Aktiver Javascript i din nettleser for en bedre opplevelse på regjeringen.no

NOU 2006: 13

Fritid med mening— Statlig støttepolitikk for frivillige barne- og ungdomsorganisasjoner

Til innholdsfortegnelse

2 Ungdom og demokratiskolering

Guro Ødegård, stipendiat ved Norsk institutt for forskning om oppvekst, velferd og aldring (NOVA)

1. Introduksjon

Statlige myndigheter ønsker flest mulig organiserte unge, ikke bare fordi unge skal fylle fritiden sin med aktiviteter, men fordi det knyttes mange positive egenskaper til organisasjonsdeltagelse. En av disse er organisasjonene som skoler i demokrati. Dette er særlig knyttet til grunntanken om at enkeltindividet gjennom organisasjoner skal nå fram med sine synspunkter, og interessene skal ivaretas gjennom å være tilsluttet en eller flere ressurssterke og demokratiske oppbygde organisasjoner (Egeberg et al. 1978). Slik framstår organisasjonene som selvstyrefellesskaper (Torpe 2000), der beslutninger fattes både av medlemmer med like formelle rettigheter, og medlemmenes valgte representanter.

Det er særlig to forhold som gjør organisasjonene til en trimarena for demokratiet. For det første bidrar organisasjonsdeltagelse til en intern demokratiskolering. Her lærer deltakerne hvordan det representative demokratiet er bygget opp, og skoleres i de spilleregler som er gjeldende i det politiske liv. Dette er viktig for den generelle politisk deltagelse (Dahl 1991). For det andre styrker deltagelsen den eksterne demokratiskolering. Dette har sammenheng med at forbindelsen mellom enkeltindividet, offentlige myndigheter og storsamfunnet skapes og tydeliggjøres (Torpe 2000; Wollebæk et al. 2000). Organisasjonene deltar eksternt på mange nivåer i det offentlige, gjennom forhandlinger, råd, utvalg og høringer. Dermed styrkes den offentlige debatt rundt sentrale saker, og avstanden mellom borgerne og dem som treffer og implementerer politiske beslutninger minskes.

Organisasjonstetthet og flere overlappende medlemskap kombinert med utadvendte organisasjoner bidrar til en gjensidig forbindelse mellom borgere og mellom borgerne og staten. Særlig for unge mennesker fungerer organisasjonene som en politisk sosialiseringsarena, der deltagelsen bidrar til å lære, vedlikeholde og utvikle de unges demokratiske sinnelag (Sivesind & Ødegård 2003; Wollebæk et al. 2000). Slik har organisasjonene fått en unik posisjon i samfunnet som fritidsarena med en demokratibyggende effekt (se blant annet NOU 1988:17; NOU 2003:19; Stortingsmelding nr. 39 (2001-2002). Posisjon har vært udiskutabel over flere tiår:

Den eneste skole som «underviser» i samfunnslære, politikk og demokrati er organisasjonene - og først og fremst ungdomsorganisasjonene. Svekkes disse ved at de unge ikke finner veien til dem, svekkes også vårt demokrati.

(Rolf Hofmo Olsen 1955)

Perspektivet er nært knyttet opp mot vår idé om det tradisjonelle representative demokratiet, der individet som deltager i interessegruppe har innflytelse i politiske beslutningsarenaer gjennom den korporative kanalen (se også Lidén & Ødegård 2002; Vestel et al. 2003). Det er denne forståelsen som ligger til grunn for analysene i denne teksten, og som danner bakteppe for spørsmål som blir stilt i mandatet for utvalget: Er alle typer frivillige barne- og ungdomsorganisasjoner skoler i demokrati?

I vedlegg 1 ble analyser av 13-19 åringers medlemskap i frivillige organisasjoner presentert. Der ble også følgende fem organisasjonskategorier konstruert: fritidsorganisasjoner, kulturorganisasjoner, religiøse organisasjoner, politiske/humanitære og miljøorganisasjoner og kategorien annen organisasjon (se også Ødegård 2006). På bakgrunn av disse kategoriseringer stilles følgende spørsmål: Er dagens tenåringsmedlemmer mer interessert i politikk og samfunnsspørsmål, mer aktiv i ulike politiske aktiviteter og har større tiltro til at det nytter å engasjere seg enn tenåringer som ikke er medlemmer? Følgelig, er det slik at medlemmer av enkelte organisasjonstyper framstår som mer «demokrati-skolerte» enn medlemmer av andre organisasjonstyper? Avslutningsvis vil det bli drøftet om den tradisjonelle demokratiforståelsen er dekkende når man skal diskutere frivillige organisasjoners rolle som demokratiskolerende arena for dagens barn og unge.

2. Tidligere norske bidrag på feltet

Fra Makt- og demokratiutredningens Medborgerundersøkelse har Sivesind og Ødegård (2003) rettet søkelyset mot ulike organisasjonstyper og dens demokratifremmende effekt på medlemmene. Ut fra en rekke kriterier basert på politiske holdnings- og handlingsmønster, har de vist at blant 507 14-23 år gamle organisasjonsmedlemmer avhenger politiske interesse, tiltro til demokratiet og tro på egne muligheter til å påvirke de sosiale og politiske rammene de selv lever under, av hvilken type organisasjoner de er medlem av. De aktive unge i de samfunnsorienterte organisasjonene (politiske, humanitære og miljøorganisasjoner) verdsetter politikk og det å stemme ved valg høyere, de er mer interessert i politikk, og de har større tiltro til effektiviteten av politiske aksjoner enn annen ungdom. De orienterer seg dessuten mer i media, deltar mer i politisk diskusjoner, forsøker å påvirke samfunnsinstitusjoner, og er med på flere aksjoner rettet både mot det politiske systemet og mot offentligheten generelt. Det er disse organisasjonene som i særlig grad fungerer demokratiskolerende for dagens unge.

Aktive unge i kultur- og fritidsorganisasjoner (idretten inkludert) har ikke noe utpreget engasjement og tillit til politikk og demokratiske institusjoner, men deltar likevel mer i organisasjoner og samfunnsorientert handling. Dette er antakelig først og fremst motivert av saker som er viktige for organisasjonene de selv deltar i og ikke av politisk interesse. Først og fremst er de engasjert i det sosiale og i selve organisasjonsaktiviteten. Ungdommer som er aktive i egeninteresseorienterte organisasjoner (som økonomi, bo- og nærmiljøorganisasjoner) oppgir å ha mindre tillit til demokratiske institusjoner og mindre tiltro til effektiviteten av aksjoner, enten de er rettet mot det politiske systemet eller ikke. De verdsetter også politikk lavere enn de som ikke er organisasjonsaktive, og synes å ha et instrumentelt forhold til demokratisk arbeid, motivert av å ivareta sine egne interesser. Også de religiøse organisasjonenes demokratiske verdi synes å være begrenset. Disse aktive unge skiller seg nemlig svært lite fra de som ikke er deltakere i noen organisasjoner. En noe mer positiv holdning til aksjoner, som ikke gir seg utslag i faktisk handling, kan være et uttrykk for at de føler seg fremmede overfor det politiske feltet, ifølge Sivesind og Ødegård (2003).

Sivesind og Ødegård uttrykker en bekymring for de unges demokratiske skolering. De samfunnsorienterte organisasjonene, som i størst grad fungerer demokratiskolerende, er i tilbakegang, mens de som i mindre grad vektlegger dette (aktivitetsbaserte og egen-interesse organisasjoner) er på frammarsj. Ettersom det finnes knapt med alternative arenaer der unge lærer å praktisere demokrati, blir konsekvensen at færre unge nå enn før får kunnskap om hvordan de kan påvirke samfunnsutviklingen. På sikt kan dette føre til økt avmakt og fremmedgjøring overfor det politiske feltet. Disse tallene baserer seg på aktivt medlemskap. Studien viser imidlertid at også passive organisasjonsmedlemmer framstår som mer politisk aktiverte og samfunnsengasjerte enn ikke-medlemmer, men ikke i samme grad som aktive medlemmer.

3. Data og operasjonalisering

Datagrunnlaget for analysene i dette vedlegget baserer seg på den landsrepresentative spørreskjemaundersøkelsen «Ung i Norge» fra 2002 der nesten 12 000 skoleelever fra 13 til 19 år fikk en rekke spørsmål knyttet til organisasjonsdeltagelse og andre former for politisk samfunnsengasjement (for mer informasjon om studien se vedlegg 1 i denne NOU og Rossow & Bøe 2003).

Det teoretiske utgangspunkt for forståelsen av demokratiskolering er knyttet opp mot en modell hentet fra den svenske maktutredningen, der følgende betingelser for politisk deltagelse blir skissert (Petersson et al. 1989):

Figur 2.1 Modell av demokratiskolering

Figur 2.1 Modell av demokratiskolering

Kort oppsummert peker modellen på den antagelse at utgangspunktet for borgernes politiske deltagelse er at de er politisk interesserte og samfunnsengasjerte. Når borgerne så har tatt steget mot en faktisk deltagelse, vil en viktig forutsetning for videre engasjement være opplevelsen av at man møter gjenklang i det politiske felt. Dersom man opplever likegyldighet og får en følelse av ikke å bli lyttet til, vil dette virke demotiverende for videre engasjement.

Man kan selvsagt stille spørsmål ved modellens årsakspiler. For unge mennesker er det slett ikke sikkert at deltagelse forutsetter politisk interesse. Det kan snarere være slik at unge mennesker blir mer eller mindre tilfeldig dratt inn i politiske aktiviteter, for eksempel lokale protester mot skolenedleggelse, internasjonale spørsmål knyttet til Operasjon Dagsverk osv, og at dette sår en spire til et videre engasjement.

Her skal imidlertid modellen danne utgangspunkt for de demokratimålene som blir brukt i den videre analysen, uavhengig av årsaksretninger.

Politisk interesse

Politisk interesse blir målt ved hjelp av tre ulike spørsmål. Det første spørsmålet er en indeks basert på følgende to spørsmål: «Hvor interessert er du i politikk» og «Hvor interessert er du i samfunnsspørsmål». Tidligere studier har vist at ungdom definerer politikk til å handle om saker som ligger langt fra deres eget hverdagsliv (White 2000; Ødegård 2001). Med den hensikt å tilpasse spørsmålene til ungdomspopulasjonen samt i større grad å fange deres bredere samfunnsinteresse, er det mer generelle begrepet «samfunnsspørsmål» også benyttet.

Hvor ofte diskuterer man politikk og samfunnsspørsmål med sine venner er det andre spørsmålet for mål på politisk interesse. Den amerikanske statsviteren Robert Putnam mener det er gjennom samvær med andre mennesker og særlig i frivillige organisasjoner der alle står på like fot, at forventningen om skoleringsarena for demokratiet innfris (Putnam 2000; Putnam et al. 1993). Gjennom samhandling øker vilkårene for sosial tillit, nettverk og sivilt engasjement. Dette er en forutsetning for et velfungerende demokrati. I lys av dette er det tenkelig at organisasjonsmedlemmer i større grad enn andre inngår i jevnaldernettverk som motiverer og mobiliserer til samfunnspolitiske samtaler utover selve organisasjonsdeltagelsen.

Det tredje spørsmålet er knyttet til de unges potensielle valgdeltagelse. Dersom de hadde stemmerett, ville de brukt den? Spørsmålet tar sikte på si noe om de unge organisasjonsmedlemmer i større grad enn de som står utenfor slike formelle sammenslutninger opplever valgkanalen som relevant arena for deltagelse. Dette vil igjen fortelle oss noe om deres interesse i å delta ved valg.

Politisk deltagelse

Politisk deltakelse måles ut fra 3 konstruerte aktivitetskategorier; Konvensjonell deltagelse, aksjonsdeltagelse og sivil ytring. Disse baserer seg på til sammen 11 ulike måter å handle politisk (se også Ødegård 2003). De konvensjonelle aktiviteter er tradisjonelle i den forstand at de foregår via formelt organiserte kanaler som man er med i over en lengre tidsperiode. Dette er aktivitetstyper Inglehart knytter til en elite-orientert deltagelse (Inglehart 1977). I analysene inneholder denne kategorien elevrådsarbeid, politisk organisasjonsdeltagelse og ungdomsråd.

De mer aksjonsorienterte aktiviteter retter seg i større grad mot enkeltsaker, er ad-hoc-orienterte og tidsmessig begrenset. Man trenger ikke å være organiserte for å delta i disse aktivitetene, og deltagelsen kan være mer eller mindre spontan uten større forpliktelser. Underskriftskampanjer, politiske markeringer, boikotter og medieoppslag går inn i denne aktivitetskategorien. Aksjonsdeltagelse er den politiske ytringsform som har hatt vind i seilene siste 20-30 år, også i Norge (Bjørklund & Saglie 2000). Lidèn og Ødegård (2002) har også vist at dette er en aktivitetstype som ungdom søker til.

De aktivitetene som er minst utbredt er de mest ekstreme og ulovlige ytringsformene. Her betegnes de som ulovlige ytringer. En av ti har deltatt i aktiviteter innenfor denne kategorien, som omfatter ulovlige aksjoner, det å skrive meningsytringer på vegger og å skade andres eiendom i protest (Ødegård 2003). De to siste kategoriene blir av Inglehart (1977) betegnet som elite-utfordrende deltagelse, da dette er meningsytringer som ikke forholder seg til maktstrukturenes organisering, men likevel har som hensikt å påvirke spesifikke politisk miljøer. Ung i Norge-deltagerne i 2002 fikk spørsmål om de noen gang har deltatt på en eller flere av disse typer aktiviteter.

Innflytelse

Innflytelse blir her målt ved hjelp av et spørsmålsbatteri der de unge blir spurt om hvor stor tro de har til 7 ulike politiske aktiviteter når det gjelder mulighet til å påvirke utviklingen av samfunnet. Gjennom en faktoranalyse ble 5 aktiviteter valgt ut (aktiv i ungdomsparti, arbeide i andre politiske organisasjoner, stemme ved offentlig valg, oppmerksomhet i media, delta i politiske markeringer).

4. Analyser

Skiller medlemmer i de ulike organisasjonskategorier seg fra ikke-organiserte unge når det gjelder samfunnspolitisk interesse (tabell 2.1), politisk deltagelse (tabell 2.2) og troen på at det nytter å engasjere seg (tabell 2.3)? Betyr dette videre at enkelte organisasjoner virker mer «demokratiskolerende» på sine medlemmer enn andre organisasjoner?

Analysene baseres på regresjonsanalyser. Denne metoden gjør det mulig å predikere interesse, deltagelse og innflytelse avhengig av medlemskap i ulike typer organisasjoner. Som vist i vedlegg 1 påvirkes organisasjonsdeltagelse både av alder, kjønn og sosial bakgrunn. I tillegg viser tidligere forskning at dette er faktorer som også påvirker den politiske interessen og aktivitetsnivå (se blant andre Sivesind & Ødegård 2003), noe som igjen påvirker troen på at det nytter å engasjere seg (Ødegård 2003). Det kontrolleres derfor for kjønn, alder og sosial bakgrunn i de følgende analyser.

Tabell 2.1 Betydningen av organisasjonsmedlemskap for interesse i samfunnspolitiske spørsmål, vennediskusjoner og potensiell valgdeltagelse blant 13-19 åringer. Lineær regresjon. Ustandardiserte regresjonskoeffisienter.(N=11406)

  Interesse  
  Politikk & samfunnsspørsmål Vennediskusjon Potensiell valgdeltagelse
Medlem fritid (=1) 0,02 -0,01 0,03
Medlem kultur (=1) 0,26 0,18 0,05
Medlem religiøs (=1) 0,19 0,13 0,12
Medlem politisk (=1) 1,00 0,47 0,13
Medlem annen (=1) 0,30 0,16 0,03
R2 0,12 0,16 0,03

Koeffisienter med uthevet skrift er signifikante på 0,001-nivået.

Generell informasjon om tabell 8.0, 8.1 og 8.2: Uavhengige variabler: Har vært/har aldri vært medlem=0; Er medlem=1. En korrelasjonsanalyse viste at de ulike organisasjonskategoriene er rimelig uavhengige av hverandre. Den høyeste korrelasjonen var 0,20.

Kontrollvariabler: Kjønn: kvinne =1; Alder = år (13-19 år); Sosial bakgrunn: Høyere administrativt, teknisk/økonomisk og hum/sos mellomlag=0; Arbeider, lavere funksjonær, primærnæring=1.

Interesse for politikk og samfunnsspørsmål: Ikke interessert i det hele tatt=0; Litt interessert =1; Ganske interessert =2; Svært interessert =3.

Vennediskusjon: Hvor ofte snakker du om samfunnsspørsmål eller politikk når du er sammen med vennene dine? Aldri=0; Sjelden=1; Av og til=2; Ofte=3.

Potensiell valgdeltakelse: Hvis du hadde stemmerett og det var valg i morgen, hvilket politisk parti ville du stemt på? Ville ikke ha stemt=0; Vet ikke=1; Ville stemt på et bestemt parti=2.

Innteresse

Hvilke organisasjoner man er medlem av synes å ha betydning for den samfunnspolitiske interessen jfr. tabell 2.1.

Medlemmer av kulturorganisasjoner, politiske/humanitære og miljø organisasjoner samt kategorien «annen organisasjon», er mer interessert i politikk og samfunnsspørsmål enn de som ikke er medlemmer i disse organisasjonene. Medlemmer i fritidsorganisasjoner og religiøse organisasjoner framviser ikke en større interesse enn de som står utenfor slike sammenslutninger. Medlemmer i disse organisasjonene diskuterer heller ikke samfunnspolitikk med sine venner oftere enn de som står utenfor organisasjonslivet. For medlemmer i kulturorganisasjoner, «annen organisasjon» og i særlig grad de politiske/humanitære og miljø organisasjonene, ser vennerelasjoner ut til å virke motiverende for å diskutere samfunnsspørsmål.

Medlemmer av fritidsorganisasjoner er heller ikke mer interessert i å bruke stemmeretten enn unge som står utenfor disse sammenslutningene. Ser vi på kulturorganisasjonens medlemmer er heller ikke de mer interessert i valgkanalen som deltagelsesarena, på tross av at de både er mer interessert og aktive i samtaler om samfunnsaktuelle temaer. Ikke overraskende oppgir medlemmer i politiske/humanitære og miljøorganisasjoner en større vilje til valgdeltagelse enn ikke-medlemmer. Også medlemmer av religiøse organisasjoner utviser en større stemme-villighet enn ikke-medlemmer. Denne orienteringen mot tradisjonell politisk deltagelse er et tydelig trekk for de religiøse medlemmene når vi i tabell 2.2 ser hvilke aktiviteter de unge faktisk har vært med på.

Tabell 2.2 Betydningen av organisasjonsmedlemskap på deltagelse i konvensjonelle aktiviteter, aksjoner og sivile ytringer blant 13-19 åringer. Logistisk regresjon. (N=11406).

  Deltagelse
  Konvensjonell Aksjoner Sivile ytringer
Medlem fritid (=1) 1,14 1,08 1,00
Medlem kultur (=1) 1,43 1,61 0,87
Medlem religiøs (=1) 1,48 1,32 1,01
Medlem politisk (=1) 4,40 2,61 2,12
Medlem annen (=1) 1,44 1,34 1,47

Koeffisienter med uthevet skrift er signifikante på 0,001-nivået.

«Konvensjonelle aktiviteter» (1=har gjort en eller flere ganger)

«Aksjoner» (1=har gjort en eller flere ganger)

«Sivil ytring» (1=har gjort en eller flere ganger)

Deltakelse

Medlemmer i fritidsorganisasjoner er ikke mer politisk deltagende verken i konvensjonelle aktiviteter, aksjoner eller sivile ytringer enn de som står uten et slikt organisasjonsmedlemskap. Ser vi derimot på kategorien «annen organisasjon» og i særlig grad politiske, humanitære og miljø organisasjoner, scorer medlemmer av disse høyere på samtlige av aktivitetsmålene. Eksempelvis har medlemmer av politiske organisasjoner over 4 ganger så stor sannsynlighet for å ha deltatt i konvensjonelle politiske aktiviteter enn de som står utenfor disse sammenslutningene (koeffisient på 4,40).

Det er med andre ord den konvensjonelle deltagelsen som er mest populær hos organisasjonsmedlemmene. Når det gjelder aksjoner faller også medlemmer av de religiøse organisasjonene ut, og for sivile ytringer er det ingen forskjell på medlemskap eller ikke også i kulturorganisasjonene. Dette er med andre ord en aktivitet som tiltrekkes medlemmer av de mer samfunnsorienterte medlemmene og medlemmer av «annen organisasjon».

Tabell 2.3 Betydningen av organisasjonsmedlem-skap for troen på forandring gjennom politisk aktiviteter blant 13-19 åringer. Lineær regresjon. Ustandardiserte regresjonskoeffisienter (N=11406).

  Innflytelse
  Troen på politisk aktivitet
Medlem fritid (=1) -0,20
Medlem kultur (=1) 0,42
Medlem religiøs (=1) 0,29
Medlem politisk (=1) 0,97
Medlem annen (=1) 0,40
R2 0,08

Koeffisienter med uthevet skrift er signifikante på 0,001-nivået.

Strømsnes har vist at individers deltagelsesmønster er kumulativt heller enn spesialisert. Er man med andre ord først engasjert i en type aktivitet, er sannsynligheten stor for at en også er aktiv på flere måter (Strømsnes 2003). Slik er det også for ungdommen. 65 % av de som har utført en eller flere konvensjonell aktiviteter har også vært med på aksjoner (vises ikke i tabellen).

Innflytelse

Har så organisasjonsmedlemmer større tro på at det nytter å delta i ulike politiske aktiviteter for å påvirke samfunnsutviklingen enn ungdom som ikke er medlem?

Igjen – det er medlemmer i politiske, humanitære og miljøorganisasjoner som i særlig grad framviser en tiltro til at ulike politiske aktiviteter kan ha betydning dersom man ønsker å påvirke samfunnsutviklingen. Vi ser imidlertid at også medlemmer av kulturorganisasjoner og kategorien «annen organisasjon» har mer tillit enn ikke-medlemmer. Det er grunn til å tro at dette har sammenheng med at det nettopp er disse medlemmene som framviser størst samfunnspolitisk interesse på ulike mål og deltar i et bredt spekter av aktiviteter.

Oppsummering

Aktivitetsorienterte fritidsorganisasjoner ser ut til å ha minimal effekt på sine unge medlemmers samfunnspolitiske interesse, politiske deltagelsesnivå og tillit til at det nytter å engasjere seg. Dette avviker fra Sivesind og Ødegård (2003) sin studie, noe som kan ha sammenheng med at fritids- og kulturorganisasjoner i Medborgerundersøkelsen var satt sammen til en organisasjonskategori. Analysene fra UIN 2002 viser nemlig at det er en kvalitativ forskjell på disse to medlemsgrupper. Medlemmer av kulturorganisasjoner framviser en større samfunnspolitisk interessert enn ikke-medlemmer, og er mer delaktige både i konvensjonelle og aksjonsorienterte aktiviteter. De har også i større grad enn ikke-medlemmer tillit til at det nytter å engasjere seg. Bortsett fra at de er mer orientert mot konvensjonell politisk deltagelse, ser heller ikke medlemskap i religiøse organisasjoner ut til å være spesielt demokratifremmende. Man kan kanskje si at når disse ungdommene deltar politisk handler det om et slags «plikt- og rettighetsorientert» deltagelse, der konvensjonell aktivitet som blant annet valgdeltagelse vil inngå. Det levnes imidlertid liten tvil om at det er de politiske/humanitære og miljø organisasjonene som framstår som de viktigste arenaene for demokratiskolering når de presenterte mål legges til grunn. Dette er i tråd med tidligere studier (Sivesind og Ødegård 2003). På alle mål scorer medlemmer av disse organisasjoner høyere enn andre unge. Også medlemmer i kategorien «annen organisasjon» framviser en større interesse, deltagelse og tillit til det politiske feltet, men ikke i like stor grad som medlemmer i de politiske/humanitære og miljøorganisasjonene. Vi vet ikke hvilke organisasjoner som ligger i kategorien «annen», men mye tyder på at det her ligger til grunn et potensial for politisk mobilisering.

5. Diskusjon

Generelt sett er medlemmer av frivillige organisasjoner mer interessert i samfunnspolitikk, har deltatt i flere ulike politiske aktiviteter og har større tiltro til politiske aktiviteters nytteverdi som påvirkningskanal enn ikke-medlemmer. Det er dermed grunnlag for å hevde at frivillige organisasjoner for barn- og unge virker demokratiskolerende. Unntaket er de aktivitetsorienterte fritidsorganisasjonene.

At det er medlemmer i de politiske/humanitære og miljøorganisasjonene som score høyest på samtlige av «demokrati-indikatorene» er ikke rart. For det første er dette organisasjoner som har som formål å agere politisk overfor offentlige myndigheter og storsamfunnet, og gjennom selve aktiviteten ivaretas den eksterne demokratiskoleringen av medlemmene. For det andre er brorparten av disse organisasjonene bygget på prinsipper knyttet til det representative demokratiet, der de unge medlemmene gjennom tillitsmannsapparatet har formell makt. Slik ivaretas også den interne demokratiskoleringen. Slik «demokratiskolering» her defineres er den så og si skreddersydd for disse organisasjonene. Disse organisasjonstypene er politiske i sin natur, enten målet er å skape en bedre verden innen naturvern, rusomsorg, barns rettigheter eller rettferdig fordeling av verdens ressurser. Målet skal nås ved at engasjerte unge påvirker beslutningstakere lokalt og/eller nasjonalt, ved hjelp av elite-orientert og/eller elite-utfordrende former for deltagelse.

Derimot har ikke medlemmer av fritidsorganisasjoner meldt seg inn i en organisasjon for å drive politikk. De er medlemmer for å drive med hobbyen sin på fritida, om det er å fiske, samle på frimerker eller mekke motor. Ikke på noe av demokrati-målene skiller de seg fra ikke-medlemmer. Heller ikke medlemmer av de religiøse organisasjonene scoret høyt på disse demokratimålene. Analysene viser at de ikke diskuterer samfunnsspørsmål med sine venner i større grad enn ikke-medlemmer. Kan dette forklares med at medlemmer av disse to organisasjonskategoriene har liten samhandling med andre medlemmer av organisasjonen på fritida? Ifølge Sivesind og Ødegård (2003) er svaret nei. Deres studie viser at det faktisk er medlemmer av religiøse og kultur/fritidsorienterte organisasjoner som i størst grad har bred uformell kontakt med andre medlemmer i organisasjonen, noe som tyder på at disse unge rett og slett anser spørsmål knyttet til samfunnsaktuelle tema som mindre interessant og relevant enn hos unge medlemmer i de andre organisasjonene.

En alternativ demokratiforståelse

Betyr dette at fritidsorganisasjoner og religiøse foreninger ikke har betydning utover å gi medlemmene et aktivitets- og/eller trosfellesskap? Den danske maktforskeren Jørgen Goul Andersen (2004) reiser denne problemstillingen når han hevder at det ikke bare er politisk deltagelse som er viktig i forståelsen av organisasjoners demokratiskolerende effekt. Organisasjonene bidrar også til å fremme en medborgerkultur, der forståelsen av demokratiet sett nedenfra, fra borgernes ståsted, er viktig. Dette skiller seg fra det representative demokratiet der innflytelsen er formalisert gjennom representasjon med den hensikt å fatte gode beslutninger. I forståelse av medborgerkultur er begrepet empowerment sentralt. Til grunn ligger en forståelse av at organisasjoner er viktige i seg selv, da de gir samfunnsborgerne en faktisk mulighet til å delta og øve innflytelse på samfunnslivet og ens umiddelbare omgivelser. Dersom forståelsen av demokrati utelukkende handler om å fatte gode beslutninger, mister man et viktig element i karakteristikken av demokrati sett nedenfra (Goul Andersen 2004).

Det er i denne sammenheng Goul Andersen poengterer at medlemskap og deltagelse også i andre foreninger enn de rent politiske må ses som grensetilfeller av politisk deltagelse. Et skolekorps kan agere politisk dersom de går inn i kampen om kommunens budsjetter, men dette er ikke grunnen til at medlemmene har meldt seg inn. All foreningsdeltagelse kan betraktes som politisk relevant, fordi foreningsdeltagelse tradisjonelt har vært en slags «skole i demokrati» og en mobiliseringskanal for genuin politisk deltagelse. Analysene her viser at denne påstanden er en sannhet med modifikasjoner. Men uansett er avgrensning mellom hva som er politikk og ikke-politikk viktigere ut fra noen teoretiske perspektiver enn ut fra et medborgerskapsperspektiv, ifølge Goul Andersen. Her knyttes det stor interesse til alle de deltagelsesformer som ligger i grenselandet.

Men dersom demokratiskolering skal være et ideal for den statlige støttepolitikken til frivillige barne- og ungdomsorganisasjoner er imidlertid spørsmålet om hvilke foreningsdeltagelse som er politisk og ikke-politisk relevant. Den norske maktforskeren Fredrik Engelstad peker på at danning av demokratiske normer hos borgerne er viktig for at beslutningssystemer ikke skal bli autoritære (Engelstad 2006). Slike normer utvikles gjennom en medborgerkultur. Men uten et formelt beslutningssystem blir normsystemet ustabilt. Engelstads poeng er at gjensidigheten mellom demokrati og normer vil være sentralt i danningen av en medborgerkultur. Dette handler om noe mer enn politikk fra en tradisjonell demokratiforståelse. Det handler om et demokratisk samfunn der danning av barn og unges demokratinormer bør gjennomsyre flere arenaer der de lever sine liv. I et slik perspektiv handler demokrati om å bygge ned unødvendige maktforskjeller, ifølge Engelstad. Skolen som arena for elevers medbestemmelse over egen læring er et eksempel på en mer likhetsorientert relasjon mellom elev og lærer (se blant annet Mikkelsen & Fjeldstad 2003). Også i de frivillige barne- og ungdomsorganisasjonene er tematikken løftet fram. Hvordan inkludere barn og unge til økt innflytelse i aktiviteter som er voksenstyrt er blant annet et arbeidet som ble aktualisert i kjølevannet av Norges ratifisering av FNs barnekonvensjon (se blant annet Rørmark 1998).

Ødegård har vist at de som har deltatt i en eller flere politiske aktiviteter også i større grad enn de som aldri har deltatt har tillit til at det faktisk er mulig å påvirke samfunnet gjennom slike aktiviteter (Ødegård 2003). Aktiv deltagelse ser altså ut til å gi erfaringer som motvirker opplevelse av avmakt i samfunnet. Demokratilæring gjennom erfaring – både på skolen og i organisasjonslivet handler ikke ensidig om målbare størrelser som faktisk interesse og deltagelse, men også om et bredere erfaringsgrunnlag der man i kollektivet utvikler evnen til samhandling til beste for fellesskapet gjennom utviklingen av visse «medborgerdyder». Men en slik forståelse må ikke begrenses til demokratisk «tørrtrening» uten tydelige konsekvenser.

Denne tilnærmingen er nært knyttet til ideen om en medborgerkultur som inneholder både en objektiv (rettighetsdimensjon) og en subjektiv side (deltagelsesdimensjon) (Goul Andersen 2004). Den objektive siden av en medborgerkultur viser til at de unge både har en formell rettighet til innflytelse samt en faktisk og uformell mulighetsstruktur ved at der finnes organisasjoner de kan slutte seg til. Den subjektive siden viser til at det er gjennom deltagelsen de unge oppnår politisk selvtillit som inkluderer både kunnskapsressurser og handlingsressurser. At de unges stemmer også blir lyttet til av øvrighetspersoner, det være seg det politiske samfunnsapparatet, lærere i skolen eller voksenledere i organisasjonslivet, er essensielt for danningen av de demokratiske normene. Dette er sentrale forutsetninger også for at de frivillige barne- og ungdomsorganisasjonene framstår som eksponenter for en medborgerkultur, og dermed forsvarer sin posisjon som «demokratiskolerende» også på andre mål enn de vi tradisjonelt støtter oss til.

Referanser:

  • Bjørklund, Tor & Jo Saglie (2000), Lokalvalget i 1999 : rekordlav og rekordhøy deltakelse. Oslo: Institutt for samfunnsforskning.

  • Dahl, Robert A. (1991), Modern political analysis. 5th utg. Englewood Cliffs, N.J.: Prentice-Hall.

  • Egeberg, Morten, Harald Sætren & Johan P. Olsen (1978), «Organisasjonssamfunnet og den segmenterte stat». I: Johan P. Olsen, red., Politisk organisering. Organisasjonsteoretiske synspunkt på folketyre og politisk ulikhet, s. 257-272. Oslo: Universitetsforlaget.

  • Engelstad, Fredrik (2006), Demokrati og ungdom. Oslo: 25.01.06: Foredrag for Barne- og ungdomsorganisasjonsutvalget.

  • Goul Andersen, Jørgen (2004), Et ganske levende demokrati. Århus: Aarhus Universitetsforlag.

  • Inglehart, Ronald (1977), The silent revolution changing values and political styles among Western publics. Princeton, NJ: Princeton University Press.

  • Lidén, Hilde & Guro Ødegård (2002), Ungt engasjement : ungdoms samfunnsengasjement og lokalpolitiske deltagelse. Oslo: Norsk institutt for forskning om oppvekst velferd og aldring.

  • Mikkelsen, Rolf & Dag Fjeldstad (2003), Skole og demokratiopplæring.

  • NOU (1988:17), Frivillige organisasjoner. Oslo: Finans- og tolldepartementet.

  • NOU (2003:19), Makt og demokrati. Oslo: Arbeids- og administrasjonsdepartementet.

  • Olsen, A. Morgan (1955), Aktiv ungdom : en undersøkelse av 19-åringers forenings- og idrettsaktivitet. Oslo: Statens ungdoms- og idrettskontor,

  • Kirke- og undervisningsdepartementet.

  • Petersson, Olof, Göran Blomberg, Anders Westholm & Sverige. Maktutredningen (1989), Medborgarnas makt. Stockholm: Carlssons.

  • Putnam, Robert D. (2000), Bowling alone : the collapse and revival of American community. New York: Simon & Schuster.

  • Putnam, Robert D., Robert Leonardi & Raffaella Y. Nanetti (1993), Making democracy work : civic traditions in modern Italy. Princeton, N.J.: Princeton University Press.

  • Rossow, Ingeborg & Anne Kristin Bøe (2003), Metoderapport for datainnsamlingen til Ung i Norge 2002. Oslo: Norsk institutt for forskning om oppvekst velferd og aldring.

  • Rørmark, Bjarte (1998), Fra leder til veileder. Oslo: Landsrådet for norske barne- og ungdomsorganisasjoner.

  • Sivesind, Karl Henrik & Guro Ødegård (2003), Makt i de frivillige hender : skaper frivillige ungdomsorganisasjoner engasjerte samfunnsborgere?

  • Stortingsmelding (2001:39), Oppvekst og levekår for barn og unge. Oslo: Barne- og familiedepartementet.

  • Strømsnes, Kristin (2003), Folkets makt : medborgerskap, demokrati, deltakelse. Oslo: Gyldendal akademisk.

  • Torpe, Lars (2000), «Foreninger og demokrati». I: J. G Andersen, L. Torpe, J. Andersen, red., Hva folket magter. Demokrati, magt og afmagt. København: Jurist- og Økonomforbundets Forlag.

  • Vestel, Viggo, Tormod Øia & Guro Ødegård (2003), Veien til makta og «det gode liv»? : evaluering av medvirkningsarbeidet blant unge i Porsgrunn kommune. Oslo: Norsk institutt for forskning om oppvekst velferd og aldring.

  • White, Clarissa, Bruce, Sara and Ritchie, Jane (2000), Young People"s Politics: Political Interest and Engagement amongst 14-24 year-olds. York: Joseph Rowntree Foundation.

  • Wollebæk, Dag, Per Selle & Håkon Lorentzen (2000), Frivillig innsats. Bergen: Fagbokforl.

  • Ødegård, Guro (2001), Ungdomstid i Fredrikstad : om skole, fritid, rus, samfunnsengasjement og verdiorientering. Oslo: Norsk institutt for forskning om oppvekst velferd og aldring.

  • Ødegård, Guro (2003), «Samfunnsengasjement blant dagens unge. Nye tall fra Ung i Norge 2002». Tidsskrift for ungdomsforskning, 2:89-98.

  • Ødegård, Guro (2006), «Troløs ungdom. Endringer i ungdoms deltagelse i frivillige organisasjoner fra 1992 til 2002.». I: Åse Strandbu & Tormod Øia, red., Nye ungdomsliv. Skole, fritid og ungdomskultur. Oslo: Pax.

Til toppen
Til dokumentets forside