NOU 2001: 24

Ny livsforsikringslovgivning— Utredning nr. 7 fra Banklovkommisjonen

Til innholdsfortegnelse

Del 4
Iverksetting av den nye lovreguleringen

13 Fripoliser m.v.

13.1 Fripoliser i kollektive pensjonsordninger

Fripoliser utstedt under kollektive pensjonsordninger utgjør i dag en betydelig del av virksomheten innenfor kollektiv livsforsikring, og premiereserve knyttet til fripoliser står for en betydelig del av livselskapenes forvaltningskapital. Det legges til grunn at dette fortsatt vil være tilfellet, blant annet fordi mobiliteten i arbeidsmarkedet må antas å ville øke. Det legges videre til grunn at virksomhet knyttet til fripoliser skal inngå i virksomheten til kollektivselskaper undergitt den nye lovgivningen som her foreslås.

Det oppstår en del særlige problemer når virksomhet knyttet til en betydelig bestand av fripoliser skal innpasses i et regelverk utformet først og fremst med henblikk på de forhold som knytter seg til de kollektive pensjonsordningene. De spørsmål som oppstår i denne sammenheng vil gjelde både fripoliser m.v. utstedt i henhold til den nye pensjonslovgivningen og den eksisterende bestand av fripoliser, utstedt under kollektive tjenestepensjonsordninger undergitt tidligere gjeldende regelverk.

Håndteringen av den eksisterende bestand av fripoliser kan i denne sammenheng også sees på som en del av de overgangsproblemer som ny lovgivning om kollektiv livsforsikring vil reise. Det antas å være av vesentlig betydning at den nye lovgivningen lar seg sette i kraft med virkning også for bestående kollektivvirksomhet etter en forholdsvis kort periode, for eksempel et år etter at lovgivningen er vedtatt, se nedenfor i avsnitt 14.2.2. Det må være et mål at dette skal kunne skje også med virkning for den betydelige del av porteføljen innen kollektiv forsikring som fripolisebestanden for tiden utgjør. Dette forutsetter at en kan finne egnede svar på de særlige spørsmål som i så fall vil oppstå.

Den nye pensjonslovgivningen forutsetter at det vil kunne bli utstedt fripoliser med nokså forskjellige rettigheter. Når det gjelder fripoliser utstedt etter lov om foretakspensjon må en skille mellom:

  • fripoliser med ytelsesbasert foretakspensjon,

  • fripoliser med kontraktsfastsatte ytelser basert på engangsbetalt foretakspensjon,

  • fripoliser basert på engangsbetalt foretakspensjon med kollektivt eller individuelt investeringsvalg.

De to førstnevnte typer av fripoliser vil gi uttrykk for kontraktsfastsatte ytelser, og midler knyttet til slike poliser (premiereserven) vil være undergitt forvaltning etter de regler som gjelder for kollektivporteføljen, jf. utkastet § 8a–12. Fripoliser utstedt i henhold til pensjonsordninger undergitt tidligere gjeldende regelverk, vil også i hovedsak tilsvare fripolisene for ytelsesbasert foretakspensjon.

Fripoliser av den tredje type vil for alderspensjon ikke gi kontraktsfastsatte ytelser, men kun gi uttrykk for en rett til alderspensjon tilsvarende den premiereserve innehaveren har opptjent til enhver tid, jf. lov om foretakspensjon § 4-2 annet ledd. Midler tilsvarende premiereserven for alderspensjon etter slike fripoliser vil således være undergitt forvaltning med eget investeringsvalg. I tillegg kommer imidlertid midler tilsvarende premiereserve for eventuelle kontraktsfastsatte rettigheter vedrørende uføre- og etterlatteytelser knyttet til slike pensjonsordninger (foran i avsnitt 6.3).

Etter lov om innskuddspensjon vil fripolise for alderspensjon har karakter av bevis for opptjent alderspensjonskapital (pensjonskapitalbevis), jf. lov om innskuddspensjon § 3-5 annet ledd. Avhengig av regelverket i pensjonsordningen vil midler tilsvarende pensjonskapitalen bli forvaltet med eller uten investeringsvalg for innehaveren av pensjonskapitalbeviset, jf. lov om innskuddspensjon § 6-2 annet ledd. Gir pensjonsordningen også rett til kontraktsfastsatte uføre- og etterlatteytelser, vil det måtte utstedes særskilt fripolise for slike rettigheter etter reglene i lov om foretakspensjon.

Alle fripoliser og pensjonskapitalbevis har det til felles at de utgjør et eget rettsforhold mellom selskapet og innehaveren, se lov om foretakspensjon § 4-9 og lov om innskuddspensjon § 6-2, men vilkårene er basert på regelverket i den pensjonsordning arbeidstakeren har vært tilknyttet. Dette rettsforholdet kan være videreført som fortsettelsesforsikring/fortsatt pensjonssparing på samme vilkår, se lov om foretakspensjon § 4-9 og lov om innskuddspensjon § 6-5 . Ved selve utstedelsen løsrives disse fripolisene/pensjonskapitalbevisene fra den kollektive ordning og, i prinsippet, lever sitt eget liv som et individuelt rettsforhold. En annen sak er at vilkårene i fripolisen fortsatt reflekterer de vilkår som gjelder for kollektivordningen og at premien beregnes etter de “kollektive” tariffer.

Rettighetene etter fripolisen/pensjonskapitalbevis skal sikres fullt ut ved en egen premiereserve som tilsvarer nåverdien av selskapets forpliktelser overfor innehaveren på det tidspunkt fripolisen/beviset utstedes. Midler knyttet til slike fripoliser og pensjonsbevis inngår ikke i pensjonsordningens midler, jf. lov om foretakspensjon § 8-1 annet ledd og lov om innskuddspensjon § 8-1 tredje ledd, og vil således bli forvaltet adskilt fra pensjonsordningens midler.

I forhold til reglene om kapitalforvaltning, avkastning og overskudd, og avsetninger vil derfor disse rettsforholdene måtte håndteres individuelt, adskilt fra de pensjonsordninger de utspringer av. En kan imidlertid ikke se at anvendelsen av reglene om disse forhold i lovutkastet vil by på problemer. Når det derimot gjelder anvendelsen av reglene om vederlag for de tjenester selskapet yter etter at fripolisen er utstedt, oppstår imidlertid særskilte spørsmål, blant annet fordi forutsetningen er at pristariffene for tjenester skal gi selskapet utgiftsdekning og fortjeneste.

13.2 Selskapets vederlag for administrasjon av fripoliser

13.2.1 Alternativer

Hovedspørsmålet når det gjelder fripolisenes forhold til lovutkastet, er hvordan en skal sikre at selskapet mottar rimelig vederlag for tjenester ytet ved videreføringen av de forsikringsforhold fripolisene utgjør. Utgiftene i denne sammenheng kan vanskelig belastes den øvrige virksomhet i selskapet. Her foreligger det prinsipielt sett flere muligheter:

  • bedriften som har pensjonsordningen dekker fremtidige kostnadsbidrag som en del av vederlaget for tjenester i det år fripolisen utstedes. Det har hittil vært hovedmodellen ved at det til enhver fripolise ved utstedelsen er blitt knyttet en særskilt avsetning (administrasjonsreserve) tilsvarende nåverdien av beregnede kostnadsbidrag frem til pensjonsalderen og i den tid pensjon utbetales,

  • fremtidige årlige kostnadsbidrag dekkes inn ved fradrag i det overskudd på avkastnings- og risikoresultatene som årlig tilføres fripolisen. Netto tilført overskudd blir i så fall tilsvarende mindre. Denne modell har hittil bare vært benyttet som supplement til ordningen med administrasjonsreserve på den måte at kostnadsbidrag ut over beregnet bidrag er blitt motregnet i overskudd eller ved bruk av overskudd til styrking av administrasjonsreserven,

  • fripoliseinnehaveren må selv dekke årlig vederlag for tjenester ytet av selskapet etter at fripolisen er utstedt, som om den var en selvstendig forsikring. Realiteten i denne løsning vil normalt bli at vederlaget kommer til fradrag i overskudd tilført fripolisen, men er dette utilstrekkelig må fripoliseinnehaveren selv dekke resten, enten ved innbetaling eller ved fradrag i premiereserve knyttet til fripolisen. Dette er imidlertid en løsning som bryter med hittil rådende oppfatning hvoretter en arbeidstaker som slutter prinsipielt har krav på å få fripolise uten fremtidig kostnadsansvar. Dette syn reflekteres i begrepet “fripolise” og ligger nok til grunn for lov om foretakspensjon §§ 9-2 første ledd og 9-6 tredje ledd om bedriftens plikt til å dekke “kostnader etter beregningsgrunnlaget”, men det fremgår ikke uttrykkelig av bestemmelsene om fripoliser (§ 4-7).

Banklovkommisjonen antar at det tredje alternativ ovenfor ikke kan tas som generelt utgangspunkt. Dette alternativ vil bryte med den alminnelige oppfatning hittil og med de forutsetninger som ligger til grunn for den nye pensjonslovgivningen. Denne løsningen vil heller ikke kunne gjøres gjeldende for eksisterende bestand av fripoliser. Dessuten lar de problemer som foreligger når det gjelder administrasjon av fripoliser, seg dessuten løse på en praktisk måte uten en så vidt prinsipiell endring. Etter Banklovkommisjonens oppfatning bør man i stedet så langt som mulig søke å bygge videre på en kombinasjon av det første og annet alternativ ovenfor (nedenfor i avsnitt 13.3). For fripoliser tilknyttet investeringsvalg og for pensjonskapitalbevis undergitt lov om innskuddspensjon vil det imidlertid være nødvendig å ta utgangspunkt i det tredje alternativ (nedenfor i avsnitt 13.4).

13.3 Fripoliser med kontraktsfastsatte ytelser

13.3.1 Pensjonsordninger med ytelsesbasert foretakspensjon

Ved utstedelsen av fripoliser med kontraktsfastsatte ytelser i henhold til pensjonsordninger med ytelsesbasert foretakspensjon skal de rettigheter fripolisen gir, sikres ved en premiereserve tilsvarende nåverdien av opptjent pensjon. Det ligger i begrepet “fripolise” at verken innehaveren eller bedriften etter utstedelsen skal betale noe for å opprettholde de rettigheter polisen gir uttrykk for, og praksis hittil har vært i samsvar med dette. Selskapets vederlag til dekning av de fremtidige tjenester som inngår i administrasjon av fripolisen, forutsettes dekket ved at det beregnes og avsettes en egen administrasjonsreserve for fripolisen. Denne avsetningen som svarer til nåverdien av beregnede fremtidige utgifter, kommer i tillegg til premiereserven for opptjent pensjon.

Etter selskapspraksis hittil er administrasjonsreserven beregnet ut fra selskapets antatte utgifter ved administrasjon av fripolisen, og i utgangspunktet er det derfor selskapets risiko at beregningen holder. Det har likevel fra tid til annen vist seg å være behov for å styrke avsetningene til administrasjonsreserve, blant annet for å kompensere for kostnadsøkning. Dette har selskapene kunnet gjøre ved å trekke på deler av de overskuddsmidler som fripolisene ellers skulle ha vært tilført. Dessuten har selskapet kunnet dekke inn kostnadsoverforbruk i det enkelte år innenfor rammen av overskudd på avkastnings- og risikoresultatet (foran i avsnitt 8.1). Reelt har således en betydelig del av fremtidige kostnader vært dekket av innehaverne av fripolisene i form av redusert overskudd. Videre er fortjeneste for selskapet på denne del av virksomheten blitt dekket – på samme måte som for den øvrige virksomhet – via reglene om selskapets rett til å holde tilbake en fastsatt del på inntil 35 prosent av årets overskudd, jf. lov om forsikringsvirksomhet § 8-1 med tilhørende forskrift (foran i avsnitt 8.1.2).

Flere forhold ved det regelverk for kollektiv forsikring som her foreslås, gjør det vanskelig uten videre å videreføre denne selskapspraksis. For det første foreslås regler som innebærer at pristariffene for tjenester utformes, slik at de også inneholder et fortjeneste-element. For det annet foreslås derfor også at selskapets rett til å holde tilbake en del av overskudd bortfaller, jf. utkastet § 8a–9. For det tredje vil selskapets adgang til å endre sine pristariffer (utkastet § 8a–8) vanskelig kunne få praktisk betydning ved fripoliser som reelt er “engangsbetalte” forsikringer.

En mulig løsning kan tenkes å være at administrasjonsreserven blir beregnet ut fra gjeldende pristariffer, slik at administrasjonsreserven vil gi dekning av selskapets fremtidige utgifter og fortjeneste. Dette antas imidlertid å føre til en vesentlig økning av administrasjonsreserven. Det vil dessuten reelt bety at pensjonsordningen (bedriften via premiebetaling) også vil dekke selskapets fortjeneste i de mange år fripoliser kan løpe. Dette er imidlertid neppe en rimelig løsning når det er innehaveren – ikke bedriften – som i denne perioden vil få tilført avkastningen og overskuddet på midler knyttet til fripolisen. Det synes derfor å være behov for særlige regler om fripoliser som innebærer at:

  • administrasjonsreserven beregnes ut fra samme prinsipper som hittil, eventuelt ut fra pristariffene ved utstedelsen fratrukket selskapets fortjeneste-element,

  • selskapet sikres fortjeneste i de år fripolisen løper ved en rett til en fastsatt del av overskudd tilført fripolisen, for eksempel 20 prosent.

13.3.2 Selskapets beregningsrisiko og overskuddsreglene

En fripolise vil som nevnt ha samme karakter som andre “engangsbetalte” forsikringer. Dette innebærer som allerede nevnt at selskapet vil bære risikoen for at alle beregningselementer viser seg å holde. Etter gjeldende rett begrenses imidlertid selskapets risiko i så måte fordi regelverket benytter et enhetlig overskuddsbegrep. Dette gir uttrykk for samlet (netto) resultat når det gjelder avkastningsresultatet, risikoresultatet og kostnadsresultatet (foran i avsnitt 8.1). Underskudd på ett beregningselement kan derfor reelt motregnes i overskudd på de øvrige elementer. Størst betydning har det at “kostnadsoverforbruk” og underskudd på risikoresultatet dermed kan dekkes via overskudd på avkastningsresultatet og reduksjon av tilførte overskuddsmidler. I den nåværende situasjon antas dette å ha størst praktisk betydning hva angår underskudd på uførerisiko.

Etter det lovopplegg som her foreslås, vil hovedregelen være at selskapet bærer risikoen for at de beregninger som ligger til grunn for dets pristariffer holder stikk. Dette gjelder både pristariffene for tjenester og pristariffene for personrisiko, mens selskapets forvaltningsrisiko på den annen side begrenses av reglene om tilleggsavsetninger . Motstykket til dette er først og fremst at selskapet har adgang til å endre pristariffene også med virkning for eksisterende bestand (utkastet § 8a–8). Denne retten vil imidlertid ikke ha praktisk betydning i forhold til fripoliser og andre engangsbetalte forsikringer. Videre foreslås at overskudd beregnes særskilt etter ulike regler for henholdsvis avkastningsresultatet og risikoresultatet, og at avkastning på selskapskapitalen holdes utenfor overskuddsberegningen (foran i avsnitt 8.2). Noen rett til å motregne underskudd på ett element i overskudd på det annet vil da ikke foreligge.

Når en tar i betraktning at det fortsatt vil foreligge en bestand av fripoliser av betydelig omfang og at både nye og foreliggende fripoliser til dels vil ha meget lang løpetid, vil hensynet til selskapets risikoeksponering og soliditet på sikt kunne tale for at en for fripoliser viderefører en adgang til å avregne underskudd på risikoresultatet i overskudd på avkastningsresultatet. Når det gjelder den omvendte situasjon, er det imidlertid neppe behov for en tilsvarende ordning fordi selskapet da kan gjøre bruk av reglene i utkastet § 8a–20 om tilleggsavsetninger knyttet til fripolisen.

En enkel og praktisk løsning når det gjelder fripoliser, vil ut fra dette være å videreføre selskapets rett til en bestemt andel av overskudd tilordnet fripolisen etter utkastet § 8a–16, for eksempel i området 20-25 prosent av samlet overskudd. Det spørsmål som blir tilbake gjelder i tilfelle motregning av negativt risikoresultat i overskudd på avkastningsresultatet. Hvis man ønsker å ha felles regler for så vel nye fripoliser som fripoliser i foreliggende bestand, er det neppe til å unngå at en slik regel bør videreføres. I så fall vil følgende prinsipper kunne legges til grunn:

  • midler til dekning av forpliktelser etter nye og eksisterende fripoliser med kontraktsfastsatte ytelser inngår i kollektivporteføljen,

  • slike forsikringer tilordnes avkastning og overskudd etter reglene i § 8a–12 annet og tredje ledd og andel av overskudd på risikoresultat etter § 8a–15,

  • andel av negativt risikoresultat kan trekkes fra overskudd på avkastningsresultat,

  • andel av negativt avkastningsresultat dekkes av tilleggsavsetninger, uten hensyn til om risikoresultatet er positivt,

  • selskapet kan tilbakeholde 20 prosent av netto samlet overskudd, i tilfelle beregnet etter fradrag av negativt risikoresultat. I forhold til eksisterende bestand har det her betydning at avkastning på selskapskapitalen ikke inngår ved beregningen av overskuddsmidlene, men dette er her neppe av vesentlig betydning,

selskapet har risikoen for at administrasjonsavsetning knyttet til fripolise, beregnet som foreslått ovenfor, vil være tilstrekkelig og beholder mulig overskudd på dette element.

Et slikt opplegg vil også kunne anvendes i forhold til foreliggende bestand av fripoliser utstedt under tidligere gjeldende regelverk. Det vil sammenholdt med tidligere gjeldende regelverk ikke utgjøre noe inngrep i rettigheter som tilkommer innehavere av fripoliser, og selskapet vil rettslig sett i alt vesentlig stå i samme stilling som hittil.

Opplegget kan også anvendes i forhold til fripoliser utstedt under kollektive livrente ordninger (uten skattefordel).

13.3.3 Pensjonsordninger med engangsbetalt foretakspensjon uten investeringsvalg

Det opplegg som er foreslått foran i avsnitt 13.3.1 og 13.3.2, vil også kunne gjøres gjeldende for fripoliser utstedt under pensjonsordninger med engangsbetalt foretakspensjon uten investeringsvalg. Et særlig spørsmål knytter seg imidlertid til spørsmålet om avsetning til administrasjonsreserve knyttet til slike fripoliser. Det følger av lov om foretakspensjon § 9-6 tredje ledd at kostnader etter beregningsgrunnlaget skal dekkes av bedriften i tillegg til innskuddspremien. En naturlig følge av dette vil være at avsetning til administrasjonsreserve derfor bør belastes pensjonsordningen.

13.4 Fripoliser tilknyttet investeringsvalg. Pensjonskapitalbevis

13.4.1 Engangsbetalt foretakspensjon med kollektivt eller individuelt investeringsvalg

Fripoliser utstedt under pensjonsordninger med engangsbetalt foretakspensjon med kollektivt eller individuelt investeringsvalg etter lov om foretakspensjon §§ 11-1a og 11-2 reiser særlige spørsmål. En fripolise gir for alderspensjon her uttrykk for rett til pensjon i samsvar med til enhver tid foreliggende premiereserve, se lov om foretakspensjon § 4-2 annet ledd. Investeringsvalget vil etter utstedelsen måtte tilligge innehaveren av fripolisen, med mindre premiereserven ved utstedelsen benyttes til å sikre kontraktsfastsatte ytelser for opptjent pensjon på dette tidspunkt. I sistnevnte tilfelle vil de prinsipper som er utviklet foran i avsnitt 13.3 kunne anvendes, men videreføres fripolisen med investeringsvalg lar dette seg neppe gjøre, blant annet fordi kostnadene vil påvirkes av senere investeringsvalg.

Den enkleste løsning for investeringsvalgs-fripolisene vil være å regulere det fremtidige forholdet mellom innehaveren og selskapet i henhold til en egen pristariff for tjenester knyttet til slike fripoliser. Den vil i tilfelle kunne utformes med utgangspunkt i den pristariff for tjenester som er knyttet til slike pensjonsordninger. Vederlag til selskapet for videreføring av forsikringsforholdet vil da måtte årlig belastes fripoliseinnehaveren, og reelt komme til fradrag i overskudd m.v., se foran i avsnitt 13.2 og det tredje av de alternativene som der er beskrevet. I så fall vil det ikke bli knyttet noen administrasjonsreserve til fripolisen. Her vil det således ikke dreie seg om fripoliser i betydningen “engangsbetalte” fripoliser. Senere endringer av pristariffer for tjenester vil også få betydning for disse fripolisene.

Pensjonsordninger basert på engangsbetalt foretakspensjon med investeringsvalg kan omfatte uføre- og etterlatteytelser i samsvar med reglene i lov om foretakspensjon kap. 6 og 7. Det dreier seg her om kontraktsfastsatte ytelser og midler tilsvarende premiereserve for slike ytelser ikke omfattes av investeringsvalget etter lov om foretakspensjon §§ 11-1a og 11-2. For slike opptjente rettigheter vil det derfor måtte utstedes særskilte fripoliser, som vil følge reglene for fripoliser med kontraktsfastsatte ytelser (foran i avsnitt 13.3).

13.4.2 Alderspensjonskapital under pensjonsordning med innskuddspensjon

Etter lov om innskuddspensjon § 6-2 skal det utstedes pensjonskapitalbevis for opptjent alderspensjonskapital under pensjonsordning med innskuddspensjon. Pensjonskapitalbeviset gir uttrykk for et eget rettsforhold som videreføres frikoblet fra pensjonsordningen, dvs. som et eget forhold mellom selskap og innehaver. Dette følger blant annet av lov om innskuddspensjon § 6-2 annet ledd om forvaltning av pensjonskapitalen. Lov om innskuddspensjon har ingen bestemmelse tilsvarende lov om foretakspensjon § 9-6 tredje ledd om bedriftens ansvar for kostnader (foran i avsnitt 5.5), og det oppstår således normalt ikke spørsmål om særskilt administrasjonsreserve knyttet til pensjonskapitalbeviset. Ved utformingen av ordningen er det lagt vekt på at bedriftens ansvar skulle være begrenset til å innbetale innskudd i samsvar med fastsatt innskuddsplan.

Det legges her til grunn at pensjonskapitalbeviset vil reflektere den premiereserve som foreligger ved utstedelsen uavhengig av om pensjonsordningen er basert på investeringsvalg (kollektivt eller individuelt) eller ikke. Vederlag for de tjenester som inngår i den videre administrasjon av pensjonskapitalen blir da et forhold mellom selskapet og den som mottar pensjonskapitalbeviset slik som det tredje alternativ foran i avsnitt 13.2 angir. Reelt sett vil således den pensjonskapital som angis i pensjonskapitalbeviset, være belastet med et fremtidig kostnadsansvar, men opptjent pensjonskapital ved utstedelsen blir angitt i beviset uten at nåverdien av dette ansvaret kommer til fradrag.

Omfatter pensjonsordning etter lov om innskuddspensjon også uføre- og etterlatteytelser, vil disse – slik som ved engangsbetalt foretakspensjon (foran i avsnitt 13.4.1) – måtte dekkes ved særskilt fripolise utstedt etter reglene i lov om foretakspensjon.

13.5 Fortsettelsesforsikringer m.v.

Til de typer av fripoliser m.v. som er omtalt i avsnitt 13.3 og 13.4, vil det kunne knyttes fortsettelsesforsikringer eller fortsatt pensjonssparing, jf. lov om foretakspensjon § 4-9 annet ledd og lov om innskuddspensjon § 6-5. Dette innebærer at rettsforholdet etter fripolisen eller pensjonskapitalbeviset blir videreført på samme “kollektive” vilkår, men med premie- og innskuddsinnbetaling fra innehaveren. De pristariffer som selskapet benytter for den pensjonsordning fripolisen er utstedt under, vil her gi utgangspunktet for beregning av hvilke beløp som i tilfelle skal innbetales av innehaveren av fripolisen eller pensjonskapitalbeviset. Det bør også merkes at senere endring av pristariffene også vil få virkning for den del som er fortsettelsesforsikring eller fortsatt pensjonssparing.

14 Gjennomføringen av ny lovgivning om kollektiv livsforsikring

14.1 Det nye kollektivselskapet

Banklovkommisjonen har lagt til grunn at et nytt regelverk om livsforsikringsselskapers virksomhet i første omgang skal utformes med henblikk på kollektiv livsforsikring. Dette betyr at regelverket skal passe for selskaper som driver virksomhet som omfatter samtlige av de typer av kollektive pensjonsordninger som det åpnes for i den nye pensjonslovgivningen, med tillegg av kollektive livrenteprodukter, gruppelivsforsikring m.v. I tillegg kommer virksomhet som knytter seg til eksisterende og fremtidige fripoliser m.v., jf. foran i kapittel 13. I hvilken utstrekning og innenfor hvilken ramme slike selskaper også skal kunne drive individuell forsikring, behandles nedenfor i avsnitt 14.4.

Kollektiv livsforsikring har hittil vært drevet i to ulike selskapstyper, dvs. vanlige livsforsikringsselskaper og fondsforsikringsselskaper (foran i avsnitt 1.2). Det er dermed etablert et skille mellom selskaper med forpliktelser basert på kontraktsfastsatte ytelser og selskaper med forpliktelser knyttet til verdien av særskilte investeringsporteføljer med investeringsvalg for forsikringstakere eller forsikrede, jf. forskrift 1995-09-18 nr. 797 om inndeling i forsikringsklasser som grunnlag for konsesjonstildeling § 6.

Gjennomføringen av ny lovgivning for kollektiv livsforsikring krever at dette skillet oppheves. Dette vil være påkrevet for at kollektivporteføljene i de to selskapstyper skal kunne sammenføres i ett og samme selskap undergitt ett og samme regelverk. Som det fremgår foran i kapitlene II og III er det nye lovverket derfor utformet med henblikk på selskaper med så vel tradisjonell portefølje som investeringsvalgsporteføljer. Det forutsettes derfor at forskrift 1995-09-18 nr. 797 om inndeling i forsikringsklasser som grunnlag for konsesjonstildeling § 6 blir opphevet eller endret. Dessuten kan det være aktuelt å kreve ny søknad om konsesjon fra selskaper som ønsker konsesjon som dekker samlet virksomhet som nevnt. Vanlige livselskaper har i dag ikke konsesjon til å drive livsforsikring med investeringsvalg. Det er imidlertid også mulig å løse dette problemet via overgangsregler.

14.2 Kollektiv forsikring undergitt ny lovregulering

14.2.1 Forholdet til lov om forsikringsvirksomhet – lovtekniske spørsmål

En ny lovgivning for kollektiv forsikring basert på de hovedlinjer som er trukket opp foran i kapitlene II og III, vil på viktige punkter innebære brudd med någjeldende virksomhetsregler slik disse kommer til uttrykk i lov om forsikringsvirksomhet kap. 7 og 8 med tilhørende forskriftsverk. Dette gjelder særlig i forhold til bestemmelsene i lovens §§ 7-4 til 7-7 og 8-1 til 8-4 med tilhørende forskrifter. Nye virksomhetsregler i samsvar med det lovutkast som her fremmes, vil dels fravike og dels modifisere eller supplere gjeldende lovbestemmelser. I tillegg kommer at en ny lovgivning etter det opplegg som her er utarbeidet, nødvendiggjør vesentlige endringer i gjeldende regnskapsregler for de selskaper det gjelder, se foran i kapittel 12.

Bestemmelsene i lov om forsikringsvirksomhet kap. 7 og 8 kan ikke uten videre oppheves på det nåværende stadium. For det første gjelder lovens kapittel 7 både skadeforsikring og livsforsikring. For det annet gjelder lovens kapittel 8 så vel kollektiv som individuell livsforsikring. I hvilken utstrekning lovens kapittel 8 kan erstattes av det lovutkast som her fremmes, beror derfor blant annet på om en på en hensiktsmessig måte kan innpasse individuell livsforsikring i det nye lovopplegget (se nedenfor i avsnitt 14.4). I denne sammenheng oppstår det særlige problemer knyttet først og fremst til den eksisterende bestand av individuell forsikring i vanlige livselskaper. Som det vil fremgå nedenfor i avsnitt 14.4, foreslås det at denne bestanden behandles som en egen “run-off” portefølje og holdes adskilt fra virksomhet som drives av selskaper undergitt den nye lovreguleringen. Dette vil innebære at forsikringsvirksomhetsloven kap. 7 og 8 i sin nåværende form fortsatt vil gjelde for virksomhet basert på den eksisterende bestand av vanlig individuell livsforsikring.

Banklovkommisjonen vil i denne omgang, innenfor den tidsramme som er gitt, ikke være i stand til å utarbeide og fremme forslag til en fullstendig lovgivning for livsforsikring som ledd i en samlet lovgivning om finansforetaks virksomhet. I en overgangsperiode vil derfor en del av bestemmelsene i kap. 7 og 8 fortsatt måtte inngå i gjeldende lovgivning og gjelde for livselskaper som driver virksomhet under den nye lovreguleringen. Tilhørende deler av forskriftsverket vil heller ikke bli berørt. En del av de spørsmål det her gjelder, er for øvrig tidligere behandlet i Banklovkommisjonens utredning nr. 4 Finansforetak m.v. NOU 1998: 14.

På denne bakgrunn er Banklovkommisjonen kommet til at den beste lovtekniske løsning vil være å ta inn forslaget til en ny lovregulering av kollektiv livsforsikring i et nytt kapittel 8a Kollektiv livsforsikring m.v. i lov om forsikringsvirksomhet. I den utstrekning selskapet også skal kunne drive individuell livsforsikring vil lovutkastet måtte suppleres med enkelte bestemmelser for slik forsikring. Ved utformingen av lovutkastet har en lagt vekt på å klargjøre hvilke av bestemmelsene i kap. 7 og 8 som skal gjelde eller ikke gjelde for de selskaper og den virksomhet som omfattes av lovutkastet, samt hvilke unntak, modifikasjoner eller tillegg som bør komme i betraktning, se utkastet § 8a–1 tredje ledd.

I denne sammenheng må det også tas hensyn til at det innenfor de emner som den nye lovreguleringen vil omfatte, vil være aktuelt å foreslå regler som vil kunne erstatte eller innebære brudd med viktige bestemmelser innenfor gjeldende forskriftsverk. Avhengig av hvilken betydning slike endringer generelt sett vil ha, bør de nye reglene komme til uttrykk i lovs form. Reglene om tilleggsavsetninger og kursreguleringsfond er her eksempler på emner som av denne grunn nå bør lovreguleres. For øvrig vil det i denne omgang ikke være mulig å følge opp den alminnelige retningslinje om lovfesting av viktige deler av forskriftsverket. Dette vil bli fulgt opp i forbindelse med utarbeidelsen av en samlet lovgivning om finansforetak og deres virksomhet som nevnt ovenfor. Behovet for gjennomgang av og endringer i forskriftsverket vil for øvrig bero på i hvilken utstrekning de reformforslag Banklovkommisjonen nå legger frem, også blir gjennomført.

14.2.2 Bør den nye lovreguleringen gjelde for foreliggende kollektivbestand?

Det er forutsatt i kommisjonens mandat at et nytt regelverk så vidt mulig må utformes slik at regelverket kan gis virkning ikke bare for ny kollektivvirksomhet etter at en ny lovgivning er trådt i kraft, men også for den betydelige virksomhet som eksisterende kollektivporteføljer i selskapene fortsatt vil utgjøre. Den foreliggende bestand vil omfatte kollektive pensjonsordninger i vanlige livselskaper og kollektivporteføljene i fondsforsikringsselskapene. Banklovkommisjonen legger til grunn at målet er at regelverket blir utformet slik at det etter en forholdsvis kort overgangsperiode kan gis anvendelse for den samlede virksomhet i selskapene, herunder virksomhet knyttet til en betydelig bestand av fripoliser m.v.

Når det gjelder virksomhetsregler for kollektiv forsikring, antar Banklovkommisjonen at ny lovgivning prinsipielt sett kan settes i kraft for den samlede virksomhet i selskapene etter en forholdsvis kort tilpasningsperiode. Kollektivforsikring er et løpende kontraktsforhold uten særskilt avtalt opphørstidspunkt. Etter lov om forsikringsvirksomhet § 7-8 med tilhørende forskrift har forsikringstakeren flytterett etter oppsigelse, jf. også lov om forsikringsavtaler § 19-1, jf. § 12-3. Også forsikringsselskapet forutsettes å kunne ha rett til å si opp kontrakten og endre premier og vilkår etter rimelig varsel, slik som vanlig er i løpende kontraktsforhold, jf. lov om forsikringsavtaler §§ 19-8 og 19-6. Som det fremgår foran i avsnitt 7.1, forbeholder selskapene seg i praksis også rett til å kreve slike endringer. Dette innebærer reelt og rettslig at verken forsikringstakerne eller selskapet er bundet av inngåtte kollektivavtaler i en periode som går ut over de varslingsfrister som gjelder. De forventninger partene måtte ha i forhold til eksisterende kontrakter vil ikke ha rettslig grunnlag ut over den periode varslingsfristene angir.

Når dette er forholdet, kan endringer også i det offentligrettslige regelverk gjennomføres med virkning for eksisterende virksomhet med en forholdsvis kort overgangstid, for eksempel ett år. Hovedregelen i norsk rett er at en ny lovregulering av næringsvirksomhet kan gjennomføres også med virkning for igangværende virksomhet. Dette vil også gjelde forsikringsselskapers virksomhet, og det selv om slike endringer i og for seg også skulle få faktiske virkninger for selskapers og forsikringstakeres innbyrdes rettigheter og plikter under eksisterende pensjonsordninger. Banklovkommisjonen kan derfor ikke se at overgangsperioden trenger å være lengre enn den som av rent praktiske hensyn i alle tilfelle vil være påkrevet ved en så vidt omfattende lovreform.

Et annet spørsmål vil være om og i hvilken utstrekning det er hensiktsmessig å gi den nye lovreguleringen anvendelse også for kollektivvirksomhet grunnet på eksisterende bestand. Banklovkommisjonen antar at dette generelt sett ikke vil medføre særlige problemer, verken for selskaper eller forsikringstakere. I hovedsak vil de avveininger som ligger til grunn for den lovregulering som foreslås, ikke påvirkes av om virksomheten har sitt grunnlag i eksisterende eller nye pensjonsordninger. På ett område vil det imidlertid oppstå spørsmål som krever særlig vurdering. Dette har sammenheng med at det innenfor eksisterende pensjonsordninger forekommer ulike beregningsgrunnlag. Særlig viktig er det at de aller fleste pensjonsordninger for tiden er basert på en grunnlagsrente på 4 prosent, mens en mindre del – etablert etter 1993 – har en grunnlagsrente på 3 prosent (foran i avsnitt 7.5.l). Her er det behov for standardisering, blant annet som følge av prinsippene i utkastet §§ 8a–8 og 8a–9 som krever at selskapets pristariffer til enhver tid skal være de samme for hele virksomheten.

14.3 Standardisering av beregningsrenter, premienivå og avsetningskrav

14.3.1 Beregningsrente og premienivå

Det fremgår foran i avsnitt 7.2.2 at lovutkastets regler om pristariffer er bygget på tre prinsipper:

  • selskapet skal ha pristariffer som dekker selskapets samlede virksomhet (utkastet § 8a–3),

  • selskapet kan endre sine pristariffer også med virkning for eksisterende kontrakter (utkastet § 8a–8),

  • selskapet skal ved premieberegningen for samtlige kontrakter benytte de til enhver tid gjeldende tariffer (utkastet § 8a–9).

Det premienivå som reflekteres i de til enhver tid gjeldende pristariffer, skal altså etter utkastet § 8a–9 legges til grunn for samtlige kontrakter uavhengig av om kontrakten skriver seg fra tiden før eller etter at pristariffene ble satt i kraft. Kontraktsrettslig har dette prinsippet sin bakgrunn i at de kollektive pensjonsordninger er et løpende rettsforhold med begrenset rettslig bindingstid både for selskap og bedrift (foran i avsnitt 14.2.2). I offentligrettslig sammenheng er prinsippet begrunnet i hensynet til effektiv konkurranse i markedet, likebehandling av kunder innenfor kollektivområdet og andre samfunnsmessige hensyn (foran i avsnitt 7.2.2, jf. avsnitt 7.5.1). Kan prinsippet i utkastet § 8a–9 gjøres gjeldende for eksisterende kollektivordninger? Dette forutsetter standardisering av beregningsrentene i eksisterende kollektivbestand på et nivå som også passer for nye kollektivordninger.

Premienivået for en kollektiv pensjonsordning bestemmes i stor grad av den beregningsrente som ligger til grunn for gjeldende pristariffer. Premiens størrelse varierer omvendt proporsjonalt med beregningsrenten. I forhold til pensjonsordninger innenfor selskapenes bestående bestand innebærer dette at en pensjonsordning basert på beregningsrente på 3 prosent under ellers like forhold må betale en vesentlig høyere premie for sin arbeidstakere enn en pensjonsordning basert på 4 prosent grunnlag. Årsaken er at sparedelen av premien må settes høyere og gi et større bidrag til oppsparing av kapitalen frem til pensjonsalderen når premien baseres på at innbetalte sparemidler bare skal forrentes etter en rente på 3 prosent, jf. utkastet § 8a–19. Dette er det redegjort nærmere for foran i avsnitt 7.5.1, hvor det fremgår at forskjellene gjennomgående er meget betydelige. Detaljene fremgår av tabellene nedenfor avsnitt 14.3.2.

14.3.2 Kan beregningsrentene harmoniseres på 3 prosent nivå?

Etter forskrift 1997-09-15 nr. 1005 om premier og forsikringsfond i livsforsikring § 2 er høyeste tillatte beregningsrente for nye livsforsikringskontrakter 3 prosent, men for kontrakter inngått i 1993 eller tidligere kan det likevel fortsatt benyttes 4 prosent beregningsrente. Regelen i forskriften bygget på langsiktige soliditetshensyn, som fortsatt i hovedsak har gyldighet. Dersom en i dagens situasjon skulle legge til grunn at et selskap skulle benytte en og samme beregningsrente for så vel eksisterende som senere etablerte pensjonsordninger, vil det derfor være naturlig å ta utgangspunkt i 3 prosent nivået i gjeldende forskrift. Dette vil imidlertid få meget betydelige konsekvenser for premienivå og avsetningskrav for eksisterende bestand basert på 4 prosent grunnlag. Disse pensjonsordningene utgjør for tiden om lag 90 prosent av livselskapenes kollektivvirksomhet målt etter forsikringsfond, dvs. om lag 70 prosent av samlet virksomhet.

Beregninger foretatt av ett av de største norske livselskapene har gitt følgende resultat hva angår økning i eksisterende premienivå dersom en reduserer beregningsrenten fra 4 til 3 prosent:

For å belyse hvor stor betydning grunnlagsrenten har for premieberegningen, er det tatt utgangspunkt i følgende pensjonsplan:

  • Pensjonsalder 67 år

  • Livsvarig alderspensjon

  • Livsvarig ektefellepensjon, 60 prosent av alderspensjon

  • Barnepensjon til 21 år, 50 prosent av alderspensjon

  • Uførepensjon 100 prosent av alderspensjon, 10 prosent barnetillegg

  • Risikogrunnlag K1963 med uførepensjon IR1973.

Tabell 14.1 nedenfor viser netto engangspremie for denne dekningskombinasjonen for menn og kvinner med 3 prosent og 4 prosent grunnlagsrente. Årlig ytelse for alderspensjonen er satt til én krone. Med et lineært opptjeningsprinsipp vil forskjellene i engangspremie være det beste sammenligningsgrunnlaget for grunnlagsrentens betydning. Endring i årlig premie vil avvike noe for risikotunge dekninger. I og med at premien for alderspensjonen er dominerende, vil tabellen likevel gi et representativt bilde. For grunnlagsrenter mellom 3 prosent og 4 prosent har vi en tilnærmet lineær sammenheng, slik at forskjellene fra 4 prosent til 3,5 prosent vil være tabellverdiene multiplisert med 0,5 osv.

Tabell 14.1. Netto engangspremie for dekningskombinasjonen for menn og kvinner med 3 prosent og 4 prosent grunnlagsrente.

Kvinner Menn
Alder 3 % 4 % Forskjell 3 % 4 % Forskjell
20 4,8424 3,0490 59 % 4,9426 3,1389 57 %
22 5,1059 3,2672 56 % 5,2245 3,3728 55 %
24 5,3817 3,4996 54 % 5,5167 3,6195 52 %
26 5,6696 3,7467 51 % 5,8171 3,8775 50 %
28 5,9695 4,0085 49 % 6,1238 4,1458 48 %
30 6,2812 4,2855 47 % 6,4354 4,4233 45 %
32 6,6043 4,5778 44 % 6,7511 4,7097 43 %
34 6,9383 4,8853 42 % 7,0707 5,0049 41 %
36 7,2825 5,2080 40 % 7,3951 5,3101 39 %
38 7,6360 5,5456 38 % 7,7261 5,6272 37 %
40 7,9982 5,8980 36 % 8,0643 5,9569 35 %
42 8,3684 6,2650 34 % 8,4099 6,3000 33 %
44 8,7459 6,6469 32 % 8,7636 6,6576 32 %
46 9,1305 7,0437 30 % 9,1263 7,0311 30 %
48 9,5214 7,4557 28 % 9,4987 7,4220 28 %
50 9,9183 7,8831 26 % 9,8824 7,8321 26 %
52 10,3208 8,3262 24 % 10,2789 8,2637 24 %
54 10,7285 8,7856 22 % 10,6907 8,7199 23 %
56 11,1412 9,2618 20 % 11,1208 9,2046 21 %
58 11,5654 9,7616 18 % 11,5783 9,7274 19 %
60 12,0472 10,3293 17 % 12,1062 10,3296 17 %
62 12,6117 10,9914 15 % 12,7350 11,0434 15 %
64 13,2836 11,7756 13 % 13,5004 11,9076 13 %
66 14,0952 12,7187 11 % 14,3947 12,9260 11 %

Merknad: Prosentvis økning er beregnet i forhold til premie basert på 4 prosent beregningsrente.

Beregninger foretatt av et annet av de største selskapene har gitt tilsvarende resultater. Tabellen, som ikke skiller mellom menn og kvinner, er imidlertid bygget opp med utgangspunkt i det antall år som gjenstår før en arbeidstaker har nådd pensjonsalder (N) og ikke arbeidstakerens faktiske alder. Faktoren K angir prosentvis endring ved et skifte fra 4 prosent til 3 prosent beregningsgrunnlag:

Alder 3 %
N = 5 år K = 5,0 %
N = 10 år K = 10,1 %
N = 15 år K = 15,6 %
N = 20 år K = 21,3 %
N = 25 år K = 27,3 %
N = 30 år K = 33,6 %
N = 35 år K = 40,3 %
N = 40 år K = 47,2 %

Ved sammenligning av disse to tabellene vil således N= 40 år tilsvare en arbeidstaker med en alder på 27 år. En vil se at økningen i premie for en slik arbeidstaker vil være om lag 50 prosent etter begge beregninger.

Legger en til grunn at gjennomsnittet for medlemmer av kollektive pensjonsordninger er om lag 25 år til pensjonsalderen, vil gjennomsnittlig økning i en bedrifts samlede årspremie være om lag 25 prosent dersom beregningsrenten ble satt ned fra 4 til 3 prosent for eksisterende pensjonsordninger. Ved reduksjon fra 4 til 3,5 prosent antas økningen å utgjøre halvparten.

Sammenholdes disse beregningene med virkningen for avsetningskravene av endret beregningsrente – slik dette er redegjort for foran i avsnitt 9.6 – vil det fremgå at en harmonisering av beregningsrentene for eksisterende og senere etablerte pensjonsordninger med utgangspunkt i 3 prosent beregningsrente, vil føre til en i hovedsak tilsvarende økning av kravene til avsetninger for selskapets forpliktelser under eksisterende bestand. Ett av selskapene har anslått økningen til å utgjøre om lag 25 prosent av nåværende avsetninger i forsikringsfondet. Forutsetningen er full omberegning av kravene til samtlige avsetninger med utgangspunkt i den nye og lavere beregningsrenten, jf. lov om forsikringsvirksomhet § 8-3, og ikke bare økningen av avsetninger for forpliktelser som oppstår etter endringen av beregningsrenten, jf. utkastet § 8a–18 annet ledd.

Disse forhold innebærer, for det første, at kostnadene ved en harmonisering av beregningsrentene i kollektiv forsikring på det 3 prosent nivå gjeldende forskrift fastsetter, omgående vil føre til en betydelig økning av premienivået for bedrifter med pensjonsordninger fra 1993 eller tidligere med 4 prosent beregningsrente. Dette vil som nevnt gjelde om lag 90 prosent av eksisterende pensjonsordninger målt etter forsikringsfond. Økningen i premienivået vil inntre uavhengig av hvordan en håndterer spørsmålet om rentereduksjonens virkninger for avsetningskravene når det gjelder eksisterende forpliktelser på endringstidspunktet.

For det annet vil det trenges betydelig kapital til å oppfylle økte krav til avsetninger til sikring av allerede opptjente pensjonsrettigheter, med mindre en slik endring av beregningsrenten gis virkning bare for avsetningene til sikring av rett til pensjon opptjent etter endringen. Dette skyldes at nåverdien av forsikringsforpliktelsene og dermed avsetningskravene vil øke når det benyttes lavere beregningsrente (foran i avsnitt 9.1 og 9.6). I dagens situasjon har livselskapene ikke tilgang til den betydelige kapital som en slik vesentlig økning (om lag 25 prosent) av de forsikringsmessige avsetninger for allerede foreliggende forpliktelser vil kreve. Også den kapital som er påkrevet for å styrke avsetningene som følge av redusert beregningsrente, vil derfor praktisk sett i hovedsak måtte skaffes til veie av bedriftene, enten direkte i form av økte premier over tid eller indirekte i form av redusert overskudd i en rekke år.

De økonomiske konsekvenser av en slik løsning antas derfor å ha et slikt omfang at Banklovkommisjonen viker tilbake fra å foreslå en slik fremgangsmåte selv om den isolert vil kunne anses vel begrunnet ut fra de soliditetsvurderinger som lå til grunn for tiltakene i 1993.

14.3.3 Kan beregningsrentene harmoniseres med utgangspunkt i 4 prosent nivået?

Det er tidligere påpekt at om lag 90 prosent av kollektive pensjonsordninger målt etter fonds i dag har premier beregnet på 4 prosent grunnlag, mens bare 10 prosent ordningene, dvs. ordninger etablert etter 1993, har 3 prosent grunnlag. En enkel løsning for å oppnå ensartet premienivå synes derfor å være harmonisering av beregningsrentene på 4 prosent nivået. En vil dermed oppnå at det fremtidige premienivå prinsipielt sett være det samme for samtlige pensjonsordninger. Det vil dessuten innebære at de 10 prosent av ordningene som hittil har betalt vesentlig høyere premier, får en tilsvarende premiereduksjon når det gjelder fremtidige premiebetalinger (foran i avsnitt 9.6). Det er likevel atskillige betenkeligheter ved en slik fremgangsmåte.

For det første, som følge av rentefallet i begynnelsen av 1990-årene ble det som ledd i soliditetstiltakene for livsforsikringsselskaper besluttet å senke høyeste tillatte beregningsrente fra 4 til 3 prosent. Det alminnelige rentenivå har senere holdt seg på et forholdsvis lavt nivå, og de soliditetsvurderinger som man foretok i 1993 har derfor i det store og hele fortsatt gyldighet. En beregningsrente på 4 prosent er således etter Banklovkommisjonens syn forholdsvis høy hvis vurdert ut fra hensynet til selskapenes soliditet og evne til å oppfylle sine forsikringsforpliktelser i et langsiktig perspektiv, jf. lov om forsikringsvirksomhet § 7-6 og utkastet § 8a–4. En er kjent med at andre europeiske land benytter vesentlig lavere beregningsrenter.

For det annet, en beregningsrente på 4 prosent ligger svært nær den høyeste rentesats som EU’s første livdirektiv art. 17 nr. 1 tillater benyttet ved beregning av forsikringsmessige avsetninger. Bestemmelsen understreker behovet for forsiktighet på dette området, og setter dessuten som hovedregel en grense for hvor høy beregningsrente som kan benyttes ved beregningen, på 60 prosent av renten på obligasjonslån opptatt av staten. Selv med dagens rentenivå knyttet til statlige obligasjonslån er det her ikke mye å gå på. Det må understrekes at minstekravene til forsikringsmessige avsetninger, beregnet på denne måten, gjelder for selskapets samlede forpliktelser til enhver tid. Det dreier seg om et soliditetskrav som norske selskaper normalt må oppfylle til enhver tid for å kunne inneha konsesjon og utøve virksomhet på grunnlag av hjemlandskonsesjon i samsvar med direktivet, jf. direktivet art. 24-26.

Hvilken høyeste rentesats som kan benyttes ved beregning av premier for nye kontrakter, er et annet spørsmål og angis ikke direkte i EU’s livdirektiver. Om premienivået for nye kontrakter krever EU’s tredje livdirektiv art. 19 kun helt generelt at premiene ved nytegning skal være betryggende, særlig i forhold til “å opprette tilstrekkelige forsikringstekniske avsetninger”.

I forhold til EU-direktivets minstekrav til forsikringsmessige avsetninger blir derfor spørsmålet om kravet har vært og vil være oppfylt til enhver tid når avsetningene for selskapenes forpliktelser knyttet til 90 prosent av eksisterende bestand, blir beregnet ut fra en beregningsrente på 4 prosent, slik forskrift 1997-09-15 nr. 1005 om premier og premiefond i livsforsikring § 3 første ledd tillater. Ser en utviklingen i det alminnelige rentenivå etter høsten 1993 under ett, er det lett å fastslå at rentenivået periodevis har vært vesentlig lavere enn det er for tiden. En bør derfor nå søke å unngå å komme i en situasjon hvor selv et beskjedent fall i rentenivået vil utløse krav om styrking av livselskapenes avsetninger for å sikre at avsetningene oppfyller minstekravene i EU’s første livdirektiv.

Hensynet til livselskapenes renterisiko og soliditet i et langsiktig perspektiv taler derfor etter Banklovkommisjonens syn for at en bør søke å få redusert det gjennomsnittlige nivå på den reelle beregningsrente i norsk livsforsikring. En vil understreke at den reduksjon av høyeste tillatte beregningsrente som ble gjennomført i 1993, viste seg å få meget begrenset virkning som soliditetstiltak. Dette skyldtes først og fremst at man den gang lot samtlige eksisterende pensjonsordninger få videreføre beregningsrenter på 4 prosent, med den følge at både premienivå og avsetningsnivå ble tilsvarende lavt for det alt vesentligste av kollektivbestanden. Selv nær 10 år senere er det fortsatt kun 10 prosent av bestanden som er basert på 3 prosent nivået fra 1993. I den oppgangstid som deretter har fulgt, har et slikt soliditetsnivå praktisk sett vist seg i hovedsak å være tilstrekkelig, særlig som følge av oppbygningen av tilleggsavsetninger ved midler som ellers ville ha blitt fordelt som overskudd (foran i avsnitt 9.3). Etter Banklovkommisjonens oppfatning bør en imidlertid ha et betydelig lengere tidsperspektiv for øye når en vurderer hvilket nivå på beregningsrenter, premier og avsetninger som vil være forsvarlig.

Etter Banklovkommisjonens syn er det på den annen side vanskelig i lengden å godta at en mindre del av pensjonsordningene skal ha et vesentlig høyere premienivå enn det store flertall av pensjonsordninger. Dette premienivået og den konkurranseulempe det innebærer for en del bedrifter, vil i tilfelle også kunne ha negativ innvirkning på etableringen av nye pensjonsordninger. En viser for så vidt til avsnitt 7.2.2 og 7.5.1 foran. Det dreier seg her om omlag 10 prosent av samlet virksomhet, og det vil nok gå svært mange år før nyetableringer av pensjonsordninger kan tenkes å ha ført til vesentlig økning av denne andelen. De eksisterende pensjonsordninger vil fortsatt lenge stå for hovedtyngden av norsk kollektivvirksomhet. Ut fra soliditetshensyn vil det da neppe være verken påkrevet eller rimelig å videreføre en slik forskjellsbehandling. Isolert sett knytter det seg ikke avgjørende betenkeligheter til en løsning hvorved beregningsrentene i livsforsikring nå harmoniseres med utgangspunkt i det nivå på 4 prosent som gjelder for om lag 90 prosent av livselskapenes forpliktelser.

Banklovkommisjonen mener imidlertid at det samtidig med en slik standardisering av beregningsrentene vil være påkrevet å gjennomføre tiltak som på sikt vil innebære en generell styrking av selskapenes soliditet og evne til å oppfylle sine forpliktelser og minstekravene til avsetninger. Dette vil det også være grunn til å gjøre selv om en valgte å videreføre 3 prosent grunnlaget for den tidel av porteføljen som det i dag gjelder for. Det er de ni tideler av eksisterende portefølje med 4 prosent grunnlag som kan by på problemer i et langsiktig soliditetsperspektiv og i forhold til minstekravene til soliditet i EU’s direktiver. Dette gjelder i hovedsak selv om selskapene etter utkastet § 8a–8 nå gis adgang til endre sine pristariffer og dermed tilpasse fremtidige premier til utviklingen. Slike endringer vil i seg selv ikke nødvendigvis påvirke avsetningsnivået for allerede foreliggende forsikringsforpliktelser, men vil selvsagt på sikt kunne bringe et bedret gjennomsnitt når det gjelder avsetningsnivå. Avsetninger for forpliktelser under eksisterende pensjonsordninger som oppstår etter endringen, vil i tilfelle bli beregnet på grunnlag av den beregningsrente som ligger til grunn for det nye og høyere premienivå, jf. utkastet § 8a–18 annet ledd.

Banklovkommisjonen innser at det behov som i så måte foreligger, praktisk sett ikke vil kunne la seg imøtekomme ved engangstiltak, og en viser for så vidt til fremstillingen foran i avsnitt 14.3.2. Det er derfor nødvendig å ta utgangspunkt i en opptrappingsplan som lar seg gjennomføre over et antall år. Dette er viktig vurdert både ut fra virkningene for bedriftenes pensjonskostnader og ut fra livselskapenes kapitalsituasjon. En slik plan bør etter Banklovkommisjonens syn omfatte flere elementer:

  • en bør i første omgang kreve at premiene for samtlige pensjonsordninger beregnes ut fra en beregningsrente på 3,75 prosent. Dette vil gi en viss økning av premienivået for bedriftene. Etter en viss tilpasningsperiode bør det senere kunne gjennomføres en tilsvarende reduksjon av beregningsrenten. Om ytterligere reduksjoner deretter vil være påkrevet bør i tilfelle vurderes ut fra den økonomiske utvikling både hos oss og i andre europeiske land,

  • kravene til avsetninger tildekning av forpliktelser som oppstår etter reduksjon av beregningsrenten, beregnes på grunnlag av den nye beregningsrenten (utkastet § 8a–18 annet ledd),

  • kravene til avsetninger til dekning av eksisterende forpliktelser på det tidspunkt den nye beregningsrenten settes i kraft, søkes dekket over tid ved overføring av eksisterende og nye tilleggsavsetninger. Selskapet selv kan ta initiativet til dette etter utkastet § 8a–16 annet ledd (foran i avsnitt 8.5). Styrking av nivået på avsetningene og tilleggsavsetningene kan imidlertid også gjennomføres ved generelle pålegg med hjemmel i utkastet § 8a–20 første ledd eller ved forskrift med hjemmel i utkastet § 8a–17 fjerde ledd.

Dette opplegget forutsetter at forskrift 1997-09-15 nr. 1005 om premier og forsikringsfond i livsforsikring §§ 2 og 3 blir endret og at det nye maksimum for beregningsrenten gjøres gjeldende for både eksisterende og nye kontrakter.

14.4 Forholdet til individuell livsforsikring

14.4.1 Ny selskapsstruktur?

Virksomheten i vanlige livselskaper og fondsforsikringsselskaper omfatter i dag så vel kollektiv som individuell livsforsikring. Gjennomføres nye felles virksomhetsregler for kollektivvirksomheten i disse to selskapstyper, vil en måtte regne med at de to kollektivporteføljene i de fleste tilfelle vil bli slått sammen i ett selskap. Praktisk sett vil dette lettest la seg gjøre ved å overføre kollektivporteføljer med investeringsvalg til det vanlige livselskapet i vedkommende forsikringsgruppe. Dermed etableres et livselskap med kollektivvirksomhet som sitt dominerende forretningsområde (foran i avsnitt 14.1). I forhold til individuell livsforsikring aktualiserer dette to viktige spørsmål:

  • kan virksomhet basert på nye individuelle kontrakter med så vel kontraktsfastsatte ytelser som ytelser knyttet til verdien av investeringsporteføljer, innpasses i dette selskapet og dermed undergis i hovedsak samme regelverk som selskapets kollektivvirksomhet,

  • hvordan skal en i forhold til kollektivselskapet håndtere de eksisterende porteføljer av individuell livsforsikring i de to typer av selskaper som nå står for virksomheten.

Banklovkommisjonen har kommet til at en i denne omgang ikke vil kunne legge frem et samlet forslag til ny lovgivning for individuell livsforsikring i sin alminnelighet. Et naturlig utgangspunkt synes derfor å måtte bli at individuell livsforsikring fortsatt i hovedsak må være undergitt hittil gjeldende regler i lov om forsikringsvirksomhet kap. 7 og 8 med tilhørende forskrifter.

En slik løsning vil i denne omgang ikke medføre særlige problemer dersom det nye regelverket for kollektiv livsforsikring bare gjøres gjeldende for selskaper som ikke driver annet enn kollektivvirksomhet, eller en lovfester et krav om at kollektiv og individuell livsforsikring må drives i adskilte selskaper. Kollektivselskapet vil da kunne forestå den kollektivvirksomhet som vanlige livselskaper og fondsforsikringsselskaper driver i dag. Overgangsproblemer av betydning vil ikke oppstå (foran i avsnitt 14.2.2), men det vil være behov for visse særregler for nye og eksisterende fripoliser m.v. (foran i kapittel 13).

På den annen side vil denne løsningen bety at det må opprettes et eget selskap for videreføring av individuell forsikring i samsvar med hittil gjeldende regelverk. Der vil en også kunne samle de eksisterende individuelle porteføljer fra livs- og fondsforsikringselskapene. En slik selskapsstruktur kan enkelt oppnås på flere måter, for eksempel ved at det sistnevnte selskap etableres som datterselskap av kollektivselskapet. Om dette også bør være en egnet selskapsstruktur på sikt, vil kunne undergis fornyet vurdering når den samlede forsikringslovgivning er på plass.

En slik selskapsstruktur vil imidlertid ikke være noen helt god løsning. Det vil kunne skape visse problemer når det gjelder organiseringen og den daglige drift av livsforsikringsvirksomheten innenfor de store forsikringsgruppene. Det vil samtidig også bety at individuell livsforsikring fortsatt vil foregå i samsvar med et regelverk som sannsynlig vil bli endret i løpet av noen år. Omstillingsproblemene vil øke tilsvarende.

På den annen side vil det utvilsomt også oppstå problemer av forskjellig slag dersom ulike deler av virksomheten i ett og samme selskap vil være undergitt hvert sitt regelverk med til dels vesentlige forskjeller. Det har her betydning at de nye virksomhetsreglene for kollektivforsikring er tilpasset den variasjonsbredde som må antas å prege kollektivvirksomhet i fremtiden, og at dette utvilsomt vil forsterke de ulikheter mellom kollektiv og vanlig individuell forsikring som allerede foreligger.

Kan en i stedet finne et opplegg som gjør det mulig i denne omgang å innpasse individuell forsikring innenfor det regelverk som lovutkastet inneholder? I lovgivningssammenheng vil ny individuell livsforsikring og håndteringen av eksisterende bestand i så fall stå i ganske forskjellig stilling. Det er først og fremst eksisterende bestand av ytelsesbasert individuell forsikring i vanlige livselskaper som her vil reise særlige problemer. Dette skyldes at det både kontraktsrettslig og offentligrettslig vil gjelde grenser for i hvilken utstrekning ny lovgivning kan gjennomføres med virkning for de eksisterende kontraktsforhold og porteføljer av individuell livsforsikring (nedenfor i avsnitt 14.4.2). Disse begrensninger vil en for øvrig også måtte ta hensyn til ved særskilt lovregulering av individuell livsforsikring på et senere tidspunkt.

Individuell livsforsikring med investeringvalg står imidlertid i en annen stilling. Individuelle porteføljer i fondsforsikringsselskapene er allerede i dag undergitt regler som har meget til felles med det regelverk som her foreslås for kollektivforsikring. Utgangspunktet bør derfor kunne være at også eksisterende porteføljer av individuell livsforsikring med investeringsvalg bør kunne overføres til det nye kollektivselskapet.

Ut fra dette legger Banklovkommisjonen til grunn som en målsetning at en allerede i denne omgang søker å legge forholdene til rette for at også virksomhet basert på nye kontrakter om individuell livsforsikring skal kunne drives innenfor det nye kollektivselskapet og i hovedsak være undergitt det regelverk som nå foreslås i lovutkastet. Det vil forutsette, på den ene siden, at en i denne omgang også utarbeider visse særlige regler for ny individuell forsikring, tilpasset den ramme som opplegget i lovutkastet trekker opp. På den annen side vil forutsetningen også være at det må trekkes et klart og varig skille mellom ny individuell forsikring og den bestand av individuell livsforsikring som i dag ligger i de vanlig livselskapene.

Det bør i denne sammenheng tas i betraktning at vanlig individuell livsforsikring for tiden bare blir drevet at selskaper med konsesjon til å drive både kollektiv og individuell livsforsikring. Når en ser bort fra fondsforsikringsselskapene har vi – etter det Banklovkommisjonen kjenner til – for tiden ikke selskaper som bare driver vanlig individuell livsforsikring. Dette betyr at en her kan konsentrere drøftelsen om de problemer som knytter seg til livselskaper som driver en kombinasjon av kollektiv og individuell livsforsikringsvirksomhet. Hvordan skal en håndtere eksisterende bestand av individuell forsikring i disse selskapene når deres hovedforretningsområde – kollektivvirksomheten – blir undergitt en ny lovregulering?

14.4.2 Håndteringen av eksisterende bestand av individuell forsikring i livselskapene

Spørsmål som gjelder anvendelsen av ny offentligrettslig lovgivning på virksomhet knyttet til eksisterende porteføljer står i en annen stilling ved individuell livsforsikring enn ved kollektivforsikring. De overgangsproblemer som ny lovgivning vil medføre for virksomhet knyttet til eksisterende porteføljer i individuell forsikring, vil være vesentlig vanskeligere å løse for individuell forsikring enn for kollektivforsikring.

Individuell livsforsikring er ikke et løpende kontraktsforhold, men basert på en fastsatt forsikringsperiode. I denne perioden er kontrakten bindende for begge parter, men forsikringstakeren har oppsigelsesrett og flytterett etter lov om forsikringsvirksomhet § 7-8, jf. lov om forsikringsavtaler § 12-3. Selskapet har derimot ikke rett til i forsikringstiden å si opp kontrakten eller å endre premier og andre vilkår slik som ved kollektivforsikring, jf. lov om forsikringsavtaler § 12-4. Så lenge opprinnelig avtalt premie betales, er derfor kontrakten bindende for selskapet inntil forsikringstiden utløper eller forsikringstilfellet inntrer, med mindre ny avtale inngås mellom partene.

Dette vil i praksis sette grenser for i hvilken grad det vil være mulig å gjennomføre endringer i det offentligrettslige regelverk om livsforsikring som vil innvirke på partenes rettigheter og plikter i vanlige individuelle forsikringsforhold. Overgangsperioden for lovendringer som vil kunne virke til skade for forsikringstakerne under kontrakter i bestående porteføljer, vil derfor kunne bli meget lang, i verste fall vare inntil eksisterende individuelle porteføljer er avviklet. Dette taler for at en i forhold til regelverket i lovutkastet allerede i denne omgang vil være nødt til å etablere og basere seg på et klart og varig skille mellom virksomhet knyttet til den foreliggende bestand og ny individuell livsforsikring.

Forholdet er noe annerledes når det gjelder selskapets stilling, særlig fordi forsikringstakeren har oppsigelses- og flytterett. Dette innebærer at det rettslige grunnlag for selskapets forventninger knyttet til eksisterende portefølje svekkes. I den utstrekning det for individuell livsforsikring basert på nye kontrakter innføres regler som avviker fra hittil gjeldende rett, vil forsikringstakere som ønsker det, ved å utnytte oppsigelses- og flytteretten kunne få overført sin forsikring til et annet selskap i samsvar med en ny kontrakt, dvs. en kontrakt som i sin helhet vil være undergitt den nye lovgivningen. I praksis vil dette formentlig også innebære at selskapene av konkurransehensyn vil tilby kontrakter i samsvar med den nye lovgivningen til de forsikringstakere som måtte ønske det. Livselskapene kan også av andre grunner, for eksempel rasjonaliseringshensyn, være interessert i at en størst mulig del av eksisterende bestand kommer inn under det nye regelverket for kollektivselskapet.

Banklovkommisjonen er etter dette kommet til at virksomhet knyttet til den eksisterende bestand av individuell forsikring i vanlige livselskaper ikke vil kunne være omfattet av det regelverk som foreslås i lovutkastet. Slik virksomhet vil fortsatt måtte være undergitt gjeldende lov- og forskriftsverk og derfor holdes klart adskilt fra den virksomhet som det nye kollektivselskapet vil drive i samsvar med regelverket i lovutkastet. Dette skillet kan imidlertid tenkes gjennomført på flere måter.

14.4.3 Avviklingsselskap for vanlig individuell livsforsikring?

Ett alternativ vil være å overføre individuell forsikring i vanlige livsforsikringsselskaper til et eget selskap undergitt hittil gjeldende regelverk, med det ene formål å sikre ordnet avvikling av de eksisterende porteføljer (såkalt “run-off” selskap). Denne løsning vil i tilfelle forutsette at kollektivselskapet også vil kunne inngå nye kontrakter innenfor individuell livsforsikring uten hensyn til om disse er knyttet til egne investerinsporteføljer eller ikke, samt i tillegg at kollektivselskapet kan overta foreliggende individuelle porteføljer med investerinngsvalg fra fondsforsikringsselskapet. Selskapet vil dermed fremstå som et allsidig livselskap.

Denne løsningen vil være attraktiv dersom en ut fra reelle hensyn finner at det regelverk som nå foreslås med henblikk på kollektivvirksomhet, i hovedsak bør komme til anvendelse i forhold til kollektivselskapets samlede kollektivvirksomhet og ny individuell livsforsikring. Bestemmelsene i lovutkastet §§ 8a–11 til 8a–16 om kapitalforvaltning, avkastning og overskudd og i §§ 8a–17 til 8a–24 om forsikringsmessige avsetninger bør uten problemer kunne gjelde også i forhold til ny individuell livsforsikring i selskapet. Hovedproblemet knytter seg til i hvilken utstrekning bestemmelsene i utkastet §§ 8a–3 til 8a–9 om pristariffer og premieberegning vil kunne anvendes. Vil det være mulig å utforme pristariffer for individuell forsikring som på den ene side i hovedsak reflekterer de prinsipper som benyttes for kollektivvirksomheten i selskapet, jf. utkastet § 8a–3- til 8a–10, og på den annen side også ivaretar hensynet til forsikringstakerne?

Bestemmelsene i utkastet §§ 8a–3 til 8a–6 og de prinsipper som ligger til grunn for dem, synes her ikke å reise særlige problemer, men det kan likevel være grunn til å gi de tilsvarende reglene for individuell forsikring til dels en lovteknisk noe annen utforming. Ser en bort fra slike lovtekniske spørsmål, vil nok derfor de viktigste spørsmål knytte seg til bestemmelsene i § 8a–7 om pristariffer for tjenester og til bestemmelsene i § 8a–8 om adgang til å endre pristariffer også med virkning for eksisterende bestand. På begge disse områdene er det både etter gjeldende regler og forsikringspraksis meget betydelig forskjell på individuell og kollektiv livsforsikring. Uten tilpasninger på disse områdene vil heller ikke prinsippene for premieberegning i utkastet § 8a–9 kunne fastholdes fullt ut for ny individuell forsikring.

Bestemmelsene i utkastet § 8a–7 om pristariffer for tjenester legger til grunn at selskapet skal ha et årlig vederlag for administrasjon av forsikringen og et årlig vederlag for forvaltning av den kapital som er knyttet til forsikringen, samt at vederlaget skal kunne inneholde fortjenesteelement. Vederlaget for administrasjon av individuell forsikring må nødvendigvis bygge på til dels andre kriterier enn angitt i § 8a–7 for kollektivforsikring, men vederlag for kapitalforvaltning skulle kunne baseres på de prinsipper § 8a–7 tredje ledd angir.

En må imidlertid regne med at det for individuell forsikring vil kunne bli aktuelt med visse tilleggsbestemmelser. Tar man utgangspunkt i prinsipper som i dag gjelder for individuell forsikring i fondsforsikringsselskaper, vil det således kunne være aktuelt med regler om bruk av kontraktsgebyr. Det er i dag vanlig med slike gebyr innenfor individuell forsikring med investeringsvalg – på samme måte som ved kjøp av andeler i verdipapirfond. Tilsvarende gebyr bør kunne inngå i pristariffene for ny individuell forsikring. Omvendt er det i slike forhold også gebyrbelastning ved førtidig avslutning av kontraktsforholdet. Ved individuell forsikring vil dette kunne ta form av et flyttegebyr eller avbestillingsgebyr.

Med slike tilpasninger skulle det således være mulig å utforme pristariffer for individuell livsforsikring med utgangspunkt i prinsippene i utkastet §§ 8a–3 til 8a–7. Skal kollektivselskapet kunne drive ny individuell livsforsikring, vil det således være behov for enkelte særlige regler om utformingen av pristariffer for slik virksomhet. Målet må være at slike pristariffer på en god måte kompletterer de pristariffer som vil gjelde for kollektivvirksomheten, og at de for øvrig preges av de samme krav til oversikt og gjennomsiktlighet som disse. Dette vil i tilfelle også legge forholdene bedre til rette for at et innslag av effektiv konkurranse også i individualmarkedet etter behov kan virke som korrektiv overfor selskapspraksis når det gjelder forholdet mellom kollektiv og individuell forsikring (jf. foran i avsnitt 1.3).

Samlet sett vil dette gi en klart ryddigere prisstruktur for ny individuell livsforsikring enn den som har utviklet seg under gjeldende regelverk. Selv om regelverket for kollektiv og individuell livsforsikring på denne måten kan utformes etter i hovedsak samme prinsipper, vil det likevel i praksis kunne by på vansker å vurdere om det etableres et rimelig forhold mellom premienivå og vederlagsnivå for tjenester i henholdsvis kollektiv og individuell forsikring. Aktiv markedskonkurranse basert på oversiktlige pristariffer vil her kunne gi nødvendige korrektiver. Etter behov vil det imidlertid også kunne gis regler i forskrift med hjemmel i utkastet § 8a–4 fjerde ledd.

14.4.4 Fortsettelse – endring av pristariffer for individuell livsforsikring?

Et hovedspørsmål når det gjelder utformingen av regler om pristariffer ved ny individuell livsforsikring, vil være om en også for individuell livsforsikring bør innføre en adgang for selskapet til å endre sine pristariffer med virkning for eksisterende portefølje. Dette betyr i tilfelle at årlig premie etter endringen vil bli beregnet etter de nye pristariffene både for nye og eksisterende forsikringer, jf. utkastet §§ 8a–8 og 8a–9.

Innenfor dagens kontraktsrett fremstår individuell livsforsikring som et helt unikt eksempel for så vidt som kontraktens vederlagsnivå vil kunne være bindende for selskapet som leverandør i perioder av opptil 30-40 års lengde. I et moderne samfunn må en regne med til dels betydelige endringer i den økonomiske utvikling innenfor så langt tidsrom. Det kan derfor reises spørsmål om ikke det hevdvunne prinsippet om at premien og vilkårene er bindende for selskapet i hele forsikringstiden, har overlevet seg selv og passer dårlig i vår tid. Realiteten i gjeldende regelverk er dessuten at forsikringstakeren indirekte – via gjeldende regler om tilleggsavsetninger og overskuddsberegning – i alle tilfelle rammes av virkningene av negativ utvikling i selskapets økonomi og samfunnsøkonomien generelt. Dette er blitt motstykket til at den formelle premie som skal betales av forsikringstakeren, anses bindende for selskapet.

For forsikringstakere flest er det imidlertid neppe selve størrelsen av årlig premie, men størrelsen av de forsikringsytelser som til slutt kommer til utbetaling etter mange år, som er det vesentlige i kontraktsforholdet. I samsvar med dette legges det i livsforsikringsforhold stadig sterkere vekt på hvilken reell avkastning en forsikring tilføres i forsikringstiden. Betydningen av det reelle avkastningsnivå øker med forsikringstidens lengde og er derfor særlig fremtredende ved langsiktig pensjonssparing. Gjeldende regelverk om overskudd, overskuddsdeling og tilleggsavsetninger (foran i avsnitt 8.1) gjør imidlertid at graden av forutberegnelighet og oversikt i så måte vil være forholdsvis beskjeden for forsikringstakere flest.

En adgang for selskapet til i stedet å endre sine pristariffer også med virkning for eksisterende forsikringer vil på en helt annen måte synliggjøre slike forhold. Dermed får også forsikringstakere et betydelig bedre grunnlag for løpende å vurdere sine forsikringsforhold og i tilfelle å gripe inn i tide for å tilpasse disse til utviklingen. Det vil dessuten legge forholdene bedre til rette for markedskonkurranse på dette området. De forhold som taler for krav om en oversiktlig og kontrollerbar prisstruktur og premieberegning innenfor kollektiv forsikring (foran i avsnitt 7.2) gjør seg i minst like sterk grad gjeldende innenfor individuell livsforsikring.

Etter dette antar Banklovkommisjonen at også reglene om pristariffer og premieberegning i utkastet §§ 8a–3 til 8a–9 med enkelte tilpasninger bør kunne gis anvendelse på nye individuelle forsikringskontrakter. Alternativet “avviklingsselskap” som beskrevet foran i avsnitt 14.4.3 lar seg derfor gjennomføre uten særlige problemer av betydning.

14.4.5 Kan “run-off” porteføljen legges inn i kollektivselskapet?

Et annet alternativ vil være å legge den eksisterende bestand av individuell livsforsikring i vanlige livselskaper inn i kollektivselskapet som en “run-off” bestand, adskilt fra den øvrige kollektive og individuelle livsforsikringsvirksomhet i selskapet. Dette vil i tilfelle bety at ulike deler av virksomheten i selskapet vil være undergitt ganske forskjellige regelverk:

  • hovedtyngden av selskapets virksomhet – kollektivvirksomheten, ny individuell livsforsikring og eksisterende bestand av individuell livsforsikring med investeringsvalg – vil være undergitt det nye regelverket som foreslås i lovutkastet og de tilhørende nye regnskapsregler (foran i avsnitt 14.4.3 og 14.4.4),

  • eksisterende bestand av individuell forsikring i det vanlige livselskapet – “run-off” porteføljen – vil være undergitt hittil gjeldende regelverk og de regnskapsregler som knytter seg til dette (foran i avsnitt 14.4.2).

Grunnlaget for et slikt skille vil være at eksisterende bestand av individuell livsforsikring i de vanlige livselskapene står i en særstilling ved gjennomføring av ny lovregulering av livsforsikring. Det er sikker rettsoppfatning at den kontraktsfastsatte premie er bindende for selskapet i forsikringstiden (foran i avsnitt 7.1 og 14.4.4). Kontrakten videreføres så lenge forsikringstakeren betaler avtalt premie. Dette gjelder uten hensyn til hvilket beregningsgrunnlag med beregningsrente som ligger til grunn for premiefastsettelsen. Deler av det lovutkast som her foreslås med henblikk på kollektiv forsikring, og som med tilpasninger også kan omfatte ny individuell forsikring, vil overhodet ikke kunne gis anvendelse på eksisterende individuell livsforsikring. Dette gjelder først og fremst reglene om pristariffer og premieberegning i utkastet §§ 8a–3 til 8a–9, men også innenfor de øvrige deler av lovutkastet er det bestemmelser som vanskelig lar seg anvende på eksisterende bestand.

I forhold til de øvrige deler av lovutkastet står eksisterende bestand av individuell livsforsikring i flere henseender i samme stilling som eksisterende bestand av fripoliser. Det vises for så vidt til fremstillingen foran i avsnitt 13.2 og 13.3. Som det der fremgår vil slike forsikringer ikke kunne undergis den nye lovregulering uten visse tilpasninger når det gjelder anvendelsen av regelverket om overskudd. De prinsipper som foreslås foran i avsnitt 13.3.2 for eksisterende fripoliser, vil i tilfelle derfor også måtte tilpasses til eksisterende bestand av individuelle livsforsikringer for å unngå inngrep i forsikringstakeres rettigheter etter gjeldende regelverk. Det vil derfor også bli behov for en del særlige overgangsbestemmelser, først og fremst for å videreføre gjeldende regler om overskudd og overskuddsfordeling for “run-off” porteføljen.

Det oppstår imidlertid et særlig spørsmål for individuell livsforsikring som følge av at det innenfor individuell livsforsikring lenge har funnet sted betydelig “kostnadsoverforbruk” (foran i avsnitt 7.4.3). Den del av kostnadsoverforbruket som en forsikringstaker belastes, kommer etter gjeldende regler reelt til fradrag i overskudd på andre beregningselementer (foran i avsnitt 8.1.2). Det er mulig at det her dreier seg om så vidt betydelige beløp at det ut fra hensynet til selskapenes økonomi kan være vanskelig å stenge for en slik “motregning” med redusert overskudd som resultat. Det nye regelverket bygger imidlertid på det prinsipp at kostnadsforbruket er selskapets sak, jf. utkastet § 8a–9 tredje ledd.

Det betydelige “kostnadsoverforbruk” i individuell livsforsikring må sees i sammenheng med de prinsipper som hittil har vært benyttet for fordeling av livselskapenes årlige utgifter mellom de ulike bransjer og mellom de ulike kontrakter innenfor bransjen individuell livsforsikring. Innenfor rammen av overskuddsreglene har livselskapene i praksis kunnet få dekket den andel av sine samlede faktiske utgifter som belastes den enkelte forsikring selv om disse vesentlig overstiger kostnadselementet i beregningsgrunnlaget. Dette har i individuell livsforsikring hatt særlig betydning i forhold til inndekningen av årlige utgifter ved nytegning og ved fordeling av selskapets generelle utgifter.

I forhold til eksisterende bestand av individuell livsforsikring vil disse forhold formentlig neppe være noe stort problem dersom all nytegning av individuell livsforsikring skjer i henhold til pristariffer av de typer som er omtalt foran i avsnitt 14.4.3 og 14.4.4. Dette vil bety at det i forhold til både forsikringsrettslige og regnskapsrettslige regler må trekkes et formelt og reelt skille innenfor det nye kollektivselskapet mellom eksisterende og ny bestand av individuelle livsforsikringer. Dermed vil den eksisterende portefølje fullt ut få karakter av en egen “run-off” portefølje innenfor det nye kollektivselskapet. Dette må i tilfelle også formaliseres ved krav om at “run-off” porteføljen skal være egen regnskapsenhet, slik at kun nettoresulatet av virksomheten inngår i det nye kollektivselskapets regnskap etter de nye regnskapsreglene.

For øvrig vil det også for eksisterende individuell livsforsikring oppstå særlige problemer som følge av at det er benyttet forskjellige beregningsrenter innenfor eksisterende bestand. Dette har i og for seg ikke betydning i forhold til reglene om beregning av overskudd på avkastningsresultatet, jf. utkastet § 8a–12 tredje ledd som tar hensyn til slik forskjell. Det vesentlige er derimot at det for forsikringer med en beregningsrente som er vesentlig høyere enn någjeldende maksimum på 3 prosent, vil kunne reises spørsmål om avsetningene til dekning av eksisterende forpliktelser er tilstrekkelige. Det vises for så vidt til fremstillingen foran i avsnitt 14.3.3. Styrking av avsetningsnivået for individuell forsikring vil i praksis reise samme problemer som ved kollektiv forsikring. I tillegg kommer at problemet i en viss utstrekning vil forsterkes med tiden som følge av at premienivået ikke kan endres for eksisterende individuelle forsikringer. En vil derfor være henvist til å styrke avsetningene via reglene om tilleggsavsetninger for å sikre kollektivselskapets samlede soliditet. Holdes “run-off” porteføljen i eget selskap, vil dette derimot ikke være noe umiddelbart problem fordi dette selskapet ikke skal drive nytegning av individuell forsikring.

14.4.6 Hvordan skal individuell livsforsikring håndteres?

Det er foran i avsnitt 14.4.1 til 14.4.5 pekt på tre forskjellige måter for håndteringen av individuell livsforsikring innenfor rammen av det nye kollektivselskapet:

  • et selskapsrettslig skille mellom kollektiv og individuell forsikring (foran i avsnitt 14.4.1),

  • det nye kollektivselskapet kan drive ny individuell livsforsikring i henhold til visse særregler, men etablerer et eget “run-off” selskap for eksisterende portefølje av individuell livsforsikring i vanlige livselskaper (foran i avsnitt 14.4.3 til 14.4.4),

  • en løsning tilsvarende alternativ 2, men med det tillegg at eksisterende portefølje av individuell livsforsikring i stedet plasseres som en særskilt “run-off” portefølje i kollektivselskapet og ikke i eget “run-off” selskap (foran i avsnitt 14.4.5).

Den enkleste løsning i denne omgang er utvilsomt det første alternativet. Det andre og tredje alternativ forutsetter begge at man i denne omgang også utarbeider regler om pristariffer for ny individuell livsforsikring. Hovedforskjellen mellom disse to alternativene vil være at man under det andre alternativet legger den eksisterende bestand av individuell livsforsikring i de vanlige livselskapene inn i et eget “run off” selskap som fullt ut vil være undergitt hittil gjeldende regelverk og regnskapsregler. Dermed vil den samlede virksomhet i det nye kollektivselskapet i sin helhet være undergitt regelverket i lovutkastet med tilhørende regnskapsregler. Det tredje alternativ innebærer derimot at en må ta med deler av gjeldende regelverk og regnskapsregler inn i det nye kollektivselskapet, og at mange av de problemer som etter dagens regelverk knytter seg til individuell livsforsikring dermed også blir del av dets virksomhet. Dette skaper betydelige komplikasjoner, men det er neppe grunnlag for å hevde at problemene er av en slik karakter at de er helt umulig å løse rettslig og praktisk.

Derimot er det åpenbart at det tredje alternativ vil føre til at den samlede rettslige regulering av det nye kollektivselskapet vil bli både komplisert og uoversiktlig. Det vil måtte forholde seg til:

  • det nye regelverket for kollektivvirksomhet som foreslått i utkastet,

  • en del særlige regler for nye og eksisterende fripoliser m.v.,

  • en del særlige regler for ny individuell livsforsikring,

  • hittil gjeldende regelverk for så vidt angår den eksisterende bestand av vanlig livsforsikring,

  • en blanding av nye og eksisterende regnskapsregler.

Ut fra dette er det meget som taler for at de eksisterende porteføljer av individuell livsforsikring bør håndteres klart adskilt fra det nye kollektivselskapet og dets virksomhet knyttet til ny individuell livsforsikring. Kollektivselskapet vil dermed bli undergitt et i hovedsak enhetlig regelverk samtidig som det samme vil gjelde “run-off” selskapet for eksisterende individuell forsikring. Det andre alternativet er derfor i så måte klart å foretrekke.

Det kan ikke antas at det andre alternativet med eget “run-off” selskap for eksisterende individuell forsikring vil skape særlige problemer for organiseringen og driften av samlet livsforsikringsvirksomhet, eller styringen av den samlede virksomhet innenfor de store forsikringsgruppene. “Run-off” selskapet må antas å stå for virksomhet av begrenset omfang og vil bare trenge en beskjeden organisasjon. All ny individuell livsforsikring vil ligge i kollektivselskapet som vil fremtre som et allsidig livsforsikringsselskap. En legger også til grunn at “run-off” selskapet vil kunne inngå avtaler med kollektivselskapet eller andre selskaper innenfor gruppen om levering av ulike tjenester når det gjelder administrasjon, kapitalforvaltning m.v. knyttet til den virksomhet den eksisterende portefølje av individuell forsikring fortsatt vil utgjøre. Dette vil kunne skape klarhet når det gjelder allokering av kostnader innad i gruppen. Dessuten vil problemer knyttet til kapital og soliditet, samt regnskap kunne håndteres adskilt for kollektivselskapet og “run-off” selskapet. For “run-off” selskapet vil det være viktig at den risikoreduserende effekt av någjeldende overskuddsregler vil bli videreført. Samlet sett antas derfor overgangsproblemene å bli langt enklere dersom det andre alternativ legges til grunn.

En kan heller ikke se at hensynet til livselskapenes konkurransemessige stilling skulle tale mot at det andre alternativet velges. I den utstrekning konkurransen vil øke på markedet for individuell forsikring, vil dette først og fremst være av betydning når det gjelder markedet for nytegning av individuell livsforsikring, eventuelt nytegning etter flytting fra “run-off” porteføljer. Denne del av virksomheten forutsettes lagt til det nye kollektivselskapet og vil i sin helhet være undergitt det regelverk som foreslås i lovutkastet. Med de tilpasning som er skissert foran i avsnitt 14.4.3 og 14.4.4, vil kollektivselskapet fremtre som et vanlig kombinert livselskap av den type en møter i andre europeiske land.

I samsvar med dette er Banklovkommisjonen kommet til at alternativ 2 bør legges til grunn ved utformingen av det nye regelverket i lovutkastet.

Til dokumentets forside