NOU 2001: 24

Ny livsforsikringslovgivning— Utredning nr. 7 fra Banklovkommisjonen

Til innholdsfortegnelse

Del 2
Pristariffer, premieberegning og overskudd

5 Forsikringsvirksomhetslovens ordning

5.1 Oversikt over lov- og forskriftsverket

Forsikringsvirksomhetsloven § 7-6 inneholder bestemmelser om premier, premienivå og beregningsgrunnlag for premier, samt hjemler for utferdigelse av forskrifter om disse forhold. Første ledd fastsetter generelt at et forsikringsselskap skal benytte premier som står i rimelig forhold til den risiko som overtas og som er betryggende i forhold til selskapets økonomi. Premiene skal videre være tilstrekkelige til å gi sikkerhet for oppfyllelse av de inngåtte forsikringsavtaler. Kredittilsynet skal føre kontroll for å påse at premier som benyttes er i samsvar med dette. Etter fjerde ledd kan Kongen forby bruk av premier som ikke møter disse kravene (hjemmelen er delegert til Kredittilsynet).

Etter § 7-6 annet ledd kan Kongen (delegert til Finansdepartementet) fastsette nærmere regler om et livsforsikringsselskaps plikt til å gi melding til Kredittilsynet om det tekniske beregningsgrunnlag for premier for livs- og pensjonsforsikring og om hvilke forhold meldingen skal omfatte. Slike regler er gitt i forskrift 1994-11-10 nr. 1000 om meldeplikt for forsikringstekniske beregningsgrunnlag. Etter forskriften § 2 skal forsikringsselskapet påse at det for enhver livsforsikring foreligger et beregningsgrunnlag (basert på premietariff). Selskapet skal etter forskriften § 3 gi melding til Kredittilsynet blant annet om beregningsgrunnlaget, herunder om beregning av bruttopremie, nettopremie (eksklusiv kostnadselement) og avsetninger i forsikringsfondet (forsikringenes premiereserve), jf. minstekravene i lovens § 8-2. Meldingen skal også redegjøre for beregning og fordeling av overskudd til forsikringstakerne og av tilleggsavsetninger.

Videre sies det i § 7-6 annet ledd at Kongen (delegert til Finansdepartementet) kan gi nærmere regler om rentesatser og andre beregningselementer som selskapet ut fra forsiktighetshensyn kan benytte i beregningsgrunnlaget. Slike regler er gitt ved forskrift 1997-09-15 nr. 1005 om premier og forsikringsfond i livsforsikring, blant annet om maksimal beregningsrente, krav til avsetninger, og tilleggsavsetninger. Hovedregelen for kontrakter inngått etter at forskriften trådte i kraft, er at premiene i livsforsikring ikke kan beregnes på grunnlag av en forventet avkastning av forvaltet kapital (grunnlagsrente) som er høyere enn 3 prosent p.a. Det er gitt unntak for livsforsikringskontrakter som inngås etter overføring av midler fra annet livselskap eller pensjonskasse etter reglene om flytting i lovens § 7-8, forutsatt at tidligere og ny grunnlagsrente ikke overstiger 4 prosent.

Om beregningen av avsetninger til forsikringsfondet (premiereserven) sier forskriften ikke stort annet enn at det beregningsgrunnlag som gjelder ved beregningen av premien for den enkelte kontrakt, skal legges til grunn (§ 3 første ledd). Det følger av loven § 8-2 at avsetningen til enhver tid minst skal tilsvare netto nåverdi av forpliktelsene etter kontrakten, beregnet etter en neddiskonteringsrente lik grunnlagsrenten, men forskriften § 3 annet ledd krever at også fremtidige kostnader skal inngå i beregningen dersom dette gir et høyere avsetningskrav. Se for øvrig nærmere nedenfor i kapittel 9.

Etter § 7-6 tredje ledd kan Kongen (delegert til Finansdepartementet) gi regler om at livsforsikringsselskaper ved premieberegningen skal skille mellom risikodelen, sparedelen og omkostningsdelen av premien. Dette er gjort ved forskrift 1989-11-21 nr. 1169, som stiller krav om at det i premietariffen skal skilles mellom disse tre delene av premien. Premietariffen skal angi forutsetninger om den risiko som er knyttet til forsikringen hvert år, og dessuten opplyse om forutsetninger om fremtidig omkostningsnivå og prinsippene for omkostningsfordelingen mellom forsikringene.

Sparedelen er den del av årspremien som ikke går med til å dekke risiko og kostnader. I forhold til sparedelen vil det vesentligste være den grunnlagsrente som benyttes for å angi hvilken fremtidig årlig avkastning på pensjonsordningens midler selskapet legger til grunn ved premieberegningen. Som allerede nevnt krever forskriften om premier og forsikringsfond § 3 at den samme grunnlagsrenten skal legges til grunn ved beregningen av den avsetning som hvert år skal gjøres til forsikringsfondet for å sikre at selskapet over tid bygger opp tilstrekkelige midler til å kunne dekke utbetalingene ved forfall. Et selskap skal til enhver tid ha aktiva som minst tilsvarer forsikringsfondets størrelse.

Både lovens og forskriftenes regler er som det fremgår, holdt i meget generelle ordelag. Reglene har nærmest karakter av retningslinjer for Kredittilsynets kontroll av premietariffer og avsetningene til forsikringsfondet, supplert med inngrepshjemler som står til Kredittilsynets rådighet for kontrollformål. Kontrollen utføres i første omgang når Kredittilsynet mottar melding fra selskapet i samsvar med forskriften om meldeplikt for forsikringstekniske beregningsgrunnlag. Som følge av bestemmelser i EU’s tredje livdirektiv (Rdir. 92/96/EØF som er del av EØS-avtalen) art. 5 og 29 kan det imidlertid ikke kreves at premietariffer og andre forsikringsvilkår undergis forhåndskontroll fra Kredittilsynets side før de tas i bruk.

5.2 Fordeling av selskapets kostnader

Bestemmelsene i forsikringsvirksomhetsloven § 7-5 hvoretter et selskaps kostnader skal fordeles på en rimelig måte mellom de bransjer som inngår i selskapets virksomhet og mellom kontraktene i en bransje, har også betydning for reglene om premier og premieberegning. Dette har sammenheng med at premien og premietariffen skal inneholde et beregnet kostnadselement, se foran i avsnitt 5.1. At kostnadselementet skal beregnes etter det som er angitt i premietariffen, innebærer at det blir svært viktig om de forutsetninger med hensyn til fremtidig kostnadsutvikling som der legges til grunn, viser seg å holde. Blir selskapets årlige kostnader høyere enn forventet, foreligger “kostnadsoverforbruk”, se nærmere nedenfor i avsnitt 7.4.

Etter lovens § 7-5 annet ledd skal Kredittilsynet føre kontroll med kostnadsfordelingen, og kan også fastsette nærmere regler for fordelingen mellom bransjer og kunder. Fordelingsreglene i § 7-5 gjelder både ved fastsettelsen av beregnede kostnader som del av premietariffen for de enkelte typer av forsikringer, og ved fordelingen av selskapets faktiske kostnader som ledd i fordelingen av “kostnadsoverforbruk” og av overskudd etter lovens § 8-l med tilhørende forskrift. Denne kontrollen kommer i tillegg til den kontroll med selskapenes anslag over fremtidig kostnadsnivå som inngår i kontrollen med premietariffene. Ved forskrift 1989-11-21 nr. 1167 er det gitt en del supplerende regler om kostnadsfordeling m.v.

Etter forskriften § 2 annet ledd skal kostnader som direkte knytter seg til en bestemt bransje, henføres til denne bransjen, mens andre kostnader (selskapets generelle driftskostnader) skal fordeles mellom bransjene i den utstrekning den enkelte bransje reelt har belastet selskapets administrasjon eller andre fellesfunksjoner. Premietariffens kostnadsdel skal reflektere disse prinsippene, og ved fordelingen av kostnadene mellom bransjene skal det som er angitt i premietariffen følges (§ 3).

Uttrykket bransje er ikke nærmere definert i lov om forsikringsvirksomhet eller tilhørende forskrifter. De viktigste individuelle og kollektive livbransjer fremgår egentlig bare i forskrift 1998-12-16 nr. 1241 om årsregnskap m.m. for forsikringsselskaper § 5-31. På kollektivområdet skilles det der kun mellom (1) kollektiv rente- og pensjonsforsikring og (2) gruppelivsforsikring. Innenfor kollektiv rente- og pensjonsforsikring og i forhold til kollektivt livsforsikringsselskap vil derfor fordelingen mellom de forskjellige kontrakter (pensjonsordninger) bli det vesentlige, og for denne fordelingen gir forskrift 1989-11-21 nr. 1167 ingen konkrete holdepunkter. Hvilke kostnader en forsikringskontrakt skal belastes med, vil følge av beregningen av kostnadsdelen av premien i henhold til den kostnadstariff som inngår i premietariffen.

For selskapets finanskostnader gjelder særlige regler. Etter forskriften § 4 skal slike kostnader fordeles mellom de ulike bransjer i forhold til størrelsen på de forsikringstekniske avsetninger for kontraktene i den enkelte bransje. Annen fordeling kan avtales i samsvar med forskrift til lovens § 7-4, dvs. forskrift 1997-04-23 nr. 377 om forsikringsselskapers kapitalforvaltning, men det er uklart hva som ligger i denne bestemmelsen.

Hittil har kostnadstillegget ligget utenfor det forsikringstekniske avsetningsgrunnlaget for kollektive pensjonsordninger, men beregningsgrunnlaget inneholder som regel prinsippene (en form for pristariff) for beregning av årets kostnader. Vanlig praksis er visstnok at årets kostnader blir tillagt som egen post ved beregningen av årspremien. Krav om administrasjonsreserve ved fullt betalte rettigheter, for eksempel fripoliser, medfører imidlertid at også kostnader for pensjoner under utbetaling må inkluderes og inngå i fondsoppbyggingen via avsetninger.

5.3 Overskudd i livsforsikring

Forsikringsvirksomhetslovens og forskriftenes bestemmelser om premier og kostnader m.v. må også sees i sammenheng med bestemmelsene om overskudd og fordeling av overskudd i lovens § 8-l med tilhørende forskrift 1990-06-01 nr. 430. Det heter i loven § 8-1 første ledd at den kapital som samles opp i et livsforsikringsselskap, skal årlig tilbakeføres til forsikringstakerne og de forsikrede, med mindre annet er bestemt i selskapets vedtekter. Slike vedtektsbestemmelser skal godkjennes av Kredittilsynet, og i praksis kan selskapet unnta inntil en tredel av overskuddet i det enkelte år fra fordeling mellom forsikringstakere og forsikrede. Midler som holdes tilbake i selskapet forutsettes benyttet til skatt, utbytte til eierkapital og kapitaloppbygging.

Retten til overskudd er motstykket til at premietariffer og beregningsgrunnlag utformes med betydelige sikkerhetsmarginer, slik at selskapet verken i forhold til ulike risiki eller resultatet av kapitalforvaltningen påtar seg større forpliktelser enn det med høy grad av sannsynlighet også kan oppfylle. På den annen side er det ikke minst ved kapitalforvaltning over tid også stor sannsynlighet for at avkastningsresultatet i snitt vil overstige det nivå som en forsiktig satt beregningsrente (for tiden 3 eller 4 prosent) gir uttrykk for. Retten til overskudd reflekterer det forhold at det ikke vil være rimelig at denne forventede meravkastning – hvis den faktisk oppnås – i sin helhet skal tilfalle selskapet.

Litt forenklet kan man si at overskudd tilsvarer for meget betalt premie, og at overskudd derfor først skal tilbakeføres når man kan konstatere ut fra oppnådde resultater både at de forutberegnede premier viste seg å være for høye, og hvor stort beløp for meget innbetalt premie utgjør. Dette er det gjort nærmere rede for i notatet Noen bemerkninger om reguleringen av livsforsikring i Norge, NOU 2000: 9 s. 299, på s. 303 til 306. Når det gjelder risiko knyttet til kapitalforvaltningen, innebærer dette systemet (1) at selskapet bærer risikoen for at avkastningsnivået tilsvarer beregningsrenten, og (2) at forsikringstakerne/de forsikrede har risikoen for at meravkastning faktisk kan oppnås ved forsvarlig kapitalforvaltning.

Etter § 8-l tredje ledd skal overskudd til fordeling til forsikringstakere/forsikrede fordeles årlig på den enkelte kontrakt etter kontraktenes bidrag til overskuddet og det premie- og beregningsgrunnlag som gjelder for de enkelte kontrakter. Nærmere regler om fordelingen er gitt ved forskrift 1990-06-01 nr. 430 om overskudd i livsforsikring (sist endret i 1996). Overskuddet blir beregnet for hver bransje (forskriften § 4). Etter forskriften § 5 skal overskudd innen hver bransje fordeles etter bidragsprinsippet i lovens § 8-1, dvs. slik at man tar hensyn til avviket mellom det konstaterte og det beregnede resultat for det enkelte element innen hver gruppe i beregningsgrunnlaget. Dette betyr at spørsmålet om en kontrakt har bidratt til overskuddet, må beregnes særskilt for henholdsvis risiko–, kostnads- og spareelementet i beregningsgrunnlaget.

I kollektiv forsikring vil det vesentligste av overskuddet bestå av overskudd på spareelementet, det vil si at avkastningen ved kapitalforvaltningen ligger på et høyere nivå enn grunnlagsrenten benyttet ved premieberegningen, men størrelsen av meravkastningen vil selvsagt variere en del fra år til annet. Overskudd på risikoelementene har i 1990-årene i snitt ligget i området 10-15 prosent av samlet årlig overskudd for de tre største livselskapene, men dette må ses i sammenheng med at risikopremier i dag beregnes ut fra statistiske data fra 1960-årene. Det er mulig at overskudd på risikoresultat vil få større betydning i fremtiden. I senere år har det praktisk sett ikke vært overskudd av betydning på kostnadselementet – tidligere var “kostnadsoverforbruk” det vanlige.

I forhold til lovens § 8-1 med tilhørende forskrift er selve overskuddsbegrepet et rent forsikringsteknisk begrep, og har et helt annet innhold enn overskuddsbegrepet slik det benyttes i forhold til bedriftsøkonomisk regnskap. Beregningen og fordelingen av overskudd skjer forsikringsmatematisk og med utgangspunkt i det beregningsgrunnlag som er benyttet ved premiefastsettelsen. Overskudd for en enkelt bransje og kontrakt foreligger bare dersom resultatet av selskapets virksomhet et år er bedre i én eller flere henseender når resultatet sammenlignes med de risiko–, kostnads- og avkastningselementer som i samsvar med premietariffen inngår i det beregningsgrunnlag for premien som er benyttet i de enkelte kontraktsforhold. Regelverket fremtrer derfor som svært komplisert, og det er ofte meget vanskelig for andre enn bransjefolk å forstå hvilke økonomiske realiteter de enkelte regler innebærer. Se for øvrig nærmere nedenfor i avsnitt 8.1.

5.4 Forskjell mellom kollektiv og individuell livsforsikring

Lov- og forskriftsverkets bestemmelser om premier, beregningsgrunnlag, kostnader og overskudd er på de aller fleste områder felles for individuell og kollektiv livsforsikring. Dette – sammen med den generelle utforming av bestemmelsene – innebærer for alle praktiske formål at premietariffer, kostnadsfordeling og beregning og fordeling av overskudd bestemmes på selskapsnivå etter vurderinger med utgangspunkt i etablert aktuarpraksis. I praksis utformes premietariffer for individuell og kollektiv livsforsikring på forskjellige måter, særlig fordi det i kollektivforsikring er mulig og vanlig å beregne premier på gruppebasis og fordi graden av markedskonkurranse er forskjellig.

Kollektive pensjonsordninger omfatter en bedrifts arbeidsstokk (med pensjonister) til enhver tid. Denne gruppen vil ofte variere over året, og ut- og innmeldinger må hensyntas ved premieberegningen. I tillegg kommer at gruppens sammensetning også når det gjelder aldersfordeling og kjønn kan variere. Endelig vil lønnsutviklingen i bedriften måtte få vesentlig betydning for premienivået til enhver tid. Premieberegningen ved kollektiv forsikring reiser derfor i svært mange henseender særlige spørsmål.

Årspremien for en bedrift med vanlig foretakspensjon vil i praksis variere ganske meget fra år til annet. Uavhengig av endringer i arbeidsstokkens omfang og kjønns- og alderssammensetning, vil premien over tid stige med lønnsutviklingen i bedriften. Disse forhold er det nærmere redegjort for i Noen bemerkninger om regulering av livsforsikring i Norge, NOU 2000: 9 s. 299 flg., på s. 301 til 304.

5.5 De ulike typer av kollektive pensjonsordninger

Lov om foretakspensjon §§ 9-2 og 9-3 inneholder regler om premienivået ved ytelsesbasert foretakspensjon. Årspremien utgjør det beløp som etter beregningsgrunnlaget vil være tilstrekkelig til å sikre den rett til pensjon som medlemmene opptjener i løpet av året, med tillegg av årets risikopremier og kostnader etter beregningsgrunnlaget. Beregningen skjer etter de retningslinjer (det beregningsgrunnlaget) som selskapet har meddelt Kredittilsynet. Lovens § 9-3 inneholder også noen særlige regler om beregning av uførepremier og premier for etterlattepensjon.

Ved endringsloven til lov om foretakspensjon er det for ytelsesbasert foretakspensjon åpnet for forvaltning av pensjonsordningens midler som særskilt investeringsportefølje med investeringsvalg for bedriften (lovens § 11-1). Rettigheter opptjent etter ytelsesplanen skal imidlertid fortsatt være garantert av livselskapet, og virkningene av investeringsvalget for utformingen av premietariffer for slike pensjonsordninger vil derfor bli begrensede. For en nærmere redegjørelse for prinsippene bak den nye ordningen med investeringsvalg, se foran i avsnitt 4.2.3.

Lov om innskuddspensjon inneholder ikke tilsvarende regler. Årets innskudd beregnes da etter retningslinjene i den innskuddsplan som gjelder for ordningen, jf. lovens § 5-1 annet ledd. Denne bestemmelsen sier intet om særskilt kostnadstillegg. Hvis en tar loven på ordet her, betyr det at kostnadene må komme til fradrag i innskuddene ved beregningen av alderspensjonskapitalen. Dette må en selvsagt ta hensyn til ved fastsettelsen av innskuddsnivået. Loven i seg selv er imidlertid neppe til hinder for avtalevilkår som angir at bedriften i tillegg til innskuddene også skal dekke kostnadene ved pensjonsordningen. I alle tilfelle må en vel regne med at prinsippene for kostnadsbelastningen stort sett vil bli de samme som for foretakspensjon.

Pensjonsordning med innskuddspensjon vil – før ytelser kommer til utbetaling ved nådd pensjonsalder (lovens § 7-3) eller ved førtidig død (lovens § 7-4) – ikke forutsette særskilte risikopremier, med mindre pensjonsordningen også omfatter uføre- og etterlattedekninger. Skal alderspensjonskapitalen forvaltes etter institusjonens alminnelige regler (lovens § 3-2), vil det for forsikringsselskaper imidlertid innebære at beregningsrente må foreligge. Ved forvaltning med investeringsvalg for de enkelte arbeidstakere (lovens § 3-3), hvor den forsikrede bærer forvaltningsrisikoen og får all avkastning, vil en forventet gjennomsnittlig avkastningsrente kunne være relevant for å illustrere hvilke ytelser som arbeidstakerne kan vente å få utbetalt ved nådd pensjonsalder. Det samme gjelder ved kollektivt investeringsvalg for bedriften etter lovens § 3-2a. Ved konvertering av pensjonskapital til pensjonsforsikring ved nådd pensjonsalder (lovens § 7-3) eller ved førtidig død (lovens § 7-4), vil beregningsgrunnlaget, herunder beregningsrenten på tiden for konverteringen normalt måtte benyttes, selv om dette ikke er sagt uttrykkelig i lovbestemmelsen.

I lovens § 2-4 er det for øvrig åpnet adgang for påbygning av pensjonsordningen med uføre- og etterlattedekninger i samsvar med lov om foretakspensjon. Benyttes denne ordningen vil det også måtte foreligge et beregningsgrunnlag for beregningen av de premier dette betinger. Pensjonsordninger med innskuddspensjon kan også påbygges med uføre- og etterlattedekninger uten spareelement, se Ot.prp. nr. 20 (2000-2001) s. 25 og nedenfor i avsnitt 6.3.

Den tredje hovedtype av pensjonsordninger – foretakspensjon med engangsbetalt alderspensjon – er gjennomført ved lov om endringer i lov om foretakspensjon m.v. av 21. desember 2000 nr. 107. Loven § 9-6 inneholder nå bestemmelser om innskuddspremier. Innskuddspremiene (for alderspensjon) skal beregnes etter retningslinjer i innskuddspremieplanen. Det dreier seg her om et pensjonsforsikringsprodukt, og det vil således måtte foreligge et beregningsgrunnlag med risiko- og spareelementer, samt kostnadselement. Kostnadene skal betales i tillegg til innskuddspremiene, jf. loven § 9-6 tredje ledd, og vil ventelig bli beregnet etter samme retningslinjer som ved annen foretakspensjon. Også slike pensjonsordninger kan bygges ut med uføre- og etterlattedekninger på samme måte som annen foretakspensjon og innskuddspensjon.

Engangsbetalt foretakspensjon kan også gi de forsikrede rett til investeringsvalg for midler knyttet til egen pensjonskonto (lovens § 11-2). I så fall vil den beregningsrente som anføres for ordningen kun tjene til å illustrere hvilke pensjonsytelser som arbeidstakerne stilles i utsikt under forutsetning om et visst avkastningsnivå over tid. Det kan knyttes avkastningsgaranti til portefølje med investeringvalg, men den reelle betydning av dette vil bero på utformingen av garantiene. Selskapets forpliktelse vil imidlertid i alle tilfelle være begrenset til å utbetale de ytelser som faktisk premiereserve ved nådd pensjonsalder betinger. Et viktig spørsmål kan da bli om ytelsesnivået i så fall skal beregnes ut fra det beregningsgrunnlaget som opprinnelig ble knyttet til pensjonsordningen eller etter vanlig beregningsrente på omregningstidspunktet. Det siste antas her å være det riktige.

For øvrig bør det for engangsbetalt foretakspensjon bemerkes at det i tiden frem til pensjonsalderen vil være knyttet overlevelsesrisiko og “dødsarv” til premiereserven på pensjonskontoen til enhver tid. For de arbeidstakere som overlever, vil dette bety at deres pensjonskonto etter hvert vil bli tilført noe større midler enn sparedelen av innskuddspremien i seg selv skulle tilsi, eller – omvendt – at innskuddspremie for et bestemt ytelsesnivå kan settes lavere fordi forventet “dødsarv” inngår i premieberegningen. “Dødsarven” fra de som ikke lever til pensjonsalderen, er hittil beregnet på bransjebasis og ikke på produktbasis eller bedriftsbasis. I denne sammenheng utgjør kollektiv pensjonsforsikring en bransje.

I Innst. O. nr. 39 (2000-2001) s. 10-11 ber Stortinget om at Regjeringen fremlegger forslag som åpner for kollektivt investeringsvalg i samsvar med forslag i Kredittilsynets høringsuttalelse, dvs. at midlene knyttet til pensjonsordning med innskuddspensjon eller engangsbetalt foretakspensjon forvaltes som egen investeringsportefølje med investeringsvalg for bedriften. Etter forslaget skal i slike tilfelle all avkastning av midlene tillegges pensjonskapitalen/premiereserven og således komme arbeidstakerne til gode. I slike pensjonsordninger hvor ytelsesnivået ikke er fastlagt i en ytelsesplan, vil avkastningsnivået i yrkesaktiv periode være av meget stor betydning for ytelsesnivået ved nådd pensjonsalder. Forslag som nevnt er fremlagt for Stortinget i Ot.prp. nr. 42 (2000-200l), som på dette grunnlag vedtok bestemmelser om kollektivt investeringsvalg i lov om innskuddspensjon § 3-2a og lov om foretakspensjon § 11-1a.

6 Fra standardprodukt til produktspekter og produktpakker

6.1 Hovedelementer i kollektive pensjonsordninger

Tradisjonell foretakspensjon har i dag en helt dominerende stilling i kollektiv livsforsikring. Det kommer noe livrenteforsikring i tillegg, herunder kollektiv livrente med investeringsvalg. Som følge av reformen av pensjonslovgivningen vil imidlertid kollektiv livsforsikring i kommende år kunne tilby et bredt spekter av pensjonsprodukter for kollektive pensjonsordninger med skattefordel. Dessuten er det åpnet for betydelige variasjoner innenfor de ulike hovedgrupper. Dette er det redegjort nærmere for i avsnitt 4.1 og 4.2.

I det følgende forutsettes det at alle disse former for kollektive pensjonsordninger skal kunne drives innenfor ett og samme livselskap (kollektivt livselskap). Forskjellen mellom kollektivordningene og tradisjonell individuell livsforsikring må dermed ventes å bli enda større enn tidligere. I forhold til offentlig regulering reiser kollektiv og individuell livsforsikring ganske ulike problemer på mange viktige områder, blant annet som følge av ulikheter i partsforhold, produkttyper, premieforhold og graden av konkurranse i markedet. De spørsmål som oppstår hvis et slikt kollektivselskap også skal kunne drive individuell livsforsikring, er allerede omtalt foran i avsnitt 1.2. Hvilke særlige spørsmål som det vil være påkrevet å løse hvis en legger til grunn den tilnærmingsmåte som det der er redegjort for, vil bli behandlet nedenfor i avsnitt 14.4.

I kollektiv forsikring vil den sentrale enhet fortsatt være pensjonsordningen. Den opprettes ved avtale mellom bedriften og selskapet. De enkelte arbeidstakere vil ha rettigheter som forsikrede. Deres rettigheter og stilling for øvrig bestemmes imidlertid ikke på individuell basis. Alt dette vil være fastsatt i det regelverk som er felles for hele pensjonsordningen, og den enkeltes rettigheter vil følgelig være avledet av regelverket i avtalen mellom bedriften og selskapet. I den utstrekning det åpnes for individualisering eller knyttes særlige rettigheter til den enkelte arbeidstaker, vil det avgjørende i forhold til de enkelte arbeidstakere fortsatt bli de rammer som er fastsatt i regelverket for pensjonsordningen. Uavhengig av graden av individualisering vil pensjonsordningen fortsatt være en kollektivordning, ikke bare en slags paraply eller overbygning over en rekke individuelle kontraktsforhold mellom selskapet og de enkelte arbeidstakere.

I denne sammenheng kan de nye typer av pensjonsordninger i selve startfasen fortone seg vesentlig annerledes enn hvis man tar utgangspunkt i det som vil være stillingen når ordningene har vært i drift noen år. Etter hvert som en pensjonsordning er i virksomhet, vil selskapet måtte forholde seg til et kollektiv bestående av arbeidstakere i ulike kjønn og aldre og en del pensjonister, begge deler i varierende antall i takt med utviklingen i bedriften og dens arbeidsstokk. Det er et slikt scenario som må tas som utgangspunkt her. Det må dessuten tas hensyn til at det uavhengig av hvilken type av kollektivordning det gjelder, vil inngå ulike uføre- og etterlattedekninger til en god del, men ventelig ikke alle pensjonsordningene. Disse delene av pensjonsordningens regelverk vil også få større betydning på sikt.

Alt dette er følger av at det er bedriften som oppretter pensjonsordningen, og som betaler det hele eller aller meste av hva det koster å holde den gående. Bedriftens og de ansattes ønskemål og behov må antas å sette sitt preg på utformingen av den enkelte pensjonsordning, og en må da ta i betraktning at variasjonene kan bli betydelige. Bedriften kan også foreta endringer i pensjonsordningen med virkninger for kollektivet hva angår fremtidige og ennå ikke opptjente pensjonsrettigheter.

Selskapets hovedoppgaver vil fortsatt være å administrere pensjonsordningen og forvalte midler knyttet til den, samt på forskjellig vis – alt etter utformingen av den enkelte pensjonsordning – å påta seg risiko av ulike slag som pensjonsordningen og de forsikredes rettigheter innebærer. Et av grunntrekkene ved kollektive pensjonsordninger er at de midler som knytter seg til opparbeidede rettigheter i en ordning skal holdes adskilt fra bedriftens egen økonomi. Dette oppnås ved at pensjonsordningens midler forvaltes av kollektivselskapet (eller i pensjonskasse). En helt sentral oppgave for selskapet vil derfor også være fondssikringen av de rettigheter som tilkommer arbeidstakere og pensjonister (se nedenfor i avsnitt 9.1), og det vil fortsatt være svært viktig at det offentlige regelverket adresserer dette spørsmål på en tilfredsstillende måte.

6.2 Produktspekteret i hovedtrekk

Fremtidens kollektivordninger kan grupperes på forskjellig vis. Her er det valgt å skille etter hvordan livselskapets forpliktelse til utbetaling er fastsatt:

  • kollektivordninger med kontraktsfastsatte ytelser. Dette er typisk for foretakspensjon med garantert ytelsesplan som fastsetter ytelsene etter tjenestetid og lønn, helt uavhengig av tilført avkastning. Forholdet vil kunne bli tilsvarende ved engangsbetalt foretakspensjon der innskuddspremien hvert år brukes som engangspremie for fastsatt ytelse. Ytelsen vil da være bestemt til summen av ytelsene etter de engangsbetalte “fripoliser”.

  • kollektivordninger med kontraktsfastsatte ytelser som nevnt ovenfor, men med investeringsvalg for bedriften (lov om foretakspensjon § 11-1). I slike ordninger vil ytelsesplanen være selskapsgarantert som ved vanlig foretakspensjon, og avkastningen ved kapitalforvaltningen vil først og fremst være av betydning i forholdet mellom selskap og bedrift. Kapitalforvaltningen vil skje på bedriftens risiko, og kan – ved tap – føre til belastning av premiefondet (reelt “premietillegg”), men vil ved gevinst gi tilførsel til premiefondet. Det er denne form for investeringsvalg som nå er lovfestet for vanlig foretakspensjon ved endringsloven til lov om foretakspensjon.

  • kollektivordninger basert på investeringsvalg for bedriften for midler knyttet til pensjonsordningen, uten at selskapet eller bedriften bærer risikoen for resultatet av forvaltningen, men slik at oppnådd avkastning tilføres premiereserven for arbeidstakernes rettigheter, se lov om foretakspensjon § 11-1a og lov om innskuddspensjon § 3-2a. Slike ordninger vil være uten kontraktsfastsatt (selskapsgarantert) ytelsesplan og vil typisk ha alderspensjon som innskuddspensjon eller engangsbetalt foretakspensjon. Ved nådd pensjonsalder vil den enkelte arbeidstakers andel av pensjonsordningens daværende premiereserve måtte bli bestemmende for størrelsen av pensjonsytelsene. En må beregne hvilke ytelser den kapital som andelen av premiereserven da utgjør, kan gi grunnlag for. Konverteringsgrunnlaget kan tenkes fastsatt i regelverket eller bestemmes ut fra forholdene på tidspunktet for konverteringen. Faktisk avkastning ved forvaltningen av pensjonsordningens midler over tid vil i så fall få stor betydning for ytelsesnivået, særlig fordi lovens regel er at all avkastning (og tap) tilføres premiereserven.

  • kollektivordninger med særskilte pensjonskonti for de enkelte arbeidstakere og med investeringsvalg for den enkelte kontohaver. Regler om dette gjelder for pensjonsordninger hvor alderspensjonen er innskuddspensjon eller engangsbetalt foretakspensjon, men ikke for ytelsesbasert foretakspensjon. Her åpnes det for en begrenset grad av individualisering innenfor kollektivet, først og fremst ved kapitalforvaltningen, men muligvis også ved konverteringen til pensjonsytelser etter hvert som den enkelte når pensjonsalderen. Det er imidlertid viktig å være klar over at det er de rammer regelverket for kollektivordningen setter, som vil bli bestemmende for hvilke valg arbeidstakerne tillegges, se foran i avsnitt 3.6 og 6.1.

  • i den grad det knyttes investeringsvalg til en pensjonsordning, vil selskapet ved særskilt avtale kunne påta seg ulike former for avkastningsgaranti. Hva disse kan gå ut på, er det ikke behov for å gå nærmere inn på her, se foran i avsnitt 3.3.3 og 4.2.5.

Stortingets ønske om regler for “parallelle ordninger” har her ført til ytterligere variasjoner. Slike regler ble midlertidig fastsatt i forskrift 2000-12-22 til lov om innskuddspensjon § 3-l, og ved endring av forskrift 2000-12-01 nr. 1212 til lov om foretakspensjon § 4-1, men dette regelverket blir nå avløst ved lov om foretakspensjon §§ 2-9 flg. og lov om innskuddspensjon §§ 2-10 flg. I alt tre hovedkombinasjoner kan her tenkes:

  • ytelsesbasert og engangsbetalt foretakspensjon,

  • ytelsesbasert foretakspensjon og innskuddspensjon,

  • engangsbetalt foretakspensjon og innskuddspensjon.

Innenfor hver av hovedgruppene foreligger ulike valg, blant annet når det gjelder kapitalforvaltning med investeringsvalg. Alt etter hvilken hovedmodell en bedrift måtte velge, vil den enkelte arbeidstaker kunne få valg mellom en foretakspensjonsordning med kontraktsfastsatte ytelser – ytelsesbasert eller engangsbetalt – eller en innskudds/engangsbetalt ordning med egne pensjonskonti og investeringsvalg.

I tillegg kommer det innenfor kollektiv livsforsikring også et betydelig omfang av “fripoliser” som er utstedt under de ulike ordninger til arbeidstakere som har sluttet før pensjonsalderen. Med større grad av mobilitet i arbeidsmarkedet vil kollektiv pensjonsforsikring komme til å omfatte et betydelig omfang av slike “fripoliser”. Disse vil i og for seg være løsrevet fra pensjonsordningen og utgjøre særskilte rettsforhold mellom selskapet og de enkelte arbeidstakerne (se nedenfor kapittel 13). Problemer knyttet til “fortsettelsesforsikringer” og til endring av kapitalforvaltning, samt sammenslåing av ulike rettigheter, vil imidlertid melde seg som viktige praktiske problemer.

6.3 Uføre- og etterlatteytelser

Hovedelementet i en kollektiv pensjonsordning er, selv om det hittil også har vært det vanlige at den i tillegg omfatter uføre- og etterlatteytelser. Om pensjonsordningen skal ha slike tillegg, og utformingen av uføre- og etterlattedekningene, vil det i første rekke være opp til den enkelte bedrift å avgjøre. Et viktig spørsmål er her om uføre- og etterlattedekningene skal integreres i pensjonsordningen eller fremtre som separate tillegg til denne. Hvordan disse spørsmål løses, vil få stor betydning for samlede pensjonskostnader for bedriften og for den skattemessige behandling av kostnader og utbetalinger.

I regelverket er hovedmodellen fastlagt i lov om foretakspensjon § 2-1 annet ledd og lov om innskuddspensjon § 2-4. Det er et krav i begge lover at ytelsene i kollektivordningen skal fremgå av en ytelsesplan, og dette gjelder også uføreytelser og ytelser til etterlatt barn, ektefelle m.v. Ytelsesplanen for slike ytelser vil måtte utformes i samsvar med reglene i lov om foretakspensjon kap. 6 og 7. Det gjelder også når alderspensjonsordningen er opprettet etter lov om innskuddspensjon, se lovens § 2-4 første ledd. Dette betyr at de prinsipper og krav som ligger til grunn for utformingen av ytelsesplan for alderspensjon i henhold til lov om foretakspensjon i hovedsak også vil gjelde uføre- og etterlatteytelser, jf. lov om foretakspensjon §§ 6-3 og 7-4. Ytelsesplanen skal således være garantert av selskapet, jf. lov om foretakspensjon § 2-3 annet ledd. Dette hindrer imidlertid ikke at midlene knyttet til slike tilleggsdekninger kan forvaltes i særskilt investeringsportefølje etter reglene i lov om foretakspensjon § 11-1 fjerde ledd, se § 11-1 første ledd som ble endret ved lov av l5. juni 2001 nr. 40 og Ot.prp. nr. 42 (2000-2001) s. 7.

Premiene for uføre- og etterlattedekninger vil bli beregnet særskilt. For kollektivordninger med innskuddspensjon eller engangsbetalt foretakspensjon betyr dette at premie for slike dekninger kommer i tillegg til fastsatt innskudd/innskuddspremie for alderspensjon, se lov om foretakspensjon § 9-6 annet ledd og lov om innskuddspensjon § 2-1 annet ledd, jf. § 2-4.

Det har hittil vært det vanlige at premie for uføre- og etterlattedekninger i kollektivordninger med vanlig foretakspensjon har inneholdt en sparedel. Betydningen av dette viser seg først og fremst ved utstedelse av fripolise til arbeidstaker som slutter i bedriften før nådd pensjonsalder. Fripolisen vil i så fall også gi rett til uføre- og etterlatteytelser, beregnet forholdsmessig ut fra tjenestetid ved fratreden. Slike ytelser, som alt etter tjenestetid vil være en brøkdel av “fulle” ytelser, vil således komme til utbetaling selv om forsikringstilfellet inntrer etter avslutning av ansettelsesforholdet.

På denne bakgrunn er det reist spørsmål om den nye pensjonslovgivningen også åpner for uføre- og etterlattedekninger basert på risikopremier uten sparedel. I så fall vil retten til uføre- og etterlatteytelser under en bestemt kollektivordning være betinget av at forsikringstilfellet inntrer mens arbeidstakeren er medlem av ordningen, dvs. før ansettelsesforholdet opphører. Spørsmålet kom opp da Stortinget behandlet forslaget til lov om innskuddspensjon, og flertallet i finanskomiteen uttalte i Innst. O. nr. 2 (2000-200l) s. 17:

“Komiteens flertall, alle unntatt Fremskrittspartiet og Høyre, slutter seg til Regjeringens forslag til § 2-4 om uføreytelser og ytelser til etterlatte. Flertallet vil peke på at etter forslaget til lov om innskuddspensjon skal eventuelle uføre- og etterlatteytelser tegnes etter reglene i lov om foretakspensjon. Flertallet kan ikke se at lov om foretakspensjon er til hinder for at det benyttes risikopremie for de nevnte ytelser, dvs. premie uten spareelement.”

I Ot.prp. nr. 20 (2000-2001) om endringer i de to lovene ved innføring av engangsbetalt foretakspensjon, uttaler departementet i tråd med dette (s. 25):

“Departementet ser ikke grunn til å forby risikoytelser finansiert med et spareelement eller uten oppsparing. Forslaget til § 9-6 [i lov om foretakspensjon] er derfor endret i forhold til arbeidsgruppens utkast slik at bestemmelsen ikke kan tolkes som et påbud om bruk av rene risikopremier uten oppsparing for de aktuelle ytelsene.”

Lovforarbeidene gir dermed grunnlag for den konklusjon at uføre- og etterlatteytelser utformet i samsvar med lov om foretakspensjon kap. 6 og 7, jf. lov om innskuddspensjon § 2-4, kan tegnes ved forsikring bygget så vel på premie med sparedel som på ren risikopremie uten sparedel. Banklovkommisjonen er kjent med at Finansdepartementet har gitt uttrykk for dette syn i brev av 2001-04-19 til Kredittilsynet, og legger dette til grunn.

Denne lovforståelsen må innebære at premien for uføre- og etterlattedekningene i begge tilfelle vil omfattes av bedriftens rett til fradrag etter skatteloven § 6-46, og at inntektsskatt av utbetalte ytelser blir å beregne på samme måte i begge tilfelle. Dette vil imidlertid ikke være tilfelle dersom arbeidstakerne sikres uføre- og etterlatteytelser på annen måte, dvs. ytelser fastsatt på annen måte enn i ytelsesplan etter lov om foretakspensjon kap. 6 og 7.

I NOU 1999: 32 Utkast til lov om innskuddspensjon i arbeidsforhold s. 45 uttales:

“Det er … ikke noe til hinder for at arbeidsgiveren velger å etablere en gruppelivsforsikring eller en annen form for kapital- eller pensjonsforsikring for sine arbeidstakere. Slike forsikringer skal etableres etter det regelverk som finnes for den aktuelle forsikringsform, og vil ikke kreve særskilte bestemmelser i dette lovutkastet. Utvalget finner likevel at det kan være hensiktsmessig at lovverket for innskuddspensjonsordninger inneholder informasjon om denne muligheten.”

I bemerkningene til den aktuelle lovbestemmelse (§ 2-4) fremgår det at slike tilleggsytelser kan organiseres “som løpende pensjonsytelser eller som engangsbetalinger” (NOU 1999:32 s. 117-18). Det fremgår videre at slike tilleggsytelser prinsipielt adskiller seg fra ytelser i henhold til uføre- og etterlattedekninger utformet i samsvar med lov om foretakspensjon kap. 6 og 7. Dette har også skattemessig betydning for både bedrift og arbeidstakere, jf. NOU 1999:32 s. 91-95. I Ot.prp. nr. 71 (1999-2000) s. 50 uttaler således departementet:

“Departementet vil understreke at uføre- og etterlatteytelser som ikke er inkludert i lov om foretakspensjon, eksempelvis gruppelivsforsikringer, heller ikke vil falle inn under samme skatteregler som uføre- og etterlatteytelser i henhold til lov om foretakspensjon. Siden slike forsikringer kan tegnes uavhengig av eventuell pensjonsordning, ser ikke departementet behovet for å nevne dem i loven. Det bemerkes at loven ikke er til hinder for at opplysning om slike forsikringer inngår i pensjonsplanen.”

Disse forhold innebærer at en også når det gjelder utbredelse og utforming av uføre- og etterlattedekninger knyttet til de ulike typer av kollektive pensjonsordninger, i praksis ventelig vil møte opplegg med betydelig variasjonsbredde. Innenfor rammen av kollektivordninger med skattegunstig behandling vil hovedmodellen klarligvis være tilleggsdekninger utformet i samsvar med lov om foretakspensjon kap. 6 og/eller 7, men innenfor denne gruppe vil det likevel gå et skille mellom tilleggsdekninger basert på premie med sparedel og tilleggsdekninger basert på risikopremier uten sparedel. I tillegg må det tas i betraktning at uføre- og etterlatteytelser – engangsytelser så vel som årlige ytelser – kan være sikret i form av gruppelivsforsikring, kollektiv livrente eller annen livsforsikring. Slike opplegg vil imidlertid være undergitt andre skatteregimer enn kollektivordningene etter lov om foretakspensjon og lov om innskuddspensjon, og vil heller ikke være undergitt de innholdsmessige krav som følger av lov om foretakspensjon kap. 6 og 7.

Livselskapenes forpliktelser under de ulike alternativer vil kunne bli ganske forskjellige. Dette vil selvsagt også ha betydning for både premiesetting og forsikringsmessige avsetninger fra selskapenes side.

7 Pristariffer og premieberegning

7.1 Premietariff og beregningsgrunnlag

Til grunn for årlig premieberegning ved vanlig foretakspensjon ligger den premietariff med tilhørende beregningsgrunnlag som livselskapet har meddelt Kredittilsynet. I samsvar med lovens § 7-6 skal selskapet i sin premietariff og ved beregningen av premier skille mellom risikodel, sparedel og kostnadsdel, jf. foran i avsnitt 5.1. Etter forskrift 1995-05-05 nr. 581 om opplysningsplikt for avtaler om livsforsikring skal bedriften gis opplysninger om premietariffene m.v. ved tegningen og ellers ved endringer (§ 6).

I kollektiv forsikring fremtrer premietariffen nærmest som en pristariff. Ved beregningen av samlet premie for en pensjonsordning i det enkelte år blir prinsippene i gjeldende tariff anvendt i forhold til arbeidsstokkens sammensetning og lønnsforholdene i vedkommende år. Ved vanlig foretakspensjon fremtrer årspremien for bedriften i praksis likevel ofte som en lumpsum uten at de komponenter som er summert fremkommer. For bedriften vil det ofte være svært vanskelig å få tilstrekkelig innsyn i og oversikt over hvordan den premie som kreves er beregnet. Det oppstår spørsmål om det ikke bør kreves at premieberegningen skal vise størrelsen av hver enkelt av de deler som inngår i samlet årspremie. Dette vil være en forutsetning både for etterkontroll fra bedriftens side og for virksom konkurranse i markedet. Det burde være et mål at premietariffene i praksis ble utformet med det for øye.

Det er etter gjeldende rett normalt den premietariff som gjelder for selskapet på den tid pensjonsordningen etableres som blir lagt til grunn også i etterfølgende år, selv om kostnadstariffen blir endret ganske ofte. En ny premietariff skulle derfor i prinsippet bare få betydning for pensjonsordninger som deretter etableres. Hovedregelen er at selskapet ikke uten videre kan endre prinsippene for premieberegningen for en etablert pensjonsordning, selv om de forutsetninger med hensyn til utviklingen i fremtiden som ligger til grunn for premietariffen, viser seg ikke å holde i alle henseender. Dette gjelder selv om selskapet innfører ny premietariff for nye kollektivkontrakter. Særlig viktig for selskapet og bedriften er det hittil antatt å være at risikodelen av premietariffen og grunnlagsrenten som uttrykk for forventet avkastning ved kapitalforvaltningen, som hovedregel ligger fast. For å begrense selskapets risiko, kreves det derfor ut fra forsiktighetshensyn at det bygges inn sikkerhetsmarginer i selskapenes forutsetninger om risiko- og avkastningsresultatene. Når det gjelder kostnadstillegget til premien, er – som det fremgår nedenfor i avsnitt 7.4 – forholdet imidlertid annerledes, blant annet som følge av at kostnadstariffen er G-indeksert og blir endret ganske ofte, også med virkning for foreliggende bestand.

Selskapene har imidlertid en viss adgang til – med samtykke fra Kredittilsynet – å foreta endringer i beregningsgrunnlaget med premieendringer som resultat dersom utviklingen etter etableringen av pensjonsordningen innebærer vesentlige endringer i de forutsetninger som ble lagt til grunn da tariffen i sin tid ble utarbeidet. Forsikringsvilkårene skal inneholde bestemmelser om dette. Et eksempel på dette er følgende klausul:

“(Selskapet) kan i forsikringstiden gjennomføre endringer i premier og forsikringsvilkår. Endringene skal være i samsvar med regler godkjent av Kredittilsynet som for endring i premien forutsetter at selskapets kapitalavkastning, omkostninger eller risikoforløp er vesentlig forskjellig fra forutsetningene i gjeldende beregningsgrunnlag.”

I betraktning av at kollektiv pensjonsforsikring vil være et løpende kontraktsforhold, undergitt betydelige endringer som følge av endringer i bedriftens arbeidsstokk og lønnsforhold, kan det imidlertid reises spørsmål om det bør foretas en viss oppmykning på dette punkt. Det vil ikke alltid være helt enkelt å fastslå om det foreligger “vesentlige” endringer i forhold til forutsetningene, og det er heller ikke gitt at Kredittilsynet deler selskapets syn på dette spørsmål. Den klausul som er sitert ovenfor kan derfor i praksis komme til å virke mer restriktiv enn ordlyden i seg selv skulle tilsi. En løsning kan her være at premienivået og beregningsgrunnlaget bare blir bindende for selskapet i et begrenset tidsrom, se nedenfor i avsnitt 7.8. I andre typer av langvarige kontraktsforhold er det normale at kontrakten inneholder bestemmelser som åpner for tilpasning av kontraktsvederlaget til endrede forhold, for eksempel ved å fastsette regler for periodevis justering av vederlaget eller andre forpliktelser.

7.2 Nye utgangspunkter

7.2.1 Premieberegning etter elementbaserte pristariffer

De premietariffer for kollektiv pensjonsforsikring som hittil har vært benyttet, bygger naturlig nok på at kollektiv pensjonsforsikring (med skattefordel) i hovedsak har vært utformet som et standardprodukt med alderspensjon og uføre- og etterlattedekninger. Dette har sammenheng med at grunntrekkene i de ytelsesbaserte tjenestepensjonsordninger er fastlagt gjennom de krav til ordningene som følger av vilkårene for de skattefordeler bedrifter og arbeidstakere er innrømmet. Her har fleksibiliteten vært liten, og i praksis er derfor pensjonsordningene blitt skåret over samme lest. I samsvar med dette tar forsikringsvirksomhetsloven § 7-6 tredje ledd også det utgangspunkt at det skal beregnes en (enhets)premie for dette produktet, men loven forutser at det ved premieberegningen likevel vil være nødvendig å ta hensyn til variasjoner som følge av den relative vekt av risiko–, spare- og kostnadselementene i den enkelte pensjonsordning. Premieberegningen blir derfor i praksis ikke så standardisert som loven synes å forutsette.

Den nye pensjonslovgivningen bringer vesentlige endringer i dette bildet. Lovgivningen anerkjenner nå tre ulike hovedtyper av pensjonsordninger, og den åpner for hver hovedtype for tre forskjellige forvaltningsopplegg og i tillegg for betydelig “skreddersøm” ved utformingen av den enkelte pensjonsordning (foran i kapittel 4). Denne utvikling innebærer – i kortform – at den kollektive pensjonsordning i praksis ikke lenger vil fremtre som standardprodukt, men vil i fremtiden få karakter av en produktpakke tilpasset de ulike typer av bedrifters behov og ønskemål. En må regne med at det i fremtiden vil oppstå betydelige forskjeller mellom pensjonsordningene både når det gjelder hvilke risikoelementer som knyttes til den enkelte ordning, og hvilken forvaltningsordning som skal gjelde for pensjonsordningens midler (foran i kapittel 6).

Skal virksomheten til ett og samme kollektivselskap kunne omfatte pensjonsordninger med så vidt betydelige variasjoner, synes det vanskelig å videreføre en ordning med produktbaserte premietariffer. I praksis vil selskapet formentlig måtte utvikle en nyansert tariffstruktur med elementbaserte pristariffer tilpasset hele produktspekteret, jf. utkastet § 8a–3. Slike pristariffer vil kunne benyttes ved beregning av premie uavhengig av produktpakkenes utforming. Dette vil i tilfelle gi en tariffstruktur som (1) vil gjelde for selskapets samlede kollektivvirksomhet, (2) vil identifisere prisen på de ulike elementer som kan inngå i en produktpakke, og dermed (3) vil gjøre det mulig på en enkel og kontrollerbar måte å beregne hva den enkelte bedrift skal betale årlig for sin pensjonsordning. Innenfor et slikt opplegg for premieberegning bør hovedregelen derfor også være at premie i det enkelte tilfelle skal beregnes etter de til enhver tid gjeldende tariffer (nedenfor i avsnitt 7.2.2). Både selskap og kunder kan dermed få oversikt over og etterkontrollere premieberegningene for de ulike pensjonsordningene, og dermed ha et bedre grunnlag for å vurdere hvilken utforming av pensjonsordningen som passer best i den enkelte bedrift. Dette er videre en forutsetning så vel for å oppnå reell markedskonkurranse som for å kunne motvirke urimelig forskjellsbehandling og kryssubsidiering mellom ulike deler av den samlede portefølje.

Pristariffen vil måtte bygges opp etter en struktur som tar hensyn til de variasjoner i produktpakker som den nye lovgivningen åpner for, blant annet slik at det skilles mellom ulike risikoelementer, administrasjonskostnader, kapitalforvaltningskostnader, spareelementet hensett til selskapets risiko ved ulike forvaltningsformer, og selskapets fortjeneste m.v. Enkelthetene behandles nedenfor i avsnittene 7.3 til 7.7.

Et slikt opplegg forutsetter at det i utgangspunktet skjer en arbeidsdeling mellom lovgiver og selskap. Lovgivningens oppgave vil være å fastlegge selve hovedstrukturen for pristariffer, mens det vil være opp til selskapene å fastlegge pris- og tariffnivåene. De alminnelige regler og retningslinjer om slike forhold vil ha til oppgave å fastlegge visse ytre grenser for selskapenes handlefrihet når det gjelder å fastlegge selve innholdet av pristariffene, jf. utkastet § 8a–4. Innslaget av konkrete regler om slike forhold vil dermed kunne reduseres vesentlig.

Det er grunn til å tro at innenfor et slikt tariffsystem vil en kunne oppnå en grad av gjennomsiktighet i prisingen som vil legge forholdene til rette for konkurranse mellom selskapene. Som det fremgår foran i avsnitt 1.3 er det et hovedmål å legge forholdene til rette for effektiv konkurranse basert på innsikt og gjennomsiktighet i prisforholdene. Dette kan vanskelig oppnås uten at hovedlinjer når det gjelder selve utformingen av et pristariffsystem, fremgår av lovgivningen og dermed blir retningsgivende for markedsaktørene. Når det derimot gjelder det materielle innhold, vil lovgivningen ut fra hensynet til effektiv konkurranse kunne begrense seg til regler for å motvirke mulig kryssubsidiering mellom ulike deler av et selskaps virksomhet og porteføljer, jf. også utkastet § 8a–4 annet og tredje ledd. En forutsetning for dette er imidlertid at selskapets pristariffer reflekterer en fordeling av selskapets fortjeneste og andre “overhead” poster på de ulike deler av samlet virksomhet som er godt i samsvar med ordinære forretningsmessige prinsipper.

Innenfor et slikt opplegg vil det imidlertid være behov for å kunne skille mellom ulike virksomhetsområder i ett og samme selskap. Disse vil reflektere ulike markedssegmenter, til dels basert på ulike tradisjoner. Skal systemet ikke bli for rigid, må en således skille mellom kollektive pensjonsordninger i privat og i offentlig sektor, jf. utkastet § 8a–1 fjerde ledd. Særtrekk ved pensjonsordninger i offentlig sektor gjør at premieberegningen tradisjonelt bygger på andre risikoberegninger og beregningsrenter enn i privat sektor. Tilsvarende foreligger det ulikheter mellom kollektiv og individuell forsikring.

Når disse ulike former for virksomhet skal kunne inngå i ett og samme selskap, jf. utkastet §§ 8a–1 og 8a–2, må en derfor godta at innholdet av pristariffen vil kunne variere mellom de ulike virksomhetsområder eller markedssegmenter. Et eksempel på dette vil være en videreføring av praksis når det gjelder ulike beregningsrenter innenfor kollektivvirksomhet i privat og offentlig sektor. Det vesentlige i denne sammenheng er at pristariffene innholdsmessig må kunne tilpasses konkurransesituasjonen på det virksomhetsområde det gjelder. Grensen for handlefrihet i så måte vil være de alminnelige regler gitt i eller med hjemmel i utkastet § 8a–4. En pristariffs virkeområde vil således være avgrenset til det virksomhetsområde eller markedssegment den retter seg til. Innenfor sitt eget område må imidlertid pristariffen gis generell anvendelse, jf. utkastet § 8a–9.

7.2.2 Endring av pristariffer

Hovedregelen om at beregningsrenten og det øvrige beregningsgrunnlaget for premie på kontraktstidspunktet så å si følger den enkelte kontrakt (foran i avsnitt 7.1) og, uten hensyn til senere endringer, styrer blant annet premieberegning og avsetningskrav, kan skape problemer i flere retninger. Eksempelvis vil dette kunne komplisere reglene om overskuddsdeling (nedenfor i avsnitt 8.2.2). Prinsipielt sett er det imidlertid en langt viktigere konsekvens at premienivået for en og samme ytelse vil bli forskjellig for de ulike pensjonsordninger innenfor samme virksomhetsområde, avhengig av på hvilket tidspunkt den enkelte pensjonsordning er etablert. Aksepteres dette, vil bedriftenes pensjonskostnader kunne bli ganske forskjellige uten at dette er reelt begrunnet ut fra de ytelser som mottas fra selskapet. Slike forhold vil kunne ha uheldige virkninger for konkurransen i næringslivet og dessuten hemme utbredelsen av kollektive pensjonsordninger i arbeidsforhold.

En ordning som åpner for ulike premienivåer for gamle og nye kunder, vil også være prinsipielt betenkelig ut fra et rent forsikringsperspektiv, særlig fordi den ikke tar tilstrekkelig hensyn til at kollektiv pensjonsforsikring er løpende kontraktsforhold med behov for både selskap og bedrifter til tilpasninger i lys av markedsutviklingen. Sett i sammenheng med bedriftenes flytterett etter lov om forsikringsvirksomhet § 7-8, innbyr en slik ordning også til former for konkurranse mellom selskapene som neppe er ønskelig i et effektivt fungerende marked.

Effektiv konkurranse i et kollektivmarked basert på produkter innenfor de rammer som trekkes opp i den nye pensjonslovgivningen, forutsetter et system for pristariffer som kan gi nødvendig innsyn og gjennomsiktighet i prisdannelsen (foran i avsnitt 7.2.1). En annen forutsetning er at selskapene innenfor ett og samme virksomhetsområde har et enhetlig system for pristariffer, slik at forsikringskundene ikke kommer til å disponere ut fra – eller endog fristes til å utnytte – ulikheter i prisstrukturer med bakgrunn i forhold uten reell forankring i den foreliggende markedssituasjon.

Hovedregelen bør derfor være at selskapet skal anvende de til enhver tid gjeldende pristariffer overfor alle bedriftskunder innenfor samme markedssegment uten hensyn til når pensjonsordningen ble etablert (utkastet § 8a–9). Motstykket vil være at selskapene gis en alminnelig adgang til å endre sine pristariffer også med virkning for foreliggende bestand (utkastet § 8a–8). Dette vil dessuten etablere en bedre balanse mellom selskap og bedrift i det løpende kontraktsforhold pensjonsordningen utgjør, fordi adgangen til å endre pristariffene også representerer et naturlig motstykke til bedriftens flytterett etter lov om forsikringsvirksomhet § 7-8. Flytteretten gjør det mulig for bedriftene å reagere mot endringer som de oppfatter som ubegrunnet etter markedsforholdene.

I lovutkastet er det derfor lagt til grunn at selskapet skal ha adgang til å endre sine pristariffer med virkning for så vel nye som foreliggende kontrakter (utkastet § 8a–8). En antar at en slik adgang til pristilpasning for selskapene er en forutsetning for effektiv konkurranse i kollektivmarkedet, og for at det enkelte selskap skal kunne delta i markedet ut fra en strategi best mulig tilpasset egne kompetanser og andre ressurser. På den annen side, forutsetningen må være at selskapet etter endringen benytter de nye pristariffene i forhold til så vel nye som gamle kunder. Av hensyn til eksisterende kontraktsforhold bør det imidlertid kreves at en endring av pristariffene først gis virkning etter en rimelig varslingsfrist. Dette vil for så vidt utgjøre motstykket til de varslingsfrister som gjelder dersom bedriften ønsker å benytte seg av sin flytterett, se forskrift 1991-11-27 nr. 757 om rett til overføring av oppsamlede midler knyttet til kollektiv eller individuell livs- eller pensjonsforsikring § 3-8. Når det gjelder enkelthetene vises til avsnitt 7.8 nedenfor.

I samsvar med disse synspunkter bygger lovutkastet på følgende prinsipper:

  1. et livselskap skal til enhver tid ha pristariffer for beregningen av premie og annet vederlag for samtlige av de produkter og produktkombinasjoner som selskapet tilbyr (utkastet § 8a–3),

  2. selskapet har adgang til å endre sine pristariffer, men i forhold til foreliggende kontrakter først etter at rimelig varsel er gitt (utkastet § 8a–8),

  3. ved beregning av premier og annet vederlag skal selskapet benytte de til enhver tid gjeldende tariffer (utkastet § 8a–9), og

  4. en pristariffs virkeområde kan avgrenses ut fra særlige hensyn som gjør seg gjeldende innenfor ulike virksomhetsområder eller markedssegmenter (foran i avsnitt 7.2.1).

Det opplegg som her foreslås vil aktualisere spørsmålet om hvilken betydning endring av pristariffer vil ha for beregningen av kravene til forsikringsmessige avsetninger. Dette spørsmål blir behandlet nedenfor i avsnitt 9.6, hvor hovedsynspunktet er at endringen bare tillegges betydning for avsetninger til sikring av forpliktelser som oppstår etter endringen av pristariffene.

7.3 Pristariffer for personrisiko

Risikodelen i premietariffen har hittil i hovedsak bygget på sist tilgjengelige forsikringsstatistikk for kollektiv forsikring (1963), som nå er foreldet, men for uførerisiko benyttes nyere datagrunnlag. Befolkningsstrukturen har imidlertid endret seg vesentlig siden 1963, og på bransjehold arbeides det for tiden med oppdatering av statistikken. Uavhengig av dette må risikotariffen fastsettes med en viss margin, slik at selskapet er sikret mot avvik fra antatt risiko. Dette gjelder både døds- og uførerisiko og den risiko som knytter seg til levealder. Hittil har selskapene benyttet i hovedsak samme risikostatistikk, men når det gjelder uførerisiko er det vanlig at selskapene bygger på ulike forutsetninger i sine premietariffer. Konkurransehensyn har formentlig her gitt seg ulike utslag.

Ettersom en del av arbeidstakerne må påregnes å dø før nådd pensjonsalder, slik at pensjon ikke kommer til utbetaling, tas det ved fastsettelse av premier og pensjonsytelser også hensyn til såkalt “dødlighetsarv”. Tilsvarende gjelder i forhold til variasjoner i utbetalingsperiodens lengde. De midler som er avsatt som premiereserve for å sikre de forpliktelser som på denne måte faller bort, blir i samsvar med beregnet “dødlighetsarv” angitt i beregningsgrunnlaget hvert år fordelt og tilført avsetningene for de øvrige forsikrede i selskapet. Pensjonsytelsene for de som lever til pensjonsalderen, kan dermed settes noe høyere og utbetales over lengre periode enn sparedelen av den premie som innbetales for hver av arbeidstakerne egentlig skulle tilsi. Under den nye pensjonslovgivningen vil dette fortsatt være forholdet ved ytelsesbasert og engangsbetalt foretakspensjon, mens forholdet ved innskuddspensjon vil være mer sammensatt og avhengig av utformingen.

Ved kollektiv livsforsikring er det samlede risikobildet forholdsvis sammensatt. I forhold til grupper av arbeidstakere kan en noe forenklet skille mellom:

  • dødssannsynlighet for menn og kvinner i ulike aldre (gjelder alle dekninger),

  • giftesannsynlighet (gjelder ektefellepensjon),

  • aldersforskjell mellom forsikrede og ektefelle,

  • antall barn som forsikrede vil ha (gjelder barnepensjon),

  • gjennomsnittsalder på etterlatte barn,

  • uføresannsynlighet, herunder sannsynlighet for reaktivering (uførepensjon),

  • sannsynlighet for at et medlem slutter i bedriften (gjelder krav til administrasjonsreserve).

Disse risikoelementene vil gjøre seg gjeldende i ulik omfang og grad for de pensjonsordninger som vil være undergitt den nye pensjonslovgivningen. Det synes derfor å være behov for nyanserte pristariffer for risikoelementene, blant annet slik at det også skilles mellom produkter med og uten rett til overskudd av risikoresultatet, jf. utkastet § 8a–5. Den foreliggende forsikringsstatistikk (1963) er imidlertid neppe nå et tilstrekkelig pålitelig grunnlag for nøyaktig beregning og prising av risiko. Virkningene av dette er blant annet at det i beregningene sannsynligvis er bygget inn både større og mindre sikkerhetsmarginer enn det er grunnlag for, og at det ikke er til å unngå at det innenfor risikotariffer bygget på dette grunnlag vil kunne skje betydelig kryssubsidiering mellom ulike risikoelementer.

Sett fra selskapets side vil sikkerhetsmarginene i risikotariffen måtte øke med den periode prissetting vil være bindende for selskapet. Det er i så måte stor forskjell mellom forsikringer av for eksempel ett års varighet og kollektiv pensjonsforsikring som dekker hele den yrkesaktive periode for arbeidstakerne. I kollektiv forsikring vil prissetting skje ut fra statistiske beregninger når det gjelder sammensetningen av grupper som omfattes av kollektivordninger, og tariffen vil derfor kunne baseres på gjennomsnitts- eller enhetspriser, blant annet med den følge at eldre arbeidstakere også inkluderes. Risikoberegningene kan også variere for ulike grupper av kontrakter, for eksempel bero på om pensjonsordningene hører hjemme i privat eller offentlig sektor.

At slike beregningsprinsipper legges til grunn, er selvsagt ikke til hinder for at selve prisnivået kan endres av selskapet i samsvar med dets erfaringer eller ny statistisk informasjon, jf. utkastet § 8a–8. I denne sammenheng reiser imidlertid fripolisene særlige problemer, se nedenfor i avsnitt 13.3.2.

7.4 Pristariffer for tjenester og forvaltningsrisiko

7.4.1 Eksisterende kostnadstariffer

Kostnadsdelen av premien ved kollektiv pensjonsforsikring har hittil vanligvis bygget på to komponenter, en knyttet til omfanget av pensjonsordningens midler, og en til arbeidsstokkens omfang og sammensetning. Dette er i samsvar med skillet mellom finanskostnader og andre kostnader i gjeldende forskrift, se foran i avsnitt 5.2. Den første komponenten vil være en fastsatt promille som avtar med omfanget av midlene i pensjonsordningen. Den siste komponenten har nærmest karakter av å være en stykkpristariff fastsatt i forhold til ulike grupper av arbeidstakere og pensjonister. For å sikre mot vanlig lønns- og kostnadsutvikling i selskapet vil denne del av kostnadstariffen normalt være indeksert i forhold til utviklingen i folketrygdens grunnbeløp (G). Kostnadene beregnes da fortløpende på årsbasis og belastes bedriften som særskilt tillegg i årspremien, og kostnadene holdes således i hovedsak adskilt fra det øvrige forsikringstekniske beregningsgrunnlag.

Forskrift 1989-11-21 nr. 1167 om fordeling av kostnader m.v. inneholder en del retningslinjer for hvordan selskapet skal fordele sine kostnader mellom bransjene, jf. § 2 annet ledd og § 4 første ledd. Det skilles her mellom vanlige driftskostnader og finanskostnader:

  • kostnader som direkte knytter seg til en bestemt bransje, skal belastes denne,

  • andre kostnader, dvs selskapets generelle driftskostnader, skal fordeles mellom bransjene etter hvor mye den enkelte bransje reelt har belastet selskapets administrasjon og andre fellesfunksjoner,

  • finanskostnader fordeles mellom bransjene etter forholdet mellom de forsikringstekniske avsetninger for den enkelte bransje.

Disse bestemmelsene gjelder imidlertid bare fordelingen av kostnader mellom de ulike bransjer i selskapet, og de vil derfor ha liten direkte betydning i kollektivselskaper hvor det aller meste inngår i bransjen kollektiv rente- og pensjonsforsikring. Reglene sier intet konkret om fordelingen av en bransjes kostnadsandel mellom de enkelte kontrakter i bransjen. Dette vil fremgå av kostnadstariffen som meddelt Kredittilsynet. Det er grunn til å anta at kostnadstariffene, og dermed kostnadsfordelingen mellom de forskjellige pensjonsordninger i selskapet, utformes i samsvar med aktuarpraksis i det enkelte selskap. Det foreligger imidlertid ikke nærmere opplysninger om hvordan dette skjer.

En har fra tidligere år erfaring for at selskapenes kostnader i mange år oversteg beregnede kostnader ved driften av selskapet. At premiene inneholder et beregnet kostnadselement, er i praksis imidlertid ikke antatt å stenge for at selskapet senere hvert år i etterhånd fordeler sine samlede faktiske kostnader over hele sin bestand i samsvar med lovens § 7-5 med tilhørende forskrift. En forsikring kan dermed bli belastet et høyere kostnadsbeløp enn kostnadselementet i premietariffen angir. Slikt “kostnadsoverforbruk” har i tidligere år vært et problem også i kollektiv forsikring, men synes nå i det store og hele å være brakt under kontroll, både fordi kostnadstariffen er indeksert i forhold til G og fordi selskapene regelmessig oppdaterer sine kostnadstariffer.

For den enkelte bedriftskunde innebærer imidlertid ikke kostnadsoverforbruk krav om tilleggspremie for vedkommende år. Normalt dekkes kostnadsoverforbruket for den enkelte pensjonsordning ved fradrag i den andel av overskudd på andre beregningselementer som den enkelte pensjonsordning tilkommer. Det er noe uklart hvordan et reelt kostnadsoverforbruk dekkes i år hvor slikt overskudd ikke foreligger, men etter regelverket er det klart nok at udekket overforbruk må belastes egenkapitalen. Kostnadsoverforbruk kan ikke inndekkes ved bruk av tilleggsavsetninger, som bare kan benyttes til å dekke forskjellen mellom grunnlagsrenten og faktisk oppnådd avkastning i året.

7.4.2 Utforming av ny tariffstruktur

Når det først gjelder kostnadene ved å administrere pensjonsordningen, vil man i hovedsak kunne videreføre den type kostnadstariff basert på stykkpris for grupper av arbeidstakere og pensjonister som hittil har vært i bruk. Denne type kostnad vil stort sett være felles for samtlige pensjonsordninger i kollektivselskapet uavhengig av om pensjonsordningen omfatter ytelsesbasert eller engangsbetalt foretakspensjon eller innskuddspensjon, eller har egen investeringsportefølje eller ikke. Her vil det fortsatt være behov for en pristariff for administrasjonskostnader, jf. utkastet § 8a–7 første og annet ledd.

Finanskostnadene fordeles som nevnt mellom de ulike pensjonsordninger etter forholdet mellom de midler som er knyttet til den enkelte ordning, vanligvis etter en prosentsats som faller med størrelsen av pensjonsordningens midler. Dette vil være en for grovmasket fordelingsnøkkel i et kollektivselskap, i et hvert fall hvis man som følge av ulike ordninger med investeringsvalg i den nye pensjonslovgivningen forlater prinsippet om at selskapets kapitalforvaltning skal forvaltes som én portefølje. I så fall vil det oppstå skiller mellom, på den ene side, en “fellesportefølje” for pensjonsordninger uten investeringsvalg og, på den annen side, de mange særskilte investeringsporteføljer med investeringsvalg. Felles for alle porteføljene vil være kostnadene ved selve arbeidet med plassering og forvaltning av midlene. Fordelingen og belastningen av disse kostnadene bør derfor kunne skje i henhold til en egen tariff for forvaltningsarbeidet felles for alle porteføljene i selskapet, jf. utkastet § 8a–7 tredje ledd. I forhold til de enkelte pensjonsordninger med investeringsvalg vil likevel kostnadene ved endringer av investeringsporteføljene måtte beregnes og belastes særskilt.

De kostnader som knytter seg til selve arbeidet med forvaltningen av kapital vil i praksis måtte variere med hvilke aktiva midlene plasseres i, og dermed med sammensetningen av så vel “fellesporteføljen” som den enkelte pensjonsordnings investeringsportefølje. Dette skulle tilsi at man ville få en mer rimelig fordeling av forvaltningskostnadene mellom de forskjellige pensjonsordninger dersom fordelingen ble basert på en pristariff inndelt på grunnlag av ulike aktivaklasser. Formentlig må det i en slik tariff også i noen grad tas hensyn til at den prosentvise kostnad vil variere omvendt proporsjonalt med størrelsen av pensjonsordningens midler, herunder omfanget av de ulike aktivatyper. Det er opplyst fra selskapshold at det ved hjelp av datateknologi ikke skulle by på problemer å utarbeide eller benytte en tilstrekkelig nyansert forvaltningstariff.

Fra selskapshold er det pekt på at kostnadene ved forvaltning av særskilte investeringsporteføljer vil bli uforholdsmessig store dersom hver av porteføljene må håndteres for seg. En regner derfor med at selskapene – med henblikk på pensjonsordninger med investeringsvalg – vil utvikle et antall standardporteføljer med ulik risikoprofil, slik at den enkelte investeringsportefølje lett kan settes sammen med andeler i standardporteføljene. Selve plasseringen av kapital vil da skje med stordriftsfordeler hovedsakelig i regi av det eller de foretak for kapitalforvaltning som de større livselskapene og finanskonsernene allerede har i bruk. Utkastet § 8a–11 syvende ledd åpner for dette. Andeler fra slike standardporteføljer kan også benyttes ved sammensettingen av “fellesporteføljen”, noe som vil bidra til å holde kostnadene på et nivå som kan vise seg å bli lavere enn for investeringsporteføljer.

Avhengig av utforming av pensjonsordningene vil forvaltningen av de tilhørende midler og porteføljer kunne representere høyst ulike former for kapitalforvaltningsrisiko for selskapet, alt fra ingen risiko til risiko i samsvar med vanlig beregningsrente. Sagt på en annen måte, pensjonsordningene vil medføre ganske forskjellig risiko for selskapets egenkapital. En rimelig fordeling av kostnadene mellom pensjonsordningene tilsier da at pensjonsordningene belastes en særlig kostnad eller vederlag fastsatt ut fra hvilken risiko de representerer for egenkapitalen i selskapet, jf. utkastet § 8a–6. Det vil kunne være aktuelt å benytte ulike beregningsrenter på ulike virksomhetsområder (foran i avsnitt 7.2.1).

Hittil har et tilsvarende risikovederlag vært innebygget i premietariffen og regelen om selskapets rett til en andel av overskudd, jf. lovens § 8-1. Denne ordningen vil ikke kunne videreføres i et kollektivselskap med de ulike produkter som den nye pensjonslovgivningen åpner for. Overskuddsrett vil i tilfelle bare kunne knyttes til “fellesporteføljen” (nedenfor i avsnitt 8.2). Det er imidlertid behov for løsninger som sikrer at selskapet oppnår en fortjeneste ved sin samlede virksomhet, også fra pensjonsordninger med investeringsvalg. En viktig form for fortjeneste vil være vederlag for den risiko for egenkapitalen som den enkelte pensjonsordning måtte utgjøre. Et kollektivselskap vil derfor ha behov for en egen tariff for kapitalrisiko, som blant annet omfatter vederlag for ulike former for garantier fra selskapet for forvaltningen av særskilte investeringsporteføljer med investeringsvalg, jf. utkastet § 8a–6 tredje ledd. Andre former for fortjeneste vil være slike som bedre kan utlignes over den samlede virksomhet.

Hvis en skal oppgi prinsippet om at kollektiv livsforsikring med og uten investeringsvalg må drives i ulike selskaper, synes forutsetningen å være at kostnadene ved forvaltningen av “fellesporteføljen” og de ulike investeringsporteføljer skal kunne beregnes og belastes den pensjonsordning de gjelder på en rimelig måte. En tariff for forvaltningskostnader og en tariff for egenkapitalrisiko vil gi grunnlag for dette. I tillegg vil en i det øvrige regelverk måtte legge opp til at selskapets fortjeneste totalt sett skal komme fra den samlede virksomhet.

Et særlig spørsmål når det gjelder utformingen av pristariff for tjenester, gjelder betydningen av selskapets utgifter til underleverandører av tjenester og til meglere som kanaliserer forretninger til selskapet. Disse spørsmål er omtalt nærmere foran i avsnitt 4.3. Det fremgår der at kostnader til underleverandører er selskapets sak, og i forhold til bedriften må selskapet i tilfelle sørge for at slike utgifter blir dekket innenfor rammen av gjeldende pristariff. Det fremgår videre foran i avsnitt 4.3 at godtgjørelse til megler engasjert av bedriften i første rekke er bedriftens sak, og at slike utgifter dermed bør dekkes som tillegg til pristariffen av de bedrifter som gjør bruk av meglertjenester. Selskapene bør derfor ikke kunne videreføre den nåværende praksis hvoretter meglerprovisjoner sidestilles med andre generelle selskapsutgifter. Behovet for synliggjøring av slike kostnader tilsier at selskapet i tilfelle belaster de kunder det gjelder med et tillegg til vederlaget etter pristariffen.

7.4.3 Risikoen for kostnadsoverforbruk

Det er karakteristisk for det någjeldende regelverk at selskapet via overskuddsreglene indirekte kan belaste bedriftene ut over beregnede kostnader dersom selskapets utgifter et år overstiger kostnadsdelen av innbetalte premier (“kostnadsoverforbruk”), se foran i avsnitt 7.4.1. Dette er neppe en hensiktsmessig løsning i kollektivforsikring, dels fordi den kan svekke insentivet til kostnadskontroll og dels fordi selskapene har adgang til etter behov å endre sine kostnadstariffer. Gjeldende regler innebærer således at selskapet reelt ikke er bundet av sin kostnadstariff mer enn et år ad gangen. Selskapet burde da kunne forutberegne kostnadsnivået så vidt nøyaktig at det også kan bære risikoen for at beregningen holder. Et annet forhold som taler for samme løsning, er at de någjeldende regler om fordeling av overskudd ikke vil kunne videreføres i et kollektivselskap med virksomhet etter de nye pensjonslovene, se nedenfor i avsnitt 8.2.

Den løsning som her foreslås fremgår av utkastet § 8a–9 første og tredje ledd, som innebærer at selskapet verken direkte eller indirekte kan sikre seg dekning av utgifter eller tap som de til enhver tid gjeldende pristariffer ikke gir dekning for. Dette må ses i sammenheng med utkastet § 8a–8 om selskapets adgang til å endre pristariffene med virkning for fremtiden (foran i avsnitt 7.2.2). § 8a–9 tredje ledd omfatter også bruk av overskudd som etter § 8a–12 tredje ledd tilføres kontrakten. I særlige tilfelle vil det imidlertid kunne foreligge behov for å sikre oppfyllelsen av selskapets forpliktelser ved å øke de forsikringsmessige avsetninger. Utkastet § 8a-l6 annet og tredje ledd åpner derfor for å trekke på overskuddsmidler for å styrke avsetningene (nedenfor i avsnitt 8.5). For å unngå at retten til overskudd blir uthulet, er slike disposisjoner gjort betinget av samtykke eller pålegg fra Kredittilsynet.

7.5 Kapitaloppbygging og avkastningsnivå

7.5.1 Fondsbasering av pensjonsordningen

Ved vanlig foretakspensjon omfatter premiene en sparedel som skal gå til oppbygging av kapital over tid i takt med opptjente rettigheter, slik at pensjonsytelsene dermed vil være sikret utbetaling ved forfall. Opptjent pensjon skal til enhver tid være sikret ved avsetning i forsikringsfondet, en såkalt premiereserve. Det er dette som ligger i kravet om at pensjonsordningen skal være fondsbasert.

Sparedelen av årspremien må derfor fastsettes ut fra hvor stor pensjonskapitalen vil måtte være ved nådd pensjonsalder for å motsvare selskapets pensjonsforpliktelser. Ved beregningen må det selvsagt også tas hensyn til hvilken avkastning oppsamlede midler i pensjonsordningen til enhver tid med rimelig sikkerhet vil utbringe. Hvor stor selve sparedelen av premien må være, beror derfor i stor grad også på hvilket avkastningsnivå som her legges til grunn, dvs. den beregningsrente som inngår i beregningsgrunnlaget. Det er ved forskrift fastsatt en grense for hvor høy rentesats (beregningsrente) som her kan benyttes. I tillegg tas det hensyn til beregnet årlig “dødlighetsarv”, dvs. midler som antas frigjort hvert år som følge av at en del av de som omfattes av kollektive pensjonsordninger, vil dø i løpet av året uten å få rett til pensjon (foran i avsnitt 7.3). Disse prinsippene for beregning av sparedelen av premien er videreført i utkastet § 8a–9 annet ledd.

Premiereserven for pensjonsordningen vil således til enhver tid minst bestå av sparedelen av innbetalte premier med tillegg av årlig tilført beregnet avkastning og “dødlighetsarv” i henhold til beregningsgrunnlaget. Premiereserven vil selvsagt også omfatte risikoavsetninger når pensjonsordningen omfatter uføre- og etterlattedekninger basert på premie med sparedel, men dette går en ikke nærmere inn på her.

Praksis har hittil vært at et selskaps premietariff til enhver tid bygger på en og samme beregningsrente. Denne rentesatsen vil da gjelde for alle kontrakter som inngås mens premietariffen gjelder. Det kan imidlertid tenkes at et selskap har endret sin premietariff, og da vil det selvsagt innenfor selskapets forsikringsportefølje kunne forekomme flere forskjellige beregningsrenter. I dag er det situasjonen. Omlag 90 prosent av pensjonsordningene målt etter fond skriver seg fra før 1993 og har beregningsrente på 4 prosent, mens resten bygger på det maksimum på 3 prosent som da ble innført (foran i avsnitt 5.1). Dette innebærer at sparedelen av premien for kollektivordninger fra 1993 og tidligere vil ha et vesentlig lavere nivå enn pensjonsordninger som er etablert etter 1993. Beregninger foretatt innenfor to av de største livselskapene viser at for kollektivordninger med 3 prosent grunnlag vil sparedelen av premien for den enkelte arbeidstaker være fra ca. 50 til 10 prosent høyere for arbeidstakere i området 25 til 66 år enn for kollektivordninger med 4 prosent grunnlag (nedenfor i avsnitt 14.3.2). Den prosentvise forskjell for de enkelte arbeidstakere vil således variere og avta med lengden av tiden frem til pensjonsalderen. Det må imidlertid her tas hensyn til at pensjonsordninger med 3 prosent grunnlag til gjengjeld vil kunne bli tilført større overskuddsmidler, slik at bedriftens netto pensjonskostnader reduseres ved meravkastning tilført premiefondet (se nedenfor i avsnittene 7.5.4 og 8.2.3).

Prinsipielt sett er det av flere grunner uheldig at premienivået for en og samme ytelse på denne måten blir forskjellig avhengig av på hvilket tidspunkt den enkelte pensjonsordning er etablert. Ensartede pristariffer og gjennomsiktighet i prisdannelsen er en forutsetning for effektiv konkurranse i kollektivmarkedet. Disse forhold er allerede behandlet foran i avsnitt 7.2.2, hvor det konkluderes med at et selskap ved beregningen av premier skal benytte de til enhver tid gjeldende pristariffer overfor samtlige bedriftskunder, jf. utkastet § 8a–9. Velger selskapet å endre sin pristariff og den beregningsrente den bygger på (utkastet § 8a–8), vil således dette som hovedregel få virkning ved beregningen av fremtidige premier for samtlige pensjonsordninger. At dette bør være regelen også ved endring av beregningsrente, følger av at de forhold som tilsier slik endring normalt vil ha sammenheng med en utvikling av vesentlig og langsiktig betydning for selskapets fremtidige kapitalforvaltning. Utviklingen vil derfor få betydning først og fremst for avkastningsnivået ved forvaltningen av de midler som allerede er knyttet til de eksisterende pensjonsordninger og gir derfor grunn til revurdering av sparedelen av premien for disse ordningene.

7.5.2 Beregningsrente og avkastningsrisiko

Beregningsrenten gir altså uttrykk for hvilken fremtidig årlig avkastning ved forvaltningen av pensjonsordningens midler selskapet legger til grunn ved beregningen av premiene for de pensjonsytelser pensjonsplanen fastsetter. Sparedelen av årspremien må settes så høyt at selskapet etter sine beregninger vil ha tilstrekkelige midler til å utbetale de fastsatte ytelser etter hvert som arbeidstakere når pensjonsalderen. Det er som hovedregel selskapets risiko at beregningene holder, og selskapet kan ikke i ettertid kreve premietillegg av den grunn at dette viser seg ikke å være tilfellet.

Benytter selskapet en for høy beregningsrente, dvs. selskapet bygger på et fremtidig avkastningsnivå som ikke med tilstrekkelig stor sannsynlighet kan ventes oppnådd, betyr dette at premien kan vise seg å bli for lav i forhold til de pensjonsforpliktelser selskapet påtar seg. Regnskapsmessig viser dette seg i det enkelte år ved at det lovbestemte kravet til de årlige avsetninger til premiereserve i forsikringsfondet vil bli større enn årets premieinntekter tillagt årets avkastning (og beregnet “dødlighetsarv”). Underskuddet må da belastes pensjonsordningens eller i tilfelle selskapets bufferkapital, se nedenfor i avsnitt 9.2.

I realiteten betyr altså høy beregningsrente og dermed lav premie at en større del av fondsoppbyggingen til sikring av selskapets forpliktelser må komme fra fremtidig finansavkastning i perioden frem til utbetaling. Risikoen for at dette avkastningsnivået nås, er i utgangspunktet selskapets. Benyttes en lavere beregningsrente, vil sparedelen av årspremien for samme ytelse bli høyere, og en større del av fondsoppbyggingen kan dermed skje via innbetalte premier. Selskapet vil da være mindre avhengig av det fremtidige avkastningsnivå for å dekke avsetningene til forsikringsfondet – det vil ha lavere “renterisiko”. Dette er bakgrunnen for at selskapene i dag ikke kan benytte en beregningsrente høyere enn 3 prosent for nye kontrakter. Det fremgår imidlertid foran i avsnitt 7.5.l at dette tross alt er av mindre betydning for selskapenes reelle avkastningsrisiko i dagens situasjon, fordi ca. 90 prosent av kapitalen er knyttet til kollektive pensjonsordninger med beregningsrente på 4 prosent.

Den nye pensjonslovgivningen bringer en del endringer i dette bildet. Beregningsrente vil fortsatt bli benyttet ved ytelsesbasert foretakspensjon basert på fastsatt ytelsesplan, samt ved engangsbetalt foretakspensjon og innskuddspensjon uten investeringsvalg. I tilfelle hvor pensjonsordningen har egen investeringsportefølje med investeringsvalg, vil det normale imidlertid være at bedriften/arbeidstakerne har avkastningsrisikoen, og faktisk oppnådd avkastning vil da være avgjørende for størrelsen av premiereserven og dermed ytelsene ved nådd pensjonsalder. Beregningsrente som forplikter selskapet har normalt ingen plass når det gjelder alderspensjon i slike pensjonsordninger, unntatt ved ytelsesbasert foretakspensjon med garantert ytelsesplan og investeringsvalg etter lov om foretakspensjon § 11-1. I den utstrekning selskapet påtar seg noen avkastningsrisiko, vil dette som regel skje ved en avkastningsgaranti for et betydelig kortere tidsrom, eventuelt ved en meget lav rentegaranti (foran i avsnitt 3.3.3). Premiens størrelse vil da ikke være knyttet til noe bestemt ytelsesnivå, men fremgå av en innskuddsplan eller innskuddspremieplan, og være uavhengig av oppnådd avkastning.

Som nevnt foran i avsnitt 5.1, benyttes beregningsrenten også ved beregningen av nåverdien av selskapets forsikringsforpliktelser (avsetningskravet til enhver tid). Dess lavere rente som benyttes, dess høyere blir nåverdien og avsetningskravet, jf. loven § 8-2. Dette forhold behandles nedenfor i kapittel 9.

7.5.3 Endringer i alminnelig avkastningsnivå

Etter forskrift 1997-09-15 nr. 1005 om premier og forsikringsfond § 3 skal som hovedregel beregningsrenten på den tid en pensjonsordning etableres benyttes også ved beregningen av etterfølgende års premier og avsetningskrav, jf. foran i avsnitt 7.1. Dette gjelder selv om det alminnelige avkastningsnivå i samfunnet over tid kan ha endret seg vesentlig, og selv om selskapet selv for forsikringer som tegnes i senere år benytter andre – høyere eller lavere – beregningsrenter. Tilsvarende er det – i forhold til beregningsrentens størrelse – i praksis hittil ikke tatt hensyn til utvidelser av arbeidsstokken eller lønnsforhøyelser i ettertid, selv om selskapet etter at pensjonsordningen er etablert – prinsipielt sett – ikke vil være forpliktet til å ta imot nye medlemmer eller til å påta seg økte ytelsesplikter på de samme vilkår og betingelser som selskapet benyttet da ordningen ble etablert.

I et løpende forsikringsforhold som kollektiv pensjonsforsikring medfører hovedregelen etter gjeldende rett om at beregningsgrunnlaget skal ligge fast over tid, en ganske betydelig avkastningsrisiko for selskapet. I et løpende kontraktsforhold over slike tidsrom som en her må regne med, må det påregnes at det vil inntre til dels betydelige svingninger i avkastningsnivået. Virkningene av dette er det gjort nærmere rede for i Noen bemerkninger om regulering av livsforsikring i Norge, NOU 2000:9 s. 299, og s. 306. Denne risikoen vil materialisere seg hvis det er benyttet for høy beregningsrente i forhold til oppnådd årlig avkastning ved kapitalforvaltningen. I slike år vil det bli nødvendig for selskapet å trekke på bufferkapitalen for å dekke det lovfastsatte kravet til årlig avsetning til premiereserven i forsikringsfondet (nedenfor i avsnitt 9.2). Lovkravet til avsetninger påvirkes ikke av om faktisk avkastning når opp til beregningsrenten eller ikke.

Den adgang til å endre pristariffene som er bygget inn i utkastet § 8a–8 vil redusere selskapenes avkastningsrisiko for så vidt som premien for fremtidige forpliktelser kan tilpasses de nye markedsforhold. Det kan imidlertid også tenkes at det inntrer en mer varig reduksjon av avkastningsnivået, slik at tidligere års avsetninger ikke lenger vil motsvare nåverdien av fremtidige forsikringsforpliktelser beregnet i lys av premienivået og forventet nivå for fremtidig finansavkastning. Dersom selskapets soliditet skal opprettholdes, vil en styrking av avsetningene da være påkrevet (nedenfor i avsnitt 9.5). Spørsmålet om i hvilken utstrekning overskuddsmidler kan benyttes til nødvendig oppbygging av avsetninger, er behandlet nedenfor i avsnitt 8.5.

Det betydelige rentefallet i 1993-94 gir her et eksempel. En av virkningene var at det oppsto en situasjon hvor avsetningene til premiereserve i forsikringsfondet fremsto som for lave sett i forhold til forventet fremtidig avkastningsnivå og sparedelen av fremtidige premieinnbetalinger. Sagt på en annen måte, selskapene hadde i årene før rentefallet reelt påtatt seg større forpliktelser enn premienivået viste seg å gi grunnlag for i den situasjonen som da var oppstått. Mye av eksisterende portefølje bygget reelt på en beregningsrente på mer enn gjeldende maksimum på 4 prosent og viste seg å bli “dårlig forretning” med ikke uvesentlig soliditetsrisiko. Gjennom de tiltak som myndighetene gjennomførte høsten 1993, blant annet nytt maksimum på 3 prosent beregningsrente, nye regler om kursreserve og avsetning av tilleggsavsetninger før overskuddstildeling, er dette forhold over årene gradvis rettet opp. Fortsatt knytter det seg imidlertid problemer til videreføring av det avsetningsnivå som 4 prosent grunnlaget gir for kollektivordninger etablert før 1993 (nedenfor i avsnitt 14.3).

En viktig del av soliditetssikringssystemet for livselskaper er derfor bestemmelser som fastsetter et maksimum for hvor høye beregningsrenter som kan benyttes, dvs. hvor høy fremtidig avkastning ved kapitalforvaltningen selskapet kan legge til grunn ved premieberegningen. Høsten 1993 ble således maksimumsrenten redusert fra 4 prosent til 3 prosent for nye forsikringer. Etter forskrift 1997-09-15 nr. 1005 er maksimum i dag 3 prosent for nye forsikringer og 4 prosent ved overtakelse av forsikringer etter flyttereglene (§ 2). I lys av den betydelige markedsrisiko som etter hvert er bygget inn i selskapenes forvaltningskapital, kan en imidlertid ikke utelukke at det år om annet kan vise seg vanskelig for selskapene også å oppnå dette i og for seg beskjedne avkastningsnivå. Dette aktualiserer spørsmålet om man ved gjennomføringen av den nye reguleringen av livselskapenes virksomhet, skal søke å avvikle eller nedbygge de forskjeller i premienivå og avkastningsrisiko som følger av tiltakene fra 1993. Som nevnt er det fortsatt ca. 90 prosent av kapitalen knyttet til foreliggende kollektivordninger som krever et avkastningsnivå på minst 4 prosent. De spørsmål som her oppstår drøftes nedenfor i avsnitt 14.3.

7.5.4 Selskapet fastsetter beregningsrenten

Innenfor det maksimum for beregningsrente forskriften angir, er det opp til det enkelte selskap å fastsette hvilken beregningsrente det vil benytte i sin premietariff. For foretakspensjon er det likevel i praksis hittil nesten alltid benyttet beregningsrente som ligger på maksimum. Dette skyldes ganske enkelt at årspremiene blir høyere jo lavere beregningsrenten er, og at konkurranse om bedriftskundene gjør det vanskelig for et selskap på egen hånd å avvike fra maksimum. Det er liten grunn til å anta at den nye pensjonslovgivningen vil innebære noen endring på dette punkt, men adgangen til kapitalforvaltning med investeringsvalg vil redusere problemets omfang sett fra selskapenes side.

Sett fra bedriftskundenes side fører selvsagt bruken av forsiktig fastsatt beregningsrente i første omgang til høyere årspremier enn det generelle avkastningsnivå over en årrekke egentlig skulle tilsi. Reglene om bedriftskundenes rett til andel av overskudd etter lovens § 8-l reduserer denne ulempen ganske vesentlig (foran i avsnitt 5.3). Dersom faktisk avkastning er høyere enn beregningsrenten, vil meravkastningen føre til overskudd som overføres til bedriftens premiefond og pensjonistenes overskuddsfond knyttet til pensjonsordningen, se nedenfor i kapittel 8. Dette betyr at bedriftens netto pensjonskostnader, inklusive inflasjonsjustering av pensjoner, over tid blir tilsvarende mindre, og at selve premienivået ikke er et presist uttrykk for reelle pensjonskostnader for bedriften. En bedrifts premiefond er derfor svært viktig for bedriften når det gjelder å motvirke at variasjoner i avkastningsnivå, og tilført overskudd i de enkelte år, over tid får direkte innvirkning på bedriftens netto pensjonskostnader på årsbasis.

Også ved engangsbetalt foretakspensjon og innskuddspensjon, hvor i et hvert fall den større del av avkastningen, herunder overskudd, skal tillegges arbeidstakernes pensjonskapital (premiereserve) og ikke premie/innskuddsfondet, vil det på samme måte som regel ikke være avkastningsnivået i det enkelte år, men avkastningsnivået over tid frem til pensjonsalderen og utbetaling av ytelser, som vil være det vesentlige. For bedriften selv har avkastningsnivået her mindre betydning fordi bedriftens forpliktelse i hovedsak vil være fastlagt i og med størrelsen på den innskuddspremie/innskudd bedriften skal betale for de enkelte arbeidstakere. Bare i tilfelle hvor noe av avkastningen skal tillegges bedriftens premiefond/innskuddsfond vil netto pensjonskostnader direkte kunne påvirkes av avkastningsnivået.

7.6 Investeringsvalg og valgfrihet i kollektiv livsforsikring

Den nye pensjonslovgivningen åpner for forvaltning av en pensjonsordnings midler ved investeringsvalg fra bedriftens eller de forsikredes side (foran i avsnitt 6.2). Også for øvrig vil den enkelte bedrift ha stor valgfrihet med hensyn til hvordan pensjonsordningen skal utformes, blant annet når det gjelder hvorvidt uføre- og etterlattedekninger skal inngå (foran i avsnitt 6.3). Dette får på forskjellig vis betydning for utformingen og karakteren av premietariffene og beregningsgrunnlaget for den enkelte pensjonsordning.

Virkningen for kostnadselementet vil være minst. Også for pensjonsordninger med investeringsvalg vil det oppstå kostnader i forbindelse med selve administreringen av pensjonsordningen hensett til arbeidsstokkens omfang og sammensetning til enhver tid (foran i avsnitt 7.4). En vanlig stykkpristariff burde også her kunne benyttes. Kostnadene i forbindelse med forvaltningen av pensjonsordningens midler/den enkelte arbeidstakers pensjonskapital m.v. vil imidlertid vesentlig påvirkes av aktivasammensetningen i investeringsporteføljene og investeringsvalgene. Her er det neppe til å unngå at en rimelig fordeling av kostnadene ved selve forvaltningen av kapitalen må baseres på en pristariff bygget opp på grunnlag av de ulike typer av aktiva som inngår i de særskilte investeringsporteføljer, jf. foran i avsnitt 7.4. I tillegg vil det trenges en tariff som fastlegger prisen (vederlaget) for den egenkapitalrisiko selskapet tilbyr å påta seg (foran i avsnitt 7.4).

Virkningen for utformingen av risikodelen av pristariffen skulle i det store og hele ikke bli særlig store. En må imidlertid regne med at det i forhold til omfanget av uføre- og etterlattedekninger i praksis vil kunne bli betydelige variasjoner når det gjelder pensjonsordninger med engangsbetalt alderspensjon og innskuddspensjon, og at det vil bli tilsvarende forskjeller når det gjelder hvilken risiko som er knyttet til slike ordninger. Risikodelen av premien vil derfor påvirkes vesentlig av bedriftens valg ved utformingen av sin pensjonsordning. For å fange opp dette, vil det være behov for ganske nyanserte risikotariffer (foran i avsnitt 7.3). Det kan imidlertid reises spørsmål om ikke den store valgfriheten når det gjelder utformingen av risikoelementene i pensjonsordningene, kan medføre seleksjonsproblemer eller på annen måte vil kunne bringe inn usikkerhet som vil kunne rokke ved stabiliteten i selskapenes risikoberegninger. Dette vil i praksis på sikt kunne føre til en viss standardisering av de produkttyper selskapene vil tilby.

Sparedelen ved ytelsesbasert foretakspensjon med investeringsvalg etter lov om foretakspensjon § 11-1 reiser særlige spørsmål. Her vil ytelsesplanen være garantert av selskapet, slik at de rettigheter medlemmene til enhver tid har opptjent etter ytelsesplanen vil bli bestemmende for selskapets forpliktelser og dermed for kravene til avsetninger til premiereserve i forsikringsfondet. Investeringsvalget vil imidlertid ha betydning i forholdet mellom selskap og bedrift. Hvis verdien av investeringsporteføljen knyttet til pensjonsordningen ikke minst er av samme størrelse som kravet til premiereserve, vil derfor bedriften etter § 11-1 fjerde ledd måtte dekke det manglende som tillegg til årspremien (foran i avsnitt 4.2.3). Det vil være opp til selskapet å vurdere hvordan det best kan begrense risikoen for at bedriften ikke vil klare å oppfylle sin innbetalingsplikt, for eksempel ved krav til premiefondets størrelse, begrensninger i investeringsvalget m.v.

Sparedelen av premiene vil for pensjonsordninger med engangsbetalt foretakspensjon og innskuddspensjon i hovedsak være fastsatt i og med innbetalingsplanen for innskudd og innskuddspremier. Pensjonsordningens regelverk vil også angi om all avkastning skal tillegges pensjonskapitalen, eller om noe i tilfelle skal gå til bedriftens innskuddsfond/premiefond. Likeledes må regelverket vanligvis angi retningslinjene for eventuelle forpliktelser for selskapet når det gjelder avkastningsnivået, for eksempel i form av avkastningsgaranti eller en beregningsrente under forskriftsfastsatt maksimum på 3 prosent p.a.

I tillegg vil det for arbeidstakerne være svært viktig hvilke regler som skal gjelde ved konvertering av pensjonskapitalen ved nådd pensjonsalder til årlige pensjonsytelser. Det viktigste spørsmål er her hvilket beregningsgrunnlag som da skal benyttes. Den nærliggende løsning er at selskapets beregningsgrunnlag på omregningstidspunktet legges til grunn, ikke beregningsgrunnlaget da pensjonsordningen ble opprettet eller da arbeidstakeren ble medlem av ordningen. For “fripoliser” for fratrådte medlemmer oppstår tilsvarende spørsmål med mindre pensjonskapital knyttet til fripolisen fortsatt skal forvaltes med investeringsvalg (nedenfor i kapittel 13).

Dersom pensjonsordning med investeringsvalg omfatter uføre- eller etterlattedekninger som ikke er rene risikodekninger, oppstår særlige spørsmål (foran i avsnitt 6.3). Disse burde kunne løses på samme måte som ved vanlig foretakspensjon.

7.7 Fra produkttariff til premieberegning etter produktkombinasjon

I en verden hvor livselskapene markedsfører et lite antall av i hovedsak standard produkter, har det i stor grad vært mulig å benytte egne premietariffer for de enkelte produkttyper eller for standardiserte produktkombinasjoner. Legger en til grunn at produktspekteret nå blir vesentlig utvidet, og at det i større grad vil bli tale om utforming av pensjonsordning basert på ulike kombinasjonsløsninger tilpasset de enkelte bedrifters ønskemål og behov, vil grunnlaget (pristariffene) for premieberegningen for den enkelte bedrift også måtte tilpasses en slik utvikling. De viktigste nye faktorer i denne sammenheng vil ha tilknytning til variasjonsbredden i kapitalforvaltningen og til kostnadsbelastning ved ulike former for kapitalforvaltning. Det vil således trenges egne tariffer for kostnadsbelastning og for risikobelastning ved ulike former for kapitalforvaltning (foran i avsnitt 7.4). Utkastet §§ 8a–5 til 8a–7 reflekterer denne tilnærmingsmåten.

Et særlig tilleggsspørsmål knytter seg til det forhold at tradisjonell forvaltning med overskuddsdeling mellom de forsikrede og selskapet, i fremtiden vanskelig kan videreføres i sin nåværende form (nedenfor i kapittel 8). Ytelsesbasert foretakspensjon og andre pensjonsordninger med kontraktsfastsatte ytelser vil i fremtiden bare utgjøre en del av selskapets virksomhet. Resten av virksomheten i kollektivselskapet vil være knyttet til pensjonsordninger med investeringsvalg i en eller annen form. Det må derfor utformes ordninger som innebærer at også den øvrige virksomhet gir bidrag til selskapets fortjeneste for eierkapitalen, og at det samlede bidrag til selskapets fortjeneste blir fordelt på en rimelig måte over den samlede virksomhet i selskapet, jf. utkastet § 8a–4 annet og tredje ledd. Her må det tas i betraktning at selskapets fortjenesteelement kan tenkes innebygget i ulike kostnadstariffer og risikotariffer, eventuelt i en egen “fortjenestetariff”, jf. utkastet § 8a–6, og ved regler vedrørende avkastning ved forvaltningen av selskapets egenkapital, jf. utkastet § 8a–14.

Et tilsvarende tilleggsspørsmål knytter seg til det forhold at det må ventes å bli valgt forskjellige løsninger for ytelsesbaserte forsikringer med overskuddsrett og forsikringer med investeringsvalg når det gjelder selskapets risiko for risikoresultatet og avkastningsresultatet. En inndeling av pensjonsordningene på grunnlag av selskapets kapitalforvaltningsrisiko vil i praksis ikke falle sammen med en inndeling av ordningene på grunnlag av risiko knyttet til uføre- og etterlattedekninger. Som tidligere nevnt omfatter lovens overskuddsbegrep i dag overskudd på samtlige beregningselementer, blant annet med den følge at kostnadsoverforbruk også reelt belastes forsikringstakerne. Et slikt felles overskuddsbegrep vil ikke kunne videreføres for de mange ulike pensjonsordninger den nye pensjonslovgivningen vil omfatte. En konsekvens av dette er også at det er behov for et nyansert sett av pristariffer dersom de ulike former for virksomhet skal kunne drives og prissettes på en betryggende måte innenfor ett og samme selskap.

Uten hensyn til hvordan en utformer det offentlige regelverk på dette området, må en regne med at de enkelte selskaper vil måtte få ganske vidt spillerom ved utforming av strukturen på sine pristariffer til bruk ved premieberegningen. Innenfor kollektivforsikring vil konkurransen mellom selskapene antagelig virke tilstrekkelig, slik at selskapene ikke velger løsninger som kan innebære urimelig forskjellsbehandling, kryssubsidiering eller konkurransevridning på annen måte. En forutsetning er imidlertid at hensynet til gjennomsiktighet og innsyn i premieberegningen ivaretas ved utformingen av pristariffene. Dette vil formentlig lettest kunne oppnås dersom det kreves at selskapene utformer et antall adskilte pristariffer som grunnlag for premieberegningen ved så å si samtlige av sine kollektivprodukter. Tariffene vil altså gjelde for den samlede virksomhet innenfor de ulike virksomhetsområder i selskapet. Alt etter hvilken produktkombinasjon som velges, vil premieberegningen i så fall kunne etterkontrolleres av bedriftene ut fra foreliggende tariffer.

Disse synspunkter ligger til grunn for utkastet §§ 8a–3 til 8a–10, hvor det trekkes opp en ramme for utformingen av selskapenes pristariffer. Disse bestemmelsene utgjør en meget sentral del av lovutkastet. Slike tariffstrukturer vil være en forutsetning for effektiv markedskonkurranse, og for at en, ved utformingen av øvrige deler av lovutkastet, kan ta som utgangspunkt at en tilstrekkelig grad av konkurranse vil foreligge (se foran i avsnitt 1.3). En legger på denne bakgrunn følgende inndeling til grunn:

  • en kostnadstariff for administrasjon av pensjonsordning, basert på kollektivets sammensetning, for eksempel stykkprisbasert,

  • en kostnadstariff for kapitalforvaltning, som er basert først og fremst på de ulike kategorier av aktiva som pensjonsordningens midler investeres i, og som derfor kan benyttes både for selskapets kollektivportefølje og for porteføljer med investeringsvalg. Kostnader ved selve investeringsvalget reguleres særskilt,

  • risikotariffer etter vanlig mønster, med rett til overskudd av risikoresultatet,

  • sparedelen av premie for kontraktsfastsatte ytelser beregnes ut fra de beløp som etter beregningsgrunnlaget årlig skal tilføres premiereserven som avkastning og som følge av at selskapets forpliktelse overfor forsikrede som dør i løpet av året faller bort,

  • avkastning basert på beregningsrente for overskuddsprodukter i kollektivporteføljen og regler for overskuddsdeling, samt ordninger for tilføring av avkastning til investeringsporteføljer,

  • en kapitalkostnadstariff basert på i hvilken grad eierkapitalen belastes med risiko knyttet til resultatet av forvaltningen av pensjonsordningens midler,

  • i den utstrekning eierkapitalen skal tilføres fortjeneste, må dette element innarbeides i de ulike pristariffer, både for forsikringer med og uten investeringsvalg.

Et slikt opplegg forutsetter formentlig at selskapet må bære risikoen for at faktiske resultater svarer til beregningene som ligger til grunn for pristariffene, jf. utkastet § 8a–9 tredje ledd, og at selskapet ikke har adgang til å betinge seg andel av overskudd på avkastnings- og risikoresultatene, jf. utkastet § 8a–6 første ledd. Dette vil selskapet måtte hensynta i forbindelse med utformingen av pristariffer for forvaltningsrisiko og ved påslag for fortjeneste fastsatt innenfor rammen av de øvrige pristariffene. I tillegg vil selskapet motta avkastningen av eierkapitalen som følge av at den skilles ut til egen investeringsportefølje. Uten hensyn til hvilke alternativ som velges av selskapet, vil en måtte se de ulike former for godtgjørelse til eierne i sammenheng, for eksempel slik at fortjeneste ved å drive pensjonsordningen vurderes sammen med avkastning av egenkapital og vederlag for forvaltningsrisiko. Det er grunn til å anta at konkurransen i kollektivmarkedet, basert på det foreslåtte system for pristariffer, vil være tilstrekkelig til å forhindre urimelig høye fortjenestenivåer, men utkastet § 8a–4 inneholder retningslinjer som vil kunne motvirke uheldige utslag.

7.8 Endring av tariffer

Kollektiv pensjonsforsikring er et løpende kontraktsforhold. De kan avsluttes ved oppsigelse fra bedriftens side. Spørsmålet er om selskapet skal ha adgang til oppsigelse med den virkning at prinsippene for premieberegningen helt eller delvis endres. For kostnadsdelen av premien er det allerede praksis med ganske hyppige (årlige) tilpasninger. Endringer ellers vil bli aktuelt først og fremst ved vesentlige endringer over tid i de forutsetninger selskapet har lagt til grunn, eller ved vesentlige endringer i markedsforholdene. Spørsmålet gjelder derfor retten til å frembringe endringer i risiko- og avkastningstariffer med virkning for premieberegningen i etterfølgende år.

De perioder hvor en tariff bør ligge fast, vil variere atskillig for de ulike elementer i tariffstrukturen. Risikotariffer bør som utgangspunkt kunne ligge fast over tid. Over lange tidsperioder kan det imidlertid inntre endringer som tilsier at nye forutsetninger legges til grunn med tariff- og premieendring som resultat. I praksis er det akseptert at endrede uføreforutsetninger slår ut i premieøkning og økning av avsetninger ved bruk av overskuddsmidler, men når forsikringsstatistikken fra 1963 er erstattet med en ny, kan tilsvarende spørsmål oppstå også på andre områder.

Omvendt bør kostnadstariffene kun være bindende for forholdsvis kortere tidsrom, for eksempel på årsbasis. Også for pristariffer for tjenester (utkastet § 8a–7) – basert som hittil på årlige kostnadstillegg – må imidlertid prinsippet være at de er bindende for selskapet inntil de er endret. Den etterutligning av kostnadsoverforbruk som hittil har vært vanlig bør utgå (foran i avsnitt 7.4.3). Omvendt bør overskudd på beregnede priser tilfalle selskapet og ikke inngå i vanlig overskuddsdeling (nedenfor i avsnitt 8.2.1). I dag benyttes for øvrig kostnadstariffer med indeksering etter G-utviklingen, og dette vil til en viss grad redusere behovet for hyppige endringer. Likevel er årlige økninger av nivået ikke uvanlig.

Hovedproblemet knytter seg til beregningsrente og avkastningsgarantier. Det er etter vanlig lære og praksis ikke adgang til å endre beregningsrenten selv om det innenfor de tidshorisonter en må regne med ved pensjonsforsikring, vil kunne inntre vesentlige endringer i avkastningsnivå. Som nevnt foran i avsnitt 7.1, er det imidlertid kontraktspraksis at et selskap skal ha rett til å endre beregningsrenten med premieøkning som resultat dersom det inntrer vesentlig endring i avkastningsnivåene. I fremtiden vil imidlertid slike endringer i hovedsak bare ha virkninger for forsikringer med kontraktsfastsatte ytelser. Ved forsikringer med investeringsvalg vil avkastningsresultatet i hovedsak være bedriftens og/eller de forsikredes risiko.

Endret beregningsrente vil omgående måtte føre til endring av premier. Det er neppe det helt store problem ved vanlig foretakspensjon. Bedriftens premie endrer seg i alle tilfelle fra år til år etter lønnsutvikling og sammensetningen av arbeidsstokken. Ved vanlig foretakspensjon vil premieforhøyelsen prosentvis vanligvis ligge opp mot det dobbelte av den årlige lønnsforhøyelse, særlig fordi tidligere tjenestetid medregnes. Bedriftene vil således ved vanlig foretakspensjon måtte være forberedt på betydelige svingninger i premienivå fra år til annet.

I forhold til endring av beregningsrente kan det imidlertid være grunn til å skille mellom virkning for premieberegning og virkning for avsetningskrav. Dette er omtalt nedenfor i avsnitt 9.6. En praktisk løsning vil være at avsetningskravene for opptjente rettigheter på endringstidspunktet som hovedregel fortsatt beregnes etter opprinnelig beregningsrente, mens avsetningskrav for rettigheter opptjent deretter beregnes etter ny beregningsrente, jf. utkastet § 8a–18 annet ledd. Forholdet til neddiskontering av fremtidige premiebetalinger må håndteres på tilsvarende måte.

Når selskapene tidligere har endret sin beregningsrente, for eksempel slik som i 1993 da beregningsrenten ble satt ned fra 4 til 3 prosent, ble resultatet at nye forsikringskontrakter med den lavere beregningsrente fikk høyere årspremier enn foreliggende bestand. Som det fremgår foran i avsnitt 7.2.2, bør denne ordningen ikke videreføres. Endringen av beregningsrenten bør gis virkning også for beregning av premie for bestående portefølje, slik at prissettingen for både nye og gamle kontrakter deretter blir bygget på samme pristariffer. Premiene for en og samme ytelse i løpende pensjonsordninger bør prinsipielt beregnes på samme måte uavhengig av på hvilket tidspunkt den enkelte pensjonsordningen er etablert. Det forutsetter at selskapene har en alminnelig adgang til å endre sine pristariffer (foran i avsnitt 7.2.2).

7.9 Særskilte merknader

Medlemmene Breck, Faremo, Kobberstad, Skomsvold og Vannebo slutter seg til den hovedmodell som er lagt til grunn for reguleringen av kollektiv livsforsikring. De hovedgrep som ligger i innstillingen innebærer en renere linje mellom selskapenes midler og kundenes midler, og mer oversiktlige ansvarsforhold. Disse medlemmene er også enig i målsettingen om at regelverket skal legge grunnlag for større gjennomsiktighet i forsikringsmarkedet. God informasjon er et viktig virkemiddel for å sikre at konkurransen fungerer til beste for kunden. Disse medlemmene er videre enig i intensjonen i forslaget om likebehandling av kunder.

Disse medlemmene reiser likevel spørsmål om det er nødvendig for å ivareta hensynene ovenfor, at regelverket må gis i en så detaljert og absolutt form som det foreliggende forslaget. Det er viktig at man ikke gjennom lovverket for livsforsikring hindrer løsninger som partene i markedet finner tilfredsstillende, og ikke hindrer løsninger som er tillatt og i vanlig bruk på andre områder av det finansielle markedet. Spørsmålet om nødvendigheten av detaljeringsgraden synes særlig relevant å stille i forhold til forslaget om pristariffer. Prisbestemmelsene som nå foreslås for livsforsikring er mer vidtrekkende enn det som gjelder på andre områder i den finansielle sektoren. Forslaget innebærer på flere punkter rimelighetsstandarder og krav om at det ikke skal skje urimelig forskjellsbehandling. Dette er bestemmelser som fremmer hensyn som markedet selv, etter disse medlemmenes syn, er best egnet til å ivareta. Kostnadene ved tilsyn og kontroll med denne typen bestemmelser vil neppe stå i et rimelig forhold til de resultater som eventuelt kan oppnås på kundenes vegne.

Disse medlemmene vil peke på at den nye loven om livsforsikring innebærer helt nye rammer for et livselskaps rolle som økonomisk foretagende, herunder endret risiko på en del områder. Både for kunder og eiere er det viktig at denne usikkerheten ikke resulterer i at det blir unødig dyrt å skaffe den ansvarlige kapitalen som kreves for å drive forsvarlig livsforsikringsvirksomhet. En endring som innebærer at anvendelsesområdet for tilleggsavsetninger ikke begrenses til kun å dekke manglende positiv avkastning, men også kan brukes i de tilfelle at et selskap skulle vise negativ finansavkastning, ville redusere faren for dette.

Disse medlemmene vil også peke på at de ikke anser det formålstjenlig med et forbud i lovverket mot resultatavhengige gebyrer. Resultatavhengige gebyrer vil utformet innenfor forsvarlige risikorammer være positivt også for kundene ved at de betaler en lavere samlet godtgjørelse til en forvalter som leverer liten eller ingen meravkastning i forhold til en forvalter som leverer en høy meravkastning i forhold til avtalt referanse. Det enkelte selskap bør stå fritt til å utvikle slike modeller, og lovverket bør ikke legge ned et absolutt forbud.

8 Overskudd

8.1 Gjeldende regelverk om overskuddsdeling

8.1.1 Overskuddsmidlene

Forsikringsvirksomhetsloven § 8-l angir at den kapital som oppsamles i et livselskap, skal tilbakeføres til forsikringstakerne eller de berettigede til ytelsene etter forsikringskontraktene, med mindre annet er bestemt i vedtektene. Vedtektsbestemmelse om selskapets rett til å tilbakeholde en del av overskuddet i selskapet, skal godkjennes av Kredittilsynet. Gjeldende retningslinje er at selskapet i det enkelte år kan beslutte å tilbakeholde inntil en tredel av det overskuddet som er til fordeling. Slike beslutninger treffes for hvert år i forbindelse med årsregnskapet, og i praksis har tilbakeholdt overskudd ofte utgjort 20-25 prosent av samlet overskudd.

Forsikringsvirksomhetslovens overskuddsbegrep er som nevnt foran i avsnitt 5.3 et rent forsikringsteknisk – ikke bedriftsøkonomisk – begrep. Om overskudd foreligger, skal det beregnes for hver av de tre delene av beregningsgrunnlaget og utgjøre differansen mellom faktisk oppnådd resultat av selskapets virksomhet og beregningsgrunnlagenes forutsetninger. I kollektiv livsforsikring vil overskudd på risikoresultatet og avkastningsresultatet være det sentrale. De årlige kostnadstillegg til premiene har i senere år ligget omtrent på samme nivå som kostnadsforbruket (foran i avsnitt 5.2). Etter selskapspraksis kommer imidlertid kostnadsoverforbruk reelt til fradrag i overskudd på avkastnings- eller risikoresultatet, slik at tilført overskudd blir tilsvarende mindre.

Det er videre nevnt i avsnitt 5.3 at det alt vesentlige av overskudd kommer fra avkastningsresultatet, dvs. avkastningen av forvaltet kapital overstiger det nivå beregningsrenten ligger på. Meravkastningen er overskudd. De tre største livselskapene har opplyst at risikoresultatet i 1990-årene har stått for mellom 10 og 15 prosent av samlet årlig overskudd, og at de årlige prosentvise variasjoner hovedsakelig skyldes variasjoner i årlig avkastningsresultat og dermed samlet årlig overskudd. Et selskap har opplyst at i perioden 1993-99 var samlet risikoresultat ca. NOK 1 mrd. (15 prosent) og samlet avkastningsresultat ca. NOK 5,6 mrd. (85 prosent), til sammen ca. NOK 6,6 mrd. Det er imidlertid variasjoner mellom ulike deler av risikoresultatet, og et selskap har følgende anslag for de forskjellige delene:

Tabell 8.1 

Overlevelsesrisiko - 10 % av totalt overskudd i denne perioden.
Dødsrisiko +20 % av totalt overskudd i denne perioden.
Uføreresultat +/- 0 % i denne perioden.

Lovens § 8-l om overskudd har derfor i hovedsak betydning i forhold til avkastningsresultatet. Det alt vesentlige av kapital som samles opp i et livselskap skriver seg fra meravkastning ved kapitalforvaltningen, men utviklingen kan selvsagt medføre at risikoresultatet får større betydning i fremtiden. Ved vurderingen av tallmaterialet for perioden 1993-99 må det for øvrig tas i betraktning at selskapene i samme periode avsatte betydelige midler til tilleggsavsetninger.

8.1.2 Fordeling mellom pensjonsordningene

Den del av overskuddet som skal fordeles mellom de forsikrede, blir fordelt på de enkelte kontrakter etter den enkelte kontrakts bidrag til dannelsen av overskuddet og etter de premie- og beregningsgrunnlag som gjelder for den enkelte kontrakt, jf. § 8-1 tredje ledd. Denne bestemmelsen kalles ofte “bidragsprinsippet”. Ved kollektiv pensjonsforsikring tildeles overskudd til pensjonsordningen. Deretter foretas etterfølgende fordeling mellom bedriftens premiefond og pensjonistenes overskuddsfond.

Om en kontrakt har bidratt til overskuddet, beregnes som nevnt særskilt for alle elementene i beregningsgrunnlaget, jf. forskrift 1990-06-01 nr. 430 om overskudd i livsforsikring § 5 første ledd (foran i avsnitt 5.3). Er pensjonsordningens risikoresultat bedre enn forutsatt? Er avkastningsnivået ved selskapets kapitalforvaltning høyere enn den beregningsrente som gjelder for pensjonsordningen? Er den del av selskapets kostnader som belastes pensjonsordningen mindre enn kostnadselementet i beregningsgrunnlaget? Hvert spørsmål må besvares særskilt. En kontrakt kan således yte bidrag til overskuddet selv om dette bare knytter seg til ett element, og andre elementer gir negativt resultat eller ikke omfattes av forsikringen, jf. overskuddsforskriften § 5 første ledd.

Når det gjelder risikoresultatet, bør særlig merkes at dette består av summen av en rekke delresultater. Foran i avsnitt 8.1.1 er det grovt skilt mellom overlevelsesrisiko, dødsrisiko og uførerisiko. Slike og andre skiller er av betydning ved overskuddsfordelingen fordi det er adskillige variasjoner når det gjelder hvilke risikoelementer som er knyttet til de forskjellige pensjonsordningene (foran i avsnitt 7.3). Ved overskuddsdelingen må det tas hensyn til hvilken eksponering hver pensjonsordning har i hver risikoart, selv om ytelsesbasert foretakspensjon hittil har vært et forholdsvis standardisert produkt. Fordelingen av risikoresultatet forutsetter således omfattende forsikringsmatematiske beregninger. I forhold til de pensjonsordninger som vil bli opprettet etter den nye pensjonslovgivningen, vil en måtte regne med at variasjonene blir betydelig større, også i risikosammenheng.

Med overskudd forstår overskuddsforskriften § l “selskapets årlige overskudd i henhold til årsregnskapet”. Selv om det her vises til bedriftsregnskapet, er det imidlertid ikke det regnskapsmessige overskudd det siktes til. Dette har sammenheng med regnskapsreglene for livselskaper (se nedenfor i kapittel 12). For det første vil tilleggsavsetninger til forsikringsfondet, dvs. avsetninger ut over pliktige avsetninger etter beregningsgrunnlaget, bli utgiftsført i driftsregnskapet. For det annet vil også det beløp som de forsikrede blir tilført som overskudd, bli ført som utgift. Den del av overskuddet som selskapet velger å holde tilbake i selskapet, inngår derimot i årets driftsresultat og kan gi grunnlag for utbytte. Før de relevante tallene blir tilgjengelig for regnskapsføring, må det derfor foretas en del beregninger i samsvar med reglene i overskuddsforskriften. Prinsippene for livsforsikringsselskapers regnskaper avviker således adskillig fra det som ellers er vanlig i finansnæringen, og regnskapet kan ikke sluttføres før overskudd er beregnet og disponert. Selve fordelingen av overskudd (og tilleggsavsetninger) mellom forsikringskontraktene kommer senere.

Før de beløp som skal være gjenstand for overskuddsdeling fremkommer, må en konstatere i hvilken utstrekning selskapets drift i året har vært positivt, dvs. hvor meget som er tilbake av premieinntektene med tillegg av avkastning ved kapitalforvaltningen og etter fradrag av selskapets utgifter og pliktige avsetninger. Dette vil være summen av overskudd/underskudd på de tre resultatområdene kostnader, risiko og avkastning. Mer enn dette nettobeløp er ikke til disposisjon. Dernest må det også gjøres fradrag for tilleggsavsetninger, slik at det beløp som kan tilføres de forsikrede og selskapet med endelig virkning – samlet overskudd i rettslig forstand – bringes på det rene. Her må det for øvrig bemerkes at tilleggsavsetningene fordeles mellom pensjonsordningene på samme måte som overskudd.

Ved overskuddsdelingen kommer reglene i overskuddsforskriften §§ 4 og 5 inn. Det regelverk med aktuarpraksis som bestemmer hvordan overskuddsmidlene skal fordeles mellom pensjonsordningene, fremtrer som meget komplisert. Først, før selve overskuddsfordelingen, skal det foretas fordeling av selskapets brutto inntekter og faktiske (ikke beregningsmessige) kostnader på de ulike bransjer etter reglene i forskrift 1989-11-21 nr. 1167 §§ 2 til 5. Dette vil være nødvendig for å kunne beregne brutto overskudd i de enkelte bransjer og dermed samlet overskudd, men forskriften angir ikke nærmere hvordan dette brutto overskudd skal beregnes.

Dernest må selskapet ha bestemt seg for hvor stor del av samlet brutto overskudd i alle bransjer som skal tilbakeholdes i selskapet til betjening av egenkapitalen, skatt m.v. Den del av samlet overskudd som tilbakeholdes av selskapet, skal fordeles mellom bransjene. Regelen er her at det i brutto overskudd for en bransje gjøres fradrag for bransjens del av det overskudd som tilbakeholdes i selskapet, beregnet etter forholdet mellom brutto overskudd i de ulike bransjer. Bransjer som går godt, må derfor dekke en større del av tilbakeholdt overskudd enn bransjer som gir svake resultater. Fra selskapshold er det derfor ofte påpekt som paradoksalt at de bransjer som har svakest resultat og derfor innebærer størst risiko for selskapet, skal bidra minst til selskapets fortjeneste. Egenkapitalrisikoen har imidlertid hittil ikke vært tillagt noen selvstendig betydning ved utforming av beregningsgrunnlag og premietariffer og omfattes derfor ikke av fordelingsreglene i lovens § 8-1 tredje ledd.

Det netto overskudd for de enkelte bransjer som fremkommer på denne måten, dvs. etter fradrag av bransjens del av det overskudd selskapet tilbakeholder, skal til slutt fordeles på de enkelte kontrakter i bransjen etter reglene i forskriften § 5. I kollektiv pensjonsforsikring blir nettooverskuddet fordelt mellom pensjonsordningene etter “bidragsprinsippet” for hvert enkelt av de elementer som inngår i beregningsgrunnlaget.

Som nevnt ovenfor kan en kontrakt få overskudd på en enkeltkomponent selv om det for øvrige komponenter er negative avvik. Består avviket i at oppnådd avkastning er lavere enn kontraktens beregningsrente, kan imidlertid avviket dekkes inn ved å bruke av kontraktens allerede foreliggende tilleggsavsetninger. Kontrakter med beregningsrente som er lavere enn oppnådd avkastning vil dermed få sitt overskudd. “Bidragsprinsippet” gjelder også her. Avvik som gjelder risiko- eller kostnadsresultatet, vil imidlertid bli avregnet mot det samlede overskudd og vil dermed også kunne ramme øvrige kontrakter og bransjer.

Helt til slutt foretas det fordeling av samlede kostnader i bransjen mellom de enkelte kontrakter, slik at en etter fradrag av beregningsmessige kostnader kan få belastet eventuelt kostnadsoverforbruk på de enkelte kontrakter. Retningslinjene for fordeling av kostnader er omtalt foran i avsnitt 5.2. Kontraktens andel av kostnadsoverforbruk kommer således til fradrag i overskuddet og vil reelt redusere størrelsen av tilført meravkastning ut over beregningsrenten.

Hovedformålet med denne usedvanlig kompliserte kombinasjon av regelverk og aktuarpraksis er å nå frem til et “finmatematisk” riktig resultat for hver enkelt forsikringskontrakt. Det kan imidlertid ofte være vanskelig å få tilstrekkelig oversikt over de økonomiske realiteter for de forsikrede av de ulike fremgangsmåter og tekniske beregninger, samt de tilhørende regnskapsmessige posteringer. Resultatet av fordelingsprosessen fremgår av kontoutskriften for pensjonsordningene og av årsregnskapet. Hvordan resultatet fremkommer forblir likevel et mysterium for de fleste.

I et rent kollektivselskap vil fordelingen av overskudd i praksis bli enklere. På kollektivområdet er kollektiv rente- og pensjonsforsikring en bransje og dessuten den helt dominerende bransje (et kollektivselskap vil ha noe gruppelivsforsikring i tillegg). Hovedproblemet i et kollektivselskap vil derfor knytte seg til fordelingen av samlet overskudd etter fradrag av den del selskapet tilbakeholder, mellom de enkelte kontrakter innenfor kollektivbransjen.

Den nye pensjonslovgivningen bringer overskuddsproblemene i en annen stilling. Ved ytelsesbasert foretakspensjon vil overskudd tilført en pensjonsordning bli overført til pensjonistenes overskuddsfond og bedriftens premiefond uten hensyn til om pensjonsordningen har investeringsvalg for bedriften eller ikke. Ved innskuddspensjon og engangsbetalt foretakspensjon uten investeringsvalg vil ventelig alt – eller i hvert fall det meste – av overskuddet bli tillagt pensjonskapital eller premiereserve.

Ved kollektivt og individuelt investeringsvalg ved innskuddspensjon og engangsbetalt foretakspensjon vil hele avkastningen bli tillagt pensjonskapital og premiereserve når annet ikke er fastsatt. Her dreier det seg imidlertid normalt ikke om overskudd i rettslig forstand, særlig fordi vanlig beregningsrente ikke har noen plass i slike pensjonsordninger. Overskuddsbegrepet har altså ingen betydning i forhold til avkastningsresultatet i slike pensjonsordninger med investeringsvalg, men kan være relevant i forhold til overskudd på risikoresultatet, se nedenfor i avsnitt 8.2.1.

8.2 Overskuddsreglene i nytt perspektiv

8.2.1 Forenkling av overskuddsbegrepet

Det fremgår foran i avsnitt 8.1.1 at avkastningsresultatet har en helt sentral betydning i forhold til overskudd i livsforsikring. Reglene om overskudd i forsikringsvirksomhetsloven må derfor også sees i sammenheng med prinsippet i gjeldende regelverk om at et livselskaps samlede forvaltningskapital, inklusive egenkapitalen, skal forvaltes som en samlet portefølje uten at verken forsikringstakernes (forsikringsfondet) eller eiernes (egenkapitalen) andel av forvaltningskapitalen kan knyttes til særskilte aktiva eller investeringsporteføljer.

Regnskapsmessig går det derfor et klart skille mellom, på den ene siden, aktivasiden i balansen som reflekterer selskapets totale formuesverdier og, på den annen side, passivasiden hvor forsikringsfond og egenkapital reflekterer de ulike underliggende interesser i aktivamassen i sin helhet. Samlet avkastning av hele forvaltningskapitalen, etter fradrag av kostnader og pliktige avsetninger til forsikringsfond, kommer derfor kapitalkollektivet til gode og blir gjenstand for en etterfølgende fordeling. Fordelingen skjer imidlertid ikke etter forholdet mellom de enkelte interessenters andel av samlet forvaltningskapital, men etter et meget detaljert regelverk og tilhørende aktuarpraksis hvor det tas hensyn til både ulikheter mellom den andel som er knyttet til forsikringskontraktene (forsikringsfondet) og eierkapitalen, og til ulikheter mellom forsikringskontraktene (se ovenfor i avsnitt 8.1.2).

Dette er ett av de forhold som bidrar til å forklare skillet etter gjeldende rett mellom vanlige livselskaper og såkalte “unit link” selskaper. I “unit link” selskapene er prinsippet at det til hver forsikringskontrakt er knyttet en særskilt investeringsportefølje. Formålet er at avkastningen av denne i sin helhet tilkommer den forsikringskontrakt den er knyttet til. Ordningen med særskilte investeringsporteføljer i kollektivforsikring i henhold til den nye pensjonslovgivningen vil ha som hovedformål å etablere et tilsvarende grunnlag for individuell allokering av avkastning (og forvaltningsrisiko) til de ulike pensjonsordninger. En investeringsportefølje blir derfor en særskilt regnskapsenhet, men gir for øvrig ikke bedriften særlige rettigheter til de aktiva som omfattes. I alle andre henseender hvor det måtte ha betydning, er det selskapet som har eiendomsretten til og rådigheten over de aktiva som inngår i porteføljen.

En konsekvens av ordningen med særskilte investeringsporteføljer er imidlertid at avkastning til eierkapitalen må sikres på annen måte i “unit link” selskaper, blant annet ved utformingen av pristariffene. En annen konsekvens er at også eierkapitalen i et selskap hvor hele forvaltningskapitalen er inndelt i særskilte investeringsporteføljer, nødvendigvis også vil måtte utgjøre en egen investeringsportefølje. Et annet forhold er at “unit link” selskapene legger hovedvekten på forvaltning av pensjonskapitalen og derfor vanligvis ikke lar uføre- og etterlattedekninger inngå i pensjonsordningene. Disse former for dekninger blir derfor skaffet fra samarbeidende selskap (som underleverandør). Noe “overskudd” å fordele på kollektivet blir det derfor ikke i “unit link” selskapene.

Legger en til grunn, slik det er gjort her, at et kollektivt livselskaps virksomhet skal kunne omfatte alle de typer av pensjonsordninger som kan etableres i henhold til den nye pensjonslovgivningen, må man følgelig oppgi prinsippet om kollektiv forvaltning av kapitalen. Selskapets forvaltningskapital vil regnskapsmessig måtte inndeles i:

  • en særskilt “fellesportefølje” for pensjonsordninger med kontraktsfastsatte ytelser basert på beregningsgrunnlag med beregningsrente og rett til overskudd av avkastningsresultatet,

  • et betydelig antall særskilte investeringsporteføljer for pensjonsordninger med investeringsvalg som hver mottar avkastning av egen portefølje og dessuten som hovedregel bærer risikoen for resultatet av kapitalforvaltningen, og

  • en portefølje tilsvarende selskapets egenkapital.

Denne inndeling av forvaltningskapitalen vil ha sitt motstykke i en tilsvarende inndeling av de forsikringsmessige avsetninger, se nedenfor i kapittel 11. Avsetningene tilsvarende “fellesporteføljen” vil således omfatte premiereserve, tilleggsavsetninger, kursreguleringsfond, erstatningsavsetning og andre avsetninger knyttet til selskapets kontraktsfastsatte forpliktelser. Tilsvarende vil avsetninger til dekning av forpliktelser etter egne investeringsporteføljer omfatte premiereserve tilsvarende verdien av porteføljene, samt supplerende avsetninger.

Innenfor et slikt selskap kunne selvsagt selskapets egenkapital tenkes forvaltet som del av fellesporteføljen. Av mange grunner vil imidlertid det mest praktiske være å se på egenkapitalen som en egen investeringsportefølje. Dette vil gi grunnlag for et klart skille mellom “kundekapital” (forsikringsmessige avsetninger) og egenkapital. Et tilsvarende skille er bygget inn i kapitalforvaltningsreglene i EU/EØS-direktivene (nedenfor i avsnitt 10.1), som er gjennomført ved forsikringsvirksomhetsloven § 7-4 med tilhørende forskrift om kapitalforvaltningen.

Dette vil åpne for en forenkling blant annet av reglene om overskudd. I et slikt kollektivselskap vil forvaltningskapitalen bestå i hovedsak av en “fellesportefølje” og et antall særskilte investeringsporteføljer, hvorav en for selskapets egenkapital. Alle porteføljer vil måtte være egne regnskapsenheter som hver får tilført all avkastning av de aktiva porteføljen omfatter. Overskuddsbegrepet i tradisjonell forstand mister da sin betydning, særlig fordi det ikke er sammenfall når det gjelder mønstrene for fordeling av avkastning, risiko og kostnader mellom de ulike pensjonsordningene. Spørsmål knyttet til avkastningsresultatet og fordeling av meravkastning ut over beregningsrenten vil da være begrenset til de pensjonsordninger som inngår i “fellesporteføljen”. Endelig vil det heller ikke bli tale om noen fordeling av overskudd av avkastningsresultatet mellom selskap og “kunder”. Selskapets fortjeneste, herunder betjeningen av egenkapitalen, vil – i tillegg til avkastningen av egenkapitalens investeringsportefølje – måtte komme fra samtlige deler av selskapets virksomhet, herunder pensjonsordninger med egne investeringsporteføljer. Dette vil måtte bli bestemmende for utformingen av fortjenesteelementene innenfor rammen av selskapets pristariffstruktur (foran i avsnitt 7.7).

Det er et slikt opplegg for kapitalforvaltning og avkastningsdeling som ligger til grunn for utkastet §§ 8a–11 til 8a–14.

Det er der forutsatt at kollektivselskapet har en “fellesportefølje” for pensjonsordninger med kontraktsfastsatte ytelser. Dette er en naturlig løsning hvor denne delen av selskapets bestand har beregningsgrunnlag med samme beregningsrente. Foran i avsnitt 7.8 er det reist spørsmål om ikke selskapet på et gitt tidspunkt bør ha premier basert på samme beregningsrente uavhengig av om kontrakten i sin tid ble inngått på annet grunnlag. Kommer en – i motsetning til det som der foreslås – til at eldre beregningsgrunnlag skal videreføres selv om selskapet finner vesentlig grunn til å endre beregningsrenten for nye kontrakter, vil pensjonsordningene i “fellesporteføljen” få ulike beregningsrenter. I så fall taler imidlertid mye for at hver del av denne porteføljen kan splittes opp, slik at det hører en “fellesportefølje” til hvert rentenivå. Dette vil lette fordeling av meravkastning, se nedenfor i avsnitt 8.2.2, og dessuten muliggjøre tilpasning av risikonivået i porteføljene til nivået på beregningsrentene. (Spørsmål knyttet til beregning av avsetningskrav etter endring av beregningsrente er behandlet nedenfor i avsnitt 9.6.)

Som nevnt foran i avsnitt 8.1.1 har risikoresultatet over tid gitt forholdsvis beskjedne, men likevel ikke ubetydelige bidrag til selskapenes overskuddsmidler. Det fremgår videre foran i avsnitt 8.1.2 at fordelingen av risikoresultatet krever omfattende beregninger selv om moderne IT-teknologi gjør at dette i seg selv ikke nødvendigvis er særlig arbeidskrevende. Risikobildet i et kollektivselskap hva angår pensjonsordninger undergitt den nye pensjonslovgivningen, må imidlertid ventes å bli langt mer variert og komplisert enn det inntil nå har vært for ytelsesbaserte pensjonsordninger under hittil gjeldende rett. Dette aktualiserer spørsmålet om man i en ny lovgivning for kollektive selskaper overhodet bør knytte noe overskuddsbegrep til risikoresultatet. Bør ikke risikoresultatet – enten det er positivt eller negativt – være selskapets, som dermed må bære følgene av egne beregninger? Dette vil i så fall bety at risikotariffene for selskapets samlede virksomhet med endelig virkning avgjør hvilken pris bedriften skal betale for de risikoelementer som er knyttet til sin pensjonsordning, og at selskapet i tilfelle må endre sine pristariffer dersom det ser behov for det.

Risikotariffer vil imidlertid som hovedregel fortsatt måtte utformes med betydelige sikkerhetsmarginer. Innslaget av risiko i de ulike typer av pensjonsordninger som den nye pensjonslovgivningen åpner for, må imidlertid i praksis ventes å ville variere ganske mye, alt etter pensjonsordningenes dekningsområder. Det vil videre ikke være noen direkte sammenheng mellom utformingen av risikoelementene og valg av ordning for kapitalforvaltning i den enkelte pensjonsordning. Overskudd på risikoresultatet vil derfor kunne skrive seg fra alle typer av pensjonsordninger. Dette kan tale for at en burde åpne for særskilt fordeling mellom pensjonsordningene av overskudd på risikoresultatet. I hvert fall når det gjelder de tunge risikogrupper, må det antas at sikkerhetsmarginene vil bli så store over tid at det neppe er rimelig at selskapet skal beholde slikt overskudd. Omvendt burde det være mulig å gjøre unntak fra overskuddsdeling for enkelte elementer i risikoresultatet hvor en erfaringsmessig kan se at faktisk resultat ikke avviker meget fra beregnet resultat. Disse synspunkter ligger til grunn for utkastet § 8a–15. Disse bestemmelsene vil imidlertid ikke få betydning dersom det er utarbeidet og brukt egen risikotariff for forsikringer uten rett til overskudd på risikoresultatet, jf. utkastet § 8a–5 annet ledd.

Selv om regelverket dermed vil kompliseres, taler altså de beste grunner for at det er behov for egne regler om fordeling mellom pensjonsordningene av overskudd på risikoresultatet. Bidragsprinsippet kunne i så fall legges til grunn. Slike overskuddsregler vil i tilfelle også få betydning for pensjonsordninger med investeringsvalg, og overskuddsdeling knyttet til risikoresultatet vil derfor ikke kunne sees i sammenheng med deling av overskudd på avkastningsresultatet i “fellesporteføljen”. Visse deler av risikoresultatet antas imidlertid over tid å være av så liten betydning, at det bør være plass for unntak fra hovedregelen om overskuddsdeling av risikoresulatet. Dette vil være et motstykke til at selskapets risiko knyttet til de forskjellige pensjonsordninger vil variere adskillig i art og omfang, og en risiko delingsmodell vil i så fall få betydning først og fremst på tunge risikoområder. På områder hvor overskudd på risikoresultatet erfaringsmessig er av liten praktisk betydning, bør pristariffen kunne inneholde bestemmelse om at overskudd i tilfelle tilfaller selskapet.

Det vil således innebære en betydelig forenkling å erstatte någjeldende overskuddsregler med en ordning med særskilte regler for deling av overskudd for:

  1. avkastningsresultatet i “fellesporteføljen”, og

  2. risikoresultatet for den del av selskapets pensjonsordninger som risikoresultatet knytter seg til.

I samsvar med det som fremgår om selskapets risiko for kostnadsoverforbruk foran i avsnitt 7.4.3, bør kostnadsresultatet helt unntas fra overskuddsdeling. Dette blir da selskapets sak. Etter gjeldende praksis belastes en pensjonsordning beregnede kostnader for hvert år som et tillegg til den øvrige premie etter det forsikringstekniske beregningsgrunnlag, men praksis er også (unntatt for “unit linked” ordninger) at kostnadsoverforbruk kommer til fradrag i annet overskudd tilført pensjonsordningen. Denne ordningen bør ikke videreføres, se utkastet § 8a–9 tredje ledd. Innenfor et kollektivselskap som nevnt ovenfor, hvor overskudd av avkastningsresultatet eller overskudd av risikoresultatet vil være av betydning i forhold til ulike deler av selskapets bestand, vil også en slik ordning vanskelig la seg praktisere. I stedet bør selskapet sørge for utgiftsdekning via en eller flere pristariffer for tjenester som kan benyttes etter behov i forhold til dets samlede virksomhet, jf. foran i avsnitt 7.7. Dette vil innebære at selskapet også må ta risikoen for at dets pristariffer gir dekning, og i tilfelle sørge for endringer som måtte være påkrevet i lys av lønns- og kostnadsutvikling generelt. Dette vil gi et langt bedre innsyn i kostnadsbelastningen enn forholdet hittil har vært, og vil dermed bidra til effektiv konkurranse i kollektivmarkedet.

8.2.2 Forenkling av fordelingen av overskudd mellom pensjonsordningene

Gjeldende regelverk og praksis når det gjelder overskuddsdeling er søkt beskrevet foran i avsnitt 8.1.2. Redegjørelsen etterlater det inntrykk at behovet for forenkling her kanskje er større enn på noe annet område. Fordelingen er dessuten nært knyttet til begrepet bransje, og etter de endringer en må vente hva angår “kollektivbransjen”, vil vel dette bli et for grovt hjelpebegrep. Dersom en legger til grunn:

  • at selskapets kostnadsresultat skal holdes utenom forholdet til forsikringstakerne og dermed utenfor overskuddsdelingen,

  • at overskudd på avkastningsresultatet skal håndteres særskilt og i alle tilfelle holdes adskilt fra overskudd på risikoresultatet,

  • at overskudd på risikoresultatet i hovedsak begrenses til de tunge risikoområdene,

  • at selskapets fortjeneste sikres på annen måte enn ved andel av overskudd, og

  • at selskapet vil ha særskilte tariffer for kapitalforvaltning og forvaltningsrisiko (egenkapitalbelastning),

vil problemer vedrørende overskudd og fordelingen av overskudd være vesentlig begrenset og forenklet. Overskudd av avkastningsresulatet vil bare gjelde den del av finansavkastningen som er å henføre til pensjonsordninger med kontraktsfastsatte ytelser med midler forvaltet innenfor selskapets “fellesportefølje”. Denne porteføljen vil som nevnt foran i avsnitt 8.2.1, være regnskapsmessig adskilt fra de ulike investeringsporteføljer knyttet til de enkelte pensjonsordningene med investeringsvalg.

Legger en videre til grunn at selskapets egenkapital utgjør en egen investeringsportefølje, vil selskapet ikke lenger ha rett til andel av avkastning av midler knyttet til pensjonsordningene, jf. utkastet §§ 8a–6 første ledd og 8-7 tredje ledd. Dermed begrenses problemet ytterligere til et spørsmål om fordeling av overskudd mellom pensjonsordninger og fripoliser med kontraktsfastsatte ytelser.

Er premiene for den foreliggende bestand av pensjonsordninger i “fellesporteføljen” basert på samme beregningsrente, skulle fordelingen av overskudd kunne bli forholdsvis enkel. Brutto finansinntekter for aktiva henført til selskapets kollektivportefølje vil kunne fordeles etter størrelsen av midler (avsetninger) knyttet til den enkelte pensjonsordning, og bruttoavkastningen – fratrukket pliktige avsetninger og tilleggsavsetninger – vil kunne tilordnes pensjonsordningen som overskudd, jf. utkastet § 8a–12 tredje ledd.

Forholdet blir noe mer komplisert hvis det innenfor bestanden er benyttet forskjellige beregningsrenter, slik at ulike deler av “fellesporteføljen” motsvarer forsikringsmessige avsetninger basert på forskjellige beregningsrenter. I et selskap som allerede har en rekke ulike investeringsporteføljer med investeringsvalg, vil en imidlertid kunne løse spørsmålet ved enten (1) å allokere særskilte deler av fellesporteføljen til forsikringer med ulike beregningsrenter, eller (2) ved å dele brutto finansinntekter mellom forpliktelser med henholdsvis 3 prosent og 4 prosent grunnlag, og deretter gjøre fradrag for avsetningene for hver gruppe. Da vil “bidragsprinsippet” fortsatt være hensyntatt. Ved tariffendring med virkning for foreliggende bestand, kan man på denne måte skille mellom midler oppsamlet før og etter endringen, jf. utkastet § 8a–12 fjerde ledd.

Innen hver av de nevnte grupper vil selskapets samlede tilleggsavsetninger i et år kunne fordeles mellom pensjonsordningene på samme måte som overskudd. Selve nivået på tilleggsavsetningene vil prinsipielt kunne variere mellom gruppene avhengig av beregningsrenten. Tilleggsavsetningenes relative størrelse vil også kunne være av betydning ved beregningen av hvilken risiko de ulike pensjonsordninger utsetter selskapets egenkapital for, og dermed for hvilken godtgjørelse til selskapet slik kapitalforvaltningsrisiko betinger, jf. utkastet § 8a–6 annet ledd. I hvilken utstrekning det vil være behov for å lovregulere ordningen med tilleggsavsetninger for kollektivselskaper basert på den nye pensjonslovgivningen, kommer en for øvrig tilbake til nedenfor i avsnitt 9.3.

8.2.3 Særlig om fordeling av overskudd på risikoresultatet

Fordelingen mellom pensjonsordningene av overskudd på selskapets risikoresultater reiser særlige problemer. Utgangspunktet er selvsagt at overskudd på risikoresultat må beregnes ut fra de risikoberegninger som ligger til grunn for selskapets risikotariffer. Overskudd foreligger bare for så vidt et risikoresultat er gunstigere enn det beregnede risikoresultat. Beregningen forutsettes utført ved en sammenligning av selskapets faktiske utgifter i anledning av risiko knyttet til person og det utgiftsnivå for slik risiko som er lagt til grunn ved fastsettelsen av den risikotariff det gjelder. En skal således se bort fra den fortjenestemargin for selskapet som er innebygget i risikotariffen.

Beregningen må foretas for de ulike typer av risiko som risikotariffene bygger på. Overskudd på risikoresultat skal fordeles mellom pensjonsordningene etter den enkelte ordnings bidrag til overskuddet, dvs. etter forholdet mellom de risikopremier som er betalt i henhold til risikotariffen, utkastet § 8a-l5 tredje ledd.

I denne sammenheng kan det være nødvendig å skille mellom pensjonsordninger med kontraktsfastsatte ytelser og pensjonsordninger med særskilte investeringsporteføljer hvor ytelsene beregnes ved nådd pensjonsalder m.v. etter størrelsen av premiereserven på dette tidspunkt.

I pensjonsordninger med kontraktsfastsatte ytelser i form av ytelsesbasert eller engangsbetalt foretakspensjon vil ytelser og premie være beregnet ut fra beregnet “dødlighetsarv”, dvs. ut fra en bestemt forventning om at en del av de forsikrede vil dø før de når pensjonsalderen, slik at selskapets plikt bortfaller og avsatt premiereserve frigjøres (foran i avsnitt 7.5.1). I så fall foreligger overskudd på risikoresulatet bare dersom bortfallet av selskapets forpliktelser er større enn beregnet. Dette vil også gjelde i tilfelle av ytelsesbasert foretakspensjon med investeringsvalg etter lov om foretakspensjon § 11-1.

Har derimot pensjonsordningen i andre tilfelle midlene plassert i særskilt investeringsportefølje med investeringsvalg, vil alderspensjonsytelsene fra selskapet ikke være kontraktsfastsatt ut fra beregnet “dødsarv” eller annen risiko, men må fastsettes ut fra den enkeltes opptjente premiereserve ved nådd pensjonsalder. Er det knyttet overlevelsesrisiko til retten til alderspensjon, vil derfor frigjort premiereserve måtte bli overskudd på risikoresultatet til fordeling mellom de gjenlevende arbeidstakere i samsvar med regelverkets bestemmelser om at avkastning skal tilføres arbeidstakernes premiereserve. Selskapets samlede forpliktelser påvirkes således ikke av faktisk dødelighet.

I pensjonsordninger med egne investeringsporteføljer med investeringsvalg er det imidlertid i utgangspunktet bare premiereserve til sikring av alderspensjon som omfattes av investeringsvalget, se lov om innskuddspensjon § 3-3 og lov om foretakspensjon § 11-2. Etter forslagene om nye regler for kollektivt investeringsvalg i Ot.prp. nr. 42 (2000-2001) vil forholdet være det samme. Slike ordninger kan imidlertid påbygges med uføre- og etterlattedekninger, og slike ytelser skal fremgå av en ytelsesplan garantert av selskapet. Pristariffen for slike tilleggsdekninger vil derfor bygge på beregnet “dødsarv” og annen risiko i samsvar med beregningsgrunnlaget. Overskuddet på risikoresultatet vil da måtte beregnes ut fra forskjellen på beregnet og faktisk risikoresultat. En annen sak er at også midler motsvarende avsetninger for uføre- og etterlattedekningene kan undergis forvaltning i særskilt investeringsportefølje etter reglene i lov om foretakspensjon § 11-1 fjerde ledd, dvs. slik at avkastningsrisikoen bæres av bedriften og subsidiært av selskapet, se Ot.prp. nr. 42 (2000-2001) s. 7.

8.3 Anvendelsen av tilført overskudd

Utgangspunktet i lov om forsikringsvirksomhet § 8-1 er at overskudd årlig skal “tilbakeføres til forsikringstakerne eller de berettigede til ytelsene”. Det sies ikke noe nærmere om hva som ligger i dette, men av § 8-2 første ledd annet punktum fremgår at dette skal skje i form av “avsetninger med sikte på tilleggsytelser ut over kontraktsforpliktelsene”. Dette utelukker for eksempel tilbakeføring ved premierabatt eller tilbakebetaling av merpremie. I individuell livsforsikring går overskuddet til økning av premiereserven for kontrakten til sikring av bestemte tilleggsytelser, men i kollektiv livsforsikring er bildet mer komplisert.

Ved vanlig foretakspensjon basert på kontraktsfastsatte ytelser i henhold til pensjonsplanen, var regelen før reformen av pensjonslovgivningen at overskuddet ble tilført bedriftens premiefond. Etter lov om foretakspensjon § 8-5 er det imidlertid gjort et unntak fra denne ordningen. Overskudd på premiereserve knyttet til pensjoner under utbetaling skal tilføres pensjonistenes overskuddsfond og benyttes til årlig regulering av pensjonene. Denne delen av overskuddet blir derfor benyttet som engangspremie for tillegg til ytelsene til pensjonistene etter reglene i lovens §§ 5-10 flg. Resten av det overskudd pensjonsordningen tilføres, går fortsatt til bedriftens premiefond.

Skal premiereserve knyttet til ytelsesbasert foretakspensjon utgjøre en egen investeringsportefølje med investeringsvalg for bedriften, følger det av lov om foretakspensjon § 11-1 at premiereserven hvert år skal tilføres (økes med) den avkastning som er lagt til grunn i beregningsgrunnlaget. Det er fortsatt ytelsesplanen, garantert av selskapet, som er avgjørende for ytelsesnivået og det årlige avsetningskravet. Selv om det ikke er knyttet rett til overskudd til slike pensjonsordninger, vil meravkastning ut over det nivå beregningsgrunnlaget angir, bli håndtert etter regler lik de som gjelder for overskudd, se § 11-1 tredje ledd som angir at meravkastningen skal deles mellom bedriftens premiefond og pensjonistenes overskuddsfond.

Bestemmelsene om pensjonistenes overskuddsfond i lov om foretakspensjon § 8-5, jf. §§ 5-10 flg. gjelder også for pensjonsordninger med engangsbetalt foretakspensjon undergitt alminnelig forvaltning med overskuddsrett. Resten av overskuddet går imidlertid ikke uten videre til bedriftens premiefond. For denne type foretakspensjon gjelder at innskuddspremieplanen skal angi hvor stor del av årlig avkastning som skal tilføres premiereserven og benyttes til engangspremie for tillegg til pensjonsrettighetene, jf. lov om foretakspensjon § 5-2 fjerde ledd. Bare i de tilfelle hvor tilført overskudd innebærer at årets avkastning overstiger det avkastningsnivå innskuddspremieplanen angir, vil bedriftens premiefond bli tilført noe overskudd.

Disse reglene vil ikke gjelde dersom pensjonsordning med engangsbetalt foretakspensjon er opprettet med egen pensjonskonto tilknyttet særskilt investeringsportefølje for hvert medlem. Det følger da av lov om foretakspensjon § 11-2 tredje ledd at all avkastning skal tilføres pensjonskontoen. Spørsmål vedrørende overskudd og anvendelsen av overskudd oppstår derfor ikke i slike tilfelle. Tilsvarende vil forholdet bli dersom premiereserve knyttet til pensjonsordning med engangsbetalt foretakspensjon skal forvaltes som egen investeringsportefølje med kollektivt investeringsvalg etter forslaget til ny § 11-1a i Ot.prp. nr. 42 (2000-2001). I begge tilfelle vil avkastningen bli tillagt/fratrukket premiereserven, og opptjent pensjon for et medlem vil svare til den rett til pensjon som etter beregningsgrunnlaget motsvarer den premiereserve medlemmet har opptjent til enhver tid. Dette er en konsekvens av at medlemmet både ved individuelt og kollektivt investeringsvalg bærer risikoen for hvilke avkastning som faktisk oppnås. Ytelsesnivået må således beregnes ut fra premiereserven ved nådd pensjonsalder.

Pensjonsordninger med innskuddspensjon vil i denne sammenheng i alt vesentlig være undergitt regler tilsvarende de som gjelder for engangsbetalt foretakspensjon, se lov om innskuddspensjon §§ 3-2, 3-3 og 3-5, jf. forslag til ny § 3-2a og § 3-5 første og annet ledd i Ot.prp. nr. 42 (2000-2001).

Av oversikten foran fremgår at:

  • overskudd som tilføres pensjonistenes overskuddsfond hvert år skal benyttes som engangspremie for tilleggsytelser,

  • overskudd som tilføres pensjonsordninger med engangsbetalt foretakspensjon eller innskuddspensjon skal årlig benyttes til tilleggsytelser, med mindre det er knyttet investeringsvalg til pensjonsordningene, og

  • overskudd tilført bedriftens premiefond/innskuddsfond skal forvaltes og benyttes i samsvar med de regler som gjelder for slike fond. Fondet forvaltes i utgangspunktet med avkastning etter beregningsrente og tilført overskudd, men både lov om foretakspensjon § 11-3 og lov om innskuddspensjon § 8-4 åpner for forvaltning av premiefond/innskuddsfond som egen investeringsportefølje.

I samsvar med det som fremgår foran, inneholder utkastet § 8a–16 bestemmelser om anvendelsen av overskudd som viser tilbake til bestemmelsene i lov om foretakspensjon og om innskuddspensjon og for øvrig til de bestemmelser om anvendelse av avkastning for pensjonsordninger med innskuddspensjon og engangsbetalt foretakspensjon som regelverket for pensjonsordningen måtte inneholde. Av henvisningen i § 8a–16 til utkastet § 8a–15 om overskudd på risikoresultatet fremgår at dette overskuddet skal anvendes etter samme regler som avkastning og overskudd ved kapitalforvaltningen. Dette gjelder også for pensjonsordninger med særskilte investeringsporteføljer, slik at overskudd på risikoresultatet tilordnet den enkelte pensjonsordning blir å disponere som annen avkastning.

Av dette følger at tilført overskudd vil bindes til premiereserve i alle tilfelle hvor overskuddet benyttes til engangspremie for tilleggsytelser. For selskapet vil slike tilleggsytelser medføre samme forpliktelser i henhold til beregningsgrunnlaget som andre kontraktsfestede ytelser og dermed medføre at det årlige avsetningskrav deretter vil øke som følge av den økning av forpliktelsene som tilført overskudd innebærer. Tilsvarende skal premiefond/innskuddsfond årlig tilføres avkastning minst i samsvar med beregningsrenten og for øvrig avkastning tilsvarende faktisk oppnådd avkastning i året, jf. forskrift 1997-04-23 nr. 377 om kapitalforvaltning § 19, med mindre fondet forvaltes som egen investeringsportefølje. I disse tilfellene er det altså ikke grunnlag for å stille tilført overskudd til premiereserven/avkastning til premiefond i noen særstilling i forhold til selskapets kapitalforvaltningsrisiko.

8.4 Særlig om premiefond og innskuddsfond m.v.

Ved vanlig foretakspensjon har det hittil vært vanlig at premiefondet er blitt forvaltet av selskapet etter samme regler som gjelder for øvrige midler knyttet til en pensjonsordning. Dette innebar at premiefondet skulle tilføres årlig avkastning i samsvar med beregningsrenten for pensjonsordningen, at meravkastning skulle tilføres som overskudd, og at det kunne knyttes tilleggsavsetninger til premiefondet, jf. forskrift 1997-04-23 nr. 377 om forsikringsselskapers kapitalforvaltning § 19 og forskrift 2000-09-25 nr. 979 om utfyllende regler om tilleggsavsetninger i livsforsikring § 4-2.

Også under den nye pensjonslovgivningen vil utgangspunktet være at forvaltningen av premiefond og innskuddsfond vil være undergitt samme regler som pensjonsordningens øvrige midler. Det er imidlertid nå også åpnet for at premiefond og innskuddsfond kan forvaltes som særskilte investeringsporteføljer med investeringsvalg, se lov om foretakspensjon § 11-3 og lov om innskuddspensjon § 8-4 tredje ledd. Dette må vel ventes å bli tilfellet dersom pensjonsordningens øvrige midler forvaltes som særskilt investeringsportefølje. Bedriften har imidlertid adgang til å bestemme at premiefondet/innskuddsfondet skal forvaltes på denne måten selv om de øvrige midler i pensjonsordningen er undergitt alminnelig forvaltning, og omvendt. I så fall vil det være nødvendig å skille mellom premie- og innskuddsfondet og de øvrige midler i pensjonsordningen både når det gjelder forvaltningen av midlene og fordelingen av bruttoavkastningen, jf. utkastet § 8a–11 tredje ledd og § 8a–13 fjerde ledd.

Også i forhold til pensjonsreguleringsfond vil det være behov for å kunne skille på tilsvarende måte mellom fondet og pensjonsordningens øvrige midler. De nye pensjonslovene legger til grunn at pensjonsreguleringsfondet skal avvikles i løpet av en overgangsperiode på fem år, se lov om foretakspensjon § 16-2 24. ledd. Det er ikke åpnet adgang til å forvalte pensjonsreguleringsfond i særskilt investeringsportefølje.

Et tilsvarende skille når det gjelder kapitalforvaltning og fordeling av avkastning, vil man også få i tilfelle hvor det til pensjonsordning med særskilt investeringsportefølje knyttes avkastningsgaranti fra selskapets side. I så fall skal selskapets forpliktelse i henhold til garantien sikres ved supplerende avsetninger (nedenfor i avsnitt 10.2.1), og den del av forvaltningskapitalen som motsvarer slike avsetninger, skal forvaltes i samsvar med de alminnelige regler om kapitalforvaltningen. Dette vil innebære at avkastning av denne del av kapitalen bestemmes etter regler om beregningsrente, tilleggsavsetninger og overskudd, jf. utkastet § 8a–13 annet og tredje ledd.

8.5 Forbud mot tilbakeføring av overskudd

Det fremgår foran i avsnitt 8.3 og 8.4 at tilbakeføring av overskudd på forskjellige måter vil medføre at selskapets forsikringsforpliktelser direkte eller indirekte øker i samsvar med størrelsen av årets overskudd. Dette er i seg selv ikke betenkelig dersom de allerede foreliggende forpliktelser er forsvarlig sikret ved tilstrekkelige forsikringsmessige avsetninger og selskapet ellers har et godt kapitalgrunnlag. Dette vil imidlertid ikke alltid være tilfellet. Gjeldende regelverk legger derfor forholdene til rette for tiltak som ut fra hensynet til selskapets soliditet på kort og lang sikt vil begrense tilbakeføring av overskudd til forsikringskontraktene.

Bakgrunnen er forsikringsvirksomhetsloven § 8-2 som krever at et livselskap i sin balanse skal oppføre et “forsikringsfond til dekning av selskapets forpliktelser”, og dessuten stiller visse minstekrav til omfanget av avsetningene, jf. også forskrift 1997-09-15 nr. 1005 om premier og forsikringsfond i livsforsikring § 3. I forlengelsen av disse bestemmelsene vil selskapets styre og ledelse ha plikt til – som ledd i sin alminnelige forvaltning av selskapet – å vurdere om de forsikringsmessige avsetninger til enhver tid er forsvarlige. En slik plikt er også godt i samsvar med lov 6. desember 1996 nr. 75 om sikringsordninger for banker og offentlig administrasjon av finansinstitusjoner m.v. § 3-1. I situasjoner hvor de forsikringsmessige avsetninger i og for seg oppfyller minstekravene, men likevel ikke i alle henseender antas å være tilstrekkelig til dekning av selskapets forpliktelser vil således selskapet måtte treffe tiltak til å bringe avsetningene opp på forsvarlig nivå.

Tilbakeholdelse av midler som ellers ville bli tilført forsikringstakerne som overskudd, vil være et aktuelt tiltak fra selskapets side for å styrke avsetningene og dermed soliditeten. Selskapene har etter gjeldende regelverk en viss adgang til å gjøre dette. For det første har selskapet adgang til å redusere størrelsen av overskuddsmidlene ved å foreta tilleggsavsetninger (nedenfor i avsnitt 9.3). For det annet kan selskapet tilbakeholde inntil 35 prosent av overskuddsmidler etter fradrag av tilleggsavsetninger, noe som kan gi grunnlag for styrking av egenkapitalen i selskapet. Av hensyn til forsikringstakernes overskuddsrett forutsetter imidlertid tiltak ut over dette pålegg fra Kredittilsynet.

Det fremgår foran i avsnitt 8.12 at reglene om selskapets adgang til å tilbakeholde inntil 35 prosent av årets overskudd foreslås opphevet. Formålet er å trekke et klart skille mellom avkastning på “kundekapitalen” og avkastning på selskapets egen kapital. På denne bakgrunn antar Banklovkommisjonen at det er behov for en adgang for selskapet til med Kredittilsynets samtykke å anvende overskuddsmidler til å styrke selskapets forsikringsmessige avsetninger (premiereserven) når hensynet til forsvarlig sikring av forsikringsforpliktelsene tilsier at dette bør gjøres. Dette vil kunne være aktuelt først og fremst ved mer varige endringer av betydning for vurderingen av om de forsikringsmessige avsetninger ligger på et forsvarlig nivå, for eksempel ved endring av det alminnelige rente- eller risikonivå. Endringer av mer kortsiktig karakter vil kunne håndteres av selskapene innenfor reglene om tilleggsavsetninger og kursreguleringsfond.

Selskapet bør imidlertid ikke uten videre kunne benytte overskuddsmidler til å styrke avsetningene til dekning av sine forpliktelser. Dette vil forrykke forholdet mellom “kundekapital” og “selskapskapital”. I så fall ville forsikringstakernes rett til overskudd i praksis kunne gjøres illusorisk. På den annen side er det viktig at selskapet – som best burde kunne vurdere behovet for økte avsetninger – gis adgang til å ta nødvendige initiativ for å ivareta både kundemassens og selskapets interesser i så måte. En har derfor kommet til at selskapet i slike tilfelle bør forelegge spørsmålet for Kredittilsynet. Kredittilsynet kan vurdere det reelle behov for å styrke avsetningene og i tilfelle gi samtykke til dette selv om det reelle resultat dermed blir at det gjøres unntak fra retten til overskudd, jf. utkastet § 8a–16 annet ledd.

At selskapene gis adgang til unntaksvis å benytte overskuddsmidler til styrking av forsikringsmessige avsetninger, medfører imidlertid ikke at gjeldende regler om Kredittilsynets adgang til å gi pålegg om dette bortfaller. For det første kan Kredittilsynet gi pålegg om økning av tilleggsavsetninger. Denne regelen foreslås nå lovfestet (nedenfor i avsnitt 9.3). For det annet kan Kredittilsynet etter lov om forsikringsvirksomhet § 8-1 annet ledd pålegge selskapet helt eller delvis å avstå fra å tilbakeføre overskudd til forsikringskontraktene når hensynet til selskapets soliditet tilsier dette. En slik regel bør videreføres.

Slike pålegg vil ha to formål. En virkning vil være at selskapets forsikringsforpliktelser ikke øker som følge av tilført overskudd. En annen og like viktig virkning vil være at de midler som ellers ville bli tilbakeført som overskudd, i stedet kan disponeres med henblikk på å styrke selskapets soliditet. Dette kan skje enten ved en økning av de forsikringsmessige avsetninger for foreliggende forpliktelser eller ved en økning av ansvarlig kapital. Gjeldende lov § 8-1 åpner for begge alternativer, blant annet fordi bestemmelsen forutsetter at selskapet har rett til å tilbakeholde en del av overskuddsmidlene til styrking av egenkapital m.v. (foran i avsnitt 8.1). Som det fremgår foran i avsnitt 8.21, kan en slik rett for selskapet neppe innpasses i det forslag til nye overskuddsregler og andre virksomhetsregler som her fremmes. En antar imidlertid at Kredittilsynet fortsatt bør ha adgang til ut fra soliditetshensyn å gi selskapet pålegg om å avstå fra tilbakeføring av overskudd. Realiteten i et slikt pålegg innenfor det lovopplegg som her foreslås, vil være at overskuddsmidlene i stedet skal benyttes til å styrke forsikringsmessige avsetninger og dermed selskapets evne til å oppfylle allerede foreliggende forsikringsforpliktelser.

Et alternativ vil være å kombinere pålegg som nevnt med et pålegg om økning av tilleggsavsetningene. Dette vil være aktuelt i situasjoner hvor en må vente betydelige svingninger i resultatet av kapitalforvaltningen på kort og mellomlang sikt. En annen situasjon vil foreligge dersom utviklingen på mer varig basis må antas å innebære at de forutsetninger selskapet har bygget inn i sine beregningsgrunnlag, ikke vil holde stikk. Dette kan være tilfellet dersom den økonomiske utvikling innebærer at det generelle avkastningsnivå på sikt må ventes å bli liggende på et vesentlig lavere nivå enn det selskapet har lagt til grunn for sine premieberegninger (nedenfor i avsnitt 9.5), eller hvis utviklingen i befolkningen viser at selskapets risiki knyttet til person blir vesentlig høyere enn forutsatt. Økningen i selskapenes uførerisiko i senere år gir eksempel på dette.

I tilfelle av mer varige endringer i de forhold som inngår i selskapenes beregninger, vil det oppstå et behov for å tilpasse kravene til forsikringsmessige avsetninger til den situasjon som er resultatet av utviklingen. En beregning av nåverdien av forsikringsforpliktelsene ut fra de forutsetninger selskapet tidligere har lagt til grunn, vil ikke lenger gi et riktig uttrykk for omfanget av selskapets fremtidige forpliktelser. Avsetningskravene må i stedet beregnes ut fra forutsetninger som fremtrer som realistiske i den foreliggende situasjon, dersom avsetningsnivået skal være tilstrekkelig til å sikre at forpliktelsene vil bli oppfylt i fremtiden, jf. nedenfor i avsnitt 9.12 og 9.5.

Avhengig av den situasjon som er etablert, vil det altså foreligge behov for hel eller delvis omberegning av avsetningskravene. Det er slike situasjoner lovens § 8-3 har for øye fordi omberegningen i praksis vil føre til at avsetningskravene blir høyere. Er andre forhold like, vil krav om forhøyelsen av avsetningene måtte føre til en tilsvarende reduksjon av selskapets egenkapital, slik at den ikke dekker minstekravene til ansvarlig kapital eller endog blir negativ. I praksis vil en derfor vanskelig kunne gjennomføre tilstrekkelig styrking av avsetningene uten å dekke det aller meste av økningen av avsetningene ved overføring av midler som ellers vil bli tilbakeført som overskudd. Dette betyr også at styrkingen av avsetningene vanskelig lar seg gjennomføre som en engangsoperasjon, og at den i tilfelle vil måtte skje i samsvar med en opptrappingsplan som omhandlet i lovens § 8-3.

Lov om forsikringsvirksomhet § 8-3 synes etter sin ordlyd å overlate til selskapet selv å avgjøre om det foreligger en situasjon hvor de forsikringsmessige avsetninger må forhøyes etter beregning på nytt grunnlag. Dette er imidlertid ikke riktig. Som ledd i det alminnelige tilsyn med selskapenes soliditet vil Kredittilsynet kunne gi selskapene pålegg om styrking av forsikringsmessige avsetninger. Dette har også Kredittilsynet nylig gjort for å få dekket behovet for økte avsetninger som følge av vesentlig økning av selskapenes uførerisiko. En legger til grunn at Kredittilsynet fortsatt skal ha adgang til å gi slike pålegg. I samsvar med dette er det i utkastet § 8a–16 tredje ledd også tatt inn en hjemmel for Kredittilsynet til å pålegge selskapene å avstå fra å tilbakeføre overskudd etter ellers gjeldende regler når hensynet til selskapets soliditet tilsier dette. De midler som på denne måten holdes tilbake av selskapet, forutsettes i stedet benyttet til styrking av forsikringsmessige avsetninger, jf. lovens § 8-3.

Tilfeller hvor det kan være aktuelt å foreta en samlet omberegning av forsikringsmessige avsetninger, må imidlertid holdes adskilt fra de tilfelle hvor selskapet endrer sin beregningsrente og dermed sin pristariff. Hovedregelen her er at avsetningskravet for forpliktelser som deretter oppstår bestemmes av den nye beregningsrenten, utkastet § 8a–18 annet ledd. I hvilken utstrekning de forhold som foranlediger endring av beregningsrenten også skulle tilsi en omberegning av avsetningene for selskapets samlede forpliktelser, vil måtte vurderes særskilt av selskapet og Kredittilsynet.

Til dokumentets forside