NOU 2020: 15

Det handler om Norge — Utredning om konsekvenser av demografiutfordringer i distriktene

Til innholdsfortegnelse

8 Utdanningssystemet og distriktenes tilgang til kompetanse

Utdanningsinstitusjoner er viktige for regional utvikling av flere grunner. Nærhet til en utdanningsinstitusjon øker rekrutteringen til utdanningen, og det fører til at flere i en region kan ta utdanning. Etter studier tar mange arbeid i regionen hvor de studerte, og det bidrar til at privat og offentlig sektor i regionen får tilgang til kompetanse. Tilgang til kompetanse er dessuten den viktigste faktoren for lokalisering av kunnskapsvirksomheter, som i det norske arbeidsmarkedet er den typen virksomhet som vokser mest. Utdanningsinstitusjoner blir dermed en viktig forutsetning for vekst i den regionen de befinner seg i.

På bakgrunn av dette kan man tenke seg at en jevn fordeling av utdanningsinstitusjoner og studieplasser rundt om i landet også ville føre til en jevnere regional utvikling og vekst. Så enkelt er det likevel ikke. Mange studenter søker seg ikke til den institusjonen som ligger nærmest, men ofte til studiesteder i større byer, især Oslo. Videre er det mange som har studert andre steder som søker seg til Oslos arbeidsmarked etter studiene. Dette gjelder særlig studenter som har utdannet seg innen fag hvor det dominerende arbeidsmarkedet finnes i Oslo, som for eksempel innen økonomi og ingeniørfag. Men også innen yrker som det finnes arbeidsmarked for over hele landet, som for eksempel sykepleier og lærer, søker ferdigutdannede seg helst til de store arbeidsmarkedsregionene etter studiene.

I distriktene finnes det både studieplasser og arbeidsplasser for folk med høyere utdanning. Likevel flytter altså mange til mer sentrale steder når de skal studere. Lokalisering av utdanningsinstitusjoner i byer er en av grunnene til at det er vanskeligere å rekruttere personer med høyere utdanning til ledige stillinger i distriktskommuner, slik vi så i kapittel 6. Forskning har vist at de viktigste kjennetegnene ved personer med høyere utdanning som jobber i distriktsområder, er enten at de kommer fra distriktskommuner selv («rural origin») eller at de har erfaring fra arbeid i distriktsområder gjennom utdanningen («rural exposure»).

Før høyere utdanning ble allment utbredt i Norge, var en hovedutfordring at rekrutteringen til høyere utdanning i distriktsområder var for liten til å kunne dekke områdets eget behov for kompetanse. Den desentraliserte utbyggingen av universiteter og høyskoler har i stor grad jevnet ut søkingen til høyere utdanning mellom distriktsområder og sentrale strøk. Selv om utdanning og utdanningssystemet er en viktig drivkraft for sentralisering av befolkningen, viser studier at folk som studerer lokalt, er en viktig kilde til kompetanse for det lokale arbeidsmarkedet. Slik sett er mulighetene for å sikre rekruttering til kompetanse til distriktene antakelig bedre i dag enn de var før denne utbyggingen.

Distriktene i Norge består av mange og små arbeidsmarkeder. Det er en høy terskel for å flytte ut av den bo- og arbeidsmarkedsregionen man har etablert seg igjennom studier og jobb. Terskelen for å ta jobb i distriktsområder blir trolig høyere ved at en del jobber i distriktene generelt antas enten å være mer krevende, som for eksempel fastlege, eller mindre interessante, som for eksempel sykepleier i eldreomsorgen, enn tilsvarende jobber i byene, som for eksempel sykepleier på sykehus. Slike oppfatninger kan motvirkes gjennom praksis i distriktskommuner. Samtidig er det viktig at arbeidsgiverne faktisk sørger for at jobbene i distriktene er interessante og gode.

Løsninger for å sikre rekruttering til distriktsområder må derfor knyttes til flere sektorer, for eksempel mer velfungerende boligmarkeder i distriktene (se kapittel 7) og infrastruktur som binder bo- og arbeidsmarkeder sammen (se kapittel 9). Innenfor utdanningsfeltet, som dette kapittelet handler om, må det legges til rette for at de som ønsker det, har mulighet til å ta høyere utdanning i distriktene. Det er særlig viktig med et desentralisert og fleksibelt utdanningstilbud til dem som allerede er etablert i distriktsområder, ettersom det antagelig ligger et større potensiale i å utdanne dem som allerede bor i distriktene, enn i å tiltrekke høyt utdannede som bor andre steder.

Samtidig er det også viktig at det fortsatt finnes utdanningsinstitusjoner i distriktene, slik at noen av dem som er vokst opp i sentrale strøk, har mulighet for å ta utdanning her. Rural eksponering, gjennom utdanning og praksis, er viktig for å gjøre flere kjent med jobbmulighetene og livet som finnes i distriktene. Kanskje er jobbene både mer interessante og mindre krevende enn hva man tror, kanskje er tilbudet av tjenester og andre goder bedre enn man har sett for seg?

8.1 Utdanningssystemet og tilgang til kompetansearbeidsplasser sentraliserer befolkningen

Utdanning virker sentraliserende på befolkningen på flere måter. Utdanningsinstitusjonene ligger i større byer. Kompetansearbeidsplasser etableres gjerne i større arbeidsmarkeder. Mange ferdigutdannede går ut i arbeid i det arbeidsmarkedet utdanningsinstitusjonen ligger i, noe som igjen virker tiltrekkende på ytterligere kompetansevirksomheter. I mange tilfeller finnes det i liten grad et relevant eller attraktivt arbeidsmarked for personer med høyere utdanning utenfor større arbeidsmarkeder. Samtidig søker mange studenter og personer med høyere utdanning seg til storbyens tilbud og mulighet for å gjøre yrkeskarriere. Det er altså en kombinasjon av individers valg om å bosette seg i urbane strøk og fordelene byene tilbyr virksomheter, som gjør at folk med høy utdanning finner det mest attraktive arbeidsmarkedet i byene.

8.1.1 Universitets- og høyskolesektorens ti effekter på en region

Vi skal her i stor grad konsentrere oss om universitets- og høyskolesektorens rolle knyttet til utdanning. Det er imidlertid stor enighet om at universitets- og høyskolesektoren har en viktig innvirkning på en region utover denne funksjonen. Peter Arbo har identifisert ti ulike effekter og ringvirkninger institusjonene kan gi.1

Et universitet eller en høyskole har for det første en økonomisk innsprøytningseffekt. Det tilfører regionen inntekter, som igjen utløser økt etterspørsel etter varer og tjenester og påfølgende inntekts- og aktivitetsøkning i den regionale økonomien. Institusjonen har for det andre en utdanningsmobiliserende effekt. Dette ser vi nærmere på i kapittel 8.4.1. Den har for det tredje en tilbudseffekt på de regionale arbeidsmarkedene, jf. kapittel 8.2. Et universitet eller en høyskole har for det fjerde en service- og problemløsningseffekt. Dette følger av den kompetansen som regionen blir tilført. Studier viser at utbygging av regionale utdanningsinstitusjoner på 1970-tallet ga økt tilgang til høyt kvalifisert arbeidskraft og påvirket den regionale produktiviteten og den teknologiske utviklingen.2

En femte effekt som universiteter og høyskoler har, er det Arbo kaller en magneteffekt. De tiltrekker seg nye etableringer, særlig av forskningsrelatert virksomhet. Relatert til dette er at et universitet for det sjette kan ha en knoppskytingseffekt. Det vil si at det blir etablert helt nye bedrifter på grunnlag av forskningen og den spesialkompetansen som finnes. Lokal tilstedeværelse av universitet og høyskoler har positiv effekt på næringsutviklingen og nyetableringer.3 Institusjonene har for det sjuende en ikke uvesentlig nettverkseffekt. De skaper nettverk og en sosial kapital som kan ha stor betydning for utvekslingen av informasjon og koordineringen av beslutninger og initiativ på tvers av oganisasjoner, sektorer og land. En åttende effekt er det vi kan kalle en kulturell miljøeffekt. Videre kan de for det niende ha en regional artikulasjonseffekt. Det dreier seg om universitetets og høyskolens betydning som talerør for regionen, og som katalysator for regional selvbevissthet og stolthet. Til sist kan vi snakke om en generell imageeffekt, knyttet til institusjonens symbolske verdi. Et universitet er ikke bare et sett av aktiviteter og mennesker. Det representerer noe mer – vitenskapelig kunnskap, prestisje og framtidshåp.

De regionale effektene vil være avhengige av institusjonens utdannings- og forskningsprofil, men også av regionens størrelse, befolkningsgrunnlag, nærings- og arbeidsliv og av hvor attraktiv regionen er for personer med høyere utdanning, sammenliknet med andre regioner.

8.1.2 Kompetansearbeidsplasser etableres i større arbeidsmarkeder

Det er store forskjeller etter sentralitet i andelen sysselsatte som har høyere utdanning. I Oslo-regionen har mer enn 50 prosent av de sysselsatte høyere utdanning. I de minst sentrale kommunene har 26 prosent høyere utdanning. Samtidig er en stor andel av de med høyere utdanning i distriktskommuner knyttet til de store velferdsyrkene i offentlig sektor, jf. figur 8.1. På sentralitet 3–6 er mer enn 50 prosent av de sysselsatte som har høyere utdanning, utdannet innen pedagogikk og lærerutdanning eller helse-, sosial- eller idrettsfag.

Figur 8.1 Andel av de sysselsatte (15–74 år) med høyere utdanning, fordelt etter sentralitet (arbeidssted) og type utdanning (2019). Tall i prosent

Figur 8.1 Andel av de sysselsatte (15–74 år) med høyere utdanning, fordelt etter sentralitet (arbeidssted) og type utdanning (2019). Tall i prosent

Kilde: SSB (tabell 11615).

Særlig innenfor næringslivet er veksten i kompetansearbeidsplasser ujevnt fordelt mellom sentrale strøk og andre regioner ved at større arbeidsmarkeder er mer attraktive for kompetansebedrifter.4 Dette er dels en følge av globaliseringen som har gitt et nytt produksjonsmønster i de vestlige land, med økende grad av spesialisering og vekst i kunnskapsintensiv virksomhet som har behov for høyt utdannet arbeidskraft.5

8.1.3 Valg av studiested – unge søker seg til større studiesteder

Det er få utdanningsinstitusjoner som har faste studiesteder i distriktskommuner. Ungdom fra kommuner på sentralitet 5 og 6 flytter derfor som regel til større steder for å studere. Det kan være relativt store lokale variasjoner mellom hva unge velger å studere, og hvor de velger å studere, men ungdom fra distriktene virker å være mindre stedbundne i sine valg av studiesteder enn ungdom fra storbyene.

Unge fra de store byene velger i stor grad studier på universitetene som ligger i deres egen by. Ved studentopptaket i 2019 hadde over to tredjedeler av søkerne fra Oslo, Hordaland og Trøndelag studier i eget fylke som førstevalg, jf. figur 8.2.6 Også i Troms (57 prosent) og Vest-Agder (50 prosent) er søkningen til studier i eget fylke stor. I alle de andre fylkene søkte flertallet seg ut av fylket for å studere.

Figur 8.2 viser i tillegg til andel søkere også andel av studentene som kom inn og begynte på studier i hjemfylket.7 For de aller fleste fylker er andelen studenter som faktisk begynner på studier i eget fylke, større enn andelen som søkte seg dit som førstevalg. Dette er mest markant i Hedmark. 30 prosent av søkerne fra Hedmark hadde i utgangspunktet eget fylke som førstevalg, men av dem som fikk studieplass, endte 40 prosent opp med studieplass der.8 Tilsvarende økninger (på 7 prosentpoeng eller mer) finner vi i Finnmark, Vest-Agder, Østfold og Troms.9

Figur 8.2 Andel søkere til høyere utdanning på studier i hjemfylke (førstevalg) og andel studenter tatt opp på studier i hjemfylke. Tall i prosent (2019)

Figur 8.2 Andel søkere til høyere utdanning på studier i hjemfylke (førstevalg) og andel studenter tatt opp på studier i hjemfylke. Tall i prosent (2019)

Kilde: Samordna opptak.

Det kan være flere grunner til dette mønsteret, blant annet at andelen som takker ja til studieplass, er høyere blant de som får studieplass i eget fylke sammenliknet med de som kommer inn andre steder. Hovedbildet i tallene er at klart flere søker seg til Oslo som førstevalg enn det er som får plass, og at en god del av studentene som ikke kommer inn på førstevalget i Oslo, ender med å studere i andre fylker, i første rekke hjemfylket. I 2019 hadde 27 prosent av alle søkere Oslo som førsteønske, mens det var 21 prosent av studentene som endte med å få plass og møtte til studier i Oslo.10 Figur 8.3 viser at søkere fra fylker i nærheten av Oslo i størst grad har Oslo som førstevalg, men også at en relativt høy andel av søkerne fra alle fylker har Oslo som førstevalg. Det er bare i de gamle universitetsfylkene Hordaland, Trøndelag og Troms, samt Nordland, at under 10 prosent av søkerne har Oslo som førstevalg.11

Figur 8.3 Andel søkere til høyere utdanning med studier i Oslo som førstevalg og andel studenter tatt opp på studier i Oslo, fordelt etter bostedsfylke (2019). Tall i prosent

Figur 8.3 Andel søkere til høyere utdanning med studier i Oslo som førstevalg og andel studenter tatt opp på studier i Oslo, fordelt etter bostedsfylke (2019). Tall i prosent

Kilde: Samordna opptak.

Begrunnelser for valg av studiested

En studie fra 2011 viser at den viktigste enkeltfaktoren for studentene er at lærestedet tilbyr den utdanningen de er mest interessert i.12 Men også lærestedets renommé, det sosiale miljøet og geografisk beliggenhet tillegges stor betydning av studentene. Det er også en god del studenter som oppgir at de har valgt lærested fordi det er lettere å komme inn på enn andre steder, og/eller at valget var nokså tilfeldig.

Geografisk nærhet til studiestedet har hatt svært stor eller nokså stor betydning for halvparten av studentene. Geografisk nærhet har hatt særlig stor betydning for det vi kan kalle etablerte studenter, det vil si eldre studenter, gifte eller samboende og de som har barn. Men også blant de aller yngste studentene, som kanskje fremdeles bor hjemme, betyr geografisk nærhet mye. Studenter fra lavere sosiale lag legger også større vekt på geografisk nærhet enn andre.

Nærhet til studiesteder kan ha betydning for valg av studieretning og omvendt. Kvinner fra mindre sentrale kommuner velger noe oftere sykepleie-, lærer- og sosialarbeidsutdanninger og studier på høyskoler enn kvinner fra mer sentrale kommuner. Tilsvarende velger menn fra mindre sentrale kommuner noe oftere bachelorutdanninger i naturvitenskapelige-, ingeniør- og andre tekniske utdanninger og på høyskolene. Unge fra de store byene velger i noe større grad lengre utdanninger i eliteprofesjoner og i større grad studier på universitetene.13 Eldre studenter har i større grad lokal forankring ved både valg av studiested og arbeidsmarked. Dette kan tilsi at desentraliserte utdanninger i større grad er relevante for personer som allerede er etablert med bosted og familie lokalt. Vi ser nærmere på desentralisert utdanning i kapittel 8.3.

8.1.4 Store forskningsinstitusjoner og kunnskapsbasert næringsliv gir sterk konsentrasjon i forskningsaktiviteten

Investeringer i forskning, utvikling og innovasjon (FoU) avhenger i stor grad av tilstedeværelsen av læresteder, institutter eller FoU-tunge virksomheter i næringslivet i et fylke. FoU-aktiviteten er høyest i Oslo, Trøndelag, Akershus og Hordaland. De fire fylkene sto for 70 prosent av denne aktiviteten i Norge i 2018. Dette er også fylker med store læresteder og institutter, noe som utgjør en vesentlig del av FoU-aktiviteten.

Offentlig finansiering var særlig viktig i Troms, der det utgjorde 79 prosent av de totale FoU-utgiftene i 2017. I Hedmark, Finnmark og Hordaland finansierte offentlige kilder over 60 prosent av FoU-aktiviteten. Offentlige kilder dekker blant annet basisbevilgninger til universiteter, høyskoler, helseforetak og forskningsinstitutter som er underlagt retningslinjer for statlig basisfinansiering, og Forskningsrådets programmer.

En stor andel av de nasjonale FoU-utgiftene brukes i Oslo, men andelen utgjorde 3,6 prosent av fylkets bruttoprodukt (verdiskaping) i 2018, jf. figur 8.4. Akershus og Troms hadde omtrent det samme nivået. FoU hadde størst betydning i Hordaland og Trøndelag, der FoU-utgiftene utgjorde henholdsvis 5,9 og 5,3 prosent av bruttoproduktet.

Figur 8.4 FoU-utgifter som andel av bruttoproduktet, fordelt etter fylke og utførende sektor ((2018)

Figur 8.4 FoU-utgifter som andel av bruttoproduktet, fordelt etter fylke og utførende sektor ((2018)

Kilde: Forskningsradet.no/indikatorrapporten/ - figur 1.6e.

8.2 Flytting skjer i forbindelse med eller rett etter studiene

Erkjennelsen av at nærhet mellom oppvekststed, utdanningssted og arbeidssted sørget for flere og mer stabile legestillinger i Nord-Norge, var viktig for etableringen av Universitet i Tromsø og opprettelsen av medisinstudiet der i 1973. Torstein Bertelsen fant at Nord-Norge hadde klart færre leger per innbygger som var vokst opp i landsdelen, enn hva Sør-Norge hadde. I tillegg observerte han at norske leger etter endt utdanning hadde en klar tendens til å søke arbeid på utdanningsstedet eller på oppvekststedet sitt. For å sikre rekruttering fra Nord-Norge til medisinstudiet i Tromsø ble det fra starten innført en opptakskvote på 25 prosent for studenter med tilhørighet til Nord-Norge. Denne ble senere utvidet til 60 prosent.14

8.2.1 Nyutdannede velger jobb i den regionen de har studert i …

En av målsettingene med en regional, desentralisert universitets- og høyskolestruktur er at utdanningsinstitusjonene skal forsyne nærarbeidsmarkedet med kvalifisert arbeidskraft. Hvilket arbeidsmarked ferdigutdannede ender opp i, avgjøres i stor grad under studiene eller kort tid etter at studiene er avsluttet. Arbeidsmarkeder med studiesteder ender med flere personer med høyere utdanning enn antall studenter fra det samme arbeidsmarkedsområdet skulle tilsi.15 Det er særlig større studiesteder i store arbeidsmarkeder som skiller seg ut. Disse studiestedene tiltrekker seg mange studenter fra andre regioner, og en relativt stor andel av disse blir værende i regionen etter endte studier.

Tall fra kandidatundersøkelser fra universiteter og høyskoler bekrefter i stor grad bildet av at mange studenter går ut i utdanningsinstitusjonens lokale arbeidsmarked, og at dette avhenger av arbeidsmarkedets størrelse, jf. boks 8.1. Selv om institusjonen dermed kan gi netto tilførsel av personer med høyere utdanning i et lokalt arbeidsmarked, kan den større regionen eller fylket oppleve negativ tilførsel.

Boks 8.1 Hva kandidatundersøkelser fra universiteter og høyskoler forteller om geografisk rekruttering til studier og arbeidsmarkedet

Kandidatundersøkelsen på Vestlandet for 2018 (Høgskulen på Vestlandet (HVL), Universitetet i Bergen (UiB) og Norges Handelshøyskole (NHH)) viser at når det gjelder å beholde de høyt utdannede i arbeidsmarkedet, har Hordaland en nettogevinst på 7,7 prosentpoeng, mens Rogaland og Sogn og Fjordane går i minus med henholdsvis 3,7 og 3,9 prosentpoeng. Samlet sett for de tre fylkene er det imidlertid balanse. De fleste som svarte, oppga at de geografisk jobber på ønsket sted.

16,7 prosent av studentene ved NHH kommer fra Hordaland, og omtrent like mange er blitt værende her. 18,4 prosent av studentene kom fra Oslo, mens netto tilvekst til Oslo etter studiene var på 36 prosentpoeng. 93 prosent av dem som svarte, oppga at de jobber på ønsket sted.

Kandidatundersøkelsen til UiT – Norges arktiske universitet fra 2017 viste at av de 80 prosent som var i jobb ett til tre år etter utdanning, arbeidet 71 prosent i Nord-Norge. Av dem som kom fra landsdelen, gjaldt det ni av ti, mens det gjaldt fire av ti av dem som kom fra andre deler av landet. Videre jobber halvparten av kandidatene som blir i landsdelen, i Tromsø. Tilsvarende tall fra kandidatundersøkelsen til Universitetet i Nordland i 2012 var at 68 prosent arbeidet i Nordland, og halvparten av disse i Bodø.

Kandidatundersøkelsen til Universitetet i Agder (UiA) fra 2016 viser at Vest-Agder har netto tilvekst, mens Aust-Agder kommer i balanse. Oslo har nettotilvekst av UiA-studenter.

Kandidatundersøkelsen til Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet (NTNU) viser at det bare er Oslo og Trøndelag som har netto tilvekst av kandidater. Fordelt på studiested er bildet slik:

Studiested Trondheim: 8 prosent av studentene kom fra Oslo, 25 prosent av disse jobbet i Oslo etter endte studier. 31 prosent kom fra Trøndelag, 38 prosent jobbet der etter endte studier.

Studiested Ålesund: 2 prosent av studentene kom fra Oslo, 8 prosent jobber i Oslo etterpå. Det var om lag like mange studenter som kom fra Møre og Romsdal, som det var som jobbet der etter endte studier.

Studiested Gjøvik: 7 prosent av studentene kom fra Oslo, 23 prosent jobbet i Oslo etterpå. 49 prosent kom fra Oppland og Hedmark, mens 43 prosent jobbet der etter endte studier – altså en svakt negativ tilvekst.

Sett på kommunenivå har Trondheim en nettotilvekst av studenter som også jobber der etter endte studier, mens tallene er negative for de omkringliggende kommunene. Ålesund og Gjøvik har en mer marginal positiv tilvekst, mens det er negative tall for kommunene som omgir dem.

Studier av sykepleierutdanningen i Nord-Norge viser at det er en kraftig konsentrasjon av sykepleiere i Tromsø etter endt utdanning, særlig blant dem som studerte der. Dette henger sammen med at Tromsø er det største sykepleierarbeidsmarkedet i Nord-Norge.16

Personer som velger å studere i samme region som de kommer fra, velger i stor grad å bli værende i egen region etter utdannelsen. Dette gjelder både etter studier på faste campuser og etter de desentraliserte og på andre måter fleksible utdanningene. Valg av studier i samme region som man vokste opp i, tyder på et ønske om å bli værende på hjemstedet etter utdanningen. Ni av ti av dem som var vokst opp i en region på Vestlandet og tok profesjonsutdanning der, var i arbeid i den samme regionen både to og fem år etter at de var ferdig utdannet.17 Analyser av rekruttering og tilførsel av kandidater er viktig for å kunne finne en god balanse mellom tilbud og etterspørsel etter kompetanse, jf. boks 8.2.

Boks 8.2 Nord universitet: studiesteder og tilførsel av studenter og kandidater

I forbindelse med endring av studiestedsstruktur for Nord universitet lagde universitetet en analyse av behov for kandidater og kompetanse i de regionale arbeidsmarkedene og universitetets tilførsel av kandidater til disse arbeidsmarkedene. Studien viste at det var relativt store interne forskjeller når det gjaldt i hvilken grad universitetet klarte å dekke kompetansebehovet, og at lokalt utdanningstilbud hadde stor betydning.

Særlig i Nordland er det stor grad av lokal rekruttering og tilførsel av kompetanse innenfor yrkene barnehagelærer, grunnskolelærer og sykepleier i de tre regionene i Nordland som dekkes av Nord universitet (Lofoten–Vesterålen, Salten og Helgeland). For eksempel viste studien at det var stort behov for lærere og sykepleiere i Lofoten og Vesterålen. Nord universitet tilbyr ikke grunnskolelærerutdanning på fast basis i regionen, og det var relativt liten tilførsel av lærere til regionen fra andre av universitetets læresteder. Universitetet tilbyr samlingsbasert sykepleierutdanning på deltid i Stokmarknes i Vesterålen, men utdanningen har ikke opptak hvert år, og samlet sett er ikke tilførselen fra Nord universitet tilstrekkelig for å dekke det forventede behovet i Lofoten–Vesterålen. Studien konkluderte med at det var behov for å styrke disse utdanningene i denne regionen. Tilsvarende styrkinger var også nødvendige på Helgeland (etter nedleggelsen i Nesna og Sandnessjøen tilbys sykepleierutdanning der nå kun i Mo i Rana) og i Salten.

I Innherred og Namdal-regionen hadde studiestedene i mye større grad et regionalt nedslagsfelt i Trøndelag. I Namsos var det for eksempel mange på sykepleierutdanningen fra Trøndelag som hadde dette studiestedet som sitt tredjevalg (etter NTNU og Levanger), og kun 30 prosent av studentene kom fra Namdalen. Studien mente at sykepleierutdanningen i Namsos i større grad burde innrettes mot å dekke det regionale behovet i Namdalen.

Styret ved Nord universitet vedtok i juni 2019 at universitetet skal ha følgende studiesteder:

  • Region Salten: Bodø

  • Region Innherred: Levanger og Steinkjer

  • Region Lofoten–Vesterålen: Stokmarknes

  • Region Helgeland: Mo i Rana

  • Region Namdalen: Namsos

  • Værnes-regionen: Stjørdal

Studiestedene på Nesna, Sandnessjøen og Verdal avvikles.

Kilde: Nord Universitet. Saksliste og møteinnkalling 26. juni 2019.

8.2.2 … men mange nyutdannede fra andre steder søker seg til større arbeidsmarkeder

Hovedstadsregionen viser seg ikke bare å være attraktiv som studiested. Oslo tiltrekker seg også mange nyutdannede. Det er for eksempel mange av studentene fra NHH og NTNU som ender i Oslos arbeidsmarked etter studiene, jf. boks 8.1. En nylig studie viser også den samme effekten for nyutdannede med IKT-master. Nær 50 prosent av IKT-masterne bodde i Oslo og Akershus et halvt år etter eksamen. Tre år etter eksamen hadde ytterlige 20 prosent av dem flyttet hit.18

Oslos og andre større byers arbeidsmarked er altså en trekkraft innenfor yrker som i liten grad finnes i mindre arbeidsmarkeder. Figur 8.1 viste at velferdsprofesjonene innen helse og omsorg og utdanning i stor grad har et arbeidsmarked i hele landet. Men også innenfor disse profesjonene skjer det en sentralisering av de utdannede, både gjennom valg av studiested og etter endt utdanning. Studier viser for eksempel at sentrale og bymessige områder har lettere for å «hente tilbake» innbyggere som har studert i en annen region, enn mindre sentrale områder. En studie som sammenliknet profesjonsutdanninger på Vestlandet og i hovedstadsregionen, viste at det bare var 28 prosent av studentene fra Møre og Romsdal og 21 prosent av studentene fra Sogn og Fjordane som flyttet tilbake til oppvekstfylket etter å ha studert et annet sted. Tilsvarende andeler for Hordaland og Oslo og Akershus var henholdsvis 65 og 70 prosent.19

8.3 Fleksibel og desentralisert utdanning er viktig for rekruttering til og kompetanseheving i distriktene

Desentralisert utdanning innebærer at det er mulig å ta utdanning og kombinere den med et etablert familieliv.20 Av den grunn bidrar desentraliserte utdanningstilbud med høy grad av lokal rekruttering til det lokale arbeidsmarkedet. Det er derfor argumentert for at styrking av desentralisert utdanning kan være viktig for å sikre rekruttering til distriktene.21

I arbeidslivet foregår det samtidig en omfattende teknologiutvikling som gjerne omtales som digitalisering eller automatisering. Den digitale omstillingen samfunnet står overfor, vil kreve ny kunnskap som ikke nødvendigvis finnes når mange tar sin første utdanning. I tillegg gjør den demografiske utviklingen at flere må stå i jobb lenger for å bidra til velferdsstatens bærekraft, og innvandring gjør at kompetansebehovene endrer seg. Disse utviklingstrekkene forsterker behovet for livslang læring.22 Fleksibel og desentralisert utdanning blir derfor viktig for å sikre mulighet for kompetanseheving i områder uten studiesteder.

Boks 8.3 Ulike måter å organisere fleksible tilbud på

Fleksible tilbud brukes som et samlebegrep for desentraliserte, nettbaserte, deltidsorganiserte eller samlingsbaserte utdanningstilbud. Det dreier seg om måter å organisere et utdanningstilbud på som gjør det lettere å kombinere med arbeid eller andre forpliktelser.

Desentralisert undervisning betyr at undervisningen blir tilbudt ved andre steder enn universitetenes og høyskolenes egne campuser. For eksempel kan dette være lokale studiesentre som kommuner drifter ved bibliotek, videregående skoler eller ved næringsklynger, se også boks 8.4.

Deltidstilbud kan bli gitt på campus eller som et desentralisert eller nettbasert tilbud. Poenget her er at utdanningen er lagt opp med redusert hastighet, slik at den lettere lar seg kombinere med arbeid eller andre forpliktelser.

Samlingsbaserte tilbud betyr at studentene møtes til intensive studiesamlinger i løpet av utdanningen, og at de ikke trenger å være på campus ellers. Mellom samlingene studerer studentene hjemme, ofte over nett.

Nettbasert undervisning kan bli tilbudt som ren nettundervisning uten samlinger, eller med studiesamlinger enten på en campus eller ved et studiesenter.

Ett enkelt utdanningstilbud kan kombinere flere av elementene over, som årsstudium i bedriftsøkonomi som tilbys av Høyskolen i Innlandet gjennom Studiesenteret. Studiet er på deltid, det er nett- og samlingsbasert, og samlingene foregår desentralisert på ett av de ca. 35 studiesentrene.

Oversikten over studietilbudene viser at de fleksible studietilbudene domineres av korte utdanninger. Det tilbys mye videreutdanning for lærere og helsepersonell. Det finnes noen skreddersydde tilbud, for eksempel juridisk metode og forvaltningsrett for tolletaten. Man finner også en rekke årskurs som kan fungere som videreutdanning, der fagene spenner fra historie og språkfag til informasjonsbehandling og ledelse og økonomi.

Gradsutdanninger (bachelor og master) blir ofte gitt som fulltidsstudier ved ordinære campuser. Imidlertid finnes for eksempel sykepleierutdanning, lærerutdanning og ingeniørutdanning som fleksible tilbud.

8.3.1 De fleksible utdanningene vokser, men færre studerer desentralisert

De siste årene har det vært en jevn økning i antall studenter som studerer utenfor campus, jf. figur 8.5. Det er den nettbaserte undervisningen som øker, mens det er blitt mindre desentralisert undervisning. Siden 2015 har all veksten i fleksibel utdanning (3 200 studenter) skjedd ved private institusjoner, det aller meste ved Høyskolen Kristiania. Antall studenter på fleksible utdanninger ved statlige høyere utdanningsinstitusjoner har ligget stabilt på om lag 17 700 studenter. Ved de statlige institusjonene har det samtidig vært et skifte fra desentraliserte utdanninger til nettbaserte utdanninger. I 2015 var 42 prosent av studentene på fleksible studier knyttet til desentraliserte tilbud, mens det tilsvarende tallet i 2019 var 32 prosent.

Figur 8.5 Antall studenter på fleksible studietilbud 2009–2019

Figur 8.5 Antall studenter på fleksible studietilbud 2009–2019

Kilde: NSD/Tilstandsrapport for høyere utdanning 2020.

Ved institusjonene som har blitt fusjonert som følge av strukturreformen for forskning og høyere utdanning, har det i flere tilfeller vært en nedgang i antall studenter på fleksible utdanninger. Dette gjelder for Nord universitet, Universitetet i Sørøst-Norge, UiT – Norges arktiske universitet og Høgskolen i Innlandet, som samlet hadde 1 700 færre studenter på fleksible tilbud i 2019 sammenliknet med 2015.

Mange desentraliserte utdanninger ser ut til å ha blitt opprettet for å bøte på sviktende rekruttering til de ordinære utdanningene. Dette var en grunn til at nåværende Nord universitetet etablerte desentralisert sykepleierutdanning rettet mot dem som ønsket å kombinere jobb med videreutdanning som sykepleiere. Det betød at pleiere som var ansatt i helse- og omsorgssektoren, og som i utgangspunktet var enten hjelpepleiere, helsefagarbeidere eller pleieassistenter, kunne søke og bli tatt opp på den såkalte realkompetanseklausulen.

Søkingen til sykepleierutdanningene har vært sterkt økende i hele landet de senere årene. Ved Nord universitet doblet tallene seg fra 2011 til 2018. Konkurransen om plasser har fått noen utilsiktede følger, nemlig at ikke bare heltidsutdanningene, men også de desentraliserte utdanningene i Nordland nå tar inn stadig flere søkere som ikke kommer inn på ordinær sykepleierutdanning andre steder i landet. Disse konkurrerer ut de lokale søkerne på karakterpoeng. I den desentraliserte utdanningen ved studiestedet Stokmarknes i Vesterålen kommer i dag bare 23 prosent av studentene fra Vesterålen og Lofoten.23

8.3.2 Bekymringer for reduksjon i distriktsvennlige utdanninger

Distriktskommuner har uttrykt bekymring for at deltidsutdanninger og nettbaserte utdanninger legges ned til fordel for heltidsutdanninger.

Det er lansert flere grunner til nedgang i desentraliserte utdanninger. Utdanningsinstitusjonene nevner at de kan ha mange søkere, men kan oppleve stort frafall når studiet skal starte. Dermed kan utdanningstilbud som er designet etter kommuners behov, risikere å bli nedlagt fordi det blir for få studenter når det kommer til stykket.24

En annen grunn er at søkningen til de ordinære utdanningene har økt, slik at de desentraliserte studiene ikke er så viktige for å få nok søkere. Institusjonene oppfatter at det koster dem ekstra ressurser og arbeid å organisere disse, framfor å samle all sykepleierutdanning i heltidsutdanninger. Dessuten har gjennomføringen i desentralisert utdanning vært noe lavere enn i heltidsutdanningene. Færre studenter på desentralisert utdanning gjør at institusjonene sparer penger.25

Særlig når det gjelder sykepleierutdanning, er det tatt opp at nasjonal konkurranse skaper utfordringer for lokalt baserte utdanninger. For eksempel har kommunene på Fosen ønsket at bosted på Fosen må være et opptakskrav på et desentralisert studium i regionen.26 Gjeldende regelverk (opptaksforskriften) angir at det kun er til deltidsstudier at universiteter og høyskoler kan sette et krav om geografisk tilknytning ved desentraliserte utdanninger. Grunnen til dette er at høyere utdanning ved universiteter og høyskoler i utgangspunktet er et begrenset gode, og at det bør være åpen konkurranse om studieplassene. Det betyr at flest mulig av de statlig finansierte studieplassene skal være åpne for alle kvalifiserte søkere.27 Det er derimot mulig for kommuner selv å finansiere studieplasser som kan tilbys kvalifiserte søkere til sykepleierstudiet. Slike studieplasser vil da komme i tillegg til de statlig finansierte studieplassene.28

8.3.3 Desentraliserte utdanninger har en uklar plass i strukturreformen i forskning og høyere utdanning

Desentraliserte utdanninger er ikke omtalt spesielt i strukturreformen for forskning og høyere utdanning, men et av målene for reformen er god tilgang til utdanning og kompetanse over hele landet.29 Stjernø-utvalget som foreslo strukturendringer i høyere utdanning, mente at den tradisjonelle desentraliserte måten å undervise og studere på, der studentene knyttes fysisk til et mindre studiested, hadde nådd sin grense. De mente at en i større grad måtte utvikle alternative og mer fleksible løsninger for å sikre befolkningen tilgang til høyere utdanningstilbud. Organisatorisk mente utvalget at det kunne være en mulighet å omgjøre enkelte av dagens studiesteder til studiesentre uten permanente faglig ansatte. Utvalget pekte på at ved studiesentermodellen kunne flere tilbydere trekkes inn, slik at tilbudet faktisk kunne bli større, jf. boks 8.4. Utvalget viste samtidig at det særlig var mange av de små utdanningsinstitusjonene med liten rekruttering til ordinære studier som hadde mange eksterne tilbud (Høyskolene i Nord-Trøndelag, Nesna og Hedmark).30

Boks 8.4 Studiesentre

Det finnes en rekke ulike typer studiesentre for desentralisert utdanning. Studiesentre har ikke mulighet for å selv tilby høyere utdanning og er derfor avhengige av et samarbeid med et universitet eller en høyskole for å kunne tilby utdanning. Det er da universitetet eller høyskolen som står faglig ansvarlig.

Det er et stort spenn i hvordan denne typen samarbeidsformer løses:

  • Høgskolesenteret i Kristiansund er et eksempel på at en høyskole, Høgskolen i Molde, som en av eierne av senteret, bidrar til drift og til aktiviteten ved senteret (studietilbud m.m.).

  • Studiesentre kan integreres som en del av et universitet/høyskole. Et eksempel her er Studiesenteret, som i 2019 endret status fra aksjeselskap til å bli en del av OsloMets ordinære virksomhet.

  • Støtte kan gis til studiesentre fra fylkeskommuner, kommuner og andre aktører, for eksempel Nord-Troms studiesenter, som har fått støtte fra fylkestinget. Det er viktig at regionale/desentraliserte utdanningstilbud har en god lokal forankring. Kanalisering av midler gjennom regionene kan være en god måte å gjøre det på.

Regjeringen har besluttet at det skal utarbeides en overordnet gevinstrealiseringsplan for strukturreformen i universitets- og høyskolesektoren. Departementet har valgt ut et sett av indikatorer for å konkretisere målene for reformen. For målet «god tilgang til utdanning og kompetanse over hele landet» har departementet valgt indikatoren «antall studenter på nettbaserte og desentraliserte utdanninger». Basert på innspill fra de ulike institusjonene har departementet fastsatt måltall for de enkelte indikatorene. Bortsett fra for Nord universitet legges det opp til en vekst i antall studenter på nettbaserte og desentraliserte utdanninger. Til sammen er veksten på 4 400 studenter.

Det er universitetene og høyskolene som har ansvar for å utvikle desentraliserte utdanningstilbud innenfor den rammebevilgningen de får fra Kunnskapsdepartementet. Det ligger ikke noen eksplisitt finansiering av desentraliserte og fleksible utdanningstilbud inne i finansieringssystemet for universitet og høyskoler.

Direkte midler til desentraliserte utdanningstilbud kommer i stedet gjennom egne utlysninger fra Diku (Direktoratet for internasjonalisering og kvalitetsutvikling i høyere utdanning). Diku lyste i 2020 ut inntil 90 millioner kroner til utvikling av fleksible og relevante utdanningstilbud som kan gis utenfor campus.31

Fleksibilitet i utdanning og læring hele livet

Markussen-utvalget har utredet mulighetene for å investere mer og bredere i kunnskap hele livet.32 Utvalget diskuterte utfordringen med at avstanden til tilbydere på mindre steder kan være stor, og at den lokale etterspørselen ikke er tilstrekkelig til at det er lønnsomt for en opplærings- eller utdanningstilbyder å sette opp et tilbud.

Utvalget mener at et fleksibelt system for å lære hele livet også må dekke denne typen utfordringer. Videre mener utvalget at flere av tiltakene det foreslår, tar tak i utfordringer knyttet til regional kompetanseutvikling. Dette gjelder blant annet forslagene til et program for arbeidslivsdrevet kompetansebygging og til en støtteordning for å stimulere til mer og bedre digital utdanning. Markussen-utvalget har vurdert hvordan man kan innarbeide et insentiv til fleksibilitet i finansieringssystemet. Insentivet er tenkt å kompensere for kostnader knyttet til å tilby nettbaserte, modulbaserte, distribuerte eller kvelds-, helge- og samlingsbaserte utdanninger, eller utdanninger som tilbys i samarbeid med aktører fra arbeidslivet.

8.4 Hvorfor er det vanskeligere å rekruttere arbeidskraft til distriktene?

Vi har nå sett på hvordan utdanning og utdanningsinstitusjoner kan virke sentraliserende på befolkningen. En sentral drivkraft er at større arbeidsmarkedsregioner har et større, bredere og mer variert arbeidsmarked for personer med høyere utdanning. For mange utdanningers del finnes det også i liten grad aktuelle kompetansearbeidsplasser i distriktene.

Velferdsprofesjonene er derimot mer spredt lokalisert. I kapittel 6 så vi at det over tid har vist seg vanskelig å rekruttere personell med høyere utdanning til distriktene. Hvorfor er det slik? En av grunnene er, som vi så i kapittel 8.1, at utdanningsinstitusjonene ligger i byene. I og med at studenter gjerne får jobb i samme region som der utdanningsinstitusjonen ligger, blir de værende i byen. Dette gjør at distriktene i mindre grad får tilgjengelig arbeidskraft. En foreslått løsning på denne utfordringen er altså desentralisert utdanning, jf. kapittel 8.3.

Det er også andre forhold som kan gjøre det vanskeligere å rekruttere til distriktene:

  • Historisk har distriktsområder hatt for lav rekruttering til høyere utdanning til å dekke eget sysselsettingsbehov.

  • Jobbene i distriktene er eller antas å være mer krevende enn, eller ikke så interessante som, tilsvarende jobber i byene.

  • Distriktene har små arbeidsmarkeder og få potensielle søkere i pendleavstand. Dermed må aktuelle arbeidstakere flytte for å kunne ta jobben.

  • Distriktene er mindre attraktive for bosetting grunnet lite tilgang på tjenester eller andre goder, jf. diskusjonen om urbane goder i kapittel 2.

8.4.1 Historisk: lavere rekruttering til høyere utdanning i distriktsområder

Historisk har det vært distriktsområder der det var få som tok høyere utdanning. Dermed var disse områdene også avhengig av å rekruttere personell som var oppvokst i andre deler av landet.

Særlig i Nord-Norge har lavere rekruttering til høyere utdanning ført til mangel på kompetanse innen sentrale deler av offentlig sektor (undervisning, helse, politi osv.). På 1970- og 1980-tallet var det sterk vekst i kommunesektoren, og i Nord-Troms og Finnmark var det en permanent mangel på kvalifisert personale og stort gjennomtrekk blant ansatte.33

Kvalifisering til høyere utdanning er avhengig av et godt skolesystem, og mangel på lærere har vært en tilbakevendende utfordring. På 1980-tallet ble det innført flere virkemidler for å rekruttere lærere til Nord-Norge, blant annet lønnstillegg, flyttegodtgjøring i Nord-Troms og Finnmark samt mulighet for studiepermisjon med lønn.

I 1988 kom tiltaket med nedskriving av studielån i Finnmark og Nord-Troms.34 Dette hadde som formål å rekruttere personer med høyere utdanning til regionen, men også å stimulere regionens egen ungdom til å ta høyere utdanning. Dette var et av de sentrale virkemidlene da tiltakssonen for Nord-Troms og Finnmark ble opprettet i 1990.

Tiltakene virket sterkt rekrutterende, og gjennom 1990-tallet hadde over 70 prosent av dem med høyere utdanning som begynte i jobb i tiltakssonen, bostedsbakgrunn utenfor Nord-Troms og Finnmark, mange fra storbyområder. En stor del av disse jobbet bare noen år i tiltakssonen, og halvparten hadde flyttet etter fire år. Utflyttingen økte særlig i perioder med høykonjunktur, med økt tilgang på jobber i Sør-Norge og i byene.35 Med økende rekruttering til høyere utdanning i tiltakssonen ble det også større stabilitet i arbeidsstyrken.36 Tre fjerdedeler av dem med høyere utdanning som var fra og bodde i tiltakssonen i 2000, bodde fremdeles i regionen ti år etter.37 På tross av økt egenrekruttering er tiltakssonen fremdeles avhengig av rekruttering av personell med høyere utdanning fra andre deler av landet.

Regionale forskjeller i rekruttering til høyere utdanning

Tilbøyeligheten til å ville studere i en region henger sammen med næringsstruktur og utdanningsnivået i regionen som sådan. I figur 8.6 er studietilbøyeligheten sett opp mot utdanningsnivået i bo- og arbeidsmarkedsregioner. I bo- og arbeidsmarkedsregioner der det er mange med høyere utdanning, er det også en stor andel som søker seg til høyere utdanning. For de aller fleste regionene er studietilbøyeligheten høyere enn utdanningsnivået. De fire storbyene utmerker seg ved å ha studietilbøyelighet og utdanningsnivå som er på samme nivå (for eksempel Trondheim med studietilbøyelighet på 33,8 og utdanningsnivå på 33,9).

Uten flytting ville et slikt mønster ført til mindre regionale forskjeller over tid. En fortsatt tendens til flytting til regioner med allerede høyt utdanningsnivå gjør imidlertid at mønsteret er stabilt over tid. Siden andelen av befolkningen med høyere utdanning faller med sentralitetsnivå, er det også rimelig at andelen studenter faller med sentralitetsnivå. Et avvik fra dette er flere regioner i Finnmark som har en forholdsvis lav deltakelse i utdanning, selv om utdanningsnivået er middels høyt. Samtidig gir ikke tallene fra Finnmark nødvendigvis et helt dekkende bilde. Unge i Nord-Norge bruker gjerne lenger tid på å fullføre videregående skole, og mange tar derfor også høyere utdanning på et senere tidspunkt i livet enn det som er vanlig i resten av landet. Et studieløp som ikke er helt strømlinjeformet, og der man gjerne kan være etablert med familie og barn, gjør det også mer aktuelt å ta utdanningen desentralisert eller nettbasert.

Figur 8.6 Utdanningsnivå1 i bo- og arbeidsmarkedsregioner i 2013 og andel i studier 2009–2013 under utdanning, fordelt etter bosted ved 16 års alder. Tall i prosent

Figur 8.6 Utdanningsnivå1 i bo- og arbeidsmarkedsregioner i 2013 og andel i studier 2009–2013 under utdanning, fordelt etter bosted ved 16 års alder. Tall i prosent

1 Utdanningsnivå = andel av befolkningen 16 år og over med høyere utdanning. Andel i studier = andel i aldersgruppen 19–24 år under utdanning fordelt etter bosted ved 16-årsalder.

Kilde: Regionale utviklingstrekk (2014).

Mye av forskjellen i unges rekruttering til høyere utdanning kommer av foreldrenes utdanningsnivå. Ved å kontrollere for forskjeller i foreldrenes utdanningsnivå og andre bakenforliggende faktorer finner Helland og Heggen (2018) få forskjeller i rekruttering til høyere utdanning etter sentralitet. De mener at dette tyder på at geografi i seg selv ikke har avgjørende betydning for rekruttering til høyere utdanning.38

Nærhet til utdanningsinstitusjon gir høyere rekruttering til høyere utdanning

Samtidig med opprettelsen av Universitetet i Tromsø ble det etablert en rekke distriktshøyskoler. Et viktig premiss for denne utbyggingen var å kunne tilby studier for ungdom i alle deler av landet for å redusere de geografiske forskjellene i utdanning. Sammen med et stort antall høyskoler for utdanning av bestemte yrker (f.eks. lærere, sykepleiere, ingeniører og sosialarbeidere) utgjorde distriktshøyskolene en desentralisert høyskolesektor, noe som bidro positivt til å redusere de regionale forskjellene over tid.

Aamodt og Lyby (2019) mener at denne universitets- og høyskolepolitikken har vært et vellykket instrument for å utjevne de regionale ulikhetene, og at den dermed et stykke på vei har overflødiggjort seg selv. Behovene for de spesifikt distriktspolitiske målene om rekruttering er ikke til stede i samme grad som for 50 år siden, og dermed er også mange av argumentene for den desentraliserte institusjonsstrukturen svekket.39

8.4.2 Unge med yrkesfag er mer bofaste og tar jobb i egen region

Næringsstrukturen påvirker studievalg og studietilbøyelighet. Dersom elevene ser at det i nærområdet finnes mange jobber innenfor en viss sektor, for eksempel industri eller byggenæring, kan det gjøre at de i større grad velger utdanningsprogram som gir muligheter i denne næringen.40 I Oslo og Akershus har andelen som velger studiespesialisering, tradisjonelt vært høyere enn i andre regioner, og andelen har økt etter innføringen av Kunnskapsløftet.

Yrkesfaglige studieprogrammer på videregående- og fagskolenivå utdanner i stor grad til regionale arbeidsmarkeder. En analyse av flyttemønstrene til fagutdannede (på videregående nivå) på tvers av fylker og inn- og utland viser at mer enn tre av fire fagutdannede er bofaste i det fylket hvor de avla fag- eller svenneprøven.41 Jo kortere tid som er gått siden man avla fag-/svenneprøven, desto høyere er sannsynligheten for å være bofast.

Unntaket fra dette er Oslo og Akershus. I og med at Oslo og Akershus utdanner langt færre fagutdannede enn arbeidsmarkedet etterspør, er det mange med utdanning fra andre fylker og fra utlandet som arbeider i Oslo og Akershus. Aust-Agder, Sør-Trøndelag og Finnmark er også netto mottakere av fagutdannede.

Figur 8.7 Bofaste, fraflyttede og tilflyttede i fylkene som andel av antall utdannet i fylket. 2017

Figur 8.7 Bofaste, fraflyttede og tilflyttede i fylkene som andel av antall utdannet i fylket. 2017

Kilde: NOU 2020: 2 / Perlic og Albertsen (2019).

De sysselsatte med videregående utdanning innen helse-, sosial- og idrettsfag er den minst mobile gruppen. 90 prosent av disse over 25 år forblir i skolefylket sitt, og av dem under 25 år er det rundt 86 prosent som gjør det samme. Det meste av landet har innflytting av utenlandske helsefagarbeidere, og den totale tilførselen er størst i fylker med store byer. Framskrivinger av behov for kompetanse viser at det kan bli mangel på arbeidskraft for personer med håndverksfag og helse- og omsorgsfag på videregående nivå. En grunn til dette er at det er flere med slik kompetanse som pensjonerer seg, enn det kommer til nye fra utdanning.42

8.5 Praksisplasser og gode arbeidsplasser i distriktene kan forbedre rekrutteringen til og stabiliteten i tjenestene

Det andre forholdet som handler om hvorfor det skal være vanskeligere å rekruttere til stillinger i distriktene, er at jobbene i distriktene enten er, eller antas å være, mer krevende eller ikke så interessante og karrierefremmende som tilsvarende jobber i byene. Forskning om hva som bidrar til å rekruttere leger til distriktet, kan bekrefte at jobbene i distriktene oppfattes som mer krevende eller ikke så interessante, men også at erfaring under studietiden med arbeid i distriktene øker sjansen for å jobbe i distriktene etter endt utdanning. Dette, som kalles «rural exposure», er en av to dominerende hypoteser i forskningslitteraturen om hva som bidrar til å rekruttere leger til distriktene.43

Praksisplasser i distriktene kan spille en viktig rolle for å sikre rural eksponering, selv om selve studiestedet ligger i en by. KS mener for eksempel at «kommunesektoren i større grad må benyttes som praksisarena (…) Mange av distriktskommunene har store rekrutteringsutfordringer, og å ta imot studenter i veiledet praksis på en god måte, øker sannsynligheten for senere rekruttering».44

Som vi så i kapittel 6 er en viktig begrensning på utdanningskapasiteten av helse- og omsorgsarbeidere mangel på praksisplasser. Mange distriktskommuner oppgir at de ikke blir brukt som praksisarena, selv om det kan utgjøre et potensial for flere praksisplasser.

8.5.1 Avstand gir økte økonomiske utgifter ved praksis i distriktskommuner

Kommunene har fått overført store oppgaver fra spesialisthelsetjenesten og har nå et større ansvar for forebygging, tidlig intervensjon, behandling og oppfølging av pasientene. Denne forskyvningen av oppgaver har ført til at kommunale helsetjenester er presset på kapasitet, samtidig som tildeling av flere studieplasser til sykepleierutdanningen har bidratt til økt etterspørsel etter praksisplasser og veiledning av studenter i kommunene.45 Helseforetakene har utfordringer med å opprette nok praksisplasser, noe som er en forutsetning for økt utdanningskapasitet.46

Store og sentrale kommuner har i større grad samarbeidsavtaler med universitet og høyskoler enn mindre distriktskommuner. Avstand til en institusjonen har stor betydning for om det er etablert et formelt samarbeid.47

Institusjonene må selv dekke utgifter til reise og opphold både for student og veileder.48 Det er også eksempler på at studenter må delfinansiere og skaffe tilveie praksisplasser selv. Fakultetet for sykepleie og helsevitenskap ved Nord universitet mener at svært lang vei til praksisstedene for både studenter og lærere som skal veilede, gjør at det er langt mer kostbart å drive sykepleierutdanning i distriktene, ikke minst i nord.49

På steder med store reiseavstander diskuteres det om studentene primært skal ha praksis i nærhet til studiestedet for å holde kostnadene nede. En måte å imøtekomme studentene på og samtidig holde kostnadene nede er å ta i bruk videomøter og digitale verktøy i større grad. Høgskolen på Vestlandet er et eksempel på at dette benyttes i stor utstrekning.50

8.5.2 Manglende kapasitet til å følge opp praksis i små kommuner

Manglende kapasitet både i undervisningsinstitusjonen og i kommunene kan være hemmende for å inngå avtaler om praksis i distriktskommuner. Både etablering og oppfølging av samarbeid med et stort antall kommuner over store geografiske avstander er svært tids- og ressurskrevende. Flere store kommuner ansetter en egen praksiskoordinator for å håndtere oppgavene, mens mindre kommuner ikke har kapasitet til dette. Informanter tilknyttet praksissamarbeidet oppgir samtidig at det er krevende å skaffe praksisplasser til alle, til tross for alle samarbeidskommunene.51

Det er forskjeller mellom ulike utdanninger for faglig og praktisk tilrettelegging for studenter i praksis, og for samarbeid mellom utdanningsinstitusjon og praksissteder. Lærerutdanningene har ansatte veiledere for studentene, og ivaretar studentenes behov og samarbeidet med studiestedet, men dette er ikke tilfellet for helsefagutdanningene. Kommunene får heller ikke samme informasjon som spesialisthelsetjenesten når det gjelder antall og type studenter de forventes å tilby praksis. Spesialisthelsetjenesten får dette i sitt oppdragsdokument fra Helse- og omsorgsdepartementet. Det gjør at spesialisthelsetjenesten får et tydeligere medansvar for utdanning enn kommunene og større forutsigbarhet og mulighet for planlegging.

Bachelorgradsstudiet i sykepleie ved Universitetet i Agder (UiA), Kristiansand og Grimstad, er trukket fram som eksempel på et studium der studentene er svært tilfredse med praksis. Nesten alle kommunene i regionen brukes som praksisarena. Det tette samarbeidet UiA har med praksisfeltet tilknyttet sykepleiestudiet, og trepunktssamarbeidet mellom universitetet, sykehusene og kommunene, framhever de selv som en mulig årsak til at de lykkes så godt.52

8.5.3 Regionale traineeordninger gir erfaring med arbeid i distriktene

Regionale traineeordninger trekkes fram som et godt virkemiddel for å få folk til en region eller et sted. I de regionale traineeprogrammene har bedrifter og offentlige institusjoner gått sammen mangel på å tilby nyutdannede midlertidig jobb, vanligvis i tre bedrifter og virksomheter lokalisert i samme region. I tillegg tilbys et faglig og sosialt program, som til sammen skal gjøre det ekstra interessant å flytte til eller bli boende i regionen. Per i dag er det 13 regionale traineeprogrammer.53

Distriktssenteret fikk i 2011 utredet hvilke effekter ni regionale traineeprogrammer hadde med tanke på å tiltrekke og beholde unge og høyere utdannede i områder utenfor de større byene.54 To tredjedeler av dem som har vært gjennom et traineeprogram i en region, har blitt boende der, mens bare en fjerdedel bodde der i utgangspunktet. Over 80 prosent av de ferdige kandidatene har fått tilbud om jobb i regionen. For enkelte programmer er tallet enda høyere. Rapporten svekker «hent heim»-tankegangen. «Jeg ønsker å bo der jeg vokste opp» er det motivet som har lavest score hos traineene. De traineeprogrammene som lykkes best med å få traineene til å bli, har blikket rettet mot kompetanse og ikke på hjemflytteren.

Tilbud om fast jobb er det viktig­ste traineeprogrammene kan bidra med for å få traineene til å bosette seg på langsiktig basis i området. Det at traineen gjennom traineeprogrammet blir del av et sosialt miljø utenom selve jobben, blir også av flere nykommere trukket fram som et gode ved ordningen, og som noe som gjør det lettere å trives på stedet.

8.5.4 Gode arbeidsplasser i distriktene

Abelsen med flere (2020) viser til at det er flere faktorer som går igjen i internasjonale studier om hvorfor enkelte legejobber er mer eller mindre attraktive. Det kan handle om rammer for lønn og karriere. Et system med få faste jobber gjør det for eksempel mer risikofylt for legen å velge et lite sykehus i distriktet som arbeidssted. Sysselsetting basert på selvstendig næringsdrift og stykkprisbetaling kan gjøre små steder økonomisk mindre attraktive. Manglende kompensasjon for lange arbeidsdager og generelt mer utfordrende arbeidsforhold i distriktene kan også være en faktor. Videre spiller profesjonell prestisje en rolle, og mer prestisjetunge spesialiteter har en tendens til å konsentreres i urbane områder. En siste viktig faktor er risiko for faglig isolasjon blant leger i distriktene.55

Økonomiske insentiver kan øke rekrutteringen til distriktene. Det er imidlertid vanskelig å peke på insentiver som har noen dokumentert stabiliserende effekt. Det er betydelig mindre stabilitet i legedekningen i distriktene enn i større kommuner.56 Samtidig er det mange distriktskommuner i Norge som har gode og stabile fastleger, men dette fordrer ofte noe ekstra av kommunen. For å tiltrekke seg og beholde fastleger benytter kommunene seg av ulike insitamenter. Noen tilbyr økt lønn og/eller ekstra ferie og har etablert permisjonsordninger. Andre har etablert vikarordninger hvor faste vikarer tar seg av legevakten deler av året for å lette belastningen på de faste legene. Enkelte har slått sammen små legekontor til ett større for å skape et større fagmiljø. Organisatoriske problemer som samarbeidsklima mellom fastleger og kommunens administrative og/eller politiske ledelse, og bruken av insentiver (finansielle og andre), er viktige forklarende faktorer når man forsøker å forstå årsakene til variasjoner i rekrutteringsutfordringer og fastlegestabilitet.57

En undersøkelse viste at nær 20 prosent av unge leger ville foretrekke en fastlegejobb i et distrikt framfor i en by, hvis de kunne sikres arbeidsforhold hvor muligheten til å kontrollere arbeidstiden var svært god, muligheten for faglig utvikling var svært god, praksisstørrelsen lå på mellom tre og fem leger, og inntekten lå på nivå med gjennomsnittlig lønn blant unge sykehusleger. Alle de tre første forholdene måtte være til stede for å velge distriktene.58

8.5.5 Små arbeidsmarkeder i distriktene gir færre potensielle søkere

Distriktene har små arbeidsmarkeder. Det innebærer at det er få potensielle søkere i pendleavstand, og at aktuelle arbeidstakere må flytte for å kunne ta en ledig jobb. At terskelen for å flytte er høy, ble synlig da arbeidsledigheten økte i Norge etter oljeprisfallet i 2013. I Rogaland, som opplevde en kraftig økning i ledigheten etter oljeprisfallet, flyttet de arbeidsledige i liten grad.59 Generelt er det få arbeidsledige som flytter for å få nytt arbeid. Tendensen, særlig i større arbeidsmarkeder, er at arbeidsledige heller velger å pendle eller bytte yrke framfor å flytte. I mindre sentrale områder øker sannsynligheten for at man flytter, når man mister jobben. Dette henger sammen med færre muligheter for å pendle og finne annet yrke i nærområdet.60

Når arbeidstakere må flytte, blir det også vanskeligere å rekruttere personer med lang erfaring, da disse gjerne er eldre og er betydelig mindre tilbøyelige til å flytte. Mindre sentrale kommuner i Nord-Norge rapporterer nettopp at de i snitt får færre kvalifiserte søkere når de er på jakt etter personer med lang høyere utdannelse eller lang arbeidserfaring.61

Små arbeidsmarkeder kan også skape utfordringer med å finne en relevant jobb til en eventuell partner og dermed ytterligere heve terskelen for å flytte. I tillegg kan manglende muligheter for gode boliger, jf. kapittel 7, og mulighet for å bytte jobb senere i karrieren, minske interessen for å flytte. Vi skal i neste kapittel se nærmere på infrastruktur og potensielle muligheter for å gjøre arbeidsmarkedene større.

Fotnoter

1.

Arbo, P. (2011). Universitetets regionale betydning. Plan, 43(2).

2.

Carneiro, P. et al. (2018). The Supply of Skill and Endogenous Technical Change: Evidence from a College Expansion Reform. IZA Discussion Paper No. 11661.

3.

Stein, J. (2019). The local impact of increased numbers of state employees on start-ups in Norway. Norsk Geografisk Tidsskrift 73(3), 156–167.

4.

NOU 2011: 3. Kompetansearbeidsplasser – drivkraft for vekst i hele landet. Kommunal- og regionaldepartementet.

5.

NOU 2015: 1. Produktivitet – grunnlag for vekst og velferd. Finansdepartementet.

6.

Basert på tall fra 2000 fant Opheim at om lag 30 prosent av søkerne kun søkte opptak i hjemfylket. Blant søkere bosatt i (de fire) universitetsfylkene var andelen 48 prosent, mens den kun var på 18 prosent blant søkere bosatt i andre fylker. Opheim, V. (2003) Borte bra, hjemme best? Om geografisk søkermobilitet, valg av utdanning og lærested blant søkere til høyere utdanning i år 2000. (NIFU skriftserie nr. 2/2003).

7.

Det var om lag 137 000 som søkte studieplass i Norge i 2019. Om lag 60 000 fikk studieplass og møtte til studier (44,1 prosent fikk studieplass). Statistikken er basert på fylkesstrukturen per 2019.

8.

Det var 4 778 søkere fra Hedmark. 1 421 (30 prosent) av disse hadde studiesteder i Hedmark som førstevalg, og 1 159 hadde Oslo som førstevalg (24 prosent). Det var 2 176 fra Hedmark som fikk studieplass og møtte til studier. 877 (40 prosent) av dem møtte på studiesteder i Hedmark og 385 (18 prosent) i Oslo.

9.

Finnmark – 29 prosent av førstevalgssøkere, 38 prosent av oppmøtte studenter. Vest-Agder – 50 prosent av førstevalgssøkere, 57 prosent av oppmøtte studenter. Østfold – 36 prosent av førstevalgssøkere, 43 prosent av oppmøtte studenter. Troms – 57 prosent av førstevalgssøkere, 64 prosent av oppmøtte studenter.

10.

Om lag 37 400 hadde Oslo som førstevalg, mens om lag 12 600 fikk studieplass og møtte til studier i Oslo (altså 33,6 prosent av førstevalgsøkerne).

11.

Trøndelag og Hordaland er de to andre fylkene med relativt mange søkere, henholdsvis 16 og 14 prosent, og det var også henholdsvis 16 og 14 prosent av studentene som møtte til studier i disse fylkene.

12.

Wiers-Jenssen, J. (2012). Valg av lærested. Begrunnelser og informasjonskanaler ved valg av universitet/høgskole – en pilotstudie. (Rapport 11/2012). NIFU. Lærestedene som er med, er Universitetet i Tromsø – Norges arktiske universitet (UiT), Universitetet for miljø- og biovitenskap (UMB), Høgskolen i Harstad (HIH) og Høgskolen i Vestfold (HiVe).

13.

Helland, H. & Heggen, K. (2018). Regional Differences in Higher Educational Choice? Scandinavian Journal of Educational Research, 62(6).

14.

Abelsen, B. et al. (2020). Rekruttering og stabilisering av helsepersonell til distrikt. (Notat til demografiutvalget). Nasjonalt senter for distriktsmedisin, Universitetet i Tromsø – Norges arktiske universitet. Forsdahl og medarbeidere dokumenterte i 1988 at andelen uteksaminerte leger som tok arbeid i Nord-Norge, var mye høyere blant studenter nordfra sammenliknet med studenter sørfra.

15.

Stambøl, L. S. (2013). Studentvandringer. Rekruttering til studier og tilførsel av nye høyt utdannede i et geografisk perspektiv. (Rapporter 6/2013). Statistisk sentralbyrå.

16.

Gaski, M. et al. (2016). Sykepleiere utdannet i Nord-Norge. Hvor blir de av? Nasjonalt senter for distriktsmedisin, Universitetet i Tromsø – Norges arktiske universitet.

17.

Grythfeldt, K. & Heggen, K. (2012). Er høgskolene regionale kvalifiseringsinstitusjoner? Likheter og ulikheter mellom høgskolene på Vestlandet og i hovedstadsregionen. (Rapport 5/2012). Høgskolen i Oslo og Akershus.

18.

Støren, L. A. et al. (2020). Arbeidsmarkedet for IKT-kandidater med høyere utdanning. (Rapport 2020:15). NIFU.

19.

Grythfeldt, K. & Heggen, K. (2012). Er høgskolene regionale kvalifiseringsinstitusjoner? Likheter og ulikheter mellom høgskolene på Vestlandet og i hovedstadsregionen. (Rapport 5/2012). Høgskolen i Oslo og Akershus.

20.

Abelsen, B. et al. (2020). Rekruttering og stabilisering av helsepersonell til distrikt. (Notat til demografiutvalget). Nasjonalt senter for distriktsmedisin, Universitetet i Tromsø – Norges arktiske universitet.

21.

Gaski, M. et al. (2016). Sykepleiere utdannet i Nord-Norge. Hvor blir de av? Nasjonalt senter for distriktsmedisin, Universitetet i Tromsø – Norges arktiske universitet. Studiene viser at en høyere andel av de desentralt utdannede sykepleierne arbeider i det fylket de tok utdanningen i, sammenliknet med dem som tok ordinær sykepleierutdanning.

22.

NOU 2019: 12. Lærekraftig utvikling – Livslang læring for omstilling og konkurranseevne. Kunnskapsdepartementet.

23.

Høst, H. et al. (2019). Styrt eller søkerstyrt? En undersøkelse av hvordan universiteter og høyskoler dimensjonerer sine studietilbud. (Rapport 2019:15). NIFU.

24.

Nesje, K. et al (2018). Evaluering av Kompetanseløft 2020 Første delrapport 2018. SINTEF, NIBR & NIFU. En studie fra Finnmark har vist at gjennomsnittsalderen på sykepleierne utdannet ved campusutdanningen er noe lavere enn ved de desentraliserte utdanningene og karakterene på samme nivå i de to gruppene studenter. Andelen som fullfører studiet, er imidlertid litt høyere på campus sammenliknet med desentraliserte studier (henholdsvis 81,5 prosent og 76,9 prosent). Abelsen, B. et al. (2020). Rekruttering og stabilisering av helsepersonell til distrikt. (Notat til demografiutvalget). Nasjonalt senter for distriktsmedisin, Universitetet i Tromsø – Norges arktiske universitet.

25.

Høst, H. et al. (2019). Styrt eller søkerstyrt? En undersøkelse av hvordan universiteter og høyskoler dimensjonerer sine studietilbud. (Rapport 2019:15). NIFU. Undersøkelser av tilfredsheten med grunnskolelærerutdanning ved Høgskolen i Sørøst-Norge (HSN) viser forøvrig at nettstudentene er omtrent like fornøyd med utdanningskvaliteten som sine campusbaserte medstudenter. Nettstudentene oppgir at de er mer motiverte for studieinnsats, og at de benytter seg mer av de organiserte læringsaktivitetene enn hva campusstudentene gjør.

26.

Hanger, M. R. (2019, 1. juli). Vil ha bosted som opptakskrav for sykepleierutdanning på Fosen. Universitetsavisa.

27.

Jf. Dokument nr. 15:1733 (2018–2019). Svar fra daværende forsknings- og høyere utdanningsminister Iselin Nybø på skriftlig spørsmål fra stortingsrepresentant Kirsti Leirtrø.

28.

Jf. Dokument nr. 15:1733 (2018–2019). Svar fra daværende forsknings- og høyere utdanningsminister Iselin Nybø på skriftlig spørsmål fra stortingsrepresentant Kirsti Leirtrø.

29.

Meld. St. 18 (2014–2015). Konsentrasjon for kvalitet – Strukturreform i universitets- og høyskolesektoren. Kunnskapsdepartementet.

30.

NOU 2008: 3. Sett under ett – Ny struktur i høyere utdanning. Kunnskapsdepartementet.

31.

I forbindelse med økningen i ledige og permitterte som følge av covid-19-pandemien har Kompetanse Norge og Diku delt ut 85 millioner kroner til 235 nettbaserte kurs ved 46 utdanningsinstitusjoner (både høyere utdanning, fagskoler og videregående opplæring).

32.

NOU 2019: 12. Lærekraftig utvikling – Livslang læring for omstilling og konkurranseevne. Kunnskapsdepartementet.

33.

Pedersen, P. & Andersen, M. (2001). Langtidseffekter av person- og bedriftsrettede tiltak i Finnmark og Nord-Troms. (Rapport 2001:3). Norut.

34.

Før 1988 hadde Finnmark fylkeskommune en egen ordning om nedbetaling av studielån.

35.

Pedersen, P. & Andersen, M. (2001). Langtidseffekter av person- og bedriftsrettede tiltak i Finnmark og Nord-Troms. (Rapport 2001:3). Norut.

36.

Angell, E. (Red.) et al. (2012). Tiltakssonen for Finnmark og Nord-Troms – utviklingstrekk og gjennomgang av virkemidlene. (Rapport 2012:2). Norut Alta.

37.

Angell, E. (Red.) et al. (2012). Tiltakssonen for Finnmark og Nord-Troms – utviklingstrekk og gjennomgang av virkemidlene. (Rapport 2012:2). Norut Alta.

38.

Helland, H. & Heggen, K. (2018). Regional Differences in Higher Educational Choice? Scandinavian Journal of Educational Research, 62(6). Studien bruker SSBs gamle sentralitetsinndeling.

39.

Aamodt, P. O. & Lyby, L. (2019). Instrument eller institusjon? Skiftende politiske prioriteringer. I Knudsen, J. P. & Lauvdal, T. (Red.), Geografi, kunnskap, vitenskap. Den regionale UH-sektorens framvekst og betydning. Cappelen Damm Akademisk.

40.

Markussen, E. (2010). Valg og gjennomføring av videregående opplæring før Kunnskapsløftet. Acta Didactica, 4(1), 1–18.

41.

Perlic, B. & Albertsen, D. (2019). Mobilitet blant personer med fag-/svenneprøve. (Rapport 2019/31). Statistisk sentralbyrå.

42.

Cappelen, Å. et al. (2018). Framskrivinger av arbeidsstyrken og sysselsettingen etter utdanning mot 2035. (Rapporter 2018/36). Statistisk sentralbyrå.

43.

Abelsen, B. et al. (2020). Rekruttering og stabilisering av helsepersonell til distrikt. (Notat til demografiutvalget). Nasjonalt senter for distriktsmedisin, Universitetet i Tromsø – Norges arktiske universitet.

44.

Grimstad-utvalget. (2019). Studieplasser i medisin i Norge. Behov, modeller og muligheter. Kunnskapsdepartementet.

45.

Meld. St. 4 (2018–2019). Langtidsplan for forskning og høyere utdanning 2019–2028. Kunnskapsdepartementet.

46.

Riksrevisjonen (2019). Riksrevisjonens undersøkelse av bemanningsutfordringer i helseforetakene. Del av Dokument 3:2 (2019–2020).

47.

Rambøll. (2017). Utvikling av kommunen som læringsarena for helse- og velferdsutdanninger. (FoU-prosjekt nr. 164003). KS FoU.

48.

Universitets- og høyskoleloven § 7-1 fastslår at statlige universiteter og høyskoler ikke kan «kreve egenbetaling fra studenter for ordinære utdanninger som fører fram til en grad eller yrkesutdanning».

49.

Høst, H. et al. (2019). Styrt eller søkerstyrt? En undersøkelse av hvordan universiteter og høyskoler dimensjonerer sine studietilbud. (Rapport 2019:15). NIFU.

50.

Rambøll. (2017). Utvikling av kommunen som læringsarena for helse- og velferdsutdanninger. (FoU-prosjekt nr. 164003). KS FoU.

51.

Rambøll. (2013). Samarbeid mellom kommunesektoren og UH-sektoren for økt kvalitet og relevans i UH-utdanning. (FoU-prosjekt nr. 124013).

52.

Helseth, I. A. et al. (2019). Praksis i høyere utdanning – gode eksempler. NOKUTs utredninger og analyser.

53.

Hatling, L. & Dahl, I. (2020). Tilflyttings- og rekrutteringsarbeid i distriktene – en oppsummering av kunnskap. (Notat til demografiutvalget). Distriktssenteret.

54.

Dahle, M. et al. (2011). Bosettingsvirkninger av regionale traineeprogram. (R 1/2011). Ideas2evidence.

55.

Abelsen, B. et al. (2020). Rekruttering og stabilisering av helsepersonell til distrikt. (Notat til demografiutvalget). Nasjonalt senter for distriktsmedisin, Universitetet i Tromsø – Norges arktiske universitet.

56.

I de 13 første årene med fastlegeordning (2001–2014) var median varighet av en fastlegeavtale tre ganger så lang i kommuner med 50 000 innbyggere eller mer (8,37 år) som i kommuner med under 2 000 innbyggere (2,75 år). Undersøkelsen viste også at 13 prosent av pasientlistene i ordningen over kortere eller lengre perioder ikke var knyttet til en navngitt lege med en fastlegeavtale. En stor andel av disse listene var å finne i kommuner med under 5 000 innbyggere (42 prosent).

57.

Abelsen, B. et al. (2020). Rekruttering og stabilisering av helsepersonell til distrikt. (Notat til demografiutvalget). Nasjonalt senter for distriktsmedisin, Universitetet i Tromsø – Norges arktiske universitet.

58.

Holte, J. H. et al. (2015). The impact of pecuniary and non-pecuniary incentives for attracting young doctors to rural general practice. Social Science & Medicine 2015, 128, 1–9. Referert i Abelsen, B. et al. (2020). Rekruttering og stabilisering av helsepersonell til distrikt. (Notat til demografiutvalget). Nasjonalt senter for distriktsmedisin, Universitetet i Tromsø – Norges arktiske universitet.

59.

Kann, I. C. et al. (2018). Geografisk og yrkesmessig mobilitet blant arbeidsledige. Arbeid og velferd, 1–2018. Arbeids- og velferdsforvaltningen (Nav).

60.

Huttunen, K. et al. (2016). Job loss and regional mobility. Discussion paper. (SAM 17–2016). Norges handelshøyskole.

61.

Oslo Economics. (2020). Kartlegging og vurdering av lokale ordninger for å beholde og rekruttere arbeidskraft i Nord-Norge.

Til dokumentets forside