3 Avskrivning av påkostninger på særskilte driftsmidler
En påkostning på et driftsmiddel adskiller seg fra vedlikehold ved at det aktuelle driftsmidlet får en standardhevning. Utgifter til påkostninger skal derfor, i motsetning til vedlikeholdsutgifter som fradras umiddelbart, i prinsippet komme til skattemessig fradrag i takt med verdireduksjonen på det påkostede driftsmidlet.
Ved saldoavskrivninger aktiveres påkostninger på driftsmidlets saldo, slik at beløpet kommer til skattemessig fradrag sammen med driftsmidlets kostpris. Den økonomiske virkningen er den samme som om påkostningen avskrives på egen saldo, med samme avskrivningssats som det opprinnelige driftsmidlet.
Særskilte driftsmidler i kraftverk skal etter skatteloven § 44 A-11 avskrives lineært. Som følge av at lineære avskrivninger skjer over et endelig antall år, kan påkostninger i dette tilfellet ikke uten videre tillegges det opprinnelige avskrivningsgrunnlaget (som er konstant) og avskrives etter gjeldende satser.
I Nasjonalbudsjettet 1997 ble denne problemstillingen drøftet nærmere:
«Dersom påkostningen skal tillegges driftsmidlets opprinnelige avskrivningsgrunnlag uten å endre satsene, må en samtidig forlenge avskrivningsperioden for å sikre at påkostningen kommer til fradrag fullt ut. Alternativt måtte en øke avskrivningssatsene for det påkostede driftsmidlet dersom påkostningen skulle avskrives over gjenværende skattemessig levetid for det opprinnelige driftsmidlet.
En forlengelse av avskrivningstiden for det påkostede driftsmidlet vil imidlertid enten måtte bli svært sjablonmessig eller administrativt komplisert. Avskrivning av påkostninger innenfor det opprinnelige driftsmidlets levetid kan heller ikke anbefales, bl.a. fordi dette vil innebære en skattemessig favorisering av påkostninger framfor nyinvesteringer. En slik løsning kan også bli administrativt komplisert, siden grensedragningen mellom en betydelig påkostning og en nyinvestering kan være uklar.»
På denne bakgrunn foreslo departementet at påkostninger avskrives separat på egen saldo, med samme sats som det opprinnelige driftsmidlet.
I Nasjonalbudsjettet 1997 omtales denne løsningen:
«Fordelen ved dette er at det gir en skattemessig likebehandling av nyinvesteringer og påkostninger. Ordningen er også relativt oversiktlig administrativt sett, selv om det blir flere saldoer for hvert påkostet driftsmiddel. En mulig svakhet ved forslaget er at det bygger på at levetiden for det påkostede virkemidlet er hhv. 40 eller 67 år fra det tidspunktet påkostningen foretas, noe som kan overvurdere påkostningens faktiske levetid. En eventuell ikke-avskrevet restverdi av et påkostet driftsmiddel vil imidlertid i slike tilfeller kunne komme til skattemessig fradrag fullt ut i det året det påkostede driftsmidlet erstattes med et nytt. Følgelig vil de økonomiske konsekvensene for kraftforetakene neppe bli betydelige.»
I Budsjett-innst S I (1996-97) om Nasjonalbudsjettet 1997 slutter flertallet i finanskomiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre, seg til departementets vurderinger på dette området.
Det vises til utkast til skatteloven § 44 A-11 nr 4. Dette innebærer at det benyttes de samme skattemessige levetidene for påkostninger på særskilte driftsmidler i kraftverkene som fastsatt i skatteloven § 44 A-11, dvs i tråd med den antatte levetid som kan utledes av avskrivningssatsen for det opprinnelige driftsmidlet.