Ot.prp. nr. 43 (1996-97)

Om lov om salg av tidsparter i fritidsbolig (tidspartloven)

Til innholdsfortegnelse

1 Hovedinnholdet i forslaget

Barne- og familiedepartementet legger med dette fram et forslag til lov som regulerer visse sider ved salg av tidsparter i fritidsbolig.

Ordningen med tidsparter er en måte å organisere eierskap og bruksrett til en eiendom. Kjøp av en tidspart gir rett til bruk av f eks en feriebolig i et begrenset tidsrom av året. Bruksretten gir også tilgang til fellestjenester som f eks strøm og telefon, og fellesanlegg som f eks tennisbane og svømmebasseng. I tillegg til kjøpesummen betales en årlig avgift for vedlikehold og administrasjon osv, og ev utgifter til bruk av fellesanlegg og fellestjenester. Tidspartordninger er organisert på ulike måter. De mest utbredte formene er bruksrett knyttet til medlemskap i forening, bruksrett knyttet til en aksje, andel e l og bruksrett knyttet til sameieandel.

Ordningen med tidsparter er for mange kjent som «timeshare». Departementet ser det som uheldig å bruke det engelske begrepet og foreslår at en i stedet innfører et nytt norsk begrep, tidspart.

For mange forbrukere er tidsparter et nytt og ukjent produkt. Utilstrekkelig og villedende informasjon før avtaleinngåelse forekommer ofte. Markedsføringen og salgsmetodene er dessuten ofte pågående, og mange angrer i ettertid at de har inngått en avtale. Det opereres i stor grad med standardavtaler, og praksis inneholder mange eksempler på urimelige avtalevilkår. Det foreslås derfor lovregulering av visse sider ved markedsføring og inngåelse av avtaler om kjøp av tidsparter som gjelder fritidsbolig. Forslaget inneholder også bestemmelser om betaling, samt bestemmelser om visse kredittavtaler der ervervet av tidsparten helt eller delvis finansieres ved kreditt. Det foreslås også regler om sikkerhetsstillelse.

Norske forbrukere har i første rekke stiftet bekjentskap med tidspartordninger gjennom markedsføring og ev inngåelse av avtaler i utlandet. Det forekommer også en begrenset aktivitet i Norge, som pr i dag har 4 tidspartanlegg. Fra tid til annen selger norske foretak tidsparter i anlegg som ligger i utlandet.

Lovforslaget tar utgangspunkt i EU-direktivet om timeshare fra 26 oktober 1994. Direktivet er innlemmet i EØS-avtalen, med frist for gjennomføring i norsk rett 29 april 1997. Bestemmelsene som foreslås vil gjennomføre direktivet i norsk rett. I tillegg er det foreslått utvidet forbrukerbeskyttelse på en del punkter. Loven vil først og fremst gjelde avtaler om tidspartanlegg i Norge. Når direktivet er gjennomført i andre land, f eks Spania og Portugal, vil imidlertid forbrukere som inngår avtaler om andeler i anlegg som ligger i disse landene, få den samme minimumsbeskyttelsen som direktivet gir. Forbrukernes kjennskap til rettigheter på dette området i ett land, vil dermed være til nytte også når de inngår avtaler i et annet land.

Loven vil gjelde kjøp av tidsparter, dvs bruksrett til en fritidsbolig i begrensede tidsrom av året. Avtaler som inngås for kortere tid enn 3 år er ikke omfattet av forslaget. Loven vil bare gjelde der den som overdrar eller stifter rettigheten, gjør dette som ledd i næringsvirksomhet, og der den som erverver rettigheten er en fysisk person.

For å sikre at forbrukerne får nødvendig og relevant informasjon før kjøpsavtale inngås, er det foreslått spesifiserte krav til hvilken informasjon som skal gis. Informasjonskravene omfatter blant annet:

  • beskrivelse av bruksretten og vilkårene for å benytte den

  • beskrivelse av boligen og dens beliggenhet

  • status for byggearbeidet og fellestjenester dersom boligen ikke er ferdig oppført ved inngåelse av avtalen, samt angivelse av når det skal være ferdigstilt

  • opplysninger om fellestjenester og fellesanlegg

  • opplysninger om hvilke økonomiske forpliktelser forbrukeren pådrar seg

  • opplysninger om bytte og videresalg

  • opplysninger om angreretten og andre rettigheter etter loven

I all markedsføring for tidsparter skal det opplyses hvor en kan få nærmere informasjon.

Avtaler om kjøp av tidsparter skal opprettes skriftlig, og det stilles krav om hvilke opplysninger og vilkår avtalen skal inneholde. Opplysninger og vilkår som er gitt på forhånd etter bestemmelsene om opplysningsplikt skal tas inn i avtalen. De fleste skal uansett regnes som en del av avtalen, slik at selger bare i begrenset utstrekning kan gå fra løfter gitt i markedsføringen. Det skal også blant annet opplyses om at erverv og benyttelse av rettigheten ikke vil være forbundet med andre kostnader enn det som framgår av avtalen. Avtalen skal foreligge på språket i det landet der forbrukeren er statsborger eller er bosatt, og dessuten på språket i det landet der eiendommen ligger.

Forslaget inneholder videre bestemmelser om angrerett. Forbrukeren har en ubetinget rett til å gå fra tidspartavtalen i 10 dager etter dagen da avtalen er inngått. Dersom avtalen ved undertegning ikke inneholder alle de opplysninger som kreves etter loven, har forbrukeren en utvidet angrerett i inntil 3 måneder og 10 dager, med mindre selgeren supplerer opplysningene. I så fall har forbrukeren i stedet angrerett i 10 dager etter dagen da avtalen ble komplett. Ved fragåelse av avtalen faller partenes plikt til å oppfylle avtalen bort, og ved hel eller delvis oppfyllelse, skal det mottatte tilbakeføres. Forslaget inneholder også regler om erstatning i disse tilfellene.

Forslaget inneholder enkelte bestemmelser om betaling og sikkerhetsstillelse. Selger skal stille sikkerhet for økonomiske krav som følge av at forbrukeren benytter angreretten og ved heving på grunn av manglende eller forsinket ferdigstillelse av boligen eller nødvendige fellestjenester. Så lenge forbrukeren har angrerett kan det verken kreves eller mottas noen form for betaling fra forbrukeren. Betaling kan heller ikke skje før selger har stilt sikkerhet.

Forslaget regulerer også noen sider ved kredittavtaler som inngås i forbindelse med kjøp av tidsparter. Betalingsforbudet vil også gjelde i forhold til kredittyter der dette er selger eller kreditten ytes av tredjeperson på grunnlag av avtale med selger. Dersom forbrukeren benytter angreretten, skal kredittavtalen oppheves vederlagsfritt. Det foreslås innført forbud mot bruk av veksler og andre gjeldsbrev som fratar kjøperen retten til å gjøre innsigelser gjeldende.

Bestemmelsene skal ikke kunne fravikes, selv ved skriftlig samtykke, til skade for forbrukeren. Forbudet mot visse lovvalgsklausuler innebærer at det ikke kan tas inn bestemmelser i avtalen om anvendelse av et fremmed lands rett, dersom det vil medføre at forbrukeren får en dårligere beskyttelse. Det foreslås også en bestemmelse som skal forhindre at forbrukeren gjennom avtalen stilles ugunstig med hensyn til hvor sak kan reises, dersom det skulle oppstå en tvist. Forslaget inneholder også et forbud mot forhåndsavtale om voldgift.

Forslaget regulerer bare visse sider ved salg av tidsparter. For øvrig vil generelle regler, f eks markedsføringsloven og alminnelige kontraktsrettslige prinsipper, komme til anvendelse.

Til dokumentets forside