget blant annet av en vesentlig lavere mobilitet enn hva tilfellet er nå. Arbeidstakernes vanligvis sterke bedriftstilhørighet har nok også fått vesentlig betydning for utformingen av opplegget for deres rett til tjenestepensjon.

De aller første regler om tjenestepensjonsordninger etter skatteloven basert på sosial- og velferdspolitiske hensyn kom i 1952. Det ble satt som vilkår for fradragsrett for bedriftenes pensjonskostnader at pensjonsordningen oppfylte visse grunnleggende fordelings- og likebehandlingsprinsipper i forhold til bedriftens arbeidstakere som gruppe. Hovedregelen var og er således at alle arbeidstakere må omfattes. Et annet fordelingsmessig hovedprinsipp som også fortsatt gjelder, var at de samlede pensjonsytelser for den enkelte arbeidstaker ikke måtte være høyere som prosent av sluttlønn for en arbeidstaker med høyere lønn enn for en med lavere lønn. Prinsippet er nå en del av kravet til forholdsmessighet når det gjelder pensjonsytelsenes størrelse, jf. lov om foretakspensjon § 5-3 og lov om innskuddspensjon § 5-2.

Hovedstrukturen i de regler for private tjenestepensjonsordninger som har vært gjeldende fram til utgangen av år 2000 ble fastsatt ved skattelovsforskrift i 1968, og bygde på regelsettet fra 1952. Andre typer av pensjonsordninger fikk i praksis forholdsvis liten betydning, ganske enkelt fordi de ikke oppfylte kravene til skattemessig gunstig behandling.

Da den nye folketrygdloven av 17. juni 1966 trådte i kraft 1. januar 1967, antok man at mye av behovet for private tjenestepensjoner ville falle bort, særlig fordi det da ble innført en offentlig tilleggspensjon gradert etter inntekt som et supplement til en felles grunnpensjon for alle. Virkningene for de private tjenestepensjonsordninger med skattefordel, og utbredelsen av disse, ble imidlertid langt mindre enn ventet. Ganske tvert imot har de kollektive pensjonsordninger senere utviklet seg betydelig og utgjør for tiden om lag tre firedeler av livselskapenes samlede virksomhet. Samfunnsmessig sett står denne virksomheten for en vesentlig del av den langsiktige sparekapital.

2.2 En markedsmessig tilnærmingsmåte

I Hylland-utvalgets innstilling (NOU 1994: 6 Private Pensjonsordninger) ble det foreslått at området for pensjonsordninger med skattefordel skulle utvides til også å omfatte ordninger basert på innskuddspensjon. Utvalgets mandat var blant annet å drøfte private pensjonsordningers samfunnsøkonomiske rolle med henblikk blant annet på utforming av prinsipielle retningslinjer for den skattemessige behandlingen av private pensjonsordninger. En sentral problemstilling som ble diskutert var om den skattemessige favoriseringen av pensjonsordninger burde opprettholdes.

Utvalgets syn var at det prinsipielt er i strid med skattemessig nøytralitet å favorisere pensjonssparing framfor annen sparing. Selv om skattefavorisert pensjonssparing kan være ett av flere virkemidler for å øke privat sparing, ble det antatt at effekten på samlet sparing i økonomien er usikker. Utvalget la imidlertid vekt på hensynet til å sikre den enkeltes økonomi i alderdommen, og på at reglene for pensjonssparing er stabile over tid. På denne bakgrunn konkluderte utvalget at systemet med skattemessig favorisering av private pensjonsordninger i hovedsak burde videreføres.

Hylland-utvalget kom i lys av dette til at skattefavorisering av sparing til pensjon begrunner visse krav til utformingen av sparekontraktene. Etter utvalgets vurdering var de viktigste kravene at innbetalinger skal være bundet fram til en nærmere angitt pensjonsalder, og at pensjonsmidlene tas ut gjennom periodiske utbetalinger over en viss tid, eksempelvis 10 eller 15 år. Å kreve livsvarige utbetalinger, var etter utvalgets vurdering å gå for langt. Videre konkluderte utvalget med at skattereglene burde stille seg nøytrale til om det til rettighetene etter pensjonskontraktene ble knyttet døds- og overlevelsesrisiko eller ikke. Et krav om såkalt dødelighetsarv (økning av ytelsene) til arbeidstakere som nådde pensjonsalderen og fikk utbetalt ytelser, burde ikke settes som vilkår for å komme inn under reglene for skattefavorisering. Dette standpunkt innebar selvsagt at pensjonsordningens karakter av livsforsikring ville bli nedtonet, og at deres viktige rolle i den langsiktige sparing og for finansinstitusjonene i sparemarkedet kom klart til syne.

Hylland-utvalget omtalte innskuddsbasert tjenestepensjon som en ordning hvor “arbeidsgiver tilfører hvert medlems pensjonskonto innskudd av nærmere angitt størrelse”, og hvor “arbeidsgivers pensjonsforpliktelse oppfylles gjennom betaling av innskuddet”. I en ordning som skissert i utvalgets innstilling er det arbeidstaker som vil bære den finansielle risikoen knyttet til oppspart pensjonskapital og de framtidige pensjonsytelser. Utvalget så imidlertid ikke tilstrekkelig grunn til å frarå at det ble åpnet for større grad av finansiell risiko forbundet med oppbygningen av pensjonsformue. Til tross for at aspekter knyttet til risiko og likestilling mellom kvinner og menn kunne tale for ytelsesbaserte ordninger, fant utvalget å anbefale at det ble åpnet for innskuddsbaserte pensjonsordninger med skattefavorisering. Utvalget presiserte likevel at det burde stilles visse krav til at den finansielle risikoen for arbeidstaker burde begrenses.

Utvalget la stor vekt på at det ble skapt et grunnlag for konkurranse i pensjonsmarkedet. I utredningen, på side 145, heter det:

“Utvalget vil legge stor vekt på at det skapes mer konkurranse mellom tilbydere av pensjonsprodukter. (…) Når vi heller ikke finner det påkrevet at en skattemessig gunstig pensjonsordning må inneholde et forsikringselement eller gi en livsvarig utbetaling, mener utvalget at ren pensjonssparing med skattefordel også bør kunne tillates gjennom andre finansielle tilbydere enn forsikringsselskaper.”

En slik tilnærmingsmåte ville innebære en svekkelse av den monopolstilling i pensjonsmarkedet livselskapene inntil da reelt hadde hatt. Markedet for kollektive pensjonsordninger ville bli åpnet, slik at det kunne utvikle seg konkurranse mellom ulike typer av institusjoner innenfor rammen av et sparemarked med vekt på langsiktig sparing. Dette syn ble på mange måter utgangspunktet for en annen hovedlinje i debatten i de senere år om den offentlige regulering av livselskapenes virksomhet, nemlig behovet for regelverksendringer for å utvide livselskapenes adgang til å delta i et bredt sparemarked og for å styrke deres konkurranseevne der.

2.3 Velferdsmeldingen: Sosial- og velferdspolitikk i en brytningstid

Ved behandlingen av Hylland-utvalgets utredning i Velferdsmeldingen, St. meld. nr. 35 (1994-95) ga Regjeringen Harlem Brundtland uttrykk for at utvalgets sentrale begrunnelse for å opprettholde skattefavoriseringen, formynderargumentet, ikke kunne tillegges særlig vekt. I meldingen heter det på side 282:

“Verken pensjonspolitiske, skattepolitiske eller nasjonaløkonomiske hensyn taler sterkt for å foretrekke dagens skattemessige behandling av tjenestepensjon. Imidlertid har Regjeringen ut fra en samlet vurdering kommet fram til at en vil beholde dagens skattefavoriserte ordninger med visse justeringer. Regjeringen har lagt vekt på hensynet til å sikre stabile rammebetingelser over tid.”

I Velferdsmeldingen ble det pekt på at det var viktig å skille mellom pensjonssparing og alminnelig sparing. Ordinær sparing til alderdommen burde behandles på linje med annen sparing. Det burde derfor fortsatt stilles krav om at skattefavoriserte tjenestepensjonsordninger inneholdt forsikringselement og ville gi livslange ytelser, og i det hele ble utformet som en solidarisk ordning. Videre ble det pekt på at levealderen i samfunnet økte og at livsvarige ytelser i større grad ville sikre kvinners pensjoner. I meldingen ble det gitt følgende oppsummering:

“Samlet sett vil Regjeringen legge avgjørende vekt på forsikringsmessig solidaritet i tjenestepensjonsordningene med skattefavorisering.”

I Velferdsmeldingen ble det videre pekt på at innskuddsbaserte pensjoner var vanlig internasjonalt, og at innskuddsordninger med skattefordel kunne gi økt konkurranse når det gjaldt pensjonssparing. Innføring av en ren spareordning fram til pensjoneringstidspunktet ville imidlertid være i strid med kravet om forsikringsmessig solidaritet,og dermed i strid med en klar premiss for skattefavorisering av tjenestepensjonsordninger. Videre la Regjeringen vekt på at en skattestimulans av innskuddsbasert pensjon ville øke statens provenytap. Det ble også vist til at det ville være vanskelig å ivareta pensjonspolitiske likestillingshensyn i slike ordninger.

I sosialkomiteens innstilling til Velferdsmeldingen, Innst. S. nr. 180 (1995-96), het det at skattefavorisering gjør det berettiget å stille fordelingspolitiske krav til pensjonsordningene. Et flertall bestående av Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti mente at det burde stilles krav til at skattefavoriserte tjenestepensjonsordninger skulle ha forsikringselement og gi livslang ytelse uavhengig av levealder, blant annet med den begrunnelse at det ikke burde være en offentlig oppgave å subsidiere sparing som kan overføres ved arv. I innstillingen ble det på side179 videre uttalt:

“Komiteen har merket seg at det eksisterer flere argumenter for at det åpnes for innskuddsbaserte ordninger.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti, vil likevel legge vekt på at det er uheldig at arbeidstaker skal bære den finansielle risiko. Dette vil være tilfelle i innskuddsbaserte ordninger ved at ytelsene vil reflektere innbetalinger tillagt avkastning på fondskapitalen. Flertallet peker på at slike ordninger vil favorisere personer med lang opptjeningstid og høy inntekt. Ordningen virker derfor også uheldig for en rekke kvinner.”

I sosialkomiteens innstilling, på side 200 var det gjengitt et brev fra finanskomiteen til sosialkomiteen der det blant annet het:

“Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti, Venstre og representanten Stephen Bråthen, har merket seg at mange små og mellomstore bedrifter ikke har opprettet tjenestepensjonsordninger (TPES). Disse medlemmer ser ikke bort ifra at dette kan ha noe med regelverket for TPES å gjøre. Disse medlemmer ser det som ønskelig at alle ansatte også i privat sektor kan tilbys en tjenestepensjonsordning. Disse medlemmer viser til at Finansdepartementet har nedsatt et utvalg til å utrede et eget lov- og regelverk for tjenestepensjonsordningene i bedriftene. Disse medlemmer vil be om at utvalgets mandat utvides til også å omfatte utredning av ulike former for innskuddsbaserte tjenestepensjonsordninger. Disse medlemmer forutsetter at saken forelegges Stortinget i egnet form.”

På denne bakgrunn ble følgende voteringsforslag (nr. 27 på side 234) fra Høyre og Fremskrittspartiet tatt inn i innstillingen:

“Stortinget ber Regjeringen fremme forslag til regelverk for innskuddsbaserte tjenestepensjonsordninger i forbindelse med den bebudede proposisjon om regelverk for de private tjenestepensjonsordningene.”

Forslaget ble under debatten 14. mai 1995 gjort om til et oversendelsesforslag og ble vedtatt oversendt Regjeringen uten realitetsvotering.

2.4 Den nye pensjonslovgivningen: Behov for mangfold?

Spørsmål knyttet til innskuddsbaserte tjenestepensjoner ble på denne bakgrunn tatt opp da Stortinget behandlet Nasjonalbudsjettet 1997. Det ble der vedtatt å be Regjeringen komme tilbake med en ny vurdering av innskuddsbaserte pensjonsordninger. Da Stortinget deretter behandlet Revidert nasjonalbudsjett 1998 fattet imidlertid et flertall bestående av alle partier unntatt Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti følgende stortingsvedtak:

“Stortinget ber Regjeringa fremje forslag om å innføre ei ordning med innskotsbasert tenestepensjon som skattemessig skal jamstellast med ytelsesbasert tenestepensjon, med sikte på gjennomføring i 1999.”

I mars 1998 nedsatte Finansdepartementet en arbeidsgruppe for å få vurdert hovedspørsmålene knyttet til en utvidelse av den skattemessige gunstige behandlingen av pensjoner i arbeidsforhold til også å omfatte innskuddsbaserte pensjonsordninger. Arbeidsgruppens rapport ble fulgt opp i Nasjonalbudsjettet 1999. Regjeringen Bondevik la der vekt på at skattestimulert pensjonssparing skal være klart avgrenset fra ordinær sparing. Videre ble det lagt til grunn at forhold som ikke avhang av om ordningen er innskudds- eller ytelsesbasert burde underlegges de samme krav i de to ordningene. Det het blant annet, side 172:

“Et slikt utgangspunkt er rimelig ut fra at det er de samme hovedhensyn som ivaretas gjennom ordningene. Slike felles krav vil bl.a. være krav om aldersgrense og livslang utbetaling, krav om pensjonsplan i foretaket, samt et krav om at ordningen skal omfatte samtlige ansatte etter nærmere regler.”

Enkelte av de kriterier som ble vektlagt, viste seg imidlertid ikke å ha støtte i Stortinget. I finanskomiteens innstillingen til lov om foretakspensjon, Innst. O. nr. 50 (1999-2000) side 39, gikk et flertall bestående av medlemmene fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet og Høyre inn for 10 års opphørende pensjonsytelser:

“Flertallet viser til at det fra flere hold er kommet innspill om at forslaget om at det skal kreves en livsvarig, fast ytelse er svært rigid og kostnadskrevende. Flertallet kan i stor grad slutte seg til departementets argumentasjon om de isolerte fordelene ved en fast livsvarig ytelse. Flertallet mener imidlertid at det samtidig må legges stor vekt på at det i mange tilfeller ikke vil være et valg mellom tidsbegrenset eller livsvarig ytelse, men på grunn av kostnadselementet i stedet være et valg mellom tidsbegrenset ytelse eller ingen ytelse.

Flertallet mener derfor at spørsmålet om ytelsenes varighet i stor grad bør overlates til partene, slik at dette kan tilpasses forholdene i det enkelte foretak. Flertallet finner det likevel rimelig at det settes visse krav til varighet på ytelsen, og mener at et krav om 10 års full ytelse er et rimelig krav å stille til en skattefinansiert ordning. Utover 10 år bør det være adgang til å avtale at pensjonen skal opphøre, eller ulike former for avtrapping av ytelsene.”

I forslag til lov om innskuddspensjon, jf. Ot.prp. nr. 71 (1999-2000) gikk Regjeringen Stoltenberg derfor inn for at det tilsvarende skulle være adgang til 10 års opphørende pensjonsytelser i innskuddspensjonsordninger. I samme proposisjon ble det foreslått at det ikke skulle åpnes for kombinerte/parallelle ordninger blant annet på bakgrunn av forholdsmessighetsprinsippet og hensynet til likebehandling av arbeidstakerne, men dette vant ikke gehør i Stortinget. I innstillingen til lov om innskuddspensjon, Innst. O. nr. 2 (2000-2001) side 12, uttalte et flertall av finanskomiteens medlemmer, alle unntatt medlemmene fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti:

“Flertallet vil peke på at det vil kunne være svært aktuelt for det enkelte foretak og dets ansatte med en kombinasjon av ytelsesbaserte og innskuddsbaserte ordninger. […]

Flertallet ber Regjeringen vurdere å utarbeide retningslinjer som muliggjør sammenligning av pensjon fra innskuddsordninger med pensjon fra ytelsesbaserte ordninger i den hensikt at forholdsmessighet og krav til likebehandling av ansatte i hovedsak blir oppfylt.”

I innstillingen setter Finanskomiteens flertall i flere sammenhenger også fokus på livsforsikringsselskapenes konkurransesituasjon i forhold både til utenlandske foretak og til andre deler av finansnæringen. Det heter blant annet på side 10:

“Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og representanten Steinar Bastesen, mener at den tradisjonelle livnæringen vil komme i en konkurransemessig vanskelig situasjon i markedet for pensjonsprodukter med investeringsvalg dersom det ikke foretas endringer i virksomhetsreglene for forsikring. […] Flertallet viser til at spørsmålet om virksomhetsregler i livsforsikring har sentral konkurransemessig betydning. […] Flertallet viser til at Konkurranseflateutvalget blant annet tilrår at virksomhetsreglene i livsforsikring bør utformes slik at livselskapene blir konkurransedyktige i det framtidige sparemarkedet, […]. Flertallet vil understreke betydningen av at Konkurranseflateutvalgets tilrådinger knyttet til virksomhetsregler i livsforsikring følges opp så raskt som mulig.”

Ved behandlingen i Stortinget av Ot.prp. nr. 20 (2000-2001) om endringer i lov om foretakspensjon m.v. ved gjennomføringen av regler for pensjonsordninger med engangsbetalt foretakspensjon viste det samme flertallet i finanskomiteen til disse synspunktene, se Innst. O. nr. 39 (2000-2001). Også i Innst. O. nr. 85 (2000-2001) gir flertallet i finanskomiteen uttrykk for det samme syn.

Arbeidet med pensjonslovgivningen ved århundreskiftet førte således til at det ble etablert en nær sammenheng mellom spørsmål knyttet til utformingen av regelverket for pensjonsordninger med skattefordel og den offentligrettslige regulering av livselskapers virksomhet. Dermed ble det også skapt en felles møteplass hvor ulike interesser knyttet til utviklingen i pensjonsmarkedet og sparemarkedet for øvrig krysset hevdvunne prinsipper fra sosial- og velferdspolitikken og fra lov- og forskriftsverket for livsforsikring.

2.5 Noen utviklingstrekk

Det nye lovverket for kollektive pensjonsordninger, utformet gjennom Stortingets ulike vedtak vedrørende lov om foretakspensjon og lov om innskuddspensjon, innebærer en langt åpnere holdning når det gjelder produktspekter enn hittil gjeldende regler. På den ene side videreføres sentrale velferdspolitiske prinsipper, for eksempel at alle arbeidstakere som hovedregel skal omfattes av pensjonsordningen, og at pensjonsytelsenes størrelse skal tilpasses kravet om forholdsmessighet. På den annen side synes den offentlige styring av utformingen av skattefavoriserte pensjonsprodukter å ha blitt langt løsere. Det er nå åpnet for betydelig fleksibilitet i utformingen av pensjonsordningene.

Det har nok sin bakgrunn blant annet i at det fra Stortingets side etter hvert er lagt større vekt på at flest mulig skal få tilbud om tjenestepensjonsordning, og at mangfoldet kan få flere bedrifter til å se seg tjent med å etablere slik ordning. Det fremtrer som et velferdspolitisk dilemma at i og for seg velbegrunnede krav til innholdet av pensjonsordningene synes å ha ført til at store grupper blir stående utenfor det private pensjonssystemet. Mye taler for at dette vanskelig lar seg endre uten at man er villig til i noen grad å svekke det sikkerhetsnettet som pensjonsordninger tradisjonelt har utgjort for den enkelte, eksempelvis ved å åpne adgang til 10 års opphørende ytelser, og ved å godta at finansiell risiko knyttet til forvaltningen av pensjonskapital legges på arbeidstakerne, jf. særlig Innst. O. nr. 2 (2000-2001) s. 22-23 og Innst. O. nr. 85 (2000-2001) s. 3-5.

Disse utviklingstrekk har sammenheng med endringer i sparemarkedets struktur, utviklingen i arbeidsmarkedet og den internasjonale utvikling, blant annet når det gjelder utformingen av pensjonsordninger. En stadig sterkere drivkraft synes å ha vært hensynet til norske livsforsikringsselskaper og deres konkurransekraft i markedet for langsiktig sparing.

Gjennom de senere år har deregulering, liberalisering, internasjonalisering, og endret sparemønster bidratt til å skjerpe konkurransen i finansnæringen og til å endre maktforholdene mellom de ulike typer institusjoner. En stadig større andel av de midler som tradisjonelt har vært plassert i banksparing, plasseres nå i verdipapirfond. Videre har konkurransen i sparemarkedet mellom fondsforvaltning og livsforsikringsprodukter med betydelig sparedel blitt stadig sterkere. Samtidig har demografiske endringer og andre forhold økt etterspørselen etter langsiktige spareprodukter. Sparemarkedet anses å være et vekstmarked, og mange vil styrke sin stilling i dette markedet.

Pensjonssparing er således et potensielt vekstområde for sentrale grupper i finansmarkedet. Forsikrings- og finansnæringen har oppfattet forestående endringer i regelverket, eksempelvis forslagene om innføring av innskuddsbasert pensjon og om parallelle og kombinerte pensjonsordninger, som en mulighet for produkttilpasning og markedsvekst. For livsforsikringsnæringen synes moderniseringen av pensjonslovgivningen også å ha vært et viktig ledd i en strategi for å bevare og styrke konkurranseevnen i forhold til både nasjonale og utenlandske konkurrenter i et sparemarked i sterkt utvikling.

Dette må sees i sammenheng med at det i arbeidsmarkedet har funnet sted store endringer både på etterspørselssiden og tilbudssiden i løpet av forholdsvis få år. Som følge av globalisering, teknologisk utvikling og økt konkurranse, må bedrifter i større grad ha evne til omstilling og markedstilpasning. Restrukturering og rasjonalisering foregår etter hvert som en kontinuerlig prosess i alle deler av arbeidslivet. Ifølge en undersøkelse gjengitt i Holden-utvalgets utredning (NOU 2000: 21 En strategi for sysselsetting og verdiskapning) tror to av fem yrkesaktive at de må skifte jobb eller arbeidsoppgaver som følge av omstillinger de nærmeste to til tre årene.

Slike forhold har utvilsomt ført til at bedriftene etter hvert er blitt mer bevisst omfanget av pensjonskostnadene, og ønsker seg mulighet til å utforme ordninger med lavere kostnader, eventuelt slik at usikkerheten ved kostnadene reduseres. Ordningene med innskuddspensjon og engangsbetalt foretakspensjon vil i så måte redusere usikkerheten for bedriftene, og gjennom forvaltning av pensjonskapital ved ulike former for investeringsvalg er også fleksibiliteten for øvrig vesentlig økt. Motstykket til at bedriftenes risiko reduseres, er imidlertid at mer av risikoen blir overført på arbeidstakerne, noe som er vanskelig forenlig med hittil rådende holdninger også på livsforsikringsområdet. Et hovedhensyn bak gjeldende offentligrettslig regulering av livsforsikring har vært å sikre de forsikredes rettigheter og rettsstilling på en betryggende måte. Et eksempel på den nye trend er de nye regler om kollektivt investeringsvalg som ved endringslov av 15. juni 2001 nr. 40 ble innført i lov om foretakspensjon § 11-1a og lov om innskuddspensjon § 3-2a. Mangt og meget i gjengs lære er kommet under press.

Utviklingen stiller nye krav til systemene for tjenestepensjon. Ordningene må være tilpasset et arbeidsmarked med høy mobilitet. I et mobilt og stramt arbeidsmarked vil det også være særlig viktig for foretak å kunne tiltrekke seg og holde på arbeidskraft med ønsket kompetanse. Utformingen av bedriftenes pensjonsordninger er blitt et viktigere virkemiddel i konkurransen om kvalifisert arbeidskraft. Pensjon i arbeidsforhold er ikke lenger bare en sosialpolitisk velferdsordning, men er dessuten blitt en viktig del av bedriftenes lønns- og arbeidsvilkår.

Ved utformingen av skattefavoriserte pensjonsprodukter her hjemme har det vært naturlig å iaktta utviklingen og utbredelsen av ulike pensjonsprodukter internasjonalt. I NOU 1999: 32 Utkast til lov om innskuddspensjon i arbeidsforhold og i rapporten om hovedspørsmål knyttet til innskuddsbaserte pensjoner, avgitt i 1998, er det gitt relativt bred omtale av omfang og utforming av innskuddsordninger i de nordiske land og i USA. Produktutvikling internasjonalt har bidratt til ønsker om tilsvarende muligheter med skattegunstig behandling i Norge, både sett fra tilbuds- og etterspørselssiden. For å åpne for slike produkter har det vært behov for den modernisering av regelverket som innskuddspensjon og engangsbetalt foretakspensjon innebar. Når det gjelder utformingen av regelverket for pensjonsordninger med innskuddspensjon gjenstår fortsatt viktige uløste spørsmål, se Innst. O. nr. 85 (2000-2001) s. 8-9.

Tilnærmingsmåten til kollektive pensjonsordninger er således på mange måter utvidet og forandret i forhold til i Velferdsmeldingen. Velferdsmeldingen rettet seg i stor grad inn mot de sosial- og velferdspolitiske vurderinger. Etter hvert er det også lagt større vekt på behovet for utbredelse av pensjonsordninger og større fleksibilitet og mangfold i pensjonsforhold, samt de konkurransepolitiske forhold i pensjonsmarkedet. Den nye pensjonslovgivningen har åpnet markedet for nye pensjonsprodukter og for nye leverandører. Dette har i sin tur skapt behov for ny vurdering av den offentligrettslige regulering av livsforsikringsselskapene i lys av deres konkurransemessige stilling under åpne markedsforhold.

2.6 Rettspolitisk omslag?

Tradisjonell foretakspensjon kan generelt karakteriseres som et homogent eller standardisert produkt selv om det er et kombinert spare- og risikoprodukt. De utviklingstendenser som er forsøkt beskrevet ovenfor i avsnitt 2.5, har imidlertid ført til, og vil nok fortsatt lede til et betydelig større innslag av variasjon og individualisering.

Denne utvikling synes å ha sammenheng med at hensynet til livsforsikringsselskapenes konkurransedyktighet i sparemarkedet og markedsmessig handlefrihet nå blir tillagt vesentlig større vekt enn tidligere. I løpet av få år har vi vært vitne til betydelige strukturendringer i sparemarkedet, særlig markedet for langsiktig sparing direkte eller indirekte knyttet til verdipapirmarkedet. Nye aktører og nye produkter har kunnet ta opp konkurransen med livsforsikringsselskapene. De har sikret seg betydelige andeler i et marked som tidligere var så å si monopolisert av livselskapene. Vi kan også se tegn til at internasjonale aktører i større grad vil melde seg på banen, blant annet med utgangspunkt i en økende internasjonalisering av verdipapirmarkedene.

Slike forhold vil ventelig bli tillagt vekt ved den avveining av kryssende hensyn som vil måtte ligge til grunn for den offentlige regulering på kollektivområdet. De foreløpig siste utslag av en slik tendens finner vi i Innst. O. nr. 85 (2000-2001) og Innst. O. nr. 110 (2000-2001) vedrørende endringer i lovene om foretaks- og innskuddspensjon. Sosial- og velferdspolitiske vurderinger har endret seg i forhold til for ganske få år siden. Kravene til innholdet av de kollektive pensjonsordningene må tilpasses det hovedmål at nye grupper av arbeidstakere skal kunne komme inn under private pensjonssystemer. Det er vanskelig å se at dette lar seg oppnå uten at en i større grad tar hensyn til markedsmessige drivkrefter.

Holdepunkter for tendenser til et visst skifte i tyngdepunkt og vektlegging ved avveiningen av de ulike hensyn på en del områder finner vi nå i Innst. O. nr. 2 (1999-2000) om lov om innskuddspensjon, særlig s. 10-11, jf. s. 22 og 40. En konsekvens av dette er at hensynet til livselskapenes konkurransesituasjon synes å bli tillagt stor betydning ved veivalgene. En del av disse synspunktene gjentas i odelstingsinnstillingene nr. 39, nr. 85 og nr. 110 (2000-200l) om endringene i lov om foretakspensjon og innskuddspensjon.

Økt vektlegging av hensynet til livselskapenes og bedriftenes handlefrihet vil i hvert fall rent prinsipielt også kunne føre til en viss nedtoning av den betydning hensynet til de forsikrede tradisjonelt er tillagt ved utformingen av forsikringslovgivningen hos oss. Det er grunn til å minne om at EU i sitt arbeide legger stor vekt på en sondring mellom bedriftsmarkedet og forbrukermarkedet på finansområdet. Innenfor livsforsikring svarer dette skillet langt på vei til skillet mellom kollektiv og individuell livsforsikring.

3 Pensjonsordninger med innskuddspensjon i livsforsikringsselskaper

3.1 Tre spørsmål

Det er fra tid til annen reist spørsmål om og i tilfelle under hvilke vilkår foretak med konsesjon som livsforsikringsselskap kan inngå avtaler om kollektive pensjonsordninger som omfattes av lov om innskuddspensjon. Dette er i og for seg overraskende.

Livselskapene har i mer enn et halvt århundre vært så å si eneleverandører av kollektive pensjonsordninger. De har således lang erfaring i administreringen av pensjonsordninger og håndteringen av de problemer og risiki denne virksomheten medfører. Kollektive ordninger med innskuddspensjon stiller ikke selskapene overfor problemer som de tidligere ikke har håndtert. Dessuten, Stortinget har på prinsipielt grunnlag gått inn for at kollektivordninger basert på innskuddspensjon skulle lovreguleres (se foran i avsnitt 2.4) og har så fulgt dette opp ved å vedta lov om innskuddspensjon i arbeidsforhold. Formålet var blant annet å gi norsk livsforsikring utviklingsmuligheter og å styrke selskapenes konkurranseevne i sparemarkedet. Lovgivningspolitisk sett skulle dermed grunnlaget for livselskapenes virksomhet på dette området deretter normalt overhodet ikke kunne trekkes i tvil.

Det er imidlertid under lovarbeidet og senere fra enkelte hold pekt på at pensjonsordning med innskuddspensjon må antas å legge hovedvekten på oppsparing av pensjonskapital uten tilstrekkelig tilknytning til enkeltelementer og risiki som hittil også har stått sentralt i livsforsikring. Synspunktene tar altså utgangspunkt i ulike enkeltelementer som inngår i slik pensjonsordning, og de er således ikke basert på en vurdering av pensjonsordningen som et hele. Ut fra en slik tilnærmingsmåte, dvs. en isolert vurdering av enkelte særtrekk ved slike pensjonsordninger, er det uttrykt tvil om slik virksomhet kan drives i livselskaper. I forhold til gjeldende regelverk innebærer dette tre noe ulike spørsmål:

  • kan en pensjonsordning med innskuddspensjon utgjøre et kapitaliseringsprodukt og hva er i tilfelle vilkårene for dette,

  • kan en pensjonsordning med innskuddspensjon utgjøre et vanlig livprodukt med risiko knyttet til person, for eksempel en persons død eller oppnådd alder eller tidligere død, og hva er i tilfelle vilkårene for dette,

  • kan en pensjonsordning med innskuddspensjon utgjøre virksomhet med tilstrekkelig tilknytning til virksomhet som livselskaper kan drive, eller utgjør slike pensjonsordninger “annen næringsvirksomhet”.

Det første og det siste av spørsmålene ovenfor er behandlet i Ot.prp. nr. 42 (2000-2001) kap. 4, hvor departementet legger hovedvekten på en vurdering av pensjonsordninger med innskuddspensjon som kapitaliseringsprodukt. I Innst. O. nr. 85 (2000-2001) s. 7-9 gir flertallet i finanskomiteen uttrykk for en meget åpen holdning til disse spørsmål, basert på følgende hovedsynspunkt:

“[…] forvaltningen av kapital knyttet til kollektive og individuelle pensjonsordninger er en type virksomhet livsforsikringsselskapene har tradisjon for, og […] dette taler for at forholdene legges til rette for at livselskapene fortsatt kan delta i slik virksomhet, selv om virksomhetens karakter endres.”

Spørsmålene oppstår i forhold til så vel norsk lovgivning som EU/EØS-regelverket, men det vesentlige her er likevel hvilke rammer EU/EØS-regelverket setter for livselskapers virksomhet. I den utstrekning loven om forsikringsvirksomhet §§ 1-2 og 7-l må tolkes slik at disse bestemmelsene trekker en snevrere ramme for livselskapenes virksomhet enn det EU/EØS-regelverket gjør, vil en ved lovendring kunne rette på dette. For øvrig er det grunn til å minne om at vi på en rekke områder i lovgivningen om finansinstitusjoner m.v. finner bestemmelser som setter forbud mot at en institusjon driver “annen næringsvirksomhet”. I denne sammenheng står således ikke spørsmålet om tolkingen av virksomhetsbegrensninger for livselskapene i noen særstilling.

Banklovkommisjonen begrenser seg her til å vurdere forholdet mellom pensjonsordninger basert på innskuddspensjon og de relevante bestemmelser i EU’s regelverk og forsikringsvirksomhetsloven. Slike pensjonsordninger vil på samme måte som andre pensjonsordninger ha langsiktig pensjonssparing som formål og bygge på en kollektiv kontrakt mellom selskap og bedrift. Det er dette kollektive rettsforhold samlet sett som må vurderes opp mot regelverket. Skilles enkeltelementer innenfor en slik pensjonsordning ut til særskilt vurdering, vil selvsagt konklusjonen for et element isolert sett kunne bli en annen i forhold til kontrakter som utelukkende omfatter dette.

I forhold til EU’s regelverk må hvert produkt vurderes ut fra sitt sentrale innhold slik dette reflekteres i den kontrakt produktet kommer til uttrykk i. Her gjelder vurderingen kollektivordninger for langsiktig pensjonssparing og ikke andre typer av spareprodukter som kan ha et og annet til felles med slike kollektivordninger. Hovedspørsmålet her er således om livsforsikringsselskaper også skal kunne tilby kontrakter som reflekterer et kollektivprodukt med alle de egenskaper som til sammen vil inngå i og utgjøre pensjonsordninger med innskuddspensjon.

3.2 Virksomhetsbegrensninger i livsforsikring

Den rettslige bakgrunn for at det er reist tvil om pensjonsordninger med innskuddspensjon kan etableres i livselskaper, er separasjonsprinsippet i lov om forsikringsvirksomhet § 1-2 første ledd. Hovedregelen er at livsforsikringsselskaper bare kan overta livsforsikringer, og kapitaliseringsprodukter har hittil hatt en beskjeden plass. Denne regelen må sees i sammenheng med lovens § 7-1 som forbyr et forsikringsselskap å drive virksomhet som ikke har naturlig sammenheng med dets forsikringsvirksomhet. Ut over den fleksibilitet som “tilknyttet virksomhet” her gir, er det stengt for såkalt “livsforsikringsfremmed” virksomhet.

Disse begrensninger vil hos oss også bli anvendt på konsolidert basis, jf. forsikringsvirksomhetsloven § 3-5 første ledd bokstav b). Dette innebærer at et livsforsikringsselskap som morselskap ikke kan ha datterselskaper som driver livsforsikringsfremmed virksomhet. Lovens § 3-5 første ledd er imidlertid ikke til hinder for at et livsforsikringsselskap inngår i et såkalt “blandet” konsern, jf. § 3-5 første ledd bokstav c) som generelt viser til konsernreglene i lov om finansinstitusjoner kapittel 2a. I så fall må imidlertid konsernet organiseres slik at livselskapet, eventuelt livkonsernet, knyttes direkte opp til det holdingselskap som er morselskapet i konsernet (eventuelt et mellomliggende holdingselskap) og dermed holdes selskapsrettslig adskilt fra de øvrige virksomhetsområder i konsernet. Organiseringen av Den norske Bank og Storebrand konsernene gir eksempler på dette. Realiteten i dette er at blandede konserner hvori livselskap inngår, må kanalisere sin livsforsikringsfremmede virksomhet til andre foretak i konsernet som ikke er underlagt begrensningene i forsikringslovgivningen. Dermed legges det reelt ingen begrensinger på konsernets samlede virksomhet.

Livselskaper meddeles konsesjon etter forsikringsvirksomhetsloven § 2-l. Paragrafen forutsetter at en konsesjon kan begrenses til bestemte bransjer eller deler av en bransje. I samsvar med dette er det i den såkalte klasseforskriften (forskrift 1995-09-18 nr. 797) kapittel 1 gitt nærmere regler om “klasseinndelingen” på livsforsikringsområdet. Av interesse her er:

  • klasse I: Alminnelig livsforsikring, herunder kollektiv pensjonsforsikring,

  • klasse III: Livsforsikring med investeringsvalg, herunder kollektiv pensjonsforsikring og kapitaliseringsprodukter i klasse VI,

  • klasse V: Forvaltning av midlene i pensjonskasser og andre pensjonsinnretninger,

  • klasse VI: Kapitaliseringsprodukter, dvs. sparekontrakter med utgangspunkt i aktuarielle beregninger, som består av forpliktelser av fastsatt varighet og størrelse. Denne klassen var inntil 1. januar 2001 begrenset til såkalte IPA-avtaler etter forskrift 1997-09-25 nr. 1023. Ved endringsforskrift av 22. desember 2000 nr. 1440 i kraft 1. januar 2001, ble klassen utvidet til også å gjelde ordninger i henhold til innskuddspensjonsloven. (Det ses her bort fra sondringen mellom vanlige livselskaper og fondsforsikringsselskaper).

3.3 Virkeområdet for EU/EØS-direktivene om livsforsikring

3.3.1 De norske lovreglene

De norske lovreglene med tilhørende klasseforskrift ligger godt innenfor rammene i EU’s første livdirektiv 79/267/EØF som er en del av EØS-avtalen. I direktivets art. 1 er det fastsatt hvilke typer av virksomhet som omfattes av direktivet. Der angis samtidig de hovedtyper av virksomhet et livsforsikringsselskap kan drive. Bestemmelsene i art. 1 suppleres av et vedlegg til direktivet som angir klasseinndelingen. De øvrige livdirektiver har samme virkeområde.

Etter direktivet art. 8 nr. 1 bokstav b) er det et vilkår for konsesjon som livselskap at foretaket skal “begrense sin forretningsvirksomhet til virksomhetene nevnt i dette direktiv og virksomhet som følger direkte av dette, og “ utelukker all annen næringsvirksomhet.” (Bestemmelsen er ikke endret ved tredje livdirektiv 92/96/EØF art. 5). Det sentrale i bestemmelsen som antas begrunnet i soliditetshensyn, er at et livselskap er avskåret fra å drive “annen næringsvirksomhet”, men direktivet angir ikke nærmere hvordan grensene her skal trekkes.

Direktivet art. 1 inneholder blant annet følgende bestemmelser (kommisjonens merknader er satt i parentes):

  1. “Disse forsikringstypene når de er basert på kontrakt:

    1. livsforsikring, dvs. den forsikringsklasse som spesielt omfatter forsikring med utbetaling bare ved en oppnådd fastsatt alder, forsikring med utbetaling bare ved dødsfall, forsikring med utbetaling ved en oppnådd alder eller tidligere dødsfall … (engelsk tekst: “the class of insurance which comprises, in particular, assurance on survival to a stipulated age only, assurance on death only, assurance on survival to a stipulated age or on earlier death, …”),

    2. livrente,

    3. tilleggsforsikring … (blant annet uføredekning),…

    4. …,

  2. De former for virksomhet som er nevnt nedenfor når de er basert på kontrakt, og er underlagt tilsyn av de forvaltningsmyndigheter som har ansvar for tilsynet med privatforsikring (endret ved tredje livdirektiv art. 2 nr. 2):

    1. …,

    2. kapitaliseringsvirksomhet med utgangspunkt i aktuarielle beregninger, som består av (bedre oversettelse: “innebærer”) forpliktelser av fastsatt varighet og størrelse, mot innbetaling (bedre oversettelse: “på forhånd fastsatt innbetaling”) av engangsbeløp eller terminpremier,

    3. forvaltning av kollektive pensjonsmidler, (management of group pension funds) …,

    4. former for virksomhet som nevnt i bokstav c) når de er knyttet til en forsikring som enten omfatter bevaring av kapitalen eller utbetaling av en minsterente, …”

Direktivets vedlegg om forsikringsklasser omfatter blant annet:

“I. Forsikringen nevnt i artikkel 1 nr. 1 bokstav a), b) og c) med unntak av forsikringene som nevnt i … III

III. Forsikringen nevnt i artikkel 1 nr. 1 bokstav a) og b), som er knyttet til investeringsfond

VI. Oppsparingsvirksomhet nevnt i artikkel 1 nr. 2 bokstav b)

VII. Forvaltning av kollektive pensjonsmidler, nevnt i artikkel 1 nr. 2 bokstav c) og d)”.

Som medlem av EØS er Norge forpliktet til å gjennomføre EU’s første livdirektiv. Dette betyr at et norsk livselskap bare kan drive virksomhet som omfattes av direktivet, herunder tilknyttet virksomhet. Norge kan i og for seg gjennom konsesjonstildelingen trekke en snevrere ramme for de enkelte livselskapers virksomhet. Ved en finlesning av klasseforskriften kan en også se at dette faktisk er gjort i enkelte henseender, blant annet når det gjelder kapitaliseringsprodukter. I forbindelse med utarbeidelsen av lov om innskuddspensjon ble det forutsatt at klasseforskriften endres på dette punkt. Det vises til endringsforskrift av 22. desember 2000 nr. 1440 (i kraft 1. januar 2001).

3.3.2 Nærmere om virksomhetsavgrensingen i EU-direktivet

Angivelsen av virksomhetsområder i EU-direktivet art. 1 er delt opp i to grupper. Den første gruppen som er omhandlet i art. 1 nr. l dekker de egentlige livsforsikringskontrakter. Kravene er der at det skal foreligge en “kontrakt” og at den skal gjelde “livsforsikring”, “livrente” eller tilleggsforsikringer.

Direktivet inneholder overhodet ingen definisjon av forsikringsbegrepet. Det gir likevel en klar indikasjon på hva “livsforsikring” er ved å si at forpliktelsene gjelder:

  • utbetaling bare ved overlevelse til en oppnådd fastsatt alder,

  • utbetaling bare ved dødsfall,

  • utbetaling ved overlevelse til en oppnådd fastsatt alder eller tidligere dødsfall.

Det korte ordet “bare” i det første strekpunktet angir motsetningsvis at det etter kontrakten ikke skal foretas noen utbetaling dersom den fastsatte alder ikke oppnås p.g.a. tidligere død. Dette innebærer at det må være knyttet “overlevelsesrisiko” til utbetalingsplikten. Tilsvarende angir annet strekpunkt at utbetaling “bare” skal foretas ved dødsfall og dermed motsetningsvis at utbetalingsplikt ikke foreligger dersom dødsfallet ikke inntrer i forsikringsperioden. Dette innebærer at det er knyttet “dødsrisiko” til utbetalingsplikten. Det tredje strekpunktet inneholder ikke ordet “bare” og angir heller ikke på annen måte at “oppnådd alder” eller “tidligere dødsfall” er de eneste begivenheter som utløser utbetalingsplikt. Det er imidlertid naturlig å tolke dette strekpunkt slik hvis det skal bli sammenheng med den øvrige teksten.

I forhold til kollektive pensjonsordninger vil det være dette tredje alternativ som er relevant, både ved foretakspensjon og innskuddspensjon. Etter lov om innskuddspensjon vil pensjonsordningen gi to typer av utbetalinger, dvs. utbetaling av alderspensjon ved oppnådd pensjonsalder, og utbetaling av pensjon til etterlatt barn eller ektefelle i tilfelle av død før pensjonsalderen, eventuelt utbetaling til dødsboet når ingen etterlatte finnes. En pensjonsordning med innskuddspensjon vil – hvis en ser medlemsmassen under ett – omfatte subsidiært sikrede av omtrent samme omfang som ved foretakspensjon, men selve ytelsen til etterlatte kan bli bestemt på annen måte.

En bør i denne sammenheng merke at direktivet art. l nr. l ikke stiller noe krav til hvilket beløp som skal utbetales eller til forhåndsfastsettelse av beløpet. I samsvar med dette viser klasse III i vedlegget til direktivet at både “livsforsikring” og “livrente” kan knyttes sammen med “investeringsfond”, dvs. slik at en ordning med investeringsvalg vil bli bestemmende for hvilket beløp som skal utbetales når utbetalingstidspunktet inntrer.

Den andre gruppen av kontrakter og virksomheter som omfattes av direktivet er oppregnet i art. 1 nr. 2. Vilkårene her:

  • virksomheten må baseres på kontrakter,

  • virksomheten må være underlagt tilsyn av den myndighet som fører tilsyn med privatforsikring,

  • virksomheten må omfatte kapitaliseringsvirksomhet basert på aktuarberegninger med forhåndsfastsatt innbetaling av kapital og forhåndsfastsatte utbetalingsplikter, og

  • forvaltning av kollektive pensjonsmidler eller av kapital knyttet til forsikring som enten omfatter bevaring av kapitalen eller utbetaling av minsterente.

De to siste strekpunktene må sees i sammenheng med klasse VI og VII i vedlegget til direktivet, hvor slik virksomhet betegnes som henholdsvis oppsparingsvirksomhet og forvaltning av kollektive pensjonsmidler.

3.3.3 Særlig om kapitaliseringsvirksomhet

De relevante bestemmelser om kapitaliseringsvirksomhet (oppsparingsvirksomhet) i direktivet er ikke utpreget klart utformet, men det ligger nær å tolke henvisningene til “aktuarielle beregninger”,(jf. “bevaring av kapitalen” og “utbetaling av en minsterente”) slik at livselskapet må ha overtatt en eller annen form for rente- eller investeringsrisiko ved de kontrakter det gjelder.

Det sentrale i et kapitaliseringsprodukt har etter vanlig oppfatning vært at det gjelder en kontraktsfastsatt ytelse som forfaller på et angitt tidspunkt. Dette innebærer at selskapet må beregne størrelsen på ytelsen og premiens størrelse med utgangspunkt i perioden frem til forfall og forventet avkastning ved forvaltningen av innbetalte premier. Hvilket avkastningsnivå (beregningsrente) som her legges til grunn, er det i utgangspunktet opp til selskapet å avgjøre, men det er ytelsens størrelse og premienivået – ikke beregnet avkastningsnivå – som er kontraktsfestet eller garantert, se Vedlegg 6 i NOU 2000: 9 s. 299 og s. 306.

Det avkastningsnivå (beregningsrente) et selskap benytter ved beregning av kontraktsfastsatt ytelse og premie, blir vanligvis sett på som en form for årlig rentegaranti fra selskapets side, ofte også kalt årlig avkastningsgaranti. Dette har sammenheng med prinsippet om at et selskap til enhver tid skal ha avsetninger i forsikringsfondet som motsvarer nåverdien av forpliktelsen etter kontrakten (nedenfor i kapittel 9). Uavhengig av oppnådd avkastning ved kapitalforvaltningen må derfor avsetningen styrkes med sparedelen av innbetalt premie og et beløp som tilsvarer det forventede avkastningsnivå som er lagt til grunn ved beregningene av ytelsen og premien. Ellers vil den samlede avsetning bli for liten i forhold til nåverdien av selskapets forpliktelse.

Begrepet årlig rentegaranti (avkastningsgaranti) dekker i denne sammenheng således ikke noen uttrykkelig avkastningsgaranti, og er derfor bare meningsfylt som et uttrykk for plikten til hvert år å foreta slik avsetning til forsikringsfondet, jf. lov om forsikringsvirksomhet § 8-2. Det er en vanlig oppfatning hos oss at nåverdien av forpliktelsen og dermed avsetningskravet skal beregnes ut fra den beregningsrente som ligger til grunn for den enkelte kontrakt, og dette gjelder uavhengig av om den rentesats som er benyttet er 3 prosent eller 0 prosent. En annen sak er at faktisk meravkastning ut over beregningsrenten normalt vil gi rett til overskudd, jf. lovens § 8-1.

Det som her er sagt innebærer at spørsmål om “årlig rentegaranti” (avkastningsgaranti) ved kapitaliseringsprodukter ikke må forveksles med spørsmål om utformingen av særskilte avkastningsgarantier ved kontrakter tilknyttet egne investeringsporteføljer med investeringsvalg. Etter de nye pensjonslovene kan slike garantier knyttes til porteføljer med investeringsvalg uavhengig av hvilken type pensjonsordning det gjelder. Det er imidlertid i lovgivningen ikke stilt særlige krav til utformingen når det gjelder varighet eller nivå på slike garantier. Det er imidlertid fastsatt at det skal kreves særskilt vederlag for garantien, og vederlagets størrelse vil avhenge av utformingen. Både i forhold til garantiens varighet og nivå vil for øvrig mange forhold kunne spille inn, for eksempel hvordan rammene for investeringsvalget er fastsatt.

Praktisk sett vil synspunktene foran bety at selskapet ved slike kontrakter som regel må påta seg risikoen for at forvaltning av mottatt sparekapital i det minste gir et null-resultat over en viss tidsperiode (bevaring av kapitalen), dvs. frem til utbetalingstidspunktet, jf. Ot.prp. nr. 42 (2000-2001) s. 10. I hvilken utstrekning dette også vil gjelde fullt ut for pensjonsordninger med innskuddspensjon, behandles nedenfor i avsnitt 3.5.

3.3.4 Kontraktsperioden ved kapitaliseringsprodukter

Direktivet art. 1 nr. 2 stiller ikke krav til lengden av den tidsperiode et kapitaliseringsprodukt skal dekke, dvs. perioden fra inngåelsen av kontrakten til forfallstidspunktet. Det gjelder altså ikke noe minstekrav til lengden av den periode selskapets finansielle risiko må knytte seg til. Ut fra henvisningen til aktuarielle beregninger kan man neppe utlede spesielle krav til beregningsperiodens lengde. For kapitaliseringsprodukter gjelder bare at forpliktelsen må være av “fastsatt varighet og størrelse”, og dette kan i og for seg forstås slik at det er forfallstidspunktet fastsatt i kontrakten som bestemmer beregningsperiodens lengde. Dette tidspunkt kan ved ulike typer av kapitaliseringsprodukter fastsettes vilkårlig ut fra markedsmessige eller andre vurderinger, for eksempel til et antall år fra kontraktstidspunktet. Kontraktsperioden må imidlertid ha en slik varighet at den finansielle risiko vil være reell.

Ved kollektiv pensjonsforsikring vil det i forhold til pensjonsordningens midler kunne dreie seg om både åremål og om fortløpende perioder, for eksempel basert på suksessiv fornyelse hvert femte år. Det må her tas hensyn til at også pensjonsordninger med innskuddspensjon er et sammensatt og løpende rettsforhold uten bestemt kontraktsperiode. Noen utbetaling kan overhodet ikke foretas før ved nådd pensjonsalder eller ved tidligere død. Pensjonsalder vil således ikke kunne benyttes ved kollektiv forvaltning av pensjonsordningens midler fordi medlemmenes pensjonsalder vil kunne inntre på høyst forskjellige tidspunkt. Perioden må derfor fastsettes under ett for hele ordningen. Et annet forhold er at lovgivningen om kollektive pensjonsordninger med skattefordel stenger for utbetaling av alderspensjon til de enkelte arbeidstakere før nådd pensjonsalder. Benyttes det kortere kapitaliseringsperiode uten ytterligere påbygning, må derfor de enkelte medlemmers andel av pensjonsordningens midler til enhver tid forbli i selskapet til fortsatt forvaltning i tiden frem til pensjonsalderen.

I Ot.prp. nr. 42 (2000-2001) s. 10 har departementet generelt sluttet seg til synspunktene ovenfor, jf. også Innst. O. nr. 85 (2000-2001) s. 7.

3.4 Pensjonsordninger med innskuddspensjon

Pensjonsordninger med innskuddspensjon opprettet i henhold til lov om innskuddspensjon har sitt grunnlag i kollektivkontrakten mellom bedriften og selskapet. Det er den virksomhet slike pensjonsordninger utgjør som må ligge innenfor de rammer (inklusive “tilknyttet” virksomhet) som følger av EU-direktivet (se foran i avsnitt 3.3) dersom de skal kunne opprettes i livselskaper. Innebærer pensjonsordning med innskuddspensjon slike forpliktelser for selskapet i forhold til bedriften som forsikringstaker og for øvrig til de forsikrede at dette er tilfellet?

Hovedelementene i slike pensjonsordninger er:

  • bedriften innbetaler fastsatte årlige innskudd til selskapet, eventuelt minsteinnskudd dersom det åpnes for årlige variasjoner av innskuddsnivået,

  • akkumulerte innskudd sammen med avkastningen frem til nådd pensjonsalder eller tidligere død utgjør det enkelte medlems pensjonskapital, men pensjonsordningens midler omfatter pensjonskapitalen for samtlige medlemmer til enhver tid,

  • pensjonskapitalen kan bare disponeres og anvendes som fastsatt i loven,

  • pensjonskapitalen kan bare benyttes til alderspensjon ved nådd pensjonsalder eller, ved medlemmets død, til pensjon til etterlatt barn eller ektefelle, eventuelt utbetaling av ubenyttede beløp til dødsboet.

Etter lov om innskuddspensjon §§ 7-2 til 7-4 kan utbetaling bare finne sted dersom medlemmet har oppnådd pensjonsalder eller som følge av medlemmets tidligere død. Ordningen er følgende:

  • dersom en forsikret dør før oppnådd pensjonsalder, skal pensjonskapitalen ved dødsfallet anvendes til pensjon til barn og i tilfelle ektefelle, likevel slik at overskytende beløp går til dødsboet (lovens § 7-4). Selskapets utbetalingsforpliktelse er således ikke betinget av at medlemmet selv når pensjonsalderen. Dette betyr at forpliktelsen er uavhengig av overlevelsesrisiko knyttet til medlemmet, samtidig som det også betyr at utbetalingsplikten overfor de subsidiært sikrede utløses når medlemmet dør,

  • dersom en forsikret når pensjonsalderen, skal den institusjon hvor pensjonsordningen er opprettet, utstede pensjonskapitalbevis med rett til straks begynnende alderspensjon. Det vil være opp til alderspensjonisten selv å bestemme – innenfor de rammer loven trekker opp – hvordan alderspensjonen skal sikres, med mindre regelverket for pensjonsordningen fastsetter hvordan dette skal gjøres, jf. lovens § 7-2,

  • pensjonskapitalen skal ved oppnådd pensjonsalder i alle tilfelle benyttes til å sikre den forsikrede årlige pensjonsytelser i minst 10 år. Dette kan etter lovens § 7-3 gjøres enten ved at pensjonskapitalen ved pensjonsalderen benyttes som engangspremie for pensjonsforsikring på vanlige vilkår, eller ved at pensjonskapitalen utbetales i årlige rater. I sistnevnte tilfelle skal likevel den kapital som gjenstår hvis den forsikrede dør i utbetalingsperioden før hele pensjonskapitalen er utbetalt, disponeres etter reglene i lovens § 7-4. Praktisk sett vil resten da normalt gå til ektefellepensjon m.v. eller, når det ikke foreligger noen som er berettiget til slik pensjon, til dødsboet.

Dette opplegget innebærer at utbetalingsplikten under alternativet pensjonsforsikring i tiden etter nådd pensjonsalder vil være tilknyttet både overlevelsesrisiko og dødsrisiko. Det innebærer imidlertid også at utbetalingsplikten under det annet alternativ i hovedsak ikke vil variere med om den forsikrede dør eller ikke, men det er likevel dødsfallet som i tilfelle medfører utbetalingsplikt overfor de subsidiært sikrede. De subsidiært sikrede har en selvstendig rett til utbetaling som følge av dødsfallet, og denne retten er uavhengig av den ytterligere subsidiære rett til utbetaling som tilkommer dødsboet.

Ved vurderingen av om pensjonsordninger med innskuddspensjon ligger innenfor virksomhetsområdet i EU-direktivet art. 1 nr. 1 eller 2, kan en ta utgangspunkt i bestemmelsene om:

  • kapitaliseringsvirksomhet eller oppsparingsvirksomhet, eller

  • livsforsikring med utbetaling knyttet til oppnådd alder eller dødsfall.

I tillegg kommer spørsmålet om en pensjonsordning med innskuddspensjon har så vidt mange fellestrekk med andre typer av kollektive pensjonsordninger i livselskapene og så få avvik eller særtrekk, at virksomheten knyttet til pensjonsordninger med innskuddspensjon samlet sett ikke kan sies å utgjøre “annen næringsvirksomhet” i forhold til EU/EØS første livdirektiv art. 8 nr. 1 bokstav b) eller “forsikringsfremmed” virksomhet.

3.5 Pensjonsordninger med innskuddspensjon som kapitaliseringsprodukt

I forhold til reglene om kapitaliseringsvirksomhet er hovedspørsmålet om et livselskap ved å inngå kontrakt om pensjonsordning med innskuddspensjon har påtatt seg risiko i tilknytning til bevaring av kapitalen knyttet til pensjonsordningen eller avkastningen ved forvaltningen av pensjonsordningens midler (foran i avsnitt 3.3). Etter endringsloven av 15. juni 2001 nr. 40 inneholder nå innskuddspensjonslovens kapittel 3 om kapitalforvaltningen tre alternativer.

Det første alternativ er kollektiv kapitalforvaltning i selskapets regi i samsvar med de alminnelige regler om kapitalforvaltning i livselskaper (innskuddspensjonsloven § 3-2). Dette alternativ forutsetter at selskapet for slike pensjonsordninger benytter beregningsrente og overskuddsregler tilsvarende det som gjelder for selskapets øvrige virksomhet. Dette betyr at pensjonsordningens midler hvert år skal oppskrives med avkastning tilsvarende beregningsrenten og i tilfelle tilføres overskudd (foran i avsnitt 3.3.3). Det kan neppe være tvil om at slike pensjonsordninger – uavhengig av andre forhold – vil innebære kapitaliseringsvirksomhet som omfattes av EU-direktivet art. 1 nr. 2 bokstav b) og som livselskaper kan drive.

Det annet alternativ vil være pensjonsordning med innskuddspensjon og individuelle konti med investeringsvalg for de enkelte arbeidstakere (lovens § 3-3). Livselskapet har da prinsipielt ingen risiko knyttet til resultatet av forvaltningen av pensjonsordningens midler, med mindre selskapet påtar seg avkastningsgaranti i en eller annen form etter avtale med kontohaveren. Det samme vil være tilfellet under det tredje alternativ med forvaltning av pensjonsordningens midler etter kollektivt investeringsvalg for bedriften etter de nye bestemmelsene i lovens § 3-2a.

Pensjonsordninger med slike investeringsvalg vil utvilsomt være et kapitaliseringsprodukt omfattet av EU-direktivet dersom livselskapet for fastsatte perioder påtar seg avkastningsrisiko eller at kapitalen bevares (såkalt 0-garanti). Har bedriften kollektivt investeringsvalg, vil slike avkastningsgarantier gjelde pensjonsordningens midler i sin helhet til enhver tid. I pensjonsordninger med særskilte pensjonskonti for de enkelte arbeidstakere, kan bildet bli mer variert. Det kan neppe ventes at alle arbeidstakerne velger samme løsning når det gjelder avkastningsgaranti for sin konto. Variasjoner i så måte kan neppe bli avgjørende for om bedriftens pensjonsordning omfattes av EU-direktivet eller ikke. I forhold til en og samme pensjonsordning må det være bedriftens handlemåte og ikke de enkelte medlemmers disposisjoner som må bli avgjørende for den rettslige vurdering.

I Ot.prp. nr. 42 (2000-2001) drøfter Finansdepartementet om EU-direktivet må tolkes slik at det gjelder et ubetinget minstekrav om 0-garanti også for pensjonsordninger med innskuddspensjon. Det kan etter departementets syn være tvilsomt om det generelt vil være tilstrekkelig å benytte en negativ rente som målestokk, og i proposisjonen antas det at dette i tilfelle må bero på en konkret vurdering. I Innst. O. nr. 85 (2000-2001) s. 7 slutter flertallet i finanskomiteen seg til dette syn, og anfører at det på dette området bør føres en liberal praksis.

Banklovkommisjonen vil for egen del peke på at direktivet art. 1 etter sin ordlyd ikke selv stiller krav om bruk av beregningsrente eller noen bestemt beregningsrente. Videre bør det ved den konkrete vurdering legges vekt på at pensjonsordninger med innskuddspensjon lar seg vel innpasse i et av livselskapenes tradisjonelle virksomhetsområder. Virksomheten innebærer ikke noen trussel mot selskapenes soliditet. Videre tilsier ressurshensyn og andre samfunnshensyn at den ekspertise og erfaring når det gjelder håndtering av pensjonsordninger som over tid er bygget opp i norske livsforsikringsselskaper, bør kunne overføres og tas i bruk av livselskapene også når det gjelder de nye pensjonsordningene basert på innskuddspensjon. Alternativene vil være enten å bygge opp ny kompetanse i så måte utenfor livselskapene, eller at livselskapene bare tillegges rollen som underleverandører av slike tjenester til andre typer av institusjoner. Det er vanskelig å se noen reell begrunnelse for å legge opp til slike løsninger.

I Innst. O. nr. 85 (2000-2001) s. 8 vises det videre til at land som Storbritannia, Irland og Luxembourg åpner for at livsforsikringsselskaper kan forvalte pensjonsordninger uten at det stilles vilkår om avkastningsgaranti til forvaltningen. Disse landenes tolkninger av EU-regelverket synes å være godt tilpasset målet om likeverdige konkurransebetingelser mellom ulike typer av finansinstitusjoner, både innenlandske og utenlandske. Etter komiteflertallets syn må målet være at “norske livsforsikringsselskaper ikke har dårligere muligheter til å forvalte pensjonskapital for produkter uten rentegaranti regulert i innskuddspensjonsloven enn konkurrenter som opererer fra ett av de ovenfor nevnte EU-land” og andre typer av institusjoner som opererer i innskuddspensjonsmarkedet.

En bør derfor nå få en avklaring av om andre EU-land tolker direktivets bestemmelser på annen måte enn disse tre landene, og om dette i tilfelle innebærer at det foreligger en bred oppfatning innenfor EU når det gjelder tolkingen av direktivene, som stenger for den tolkingslinje som disse tre landene har lagt seg på. Med mindre det skulle foreligge en slik alminnelig oppfatning innenfor EU, bør pensjonsordninger med innskuddspensjon uten avkastningsgaranti også kunne drives av norske livsforsikringsselskaper. Det er vanskelig å se at det foreligger reelle hensyn som skulle tilsi en mer restriktiv holdning fra norsk side enn den EU-landene selv legger til grunn ved tolkingen av sine direktiver. I virkeligheten har slike pensjonsordninger så meget til felles med andre typer av pensjonsordninger at de uten problemer lar seg innpasse i kollektivvirksomheten i livselskapene. Regelverket i det lovutkast Banklovkommisjonen legger frem i denne utredningen, forutsetter en slik løsning.

3.6 Pensjonsordning med innskuddspensjon som livprodukt

3.6.1 Pensjonsordninger med innskuddspensjon og investeringsvalg i forhold til EU-direktivet?

Kan pensjonsordninger med innskuddspensjon og investeringsvalg for bedriften eller de enkelte arbeidstakere anses som livsforsikring i forhold til EU-direktivet? Som det fremgår foran i avsnitt 3.5, vil dette spørsmålet ikke være av betydning i tilfelle hvor pensjonsordningens midler skal forvaltes i henhold til de alminnelige regler om kapitalforvaltning i livselskaper, eller når livselskapet særskilt påtar seg avkastningsrisiko eller bevaring av kapitalen. Det samme gjelder dersom EU-direktivet må tolkes slik at det også åpner for pensjonsordninger med innskuddspensjon uten avkastningsgaranti (foran i avsnitt 3.5). Da vil slike pensjonsordninger i alle tilfelle omfattes av direktivet og ikke kunne betraktes som “annen næringsvirksomhet” i strid med konsesjonskravene i direktivet art. 8 nr. 1 bokstav b).

Til tross for dette kan det være grunn til å behandle spørsmålet om pensjonsordninger med innskuddspensjon også for øvrig i tilstrekkelig grad tilfredsstiller kravene i direktivet art. 1 nr. l vedrørende kollektiv pensjonsforsikring som livprodukt. Avviker disse pensjonsordningene så meget fra andre typer av pensjonsordninger når det gjelder innslag av risiko knyttet til person at de vurdert ut fra en slik målestokk må karakteriseres som “annen næringsvirksomhet”? Inneholder pensjonsordninger med innskuddspensjon et tilstrekkelig innslag av virksomhet som inngår i tradisjonell kollektiv livsforsikring til at dette ikke vil være tilfellet?

Først må det minnes om at det forhold at de beløp livselskapet skal utbetale til de forsikrede og i tilfelle subsidiært forsikrede, ikke er forhåndsfastsatt, ikke har noen betydning for forholdet til direktivet art. 1 nr. l. Vedlegget til direktivet betrakter livsforsikring eller livrente med investeringsvalg som en egen forsikringsklasse. Selskapets utbetalingsplikt må nødvendigvis da kunne variere med resultatet av investeringsvalget. Spørsmålet blir derfor om slike pensjonsordninger for øvrig har tilstrekkelige livsforsikringselementer.

Som redegjort for foran i avsnitt 3.4, kan utbetaling fra selskapets side bare skje i samsvar med bestemmelsene i innskuddspensjonsloven (lovens § 2-l tredje ledd). Dette innebærer at utbetaling bare kan skje enten ved overlevelse til “en oppnådd fastsatt alder” (pensjonsalderen), jf. lovens §§ 7-2 og 7-3, eller ved tidligere død (lovens § 7-4) slik det heter i direktivet art. 1 nr. 1 bokstav a).

La oss først se på de tilfeller hvor arbeidstakere dør før oppnådd pensjonsalder. I så fall skal deres andel av pensjonskapitalen ved dødsfallet benyttes til pensjon til barn og i tilfelle etterlatt ektefelle m.v., men eventuelt overskytende beløp skal utbetales til dødsboet. Praktisk sett vil en slik ordning med subsidiært forsikrede ikke adskille seg vesentlig fra hva som vil bli tilfellet ved vanlig foretakspensjon dersom arbeidstakerne dør før nådd pensjonsalder. Det er mulig at ytelsesnivået i enkelte tilfelle kan bli liggende noe høyere enn ved etterlattepensjoner etter ordninger med foretakspensjon, og ved foretakspensjon vil det heller ikke være aktuelt med utbetaling til dødsboet dersom ingen har rett til etterlattepensjon. Er dette med utbetaling til dødsbo i siste omgang i stedet for at selskapets forpliktelse helt bortfaller og pensjonskapitalen ikke inngår i såkalt “dødlighetsarv”, en prinsipielt avgjørende forskjell?

Spørsmålet kan ikke vurderes isolert i forhold til de enkelte arbeidstakere, men må sees i forhold til hele pensjonsordningen og hele medlemsmassen over tid. Det er selve pensjonsordningen og den samlede virksomhet den utgjør, som må danne utgangspunktet for vurderingen av virksomhetsbegrensningenes rekkevidde. I forhold til medlemsmassen sett under ett, og dermed i forhold til bedriften som forsikringstaker, vil således ordningen med subsidiært sikrede vise seg å være en realitet. At det deretter ikke foreligger “dødlighetsarv”, vil ha betydning for ytelsesnivået, men vil ved innskuddspensjon ikke ha betydning for bedriftens rettigheter og plikter eller selskapets samlede forpliktelser. For bedrift og medlemmer vil pensjonsordning med innskuddspensjon i hovedsak fylle de samme funksjoner som andre kollektive pensjonsordninger.

For øvrig bør det merkes at en pensjonsordning med innskuddspensjon også kan omfatte uføre- og etterlattedekninger i samsvar med de regler som gjelder for slike dekninger ved foretakspensjon (innskuddspensjonsloven § 2-4) eller med uføre- og etterlattedekninger uten spareelement (Ot. prp. nr. 20 (2000-2001) s. 25, nedenfor i avsnitt 6.3). I så fall skal regelverket for pensjonsordningen inneholde de nødvendige bestemmelser om dette (lovens § 2-5 annet ledd). I forhold til EU-direktivet art. l nr. l kan etterlattedekninger sees på både som livsforsikring som utbetales ved død, og som tilleggsforsikringer til annen livsforsikring. Skulle man legge til grunn at alderspensjonsdelen av en pensjonsordning ligger utenfor rammene for livselskapers virksomhet, ville kanskje heller ikke slike uføre- og etterlattedekninger kunne sikres som “tilleggsforsikring” i livselskap. Et slikt tolkingsresultat vil ha så alvorlige praktiske ulemper for utviklingen av kollektive pensjonsordninger at det alene av den grunn må avvises når annet ikke er uttrykkelig sagt i det relevante regelverk.

Når det dernest gjelder tilfeller hvor arbeidstakerne lever til fastsatt pensjonsalder, skal det utstedes pensjonskapitalbevis med rett til straks begynnende pensjon etter lovens § 7-2. Lovens § 7-3 åpner her for to alternativer, enten at pensjonsytelsene sikres ved pensjonsforsikring eller at pensjonsytelser basert på pensjonskapitalens størrelse utporsjoneres i årlige rater av en viss størrelse. I førstnevnte tilfelle vil det isolert sett dreie seg om vanlig pensjonsforsikring, i annet tilfelle vil det isolert sett også kunne dreie seg om et kapitaliseringsprodukt avhengig av forvaltningen av pensjonskapitalen under utbetalingsperioden. For øvrig bør det merkes at lovens § 7-4 om subsidiært forsikrede også kommer til anvendelse dersom pensjonisten dør før pensjonsbeviskapitalen er “brukt opp”.

Heller ikke i forhold til situasjonen når arbeidstakere lever til fastsatt pensjonsalder, vil det være riktig å vurdere spørsmålet om pensjonsordningen omfattes av direktivet ut fra den enkelte arbeidstakers stilling. En må regne med at det innenfor en pensjonsordnings gruppe av pensjonister, vil være noen som vil:

  • benytte pensjonskapitalen til pensjonsforsikring av minst 10 års varighet,

  • benytte pensjonskapitalen til årlige utbetalinger i rater over minst l0 år, med subsidiær utbetaling til etterlatte/dødsbo ved død etter lovens § 7-4,

  • flytte pensjonskapitalen til annen institusjon med etterfølgende valg av utbetalingsordning.

Hvordan dette håndteres av de enkelte pensjonister, kan neppe være avgjørende i forhold til bedriften og selskapet for om pensjonsordningen i sin helhet skal omfattes av EU-direktivet eller ikke. Det avgjørende må være at både selskap og bedrift må vente at konvertering til pensjonsforsikring vil bli en realitet for medlemmer av pensjonsordningen. Ved vurderingen av om slike pensjonsordninger innebærer virksomhet fra selskapets side som ikke omfattes av EU-direktivet, vil det samlede bilde av pensjonsordningen som en løpende kollektivordning måtte danne utgangspunkt for vurderingen. En pensjonsordning er etablert ved en kollektivkontrakt mellom bedrift og selskap, ikke ved en gruppe av enkeltkontrakter mellom selskap og de enkelte arbeidstakerne. Dette viser seg blant annet på den måte at selv i innskuddsordninger med særskilt pensjonskonto for hver arbeidstaker, vil det i relasjon til flytteregler være spørsmål om å flytte hele pensjonsordningen – ikke enkelte konti (innskuddspensjonsloven § 3-3 tredje ledd som viser til § 8-5).

Det er etter dette naturlig å konkludere at pensjonsordninger med innskuddspensjon på samme måte som andre kollektive pensjonsordninger vil omfattes av den virksomhet livselskaper kan drive etter EU-direktivet og ikke rammes av virksomhetsbegrensningene i direktivet art. 8 nr. l bokstav b). I den utstrekning slike pensjonsordninger også innebærer enkelte elementer som isolert sett har en slik karakter at de enkeltvis ligger utenfor annen kollektiv livsforsikringsvirksomhet, vil det ha betydning at de inngår i en pensjonsordning som også omfatter livsforsikringselementer og andre former for virksomhet som tradisjonelt inngår i livselskapenes virksomhet knyttet til kollektive pensjonsordninger. Både forsikringsvirksomhetsloven § 7-1 og EU-direktivet art. 8 nr. l bokstav b) tillater imidlertid at livselskaper inkluderer slike elementer i sin virksomhet når det dreier seg om virksomhet som “følger av” eller har naturlig sammenheng med livsforsikringsvirksomhet. Det er “annen næringsvirksomhet” forbudet i art. 8 nr. l bokstav b retter seg mot. De former for kollektiv pensjonsordning som omhandles i lov om innskuddspensjon avviker ikke så meget fra andre typer av kollektive pensjonsordninger at de rammes av dette forbudet.

3.6.2 Bestemmelser i regelverket om pensjonsutbetalingen

Det er tidligere nevnt at utbetaling av alderspensjon etter innskuddspensjonsloven § 7-3 kan skje via pensjonsforsikring eller ved utporsjonering av pensjonskapitalen i årlige rater i henhold til spareavtale. Dersom regelverket ikke angir hvilken fremgangsmåte som skal benyttes, vil det være opp til den enkelte pensjonist å bestemme hvilket alternativ som skal benyttes. Som nevnt ovenfor må en regne med at pensjonistene i så fall vil kunne treffe forskjellige valg. Det er imidlertid ikke tvilsomt at regelverket for pensjonsordningen kan ha bestemmelser på dette området, og i så fall vil arbeidstakernes rettigheter være fastlagt der (jf. lovens § 2-5 første ledd).

Under Stortingets behandling av lovforslaget ble det i lovens § 7-3 første ledd tilføyet en bestemmelse om at det “I regelverket kan fastsettes at alderspensjon i utbetalingsperioden er garantert av institusjonen i form av en pensjonsforsikring.” Det fremgår av Finanskomiteens innstilling at bestemmelsen nok i første rekke er beregnet på tilfelle hvor pensjonsordningen er etablert i livselskap (fondsforsikringsselskap), men det er selvsagt ikke noe til hinder for at regelverket i en pensjonsordning etablert i annen institusjon også inneholder en slik bestemmelse. Bestemmelsen kan heller ikke leses motsetningsvis slik at det for eksempel ikke skulle kunne fastsettes at medlemmets pensjonskapitalbevis skal konverteres til pensjonsforsikring, slik lovens § 7-3 første ledd bokstav b) uttrykker det. Heller ikke stenger loven for en bestemmelse i regelverket som velger det annet alternativ i § 7-3 første ledd bokstav a).

Hvis det inntas bestemmelser i regelverket om at medlemmenes pensjonskapitalbevis skal konverteres til pensjonsforsikring eller i utbetalingsperioden være garantert i form av pensjonsforsikring, underbygger selvsagt dette ytterligere pensjonsordningens livsforsikringskarakter. I forhold til den enkelte vil bare selve utbetalingsperioden være dekket, men ved død før pensjonsalder vil pensjon til etterlatte ofte bli resultatet.

Det er klart nok at slik pensjonsforsikring bare kan dekkes i livsforsikringsselskap. Dette utelukker på den annen side ikke blant annet:

  • at den enkelte pensjonist selv flytter sin pensjonskapital til et selskap etter eget valg, og det uavhengig av om pensjonsordningen er etablert i et livselskap eller i annen institusjon,

  • at andre institusjoner enn livselskaper hvor pensjonsordningen er etablert, kan sørge for nødvendig pensjonsforsikring ved å benytte et livselskap som leverandør.

3.7 Er pensjonsordninger med innskuddspensjon “annen næringsvirksomhet” – en samlet vurdering

Det fremgår flere steder foran at pensjonsordninger med innskuddspensjon må vurderes som et hele sett i forhold til medlemsmassen i en vanlig bedrift som ønsker å sikre sine arbeidstakere til enhver tid og deres etterlatte visse pensjonsrettigheter. Det er en kollektivordning med kontinuitet inntil avvikling. Det fremgår også at det på denne bakgrunn ikke vil være riktig å se slik pensjonsordning som en samling av enkeltkontrakter mellom selskap og arbeidstakerne i bedriften.

På samme måte som i pensjonsordning med foretakspensjon er den enkeltes rettighet avledet av kollektivkontrakten mellom bedriften og selskapet. Om man skulle komme til at enkelte rettigheter som tilkommer en eller flere enkelte arbeidstakere, er av en slik karakter at disse rettighetene ikke kan sikres enkeltvis ved egen kontrakt med livselskap, er dette selvsagt ikke avgjørende i forhold til vurderingen av om livselskapet kan inngå slike kollektivkontrakter med bedriftene. Det beror på om hele pensjonsordningen må sies å utgjøre “annen næringsvirksomhet” i forhold til EU/EØS første livdirektiv art. 8 nr. 1 bokstav b).

Kollektive pensjonsordninger er et tradisjonelt forretningsområde for livselskapene. Det er vanskelig å se at pensjonsordninger med innskuddspensjon adskiller seg så vesentlig fra andre typer av pensjonsordninger at de står i en annen stilling i forhold til de virksomhetsbegrensninger som gjelder for livselskaper. Også slike ordninger har langsiktig kollektiv pensjonssparing til formål. Slike pensjonsordninger vil stille selskapene overfor de samme typer av aktiviteter som andre typer av pensjonsordninger. De former for kapitalforvaltning som pensjonsordninger etter lov om innskuddspensjon medfører, innebærer ikke andre risiki for selskapet enn andre ordninger, og pensjonsordningene vil også få ulike innslag av døds- og overlevelsesrisiki som selskapenes øvrige virksomhet kan medføre. Administrasjon av kollektivordninger er også en viktig del av selskapenes virksomhet.

Disse forhold innebærer at det av hensyn til selskapene og deres soliditet ikke foreligger noe behov for å legge seg på en særlig restriktiv ordfortolkning av bestemmelsene i EU’s livdirektiv. En slik tolking vil i tilfelle også få særlig uheldige virkninger for konkurransen på markedet for kollektive pensjonsordninger fordi den vil reelt stenge livselskapene ute fra deler av markedet og innebære at kollektive pensjonsordninger etter lov om innskuddspensjon i praksis vil bli forbeholdt verdipapirfond og, direkte eller indirekte, banker. Dette vil samfunnsøkonomisk ikke være noen god løsning. Det vil heller ikke være i godt samsvar med de synspunkter som ble avgjørende for Stortingets holdning til kollektive pensjonsordninger med innskuddspensjon. Det siste bidrag fra Stortingets side – Innst. O. nr. 85 (2000-2001) viser dette klart.

Etter dette legger Banklovkommisjonen til grunn at slike pensjonsordninger ikke utgjør “annen næringsvirksomhet” og derfor ikke rammes av virksomhetsbegrensningene for livselskaper.

Medlemmene Løining og Rikheim vil bemerke følgende: Hovedinnholdet i kapittel 3 er en drøftelse av om det etter EØS-reglene som svarer til første livsforsikringsdirektiv vil være adgang til å tillate at forsikringsselskaper tilbyr kollektive pensjonsordninger som inneholder kapitaliseringsprodukter. Innholdet i avsnitt 3.3.3 og 3.3.4 er en klargjøring av visse punkter som også ble behandlet i Ot. prp. nr. 42 (2000 – 2001) som også disse medlemmer er enige i.

Disse medlemmer mener at det i utgangspunktet er de enkeltstående produktene som ytes av et forsikringsselskap som hver for seg må vurderes i forhold til regelverket, og at det ikke vil være avgjørende i hvilken utstrekning et forsikringsselskap eventuelt også tilbyr andre typer produkter innenfor en kollektivpensjonsordning.

Disse medlemmer mener videre at det neppe er grunnlag for å slutte at kapitaliseringsprodukter, fordi de er regulert i lov om innskuddspensjon, vil måtte kunne ytes av forsikringsselskaper. Det er prinsipielt sett fullt mulig at et produkt som blir tillagt skattefordeler etter lov om innskuddspensjon ikke kan ytes av forsikringsselskaper.

På bakgrunn av drøftelsen i Ot. prp. nr. 42 (2000 – 2001) og behandlingen av denne proposisjonen i Stortinget, jf. Innst. O. nr. 85 (2000 – 2001), har Finansdepartementet i brev til Kredittilsynet 23. mai 2001 bedt Kredittilsynet undersøke nærmere om, og i tilfelle i hvilken utstrekning, det etter EUs regelverk kan være adgang for forsikringsselskaper til å forvalte kapital uten at det er knyttet forsikringsrisiko til liv, helse eller avkastning til produktet. Kredittilsynet har fått frist til 3. august 2001.

På denne bakgrunn er disse medlemmer ikke nå beredt til å slutte seg til konklusjonene i avsnitt 3.6 og 3.7 eller til drøftelsene som leder frem til disse konklusjonene.

4 Kollektiv pensjonsforsikring i forandring

4.1 Produktene – fellestrekk og mangfold

4.1.1 Kollektive pensjonsordninger har viktige fellestrekk:

  • forsikringskontrakten etablerer et trepartsforhold, hvor avtalen inngås mellom selskapet og bedriften, mens rettigheter og ytelser i hovedsak tilkommer arbeidstakere som de forsikrede (nedenfor i avsnitt 4.1.2),

  • kostnadene dekkes ved årlig innbetaling fra bedriften av årets premie eller innskudd,

  • selskapets forpliktelser bestemmes på grunnlag av de rettigheter for medlemmene som de innbetalte premier og innskudd til enhver tid gir grunnlag for. Dette utelukker ikke at rettighetene kan bli påvirket av etterfølgende omstendigheter som virker inn på forholdet mellom selskap og bedrift (for eksempel investeringsvalg), eller inntrer etter at medlemskap i pensjonsordningen er avsluttet,

  • pensjonsordningene er fondsbaserte, dvs. selskapets forpliktelser til enhver tid skal nåverdiberegnes og komme til uttrykk i en tilsvarende avsetning i forsikringsfondet som gjeldspost. Avsetningskravet beregnes ut fra selskapets plikter overfor de forsikrede til enhver tid. På aktivasiden skal selskapet til enhver tid ha eiendeler betryggende plassert som minst tilsvarer forsikringsfondet.

Ved kollektiv pensjonsforsikring vil det gjennomgående foreligge et ganske langt tidsrom mellom innbetaling av premier og utbetaling av pensjoner, oftest i området 30-40 år. Dette medfører at det i forhold til livselskapenes økonomi og regnskaper foreligger periodiseringsproblemer av betydelig rekkevidde. Hva skal skje med innbetalte midler i mellomtiden? Kan en være sikker på at midlene er til stede når utbetalingene skal finne sted? Hva skal skje med den avkastning midlene gir mens de forvaltes av selskapet før utbetaling skjer?

Disse problemene er tradisjonelt løst med henblikk på vanlig ytelsesbasert foretakspensjon ved en kombinasjon av fire prinsipper:

  • omfanget av de forpliktelser livsforsikringsselskapet påtar seg mot betaling av en bestemt premie, er fastsatt ut fra størrelsen av premien og den avkastning selskapet med tilstrekkelig grad av sannsynlighet kan regne med å oppnå ved forvaltningen av premiemidlene i perioden fra innbetalingen og til ytelsene skal utbetales. Dette avkastningsnivå bestemmes ved en beregningsrente som selskapet benytter ved premieberegningen,

  • selskapet skal på passivasiden i balansen til enhver tid ha oppført et forsikringsfond – en gjeldspost – som motsvarer beregnet nåverdi av selskapets forsikringsforpliktelser på beregningstidspunktet, jf. forsikringsvirksomhetsloven § 8-2. Ved beregningen tas det hensyn til nåverdien av de fremtidige premieinnbetalinger som knytter seg til forpliktelsene,

  • avsetningene i forsikringsfondet skal hvert år forhøyes i takt med beregnet årlig økning av forsikringsforpliktelsene – i tillegg til det som direkte følger av de innbetalte premier for året – med et beløp som minst tilsvarer det avkastningsnivå som ligger til grunn for fastsettelsen av selskapets premier og forpliktelser (beregningsrenten),

  • selskapet skal på aktivasiden i balansen til enhver tid ha en formuesmasse, inklusive oppnådd avkastning, som minst tilsvarer forsikringsfondets størrelse på beregningstidspunktet, og denne kapitalen skal være plassert i betryggende aktiva i samsvar med de krav og rammer lov- og forskriftsverket om kapitalforvaltningen medfører. Det er dette forhold som – sammen med kravene til forsikringsfondets størrelse – sikrer at pensjonsordningen er fondsbasert.

Avsetningskrav og andre beregninger foretas av selskapet etter gjeldende praksis særskilt for hver enkelt pensjonsordning med utgangspunkt i (1) sammensetningen av medlemsgruppen på det aktuelle tidspunkt, (2) de ytelser og andre rettigheter som er opptjent av de forsikrede, og (3) det beregningsgrunnlag som ligger til grunn for fastsettelsen av årspremie og årsinnskudd for den enkelte pensjonsordning. Som hovedregel vil det beregningsgrunnlag selskapet benytter ved etableringen bli lagt til grunn, men for enkelte komponenter kan det foretas etterfølgende endringer.

Den nye pensjonslovgivningen bringer forstyrrelser i dette bildet, først og fremst som følge av innføringen også av (1) ordninger som åpner for plassering av en pensjonsordnings midler i særskilte investeringsporteføljer med investeringsvalg for bedrift eller arbeidstakere, og (2) ordninger med forhåndsfastsatt premienivå slik som ved innskuddspensjon og engangsbetalt foretakspensjon. Dette medfører at det første og det tredje av prinsippene ovenfor ikke vil ha full gyldighet for slike ordninger, blant annet fordi ytelsesnivået ved nådd pensjonsalder ikke kan forhåndsfastsettes, og fordi selskapet bare i en del tilfelle vil ha risiko knyttet til hvilket avkastningsnivå som oppnås.

4.1.2 Trepartsforholdet

Selskapets forpliktelser bestemmes i de fleste henseender av det rettsforhold mellom selskap og bedrift som etableringen av pensjonsordningen fører til.

Arbeidstakernes rettigheter er i hovedsak avledet av dette rettsforhold og kommer således til uttrykk i regelverket for pensjonsordningen. I noen henseender har imidlertid arbeidstakerne i sin egenskap av medlemmer rettigheter direkte i forhold til selskapet:

  • medlemmene har som forsikrede direkte krav på utbetaling av ytelser når vilkårene fastsatt i regelverket er oppfylt, for eksempel ved oppnådd pensjonsalder,

  • medlemmenes opptjente pensjonsrettigheter til enhver tid med tilhørende premiereserve kan ikke reduseres ved selskapets eller bedriftens disposisjoner,

  • medlemmenes rettigheter skal være garantert av selskapet med mindre regler om investeringsvalg innebærer modifikasjoner i dette prinsipp,

  • medlem som har sluttet i bedriften og gått ut av pensjonsordningen, vil motta fripolise eller lignende som bevis for rettigheter ved avslutning av medlemskapet. Fripolisen løsrives fra pensjonsordningen og vil fra utstedelsen utgjøre et eget rettsforhold mellom innehaveren og det selskap som har utstedt den.

Dette innebærer at en – hva angår en arbeidstakers rettigheter vedrørende pensjon – må skille mellom hvilke forpliktelser bedriften har overfor arbeidstakeren (arbeidskontrakten) og hvilke forpliktelser selskapet har overfor arbeidstakerne etter regelverket for pensjonsordningen. Det forekommer i praksis at en arbeidstaker etter arbeidskontrakten har pensjonsrettigheter som overstiger de rettigheter pensjonsordningen hjemler, og i så fall hefter bedriften selv for differensen. De rettigheter arbeidstakerne har overfor selskapet til enhver tid kan imidlertid ikke reduseres ved avtale mellom selskap og bedrift.

4.1.3 Mangfoldet i den nye pensjonslovgivningen

Etter den nye pensjonslovgivningen vil kollektive pensjonsordninger kunne utformes på ganske mange forskjellige måter. Hovedmodellene vil være:

  • Ytelsesbasert foretakspensjon i henhold til lov om foretakspensjon 24. mars 2000 nr. 16, senest endret ved lover av 15. juni 2001 nr. 40 og 41. Karakteristisk er at (1) pensjonsytelsene er fastsatt i henhold til en ytelsesplan som er garantert av selskapet, (2) at ordningen vanligvis omfatter også uførepensjon og etterlattepensjoner, (3) at pensjonsytelsene beregnes etter regler basert på lønn og tjenestetid, noe som innebærer at både ytelsen og premien for den enkelte arbeidstaker stiger til dels sterkt med levealderen og lønnsutviklingen, og (4) at bedriftens pensjonskostnad varierer betydelig fra år til år, særlig som følge av endringer i arbeidsstokk og lønnsnivå. Den enkelte forsikredes pensjon blir således bestemt med henblikk på lønnsnivået ved nådd pensjonsalder. Pensjonsytelsene til de forsikrede påvirkes overhodet ikke av avkastningen ved forvaltningen av pensjonsordningens midler. Avkastningsnivået over tid vil derimot ha direkte betydning for bedriftenes netto pensjonskostnader. Forvaltningsrisikoen er tradisjonelt delt mellom selskapet og bedriften via regler om beregningsrente og regler om rett til overskudd, som tilføres premiefondet. Dersom pensjonsordningens midler skal forvaltes som egen investeringsportefølje med investeringsvalg, vil forvaltningsrisikoen imidlertid i sin helhet bæres av bedriften via premiefondet etter reglene i lov om foretakspensjon § 11-1 fjerde ledd. I forhold til arbeidstakerne vil imidlertid den selskapsgaranterte ytelsesplan fortsatt gjelde også i slike tilfelle, se nedenfor i avsnitt 4.2.

  • Engangsbetalt foretakspensjon i h.t. lov om foretakspensjon som ble endret ved lov av 21. desember. 2000 nr. l07 og senere ved loven av 15. juni 2001 nr. 40 og 41. Karakteristisk for denne ordningen er at pensjonsordningen omfatter en innskuddspremieplan som fastsetter hvor store innskuddspremier bedriften hvert år skal betale, vanligvis fastsatt i prosent av lønn. Samlet pensjon ved oppnådd pensjonsalder vil derfor bero på summen av de ytelser som de årlige kjøp av pensjonsrettigheter betinger og for øvrig på den avkastning utover beregningsrenten som årlig tilføres avsetningen til premiereserve i forsikringsfondet. Slik meravkastning vil gi grunnlag for tillegg til ytelsene. Pensjonsordningen vil måtte ha regler som klargjør om hele avkastningen skal tilføres premiereserven (pensjonskapitalen), eller om det skal skje en fordeling av slik meravkastning mellom premiereserve som sikrer opptjent pensjon, og premiefond. Karakteristisk er videre at lønnsøkning bare fører til økning av innskuddspremie for den enkelte arbeidstaker fra og med tidspunktet for lønnsøkningen. Ved oppnådd pensjonsalder vil ytelsene utgjøre summen av de rettigheter som en arbeidstaker er sikret hvert år i løpet av sin yrkesaktive periode. Også til slike pensjonsordninger vil det kunne knyttes investeringsvalg, se nedenfor i avsnitt 4.2.

  • Innskuddspensjon i h.t. lov om innskuddspensjon av 24. november 2000 nr. 81, senest endret ved lover av 15. juni 2001 nr. 40 og 41. Karakteristisk for denne ordningen er at de yrkesaktive skal opparbeide alderspensjonskapital som ved oppnådd pensjonsalder benyttes til kjøp av pensjonsforsikring med en minste løpetid eller til annet opplegg for årlige utbetalinger av årlige ytelser. Pensjonsordningen kan utbygges med vanlig uføre- og etterlattedekninger på samme måte som foretakspensjon. I forhold til kollektive livselskaper kan slike pensjonsordninger utformes dels som kapitaliseringsprodukt og dels som kollektiv livsforsikring, se foran i avsnitt 3. Det fremgår der blant annet at regelverket kan fastsette at pensjonskapitalen ved nådd pensjonsalder skal konverteres til pensjonsforsikringsytelser. Ved førtidig død skal pensjonskapitalen benyttes til etterlattepensjoner, eventuelt tilfalle dødsboet. Karakteristisk er videre at de årlige innskudd fra bedriften fastsettes i henhold til en innskuddsplan for pensjonsordningen og at lønnsøkning ikke gis tilbakevirkende kraft. Størrelsen av pensjonsytelsene vil bero på innbetalte innskudd og – i stor grad – på avkastning ved forvaltningen av oppsamlet kapital. I Innst. O. nr. 2 (1999-2000) s. 29 gikk flertallet i Finanskomiteen inn for en ordning som vil gjøre det mulig med årlige variasjoner av innskuddenes størrelse, og en slik ordning er nå innført i lovens § 5-1 ved endringslov av 15. juni 2001 nr. 41. – Også til slike pensjonsordninger vil det kunne knyttes investeringsvalg, se nedenfor i avsnitt 4.2.

  • Ved engangsbetalt foretakspensjon og innskuddspensjon vil tjenestetid i bedriften ikke få særskilt betydning for pensjonsytelsene ut over den indirekte betydning som følger av at premie og innskudd betales på årsbasis og at avkastning årlig tilføres premiereserven.

Sett fra bedriftens side er det en vesentlig forskjell på pensjonsordninger med, på den ene side, innskuddspensjon eller engangsbetalt pensjon og, på den annen side, vanlig foretakspensjon. De to første ordninger bygger på prinsippet om at bedriftens innbetalingsplikt skal være forhåndsfastsatt. Ved ytelsesbasert foretakspensjon er derimot regelen at bedriften hvert år skal betale det premiebeløp som kreves for å fondssikre de pensjonsrettigheter som etter lønn og tjenestetid er opptjent i henhold til ytelsesplanen i løpet av året. Premiebeløpet vil derfor endre seg fra år til annet, og dessuten normalt stige vesentlig med lønnsutviklingen og lengden av opptjeningstiden for den enkelte arbeidstaker. Ettersom pensjonsytelsene her ikke varierer med faktisk oppnådd avkastning, vil meravkastning ut over beregningsrenten tilfalle pensjonistenes overskuddsfond og bedriftens premiefond, og derfor ikke tillegges avsetningen i forsikringsfondet til sikring av forhøyelse av ytelsesplanen.

I forbindelse med Stortingets behandling av lov om innskuddspensjon ble Regjeringen bedt om å utarbeide regler for “parallelle” pensjonsordninger, dvs. basert på at arbeidsstokken i en bedrift fordeles mellom flere forskjellige pensjonsordninger. Dette har hittil ikke vært tillatt. Regler om parallelle ordninger ble deretter fastsatt ved forskrift 2000-12-01 til lov om foretakspensjon § 4-l og forskrift 2000-12-22 til lov om innskuddspensjon § 3-1. I alt tre kombinasjoner kan tenkes. Ved endringslov av 15. juni 2001 nr. 41 ble nye regler om parallelle ordninger tatt inn i lov om foretakspensjon §§ 2-9 flg. og lov om innskuddspensjon §§ 2-10 flg.

Stortinget har også bedt om utredning av spørsmål knyttet til såkalte “kombinerte” ordninger, dvs. at hele arbeidsstokken i en bedrift er medlemmer av to forskjellige pensjonsordninger. Dette vil kunne være aktuelt i form av en kombinasjon av foretakspensjon som hovedordning og innskuddspensjon som tillegg. En nærmere redegjørelse for disse spørsmål ble gitt i Ot.prp. nr. 78 (2000-2001) s. 22-23 hvor departementet, for å unngå at regelverket ble altfor komplisert, avsto fra å fremme forslag til nye lovregler på dette området. Stortingsflertallet var imidlertid av en annen oppfatning og ba om at det nå ble lagt frem lovforslag om kombinerte ordninger for Stortinget, se Innst. O. nr. 110 (2000-2001) s. 14.

4.1.4 Mangfold og selskapets risiko for kapitalforvaltningen

Pensjonsordningene i henhold til den nye pensjonslovgivningen kan også grupperes på annen måte dersom formålet er å rette søkelyset mot kollektivselskapets forpliktelser i tidsperspektiv. En annen hovedinndeling vil derfor være:

  • Kollektivordninger med kontraktsfastsatte ytelser. Dette er typisk for foretakspensjon med garantert ytelsesplan som gir ytelser etter tjenestetid og lønn, uavhengig av tilført avkastning. Engangsbetalt foretakspensjon der innskuddspremien hvert år benyttes til engangspremie for fastsatte ytelser (“årlig fripolise”) vil også gi kontraktsfastsatte ytelser.

  • Kollektivordninger med kontraktsfastsatte ytelser, men med investeringsvalg for bedriften etter reglene i lov om foretakspensjon § 11-1. I slike ordninger vil ytelsesplanen være garantert av selskapet, men i forholdet mellom bedrift og selskap vil kapitalforvaltning og avkastningsnivå være bedriftens risiko.

  • Kollektivordninger med innskuddspensjon eller engangsbetalt foretakspensjon basert på at pensjonsordningens midler skal forvaltes som egen investeringsportefølje med investeringsvalg for bedriften, jf. lov om foretakspensjon § 11-1a og lov om innskuddspensjon § 3-2a, innført ved endringslov av 15. juni 2001 nr. 40. Opptjent pensjon vil da bero på arbeidstakerens andel av premiereserven til enhver tid, dvs. verdien av investeringsporteføljen med tilført avkastning på beregningstidspunktet. Ved nådd pensjonsalder vil ytelsesnivået bli bestemt ut fra den enkelte arbeidstakers andel av den avsetning til premiereserve som da er knyttet til pensjonsordningen.

  • Kollektivordninger med innskuddspensjon eller engangsbetalt foretakspensjon basert på at pensjonsordningens midler skal forvaltes som særskilte investeringsporteføljer knyttet til egne pensjonskonti for hver arbeidstaker, jf. lov om innskuddspensjon § 3-3 og lov om foretakspensjon § 11-2. Ved nådd pensjonsalder vil den enkelte arbeidstakers pensjonsytelse bli bestemt ut fra størrelsen av den kapital som da er knyttet til pensjonskontoen.

De ulike ordninger vedrørende forvaltningen av pensjonsordningens midler som særskilte investeringsporteføljer med investeringsvalg vil bli nærmere omtalt nedenfor i avsnitt 4.2.

4.2 Kapitalforvaltning med investeringsvalg

4.2.1 Utgangspunkter

Ved vanlig kollektiv pensjonsforsikring med kontraktsfastsatte ytelser er det selskapet som står for kapitalforvaltningen. Det samme gjelder ved innskuddspensjon og engangsbetalt foretakspensjon uten investeringsvalg (lov om innskuddspensjon § 3-2). Selskapet svarer da i forhold til bedriften og arbeidstakerne for at den årlige avkastningen minst tilsvarer det avkastningsnivået som beregningsrenten for pensjonsordningen angir, dvs. den rentesats som benyttes ved premieberegningen. Om den faktiske avkastning i året overstiger dette nivået, kommer reglene om rett til overskudd og fordeling av overskudd mellom selskap og pensjonsordningen inn, jf. forsikringsvirksomhetsloven § 8-1. Det er bedriften eller arbeidstakerne som står risikoen for at slik meravkastning kan oppnås av selskapet ved forsvarlig formuesforvaltning.

Den nye pensjonslovgivningen åpner for ulike ordninger som innebærer at midler knyttet til pensjonsordninger kan utskilles som egne investeringsporteføljer med investeringsvalg (lov om innskuddspensjon §§ 3-2a og 3-3, og lov om foretakspensjon §§ 11-1, 11-1a og 11-2). Dette innebærer – når annet ikke er avtalt – at bedriften/arbeidstakerne kan ha bestemmende innflytelse over hvilke aktiva som skal inngå i investeringsporteføljen, at all avkastning av porteføljen tillegges denne, og at selskapet ikke har risikoen for hvilket avkastningsnivå som faktisk oppnås. En må imidlertid regne med at selskapet i praksis vil trekke opp rammer og retningslinjer for slike investeringsvalg. I det følgende skal søkelyset rettes mot reglene i den nye pensjonslovgivningen.

4.2.2 Pensjonsordninger med eget investeringsvalg for arbeidstakerne

Lov om innskuddspensjon § 3-3 og lov om foretakspensjon § 11-2 åpner for at pensjonsordninger med innskuddspensjon eller engangsbetalt foretakspensjon kan etableres med egne pensjonskonti for den enkelte arbeidstaker. Når dette er gjort, kan hver konto tilordnes en egen investeringsportefølje med investeringsvalg for kontohaveren. Innehaveren av kontoen vil da få tilført all avkastning av investeringsporteføljen, men må til gjengjeld også bære risikoen for tap som følge av sine valg. Verken selskapet eller bedriften har noe ansvar hvis risikoen skulle materialisere seg, med mindre noe annet følger av særlig avtale. Slik avtale kan inngås med selskapet, for eksempel i form av en avkastningsgaranti for en begrenset tidsperiode, og i så fall må særskilt vederlag betales (jf. foran i avsnitt 3.3.3).

Ved utbetaling av ytelser vil i slike tilfelle ytelsesnivået bli bestemt av størrelsen på det beløp som kontoen utviser, dvs. faktisk pensjonskapital eller premiereserve ved nådd pensjonsalder. Selskapet vil utregne beløpet etter hvor lang utbetalingsperioden skal være. Det viktigste spørsmål i denne sammenheng vil være hvilket beregningsgrunnlag som skal legges til grunn, fordi særlig beregningsrentens størrelse vil ha stor betydning for resultatet. Skal selskapets vanlige beregningsgrunnlag på omregningstidspunktet legges til grunn? Eller skal det beregningsgrunnlag som forelå da pensjonsordningen ble etablert benyttes? Den førstnevnte løsning vil nok bli lagt til grunn i praksis.

4.2.3 Ytelsesbasert foretakspensjon med kollektivt investeringsvalg for bedriften

Ved lov om foretakspensjon § 11-l åpnes det for å etablere pensjonsordning med ytelsesbasert foretakspensjon med det vilkår at pensjonsordningens midler skal forvaltes som særskilt investeringsportefølje med investeringsvalg for bedriften. I trekantforholdet mellom selskap, bedrift og arbeidstakere (foran i avsnitt 4.1.2) blir det da nødvendig å skille mellom selskapets rettsforhold til arbeidstakerne og dets forhold til bedriften. Dette er gjort ved bestemmelser i § 11-1 fjerde ledd, som er basert på prinsippet om at bedriften bærer risikoen for resultatet av investeringsvalget i forhold til både selskapet og arbeidstakerne. Bakgrunnen er at ytelsene i slike pensjonsordninger beregnes etter en forhåndsfastsatt ytelsesplan som skal være garantert av selskapet (lov om foretakspensjon § 2-3 annet ledd), og at ytelsene er fastsatt i planen etter arbeidstakernes lønn og tjenestetid i foretaket, dvs. helt uavhengig av hvilken avkastning som oppnås ved forvaltningen av pensjonsordningens midler. Dette er bestemmende for selskapets ansvar overfor arbeidstakerne, men hindrer ikke annen ordning i forholdet mellom selskap og bedrift.

Når selskapet – slik som ved vanlig foretakspensjon – garanterer ytelsene etter ytelsesplanen, vil selskapet dermed påta seg forutfastsatte forpliktelser direkte overfor medlemmene/arbeidstakerne. Omfanget av selskapets ytelsesplikt varierer ikke med oppnådd avkastning ved kapitalforvaltningen. Omfanget av ytelsene etter ytelsesplanen, og den årlige premie som bedriften må betale til selskapet for de fastsatte ytelser, vil imidlertid bli bestemt ut fra at selskapet selv oppnår en fastsatt årlig minsteavkastning ved forvaltningen av pensjonsordningens midler, vanligvis 4 eller 3 prosent. Dessuten kreves det at selskapets forpliktelser overfor arbeidstakerne til enhver tid er fondssikret ved avsetning i forsikringsfondet tilsvarende nåverdien av forpliktelsene.

For hvert år opptjenes nye rettigheter som krever forhøyelse av avsetningene (nedenfor i avsnitt 9.2). Sparedelen av den årspremie bedriften betaler (med tillegg av tilført beregnet “dødlighetsarv”) er imidlertid i seg selv ikke tilstrekkelig til å dekke hele det årlige avsetningskravet, og resten må komme fra den avkastning selskapet har oppnådd i løpet av året. Selskapet vil følgelig ha en kapitalforvaltningsrisiko tilsvarende den årlige minsteavkastning (beregningsrenten) som fastsettelsen av ytelsesplanen og premieberegningen forutsetter skal oppnås ved kapitalforvaltningen. Motstykket til dette er at selskapet selv står for kapitalforvaltningen. Årets netto finansinntekter må derfor være store nok til at avkastningsdelen av avsetningskravet kan dekkes over selskapets resultatregnskap. Ellers får selskapet underskudd.

Det som her er sagt gjelder også når det knyttes investeringsvalg for bedriften til forvaltningen av pensjonsordningens midler, men da har ikke selskapet lenger ubetinget kontroll over investeringsvalgene. Den naturlige løsning er da at det i forholdet mellom selskap og bedriften som har investeringsvalget, er bedriften som må bære risikoen for resultatet av sine valg. Lov om foretakspensjon § 11-1 fjerde ledd sier derfor at bedriften må betale mer enn selve årspremien dersom avkastningen ikke er stor nok eller det oppstår tap, normalt ved at det trekkes på premiefondet. De lovfastsatte krav til forsikringsfondet medfører nemlig at selskapet selv i alle tilfelle må fylle opp det som mangler for at avsetningen i forsikringsfondet skal tilsvare nåverdien av arbeidstakernes opptjente pensjonsrettigheter. Dette må bedriften så å si refundere selskapet, og det blir bare i tilfelle hvor bedriften ikke betaler at selskapet selv må dekke det manglende. Avtalen om investeringsvalg for bedriften slår altså ikke igjennom i forholdet mellom selskap og arbeidstakere. Det skyldes at ytelsesplanen er garantert av selskapet, og at dette ansvaret overfor arbeidstakerne således ikke påvirkes av resultatet av kapitalforvaltningen. En annen sak er at pensjonsordningen må avvikles hvis bedriften ikke dekker sitt ansvar.

Er bedriftens premiefond til enhver tid stort nok, vil denne løsningen ikke utsette selskapet for risiko av betydning. Det samme gjelder selvsagt dersom bedriftens betalingsevne er utvilsom eller den foretar innbetaling til premiefondet. Ellers vil selskapet måtte vurdere hvilke rammer den vil sette for bedriftens investeringsvalg for å begrense sin risiko for svikt i avkastningsnivået for investeringsporteføljen. Etter endringsloven av 15. juni 2001 nr. 41 er størrelsen på premie- og innskuddsfondet satt til seks ganger gjennomsnittlig innbetaling av premie eller innskudd over en treårsperiode, se lov om foretakspensjon § 10-4 og lov om innskuddspensjon § 9-4.

4.2.4 Pensjonsordninger med innskuddspensjon eller engangsbetalt foretakspensjon og kollektivt investeringsvalg

I Ot.prp. nr. 71 (1999-2000) om lov om innskuddspensjon ble det foreslått regler om forvaltning av pensjonsordningens midler som særskilt investeringsportefølje og med investeringsvalg for bedriften som i hovedsak tilsvarte reglene i lov om foretakspensjon § 11-1 (foran i avsnitt 4.2.3). I Innst. O. nr. 2 (1999-2000) s. 22 kom imidlertid komiteflertallet til at reglene burde gis en annen utforming, og ba derfor Regjeringen om å komme tilbake med nytt forslag. En la vekt på at bedriften ikke burde ha andre plikter enn å innbetale de innskudd innskuddsplanen fastsetter. Når også selskapet som følge av investeringsvalget ikke ville ha risiko for kapitalforvaltningen, innebar dette reelt at risikoen for negative endringer i pensjonskapitalen som følge av bedriftens investeringsvalg nødvendigvis vil måtte bæres av arbeidstakerne i form av redusert pensjonskapital og i tilfelle reduserte ytelser. Komiteflertallet gir uttrykk for at en slik ordning med investeringsvalg for bedriften bør utformes i samsvar med følgende prinsipper:

  • bedriftens plikter skal være begrenset til å betale fastsatte innskudd og den skal ikke ha noe ansvar for å dekke tap på investeringsporteføljen,

  • all avkastning av investeringsporteføljen skal tillegges pensjonskapitalen, og premiereserve knyttet til arbeidstakere som nærmer seg pensjonsalderen (for eksempel har 5-7 år igjen), bør kunne flyttes over til investeringsportefølje med lavere risikoprofil, dvs. at pensjonsordningens midler vil være knyttet til to ulike investeringsporteføljer,

  • livselskapet skal dermed heller ikke i forhold til arbeidstakerne ha noe subsidiært ansvar for bedriftens investeringsvalg.

På denne bakgrunn inneholdt Ot.prp. nr. 20 (2000-2001) Om endringer i lov om foretakspensjon mv. ved innføring av engangsbetalt foretakspensjon ingen regler om investeringsvalg for bedriften. Ved behandlingen av denne proposisjonen gjentok Stortinget sitt pålegg til regjeringen om å bli forelagt forslag til slike regler. Forslaget til nye lovregler i Ot.prp. nr. 42 (2000-2001) reflekterer den løsning som Stortinget gikk inn for både for engangsbetalt foretakspensjon og innskuddspensjon med investeringsvalg for bedriften. Ordningen ble lovfestet ved endringsloven av 15. juni 2000 nr. 40, og er inntatt i lov om foretakspensjon § 11-1a og lov om innskuddspensjon § 3-2a.

Denne løsning forutsetter at all avkastning av investeringsporteføljen tilføres premiereserven til sikring av arbeidstakernes rettigheter. Samtidig bærer imidlertid arbeidstakerne også risikoen for verdiutviklingen av den investeringsporteføljen som er knyttet til pensjonsordningen. Av hensyn til eldre arbeidstakere som nærmer seg pensjonsalderen åpnes det imidlertid for at midler motsvarende den pensjon som er opptjent, utskilles og plasseres i en særskilt investeringsportefølje med liten kapitalforvaltningsrisiko.

4.2.5 Mellomløsninger: Særlig avtale om selskapets avkastningsrisiko ved investeringsvalg

Lovbestemmelsene om investeringsvalg i den nye pensjonslovgivningen forutsetter at det i tilfelle hvor pensjonsordningens midler skal forvaltes med investeringsvalg for bedriften eller arbeidstakerne, kan treffes avtale om avkastningsgaranti fra selskapets side, og at det i tilfelle skal betales særskilt vederlag til selskapet (jf. foran i avsnitt 3.3.3). Det er ikke sikkert at verken selskapet eller bedriften/arbeidstakerne vil være interessert i en helt rendyrket investeringsvalgsløsning selv om forvaltningsrisikoen selvsagt kan begrenses ved investeringsporteføljenes sammensetning. Avtalen mellom selskapet og bedriften kan på forskjellig vis modifisere bedriftens/arbeidstakernes forvaltningsrisiko.

En uttrykkelig avkastningsgaranti vil normalt gå ut på at selskapet påtar seg risikoen for at avkastningen innenfor et fastsatt begrenset tidsrom minst vil ligge på et bestemt nivå. En annen form for selskapsgaranti vil være å legge til grunn en årlig rente som innebærer at selskapet i en fastsatt periode bærer risikoen inntil et visst minstenivå fastsatt lavere enn den normale beregningsrente på 3 prosent, for eksempel 1 prosent. Uavhengig av utforming vil nok slike garantier være tidsbegrensede, for eksempel gjelde for et fastsatt antall år. I praksis må man her vente mye “skreddersøm”. Uavhengig av hvordan man angir at selskapet skal ha en del av risikoen ved kapitalforvaltningen, må en regne med at:

  • selskapet vil kreve et visst vederlag for å overta sin del av risikoen, og prinsippene for beregning av vederlaget må fastlegges,

  • selskapet vil legge inn begrensninger for bedriftens valgfrihet proporsjonalt med hvor stor del av risikoen selskapet selv bærer,

  • selskapet vil stille krav til størrelsen av premiefondet til enhver tid for å ha en buffer i tilfelle hvor bedriften får betalingsvansker. Forutsetter vi at all avkastning tilføres premiefondet, kan et slikt krav også gjennomføres som en begrensning av hvor stor del av årets premie som kan betales ved overføring fra premiefondet.

I utgangspunktet vil det måtte bli opp til selskap og bedrift å avtale om de vil gjøre bruk av en ordning med investeringsvalg seg imellom, og i tilfelle – ut fra risikofordelingen – fastsette i avtalen bestemmelser om vederlag til selskapet for eventuell overtatt risiko. Sett i forhold til den offentlige regulering vil en imidlertid måtte påse at selskapet ikke overtar avkastningsrisiko i så stort omfang og på slike vilkår at dets soliditet kan trues.

En annen og like viktig side er prinsippene for beregning av godtgjørelsen til selskapet. Under den forutsetning som her ligger til grunn om at ulike kollektive pensjonsordninger kan drives i samme selskap, må en sikre at prinsippene for beregningen – sett i forhold til vederlag for andre kollektivprodukter – ikke innebærer forskjellsbehandling, kryssubsidiering eller konkurransevridning produktene imellom. Dette er imidlertid spørsmål som generelt sett er viktige ved utformingen av tariffer m.v. når ulike former for produkter markedsføres av samme selskap, se nedenfor i avsnitt 7.5.

4.2.6 Symmetri i trepartsforholdet

Karakteristisk for tradisjonell ytelsesbasert foretakspensjon er at det i hovedsak er symmetri når det gjelder bedriftens forpliktelser overfor arbeidstakerne, bedriftens plikter overfor selskapet, og selskapets plikter overfor arbeidstakerne. Bedriften skal betale det som trengs for at selskapet skal garantere de ytelser som arbeidstakerne har krav på etter avtalen med bedriften. Omvendt har selskapet – både i forhold til bedriften og arbeidstakerne – risikoen ved kapitalforvaltning opp til den beregningsrente som ligger til grunn for premieberegningen. For øvrig har bedriften risikoen, dvs. for at meravkastning (overskudd) oppnås og i tilfelle tilføres premiefondet. Arbeidstakernes krav på ytelser er – både i forhold til bedriften og selskapet – uavhengig av resultatet av kapitalforvaltningen. Ytelsene bestemmes fullt ut ved opptjening etter reglene i ytelsesplanen.

Endringene i lov om foretakspensjon vedrørende investeringsvalg i ytelsesbaserte ordninger åpner for en viss nyansering av dette bildet. Bedriften og selskapet kan inngå avtale om investeringsvalg med virkning for risikofordelingen mellom dem, men uten betydning for selskapets og bedriftens plikter overfor arbeidstakerne når det gjelder pensjonsrettigheter opptjent etter ytelsesplanen.

Ved innskuddspensjon og engangsbetalt foretakspensjon kan symmetri gjennomføres på en annen måte ved en ordning med investeringsvalg for henholdsvis arbeidstaker og bedrift. Bedriftens hovedforpliktelse er da både i forhold til arbeidstakerne og selskapet begrenset til å innbetale bestemte årlige beløp for arbeidstakerne. Pensjonskapitalen, justert for avkastning ved forvaltning av midlene, vil tilfalle arbeidstakerne og bli meget viktig for pensjonsytelsenes størrelse ved pensjonsalderen. I så fall blir dette bestemmende også i forholdet mellom selskapet og arbeidstakerne, med mindre regelverket også fastsetter at avkastning ut over et visst nivå skal gå til bedriftens premiefond.

Disse forhold understreker betydningen av at en ved vurderingen av utgangspunkter for oppbyggingen av regelverket for kollektiv livsforsikring tar i betraktning det trepartsforhold som etableres når bedrift og selskap inngår avtale om pensjonsordning for bedriften.

4.3 Endringer på leverandørsiden

Ved den nye pensjonslovgivningen er det åpnet for mange andre kombinasjonsløsninger enn det tradisjonelle kombinerte risiko- og spareprodukt for alders–, uføre- og etterlattepensjon som hittil har vært dominerende på tjenestepensjonsområdet. En må regne med at bedriftene etter hvert vil gjøre bruk av de mange til dels ulike alternativer det nå åpnes for. Bedriftene vil også kunne velge ulike leverandører av de forskjellige komponenter som den ønsker skal inngå i sitt pensjonsopplegg, for eksempel slik at en ordning med alderspensjon fra et selskap kombineres med uføre- og etterlattedekninger eller andre risikoprodukter fra annet selskap.

En slik utvikling vil åpne for at nye typer av aktører etter hvert vil gjøre seg gjeldende i markedet for kollektive livsforsikringer og pensjonsmarkedet i det hele. En må regne med at dette også åpner for en utvikling med gradvis etablering av skiller mellom produsenter og markedsførere (distributører og andre mellommenn) av ulike pensjonsprodukter. I denne sammenheng må det tas i betraktning at livsforsikringsselskapene i adskillig utstrekning kan bli engasjert i markedsføring av andre selskapers produkter i kombinasjon med sine egne. Produksjons- og distribusjonsmønstre basert på bruk av underleverandører og del-leverandører (samlebåndsproduksjon), av de typer vi kjenner fra andre områder av næringslivet, vil således også kunne vinne innpass på livsforsikringsområdet. Sett i forhold til den offentlige regulering av livsforsikringsområdet vil man etter dette kunne måtte skille mellom:

  • (1) tradisjonell egenhandel, dvs. produksjon og salg av egne livprodukter med fullt ansvar overfor brukerne (livsforsikringsselskap som totalleverandør), og (2) livsforsikringsvirksomhet basert på bruk av underleverandører og annen “outsourcing”, men uten konsekvenser for totalansvaret overfor brukerne (kundene). I Innst. O. nr. 2 (l999-2000) s. 8 i bemerkningene til lov om innskuddspensjon § l–2 g) åpnes det for at den institusjon hvor pensjonsordningen opprettes, gjør bruk av underleverandører for deler av det pensjonsprodukt ordningen innebærer og visstnok også for “outsourcing” av selve kapitalforvaltningen i ordninger med investeringsvalg.

  • (1) tradisjonell livsforsikringsvirksomhet og (2) virksomhet som mellommann ved distribusjon av andre selskapers produkter, noe som for eksempel innenfor lov om innskuddspensjon vil kunne være aktuelt for uføre- og etterlattedekninger, og

  • (1) livsforsikringsvirksomhet og (2) ren mellommanns- og distribusjonsvirksomhet i særskilte foretak, dvs. foretak som helt baserer sin virksomhet på markedsføring av andres produkter, eller kombinasjoner av slike produkter fra ulike leverandører, uten annet enn mellommannsansvar overfor brukerne. Dette vil kunne omfatte både tradisjonelle og mer sofistikerte former for “forsikringsmegling”.

Uavhengig av hvor hurtig utviklingen måtte gå på disse områder, vil hovedoppgaven ved utarbeidelsen av virksomhetsregler for livsforsikring måtte bli å utforme egnede regler for selskaper som er produsenter og leverandører/underleverandører av livprodukter til brukerne, dvs. selskaper som definerer og påtar seg forsikringsforpliktelser overfor forsikringstakere og forsikrede. Offentlig regulering knyttet til soliditet, produktutforming m.v. vil være adressert til disse selskapene og gjelde for deres virksomhet. I denne sammenheng er det den virksomhet som gjelder kollektive forsikringsordninger som står i sentrum. Som allerede nevnt, vil slike selskaper – etter gjennomføringen av den nye pensjonslovgivningen – måtte ventes å ville ha et betydelige bredere og mer sammensatt produktspekter enn den form for kollektiv forsikringsvirksomhet som hittil har dominert.

Av særlig betydning vil etter manges mening være de variasjonsmuligheter som det åpnes for gjennom ulike ordninger for investeringsvalg på kollektivområdet. Åpenbart vil dette få stor betydning for sammensetningen av kollektivvirksomheten. En må imidlertid ikke overdrive ulikhetene mellom vanlig foretakspensjon og pensjonsordninger med investeringsvalg. Ulikhetene vil hovedsakelig ha sammenheng med fordelingen mellom selskap og forsikringstaker/forsikrede av avkastningen og risikoen ved kapitalforvaltningen. På andre områder, for eksempel når det gjelder utformingen av uføre- og etterlattedekninger, vil vi møte andre variasjoner, blant annet slik at pensjonsordninger med investeringsvalg også har slike dekninger av tradisjonell type. Her vil det være utformingen av pensjonsordningens risikodekning som gir grunnlag for skillelinjer, og disse vil ikke falle sammen med forskjellene vedrørende kapitalforvaltningen. Det vil derfor ved den offentlige regulering være viktig å finne frem til grep og utgangspunkter som muliggjør enhetlig regulering av slike fellesområder.

I den grad det må ventes at bruk av underleverandører, “outsourcing” og virksomhet som mellommann vil bli elementer av betydning i livselskapenes samlede virksomhet, vil spørsmål som knytter seg til slike forhold, også kunne trenge regulering. Det samme gjelder for så vidt i forhold til foretak som spesialiserer seg på bedriftsrådgivning og markedsføring av produktkombinasjoner. Lovteknisk vil dette kunne gjøres ved påbygging på gjeldende regelverk for forsikringsmegling.

Mellommannsvirksomhet (formidlings- eller meglingsvirksomhet) er regulert i forsikringsvirksomhetsloven § 2-4 med tilhørende forskrift av 24. november 1995 nr. 923 om forsikringsmegling. Det er bedriften som er oppdragsgiver for en mellommann. Etter vanlig oppfatning anses forsikringsmegleren som oppdragsgivers medhjelper og representant overfor forsikringsselskapet, og han skal ivareta oppdragsgivers interesser ved utføring av oppdraget. Forsikringsmegleren står således i en særstilling i forhold til andre meglere.

Etter dagens praksis godtgjøres forsikringsmegleren gjennom løpende provisjoner fra forsikringsselskapene. Det typiske er at meglerens provisjon består av en nærmere avtalt prosentsats av de beregningsmessige kostnader som ligger til grunn for premieberegningen. Meglerens godtgjørelse fremgår ikke av kontoutskriften for en kollektiv forsikring. Bedriften får ingen tilleggsregning fra megleren, og kostnadene som følger av meglerens tjenesteyting er dermed ikke synlige for bedriften. I praksis blir disse kostnadene betraktet som en del av selskapets generelle kostnader og dermed fordelt over hele kundemassen uavhengig av om den enkelte kunde har gjort bruk av meglertjenester eller ikke.

Dette systemet gir således bedriftene og omverdenen meget begrenset innsyn i kostnadselementer og kostnadsnivå, og innbyr – sett fra kundemassens side – til en skjev fordeling av kostnadene ved bruk av meglertjenester. Generelt sett kan systemet dessuten skape uheldige konkurranseforhold mellom selskapene og blant de ulike aktører innen rådgivning og distribusjon av kollektiv livsforsikring. Ut fra den rollen en forsikringsmegler har i forsikringsmarkedet ville det naturlige utgangspunkt være at den som gjør bruk av meglertjenester, også er den som må godtgjøre megleren for det arbeid som denne utfører. Den utvikling i livsforsikringsmarkedet med endrede former for produksjon og distribusjon av livsforsikringsprodukter som er skissert ovenfor aktualiserer spørsmålet om ikke dette er forhold som bør adresseres i den nye lovgivningen.

Dersom en ser på livsforsikringsselskapenes samlede verdiskapning med henblikk på allokering av ansvaret for godtgjørelse i de ulike sammenhenger, synes det formålstjenlig å skille mellom følgende fire deler:

  • egen verdiskapning

  • bruk av underleverandører

  • flere sidestilte leverandører mot kunden

  • rådgivning og mellommannsoppgaver knyttet til utforming og plassering av kollektiv livsforsikring.

Egen verdiskapning i forsikringsselskapet bør godtgjøres gjennom selskapets pristariffer. Det samme bør gjelde for forsikringsselskapets bruk av underleverandører. Underleverandørene vil være valgt av selskapet. Når kunden velger flere sidestilte leverandører er det naturlig at hver av disse leverandørene sørger for å få godtgjort for sin verdiskapning fra kunden, og at godtgjørelsen faktureres kunden. Den siste kategorien, rådgivning og mellommannstjenester knyttet til utforming og plassering av kollektiv livsforsikring, består av arbeidsoppgaver hvis volum og omfang ikke er en del av produktleveransen i kollektiv livsforsikring. Det er da naturlig at slike tjenester godtgjøres uavhengig av produktene. Godtgjøring til forsikringsmegler engasjert av bedriften vil falle inn under denne kategorien. Slike kostnader bør ikke inkluderes i selskapets pristariffer, men – hvis selskapet fortsatt vil dekke slike provisjoner – fremgå som særskilte tillegg til disse. Dette vil være påkrevet for at forholdene skal ligge til rette for effektiv markedskonkurranse (se nedenfor i avsnitt 7.4). Hovedregelen bør imidlertid her som på andre områder være at ansvaret legges på oppdragsgiveren.

4.4 Variasjon og individualisering

4.4.1 Fra standardprodukt til produktspekter og produktpakker

Det må etter dette ventes en betydelig større variasjonsbredde hva angår de pensjonsordninger de ulike bedrifter vil få adgang til som følge av produktutvikling og aktiv markedsføring fra livbransjens og andre leverandørers side. Bedriftene vil også i større grad enn tidligere kunne gjøre bruk av “skreddersøm” ved valg av pensjonsordning for sine arbeidstakere.

En må videre regne med at den tradisjonelle direkte forbindelsen mellom livselskapene og bedriftene som kundegruppe kan bli svekket eller brutt som følge av at nye aktører vil innta posisjoner som markedsmessige mellomledd. En må også regne med at ulike grupper av arbeidstakere i en og samme bedrift eller konsern kan bli tilbudt ulike ordninger. I Innst. O. nr. 2 (1999-2000) s. 12 gikk således flertallet inn for at det gis adgang til ulike kombinasjoner av ytelses- og innskuddsordninger i samme bedrift, og dette er nå gjennomført ved endring av lov om foretakspensjon og lov om innskuddspensjon ved lov av 15. juni 2001 nr. 41. Stortinget har også bedt om at det blir fremlagt lovforslag som åpner for kombinerte pensjonsordninger, se Innst. O. nr. 110 (2000-2001) s. 13-14. Disse forhold er omtalt foran i avsnitt 4.1.3.

Også på arbeidstakersiden må en således vente tendenser til individualisering. Pensjonslovgivningen åpner for bruk av individuelle pensjonskonti i kollektive innskuddsordninger. Dette vil bety at viktige oppgaver knyttet til kapitalforvaltning og fordeling av avkastning og avkastningsrisiko blir overført til hver enkelt av de forsikrede arbeidstakere. Direkte kunderelasjoner vil dermed også etableres mellom livselskapene og de forsikrede.

4.4.2 Overtar tariffavtalene?

Det gjenstår å se hvordan de muligheter til variasjon og individualisering som den offentlige regulering nå vil åpne for, vil bli benyttet i praksis. Mye vil bero på hvilken markedsstrategi de ulike livforsikringsselskaper velger å følge. Det er langt fra gitt at det enkelte selskap ønsker, eller vil være i stand til, å engasjere seg over hele produktspekteret. Det vil i så fall være en meget krevende oppgave å etablere det ressursgrunnlaget som selskapet må ha, og dessuten sikre at organisasjonen har nødvendig bredde og allsidighet i kompetansen. En må derfor vente at selskapene vil velge ulike strategier for sin virksomhet på kollektivområdet.

Det er her også grunn til å merke seg at pensjonsspørsmål i privat sektor hittil så å si ikke har vært gjenstand for regulering i tariffavtaler her i landet. Situasjonen i våre naboland er i så måte en ganske annen. Det kan derfor ikke utelukkes at endringer i den offentlige regulering kan fremkalle en tilsvarende praksis hos oss.

I så fall vil den adgang til variasjon og individualisering som lovgivningen nå åpner for, kunne bli motvirket gjennom en standardisering eller begrensning av graden av individualisering på pensjonsområdet ved utformingen av tariffavtaler, enten på organisasjonsnivå eller på bedriftsnivå. Det er grunn til å merke seg at Innst. O. nr. 2 (1999-2000) om lov om innskuddspensjon i flere sammenhenger peker på tariffavtalenes mulige rolle på pensjonsområdet, se s. 29. Det er også grunn til å feste seg ved de endringer i bestemmelsene om arbeidstakernes rett til å velge mellom parallelle pensjonsordninger som Stortinget gjennomførte under behandlingen av Ot.prp. nr. 78 (2000-2001) om parallelle pensjonsordninger. Av lov om foretakspensjon § 2-10 og lov om innskuddspensjon § 2-11, som vedtatt ved lov av 15. juni 2001 nr. 41, fremgår det nå at regelverket for pensjonsordningene kan gi arbeidstakerorganisasjon med medlemmer i bedriften rett til å treffe valget for sine medlemmer.

Er det på bakgrunn av disse forhold grunn til å vente at tariffavtalene vil overta oppgaver som hittil har tilligget den offentlige regulering på det kollektive pensjonsområdet? En må i hvert fall regne med at noen vil søke å fylle standardiseringsbehov som i praksis nok vil melde seg på kollektivområdet. Bruk av tariffavtaler kan da vise seg å være et egnet virkemiddel. En konsekvens av dette synes å være at det da etableres en klarere sammenheng mellom lønns- og pensjonsspørsmål enn hittil har vært tilfellet. Realøkonomisk vil det nok være en fordel at denne sammenhengen tydeliggjøres.

Til dokumentets forside