NOU 2001: 24

Ny livsforsikringslovgivning— Utredning nr. 7 fra Banklovkommisjonen

Til innholdsfortegnelse

Del 5
Spesielle motiver

8A Til kapittel 8a. Kollektiv pensjonsforsikring m.v.

Til § 8a–1 Virkeområde

Første ledd angir virkeområdet for kapittel 8a. Bestemmelsen kommer til anvendelse for livsforsikringsselskaper som driver virksomhet etter kapitlet her. Dersom selskapet også driver individuell livsforsikring gjelder §§ 8a–28 til 8a–30. Forholdet mellom kollektiv og individuell forsikringsvirksomhet er behandlet i avsnitt 14.4.

I annet ledd fastsettes det hva som regnes som kollektiv livsforsikring i kapittel 8a. Den viktigste gruppen som reguleres i kapittel 8a er de ulike kollektive pensjonsordninger etablert med hjemmel i innskuddspensjonsloven eller foretakspensjonsloven. Dette er pensjonsordninger etablert av bedrifter som skal sikre arbeidstakerne i foretakene alderspensjon i tillegg til de ytelser som til enhver tid utbetales i henhold til folketrygdloven, og som dessuten kan omfatte uførepensjon og pensjon til etterlatte.

I tillegg kommer også et betydelig omfang av “fripoliser” som er utstedt under de ulike kollektive pensjonsordninger til arbeidstakere som har sluttet før pensjonsalderen. For virksomhet knyttet til eksisterende og nye fripoliser er det gitt enkelte særlige regler i § 8a–25.

Bestemmelsen er også ment å klargjøre at livsforsikringsselskaper kan tilby alle typer pensjonsordninger etablert i samsvar med innskuddspensjonsloven, jf. § 8a–1 første og annet ledd, jf. drøftelsen i kapittel 3 foran.

Medlemmene Løining og Rikheim viser til sin merknad i de alminnelige motivene i avsnitt 3.7.

Begrepet kollektiv livsforsikring omfatter her også kollektiv livrenteforsikring, kollektiv kapital- og pensjonsforsikring, gruppelivsforsikring og andre kollektive forsikringer. Alle kollektive forsikringer omfattes således uten hensyn til om de gjelder bedrifter i privat eller offentlig sektor, men for selskap med hovedtyngden av sine forsikringer innenfor offentlig sektor kan det som hittil være behov for visse særregler. I fjerde ledd er det tatt inn hjemmel for å gi slike særregler.

Det vises i denne sammenheng også til definisjonene av begrepene kapitalforsikring, livrenteforsikring, pensjonsforsikring og kollektiv forsikring i forsikringsavtaleloven § 10-2. Kapitalforsikring er forsikring hvor selskapet skal utbetale et bestemt beløp, enten ved èn utbetaling eller i terminer. Livrenteforsikring er forsikring hvor selskapet skal utbetale terminbeløp så lenge en person lever eller til personen når en bestemt alder. Pensjonsforsikring er kapital- eller livrenteforsikring som går inn under de særregler som er gitt om pensjonsforsikring i lovgivningen for øvrig. Kollektiv forsikring er forsikring som omfatter personer i en nærmere angitt gruppe, og eventult deres ektefelle, barn, eller lignende.

Kapittel 8a erstatter for sitt virkeområde bestemmelsene i forsikringsvirksomhetsloven kapittel 7 og 8 med mindre annet følger av tredje ledd eller av den enkelte bestemmelsen i kapittel 8a. Bestemmelsene i kapittel 8a er ment å dekke de områder som ikke omfattes av henvisningen i tredje ledd, dvs. tre i stedet for reglene i forsikringsvirksomhetsloven §§ 7-1, 7-4 til 7-6, 8-1 og 8-2. De øvrige kapitler i forsikringsvirksomhetsloven kommer også til anvendelse på livsforsikringsselskaper som driver virksomhet som omfattes av kapitlet her.

Til § 8a–2 Forbud mot annen næringsvirksomhet

Livsforsikringsselskaper som driver kollektiv livsforsikring kan innenfor de begrensningene som følger av første ledd også drive individuell livsforsikringsvirksomhet. De vanlige livsforsikringsselskapenes individuelle livsforsikringsvirksomhet er etter gjeldende regler kontrakter med kontraktsfastsatte ytelser. Allerede inngåtte kontrakter kan ikke videreføres i det nye kollektivselskapet. Er kontraktene inngått før kapittel 8a trer i kraft, kan de overføres til et særskilt datterselskap. Individuelle kontrakter med investeringsvalg tilbys av fondsforsikringsselskaper. Når kapittel 8a trer i kraft, kan slike kontrakter inngås med det nye kollektivselskapet. Også eksisterende porteføljer av individuell livsforsikring med investeringsvalg kan overføres fra fondsforsikringsselskapet til det nye kollektivselskapet. Hvilken virksomhet som kan overføres til det nye kollektivselskapet og hvilke nye kontrakter som kan inngås med selskapet er behandlet i avsnitt 14.4.

Livsforsikringsselskaper som driver kollektiv livsforsikring kan etter annet ledd ikke drive annen næringsvirksomhet enn virksomhet som omfattes av § 8a-l og virksomhet som naturlig henger sammen med kollektiv livsforsikringsvirksomhet. Det følger av § 8a–1 hva som her regnes som kollektiv livsforsikring og at selskapet i tillegg kan drive virksomhet innenfor individuell livsforsikring, jf. § 8a–2 første ledd. Som tilknyttet virksomhet regnes blant annet kapitalforvaltning, yting av aktuartjenester og administrative tjenester til andre pensjonsinnretninger. I forbindelse med markedsføringen av egne produkter vil selskapet etter omstendighetene også kunne forestå markedsføring av alternative produkter fra andre leverandører. Selskapene kan således forestå forvaltning av midlene i pensjonskasser og andre pensjonsinnretninger. I Kredittilsynets rundskriv 2/99 er det gitt en del uttalelser om Kredittilsynets forståelse av reglene i forsikringsvirksomhetsloven §§ 7-1 og 7-2 som også kan få betydning for tolkningen av hva som forstås med virksomhet som naturlig henger sammen med virksomhet som nevnt i § 8a-l.

Det følger av annet ledds henvisning til forsikringsvirksomhetsloven § 7-1 annet og tredje ledd at annet ledd ikke er til hinder for at livsforsikringsselskapet midlertidig driver eller deltar i driften av annen virksomhet i den utstrekning det er nødvendig for å få dekning av krav eller for avvikling av skadeoppgjør. Kredittilsynet kan kreve at livsforsikringsselskapet opphører med slik virksomhet innen en fastsatt frist. Hvor grensen etter forsikringsvirksomhetsloven § 7-1 annet ledd går er uklart, og forsikringsvirksomhetsloven § 7-1 tredje ledd kan brukes til å avhjelpe dette. Ved å henvise til forsikringsvirksomhetsloven § 7-1 tredje ledd gis Kongen hjemmel til å gi nærmere regler om hva slags virksomhet livsforsikringsselskapet kan drive.

8AI I Pristariffer og premieberegning

Til § 8a–3 Pristariffer

Skal virksomheten til ett og samme livsforsikringsselskap kunne omfatte kollektive pensjonsprodukter med betydelige variasjoner, kan en ordning med produktbasert premie og premietariff vanskelig videreføres, jf. drøftelsen foran i avsnitt 7.2. Uttrykket premietariffer (jf. forsikringsvirksomhetsloven § 7-6 tredje ledd og forskrift om meldeplikt for forsikringstekniske beregningsgrunnlag 1994-11-10 nr. 100 § 2) erstattes i lovforslaget med uttrykket pristariffer. Pristariffene vil kunne anvendes ved premieberegningen i det enkelte tilfelle uavhengig av om kontrakten gjelder en standardisert eller særskilt utformet produktkombinasjon.

Selskapet må etter første ledd utvikle en nyansert tariffstruktur med elementbaserte pristariffer tilpasset hele det produktspekteret som tilbys av selskapet. Det vil være opp til selskapet selv å fastlegge hvilket produktspekter det ønsker å markedsføre, men det kreves at selskapet har pristariffer som dekker hele dets virksomhetsområde. Slike pristariffer skal kunne benyttes ved beregning av premie for den enkelte kontrakt uavhengig av de forskjellige produktpakkenes utforming. Dette vil gi en tariffstruktur som vil gjelde for selskapets samlede kollektivvirksomhet, og som vil identifisere prisen på de ulike elementer som kan inngå i en produktpakke. Formålet med en slik tariffstruktur er å gjøre det mulig på en enkel og kontrollerbar måte å beregne hva den enkelte bedrift skal betale årlig for sin pensjonsordning. Både selskap og kunder kan dermed få oversikt over, og etterkontrollere premieberegningene for de ulike pensjonsordningene, og vil dermed ha et bedre grunnlag for å vurdere hvilken utforming av pensjonsordningen som passer best i den enkelte bedrift. Dette vil bidra til å skape reell markedskonkurranse. Det vises til nærmere omtale i avsnitt 7.2.1.

I annet ledd settes det nærmere krav til utformingen av pristariffene. Det skal angis hvilke vederlag selskapet betinger seg for å overta risiko, dvs. risiko knyttet til person eller forvaltningsrisiko, og hvilke vederlag selskapet betinger seg for å yte tjenester. Det enkelte selskap vil måtte ha ganske vidt spillerom ved utformingen av strukturen på sine pristariffer til bruk ved premieberegningen. En forutsetning er imidlertid at hensynet til gjennomsiktighet og innsyn i premieberegningen ivaretas. Dessuten må selskapet sørge for at pristariffene innholdsmessig er utformet i samsvar med de generelle retningslinjer i § 8a–4. Det gis nærmer regler om utforming av pristariffer for henholdsvis personrisiko og forvaltningsrisiko i §§ 8a–5 og 8a–6. Pristariffer for tjenester reguleres nærmere i § 8a–7.

Til § 8a–4 Alminnelige krav til pristariffene

Paragrafen er utformet med utgangspunkt i prinsippene i forsikringsvirksomhetsloven § 7-6 (premier) og § 7-5 (fordeling av kostnader, tap, inntekter og fond m.v.). Begge disse paragrafene er utformet på en måte som ikke samsvarer med det system for pristariffer og vederlagsberegning som reflekteres i §§ 8a–3 til 8a–9, og er derfor ikke omfattet av oppregningen i § 8a–1 tredje ledd av de bestemmelser som fortsatt skal gjelde for selskaper som driver virksomhet som omfattes av kapitlet her.

Første ledd stiller i hovedsak samme krav til pristariffene som § 7-6 første ledd stiller til premiene selskapet skal benytte. Formålet med første ledd bokstav a) er å hindre at premiene er urimelig høye sett i forhold til det produkt/produktpakke som erverves. Formålet med første ledd bokstav b) er å sikre at de premiene som benyttes på grunnlag av pristariffene også vil være betryggende, dvs. de må være tilstrekkelige til å sikre at selskapet får inn nok midler til å dekke sine forpliktelser, jf. også EU’s tredje livdirektiv (Rdir. 92/96/EØF) art. 19.

Annet og tredje ledd skal motvirke at det skjer kryssubsidiering mellom ulike deler av selskapets virksomhet og porteføljer. Bestemmelsene bygger på prinsippene i forsikringsvirksomhetsloven § 7-5.

Annet ledd innebærer at det skal være et rimelig forhold mellom de bidragene selskapene beregner seg til dekning av selskapets utgifter og fortjeneste i de ulike deler av selskapets virksomhet. Lovutkastet bygger på det prinsipp at selskapet skal inkludere fortjenesteelementer innenfor rammen av de vederlag det betinger seg på grunnlag av sine pristariffer. En foreslår således at selskapets rett til andel av overskudd etter forsikringsvirksomhetsloven § 8-1 bortfaller, jf. foran avsnitt 8.2. Dette opplegget krever at selskapet legger til grunn at samtlige aktiviteter skal gi bidrag til å oppfylle de krav til fortjeneste selskapet setter, og unngår å belaste enkelte deler av virksomheten i urimelig grad. Tilsvarende gjelder for beregningen av de enkelte deler av virksomhetens bidrag til dekning av selskapets utgifter. Bestemmelsen må ses i sammenheng med § 8a–9 tredje ledd som innebærer at selskapet ikke direkte eller indirekte kan få dekket utgifter og tap på annen måte enn via de vederlag og premier selskapet betinger seg for sine ytelser.

Tredje ledd setter forbud mot at det ved utformingen av pristariffene skjer urimelig forskjellsbehandling mellom produkter, produktkombinasjoner eller kundegrupper. Bestemmelsen hviler på samme rettspolitiske grunnlag som forsikringsvirksomhetsloven § 7-5, men har som utgangspunkt at det først og fremst er selskapenes sak å utforme pristariffer, og at lovens oppgave begrenses til å trekke grenser for bruk av den valgfrihet dette gir. Bestemmelsen innebærer at forskjellsbehandling mellom produkter og produktelementer når det gjelder vederlagsbelastning og andre vilkår må være saklig begrunnet, jf. også annet ledd. Differensiering av pristariffer vil for eksempel være aktuelt dersom kostnadene varierer omvendt proporsjonalt med størrelsen av pensjonsordningens midler, jf. § 8a–7 annet og tredje ledd.

Fjerde ledd gir en generell hjemmel til å gi nærmere regler om rentesatser og andre beregningselementer ved selskapenes utforming av pristariffer etter §§ 8a–3 til 8a–9. En må regne med at det ved gjennomføring av regelverket i §§ 8a–3 til 8a–9 på enkelte områder kan vise seg behov for forskriftsregulering for å få avklart forhold som de generelle reglene i loven om pristariffer m.v. selv ikke direkte adresserer. Bestemmelsen vil således tre i stedet for forskriftshjemlene i forsikringsvirksomhetsloven § 7-6 annet ledd annet punktum og fjerde ledd.

Til § 8a–5 Personrisiko

Den nye pensjonslovgivningen nødvendiggjør bruk av nyanserte pristariffer for risikoelementene. Pristariffen basert på risiko knyttet til person skal etter første ledd skille mellom risiko knyttet til alderspensjon, uføreytelser og ytelser til barn og andre etterlatte. Dermed vil kostnadene ved de ulike former for risikodekning kunne bli synliggjort. De risikoberegninger det dreier seg om står også sentralt i dagens forsikringspraksis. De deler av en premie som bygger på pristariffer for personrisiko vil således tilsvare det som samlet har vært kalt risikodelen av premien, jf. forskrift om skille mellom risiko–, spare- og omkostningsdelen av premien (1989-11-22 nr. 1169). Noe forenklet kan det ved kollektive pensjonsordninger skilles mellom følgende risikoelementer; dødssannsynlighet for menn og kvinner i ulike aldre, giftesannsynlighet, aldersforskjell mellom forsikrede og ektefelle, antall barn som forsikrede vil ha, gjennomsnittsalder på etterlatte barn, uføresannsynlighet, herunder sannsynlighet for reaktivering, samt sannsynlighet for at et medlem slutter i bedriften. Det vises til nærmere omtale i avsnitt 7.3.

Hovedregelen er at selskapet selv må bære risikoen for sine risikoberegninger, og at selskapet selv må dekke negativt risikoresultat. I denne sammenheng vil det avgjørende være selskapets samlede risikoresultat i året, dvs. at negativt resultat på et risikoelement kan motregnes i overskudd på andre (foran i avsnitt 8.2.3 og utkastet § 8a–15 annet ledd første punktum).

Etter annet ledd skal det skilles mellom produkter med og uten rett til overskudd av risikoresultatet ved at det utformes særskilte tariffer for disse. Bestemmelsen åpner således for at et selskap kan benytte pristariff for personrisiko som ikke gir rett til overskudd av risikoresultatet, jf. § 8a–15. Forutsetningen vil som etter gjeldende rett være at tariffnivået reflekterer det forhold at overskudd i tilfelle tilfaller selskapet (foran i avsnitt 8.2.3). Når det gjelder pristariffer med overskuddsrett på risikoresultatet, må bestemmelsen ses i sammenheng med § 8a–15 annet ledd. Denne bestemmelse åpner også for den mellomløsning at det for produkter med overskuddsrett kan fastsettes at overskudd på ett eller flere risikoresultater skal unntas fra overskuddsdelingen dersom det dreier seg om risikoresultat som erfaringsmessig avviker lite fra beregnet resultat.

Tredje ledd skal sikre at selskapet benytter de senest oppdaterte forsikringsstatistikker der dette er mulig.

Til § 8a–6 Forvaltningsrisiko

Avhengig av utforming av pensjonsordningene vil forvaltningen av de tilhørende midler og porteføljer kunne representere høyst ulike former for kapitalforvaltningsrisiko for selskapet, alt fra ingen risiko til risiko i samsvar med vanlig beregningsrente, jf. foran i avsnitt 6.2. Lovopplegget bygger på den forutsetning at selskapet har krav på vederlag for den risiko det i så måte overtar (foran i avsnitt 7.4.2), og at vederlaget må fastsettes ut fra hvor stor risikoen er, jf. foran i avsnitt 7.5. En rimelig fordeling av selskapets egenkapitalkostnader mellom pensjonsordningene tilsier da at pensjonsordningene belastes en særlig kostnad eller vederlag fastsatt ut fra hvilken risiko de representerer for egenkapitalen i selskapet. Ordninger med investeringsvalg uten egenkapitalrisiko skal følgelig ikke svare slikt vederlag, men vil måtte svare vederlag i tilfelle hvor særskilt avkastningsgaranti, jf. tredje ledd, er knyttet til investeringsporteføljen.

Hittil har en form for risikovederlag vært innebygget i premietariffen og regelen om selskapets rett til en andel av overskudd, jf. forsikringsvirksomhetslovens § 8-1. Denne ordningen vil ikke kunne videreføres i et kollektivselskap med de ulike produkter som den nye pensjonslovgivningen åpner for, jf. første ledd annet punktum. Det er imidlertid behov for løsninger som sikrer at selskapet oppnår en fortjeneste ved sin samlede virksomhet, også fra pensjonsordninger med investeringsvalg. For disse ordningene, som ikke representerer egenkapitalrisiko, vil fortjenesten komme fra fortjenesteelementet bygget inn i pristariffene for tjenester i henhold til § 8a–7.

Pristariffen skal etter første ledd skille mellom produkter med og uten rett til overskudd av avkastningsresultatet. Når det gjelder hvilken betydning dette må tillegges ved utformingen av pristariffen for forvaltningsrisiko, vises til bemerkningene til § 8a–5 annet ledd. Det følger også av første ledd at selskapet ikke kan betinge seg vederlag i form av andel av avkastningsresultatet, noe som innebærer at gjeldende praksis hvoretter selskapet kan tilbakeholde inntil 35 prosent av årets overskudd må opphøre. Heller ikke kan pristariffen for kapitalforvaltning utformes slik at vederlaget varierer med resultatet av kapitalforvaltningen, se § 8a–7 tredje ledd siste punktum.

Annet ledd gjelder produkter med overskuddsrett, dvs. de produkter som inngår i kollektivporteføljen, jf. § 8a–11 annet ledd bokstav a. Selskapet skal da angi hvilken beregningsrente som er lagt til grunn, dvs. hvilken beregnet avkastning av midlene selskapet har gått ut fra . Annet ledd annet punktum har sammenheng med at selskapet kan trekke på tilleggsavsetningene dersom selskapet ikke oppnår den garanterte avkastning ved forvaltningen av midlene. Det forhold at det er knyttet tilleggsavsetninger til en kontrakt vil derfor kunne redusere selskapets forvaltningsrisiko. Pristariffen skal angi om og på hvilken måtte dette forhold tillegges vekt ved beregningen av selskapets forvaltningsrisiko.

Et kollektivselskap vil ha behov for en egen tariff for kapitalrisiko, som omfatter vederlag for ulike former for garantier fra selskapet for forvaltningen av særskilte investeringsporteføljer med investeringsvalg. Selskapet skal derfor etter tredje ledd ha en særskilt pristariff som angir vederlaget for avkastningsgarantier ved forvaltning av midler i egne investeringsporteføljer med rett til investeringsvalg. Slike garantier vil alt etter utformingen belaste selskapets egenkapital på annen måte enn pensjonsordninger med vanlig overskuddsrett.

Til § 8a–7 Pristariffer for tjenester

Reglene om pristariffer for tjenester (kostnadstariffer) er en videreutvikling av de elementer som tradisjonelt har inngått i kostnadsdelen av premien, jf. forskrift om skille mellom risiko–, spare- og omkostningsdelen av premien (1989-11-22 nr. 1169). Det vises til fremstillingen foran i avsnitt 7.4, hvor det er redegjort for prinsippene for utformingen av paragrafen.

Etter første ledd skal pristariffen for tjenester skille mellom administrasjon av kollektivordningen og forvaltning av kapitalen knyttet til den enkelte ordning. Et noenlunde tilsvarende skille er reelt innebygget også i de premietariffer som hittil har vært benyttet innenfor kollektiv forsikring. Forsikringsmeglere har vanligvis fått betalt for sine tjenester av selskapet. Etter første ledd skal meglerprovisjon selskapet har betalt medtas som et tillegg i premien for den kontrakt provisjonen gjelder. Meglerprovisjonen blir på denne måten synliggjort, og det er selskapets kontraktsmotpart (bedriften) i den kontrakten provisjonen knytter seg til som betaler for bruk av megler.

Det følger av annet ledd at man for kostnadene ved å administrere pensjonsordninger, i hovedsak kan videreføre den type kostnadstariff basert på stykkpris for grupper av arbeidstakere og pensjonister som hittil har vært i bruk. Denne type kostnad vil stort sett være felles for samtlige pensjonsordninger i kollektivselskapet uavhengig av om pensjonsordningen omfatter ytelsesbasert eller engangsbetalt foretakspensjon eller innskuddspensjon, eller har egen investeringsportefølje eller ikke. Det kan fastsettes lavere stykkpriser når antallet forsikrede som omfattes av kollektivordningen er høyere. I tillegg skal det også tas hensyn til hvilke ytelser som omfattes av den enkelte pensjonsordning. Vederlaget for administrasjon vil derfor bli forskjellig for pensjonsordninger som bare omfatter alderspensjon og ordninger som i tillegg også gir uføre- og etterlatteytelser.

Felles for alle porteføljene vil være kostnadene ved selve kapitalforvaltningen. Fordelingen og belastningen av disse kostnadene bør derfor kunne skje i henhold til en egen tariff for forvaltningsarbeidet felles for alle porteføljene i selskapet, jf. tredje ledd. De kostnader som knytter seg til selve arbeidet med forvaltningen av kapital vil – uavhengig av hvordan selskapet organiserer sin kapitalforvaltning – i praksis måtte variere med hvilke aktiva midlene plasseres i, og dermed med sammensetningen av så vel “fellesporteføljen” som den enkelte pensjonsordnings investeringsportefølje. Man vil få en mer rimelig fordeling av forvaltningskostnadene mellom de forskjellige pensjonsordninger dersom fordelingen baseres på en pristariff inndelt på grunnlag av ulike aktivaklasser. I en slik tariff må det også i noen grad tas hensyn til at den prosentvise kostnad vil variere omvendt proporsjonalt med størrelsen av pensjonsordningens midler, herunder omfanget av de ulike aktivatyper.

Den avkastning selskapet oppnår ved forvaltningen av kollektivordningens midler skal ikke påvirke selskapets vederlag for kapitalforvaltningen. Pristariffen kan derfor ikke inneholde særlige priser eller vilkår som innebærer at størrelsen av vederlaget for kapitalforvaltningen vil påvirkes av oppnådd avkastning (foran i avsnitt 7.4.2). Dette vil ha betydning også dersom selskapet setter bort forvaltningsoppgavene til en underleverandør, for eksempel et selskap i samme konsern. Bestemmelsen vil i og for seg ikke gjelde i forholdet mellom selskapet og selskapets underleverandør, og det er således intet til hinder for at underleverandøren betinger seg vederlag knyttet til forvaltningsresultatet. Dette vil være en utgift på selskapets hånd. I forholdet mellom selskapet og bedriften vil det imidlertid være pristariffen som blir bestemmende for hvilket vederlag selskapet kan kreve for forvaltningstjenestene.

Dette gjelder også dersom underleverandøren gir selskapet netto-oppgjør, dvs. trekker fra det vederlag underleverandøren har krav på fra selskapet, når det gjøres regnskap for resultatet av forvaltningsoppdraget. Det vil derfor i så fall likevel være faktisk oppnådd bruttoavkastning som må legges til grunn i forholdet mellom selskapet og de pensjonsordninger hvis midler forvaltningen gjelder. Før fordeling plikter selskapet således å forhøye den avkastning det mottar fra underleverandøren med det vederlag selskapet reelt har betalt for å få utført forvaltningen.

Det følger av tredje ledd at det i forhold til de enkelte pensjonsordninger med investeringsvalg vil kostnadene ved endringer av investeringsporteføljene måtte beregnes og belastes særskilt. Etter fjerde ledd gjelder dette tilsvarende for selskapets egne investeringer. Bestemmelsen må ses i sammenheng med at selskapets midler skal forvaltes i en egen portefølje, adskilt fra kundenes midler, jf. § 8a–11 annet ledd bokstav c).

Etter femte ledd skal selskapet utarbeide en særskilt tariff for tjenester til bruk ved beregning av administrasjonsreserve knyttet til fripoliser som utstedes under ordninger med kontraktsfastsatte ytelser. Det vises til utkastet § 8a–25 sjette ledd. Slik pristariff skal ikke inneholde fortjenesteelement. Dette har sammenheng med reglene i § 8a–25 om selskapets overskuddsrett på avkastningsresultatet som tildeles fripolisen. Bestemmelsen er nærmere omtalt i avsnitt 13.3.1 og 13.3.2.

Til § 8a–8 Endring av pristariffer

Motstykket til § 8a–9 om at selskapet skal benytte de til enhver tid gjeldende pristariffer, er at selskapene gis en alminnelig adgang til å endre sine pristariffer også med virkning for foreliggende bestand, se foran i avsnitt 7.2.2. Adgangen til å endre pristariffene etter første ledd representerer også et naturlig motstykke til bedriftens flytterett etter forsikringsvirksomhetsloven § 7-8. Selskapet skal etter endringen benytte de nye pristariffene i forhold til alle sine kunder, også kunder med kontrakter inngått før endringen. Endring av pristariffene kan i forhold til inngåtte kontrakter først gis virkning etter en rimelig varslingsfrist, som i annet ledd er satt til fire måneder etter at forsikringstakeren har mottatt underretning om endringen. Denne varslingsfristen har sitt motstykke i de varslingsfrister som gjelder dersom bedriften ønsker å benytte seg av sin flytterett, jf. forskrift 1991-11-27 nr. 757 om rett til overføring av oppsamlede midler knyttet til kollektiv eller individuell livs- eller pensjonsforsikring § 3-8. Det vises til nærmere omtale i avsnitt 7.2.2 og 7.8.

Til § 8a–9 Beregning av premier m.v.

Paragrafen reflekterer det prinsipp at premie i det enkelte kontraktsforhold skal beregnes i henhold til selskapets pristariffer. Dette innebærer at alle kunder til enhver tid vil bli belastet samme premie for samme ytelse og at forholdene legges til rette for effektiv markedskonkurranse, se foran i avsnitt 7.2. I samsvar med dette bestemmer første ledd at premie i det enkelte tilfelle skal beregnes etter de til enhver tid gjeldende tariffer. Det gjøres begrenset unntak fra denne hovedregelen i § 8a–8 annet ledd. Med mindre denne unntaksbestemmelsen kommer til anvendelse, skal selskapet anvende de til enhver tid gjeldende pristariffer overfor alle bedriftskunder uten hensyn til når pensjonsordningen ble etablert.

Første og tredje ledd innebærer at selskapet verken direkte eller indirekte kan sikre seg dekning av utgifter eller tap som de til enhver tid gjeldende pristariffer ikke gir dekning for. Slike utgifter eller tap må selskapet dekke av egne midler. Dette må ses i sammenheng med § 8a–8 om selskapets adgang til å endre pristariffene med virkning for fremtiden. Det vises til nærmere omtale i avsnitt 7.4.3.

Tredje ledd må også ses i sammenheng med § 8a–7 tredje ledd hvoretter pristariff for kapitalforvaltning ikke kan knyttes til størrelsen av den avkastning som oppnås. Som nevnt i bemerkningene til denne bestemmelse bygger lovutkastet på det prinsipp at avkastningen ved kapitalforvaltningen i sin helhet skal tilføres kundene, og selskapets adgang til å holde tilbake en del av oppnådd overskudd skal bortfalle (foran i avsnitt 8.2).

Annet ledd angir hovedregelen om beregning av sparedelen av premien for kontraktsfastsatte ytelser. Bakgrunnen er at premiereserven for en kontraktsfastsatt ytelse på utbetalingstidspunktet skal tilsvare nåverdien av utbetalingsforpliktelsene. Premiereserven bygges opp over årene dels ved sparedelen av premien og dels ved avkastning av sparemidlene og den dødlighetsarv som er beregnet tilført premiereserven i perioden frem til utbetaling. Sparedelen av premien for en og samme ytelse vil derfor variere med hvilken beregnet avkastning og hvilken beregnet dødlighetsarv premiereserven skal tilføres. Disse forhold fremgår av det beregningsgrunnlag som gjelder for kontrakten, jf. foran i avsnittene 7.5.1, 7.5.2 og 7.7.

Til § 8a–10 Meldeplikt og tilsyn

Første ledd viderefører regelen som i dag er gitt i forsikringsvirksomhetsloven § 7-6 annet ledd med tilhørende forskrift om meldeplikt for forsikringsteknisk beregningsgrunnlag (1994-11-10 nr. 1000). De opplysningene som skal gis skal gjøre det mulig for Kredittilsynet å vurdere hvorvidt pristariffene og premieberegningen tilfredsstiller kravene i §§ 8a–3 til 8a–9, jf. annet ledd om at Kredittilsynet skal føre kontroll med pristariffer og premieberegning. Bestemmelsen viderefører forsikringsvirksomhetsloven § 7-6 om at Kredittilsynet skal føre kontroll med premier. Tredje ledd er en videreføring av forsikringsvirksomhetsloven § 7-6 tredje ledd.

8AIII II. Kapitalforvaltning, avkastning og overskudd

Til § 8a–11 Alminnelige regler om kapitalforvaltningen

Første ledd fastsetter de samme krav for selskapets kapitalforvaltning som forsikringsvirksomhetsloven § 7-4 første ledd første punktum setter til andre forsikringsselskapers kapitalforvaltning. Krav til forsvarlig kapitalforvaltning skal bidra til å sikre at selskapene har sin forvaltningskapital plassert på betryggende måte slik at de vil være i stand til å oppfylle sine forpliktelser. Det alminnelige kravet til forsvarlig kapitalforvaltning gjelder all kapital som er i selskapet. Hva som er forsvarlig kapitalforvaltning må avgjøres etter en konkret vurdering av situasjonen i selskapet og forhold utenfor selskapet, og vurderingen kan således forandre seg over tid. I vurderingen av selskapets egne forhold må det ses på selskapets soliditet, risikoeksponering i forsikringsporteføljen og selskapets likviditetsbehov. Ved vurderingen av forhold utenfor selskapet må det ses nærmere på markedene for de forskjellige eiendeler det er aktuelt for selskapet å investere i. Det må også tas hensyn til markedsforholdene for salg av kollektive livsforsikringer, selskapets fortjenestemuligheter, konjunkturene og den økonomiske situasjonen forøvrig. Flere momenter i vurderingen av hva som er forsvarlig kapitalforvaltning følger for henholdsvis kollektivporteføljen og investeringsporteføljer av § 8a–12 første ledd og § 8a–13 første ledd.

Dersom et kollektivselskaps virksomhet skal kunne omfatte alle de typer av pensjonsordninger som kan etableres i henhold til den nye pensjonslovgivningen, må man oppgi prinsippet om fellesforvaltning av kapitalen med etterfølgende fordeling av det samlede avkastningsresultat. Ulikheter mellom de aktuelle typer av pensjonsordninger tilsier at selskapet bør kunne følge ulike prinsipper ved forvaltningen av deler av kapitalen knyttet til pensjonsordningene, og at avkastningsresultatet fordeles ut fra hvilke aktiva og forpliktelser som er knyttet til hver av dem. Disse målsetninger kan imøtekommes dersom forvaltningskapitalen i kollektivt livsforsikringsselskap inndeles med utgangspunkt i det som vil bli den reelle strukturen på passivasiden i kollektivselskapets balanse, se foran i kapittel 19 og avsnitt 11.1.

I samsvar med dette skal selskapets forvaltningskapital etter annet ledd regnskapsmessig inndeles i (a) en kollektivportefølje for pensjonsordninger med kontraktsfastsatte ytelser basert på beregningsgrunnlag med beregningsrente og rett til overskudd av avkastningsresultatet, (b) et antall investeringsvalgsporteføljer for pensjonsordninger med investeringsvalg som hver mottar avkastning av egen portefølje og dessuten som hovedregel bærer risikoen for resultatet av kapitalforvaltningen, og (c) en selskapsportefølje (se avsnitt 8.2.1 og 10.1.1). Regler for fordeling av avkastningen er for kollektivporteføljen gitt i § 8a–12, for investeringsporteføljene i § 8a–13 og for selskapsporteføljen i § 8a–14. Ytelsesbasert foretakspensjon med investeringsvalg, jf. foretakspensjonsloven § 11-1, går innunder første ledd litra b. I annet ledd litra c er det ikke nødvendigvis samsvar mellom selskapsporteføljen og selskapets kapital. Selskapsporteføljen omfatter den del av forvaltningskapitalen som ikke motsvarer de forsikringsmessige avsetninger (“kundemidlene”). Selskapets eiendeler (inventar, it-utstyr med mer) vil selvsagt inngå i egenkapitalen, men utgjør ikke finansielle investeringer innenfor selskapsporteføljen. Selskapsporteføljen er selskapets andel av den frie kapital. Denne inndeling av forvaltningskapitalen vil ha sitt motstykke i en tilsvarende inndeling av de forsikringsmessige avsetninger og passivasiden i balansen for øvrig.

Etter tredje ledd skal midler som motsvarer avsetninger til dekning av kontraktsfastsatte uføre- og etterlatteytelser inngå i kollektivporteføljen selv om midler knyttet til alderspensjon i den samme kollektivordningen er plassert i særskilt investeringsportefølje. Dette gjelder likevel ikke når midlene knyttet til uføre- og etterlatteytelser forvaltes i særskilt investeringsportefølje etter reglene i lov om foretakspensjon § 11-1, se foran i avsnitt 9.4.

Også under den nye pensjonslovgivningen vil utgangspunktet være at forvaltningen av premiefond og innskuddsfond vil være undergitt samme regler som pensjonsordningens øvrige midler. Foretakspensjonsloven § 11-3 og innskuddspensjonsloven § 8-4 åpner imidlertid for at premiefond og innskuddsfond kan forvaltes som særskilte investeringsporteføljer med investeringsvalg, selv om de øvrige midler i pensjonsordningen er undergitt alminnelig forvaltning, og omvendt.

Fjerde ledd åpner for slik forvaltning dersom dette er avtalt i kontrakten.

Etter femte ledd skal selskapet ved valg av eiendeler til de forskjellige porteføljene overholde krav til god forretningsskikk og sørge for at det ikke skjer urimelig forskjellsbehandling av kunder. Det er viktig at selskapet utvikler gode rutiner for disposisjoner vedrørende finansielle aktiva, slik at kundemassen kan ha tillit til at det ikke gjennomføres disposisjoner vedrørende midler knyttet til deres kontrakter som kan gi enkeltkunder særlige fordeler eller medføre reallokering av tap som er oppstått. Det kreves derfor at selskapet fastlegger retningslinjer for den interne håndteringen av disse forhold med henblikk på å unngå interessekonflikter som ellers kunne oppstå mellom kunder eller kundegrupper. Særlige problemer knytter seg i denne sammenheng til endringer i markedsforhold m.v. i tiden fra plassering av ordre til den interne allokering til den enkelte portefølje av resultatet til de ulike porteføljer via den registreringsordning selskapet skal ha etter sjette ledd.

Lignende, men nok ikke fullt så strenge krav stilles til verdipapirforetak etter lov om verdipapirhandel § 9-2. I lys av at selskapet også forestår forvaltning av dets egen investeringsportefølje, har en funnet grunn til å presisere at hensynet til kundene skal gå foran i tilfelle av interessekonflikter mellom kunder og selskapet.

Etter sjette ledd skal selskapet ha et system for registrering av hvilke eiendeler som til enhver tid inngår i de ulike porteføljene.

Sjette ledd og syvende ledd åpner for at selskapene kan utvikle et antall standardporteføljer med ulik risikoprofil, slik at den enkelte portefølje kan settes sammen med andeler i standardporteføljene. Selve plasseringen av kapital vil da skje med stordriftsfordeler hovedsakelig i regi av det eller de foretak for kapitalforvaltning som de større livselskapene og finanskonsernene bruker. Andeler fra slike standardporteføljer kan også benyttes ved sammensettingen av kollektivporteføljen, noe som vil bidra til å holde kostnadene på et nivå som kan vise seg å bli lavere enn for investeringsvalgsporteføljer. Bestemmelsene om kapitalforvaltningen i EU’s tredje livdirektiv (Rdir. 92/96/EØF) art. 20 til 23 som ligger til grunn for forskrift 1997-04-23 nr. 377 om forsikringsselskapers kapitalforvaltning, vil imidlertid kunne innebære visse begrensinger når det gjelder å dekke forsikringsmessige avsetninger ved andeler fra egne standardporteføljer.

Til § 8a–12 Forvaltning av kollektivporteføljen

Begrepet kollektivportefølje er nærmere definert i § 8a–11 annet ledd bokstav a). Forsikringsvirksomhetsloven § 7-4 gjelder ikke for livsforsikringsselskaper som driver kollektiv livsforsikring, jf. § 8a–1 tredje ledd. Første ledd fastsetter imidlertid de samme krav for selskapets forvaltning av kollektivporteføljen som forsikringsvirksomhetsloven § 7-4 første ledd annet punktum setter til andre forsikringsselskapers kapitalforvaltning generelt. Bestemmelsen må ses i sammenheng med kravet om forsvarlig kapitalforvaltning i § 8a–11, og gir momenter i vurderingen av hva som er forsvarlig kapitalforvaltning. Det følger av bestemmelse at forsikringsvirksomhetsloven § 7-4 annet ledd gjelder tilsvarende for livsforsikringsselskaper som driver kollektiv livsforsikring. Med hjemmel i forsikringsvirksomhetsloven § 7-4 annet ledd er det gitt en forskrift om forsikringsselskapers kapitalforvaltning (1997-04-23 nr. 377) som kommer til anvendelse på kapitalforvaltningen til livsforsikringsselskaper som driver kollektiv livsforsikring. Det samme gjelder for forskrift om lokalisering av eiendeler som skal dekke forsikringsmessige avsetninger (1999-08-02 nr. 878).

Kollektivporteføljen er en egen regnskapsenhet og skal etter annet ledd årlig få tilført all (brutto)avkastning av de aktiva som porteføljen omfatter. Samlet avkastning – uten fradrag – skal fordeles mellom de enkelte kontraktene i porteføljen etter forholdet mellom de midler i porteføljen som er knyttet til hver kontrakt. Den avkastning som tilordnes den enkelte kontrakt, blir fordelt etter reglene i tredje ledd.

Det er kun ved forvaltning av kollektivporteføljen at det vil oppstå et overskudd av avkastningsresultatet (se avsnitt 8.2.2). Etter tredje ledd skal avkastning tilordnet en kontrakt etter fradrag av avsetning i samsvar med beregningsrenten for kontrakten (pliktig avsetning) og i tilfelle tilleggsavsetning, tildeles kontrakten som overskudd på avkastningsresultatet. Bestemmelsene i § 8a–16 annet og tredje ledd hjemler unntak fra dette.

Det følger av fjerde ledd at dersom pensjonsordningene i kollektivporteføljen har ulike beregningsrenter, så kan porteføljen splittes opp slik at det hører en delportefølje til hvert rentenivå. Delporteføljene forvaltes adskilt og avkastning på hver delportefølje blir å fordele etter reglene i annet og tredje ledd.

I utgangspunktet skal premiefond, innskuddsfond eller pensjonsreguleringsfond anses som del av den portefølje de øvrige midler knyttet til kontrakten inngår i, jf. § 8a–11 fjerde ledd. Inngår premiefond, innskuddsfond eller pensjonsreguleringsfond i kollektivporteføljen, skal avkastning av midler i premiefond, innskuddsfond eller pensjonsreguleringsfond etter femte ledd tilføres fondet etter reglene i tredje ledd.

Til § 8a–13 Forvaltning av særskilte investeringsporteføljer

Begrepet investeringsvalgsportefølje er nærmere definert i § 8a–11 annet ledd bokstav b). Særskilte investeringsporteføljer er nærmere regulert i innskuddspensjonsloven §§ 3-2a og 3-3, og foretakspensjonsloven §§ 11-1, 11-1a og 11-2 (se avsnitt 4.2).

Etter annet ledd skal midler som motsvarer avsetning til sikring av avkastningsgaranti gitt av selskapet og erstatningsavsetning, plasseres i samsvar med § 8a–12 første ledd med tilhørende forskrift, dvs. forskrift om forsikringsselskapers kapitalforvaltning (1997-04-23 nr. 377) og forskrift om lokalisering av eiendeler som skal dekke forsikringsmessige avsetninger (1999-08-02 nr. 878).

All avkastning ved forvaltning av midler plassert i særskilt investeringsportefølje skal tilordnes porteføljen, jf. tredje ledd. Avkastning av midler som omfattes av annet ledd tilordnes kontrakten etter reglene i § 8a–12 annet og tredje ledd.

I utgangspunktet skal premiefond, innskuddsfond eller pensjonsreguleringsfond anses som del av den portefølje de øvrige midler knyttet til kontrakten inngår i, jf. § 8a–11 fjerde ledd (se avsnitt 8.4). Inngår premiefond, innskuddsfond eller pensjonsreguleringsfond i investeringsporteføljen, skal avkastning av midler i premiefond, innskuddsfond eller pensjonsreguleringsfond etter fjerde ledd tilføres fondet etter reglene i tredje ledd.

Til § 8a–14 Forvaltning av selskapsporteføljen

Begrepet selskapsportefølje er nærmere definert i § 8a–11 annet ledd bokstav c). Hvordan forvaltningskapitalen som motsvarer selskapsporteføljen skal forvaltes bestemmer selskapet, og selskapet mottar all avkastning av forvaltningen. Selskapet har ikke lenger rett til andel av avkastning av midler knyttet til kollektivporteføljen eller investeringsvalgporteføljene (se avsnitt 8.2.1 og 8.2.2).

Til § 8a–15 Overskudd på risikoresultat

Risikotariffer etter § 8a–5 vil som hovedregel fortsatt måtte utformes med betydelige sikkerhetsmarginer. Innslaget av risiko i de ulike typer av pensjonsordninger som den nye pensjonslovgivningen åpner for, må imidlertid i praksis ventes å ville variere ganske mye, alt etter pensjonsordningenes dekningsområder. Det vil videre ikke være noen direkte sammenheng mellom utformingen av risikoelementene og valg av ordning for kapitalforvaltning i den enkelte pensjonsordning. Overskudd på risikoresultatet vil derfor kunne skrive seg fra alle typer av pensjonsordninger. Overskudd på risikoresultat må beregnes ut fra de risikoberegninger som ligger til grunn for selskapets risikotariffer. Etter første ledd skal overskudd på selskapets risikoresultat beregnes særskilt for hver gruppe av pensjonsordninger eller andre kollektivordninger eller kontrakter. Det følger av annet ledd at overskudd bare foreligger for så vidt et risikoresultat er gunstigere enn beregnet, og beregningen må foretas for de ulike typer av risiko som risikotariffene bygger på. Det skal ses bort fra den fortjenesten for selskapet som er innebygget i risikotariffen.

I den utstrekning selskapet har gjort bruk av gruppebaserte beregninger, vil det også ved beregningen av overskudd på risikoresultatet måtte ta hensyn til dette, og beregne resultatet særskilt for hver gruppe. For hver gruppe vil det avgjørende være det samlede resultat når det gjelder risiko knyttet til person, jf. annet ledd første punktum. Det fremgår av bestemmelsen at det ikke er selve risikopremiene, men det beregnede risikoresultat som gir utgangspunktet ved beregningen, og at dette skal sammenholdes med faktisk resultat av de relevante risiko når en skal bedømme om overskudd foreligger.

Etter annet ledd tredje punktum kan det ved beregningen av risikoresultatet gjøres unntak for enkelte elementer i risikoresultatet hvor en erfaringsmessig kan se at faktisk resultat ikke avviker meget fra beregnet resultat. Det må i tilfelle fremgå av pristariffen at overskuddet tilfaller selskapet. Første og annet ledd vil imidlertid ikke få betydning dersom det er utarbeidet og brukt egen risikotariff for forsikringer uten rett til overskudd på risikoresultatet, jf. § 8a–5 annet ledd.

Etter tredje ledd skal overskudd på risikoresultat fordeles mellom de enkelte kontrakter i hver gruppe etter den enkelte kontrakts bidrag til overskuddet, dvs. etter forholdet mellom de risikopremier som er betalt i henhold til risikotariffen. Selskapet har imidlertid adgang til å tilbakeholde inntil halvparten av årets overskudd på risikoresultatet for overføring til et risikoutjevningsfond, se foran i avsnitt 11.5. § 8a–24 annet ledd har bestemmelser om grense for fondets størrelse og om bruk av fondet til å styrke avsetninger til premiereserve vedrørende risiko knyttet til person.

Til § 8a–16 Anvendelse av overskudd

Første ledd har bestemmelser om anvendelsen av overskudd som viser tilbake til bestemmelsene i lov om foretakspensjon og lov om innskuddspensjon og for øvrig til de bestemmelser om anvendelse av avkastning for pensjonsordninger med innskuddspensjon og engangsbetalt foretakspensjon som regelverket for pensjonsordningen måtte inneholde. Av henvisningen i første ledd til § 8a–15 om overskudd på risikoresultatet fremgår at dette overskuddet skal anvendes etter samme regler som overskudd ved kapitalforvaltningen. Dette gjelder også for pensjonsordninger med særskilte investeringsporteføljer, slik at overskudd på risikoresultatet tilordnet den enkelte pensjonsordning blir å disponere som annen avkastning (se avsnitt 8.3).

I annet ledd fastsettes en adgang for selskapet til med Kredittilsynets samtykke å anvende overskuddsmidler til å styrke selskapets forsikringsmessige avsetninger (premiereserven) når hensynet til forsvarlig sikring av forsikringsforpliktelsene tilsier at dette bør gjøres. Dette vil kunne være aktuelt først og fremst ved mer varige endringer av betydning for vurderingen av om de forsikringsmessige avsetninger ligger på et forsvarlig nivå, for eksempel ved endring av det alminnelige rente- eller risikonivå. Endringer av mer kortsiktig karakter vil kunne håndteres av selskapene innenfor reglene om tilleggsavsetninger og kursreguleringsfond (se avsnitt 8.5) og risikoutjevningsfondet (se avsnitt 11.5). Ved vurderingen av om samtykke skal gis, må Kredittilsynet foreta en avveining av hensynet til sikringen av selskapets forpliktelser generelt og behovet for å gi overskuddsretten reelt innhold. Det vises til nærmere omtale i avsnitt 8.5.

Tredje ledd gir Kredittilsynet adgang til å pålegge selskapet å anvende overskudd til styrking av de forsikringsmessige avsetningene. Bestemmelsen svarer til lov om forsikringsvirksomhet § 8-1 annet ledd.

8AVI III. Forsikringsmessige avsetninger

Avsnitt III (§§8a–17 til 8a–24) inneholder hovedreglene om forsikringsmessige avsetninger. Reglene vil innebære en vesentlig utbygging av gjeldende regelverk på dette området. Bakgrunnen er følgende:

Gjeldende regler, og de viktigste problemene som knytter seg til forsikringsmessige avsetninger i kollektiv livsforsikring, er behandlet foran i kapittel 9, jf. avsnitt 8.5. EU’s regelverk på området er omtalt foran i avsnitt 10.2.2 og suppleres av avsnitt 11.1.2 hvor forholdet mellom EU’s regelverk og norske regler omtales. Særlige spørsmål knyttet til tilleggsavsetninger, kursreguleringsfond, sikkerhetsfond og risikoutjevningsfond er behandlet foran i avsnitt 11.2 til 11.5.

Forsikringsmessige avsetninger er en meget viktig del av soliditetssikringssystemet i livsforsikring. Bakgrunnen for dette er det redegjort for foran i avsnitt 9.1. Det fremgår foran i avsnitt 10.2.2 at de norske lovbestemmelsene på området er få og knappe, og dessuten holdt på et meget generelt nivå, samt at vi i forskriftsverket bare finner enkelte bestemmelser spredt rundt omkring i ulike forskrifter. Gjennomføringen av det generelle lovkravet om at selskapets forpliktelser til enhver tid skal være forsvarlig sikret ved forsikringsmessige avsetninger, skjer derfor i hovedsak ved aktuarmessige beregninger i det enkelte selskap, supplert med regler i regnskapsforskriften for forsikringsselskaper. Sammenhengen mellom virksomhetsreglene for livselskaper og regnskapsreglene er omtalt foran i avsnitt 10.3, jf. avsnitt 12.1.

Disse trekk ved gjeldende regelverk begrunner i seg selv et behov for en utbygging av lov- og forskriftsverket med utgangspunkt i et samlet grep. Et mål bør være at hovedreglene om forsikringsmessige avsetninger sikres tilstrekkelig lovmessig forankring på samme måte som de øvrige deler av soliditetssikringssystemet, jf. blant annet lov om forsikringsvirksomhet § 7-3 med tilhørende forskrifter. Dessuten vil det innenfor rammen av det nye lovverket for kollektiv forsikring være en nær sammenheng mellom deler av regelverket om avsetninger og selskapenes egenkapitalrisiko knyttet til de ulike virksomhetsområder. Det vesentlige er imidlertid at kravene til forsikringsmessige avsetninger er hjørnesteinen i det regelverk som skal gi forsikringstakere og forsikrede sikkerhet for at selskapet i fremtiden vil kunne oppfylle sine forsikringsforpliktelser. Oppstår det tvil om dette, vil både selskap og myndigheter kunne gripe inn for å sørge for nødvendig styrking av avsetningene, se utkastet § 8a–16 annet og tredje ledd og foran i avsnitt 8.5 og 14.3.

Den nye pensjonslovgivningen bringer inn nye og vesentlige momenter i forhold til regelverket om forsikringsmessige avsetninger, særlig fordi den åpner adgang til ulike ordninger med investeringsvalg. I EU’s regelverk har skillet mellom forsikringer med og uten investeringsvalg ført til at det knyttes direkte forbindelseslinjer mellom kapitalforvaltningen og de forsikringsmessige avsetninger, se foran i avsnitt 11.1.1 og 11.1.2. Dette åpner for en samordning av strukturen på forvaltningskapitalen og strukturen på de forsikringsmessige avsetninger. Det fremgår foran i avsnitt 8.2 at en dermed også får et egnet grunnlag for enkel og riktig fordeling mellom de ulike pensjonsordninger av bruttoavkastningen ved kapitalforvaltningen, jf. lovutkastet §§ 8a–12 annet til fjerde ledd og 8a–13 tredje ledd. Et slikt samordnet grep ligger til grunn for opplegget til et nytt regelverk foran i kapittel 11. Dette grepet vil neppe bli reflektert i lovverket på en tilstrekkelig klar måte med mindre en tar sikte på en vesentlig utbygging av regelverket om forsikringsmessige avsetninger.

I forhold til både lovens soliditetssikringssystem og selskapenes egenkapitalrisiko vil ordningene med tilleggsavsetninger, kursreguleringsfond og risikoutjevningsfond være viktige elementer. Det dreier seg her først og fremst om ordninger som kom til som strakstiltak i den vanskelige situasjonen i 1993, men som nå er påbygget med risikoutjevningsfondet. Det legges til grunn at disse ordningene nå er så sikkert forankret i kontrakts- og myndighetspraksis at de så å si er kommet for å bli. Det er derfor behov for at disse ordningene i hovedtrekk blir lovfestet. Særlig er det behov for en avklaring av det forholdsvis kompliserte regelverket om tilleggsavsetninger.

Ordningen med tilleggsavsetninger ble etablert som et ad hoc tiltak i 1993, og var da preget av en tankegang om at slike avsetninger skulle være en generell selskapsreserve. Samtidig ble det gjort klart at selskapets tilleggsavsetninger skulle fordeles forholdsmessig på de enkelte kontrakter. Tanken om selskapsreserve ble imidlertid bevart gjennom regler om et slags subsidiært solidarisk ansvar for samtlige kontrakters tilleggsavsetninger. Dette ville aktualiseres dersom tilleggsavsetningene for en kontrakt viste seg å være utilstrekkelige. I ettertid kan en se at slikt subsidiært solidarisk ansvar har uheldige virkninger sett i forhold til fordeling av avkastning ved kapitalforvaltningen. Det er derfor ikke plass for en regel om dette innenfor det nye lovopplegget som bygger på prinsippet om at tilleggsavsetningene er knyttet til den enkelte kontrakt.

Det samordnede opplegg for kapitalforvaltning og forsikringsmessige avsetninger er konkretisert foran i avsnitt 12.2, hvor det er inntatt en skisse til en ny oppstillingsplan for kollektivselskapenes balanse.

Til § 8a–17 Minstekrav til forsikringsmessige avsetninger

Paragrafen angir hovedstrukturen til de forsikringsmessige avsetninger, og i første ledd er det stilt krav til de forsikringsmessige avsetninger som et selskap skal føre opp i sin årsbalanse. I et selskap med virksomhet i henhold til avsnittet, vil det være hensiktsmessig å trekke et skille mellom de avsetninger som knytter seg til dekning av kontraktsfastsatte ytelser, jf. litra a), og avsetninger som knytter seg til forpliktelser knyttet til særskilte investeringsporteføljer, jf. litra b), se også omtale i avsnitt 11.1.2. De nye pensjonslovene åpner for forvaltningsmessig skille mellom kapital som motsvarer forpliktelsene overfor de forsikrede etter pensjonsordningen og premie- og innskuddsfond. Det legges derfor opp til at selskapet i sin årsbalanse særskilt skal føre opp avsetninger til dekning av forpliktelser knyttet til premiefond, innskuddsfond og pensjonsreguleringsfond, jf. litra c). Videre skal selskapet føre opp avsetninger til dekning av selskapets øvrige forpliktelser, jf. litra d). Forsikringsmessige avsetninger som nevnt i første ledd, jf. annet og tredje ledd, utgjør til sammen forsikringsfondet, jf. omtale i avsnitt 9.1.2 og 11.1.2.

Annet ledd angir hovedstrukturen til forsikringsmessige avsetninger til dekning av forpliktelser til kontrakter med kontraktsfastsatte ytelser, jf. omtale i avsnitt 11.1.2 eventuelt også 8.2.1. Prinsippene for beregning er gitt i §§ 8a–18 til 8a–21 og 8a–24. Det er for øvrig også tatt hensyn til at avsetninger til dekning av investeringsporteføljer ved innskuddspensjon og engangsbetalt foretakspensjon ikke vil omfatte uføre- og etterlatteytelser, unntatt når dette er avtalt i henhold til lov om foretakspensjon § 11-1, se tredje ledd annet punktum.

Tredje ledd angir hovedstrukturen til avsetningene til dekning av forpliktelser under kontrakter knyttet til særskilte investeringsporteføljer, jf. omtale i avsnitt 11.1.2. Prinsippene for beregning er gitt i §§ 8a–22 og 8a–24. Erstatningsavsetning vil måtte inngå også når det gjelder kontrakter med egne investeringsporteføljer. “Supplerende avsetning” motsvarer avsetninger som omfattes av EU’s tredje livdirektiv (Rdir. 92/96/EØF) art. 23 nr. 4, se foran i avsnitt 10.2.1, og er nærmere regulert i § 8a–22 tredje og fjerde ledd.

Det legges til grunn at en lovfesting av hovedreglene om forsikringsmessige avsetninger ikke vil fjerne behovet for utfyllende regler fastsatt ved forskrift. Fjerde ledd gir på denne bakgrunn en generell hjemmel til å gi nærmere regler om beregningen av forsikringsmessige avsetninger. Hjemmelen vil blant annet omfatte avsetninger til dekning av forpliktelser etter kontrakter tilknyttet egen investeringsportefølje, og vil eksempelvis kunne benyttes til å gi utfyllende regler om supplerende avsetninger til dekning av avkastningsgaranti. Eventuelt fradrag for gjenforsikret risiko skal gjøres i tråd med regler gitt av Kredittilsynet.

Til § 8a–18 Premiereserve for kontraktsfastsatte ytelser

Paragrafen viderefører hovedregelen i lov om forsikringsvirksomhet § 8-2 annet ledd om beregning av premiereserve for kontraktsfastsatte ytelser. Første ledd stiller krav om at avsetninger til premiereserve for kontraktsfastsatte ytelser minst skal utgjøre forskjellen mellom kapitalverdien av selskapets fremtidige forpliktelser og kapitalverdien av fremtidige nettopremier. Det vises til omtale i avsnitt 9.1.1 og 9.1.2. Det skal tas hensyn til tilleggsytelser som følge av tilført overskudd, jf. også § 8a–19 annet ledd.

Annet ledd angir at ved beregningen av kapitalverdiene i første ledd legges beregningsrenten som gjelder for kollektivordningen til grunn. Dette må ses i sammenheng med den adgang til endring i pristariffer som innføres i § 8a–8, jf. § 8a–9. Dersom selskapet endrer beregningsrenten, skal den nye renten legges til grunn når det beregnes avsetninger for forsikringsforpliktelser som oppstår etter endringen, jf. omtale i avsnitt 9.6. Endring av beregningsrenten med premieendring som resultat gis således virkning for det årlige avsetningskravet fra og med endringen, men det kreves ikke omberegning av hele premiereserven. Lovens § 8-3 regulerer tilfeller der hele premiereserven må omberegnes, se nærmere foran i avsnitt 8.5.

Tredje ledd fastslår at avsetninger til premiereserve skal tilordnes de enkelte kontrakter og de forsikrede på grunnlag av omfanget av selskapets forpliktelser. Dette er i samsvar med praksis i dag.

Til § 8a–19 Årlige avsetningskrav

Første ledd angir utgangspunktet for beregning av avsetning til premiereserve etter § 8a–18, jf. omtale i avsnitt 9.2 og 7.5.2. Kravet til årlige avsetninger til premiereserven kan utledes etter lovens § 8-2 og utkastet § 8a–18, men det er lagt til grunn at forholdet er så sentralt at det bør presiseres i loven.

Etter annet ledd skal årets overskudd tilført pensjonsordningene etter § 18a–6 første ledd sikres ved avsetninger i forsikringsfondet. Det vises til omtale i avsnitt 9.2 og 8.3.

Tredje ledd omhandler styrking av premiereserven i tilfeller der forsikringstilfelle som gir rett til utbetaling av uføreytelser eller ytelser til etterlatte inntreffer i løpet av året. Etter lov om foretakspensjon § 4-3 tredje ledd skal ytelsene til uføre og etterlatte beregnes ut fra den tjenestetid medlemmene ville hatt ved nådd pensjonsalder. Når forsikringstilfellet inntreffer før pensjonsalder, vil den avsetning som sparedelen av premien for slike dekninger utgjør ikke være tilstrekkelig. Det kreves derfor at avsetningene til premiereserven styrkes, slik at de forpliktelsene for selskapet som uførhet eller død utløser blir fullt fondssikret, jf. omtale i avsnitt 9.4. Utformingen av bestemmelsen sikter særlig til de tilfeller hvor premie for uføre- og etterlatteytelser inneholder spareelement, men antas også å være aktuell i tilfeller hvor det kun er betalt risikopremie for slike ytelser.

Til § 8a–20 Tilleggsavsetninger

Paragrafen viderefører de prinsipper som ligger til grunn for nåværende ordning med tilleggsavsetninger, men gjeldende regler om beregningen av størrelsen av tilleggsavsetningene er vesentlig forenklet. Ved Kredittilsynets forskrift av 25. september 2000 nr. 979 § 4-1 ble det fastsatt at selskapene i visse tilfeller også kan trekke på tilleggsavsetninger knyttet til andre kontrakter dersom kontraktens avsetning ikke er tilstrekkelig. Regelen var en videreføring av gjeldende praksis. Det foreslås nå i tredje ledd at tilleggsavsetninger ikke skal kunne reduseres for å dekke avsetningskrav for andre kontrakter. Det foretas for øvrig ingen prinsipielle endringer i måten tilleggsavsetningene kan benyttes på i forhold til det som er tilfellet i dag. Innføring av tilleggsavsetninger i 1993 var et tiltak for å styrke selskapenes soliditet. Selskapet må til enhver tid tilpasse sine aktivaplasseringer m.v. ut fra den risikoprofil selskapet er komfortabel med ut fra den samlede soliditet selskapet har. Bestemmelsen er nærmere omtalt i avsnitt 9.3, 11.2.1 og 11.2.2.

Etter første ledd slås det fast at selskapet kan foreta tilleggsavsetninger i den hensikt bedre å sikre at fremtidige kontraktsfastsatte ytelser kan oppfylles. Når soliditetshensyn krever det, kan Kredittilsynet pålegge selskapet å foreta tilleggsavsetninger.

Etter annet ledd slås det fast at tilleggsavsetningene fordeles mellom de enkelte kontrakter etter forholdet mellom premiereserven for de ulike ordninger (kontrakter). Det vises til nærmere omtale i avsnitt 11.2.2.

Etter tredje ledd slås det fast at på samme måte som hittil kan tilleggsavsetningene benyttes til å dekke manglende positiv avkastning i forhold til beregningsrenten. Negativ avkastning (negativt resultat) må belastes den ansvarlige kapital. Det er heller ikke adgang til å redusere forsikringsfondet, som både premiereserven og tilleggsavsetningene er en del av, som følge av at selskapet har fått et negativt resultat. Det å dekke et negativt resultat er det grunnleggende formål med den ansvarlige kapital. Dette er i samsvar med gjeldende rett. Det følger videre av tredje ledd at tildelte tilleggsavsetninger skal være fullt ut knyttet til den enkelte kontrakt, jf. omtale i første avsnitt.

Etter fjerde ledd settes det en maksimalgrense for tilleggsavsetningene som er relatert til beregningsrenten. Beløp ut over grensen tilføres kontrakten som overskudd. Dette er i samsvar med gjeldende regler.

Til § 8a–21 Kursreguleringsfond

Kursreguleringsfondet skal i henhold til første ledd svare til summen av urealiserte gevinster på finansielle omløpsmidler som inngår i kollektivporteføljen, dvs. “fellesporteføljen”. Det vises til omtale i avsnitt 11.3.

I annet ledd foreslås at någjeldende regler om fordeling av kursreserver ikke videreføres, idet kursreguleringsfondet etter forslaget ikke skal tilordnes de enkelte kontraktene i kollektivporteføljen. Problemstillingen er drøftet i avsnitt 11.3.3.

Til § 8a–22 Kollektivordninger med egen investeringsportefølje

Bestemmelsen gir regler om krav til avsetninger til dekning av forpliktelser under kontrakter knyttet til særskilte investeringsporteføljer, jf. § 8a–13.

Etter første ledd skal avsetningene motsvare verdien av den investeringsportefølje kontrakten er tilordnet, beregnet ved utgangen av regnskapsåret. Til forskjell fra kollektivporteføljen, hvor avsetningene skal beregnes ut fra en på forhånd fastsatt beregningsrente, er kravet til avsetning i investeringsporteføljene bestemt ut fra porteføljens virkelige verdi ved utgangen av regnskapsåret, medregnet den avkastning som faktisk er oppnådd i løpet av året. En skal også medregne den andelen av overskudd på risikoresultatet som er tilordnet kontrakten, jf. § 8a–15. Det vises til nærmere omtale i avsnitt 9.2.

Annet ledd regulerer det tilfelle at ordningen eller kontrakten gir rett til uføre- eller etterlatteytelser. Avsetninger til dekning av slike forpliktelser skal da foretas etter de vanlige reglene for avsetning til dekning av kontraktsfastsatte ytelser i §§ 8a–18 til 8a–20. Midler tilsvarende slike avsetninger inngår i kollektivporteføljen etter § 8a–11 annet ledd bokstav a). Ved innskuddspensjon og engangsbetalt alderspensjon omfatter investeringsvalget som hovedregel bare midler tilsvarende premiereserve for alderspensjon, se lov om innskuddspensjon §§ 3-2a og 3-3, og lov om foretakspensjon § 11-1a og 11-2. Dersom midler til dekning også av uføre- og etterlatteytelser forvaltes i en egen investeringsportefølje etter lov om foretakspensjon § 11-1 første ledd, skal imidlertid selskapet foreta supplerende avsetninger etter reglene i fjerde ledd.

Tredje ledd regulerer det tilfelle at det er knyttet avkastningsgaranti til en særskilt investeringsportefølje. Selskapet må da foreta “supplerende avsetning” til dekning av garantiforpliktelsen. Avsetningen skal beregnes ut fra den høyeste lovlige beregningsrente til enhver tid. Det vises til § 8a–4 fjerde ledd om at Kongen kan gi nærmere regler om rentesatser m.v. som selskapet kan benytte ved utformingen av pristariffene. Regler om beregningsrentens størrelse er i dag gitt i forskrift 15. september 1997 nr. 1005 om premier og forsikringsfond i livsforsikring.

Fjerde ledd gjelder for ytelsesbaserte foretakspensjonsordninger med investeringsvalg, jf. lov om foretakspensjon § 11-1. Etter § 11-1 fjerde ledd har selskapet et subsidiært ansvar for at premiereserven i ordningen er tilstrekkelig til å sikre opptjent pensjon etter beregningsgrunnlaget. Den supplerende avsetningen til å dekke denne forpliktelsen skal tilsvare forskjellen mellom kapitalverdien av selskapets forpliktelser overfor de forsikrede, jf. § 8a–18 første ledd, og den faktiske verdien av investeringsporteføljen. Regelen om at kravene til tilleggsavsetninger skal gjelde tilsvarende for ytelsesbaserte foretakspensjonsordninger med investeringsvalg, har sammenheng med selskapets (garanti-)ansvar overfor de forsikrede for at premiereserven i ordningen er tilstrekkelig til å sikre opptjent pensjon. Bestemmelsen er nærmere omtalt i avsnitt 9.3.

Det vises for øvrig til nærmere omtale av bestemmelsen i avsnitt 11.1.2.

Til § 8a–23 Premie- og innskuddsfond

Bestemmelsen gir regler om krav til avsetninger til dekning av forpliktelser knyttet til premiefond, innskuddsfond og pensjonsreguleringsfond. Det vises til § 8a–11 fjerde ledd om at disse fondene kan forvaltes sammen med de øvrige midler knyttet til kontrakten eller som særskilte investeringsporteføljer.

Første ledd angir at avsetningene skal tilsvare fondets verdi ved utgangen av regnskapsåret. Annet ledd gjelder fond som inngår i en kollektivportefølje. Fondet skal da årlig tilføres avkastning i samsvar med den beregningsrenten som gjelder for ordningen. Overskytende avkastning skal tilføres fondet som overskudd, etter fradrag av tilleggsavsetninger. Reglene om tilleggsavsetninger i § 8a–20 gjelder tilsvarende.

Tredje ledd presiserer at annet ledd ikke gjelder premie- og innskuddsfond som er plassert i særskilt investeringsportefølje med investeringsvalg. I slike tilfeller vil det ikke ligge noen beregningsrente til grunn. Dersom det er knyttet avkastningsgaranti til investeringsporteføljen, skal det foretas supplerende avsetning til fondet til dekning av garantiforpliktelsen, jf. § 8a–22 tredje ledd.

Til § 8a–24 Erstatningsavsetning. Risikoutjevningsfond

Første ledd gir regler om selskapets erstatningsavsetninger. Kravet til erstatningsavsetninger følger i dag av forskrift av 16. desember 1998 nr. 1241 for årsregnskap m.m. for forsikringsselskaper § 4-9 balansepost 11 jf. § 4-28. Første ledd er en videreføring av bestemmelsene i denne forskriften.

I annet ledd innføres en adgang for selskapet til å foreta avsetning til et risikoutjevningsfond, jf. § 8a–15 tredje ledd. Fondets størrelse skal være begrenset til to ganger summen av selskapets risikopremier i regnskapsåret. Fondet skal bare kunne benyttes til å styrke avsetningene til premiereserve vedrørende risiko knyttet til person i år hvor selskapets risikoresultat er negativt. Det vises til nærmere omtale av bestemmelsen i avsnitt 11.5.

Tredje ledd angir at avsetningene til erstatningsreserve eller risikoutjevningsfond etter første og annet ledd ikke skal fordeles på de enkelte kontrakter.

8AVII IV. Fripoliser og pensjonskapitalbevis

Til § 8a–25 Fripoliser med kontraktsfastsatte ytelser

Første ledd angir at paragrafen gjelder fripoliser som gir rett til kontraktsfastsatte ytelser. Dette vil gjelde fripoliser fra ordninger med ytelsesbasert foretakspensjon og fra ordninger med engangsbetalt foretakspensjon med kontraktsfastsatte ytelser. I tillegg omfattes fripoliser fra ordninger undergitt tidligere gjeldende regelverk og andre kollektivordninger, for eksempel livrenteordninger. Disse vil i hovedsak tilsvare fripolisene for ytelsesbasert foretakspensjon.

De pensjonsrettighetene som fripolisen gir, skal sikres ved forsikringsmessige avsetninger, jf. sjette ledd. Det følger av annet ledd at midlene som tilsvarer de forsikringsmessige avsetningene skal forvaltes som en del av kollektivporteføljen. Det vises til § 8a–11 annet ledd om inndeling av forvaltningskapitalen i ulike porteføljer, jf. bokstav a). Fripolisen skal tilordnes avkastning på midlene etter regelen i § 8a–12 annet ledd. Avkastningen skal disponeres etter § 8a–12 tredje ledd.

Etter tredje ledd skal fripolisens andel av avkastning på risikoresultatet beregnes etter reglene i § 8a–15. Dersom det er underskudd på risikoresultatet, kan dette avregnes mot fripolisens andel av overskudd på avkastningsresultatet. En slik avregningsadgang er i lovforslaget her kun videreført for fripoliser, og ikke for andre kontrakter. Det vises til nærmere omtale i avsnitt 13.3.2.

Fjerde ledd angir at selskapet har rett til 20 prosent av det overskudd på avkastningsresultatet som er tilordnet fripolisen, i tilfelle etter fradrag for selskapets reduksjon i overskuddet på avkastningsresultatet for å dekke fripolisens andel av underskudd på risikoresultatet, jf. annet ledd. Det vises til nærmere omtale i avsnitt 13.3.1 og 13.3.2.

Etter femte ledd skal § 8a–16 annet og tredje ledd om anvendelse av overskudd til å styrke avsetningene gjelde tilsvarende i forhold til fripolisene.

Sjette ledd angir at forpliktelsene etter fripolisene skal sikres ved avsetninger i samsvar med de alminnelige bestemmelsene om forsikringsmessige avsetninger for ordninger med kontraktsfastsatte ytelser, jf. §§ 8a–17 til 8a–21 og 8a–24. Avsetning til dekning av fremtidige utgifter ved administrasjon av fripolisen foretas gjennom en administrasjonsavsetning. Denne avsetningen skal beregnes ut fra en særskilt pristariff for tjenester som nevnt i § 8a–7 femte ledd. Det vises til nærmere omtale i avsnitt 13.3.1.

Til § 8a–26 Fripoliser og pensjonskapitalbevis med investeringsvalg

Første ledd angir at paragrafen gjelder fripoliser fra ordninger med engangsbetalt foretakspensjon med kollektivt eller individuelt investeringsvalg, og pensjonskapitalbevis fra ordninger med innskuddspensjon med kollektivt eller individuelt investeringsvalg. I tillegg omfattes andre fripoliser med investeringsvalg utstedt under kollektivordninger. Dersom ordningene angitt her også omfatter uføre- og etterlatteytelser, må disse ytelsene dekkes ved særskilte fripoliser som følger reglene for fripoliser med kontraktsfastsatte ytelser i § 8a–25.

For fripoliser og pensjonskapitalbevis som er omfattet av paragrafen her, kan selskapet hvert år etter utstedelsen kreve vederlag for sine tjenester etter en egen pristariff, jf. annet ledd. Tariffen skal være utarbeidet i samsvar med prinsippene i §§ 8a–7 første til tredje ledd og 8a–6 tredje ledd. Det gis også en henvisning til de av bestemmelsene om pristariffer som skal gjelde tilsvarende. Her vil det mao. ikke være knyttet noen administrasjonsreserve til fripolisen eller pensjonskapitalbeviset. Bestemmelsen er nærmere omtalt i avsnitt 13.4.1 og 13.4.2.

Tredje ledd angir at midlene som er knyttet til fripolisen eller pensjonskapitalbeviset skal forvaltes som en særskilt investeringsportefølje etter reglene i § 8a–13 første og tredje ledd.

Det følger av fjerde ledd at § 8a–25 tredje ledd gjelder tilsvarende for fripoliser for engangsbetalt foretakspensjon med investeringsvalg.

Femte ledd angir at forpliktelsene etter fripoliser og pensjonskapitalbevis etter paragrafen her skal sikres ved avsetninger i samsvar med bestemmelsene i §§ 8a–17, 8a–22 som gjelder kollektivordninger med egen investeringsportefølje, og 8a–24.

Til § 8a–27 Fortsettelsesforsikringer m.v.

Første ledd fastsetter at selskapet skal ha pristariffer for fortsettelsesforsikringer og kontrakter om fortsatt pensjonssparing. Videre angis bestemmelser i kapittel 8a som gjelder tilsvarende for disse pristariffer. Det vises til omtale i avsnitt 13.5.

Til de typer av fripoliser m.v. som er omtalt i avsnitt 13.3 og 13.4, vil det kunne knyttes fortsettelsesforsikringer eller fortsatt pensjonssparing i medhold av lov om foretakspensjon § 4-9 annet ledd og lov om innskuddspensjon § 6-5. Rettsforholdet etter fripolisen eller pensjonskapitalbeviset blir videreført på samme “kollektive” vilkår.

Etter annet ledd skal premieberegningen for fortsettelsesforsikring for personrisiko og forvaltningsrisiko bygge på de forutsetninger som ligger til grunn for fripolisen eller pensjonskapitalbeviset. Det angis videre at for tjenester gjelder pristariff som nevnt i §§ 8a–7 femte ledd og 8a–26 annet ledd tilsvarende.

Tredje ledd angir at enkelte bestemmelser om fripolisers andel av overskudd på risikoresultat, fripolisers andel av overskudd på avkastningsresultat, m.m. gjelder tilsvarende for fortsettelsesforsikringer og kontrakter om fortsatt pensjonssparing.

8AVIII V. Individuell livsforsikringsvirksomhet

Til § 8a–28 Virkeområde

Bestemmelsen angir virkeområdet til lovens avsnitt V (individuell livsforsikringsvirksomhet). Det er i avsnitt V lagt opp til å gi de mest nødvendige bestemmelser for ny individuell livsforsikring og eksisterende individuell livsforsikring med investeringsvalg, slik at denne virksomheten skal kunne drives ved siden av kollektiv livsforsikringsvirksomhet innen ett og samme selskap, jf. omtale i avsnitt 1.2 og 14.4. Bestemmelsen må sees i sammenheng med § 8a–2 første ledd.

Til § 8a–29 Pristariffer, premier og gebyrer

Første ledd fastsetter at selskapet også for individuell livsforsikring skal ha pristariffer for beregning av premier og annet vederlag. Bestemmelsen tilsvarer § 8a–3 første ledd. Det vises til nærmere omtale i avsnitt 14.4.3.

Annet ledd angir hvilke av bestemmelsene om pristariffer for kollektiv livsforsikring som skal gjelde tilsvarende for individuell livsforsikring. Det vises til nærmere omtale i avsnitt 14.4.3 og 14.4.4. En særbestemmelse for individuell livsforsikring er adgangen til å fastsette at det i tillegg til premien skal betales kontraktsgebyr og avbruddsgebyr. Kongen er gitt hjemmel til ved forskrift å fastsette grenser for størrelsen av gebyrene. Det vises til at det under gjeldende lovgivning er fastsatt forskrift både om kontraktsgebyr og flyttegebyr. Dette berører svært viktige forhold for effektiv fungering av markedet. Bestemmelsen er nærmere omtalt i avsnitt 14.4.3.

Tredje ledd fastslår at premien i individuell livsforsikring skal beregnes etter reglene i § 8a–9. Det er presisert at premien skal betales årlig med mindre det er avtalt engangspremie. § 8a–10 om meldeplikt og tilsyn gjelder tilsvarende.

Kommisjonens medlemmer, Berg, Fegth Knutsen, Nygaard Ottesen og Stalheim mener at det ikke skal være adgang til å beregne kontraktsgebyr ved begynnelsen av forsikringsforholdet og et avbruddsgebyr ved avslutning av forholdet.

I den foreliggende utredning har Banklovkommisjonen lagt avgjørende vekt på å etablere et system med pristariffer som skal gjøre det mulig for bedriftskundene i kollektivmarkedet å sammenlikne tilbud fra ulike selskaper. I sitt vesen er pensjonssparing av så langsiktig karakter og resultatet så vanskelig å bedømme på forhånd, at et entydig system for pristariffer selv for disse kundene, er en avgjørende forutsetning for at markedet for forsikringssparing skal fungere.

I individualmarkedet har kundene enda dårligere forutsetninger for å gjøre slike valg. I dette markedet er det derfor enda viktigere at det er så få konkurransehindre som mulig. Etter disse medlemmers oppfatning vil kontrakts- og avbruddsgebyr kunne motvirke flytting og virke konkurransehindrende.

Til § 8a–30 Kapitalforvaltning og avsetninger

Det angis at bestemmelser om kapitalforvaltning og avsetninger i kapittel 8a også gjelder for individuell livsforsikring som drives i selskap undergitt dette kapitlet. Bestemmelser som etter sin ordlyd bare gjelder forhold knyttet til kollektivordninger er unntatt, eksempelvis §§ 8a–12 femte ledd og 8a–13 fjerde ledd.

Til § 8-4 Gjenforsikring

Første ledd fastsetter krav om at et livsforsikringsselskap skal ha betryggende gjenforsikring sett i forhold til selskapets risikoeksponering og økonomiske stilling (se avsnitt 11.4.3). Et slikt krav har til nå ikke vært lovfestet, annet enn at det i forsikringsvirksomhetsloven § 2-3 første ledd nr. 5 heter at selskapet i sin driftsplan skal opplyse om hvordan gjenforsikringen er planlagt ordnet.

Etter annet ledd har selskapets styre plikt til å sørge for at det foreligger retningslinjer for arten og omfanget av selskapets gjenforsikringer. Styret har også ansvar for at retningslinjene blir fulgt opp.

8AIX VI. Ikrafttreden m.v.

Til dokumentets forside