9 Opplæringens innhold og organisering

9.1 Innledning

Dette kapittel omhandler spørsmålet om innhold, tilrettelegging og organisering av opplæring i norsk og samfunnskunnskap.

Videre drøftes spørsmålet om etablering av et nasjonalt register for gjennomføring av ordningene i introduksjonsloven, det vil si både introduksjonsprogrammet og ordningen med opplæring i norsk og samfunnskunnskap.

9.2 Opplæringens innhold og organisering

9.2.1 Høringsnotatet

Av høringsnotatet går det fram at opplæringen skal bygge på prinsippet om tilrettelagt opplæring, uten at dette er formulert i selve lovforslaget. Det er videre forutsatt at kommunene skal tilby tester for å kartlegge deltakernes språknivå underveis i opplæringen, slik at opplæringen kan tilrettelegges/tilpasses den enkeltes språkutvikling. Videre er det lagt opp til at deltakerne skal tilbys en avsluttende prøve. I høringsnotatet er det også foreslått at opplæringen på 300 timer skal innbefatte 50 timer opplæring i samfunnskunnskap på et språk den enkelte deltaker forstår. Høringsnotatet bebuder at Kommunal- og regionaldepartementet og Utdannings- og forskningsdepartementet vil se nærmere på dagens inndeling i A- og B-løp. Det foreslås at den som skal undervise som hovedregel skal ha relevant faglig og pedagogisk kompetanse. Det åpnes imidlertid for å gjøre unntak fra kravet om formell faglig og pedagogisk kompetanse. Realkompetanse skal kunne sidestilles med formell kompetanse.

Det legges videre opp til at kommunene skal kunne konkurranseutsette norskopplæringen, og det uttales at Kommunal- og regionaldepartementet og Utdannings- og forskningsdepartementet vil vurdere om en nasjonal godkjenningsinstans skal kunne godkjenne private tilbydere.

9.2.2 Høringsinstansenes syn

Oslo kommune og Fylkesmannen i Nord-Trøndelag foreslår at retten til tilrettelagt opplæring omtales nærmere i selve lovteksten, i tråd med prinsippet om at det skal tas utgangspunkt i den enkeltes behov og forutsetninger når en skal organisere opplæringen og velge metode og innhold. Oslo kommune er enig i at en bør beholde prinsippet om at opplæringen skal tilpasses deltakernes individuelle forutsetninger og påpeker at dagens ordning med inndeling i to løp bør tas opp til ny vurdering.

De fleste høringsinstansene er prinsipielt enige i at det etableres en ordning med 50 timer opplæring i samfunnskunnskap på et språk den enkelte deltaker forstår. Mange kommuner, særlig de små kommunene, peker på at det kan bli vanskelig å etablere et opplæringstilbud på et språk vedkommende forstår, fordi det ikke er mulig å skaffe lærere som både har de nødvendige språklige og faglige kvalifikasjonene. Det er en forutsetning at det utvikles metoder og utarbeides læremidler for denne opplæringen. Innholdet i opplæringen må også beskrives nærmere.

Flere høringsinstanser er opptatt av at den enkelte elevs språknivå må fastsettes gjennom sentralt utarbeidede prøver. Det er også behov for å utvikle prøver eller systemer som på en entydig måte synliggjør behovet for opplæring ut over 300 timer. Dette må ikke overlates til den enkelte kommunes skjønn.

Flere av høringsinstansene, herunder noen kommuner, er uenige i departementets forslag om at en ved rekruttering av lærere skal kunne sidestille realkompetanse med formell pedagogisk utdanning.

Noen høringsinstanser mener at konkurranseutsetting kan føre til forringet kvalitet på opplæringen, fordi pris blir viktigere enn kvalitet. I denne sammenheng påpekes at kvalifisering og opplæring av innvandrere ofte krever et samarbeid mellom forskjellige offentlige etater, og at dette samarbeidet vil bli vanskeliggjort gjennom konkurranseutsetting. Næringslivets Hovedorganisasjon (NHO) mener at det bør etableres en sentral ordning for godkjenning av private aktører som vil drive opplæring.

9.2.3 Departementets vurdering

Det er et grunnleggende prinsipp i norsk skole at en skal ta utgangspunkt i den enkeltes behov og forutsetninger når en skal organisere opplæringen og velge metode og innhold. Departementet legger til grunn at prinsippet om tilpasset opplæring også skal gjelde for opplæring i norsk og samfunnskunnskap for voksne innvandrere. Prinsippet om tilpasset opplæring vil også stå sentralt i en ny læreplan som Utdannings- og forskningsdepartementet har ansvar for å utarbeide. Hvordan opplæringen skal tilpasses deltakerens forutsetninger, vil bli omtalt i den nye læreplanen. Det legges opp til at Utdannings- og forskningsdepartementet gir den nye læreplanen i forskriftsform, jf. forslag til ny § 20 i introduksjonsloven.

Det er et mål at innvandrere får kunnskaper om det norske samfunnet forholdsvis raskt etter ankomst til Norge. Det dreier seg først og fremst om grunnleggende kunnskaper om hvordan samfunnet fungerer og om enkeltmenneskers plikter og rettigheter. Forslaget om 50 timer opplæring i samfunnskunnskap på et språk innvandreren forstår, blir derfor opprettholdt, jf. kapittel 8. Departementet har merket seg at en del kommuner vil ha problemer med å skaffe lærere som er tilstrekkelig kvalifisert til å gi opplæring i samfunnskunnskap på et språk innvandreren forstår, og at det er behov for å utvikle læremidler for denne delen av opplæringen. Departementet understreker at lovforslaget overlater til den enkelte kommune selv å vurdere hvorledes den vil organisere opplæringen, herunder de 50 timene med opplæring i samfunnskunnskap. Kravet om at opplæring i samfunnskunnskap skal gis på et språk deltakeren forstår, innebærer ikke nødvendigvis at opplæringen skal gis på vedkommendes morsmål. Kommunene vil måtte vurdere å bruke innvandrere som har gode kunnskaper om det norske samfunnet som ressurspersoner i denne opplæringen. Det vil også kunne være behov for å bruke tolk. Departementet vil samtidig vurdere nærmere behovet for å utarbeide læremidler for opplæring i samfunnskunnskap.

Lærernes kompetanse er en avgjørende faktor for kvaliteten på opplæringen. Deltakere i norskopplæringen vil ha svært forskjellig bakgrunn. Dette stiller særskilte krav til faglig og pedagogisk kompetanse. Departementet ser behovet for at lærer har en formell utdanning spesielt rettet inn mot opplæring i norsk og samfunnskunnskap for voksne innvandrere, men vil ikke stille krav om dette. Etter det departementet kjenner til er det per i dag forholdsvis få lærere som har en slik spesialkompetanse. Et formelt krav om at lærerne i norskopplæringen skal ha spesialkompetanse kan derfor gjøre det svært vanskelig for kommunen å etablere et opplæringstilbud i norsk og samfunnskunnskap. Etter departementets lovforslag vil det imidlertid som hovedregel stilles krav om at lærere som skal undervise voksne innvandrere i norsk og samfunnskunnskap har godkjent lærerutdanning.

Kommunene har i henhold til opplæringsloven anledning til å la godkjente studieforbund, fjernundervisningsinstitusjoner eller andre private tilbydere stå for grunnskoleopplæring for voksne. Innenfor dagens ordning for norskopplæring har kommunene således mulighet for å bruke private tilbydere. Konkurranseutsetting praktiseres på flere tjenesteområder kommunene har ansvaret for i dag. Departementet legger derfor opp til at den enkelte kommune skal få adgang til å benytte private tilbydere til gjennomføring av opplæring i norsk og samfunnskunnskap.

Med en sentral godkjenningsordning vil det bli enklere for kommunene å konkurranseutsette opplæringen til private tilbydere. Departementet foreslår derfor at det etableres en sentral godkjenningsordning for private tilbydere av norskopplæring. Det vil likevel være den enkelte kommune som må avgjøre om den i det hele tatt vil konkurranseutsette norskopplæringen, og i tilfelle hvilken privat tilbyder den vil samarbeide med. Kommunene må avgjøre om den vil bruke en sentralt godkjent tilbyder eller andre tilbydere som kommunene selv godkjenner. Departementet vil imidlertid presisere at det er den enkelte kommune som til enhver tid har ansvaret for at opplæringen i norsk og samfunnskunnskap tilfredsstiller lovens krav, selv om kommunen har valgt å benytte en sentralt godkjent tilbyder.

For grupper som ikke får gratis norskopplæring, vil en sentral godkjenningsordning bidra til å kvalitetssikre tilbudet og være en støtte i valget mellom flere tilbydere.

Kort om utkast til ny læreplan

På oppdrag fra Utdannings- og forskningsdepartementet har Læringssentret i samarbeid med Vox utarbeidet et utkast til ny læreplan. Utkastet har nå vært på høring. Det er lagt opp til at den nye læreplanen skal kunne anvendes frivillig fra og med 1. august 2004, og at den blir obligatorisk samtidig med ikrafttredelse av departementets lovforslag i proposisjonen her.

Prinsippet i dagens ordning om opplæring opp til et bestemt nivå videreføres. Den nye læreplanen vil bygge på de samme overordnede prinsippene som læreplanene for grunnskolen og videregående opplæring, blant annet skal opplæringen tilpasses den enkeltes behov. Beskrivelsen av språknivåene i den nye læreplanen vil ta utgangspunkt i Common European Framework of References for Languages: Learning, teaching, assessment (CEF). CEF er et rammeverk for språklæring, undervisning og vurdering, utarbeidet av Europarådets avdeling for moderne språk. Utkastet til læreplan omtaler også vurdering og dokumentasjon av språklige ferdigheter gjennom sentralt utarbeidede prøver. Utkastet til læreplan legger opp til en inndeling av deltakerne i tre spor, i stedet for dagens ordning med A- og B-løp. Inndelingen i tre spor gjør det mulig i større grad enn med dagens ordning å gi individuelt tilpasset opplæring. Utkastet tar ikke stilling til hvor mange timer hvert enkelt spor bør ha som maksimum, ut over det faktum at 3 000 timer er et absolutt maksimum for gratis norskopplæring for hver deltaker. Utkastet legger opp til at 50 timer skal nyttes til opplæring i samfunnskunnskap på et språk innvandreren forstår. Utkastet beskriver også temaer for denne opplæringen. I tillegg til å ha selvstendig betydning, vil samfunnskunnskap også kunne være en integrert del av språkopplæringen, jf. beskrivelse av dagens ordning i kapittel 3.

9.3 Nasjonalt register

9.3.1 Gjeldende rett

Lov 14. april 2000 nr. 31 om behandling av personopplysninger (personopplysningsloven) regulerer behandling av personopplysninger som helt eller delvis skjer med elektroniske hjelpemidler, og annen behandling av personopplysninger når disse inngår eller skal inngå i et personregister. Formålet med loven er å beskytte den enkelte mot at personvernet blir krenket gjennom behandling av personopplysninger, samt å hindre at opplysningene kommer på avveie, jf. personopplysningsloven § 1.

Loven skiller mellom personopplysninger og sensitive personopplysninger, og fastsetter strengere krav for behandling av personopplysninger som er sensitive. Personopplysninger defineres i personopplysningsloven § 2 nr. 1 som opplysninger og vurderinger som kan knyttes til en enkeltperson. Med behandling av personopplysninger menes enhver bruk av personopplysninger, som for eksempel innsamling, registrering, sammenstilling, lagring og utlevering, eller en kombinasjon av slike bruksmåter, jf. personopplysningsloven § 2 nr. 2.

Personopplysningslovens § 11 oppstiller grunnleggende krav for behandling av personopplysninger. For det første må slik behandling være tillatt etter personopplysningsloven § 8. Denne bestemmelsen fastsetter at personopplysninger bare kan behandles dersom den registrerte har samtykket, eller det er fastsatt i lov at det er adgang til slik behandling, eller behandlingen er nødvendig etter nærmere fastsatte vilkår, herunder for å utøve offentlig myndighet eller for at den behandlingsansvarlige skal kunne oppfylle sine rettslige forpliktelser. For det andre følger det av personopplysningsloven § 11 at personopplysninger bare kan nyttes til uttrykkelig angitte formål som er saklig begrunnet i den behandlingsansvarliges virksomhet. I kravet om et uttrykkelig angitt formål ligger at den behandlingsansvarlige forut for behandlingen må fastsette et formål som er tilstrekkelig konkret og avgrenset, slik at det skaper åpenhet og klarhet om hva behandlingen skal tjene til. Det kreves med andre ord et visst presisjonsnivå, slik at den registrerte har anledning til å gjøre sine rettigheter gjeldende.

Det følger av samme bestemmelse at det ikke er tillatt å bruke innsamlede opplysninger til andre formål enn det opprinnelige formålet, med mindre den registrerte samtykker. Videre avgrenses det mot personopplysninger som ikke er tilstrekkelige eller relevante for formålet med behandlingen, eller som ikke er korrekte eller oppdaterte.

Ifølge personopplysningsloven § 13 pålegges den behandlingsansvarlige å sikre tilfredsstillende informasjonssikkerhet med hensyn til konfidensialitet, integritet og tilgjengelighet ved behandlingen av personopplysningene. Kravet til konfidensialitet skal sikre at informasjon ikke blir gjort tilgjengelig for uvedkommende. Kravet til integritet innebærer at informasjonen ikke skal kunne endres utilsiktet eller av uvedkommende. Videre må informasjonssystemet og sikkerhetstiltakene kunne dokumenteres.

Meldeplikten er regulert i personopplysningsloven § 31. Hovedregelen er at det skal gis melding til Datatilsynet før behandling av personopplysninger med elektroniske hjelpemidler. Meldingen skal sendes til Datatilsynet på eget skjema senest 30 dager før behandlingen tar til og deretter hvert tredje år. Enhver behandling skal knyttes til en behandlingsansvarlig, og behandlingen av personopplysninger skal baseres på et forhåndsdefinert formål. Det må sendes inn ny melding dersom det blir endringer i ansvarsforholdene eller dersom formålet med behandlingen blir endret.

Konsesjonsplikten er regulert i personopplysningsloven § 33, som fastsetter at det som hovedregel kreves konsesjon fra Datatilsynet for å behandle sensitive personopplysninger. Datatilsynet kan bestemme at også behandling av annet enn sensitive personopplysninger krever konsesjon, dersom behandlingen ellers åpenbart vil krenke tungtveiende personverninteresser. Konsesjonsplikt som nevnt gjelder ikke for behandling av personopplysninger i organ for stat eller kommune når behandlingen har hjemmel i egen lov.

Det er gitt utfyllende regler i forskrift 15. desember 2000 nr. 1265 til lov om behandling av personopplysninger (personopplysningsforskriften).

9.3.2 Høringsnotatet

Høringsnotatet viser til at det per i dag ikke eksisterer et nasjonalt registreringssystem på individnivå for norskopplæring. Registreringen skjer på kommunalt nivå, eller i den enkelte opplæringsinstitusjon. Enkelte opplysinger, slik som antall deltakere og opplæringstimer, føres i grunnskolens informasjonssystem (GSI). Denne informasjonen benyttes i hovedsak til å beregne statstilskudd, men også til å rapportere om aktivitetsnivået i norskopplæringen.

Informasjon om antall timer og beståtte prøver får en ny betydning ved innføring av ny ordning, der gjennomføring av den obligatoriske opplæringen gjøres til vilkår for bosettingstillatelse og norsk statsborgerskap. Et nasjonalt registreringssystem skal sikre at den enkelte innvandrer får dokumentert at norskopplæringen er gjennomført, herunder dokumentert hvilke prøver vedkommende har bestått. Et nasjonalt registreringssystem vil også gjøre det mulig å fastslå både antall timer som er tatt ut tidligere, nivået vedkommende befinner seg på, og om vedkommende er innenfor timerammen og tidsfristen for tilbud om opplæring. Systemet vil måtte registrere informasjon på individnivå.

I høringsnotatet gir departementet uttrykk for at også deltakelse i introduksjonsprogrammet bør registreres i det nye registreringssystemet. Det er viktig å kunne evaluere introduksjonsloven og måle ordningens effekt, særlig fordi introduksjonsloven representerer en nyskapning på integreringsområdet. Det vil være behov for informasjon om hvilke personer som gjennomfører introduksjonsprogrammet, samt når vedkommende starter og avslutter programmet. I utgangspunktet vil personer som omfattes av introduksjonsprogrammet også gjennomføre norskopplæring, og dermed allerede være registrert i systemet.

På denne bakgrunn foreslår departementet at det inntas bestemmelser om registreringssystemet i introduksjonsloven. En lovhjemmel vil tydeliggjøre hva som er formålet med registeret, hvilke opplysninger som kan registreres, hvem som skal registrere dem og hvordan informasjonen skal brukes. Videre bør det framgå av loven at offentlige organer og private virksomheter plikter å avgi informasjon til registeret. Departementet foreslår at den nærmere reguleringen av spørsmål knyttet til registeret, herunder hvem som skal være registeransvarlig, gjøres i forskrift.

9.3.3 Høringsinstansenes syn

De høringsinstansene som har uttalt seg om dette punktet, er positive til forslaget om opprettelse av et nasjonalt register, herunder Statistisk sentralbyrå (SSB), Innvandrernes Landsorganisasjon (INLO), Utdanningsforbundet og Fylkesmannen i Buskerud. Høringsinstansene ønsker et nasjonalt registreringssystem som i tillegg til å registrere antall timer som til enhver tid er tatt ut, også registrerer den opplæring den enkelte har gjennomført, hvilke prøver den enkelte har bestått, samt nivået den enkelte befinner seg på, og om vedkommende er innenfor timerammen og tidsfristen for tilbud om opplæring. Instansene peker også på at hensynet til forskning og utvikling bør søkes ivaretatt gjennom et registreringssystem for norskopplæring og introduksjonsordning.

Drammen kommune og Skien kommune mener at det er behov for at registreringssystemet også fanger opp fravær og avgitte/beståtte tester. Oslo kommune bemerker at lov og forskrift bør hjemle en rett for kommunene til å hente ut informasjon fra det sentrale registeret. Porsgrunn kommune peker på at registeret bør legges opp på en måte som gjør det enkelt for kommunene å benytte seg av det.

Datatilsynet forutsetter at opplysninger knyttet til opplæring i norsk og samfunnskunnskap vil være «elevadministrative» opplysninger som i seg selv ikke er sensitive, men påpeker at opplysningene er knyttet til en spesielt sårbar gruppe hvor behovet for vern av opplysningene er langt større enn for norske statsborgere. Datatilsynet peker på at det er viktig å begrense spredningen av opplysningene, da personopplysninger som kommer på avveie for denne gruppen vil kunne få store konsekvenser, især for individer som skjuler seg for myndigheter eller andre i land de har flyktet fra. Datatilsynet mener at høringsnotatets forslaget til ny § 22 i introduksjonsloven bør presiseres, slik at det framgår klart hva formålet med opprettelsen av et nasjonalt register er, jf. både personvernhensyn og legalitetsprinsippet. Videre peker tilsynet på at utleveringsbestemmelsen er for vidt formulert. Dette gjelder særlig begrepet «evaluering», som er vidtfavnende og kan danne grunnlag for bruk av opplysningene til mange ulike formål. Datatilsynet minner om at utlevering av opplysninger vanligvis skal være basert på den enkeltes samtykke, hvor individet på forhånd er orientert om hva opplysningene skal brukes til, og stiller således spørsmål ved om dette er godt nok ivaretatt i forslaget. Datatilsynet minner ellers om at personopplysningsloven med forskrift vil komme til anvendelse for alle aktører som behandler personopplysninger i tilknytning til introduksjonsloven.

9.3.4 Departementets vurdering

Departementet merker seg at høringsinstansene er overveiende positive til forslaget om å innføre et nasjonalt registreringssystem for deltakelse i norskopplæring og introduksjonsprogram. Forslaget fastholdes derfor i hovedsak med samme begrunnelse som det framgår av høringsnotatet. Den nærmere reguleringen av registeret gjøres i introduksjonsloven. For øvrig vil reglene i personopplysningsloven og personopplysningsforskriften gjelde for behandlingen av opplysninger i registeret.

Etter departementets vurdering er det behov for å presisere forslaget på flere punkter. Det vises i denne forbindelse til personopplysningsloven § 11 første ledd, bokstav b, som stiller krav om at personopplysninger bare kan nyttes til uttrykkelig angitte formål som er saklig begrunnet i den behandlingsansvarliges virksomhet. Formålet med registeret vil være å dokumentere enkeltpersoners deltakelse i introduksjonsordning og norskopplæring. Dersom kommunen skal ha anledning til å oppfylle sine plikter i tilknytning til norskopplæring, må kommunen ha informasjon om den enkeltes deltakelse. Det vil først og fremst være tale om opplysninger av elevadministrativ art, dvs. ikke sensitive opplysninger. Departementet vil i forskrift regne opp hvilke opplysninger som skal registres i det nasjonale registeret. Registeret vil kunne inneholde opplysinger om den enkeltes deltakelse i norskopplæring, så som antall timer, permisjon, bortfall av retten og fritak fra plikten, om opplæringen skjer innenfor de fastsatte tidsrammene, samt opplysninger om avlagte prøver.

Departementet foreslår at bestemmelsen skal gjelde både for ordningen med norskopplæring og for introduksjonsordningen. Når det gjelder introduksjonsordningen er det et særskilt behov for å følge opp loven og evaluere lovens effekt. I forhold til introduksjonsordningen kan det være behov for å registrere opplysninger om starttidspunkt, herunder godkjent fravær, permisjon og programmets varighet. Det vil i tillegg være behov for å registrere beståtte prøver og annen opplæring for å dokumentere hvilken kompetanse den enkelte har oppnådd gjennom opplæringstiltak i introduksjonsprogrammet.

Departementet foreslår videre at både offentlige organer og private virksomheter skal kunne pålegges å avgi informasjon til registeret. Ifølge lovforslaget kan departementet pålegge kommunene en plikt til å registrere elevadministrative opplysninger om deltakelsen i norskopplæringsordningen og/eller introduksjonsordningen i egen kommune. Private virksomheter som er tildelt oppdrag fra kommunen om norskopplæring eller introduksjonsordning vil også kunne pålegges plikt til å avgi elevadministrativ informasjon om deltakelsen i ordningene til kommunen. Det vil være kommunene som har ansvaret for å registrere opplysningene i det sentrale nasjonale registeret. Utlevering av informasjon fra kommunen til det sentrale registeret skal skje vederlagsfritt. Departementet vil i forskrift gi utfyllende bestemmelser om hvem som er behandlingsansvarlig.

Utlendingsdirektoratet (UDI) vil tillegges hovedansvaret for det nasjonale registeret. Kommunene vil kun få ansvar for registrering av egne deltakere. Begrunnelsen for å legge behandlingsansvaret til UDI er dels at UDI har behov for opplysninger om deltakelsen i norskopplæringen for å kunne fatte vedtak når det gjelder søknad om bosettingstillatelse og statsborgerskap, og dels at UDI har en særskilt rolle i integreringsarbeidet. UDI har, som underliggende organ til Kommunal- og regionaldepartementet, et særlig ansvar i forhold til gjennomføringen av integreringspolitikken. UDI er videre kontaktpunktet for kommunene i integreringsarbeidet, og har en særlig koordinerings- og informasjonsfunksjon i forhold til gjennomføringen av introduksjonsordningen.

Under høringsrunden er det reist spørsmål om innsynsretten. Departementet legger opp til at kommunene gis innsynsrett i registeret når det gjelder opplysninger om norskopplæring og introduksjonsordning, når dette anses som nødvendig for gjennomføringen av ordningen i loven. Utlendingsmyndighetene bør også gis innsynsrett, men for disse foreslås innsynsretten begrenset til opplysninger som er nødvendige for behandlingen av søknader om bosettingstillatelse og statsborgerskap. Når det gjelder innsynsretten for den registrerte, fastslår personopplysningsloven § 18 annet ledd, bokstav a at den registrerte har full innsynsrett i forhold til opplysninger som gjelder vedkommende selv.

På spørsmål om innsamlet informasjonen bør kunne benyttes til forskning eller i analyseøyemed, viser departementet til personopplysingsloven § 11 annet ledd. Her slås det fast at senere behandling av personopplysningene for historiske, statistiske eller vitenskapelige formål ikke anses uforenlig med de opprinnelige formålene med innsamlingen av opplysningene, dersom samfunnets interesse i at behandlingen finner sted, klart er større enn ulempene det kan medføre for den enkelte. Videre er det adgang til å bruke opplysningene til andre formål enn det som opprinnelig er oppgitt, dersom den registrerte samtykker til dette. Departementet kan ikke se at det er nødvendig med særskilte bestemmelser om dette i introduksjonsloven.

Under høringsrunden ble det også reist spørsmål om informasjonssikkerheten. Departementets vurdering er at opplysingene som vil inngå i det nasjonale registeret i stor grad må behandles som om de er sensitive, og underlegges særlige sikkerhetstiltak og særlige regler for behandlingen. Departementet vil vurdere behovet for å utarbeide utfyllende bestemmelser om innsynsretten og informasjonssikkerheten.