Aktiver Javascript i din nettleser for en bedre opplevelse på regjeringen.no

NOU 2006: 13

Fritid med mening— Statlig støttepolitikk for frivillige barne- og ungdomsorganisasjoner

Til innholdsfortegnelse

5 Minoritetsdeltakelse og minoritetsorganisering

Svein Ingve Nødland, seniorforsker ved IRIS – International Research Institute of Stavanger

Innledning

Frivillige organisasjoner er en viktig arena for aktivitetsutfoldelse og interessehevding i det norske samfunn. Dette gjelder også for den unge del av befolkningen. For dem er frivillige organisasjoner den viktigste formelt organiserte arena utenfor hjemmet og skolen. Her deltar barn og unge i kulturell, idrettslig, religiøs, politisk og annen aktivitet. Frivillige organisasjoner er videre sett på som skoler i demokrati. De er som sådan ikke bare viktige for barn og unges aktivitetsengasjement og innflytelse på egen situasjon her og nå, men også som læringsarenaer for deres liv som voksne samfunnsborgere.

Barn og ungdom med innvandrerbakgrunn utgjør en økende del av den unge norske befolkning. Ca. 9 prosent av befolkningen i aldersgruppa 0-29 år har innvandrerbakgrunn. Deres deltakelse i frivillige organisasjoner må antas å være viktig for deres inkludering og innflytelse i det norske samfunn. Generelt sett er minoritetsbefolkningen på de fleste samfunnsområder mindre aktiv og gjør sin innflytelse mindre gjeldende enn den etnisk-norske majoritetsbefolkning (Trondstad m.fl., 2006). En nylig publisert studie (Friberg, 2005) fra Oslo viser at det også gjelder for minoritetsungdoms deltakelse i organisert virksomhet på fritida.

Støtte til barne- og ungdomsorganisasjoner er det hovedvirkemiddel statlige myndigheter har for å styrke frivillig organisert virke blant barn og unge, herunder også de med minoritetsbakgrunn. Jeg skal her vurdere offentlige, særlig statlige, støtteregimers betydning for barn og unge med minoritetsbakgrunn og deres deltakelse i frivillige organisasjoner. Jeg skal se på dette spørsmål for barne- og ungdomsorganisasjoner generelt, men med hovedvekt på minoritetsorganisasjoner og deres virke for å engasjere barn og unge.

Hovedproblemstillingen er: Hvordan kan statlige støtteregimer legges til rette for å styrke minoritetsorganisasjoner i deres virke med å engasjere barn og ungdom?

Spørsmålet kan håndteres todelt:

1. Hvem er de minoritetsbaserte organisasjonene og hvordan fungerer de?

2. Hvordan fungerer statlige støtteregimer sett i forhold til denne type organisasjoner?

Personer med minoritetsbakgrunn kan selvsagt også delta i tradisjonelle barne- og ungdomsorganisasjoner. Det vil si de kan være med i organisasjoner som ikke har som primærmål å organisere barn og unge med innvandrerbakgrunn. En tilleggsproblemstilling er derfor:

3. Hvordan fungerer tradisjonelle barne- og ungdomsorganisasjoner for personer med innvandrerbakgrunn?

Disse tre spørsmålene kan utdypes som følger:

Minoritetsorganisasjonenes egenart kan i seg selv påvirke deres muligheter for å vokse til bærekraftige organisasjoner med mange og engasjerte deltakere. Organisasjoner har allment en innholdsside og en strukturside som begge har betydning for deres utviklingsmuligheter Innholdsmessig har de verdier, mål, oppgaver mv. som er grunnlaget for organisasjonenes eksistensberettigelse, og som er grunnen til at barn og unge engasjerer seg. Strukturelt har alle organisasjoner en oppbygning i form av deltakere/medlemmer, aktivitetsmønstre, enheter/lag, juridiske, administrative og ledelsesmessige faktorer. Måten en velger å bygge organisasjonen på kan ha selvstendig betydning for hvordan den utvikler seg og vokser.

De offentlige støtteregimene kan gjennom sin utforming hemme eller fremme minoritetsorganisasjoners vekst, og innvandrerbarn og -ungdoms deltakelse i frivillige organisasjoner generelt sett. Offentlige støttesystemer vil gjennom sin utforming kunne ha styrende effekter på frivillige barne- og ungdomsorganisasjoner (Lorentsen og Hoaas, 2000). De vil også kunne medføre ikke-intenderte effekter. Den offentlige støtten vil påvirke og begrense eller stimulere organisasjonene når det gjelder deres struktur og indirekte også deres aktivitetsmessige innhold. Det vil skje ved at de tilpasser seg støtteregimenes mål, kriterier og belønningssystemer. Det kan imidlertid også forekomme at enkelte organisasjoner ikke mottar statlig støtte fordi de ikke ønsker eller greier å tilpasse seg.

Når det gjelder de tradisjonelle barne- og ungdomsorganisasjonene må en anta at de er mer eller mindre åpne og attraktive alternativer for barn og unge med minoritetsbakgrunn. Hvordan de fungerer overfor denne gruppen har også betydning for minoriteters deltakelse i frivillig organisert virksomhet.

Disse er de sentrale tema i denne lille studien gjort for utvalget. Studien baserer seg på en kombinasjon av litteraturstudier og informantintervjuer. Jeg har intervjuet representanter for syv minoritetsorganisasjoner, hvorav en viste seg å være lokal. Gjennom disse samtalene tok jeg sikte på å få et oversyn over organisasjonens utvikling, deres struktur, og hvordan de relaterer seg til kriterier for å motta statlig støtte. Videre har jeg gjennomført korte telefonsamtaler med representanter for åtte tradisjonelle organisasjoner med sikte på å innhente informasjon om hvordan de arbeider i forhold til barn og unge med minoritetsbakgrunn. Endelig har jeg hatt informantsamtaler med henholdsvis Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet og Landsrådet for Norges barne- og ungdomsorganisasjoner (LNU) i egenskap av tilskuddsforvaltere overfor barne- og ungdomsorganisasjoner. Dette for å innhente deres vurderinger av aktuelle problemstillinger vedrørende minoriteters deltakelse og engasjement i barne- og ungdomsorganisasjoner.

Innvandrerorganisasjoner i Norge

Norge er blant de land i verden som har den største frivillige sektoren (Sivesind m.fl. , 2004). Etablering av frivillig baserte innvandrerorganisasjoner går inn i en historisk lang tradisjon hvor mennesker med felles bakgrunn, interesser, mål eller ideologi organiserer seg i formelle fellesskap for å engasjere seg i ting man er opptatt av. Mjelve (2003) har gjort et grunnlagsarbeid for å kartlegge innvandrerbaserte organisasjoner i landet. Han viser til en betydelig grad av usikkerhet med hensyn til hvor mange organisasjoner som finnes, alt etter hvor strenge krav man skal stille til deres formaliseringsgrad og struktur. I følge hans anslag ligger antallet innvandrerorganisasjoner et sted mellom 350 og 1000. Det laveste antallet handler om de som mottar støtte fra ordningen for lokale innvandrerorganisasjoner. En kartlegging i forhold til fylkeskommunene indikerer ca. 750 organisasjoner, men andre kilder antyder at det kan være nærmere 1000 organisasjoner.

I Norge begynte innvandring av personer med ikke vestlig bakgrunn for alvor ut i 70-årene med arbeidsinnvandring. Antallet innvandrere har seinere økt som følge av familiegjenforeninger og at mange asylsøkere og flyktninger har kommet til landet. Det er først ut i 90-årene at antallet minoritetsungdom med oppvekst i Norge har økt betydelig. Denne utviklingen har skapt grunnlag for organisasjonsdannelser også innen denne gruppen,

Hvilke funksjoner fyller innvandrerorganisasjoner? Wollebæk m.fl. (2000) peker på tre sentrale perspektiver som kan legges på frivillige organisasjoner i sin alminnelighet: (i) De har betydning for menneskers sosiale fellesskap og samhørighet; (ii) de har demokratiske oppgaver både ved at de har en intern demokratisk virkemåte og at de fremmer meninger og interesser utad i samfunnet; samt (iii) de kan fungere som virksomheter som yter velferdstjenester og har en økonomisk verdiskaping. De to førstnevnte perspektivene synes å være de dominerende om man kategoriserer innvandrerorganisasjonene, selv om det sistnevnte også fins.

I innvandrerorganisasjonenes fellesskapsbyggende rolle ligger antagelig deres største betydning. Blant de første grupperinger som ble etablert var religiøse organisasjoner både kristne og muslimske. Senere har det også kommet en rekke innvandrerbaserte lokale organisasjoner, i stor grad små etniske grupper med vekt på kultur (Mjelve, op.cit.). Ønsket om å være sammen med likesinnede står sentralt for massen av små lokale, minoritetsorganisasjoner.

I de lokale organisasjonene som får lokal offentlig støtte ligger også at de har en intern demokratisk struktur som kreves for å motta denne type støtte. De fyller i den forstand også en demokratiutviklende funksjon. I liten grad finner man derimot organisasjoner som har en sterk rolle utad i det å hevde innvandrerinteresser inn i det norske samfunn. Det har i vel tjue år eksistert et nasjonalt samrådingsforum, Kontaktutvalget mellom innvandrere og offentlige myndigheter (KIM), der innvandrer- og myndighetsrepresentanter drøfter anliggender av felles interesse. Nylig er det også etablert et dialogforum hvor barne- og ungdomsorganisasjoner møter representanter for myndighetene.

Det finnes et fåtall av organisasjoner som får nasjonal støtte fordi de regnes som landsdekkende, har kompetanse på minoritetsspørsmål, arbeider for minoriteters interesser inn i det norske samfunn, og er opptatt av å fremme integrering. Blant disse er Antirasistisk Senter, MiRA-senteret, OMOD m.fl. De fleste av disse organisasjonene er imidlertid ikke i demokratisk forstand representative organisasjoner for innvandrerbefolkningen selv om de engasjerer seg på vegne av innvandrere. Selv om de er rimelig godt kjent blant sentrale myndigheter og i en rekke sammenhenger målbærer innvandrerinteresser, har de bare i begrenset grad en direkte påvirkning på den politikkutforming som skjer. Deres primære betydning er som informasjonsformidlere, som vaktbikkjer og opinionspåvirkere på vegne av minoriteters rettigheter, og som hjelpere og rådgivere overfor enkeltpersoner blant innvandrere, asylsøkere mv. med behov for hjelp. Det finnes eksempler på at de hatt direkte bidrag når det gjelder utvikling og iverksetting av konkrete politiske saker, men deres politiske betydning synes likevel relativt begrenset (Nødland m.fl., 2005). En viss, men likevel begrenset innflytelse indikeres også av sureveydata fra 32 innvandrerorganisasjoner (landsdekkende og lokale) lokalisert i Oslo (Brochmann og Rogstad, 2004).

I det at flere av de landsdekkende organisasjonene gir råd og veiledning til personer med minoritetsbakgrunn ligger også at de yter en form for velferdstjenester (Nødland m.fl., op.cit).

Minoritetsorganisering eller minoritetsdeltakelse?

Nå kan man spørre om hvor ønskelig det er med egne organisasjoner for minoritetsgrupper, enten dette er for voksne eller for barn og unge. Det er relativt særegent for minoritetsfeltet at grupper av befolkningen organiserer seg for å fremme gruppens behov og synspunkter på et bredt felt av livsområder som vedrører enkeltmennesker i gruppen. Noen vil ut fra en integreringstankegang kunne mene at det ideelt sett ikke er ønskelig at minoriteter organiserer seg i egne organisasjoner, da dette kan skape skiller mer enn samhandling og sosialt fellesskap på tvers av etniske grenser. I det lange løp ville det etter deres mening vært bedre om disse organisasjonene ble overflødiggjort.

Norge har vært beskrevet som et korporativt samfunnssystem med et tett samvirke mellom sentrale private og offentlige aktører. Dette bildet er i ferd med å omdanne seg i retning av en mer pluralistisk struktur med større spredning av både offentlig og privat makt, og med en mer aktiv nasjonalforsamling (Rommetvedt, 2005). Fremdeles er imidlertid landet kjennetegnet ved en utstrakt grad av interesseorganisering, og et mangfold av interesseaktører. Men da handler det fortrinnsvis om interesseaktører på spesifikke, smalere tema eller saksfelt, og ikke om livsvilkårene i bred forstand for bestemte folkegrupper. Kan det ikke være like viktig at innvandrere deltar og er representert på like linje med andre personer og interesser i de ulike samfunnssektorene, for eksempel ved at fagorganisasjoner ivaretar minoritetsinteresser på arbeidsmarkedet, eller at innvandrerungdoms fritidsbehov ivaretas av tradisjonelle fritids- og kulturorganisasjoner? Er det ikke bedre at innvandrere går inn på alle samfunnsarenaer på like linje med andre grupper i befolkningen? Vil ikke det være mest i tråd med slik vårt demokratiske samfunnssystem virker?

Slike synspunkter har selvsagt relevans. Samtidig kan en ensidig argumentasjon mot egne minoritetsorganisasjoner møtes med tre sett av innvendinger. For det første er det sosiale og kulturelle argumenter. Det er en allmenn kjensgjerning at mennesker har behov for å sammen være med likesinnede. At man er det, er ikke i seg selv en hindring for at de også kan ha relasjoner til andre. Videre har kultur og kulturelt mangfold, også når den har etniske røtter, en verdi som best kan bevares og utvikles ved at de kulturelle interessene dyrkes.

For det andre er innvandrere underrepresentert på mange samfunnsarenaer;. Det gjelder arbeidslivet og høyere utdanning (Djuve m.fl. red, 2006) så vel om i interesseorganisasjoner og politiske organer (Brochmann og Rogstad, 2004; Lund og Rogstad, 2006). Det er få innvandrere i samfunnseliten. Innvandrere har jevnt over en lavere stemmeandel ved politiske valg. Foruten å være uttrykk for diskriminering og fordelingsmessige skjevheter, kan slike kjensgjerninger danne grunnlag for sviktende kompetanse og forståelse for minoriteters behov i de ulike sektorene.

For det tredje kan det på noen saksfelter tenkes å eksistere spesifikke tema som primært vedrører de enkelte minoritetsgrupper, og som ikke har samme betydning for befolkningen som helhet (Kymlicka, 2001). Særlig gjelder det forhold knyttet til kultur- og identitet eller religiøse og livssynsmessige tema. Dette punkt er det skapt en viss aksept for når det gjelder de såkalte nasjonale minoriteter eller urbefolkninger, slik som i Norge for samene. Det har derimot vært lite fremme og fått lite aksept i den norske offentlige debatten at personer med bestemte typer etnisk innvandrerbakgrunn skulle kunne ha spesielle behov og rettighetskrav som ikke blir ivaretatt gjennom det majoritetsbaserte samfunnssystemet. I spørsmålet om jenters bruk av slør på skolen eller i arbeidslivet har man imidlertid et eksempel på hvordan kulturelle/religiøse tradisjoner kan reise en betydelig debatt, alt etter hvordan denne praksisen fungerer og vurderes. Her kan det være betydelige meningsforskjeller både internt i minoritetsmiljøene og i majoritetsbefolkningen. En må ut fra dette kunne spørre om det ikke nettopp i et pluralistisk, liberalt demokrati bør være rom for et stort mangfold, også når det gjelder minoritetsgrupperinger og minoritetsinteresser.

Det skulle fremgå av momentene nevnt over at det etter min vurdering ikke finnes enkle svar på balansen mellom minoriteters engasjement i egne organisasjoner versus deres deltakelse i storsamfunnets institusjoner og organisasjoner. Ut fra et nasjonsbyggeperspektiv må en imidlertid kunne hevde at det vil være fordeler om det eksisterer relasjoner, samvirke og kommunikasjon mellom de ulike sektorene.

Dette leder over til spørsmålet om forholdet mellom minoritet og majoritet, eller mellom etniske grupperingeringer i sin alminnelighet, og hvordan ulike grupperinger relaterer seg til hverandre. Hylland Eriksen (1997) vektlegger hvordan individets identitetsutvikling skapes gjennom sosiale relasjoner og erfaringer, og hvor eksempelvis barn av første generasjons innvandrere delvis blir farget av sin hjemstavnsidentitet, delvis av den norske identiteten. Gullestad (2002) peker på sin side på hvordan majoritetens verdier, holdninger og språk mv. kan skape barrierer og diskriminering i forhold til innvandrere. Barth (1994) argumenterer for at grensemarkører i sterkere grad enn kulturforskjeller skiller etniske grupperinger fra hverandre. Det vil si, det avgjørende er hvordan medlemmene av en sosial gruppe velger å organisere og identifisere seg som annerledes enn andre grupper.

Her finnes det ulike og kompletterende perspektiver. Samlet sett kan de hevdes å peke hen mot to grunnleggende forutsetninger for at grupper og organisasjoner dominert av en etnisk kategori, det være seg minoriteter eller etniske norske, kan fungere samfunnsintegrerende ut over egen gruppe: (i) åpenhet og kontakt overfor mennesker med annen bakgrunn, og (ii) et aktivitets- og innholdsmessig fokus som også inviterer til deltakelse fra andre enn primærdeltakerne.

I tråd med dette kan viktigheten både av minoritetsorganisasjoner og tradisjonelle organisasjoner i første rekke vurderes ut fra hvordan disse organisasjonene faktisk fungerer. Avgjørende faktor er antagelig hvor innover- eller utadrettet minoritets-organisasjonene er både når det gjelder bredde i deltakelsen, aktiviteter og interessehevding. Det samme gjelder de tradisjonelle organisasjonene. Hvor selvfokusert er disse, eller omvendt hvor utadvendt og endringsfokusert er de? Dersom innoverperspektivet er veldig sterkt, kan man anta at ingen av de to organisasjonstypene er særlig egnet for å fremme sosial tilhørighet og samfunnsmessig mangfold.

Minoritetsungdoms fritidsvaner og deltakelsesmønstre

I Friberg (2005) beskrives og analyseres kjennetegn ved fritidsvaner og deltakelse i organisert virksomhet blant ungdom i det flerkulturelle Oslo. Hovedstaden har det klart største flerkulturelle ungdomsmiljø i landet. De flerkulturelle ungdomsmiljøene kan nok i noen henseender tenkes å fungere annerledes i andre deler av landet, blant annet på grunn av at minoritetsmiljøene er mindre andre steder. Analysen gir likevel grunnlag for å gjøre en del vurderinger av innvandrerungdommens deltakelse i organisert virksomhet.

Ungdom generelt deltar mindre i frivillige organisasjoner nå enn før (jfr. Ødegård, vedlegg 1). Minoritetsungdom bidrar til å trekke ned gjennomsnittet. Oslo-studien viser at minoritetsungdom med ikke vestlig bakgrunn har en klart lavere deltakelse både når det gjelder organiserte fritidsaktiviteter og skolerelaterte sosiale aktiviteter. Av elever som gikk på grunnkurs i videregående skole var 72 % av de etnisk norske medlem av en eller flere organisasjoner, mens denne andelen blant ikke vestlig ungdom var på 51 %. Blant de ikke vestlige var klart færre jenter enn gutter medlem av en organisasjon. Det gjaldt for 44 % av jentene og 59 % av guttene. Særlig jenter fra land som Marokko, Vietnam, Pakistan og Irak skilte seg ut ved en særlig lav andel organisasjonsmedlemmer.

De mest populære foreningstyper blant unge med minoritetsbakgrunn, dvs. hvor andelen av ikke vestlig ungdom som nå er eller har vært medlem er størst, er idrettslag, fritidsklubber, hobbyforeninger og religiøse organisasjoner. Foreningstyper med lav oppslutning er speideren (som et eksempel på det typisk norske), humanitære, partipolitiske og saksorienterte ungdomsorganisasjoner. De er lite engasjert på områder som i størst grad kan virke demokratifremmende, som politisk/interessepolitisk virksomhet. Når det gjelder partipolitiske og saksorienterte organisasjoner er oppslutningen også lav blant etnisk norsk Oslo-ungdom. Oslo-undersøkelsen tar også for seg medlemskap i innvandrerorganisasjoner, både de som er ledet av voksne og de som er ledet av ungdom. Heller ikke disse organisasjonene rekrutterer mange av innvandrerungdommen. Bare fire prosent er medlem av en innvandrerorganisasjon ledet av ungdom.

Blant de som oppgir at de er medlemmer, har de med ikke-vestlig bakgrunn i langt mindre grad deltatt i typiske aktiviteter som man forbinder med organisasjonsdeltakelse. Dette gjelder både deltakelse på møter, arrangementer og treninger, og forhold som betaling av medlemsavgift, stemme ved interne valg, frivillig arbeid og verv i foreningen. Mens 57 % av etnisk norske jenter og 58 % av etnisk norske gutter var aktive i idrettslag eller andre typer foreninger, gjaldt det samme for 30 % av jentene og 41 % av guttene fra ikke-vestlige land. Pakistan er ikke medregnet i tallene for ikke vestlig ungdom. Deres andel av aktive er enda lavere, særlig gjelder det for de pakistanske jentene hvor bare 12 % kunne regnes som aktive i noen forstand.

Det viser seg med andre ord at innvandrerungdom har en markert lavere deltakelsesgrad i organisert virksomhet. Det gjelder både i form av medlemskap, og hvor aktive de er som medlemmer. En rekke forhold kan bidra til å forklare dette. Friberg (op.cit) peker på ressursaspekter som foreldres utdanning, egne karakterer fra ungdomsskolen, så vel som forhold knyttet til at organisasjoner ikke oppleves som åpne og inkluderende nok, skolearbeid og jobb som forhindrer deltakelse, eller at foreldrene ikke ønsker at de skal delta. Når det gjelder familiens økonomi, synes det ikke å være noen entydig sammenheng mellom hvor god råd en opplever å ha og deltakelse i foreningsaktivitet. Antagelig er familieøkonomien mer problematisk for enkelte grupperinger enn andre.

Derimot er det ikke grunnlag for å anta at ungdommens motivasjon og lyst til å delta, eller deres engasjement i samfunnsspørsmål i seg selv er til hinder for deres organisasjonsaktivitet. Ifølge Friberg (op.cit.) uttrykker minoritetsungdom mer enn etnisk norsk ungdom å ha lyst til å delta i idrettslag, hobbyforeninger, religiøse organisasjoner og andre typer organisasjoner. Det synes ikke å være forskjeller på minoritetsungdom og etnisk norske når det gjelder interesse for samfunnsspørsmål. Der hvor minoritetsungdommen jevnt over er mer interessert enn de etniske norske er religion.

Studien bekrefter således det generelle bildet. Minoriteter deltar jevnt over mindre og er mindre aktive i barne- og ungdomsorganisasjoner. Et større potensial i form av interesse synes imidlertid absolutt å være til stede.

Minoritetsdeltakelse i tradisjonelle organisasjoner

Telefonintervjuer med åtte organisasjoner gir indikasjoner på faktorer som har betydning for hvorvidt barn og unge med minoritetsbakgrunn deltar i de tradisjonelle barne- og ungdomsorganisasjonene. Av de åtte organisasjonene er seks med i forprosjektet «Åpen og inkluderende» i regi av Landsrådet for Norges Barne- og Ungdomsorganisasjoner. Disse seks er AUF, Norges Speiderforbund, Norges Ungdomslag, Norske Baptisters Barne- og Ungdomsforbund, Norsk Musikkorpsforbund og Skeiv Ungdom, Hensikten med dette prosjektet er å bidra til at barne- og ungdomsorganisasjonene blir åpne og inkluderende arenaer for samhandling og utvikling. De to øvrige organisasjonene, Norges Unge Katolikker og SOS Rasisme, har hver på sin måte et spesielt fokus på personer med minoritetsbakgrunn.

De ulike organisasjonene har i ulike grad innslag av minoriteter som medlemmer. De aller fleste i Norges Unge Katolikker har innvandrerbakgrunn. Det skulle for så vidt ikke overraske da den katolske kirke i Norge i moderne tid alltid har vært innvandrerdominert. Andre med relativt sterkt innvandrerinnslag er baptistenes organisasjon der anslagsvis 20 % er minoriteter, herunder 6 forskjellige grupper av tamilsk, vietnamesisk og etiopisk bakgrunn knyttet til etniske menigheter i Oslo. Som den katolske kirke har også det baptistiske kirkesamfunn et sterkt internasjonalt preg. SOS Rasisme har 16 grupper av kurdere spredt omkring på en rekke byer. Dette er grupper hvor både voksne og ungdom er representert. Initiativet kom i sin tid fra en voksen kurder med politisk ledererfaring. Det gjøres aktiv rekrutteringsvirksomhet mot kurdiske miljøer spredt rundt om. AUF mener også at de har relativt mange medlemmer, blant annet de med kurdisk bakgrunn, og peker på en mulig sammenheng med at det finnes et kurdisk sosialdemokratisk parti.

I de øvrige organisasjonene er innslaget av medlemmer med innvandrerbakgrunn beskjedent. Skeiv Ungdom rapporterer om store vansker om å rekruttere medlemmer fra innvandrerbefolkningens rekker på grunn av et strengt syn på homofili i mange land. Speider- og musikkorpsforbund og Norges Ungdomslag er «typisk norske» aktivitetsorienterte organisasjoner som i utgangspunktet antagelig ikke tiltrekker seg mange personer med innvandrerbakgrunn.

Det kan ut fra dette lille utvalget av tradisjonelle barne- og ungdomsorganisasjoner som alle er opptatt av å inkludere minoriteter, se ut til at religion/livssyn eller ideologi/politikk er viktige faktorer med hensyn til å knytte barn og unge med innvandrerbakgrunn til tradisjonelle norske organisasjoner. Det kreves med andre ord gjerne noe mer enn at dette bare er organisasjoner fundert i tradisjonelle norske aktiviteter og sosialt miljø.

I dette ligger imidlertid ikke nødvendigvis at tradisjonelle organisasjoner ikke kan ha aktiviteter som appellerer til minoritetsbarn og –ungdom. Det gjelder også om man driver med «typisk norske» aktiviteter. Men det kreves kjennskap, kunnskap og kommunikasjon. Det synes da også på mange måter å være på det rent praktiske plan at organisasjonene som er med i «åpen og inkluderende»-prosjektet søker å åpne opp organisasjonene og rekruttere flere av innvandrerbakgrunn.

I Norges Musikkorpsforbund har man således en egen konsulent som går inn i Oslo-skoler og lager korps i klassene, og på sett og vis demonstrerer konkret hva korpsvirksomhet er for noe. Organisasjoner peker også på betydningen å arbeide med egne holdninger og atferd i det å være åpne for nye personer, det være seg minoriteter eller andre fremmede. Kunnskap om hvordan man kan gå fram er selvsagt også viktig. Således peker Skeiv Ungdom på betydningen av å vite hvordan man generelt sett skal informere på skoler.

Mange hindringer ligger på et praktisk plan, knyttet til mat, høvelige tidspunkter og samværsformer mellom gutter og jenter. I dette ligger betydningen av å ha kunnskap om innvandrermiljøene, og også at man forholder seg til hva minoritetsforeldre ser som akseptable aktivitets- og samværsformer.

Involvering i ansvarsposisjoner er selvsagt ikke minst viktig. Det er imidlertid bare i få organisasjoner at minoriteter har sentrale oppgaver i organisasjonen, slik som styreoppgaver på sentralleddsnivå. SOS Rasisme har minoriteter representert i sitt landsstyre. Baptistenes ungdom arbeider med å lage en sommerleir med spesielt fokus på etniske minoriteter, og har i den sammenheng involvert minoritetspersoner i planleggingen. Motivasjonen for økt inkludering er selvsagt også sentral. AUF som har satt seg store mål mht. inkludering, legger vekt på at det er viktig å ha med minoriteter for å utvikle en god politikk.

Denne runden blant positivt motiverte tradisjonelle organisasjoner peker på to hovedpoenger. For det første at mange organisasjoner har et langt stykke å gå før personer med minoritetsbakgrunn er integrert i organisasjonens virksomhet på linje med de etniske norske. For det andre at de tradisjonelle organisasjonene må være proaktive for å komme lenger på dette feltet. De må utvikle strategier og praktiske tiltak for å inkludere og involvere barn og unge med minoritetsbakgrunn. Dette kommer ikke av selv.

Hovedtyper av minoritetsbaserte barne- og ungdomsorganisasjoner

Som begrepet minoritetsorganisasjoner indikerer har ikke disse organisasjonene alle barn og unge i bestemte aldersgrupper som primærmålgruppe. Hovedmålgruppen er en smalere definisjon av etniske kategorier med minoritetsbakgrunn eller minoriteter generelt. I et etnisk målgruppefokus ligger ikke at organisasjonene behøver å være lukket for personer fra andre grupper, etniske norske eller andre, selv om en generell åpenhet ikke er noe hovedanliggende for organisasjonen. Det er også viktig å understreke at en etnisk målgruppeorientering kan være bred. Fokus kan også endres over tid. En organisasjonsleder ser således for seg at organisasjonen på sikt kan bli en organisasjon for de med interesse for det landet organisasjonen har sine røtter, enten de stammer herfra eller har annen bakgrunn.

Den bredeste rekruttering har antagelig Afrikan Youth in Norway med 37 forskjellige nasjonaliteter fra det afrobaserte univers, og som dekker personer fra de fleste kontinenter. Men også andre slik som den tyrkiske ungdomsorganisasjonen vektlegger den etniske bredden i Tyrkia, herunder også mange kurdiske tyrkere. Den somaliske organisasjonen, Sukao, peker på at de fleste voksne somaliske organisasjoner er klantilknyttede, mens ungdommen er mer fleksible og åpne. Deres organisasjon har mange forskjellige klaner representert, foruten også etiopiere og etniske norske.

Evalueringen av Idebanken (Berg og Nødland, 2003), en prosjektstøtteordning for å fremme integrering på barne- og ungdomsfeltet, indikerte en del spesielle trekk ved de minoritetsgrupperinger som den gang fikk tilskudd: De fleste var relativt nylig etablert og frittstående grupperinger uten noen nasjonal overbygning. Mange krevde ikke medlemskontingent. En god del hadde ikke etnisk norske medlemmer.

Denne evalueringen viste to typer av minoritetsgrupperinger. For det første det en kanskje kunne kalle for «etniske minoritetsorganisasjoner» med primærfokus på den gruppen de representerer, deres identitet og utviklingsmuligheter. For det andre «aktivitetsfokuserte minoritetsgrupperinger» med primærfokus på spesielle aktivitetsområder hvor de vil engasjere seg, slik som fotball, teater, musikk og annen kunstnerisk virksomhet, og det vil si ikke på avgrensede etniske kategorier.

Ser man på hvilke minoritetsbaserte organisasjoner som eksisterer i dag på barne- og ungdomsfeltet, viser det seg at mange tilhører den første kategorien. De er organisasjoner med en etnisk hovedbasis. De minoritetsbaserte organisasjonene med spesielle innretning mot barn og unge, og med nasjonale ambisjoner er imidlertid få i antall. Blant de mest kjente av ungdomsstyrte organisasjoner er Afrikan Youth in Norway og Norges Tyrkiske Ungdomsforening. Den største i antall medlemmer, men voksenstyrt er en tamilsk organisasjon. I tillegg finnes det organisasjoner for vietnamesere, somaliere og afghanere som jobber med organisering av virksomhet flere steder i landet. En gruppering som også skal nevnes er en sub-struktur i SOS Rasisme bestående av 16 kurderlag og er en blanding av voksne og unge. Denne strukturen er i noen grad organisert som en organisasjon i organisasjonen.

Det finnes videre grupperinger som primært er Oslo-basert, og som er retta mot unge med minoritetsbakgrunn generelt sett. Det gjelder Agenda X under Antirasistisk Senter, og ungdomsgrupper knyttet til nettverksorganisasjoner, slik som MiRA-senteret. Disse involverer også i noen grad ungdom bosatt utenfor Oslo. Muslimsk studentforening, en av flere minoritetsbaserte organisasjoner med virke blant studenter, er også Oslo-basert, og har medlemmer fra ulike studiesteder i Oslo. Det finnes også muslimske studentlag andre steder av landet, men uten at de er knyttet sammen i en nasjonal struktur.

Bare fire minoritetsorganisasjoner fikk i 2005 støtte over den statlige driftsstøtteordningen. De fire er en tamilsk, en tyrkisk, en vietnamesisk og en somalisk organisasjon, alle organisasjoner med en etnisk primærmålgruppe. Generelt sett er det minoritetsorganisasjoner med et definert etnisk fokus som har kommet lengst mht. å utvikle nasjonale organisasjoner med lag og medlemmer i ulike deler av landet. Man kunne alternativt ha tenkt seg at den kategori minoritetsgrupperinger som har en annen innfallsvinkel enn den etniske ved at de for eksempel hadde sitt kjernefokus på musikk, idrett, media eller interessepolitiske forhold også kunne bli nasjonale. Så langt har ikke det vært en tendens.

Personer med minoritetsbakgrunn har generelt sett bare det til felles at de ikke er etniske norske. Det er i utgangspunktet ikke noe sterkt grunnlag for felles organisering, gitt at menneskene i utgangspunktet har svært forskjellig bakgrunn. Man kan spekulere i at de etniske grupperingene er enklere å organisere på nasjonalt plan nettopp fordi de har en felles etnisk/nasjonal identitet som kan binde dem sammen. De tema- og aktivitetsorienterte avhenger antagelig enda mer av en klarere profil og en strammere koordinering og oppfølgning for å kunne fungere som enheter, og det lar seg best gjøre lokalt. Er disse antagelsene riktig kan det kanskje være grunnlag for å tro at det først og fremst er minoritetsorganisasjoner med et dypere, felles identitetsgrunnlag, det vil si etnisk, nasjonalt, politisk eller religiøst som muliggjør mobilisering og organisering i nasjonale strukturer. Betydning av identitet som mobiliseringsgrunnlag faller slik sett godt sammen med den tidligere påpekning av at det særlig er tradisjonelle barne- og ungdomsorganisasjoner med en ideologisk/verdimessig profil som tiltrekker seg personer med minoritetsbakgrunn.

Bruker- versus deltakerfokus

De fleste minoritetsorganisasjoner for barn og/eller ungdom av en viss størrelse og nasjonal karakter har det til felles at de har et fokus på medlemmene eller deltakernes bakgrunn og identitet. Dette identitetsfokus setter sitt stempel på måten de minoritetsbaserte barne- og ungdomsorganisasjonene fungerer. Generelt sett er de opptatt av to forhold: (i) Av å etablere felles arenaer og sosiale fellesskap for den gruppe av minoritetspersoner man henvender seg til, (ii) Av interessene og den personlige utvikling til de som deltar i organisasjonen.

Tilbud og organisering av aktiviteter er viktig i alle organisasjonene. Her finner man en stor grad av variasjon. Idrettslig aktivitet er viktig i noen lag slik som den somaliske organisasjonen og til dels den vietnamesiske. Mange har elementer av kunstnerisk og kulturell virksomhet slik som musikk, dans og skrivning. Sosiale happenings er selvsagt viktig. De fleste har i større og mindre grad aktiviteter og forestillinger basert på kulturen i det land de stammer fra, som for eksempel somaliske eventyr og dans. Faglige seminarer arrangeres av organisasjoner. Noen er opptatt av å informere om politiske forhold i hjemlandet. Afghansk ungdomsutvalg er således opptatt av hjelpe- og fredsarbeid i forhold hjemlandet, men også av integrering, aktiviteter og synlighet i det norske samfunnet.

Enkelte organisasjoner synes å ha et strammere fokus enn andre når det gjelder aktivitetstilbudet. Det gjelder tamilsk kultursenter som stort sett arbeider med barn inntil 10. klasse med kulturaktiviteter, morsmålsopplæring og leksehjelp. Det gjelder kurderlag i SOS Rasisme som både omfatter voksne og unge og som inngår i denne organisasjonens generelle virke mot rasisme, men som også gjennom markering av spesielle dager har etablert et fokus på historiske hendelser og forhold i kurdiske områder.

De fleste organisasjonene gir imidlertid uttrykk for å ha et relativt bredt og fleksibelt aktivitetstilbud. En relativt variert profil med aktiviteter tilpasset minoritetspersoners ønsker og behov er på mange vis et hovedtrekk ved mange av disse organisasjonene. En begrunnelse for denne type brukerorientert aktivitetsfokus er at det legges vekt på at organisasjonen har et sosialt ansvar. En arbeider til dels med ungdom med et svakt utgangspunkt når det gjelder sosioøkonomiske ressurser. Ettersom organisasjonene tar sikte på å ha lavterskeltilbud, blir et fleksibelt aktivitetsfokus gjerne viktig.

Det er således ikke spesifikke aktiviteter og interesser som i utgangspunktet har motivert for organisasjonens etablering og aktiviteter. Det er snarere at medlemmene/deltakeres ønsker og ambisjoner som påvirker hvilke aktivitetsområder man velger å utvikle, for eksempel knyttet til musikk, fotball, og festlige samvær.

En informant pekte på at de som har styreverv i organisasjonen kan oppleve press om å skape aktiviteter for å få aksept i miljøet. På samme måte som fleksible fritidstilbud kan skape interesse i det at de er interessante i øyeblikket, må man kunne spørre om de er tilstrekkelige som lim for å binde en organisasjon sammen på lang sikt. Enhver organisasjon som ikke bare vil ha brukere i øyeblikket, men også vil ha engasjerte deltakere over tid, må ha et eksternt fokus og konsentrasjon mht. oppgaver, kompetanse og til syvende og sist kvalitet for å kunne utvikle seg.

Noen organisasjoner understreker sterkt brukernes betydning for hva organisasjonen skal gjøre. Afrikan Youth in Norway argumenterer for at de er 100 % brukerstyrt. Ikke bare ved at brukerne bestemmer hva de skal gjøre, men også ved at lederstrukturer tilpasses til individuelle ønsker. Noe av den samme brukerstyring finner man spor av i den tyrkiske og vietnamesiske organisasjonen. Det handler om å møte folk der de er, som en informant sier det.

I enkelte grupperinger henger dette blant annet sammen med at en har et mer og mindre uttalt «empowerment»-fokus. Det handler for det første om å utvikle ungdommenes egne ressurser og mestring. Blant annet gjelder det for ungdom som i utgangspunktet kan ha vanskelige opplevelser og bakgrunn, for eksempel ved traumatiske opplevelser fra barneår. Da er det viktig å ha tilbud som passer for og utfordrer den enkelte.

Begrepet «empowerment» handler ikke bare om den enkeltes utvikling, men også om å utvikle en identitetsmessig selvforståelse og interessehevding sett i relasjon til den gruppe man tilhører. Afrikan Youth in Norways vektlegging på svart bevissthet, på en beskrivelse av verden gjennom en kollektiv svart erfaring er et godt eksempel på akkurat dette.

Generelt sett varierer det i hvilken grad minoritetsorganisasjoner vektlegger det interessepolitiske. De involverer seg i svært ulik grad på den offentlige politiske arena. En organisasjon peker på at den i sitt virke er opptatt av minoritetspolitiske spørsmål selv om det kan være sosialt betonte arrangementer og aktiviteter som er mest fremtredende på gruppens agenda. Flyktningbakgrunn og konflikter i hjemlandet kan på den annen side også gjøre at andre organisasjoner er opptatt av politiske nøytralitet, og iallfall av å holde en lav politisk profil. En organisasjon har vedtektsfestet mål om å hjelpe barn og unge å integrere seg i det norske samfunnet. En annen organisasjon er eksplisitt på at man ikke er interessepolitisk.

I det at flere av disse organisasjonene kombinerer (a) en verdibasert organisasjon, dvs. mht. å påta seg et sosialt ansvar for å styrke identitetsutvikling og mestring hos målgruppen, med (b) tilbud for ad hoc interesser, ligger et interessant trekk i forhold til generelle trender. Organisasjonene gir slik sett inntrykk av å være det Wollebæk (vedlegg 4) karakteriserer som serviceorganisasjoner, det vil si konsensusorienterte og medlemsrettede organisasjoner med hovedsiktemål å være aktivitetsarena og bygge sosiale nettverk.

I den måten disse organisasjonene fungerer på ligger det etter min vurdering store muligheter, men også en potensiell trussel. Mulighetene består i at man kan greie å skape engasjement ved at de unge får gjøre ting man har lyst til, fellesskapsfølelse i det å gjøre ting sammen, og demokratiske tenkemåter i det å samhandle og skape enighet.

Trusselen er at man ikke makter å utvikle organisasjonen med en tydelig faglig og tematisk profil. Hvis en organisasjon utelukkende er brukerorientert, men ikke har en kjernekompetanse av faglig, kulturell, aktivitetsmessig, politisk, ideologisk eller annen karakter, kan det være vanskelig over tid å bevare strukturer med tilstrekkelig dynamikk, bærekraft og kontinuitet. Det ligger også en potensiell fare for at organisasjonene utvikler et klientfokus. Samtidig skal det også understrekes at i en bredt fundert empowerment-tenkning ligger det motsatte av et klientperspektiv.

Sammenfatningsvis må man kunne hevde at disse organisasjonene gjør et viktig arbeid, kanskje ikke minst ved å engasjere barn og unge med minoritetsbakgrunn i meningsfylte aktiviteter, som styrker den enkeltes kompetanse og personlige utvikling, og som åpner opp miljøene innenfor en frivillig organisert ramme. Utfordringen disse organisasjonene står overfor er for så vidt den samme som de fleste frivillige organisasjoner konfronteres med etter å ha eksistert en stund, nemlig profesjonalisering. Det handler om å bli noe mer enn et serviceorgan der målgruppen blir brukere av tjenester som tilbys, selv om også denne type forebyggende virksomhet kan ha sin plass i en generell støttepolitikk. Dersom målsettingen er at disse organisasjonene skal bli frivillige, demokratiske og selvgående grupperinger kreves det at målgruppen også blir deltakere og medspillere i utvikling av en faglig forankret aktivitets- og organisasjonsprofil.

Ressursgrunnlag og organisasjonsfaser

Det kreves ressurser og tid for å skape og bygge organisasjoner som fungerer. En minoritetsbasert barne- og ungdomsorganisasjon trenger som andre frivillige organisasjoner kompetanse, arbeidskraft, penger, infrastruktur og andre ressurser for å skape og drive en virksomhet. Videre trengs det tid for å bygge organisasjonen. Det finnes trekk ved disse organisasjonenes utvikling som indikerer at de står overfor problemer av beslektet karakter når det gjelder å utvikle organisasjonen.

Det kan være enkelt å finne på ideen til en organisasjon, og gjerne også å gi den et formelt grunnlag. Det handler enkelt sagt om at flere personer blir enige om å etablere en organisasjon med et eller annet siktemål, og blir enige om en del rammer for virksomheten, slik som dens vedtekter. Det var eksempelvis det som skjedde da Afghansk Ungdomsutvalg ble etablert med organisasjonsvedtekter i løpet av få dager i 2002. Det hendte i tilknytning til at initiativtakerne deltok og fikk ideen på en sommersamling i regi av Norsk Fredssenter.

I oppstartfasen er minoritetsorganisasjonene i sin karakter entreprenørorganisasjoner hvor en eller flere organisasjonsentreprenører står sentralt. Man kan gjerne også kalle dem ildsjeler, hvor det å skape noe, av å forfølge en visjon eller idé står sentralt. Eksempelvis har dannelsen av Norges Tyrkiske Ungdomsforening vært inspirert av at det fantes en relativt stor og veletablert tyrisk ungdomsorganisasjon i Sverige. Den nyetablerte vietnamesiske organisasjonen for barn og unge er etablert ut fra en visjon om å skape en samlet demokratisk struktur av vietnamesisk dominerte grupper spredt rundt om i landet.

Entreprenørorganisasjonen har både styrker og svakheter. Sentrale nøkkelpersoners kompetanse og voksne støttespillere i en tidlig fase synes å være to sentrale faktorer ved oppstart av en minoritetsbasert barne- og ungdomsorganisasjon. Kompetansen til de som starter opp en organisasjon vil kunne variere. En organisasjonsleder har i mange år har vært borti organisasjonsarbeid. En annen informant pekte også på at man hadde erfaringer fra organisasjonsarbeid i andre sammenhenger slik som SOS Rasisme og AUF. Opprinnelsen til Afrikan Youth in Norway går mange år tilbake da noen voksne personer så behovet for å gjøre noe for denne minoritetsgruppen. De gjorde forut for etablering av organisasjonen forberedelser for å gjøre en god jobb blant unge med afrikansk bakgrunn. Sukao fikk hjelp av Batteriet et prosjekt i regi av Kirkens Bymisjon. Tamilsk kultursenter ble starta opp av foreldre og ressurspersoner. Kurderstrukturen i SOS Rasisme drar blant annet nytte av å møtes på lokallagssamlinger for SOS Rasisme.

Tilknytningspunkt til voksenmiljøer kan av flere grunner være et viktig moment for denne type organisasjoner. Det at foreldre har tillitt til de ansvarlige, er påpekt å kunne være avgjørende for at de lar sine unge delta. Fra en annen organisasjon pekes det på at en bestefar kan hindre et barnebarn å bli med. En må passe på slik at foreningen ikke sprenges. Voksenkontakter er naturligvis også viktige fordi de representerer ressurser, faglig og praktisk.

Sårbarheten i denne tidlige fasen henger ikke minst sammen med det å være en entreprenørorganisasjon. Det kreves mye av en organisasjonsentreprenør, av tid og krefter, og etter utsagn fra flere informanter - også penger fra egen lommebok. Det kreves også kompetanse, og ikke minst kan det være krevende dersom samme person både skal være ansvarlig for å lede, drive fram aktivitet og administrere. Avhengigheten av enkeltpersoner kan være en trussel for en nyetablert organisasjons overlevelse. Det finnes flere eksempler på minoritetsorganisasjoner som har eksistert en stund og så har forsvunnet eller gått inn i et «hvilemodus» fordi nøkkelpersonen forsvant. Faren for å bli utbrent før man når opp til en bærekraftig organisasjonsmodell er absolutt til stede.

De ressursmessige utfordringene når en organisasjon etter hvert beveger seg inn i en driftsfase er flere. Flere organisasjoner peker på problemet med å få frem ressurspersoner og arvtakere for ledelsesoppgaver. Tidsperspektivet er her ganske sentralt. En organisasjon som har fått dette til er Afrikan Youth in Norway der nåværende leder er et nummer ut i rekken. Dette er også en organisasjon som har utviklet en organisasjonskultur- og struktur blant annet med sikte på å få frem nye lederemner. Det skal imidlertid understrekes at denne organisasjonen har eksistert en stund. Den har overlevd antagelig også fordi man har greidd å etablere en intern struktur for lederopplæring- og -rekruttering.

Tilgang på kompetanse- og ressurspersoner som kan bidra med administrativ støtte eller hjelp til praktiske oppgaver, er også viktig når organisasjoner beveger seg inn i en driftsfase. En organisasjon peker på at en har støtt på store utfordringer nettopp i det å administrere virksomheten. Man hadde ikke rutiner når det gjaldt å ansette folk, og måtte finne ut av dette selv. Organisasjonen har videre ikke økonomikyndige. En annen understreket det verdifulle i å ha støtte fra ekstern støttespillere med hensyn til ivaretaking av økonomioppgaver. I flere organisasjoner ser det ut til at organisasjonsentreprenøren får for mange oppgaver lastet på seg, også av rent praktisk karakter, nettopp fordi vedkommende har engasjementet, kompetansen og nettverket. En organisasjonsleder brukte mye tid på å lage rutiner og tidsfrister. Det var arbeidskrevende. Det opplevdes i det hele tatt som krevende å overføre kunnskap.

Det å engasjere mennesker til å delta på frivillig basis kan i seg selv være en utfordring, selv om dette nok varierer mellom organisasjoner og land. Afrikan Youth in Norway har beregnet at det på mellom- og øverste ledelsesnivå legges ned 7 frivillige årsverk. I tillegg kommer frivillig innsats på andre nivåer. Organisasjonen har også voksne personer i bakgrunnen med rådgivende/faglige kvalitetssikringsfunksjoner. I den tamilske organisasjonen som i stor grad er voksenstyrt, er man godt organisert og har tradisjon for frivillig virksomhet. En peker imidlertid på at de unge ikke var vant til å ta denne type ansvar, fordi denne type ungdomsorganisasjoner ikke er vanlig i hjemlandet.

I andre land som minoritetsungdom stammer fra, har man ikke har den samme tradisjon for frivillig arbeid. En organisasjonsleder påpeker at det er sin familie man hjelper. En annen påpeker problemene med å få folk til å ta et tak, i hvert fall hvis man ikke også betaler noe. Det man gjør for religiøse organisasjoner er da unntatt. Generelt vil situasjon og tradisjoner i hjemlandet her spille en betydelig rolle, ikke minst i de land hvor det meste av det sivile samfunn har ligget nede på grunn av kriger og konflikter.

Det demokratiske aspekt er også en utfordring. Eksempelvis manglende tradisjon for ungdomsstyrte organisasjoner slik dette nevnes i den tamilske organisasjonen. En organisasjonsleder peker på mangel på demokratisforståelse som et hovedproblem både ved etablering og utvikling av organisasjonen. Ikke alle ser hensikten med formelle demokratiske strukturer. En annen organisasjon hadde på relativt kort sikt bygget en organisasjon med en betydelig oppslutning. Så skjedde det problemer i forhold til leder av organisasjonen. Det gjorde at en på grunnlag av et ekstraordinært årsmøte fikk valgt et nytt styre, men hvor oppslutningen deretter sank betydelig. Denne type hendelser som for så vidt kan skje i enhver demokratisk organisasjon, vil om organisasjonen har et godt fundament, ikke nødvendigvis gi seg dramatiske utslag på oppslutning om organisasjonen.

Etter min vurdering ligger det i selve arbeidet med å etablere selvstendige og selvgående minoritetsbaserte ungdomsorganisasjoner betydelige læringsgevinster både for ungdommer og voksenmiljø. Men det ligger også betydelige utfordringer i det å opprettholde organisasjonene over tid. To forhold står da sentralt. For det første, som for andre frivillige organisasjoner vil de menneskelige ressursene, frivillige og evt. ansatte, stå sentralt. I de fleste frivillige organisasjoner har en eller flere lønna ansatte en viktig funksjon i det å sørge for kontinuitet ved at organisasjonen fungerer fra dag til dag administrativt og driftsmessig. Så langt er det imidlertid relativt beskjedne beløp som går til lønn/honorarer i de minoritetsbaserte barne- og ungdomsorganisasjonene.

For det andre har veletablerte og tradisjonelle organisasjoner som har eksistert en stund i tillegg til de menneskelige ressurser man til enhver tid disponerer, også ressurser i form av institusjonaliserte verdier, innarbeidede rutiner, av støttespillere som kanskje ikke er med i organisasjonen lenger, av tillitt fra eksterne aktører i omgivelsene, og kanskje også en økonomisk egenkapital av rimelig størrelse. De har opparbeidet det man gjerne kunne kalle organisasjonens kapital. Denne type kapitalressurser fungerer på sett og vis som en garanti for organisasjonens langsiktige overlevelse. Det spesielle ved yngre organisasjoner slik som minoritetsorganisasjoner blant barn og unge er at mange av dem ikke har eksistert så lang tid, og at de fleste av dem derfor ikke har mye av denne type kapitalressurser, f.eks. i form av selveide lokaler og en pool av frivillige. En blir dermed svært sårbar dersom det oppstår problemer av noe slag. Denne type forskjeller bunner egentlig ikke primært i at dette er minoritetsorganisasjoner, men at det handler om relativt unge organisasjoner.

Sammenfatningsvis kan man si at de ressursmessige utfordringer for de fleste minoritetsorganisasjonene er slik sett å bygge en organisasjon som holder utover entreprenørfasens ildsjeler og brennende engasjement. Dette handler fundamentalt sett om organisasjonens ledelse, organisasjonskultur og rutiner, og det krever i enhver organisasjon både kompetanse, penger og tid - normalt mange år - for å få på plass.

Økonomi og offentlige støtteregimer

De fleste minoritetsorganisasjoner for barn og unge er sterkt avhengig av offentlig støtte for å utvikle virksomheten, da de i utgangspunktet ikke har en sterk økonomisk ressursbase for å gjøre dette. De vil i motsetning til mange av de tradisjonelle barne- og ungdomsorganisasjonene som har eksistert lenge, ikke ha opparbeidet egenkapital for eksempel i form av lokaler. De har heller ikke en moderorganisasjon i ryggen med støttetjenester eller som gir direkte økonomiske tilskudd. De fleste minoritetsorganisasjoner for barn og unge henter inn lite økonomiske midler fra egen målgruppe. Mange har medlemskontingenter fordi dette gjerne kreves for å få støtte fra det offentlige, men dette er som regel små beløp. Siden dette videre er ganske unge organisasjoner, har de heller ikke en skare av voksne støttespillere eller frivillige, slik som man for eksempel finner det i lokale idrettslag. I liten grad har man en veletablert organisasjon i form av faste administrative rutiner og strukturer.

Som en kuriositet kan vises til en organisasjon som pekte på at man hadde forsøkt seg på inntektskapende virksomhet ved å selge etnisk mat på en åpen aktivitetsdag i lokalsamfunnet, men ble stanset av matmyndighetene, fordi man ikke hadde tillatelse for salg av kjøttretter. Vaflene fikk man imidlertid fortsette med!

Tabell 5.1 Statlig driftsstøtte til minoritetsbaserte barne-. og ungdomsorganisasjoner i 2005

Organisasjon Medlemmer under 26 Lokallag Tilskudd
Annai poopathi Tamilsk Kultursenter 1343 6 325.000
Norges Tyrkiske Ungdomsforening 78 5 225.000
Somalisk Ungdoms Kultur- og Aktivitetsorganisasjon 110 2 58.778
Vietnamesisk barne- og ungdomsforening 64 3 117.556

Kilde: Fordelingsutvalget

Til sammen utgjorde støtten til de fire organisasjonene som fikk statlig grunnstøtte ca. 800.000 kroner, dvs. bare vel en prosent av den totale rammen. Gitt at minoriteter er sterkt underrepresentert i tradisjonelle barne- og ungdomsorganisasjoner, og sett på bakgrunn av at personer med innvandrerbakgrunn utgjør 9 % av den samlede barne- og ungdomsbefolkning, viser det seg at denne gruppen er kraftig underrepresentert med hensyn til å motta statlig grunnstøtte.

Det finnes også andre støtteordninger som både disse og andre minoritetsbaserte organisasjoner får støtte fra. Foruten lokale midler disponert på kommunenivå og storbymidler, mottar minoritetsorganisasjoner prosjektmidler via Frifond barn og unge og Idebanken, begge tilskuddsordninger forvaltet av LNU.

Offentlige aktører stiller krav til organisasjonenes formalisering, struktur og interne demokrati. Det kan oppleves krevende, og ta mye tid og krefter å administrere virksomheten i tråd med offentlige krav dersom man er få til å dele på ansvaret. En organisasjon pekte således på problemet at man tidligere bare hadde sentrale dokumenter på eget språk, men måtte legge om til også å ha ting skrevet på norsk. Selv om organisasjonene kan ha folk med kompetanse til å håndtere denne type oppgaver, ligger det likevel problemer i det å ha kapasitet for å håndtere det administrative dersom en ikke har ansatte i stabs- eller sekretariatsfunksjoner. De fleste greier, gjerne med litt veiledning, å håndtere vedtektsspørsmål, valg av styre, årsmøte, regnskap, søknader og rapportering. De fleste minoritetsorganisasjoner kan håndtere dette så lenge de har kompetente folk i ledelsen og gitt at disse har tilstrekkelig arbeidskapasitet.

Det reelle demokratiet kan også være et problem. Det hevdes at noen organisasjoner kan ha det formelle demokratiet på plass, men at det i praksis er sterke ledere som styrer. En organisasjonsleder pekte som tidligere nevnt på det motsatte at mange som var med i den organisasjonen ikke forstod hensikten med formaldemokratiet. Vedkommende ble oppfordret til selv å bestemme. Poenget for deltakerne var aktivitetene. Begge forhold kan være basert i samme fenomen, mangel på erfaring/tradisjon med å opptre i demokratiske sammenhenger.

Medlemsavgifter kan være problemer for noen, men ikke for andre innen rimelighetens grenser. Det ble rapportert om medlemskontingent mellom 1 og 100 kroner. De som vil ha lave eller ingen medlemskontingent understreker betydningen av at man vil være et lavterskeltilbud. Da kan selv relativt lave kontingenter være et problem. I tillegg kommer at noen kanskje heller ikke ønsker å være registrert som medlemmer, blant annet fordi foreldre kan være skeptiske til at barna deres skal være formelt registrert noe sted.

Den antagelig største utfordringen for disse organisasjonene om man skal få statlig driftsstøtte gjelder kravet om å være landsdekkende med tilstrekkelig mange lokallag og fylker representert. Dette henger sammen med flere forhold:

Det første handler om den populasjon man rekrutterer medlemmer fra. De største minoritetsbaserte barne- og ungdomsorganisasjonene kommer fra innvandrergrupper som er relativt mange i antall i landet, slik som tamiler, vietnamesere og tyrkere. Siden dette i hovedsak er etnisk baserte organisasjoner ligger det likevel tallmessige grenser for hvor mange steder man kan rekruttere lokale lag. Poenget er ikke bare at det må være tilstrekkelig mange barn og unge av denne avstamningen, de skal bo i et relativt avgrenset område, og de skal også ha interesse for det organisasjonen tilbyr. Generelt må en fra sentralleddet arbeide aktivt om en skal bygge en organisasjon med lokallag spredt rundt om i landet. Det kreves sentrale ressurser til dette, både til rekrutterings- og oppfølgningsoppgaver.

Noen har større organisasjonsbyggekompetanse enn andre, men da gjerne fordi man knytter an til eksisterende, dels voksenbaserte strukturer. De som har greidd å etablere relativt mange lokallag rundt om i landet er tamilsk kultursenter (17 avdelinger) og den kurdiske understrukturen (16 grupper) i SOS Rasisme. Begge er til dels voksendrevet, begge har en tydelig aktivitetskjerne, og begge jobber bevisst med organisasjonsbygging. Tamilsk kultursenter driver med kulturaktiviteter, morsmålsaktiviteter og leksehjelp for barn og unge i ungdomsskolealder. SOS Rasisme involverer de unge i antirasistisk arbeid. I tillegg kommer naturligvis en interesse for den kurdiske situasjon. Det pekes fra Tamilsk kultursenter på at man på voksensiden er relativt godt organisert i ulike byer rundt om i landet. I tillegg kommer at deltakerne kan ha solide tradisjoner fra frivillig virke i hjemlandet. Kurdergruppene i SOS Rasisme drar nytte av denne organisasjonens generelle infrastruktur og ferdigheter i organisasjonsbygging (Nødland m.fl., 2005).

Den vietnamesiske organisasjonen for barn og unge som nylig er etablert knytter an til dannelsen av lokale lag til eksisterende virksomhet som finnes i de ulike byene. Det innebærer samtidig at aktivitetsmønsteret kan variere mye alt etter hvilke nøkkelpersoner som har ansvar på ulike steder. I Drammen hvor en lærer er nøkkelperson drives det masse aktiviteter for barn relatert til fritid og leksehjelp. I Bergen har det vært mye fotball, men en prøver å få til aktiviteter for barn. I Oslo skjer det virksomhet knyttet til fotball, leksegruppe og dans. Utfordringen blir å skape et fells fundament.

Andre grupperinger har hatt mer problemer eller har ikke ønsket å gå inn i dette for raskt. Norges Tyrkiske ungdomsforening har måtte streve en del for å få nok lag med tilfredsstillende geografisk spredning. Afrikan Youth in Norway med ca. 300 aktive hevder å ha vært en organisasjon med et landsdekkende fokus i mange år, men har så langt ikke kommet innenfor den statlige driftsstøtteordingen, og har først nylig begynt å jobbe med å utvikle formelle lokale organisasjonsstrukturer utenfor Oslo. Denne organisasjonen har vært motvillig til å etablere lag i ulike steder i første omgang, men er nå i ferd med å utvikle denne siden. Man har blant annet ment at det kan være problematisk å ha lokallag hvis man ikke har ressurspersoner i miljøet som kan kvalitetssikre hva organisasjonen gjør. For eksempel pekes det på at fallhøyden er stor for en minoritetsorganisasjon dersom det skjer mislighold på det økonomiske området.

Sammenfatningsvis kan det at disse organisasjonene har begrenset med økonomiske ressurser skape problemer både med hensyn til tilbud av aktiviteter overfor medlemmer/deltakere, og med hensyn til å bygge organisasjonen. Sett i forhold til målgruppen må man være innholds- og etterspørselsfokusert. Det gjelder om å utvikle attraktive aktiviteter som treffer ønsker og behov. Sett i forhold til staten må man være strukturfokusert. Det gjelder om å bygge en demokratisk organisasjon med tilstrekkelig mange nok lag og medlemmer fordelt på ulike fylker. Begge forhold krever kompetanse og lederskap og gjerne også frivillige ressurser. Det kreves videre økonomiske ressurser for å arrangere aktiviteter og for å drive en organisasjon for eksempel med hensyn til kontor, reiser, honorarer med videre. Problemet blir imidlertid da at det kan oppstå et gap mellom de krav man står overfor og de ressurser man disponerer over. Den store utfordringen er at en har lite ressurser til samtidig å møte forventingene fra primærmålgruppen og kravene fra staten som støtteyter.

En minoritetsrettet støtte- og tilskuddspolitikk

Gjennomgangen viser med tydelighet at man står overfor betydelige utfordringer når det gjelder å integrere og involvere barn og unge med minoritetsbakgrunn i organisert frivillig virksomhet for barn og unge. Denne kategorien er underrepresentert som deltakere i barne- og ungdomsorganisasjoner generelt sett. Det kreves at tradisjonelle «norske» barne- og ungdomsorganisasjoner utvikler seg med hensyn til åpenhet og inkludering overfor personer med minoritetsbakgrunn. Det viser seg også at det er krevende å utvikle egne organisasjoner som på en spesiell måte ivaretar minoritetsungdom. På begge områder satses det imidlertid på å bygge organisasjoner som ivaretar minoritetspersoners aktivitetslyst, interesser og personlige utvikling. Behovet for å ha spesielle tiltak for denne gruppen er således først og fremst begrunnet i dens underrepresentasjon i frivillige barne- og ungdomsorganisasjoner.

Støttepolitikk

En egen minoritetsstøttepolitikk med spesielle tiltak på feltet barne- og ungdomsorganisasjoner kan for det første knyttes til den generelle inkluderings- og mangfoldspolitikken (St.meld. nr. 49 (2003-2004)). Det kan videre begrunnes i den spesielle barne- og ungdomspolitikken og dens behov for å styrke barn og unges rolle som demokratiske aktører.

Barne- og ungdomsorganisasjoner og -grupperinger som virkemidler for å fremme integrering og mangfold kan framstå som et egnet redskap for dette uavhengig av om de ut fra sine mål, aktiviteter og struktur kvalifiserer til grunnstøtte. Det vil si, også andre typer organisasjoner enn de som følger den demokratiske idealmodellen gjør viktige oppgaver og bør kunne inkluderes innen rammene av en generell støttepolitikk. For eksempel med hensyn til infrastrukturstøtte og indirekte tilskudd, og naturligvis også når det gjelder spesifikke programmer og prosjektbevilgninger.

Programstøtte til tradisjonelle organisasjoner som arbeider for å inkludere minoriteter i egen organisasjon, slik dette eksempelvis gjøres i prosjektet «Åpen og inkluderende» administrert av LNU, kan også tenkes inngå som en del av den generelle støttepolitikken. I dette ligger at man har økonomiske støttetiltak for at de organisasjoner som ser betydningen av positive bidrag fra minoriteter og et potensial mht. rekruttering kan iverksette målrettet innsats på dette feltet. Støtteprogrammer som også åpner opp for økt samvirke mellom tradisjonelle organisasjoner og de minoritetsbaserte kan også bidra positivt. Det gjelder i begge retninger, fra majoritetsorganisasjoner i retning minoritetspersoner og motsatt fra etniske minoritetsorganisasjoner i retning andre etniske bakgrunner. Eksemplene er tross alt få på organisasjoner med et bredt kulturelt mangfold. Det gjelder både minoritetsorganisasjoner og de tradisjonelle barne- og ungdomsorganisasjonene.

Man kunne også ha tenkt seg en type økonomisk støtte som delelement i den spesifikke tilskuddspolitikken med grunnstøtte for demokratiske barne- og ungdomsorganisasjoner. Denne kunne for eksempel tenkes i form av økonomiske incentiver der tilskuddet øker i takt med omfanget av minoritetsdeltakelse. Når jeg likevel ikke ser dette som gunstig går det dels på de problematiske dokumentasjonskrav dette ville medføre, dvs. hvem skal regnes som minoritetspersoner med krav om ekstra støtte. Det betenkelige går også på det rent prinsipielle at man skal premieres (tjene penger) på å få med mange fra en spesiell gruppe i en tilskuddsordning som er fundert på demokrati og åpen for alle – prinsipper. Da er det enklere å legitimere støtteordninger med kostnadsdekning for tiltak med sikte på å utvikle organisasjoners anstrengelser for å blir mer inkluderende.

Tilskuddspolitikk

Når det gjelder den spesifikke tilskuddspolitikken knyttet til grunnstøtteordninger for barne- og ungdomsorganisasjoner, kan man imidlertid tenke seg spesifikke tiltak rettet mot minoritetsorganisasjoner begrunnet i de objektivt sett spesielle problemer disse står overfor. To hovedutfordringer står sentralt i en statlig støttepolitikk som vil styrke minoritetsbaserte barne- og ungdomsorganisasjoner som vil etablere seg innen det statlige systemet for grunnstøtte:

  1. Å gi minoritetsorganisasjonen rom nok til å utforme en organisasjonsstruktur som tar hensyn til begrensninger mht. målgruppens størrelse, fordeling og ressurser, og likevel ivaretar prinsipper om demokrati og geografisk fordeling

  2. Å gi minoritetsorganisasjonen tid nok til å utvikle en intern organisasjon som sikrer kontinuitet, kompetanse og kapasitetbygging.

Tre konkrete forhold skal her trekkes frem:

  1. Krav til medlemmer, lokallag og lokallagsfordeling. Mange minoritetsbasert organisasjoner kan ha medlemmer/deltakere fra mange lokalsamfunn, men kan likevel pga. begrensninger i populasjonens størrelse ha problemer med å rekrutte nok eller ha nok lokallag rundt om kring i landet. Det kan av den grunn være formålstjenlig å lage tilpassede tilskuddskriterier som setter lavere krav til antall og geografisk spredning, og som åpner for at individuelle medlemmer på noen steder kan være tellende i tilskuddsordningens forstand.

  2. Infrastrukturstøtte. Det er administrativt krevende og økonomisk kostbart å drive organisasjoner. Normalt vil det være smådriftsulemper. Det vil si at det kreves et minstemål av administrasjon og kompetanse, og en pådrar seg faste kostnader uavhengig av organisasjonens størrelse. Til dette kommer mange minoritetsorganisasjoners begrensede inntektsmuligheter fra private kilder. Å etablere en infrastrukturstøtte i form av veiledningsordninger, støttefunksjoner som regnskapsføring, billige lokaler, reisetilskudd, med videre kan være en effektiv form for bidrag.

  3. Kompetanseformidlingsarenaer Det tar tid å bygge opp bærekraftige organisasjoner. Organisasjoner i en oppbyggingsfase kan være svært sårbare med hensyn til lederskapsutvikling og styringsproblemer, inntektsbortfall og uforutsette hendelser. For å sikre at minoritetsorganisasjoner med potensial overlever og utvikler seg vil det i særdeleshet være viktig med kompetanseformidlingsarenaer for å styrke de menneskelige ressursgrunnlaget i form av lederutvikling, organisasjonsbygging og organisasjonskultur.

Kunnskapsbehov

Et siste tema som skal tas opp handler om videre kunnskapsbehov på feltet minoritetsdeltakelse og minoritetsorganisasjoner. Denne lille studien må betraktes som en primært eksplorerende studie. Videre kunnskapsbehov kan både knyttes til barn og unge med minoritetsbakgrunn og minoritetsorganisasjonene.

På individnivå vil det generelt være av betydning å gå mer inn på de samfunnsprosesser som gjør at barn og unge med minoritetsbakgrunn rekrutteres inn i ulike typer av frivillige organisasjoner, tradisjonelle så vel som minoritetsbaserte, eventuelt hvorfor de lar det være. Den refererte Oslo-studien (Friberg, 2005) viser til hvilken betydning ulike faktorer kan ha, men uten å gi en dypere forståelse av sammenhenger mellom ulike motiverende og demotiverende påvirkninger.

Det vil videre være av interesse å vite mer om hva minoritetsmiljøene blant barn og unge utenfor Oslo gjør på sin fritid og hvor aktive de er i frivillig organiserte sammenhenger. Det er på ingen måte gitt at mønsteret er likt i ulike deler av landet. Miljøets grad av urbanitet må man anta spiller en rolle. De største ungdomsmiljøene vil for det flestes etniske grupperingers vedkommende finnes i Oslo. De ulike ungdomsmiljøenes størrelse må en anta spiller inn, og kanskje virke inn på åpenheten utad.

Når det gjelder organisasjonsnivået vil det ganske klart også være behov for studier som går både i bredden og dybden. Det kunne være av stor interesse å vite mer om hvor åpne og inkluderende frivillige barne- og ungdomsorganisasjoner oppleves for andre etniske grupper enn egen primærgruppe. Hva består barrierene i, og hvor bevisste er de? Hvordan virker på den bakgrunn ulike strategier og virkemidler i tradisjonelle organisasjoner med hensyn til å trekke til seg minoritetsungdom?

Med hensyn til enkeltorganisasjoner blant minoritetsungdom er det opplagt et behov for å gå langt mer grundig inn på dette enn det jeg her har hatt mulighet til å gjøre. Det handler både om organisasjonenes aktiviteter og innhold så vel som deres strukturelle og ledelsesmessige side. Ikke minst viktig er det å få frem hvordan organisasjonene forstås og oppleves fra deltakersiden, og hvordan det i neste omgang får konsekvenser for deltakernes utvikling og medborgerskap i storsamfunnet.

Epilog

Tidligere drøftet jeg spørsmål som: Er det ønskelig med egne organisasjoner for barn og unge med etnisk minoritetsbakgrunn? Bør man i så fall ut fra et integrerings- og inkluderingsperspektiv velge å se disse som et skritt på veien mot generelt flerkulturelle organisasjoner?

Det empiriske bildet som her er presentert tyder på at minoritetsorganisasjoner primært er serviceorganisasjoner med aktivitetstilbud for deltakere med felles bånd i en nasjonal og/eller etnisk identitet. Disse organisasjonene fremstår imidlertid ikke i sin egenpresentasjon som «lukkede» systemer, selv om de er opptatt av medlemmene/deltakernes interesser og identitet. Tvert om er hovedinntrykket at man er opptatt av egen kultur/identitet og livserfaring, og gjennom dette av å være en del av det norske samfunnet.

De tradisjonelle «norske» organisasjonene på sin side står overfor betydelige utfordringer når det gjelder å «åpne opp», kommunisere og tilrettelegge sine organisasjoner for deltakelse av barn og unge med minoritetsbakgrunn. Et spørsmål som kan bli mer og mer aktuelt for mange av disse er hvordan de på sin side kan måtte endre seg for å ta opp i seg impulser og meninger fra medlemmer med minoritetsbakgrunn.

En av informant fra en minoritetsorganisasjon svarte på spørsmålet om ambisjoner for den framtidige utvikling av organisasjonen, at det visste vedkommende ikke. Det måtte de som i framtida var medlemmer av organisasjonen bestemme. På mange måter er dette åpne svaret kanskje beste måte å nærme seg problemstillingen om formen på minoriteters deltakelse i det sivile samfunn.

Etter min vurdering handler det flerkulturelle først og fremst om en slik åpenhet overfor framtida og tillitt til at de som overtar vil finne ut av den. Det viktigste ved en statlig støttepolitikk blir da å bevare mangfoldet i organisasjonslandskapet og styrke organisasjonenes demokrati og åpenhet i forhold til andre og omverdenen, snarere enn å selektere bestemte typer av organisasjoner.

Litteratur

  • Barth, Fredrik (1994): «Nye og evige temaer i studiet av etnisitet» i boka «Manifestasjon og prosess», Det Blå Bibliotek, Universitetsforlaget

  • Berg, Christin og Svein Ingve Nødland (2003): «Idebank for integrasjon», rapport nr. 067, Rogalandsforskning

  • Brochmann, Grete og Jon Rogstad (2004), «På sidelinjen? Vilkår for deltakelse i politikk og organisasjonsliv i Norge», i Bo Bengtsson (red.) Föreningsliv, makt och integration. Stockholm: Justisdepartementet

  • Djuve, Anne Britt, Hanne Cecilie Kavli og Monica Lund (red.): «Integreringskart 2006», IMDI Rapport 1/2006

  • Friberg, Jon Horgen (2005): «Ungdom, fritid og deltakelse i det flerkulturelle Oslo», Fafo-notat 2005:16

  • Gullestad, Marianne (2002) : «Det norske sett med nye øyne», Universitetsforlaget

  • Hylland Eriksen, Thomas, ed. (1997): «Flerkulturell forståelse», Universitetsforlaget, 2. utgave, 2001

  • Kymlicka, Will (2001): «Politics in the Vernacular. Nationalism, Multiculturalism and Citizenship», Oxford University Press

  • Lorentzen, Håkon og Krister Hoaas (2000): «Offentlig styring av frivillige organisasjoner med barne- og ungdomsorganisasjonene som case», rapport 13:2000, LOS-senteret og Institutt for Samfunnsforskning

  • Lund, Monica og Jon Rogstad (2006): «Den demokratiske utfordring» i Djuve m.fl. (red.): «Integreringskart 2006», IMDI Rapport 1/2006

  • Mjelve, Jørgen (2003): «Innvandrerorganisasjoner i Norge», i Flemming Mikkelsen (red). «Indvandrerorganisationer i Norden», Nordisk Minsterråd, NORD 2003/11

  • Nødland, Svein Ingve, Kirsten Allred, Christin Berg, Ståle Opedal (2005): «Skal alle gjøre alt? – evaluering av landsdekkende organisasjoner på innvandrerfeltet», RF- Rogaland Research, rapport 061

  • Rommetvedt, Hilmar (2005): «Norway: Resources Count, but Votes Decide? From Neo-corporatist Representation to Neo-pluralist Parliamentarism», in West European Politics, No. 4, sept. 2005. Special Issue on «Norway: The Transformation of a Political System».

  • Sivesind, Karl Henrik, Håkon Lorentzen, Per Selle, Dag Wollebæk, S. Wojciecj Sokolowski and Lester Salomon (2004): «Norway», i Lester M. Salamon, S. Wojciech Sokolowski and Associates: «Global Civil Society», Kumarian Press

  • St.meld. nr. 49 (2003-2004): «Mangfold gjennom inkludering og deltakelse – Ansvar og frihet».

  • Trondstad, Kristian Rose, Gunnlaug Drangstad, Vebjørn Aalandslid og Lars Østby (2006): «Integrering i et nøtteskall», i Djuve m.fl. (red, 2006), «Integreringskart 2006», IMDI Rapport 1/2006

  • Wollebæk, Dag, Per Selle, Håkon Lorentzen (2000): «Frivillig innsats», Fagbokforlaget

Til toppen
Til dokumentets forside