Aktiver Javascript i din nettleser for en bedre opplevelse på regjeringen.no

Ot.prp. nr. 56 (1996-97)

Om lov om endringer i lov 8. april 1981 nr 7 om barn og foreldre (barnelova)

Til innholdsfortegnelse

2 Bakgrunn

2.1 Målsettingen med barneloven

Barneloven - lov 8. april l981 nr 7 om barn og foreldre - er av relativt ny dato. Loven trådte i kraft 1. januar l982. Loven regulerer forholdet mellom barn og foreldre, og har regler om farskap, foreldreansvar, samværsrett og underholdsplikt. Før barneloven var disse spørsmålene regulert i andre lover. Først med de Castbergske barnelover av 1915, hvor barn utenfor ekteskap rettslig sett ble en del av farens slekt. Senere kom lov om barn født i ekteskap og lov om barn født utenfor ekteskap, begge av l956. Her ble det foretatt en viss likestilling mellom barn født i og utenfor ekteskap. Det var imidlertid fortsatt store forskjeller i rettsstillingen til disse barna. Med loven av 1981 ble likestillingen mellom barn uavhengig av foreldrenes sivile status ytterligere markert. Dette skjedde blant annet ved at uttrykkene «barn født i ekteskap» og «barn født utenfor ekteskap» ikke lenger ble brukt i loven.

I l975 ble det nedsatt et utvalg, Barnelovutvalget, som fikk i mandat blant annet å utarbeide forslag til en felles lov om forholdet mellom barn og foreldre. Bakgrunnen for dette var ønsket om å unngå forskjellsbehandling mellom barn født i og utenfor ekteskap. Utvalget fikk videre i mandat å «overveie en endring av reglene slik at de også vil passe for samlivsformer som finnes i dagens samfunn ved siden av ekteskapet. Det bør for eksempel overveies å regulere rettsstillingen til barn hvis foreldre lever i et varig samlivsforhold uten å være gift, og å avskaffe pater est-regelen som bevisregel når ektemannen bestrider farskapet». Utvalgets arbeid resulterte i NOU l977:35.

I tillegg til hovedmålsettingen om mest mulig felles regler for alle barn, enten foreldrene var gift eller ikke, tok lovarbeidet også sikte på å fremme likestilling mellom moren og faren. En annen målsetting var å styrke barns selvstendighet i forhold til foreldrene. Lovarbeidet tok videre sikte på å få utformet en lov som tok hensyn til at loven har interesse for et bredt publikum, slik at målsettingen var å få til en enkel og oversiktlig lov.

I barneloven av l981 ble utvalgets forslag i stor grad fulgt opp. På visse punkter ble det opprettholdt forskjellige regler ut fra foreldrenes sivilstatus. Blant annet skulle ektemannen fremdeles automatisk regnes som barnets far. Ugift mor skulle i utgangspunktet ha foreldreansvaret alene.

Barneloven er senere blitt endret på enkelte punkter. I l989 ble dagens regler der bidrag beregnes ut fra en fast prosentsats av den bidragspliktiges bruttoinntekt innført. Videre ble reglene om samvær gjort uavhengig av om faren har bodd sammen med barnet eller ikke.

Målene som lå til grunn for arbeidet med ny barnelov i l981 er like viktige i dag. Departementet mener det er behov for å vurdere på nytt de forskjellene som ble opprettholdt mellom barn født av ugift eller gift mor, og om det er mulighet for i større grad å likestille faren og moren i deres forhold til barnet, særlig sett i lys av de endringene i samfunnet som har skjedd siden arbeidet med ny barnelov startet i l975.

I løpet av de to siste ti-årene er kvinners rolle i samfunnet blitt grunnleggende endret. Kvinnene har gått fra å være husmødre til å bli lønnsarbeidere. Parallelt med denne utviklingen har det skjedd omfattende endringer i familiemønsteret. Dette betyr at samfunnet generelt og barns familieforhold spesielt, er blitt svært mye annerledes siden arbeidet med nåværende barnelov startet.

2.2 Økt likestilling mellom kjønnene med hensyn til arbeid og økonomi

På midten av 1970-tallet var den såkalte husmorfamilien den vanligste familietypen hvor hovedtrenden var at mor var hjemmeværende, og hun var ihvertfall hjemme når barna var små. Tall fra SSB viser at på begynnelsen av 1970-tallet var den samlede kvinnelige yrkesdeltakelse 23 prosent. I dag er denne andelen flerdoblet, og hele 73 prosent av kvinnene i arbeid. Det er de unge kvinnene og småbarnsmødrene som har økt sin yrkesaktivitet mest. I 1980 var 62 prosent av gifte og samboende kvinner med barn under 16 år i arbeid 1. I 1994 var tilsvarende andel økt til 78 prosent. Det er også en tendens at småbarnsmødre i økende grad velger heltidsarbeid. Norske kvinner har dermed beveget seg fra et europeisk bunn-nivå når det gjelder yrkesdeltakelse til å ligge svært høyt, også i europeisk sammenheng.

I perioden mellom 1970 og 1990 har menn redusert den tiden de bruker til lønnsarbeid med 7 timer per uke, mens kvinner har økt sin andel med 6 timer. Det har dermed skjedd en omfattende omfordeling av det lønnede arbeidet og forskjellene mellom kvinners og menns yrkesaktivitet er i ferd med å viskes ut.

Foreldre som er enslige forsørgere skiller seg ut fra det sysselsettingsmønsteret som er dannet siden 1970-tallet. Undersøkelser viser at bare noe under halvparten av enslige mødre under 35 år var i arbeid i 1991 (Sosialt utsyn 1993). Når det gjelder enslige fedre var 85 prosent av dem i arbeid mot 95 prosent av gifte/samboende fedre. Yrkesdeltakingen er spesielt lav for de helt unge enslige mødrene. Dette henger sammen med at relativt mange tar utdanning, samt med de økonomiske støtteordninger som finnes for enslige forsørgere. De enslige mødrene som er yrkesaktive, er i større grad heltidsarbeidende enn det gifte/samboende småbarnsmødre er.

2.3 Arbeidsfordeling i hjemmet

Parallelt med de store endringer på arbeidsmarkedet som en følge av kvinners økte yrkesaktivitet har det skjedd betydelige endringer i arbeidsfordelingen innenfor hjemmets fire vegger. Men til tross for at menn utfører mindre lønnsarbeid og kvinner mer, er det fortsatt kvinner som utfører den største delen av husholds- og omsorgsarbeidet. Tidsnyttingsundersøkelser viser at menn har økt sin innsats slik at de bruker omlag 3 timer mer per uke til ulønnet arbeid. Kvinnene på sin side bruker mindre tid til denne typen arbeid, deres andel er redusert med nesten 11 timer per uke. Totalt sett utføres det dermed mindre arbeid i hjemmet.

En annen indikator på at familiene organiserer seg på en annen måte i dag enn for bare noen helt får år siden, er at fedre i økende grad tar permisjon når barna er helt små. Fedrekvoten i fødselspengeordningen som innebærer at fire uker av den lønnede permisjonstiden er forbeholdt faren, har for alvor fått fedre til å ta i bruk sine rettigheter, og i dag tar omlag 80 prosent av alle fedre som har mulighet til det minst fire uker av den samlede permisjonstiden. Stadig flere tar også mer enn dette.

2.4 Flere barn blir født uten at foreldrene har felles foreldreansvar

Det har funnet sted omfattende endringer i familiemønsteret etter at barneloven trådte i kraft i 1981. Disse endringene startet senere enn kvinners utmarsj til arbeidslivet. På 1950- og 60-tallet var trenden at man giftet seg i løpet av første halvdel av tyveårene og ble foreldre det påfølgende året. Omlag 14 prosent hadde vært samboende forut for ekteskapsinngåelsen, og bare 3 prosent var samboende da de fikk første barn. Imidlertid er det anslått at halvparten av alle førstefødte barn ble unnfanget før ekteskapsinngåelsen.

I 1990-årene er det mye som er blitt annerledes. Familiemønsteret er blitt mer variert og det er blant annet vanligere å få barn langt senere enn det som var normen bare en generasjon tidligere. Og ekteskapet er ikke lenger den nødvendige og eneste anstendige rammen omkring en familieetablering. Helt fram til 1980 var samboerskap et relativt lite utbredt fenomen, mens denne samlivsformen i løpet av 1980- og 90-tallet er blitt en like vanlig måte å etablere familie på som ekteskapet er.

Tabellen under viser andel samboende og gifte kvinner i ulike aldersgrupper på tre ulike tidspunkt:

Samboende 20-24 år 25-29 år 30-34 år 35-39 år
1977 12 5 2 2
1988 34 24 12 6
1993 34 33 20 14
Gifte 20-24 år 25-29 år 30-34 år 35-39 år
1977 45 81 87 86
1988 20 53 71 79
1993 9 40 60 67

Tallmaterialet i denne framstillingen er hentet fra statistikk fra SSB og fra NOU 1996:13 Offentlige overføringer til barnefamilier.

Rundt 1970 ble det inngått nærmere 30 000 ekteskap årlig. Dette representerte en topp i forhold til tidligere år. Men så startet en nedgang og ved inngangen til 1990-årene var det bare omlag 20 000 par som giftet seg årlig, hvorav 3 av 4 giftet seg for første gang. Nedgangen i giftemålshyppigheten har vært størst i de yngre aldersgrupper og dette må sees på bakgrunn av at så mange velger samboerforhold når de etablerer samliv.

Mens man til enhver tid kan ha oversikt over hvor mange ekteskap som inngås, er det ingen tilsvarende mulighet når det gjelder samboerforhold. Tall fra SSBs Fruktbarhetsundersøkelse av 1977 og Familie- og yrkesundersøkelse av 1988 har likevel gitt et bilde av utviklingen på dette området de siste 20-30 årene.

Flertallet av de som i dag er i familieetableringsfasen har valgt samboerforhold som første samlivsform. 7 av 10 kvinner som er født i 1960 har levd i et samboerforhold. Men selv om samboerforholdene er blitt en konkurrent til ekteskapet og har økt betydelig i omfang, viser SSBs tall at samboerfenomenet ikke har veiet opp for nedgangen i ekteskapshyppigheten. Det er dermed flere som lever utenfor parforhold i dag enn for 20 år siden. Dette har blant annet sin bakgrunn i det økende antall samlivsbrudd, slik at flere lever alene, evt. som enslig forsørger med barn, i perioder av livet.

Mens par tidligere valgte å inngå ekteskap når de planla å få barn, eller barnet allerede var på vei, er det i dag bortimot like vanlig å få barn i ekteskap som utenfor. I dag har 48 prosent av barn som fødes i Norge ugifte foreldre, og dette tallet er enda høyere når det gjelder førstefødte barn. Alle disse har riktignok ikke samboende foreldre, siden omlag 10 prosent av kvinnene som får barn er enslige.

Begrepet «født utenfor ekteskap» har dermed fått et helt annet innhold i løpet av relativt kort tid. Tabellen under viser prosentandel barn som er født utenfor ekteskap i årene fra 1970 fram til i dag. En ser at økningen har vært betydelig og at det har vært en mangedobling i perioden:

Periode Prosent født utenfor ekteskap
1971-75 9,0
1976-80 12,4
1981-85 20,0
1986-90 33,7
1991 40,9
1992 42,9
1993 44,4
1994 45,9
1995 47,6

Kilde: Frønes og Hompland, 1994, Statistisk årbok 1996

Siden samboerforhold er et uregistrert samliv, er datagrunnlaget mangelfullt, og vi vet for eksempel ikke hvor mange slike forhold det til enhver tid er. Men når samboerparet får barn, blir koblingen mot offentlige registre tettere, og det er derfor mulig å tallfeste med større sikkerhet hvor mange dette dreier seg om. I 1991 var det registrert 48 000 samboerpar med felles barn.

SSBs Familie- og yrkesundersøkelse gir et bilde av hvor mange samboere med barn som etterhvert gifter seg. Ett år etter at barnet var kommet var fortsatt flertallet av foreldrene samboere. 10 prosent av disse forholdene var oppløst da barnet var 1 år. Først 5 år etter de hadde fått første barn, hadde flertallet av de samboende parene blitt ektefeller.

2.5 Enslige forsørgere

Til tross for den betydelige veksten i antall barn som blir født utenfor ekteskap, har antallet kvinner som får barn og som er alene om omsorgen fra fødselen av holdt seg på rundt 10 prosent av alle fødsler. Når gruppen enslige forsørgere har økt, skyldes det dermed ikke at flere får barn uten at de lever i et parforhold, men at antall samlivsbrudd øker. I dag utgjør familier der barnet/barna bor alene med enten moren eller faren bortimot en femtedel av alle familier. I nærmere 9 av 10 tilfeller er den enslige forsørgeren en kvinne. I de tilfeller der faren har omsorgen for barna, er ofte barna noe eldre.

«Enslig forsørger» defineres forskjellig i ulike sammenhenger, og gruppens størrelse varierer deretter. Dersom en tar utgangspunkt i antallet som mottar utvidet barnetrygd, hvor kravet er at man er reelt enslig forsørger, og at man ikke har vært samboer med en annen de siste 12 av 18 månedene, viser tall fra Rikstrygdeverket at omlag 98 000 ble regnet som enslige forsørgere etter denne definisjonen i 1996.

Det eksisterer ulike trygdebaserte ordninger for enslige forsørgere med små barn. Ugift, skilt eller separert forsørger med barn som ikke har fullført tredje skoleår har i dag rett på overgangsstønad dersom vedkommende er midlertidig ute av stand til å forsørge seg selv ved eget arbeid på grunn av omsorgen for små barn, eller dersom vedkommende trenger utdanning for å bli i stand til å få arbeid. I dag er omlag 37 2 prosent av de som mottar overgangsstønad skilt eller separert, mot 63 prosent ugifte. Gruppen ugifte omfatter også dem som blir enslige forsørgere etter avbrutt samboerforhold.

2.6 Flere barn opplever at foreldrene flytter fra hverandre

Også når det gjelder omfanget av samlivsbrudd har det vært en betydelig økning og endring siden arbeidet med nåværende barnelov startet. Økningen er kommet både på grunn av høyere skilsmissehyppighet og på grunn av brutte samboerforhold.

I siste halvdel av 1970-årene ble omlag 6 200 ekteskap oppløst hvert år. Nå er dette tallet økt til over 10 000 skilsmisser årlig, og SSBs beregninger viser at med dagens skilsmissetall vil 45 prosent av alle ekteskap ende i skilsmisse. I de siste årene har 4 av 5 skilsmisser vært i ekteskap med barn. I perioden hvor dagens barnelov har fungert er dermed et økende antall barn hvert år berørt av skilsmisse, fra 5 300 barn under 18 år på 70-tallet, til 10 400 barn årlig på 90-tallet.

Tallene for de senere årene tyder likevel på at skilsmissehyppigheten har stabilisert seg. Men i tillegg til de offisielle skilsmissetallene forekommer det et ukjent antall samlivsbrudd etter samboerforhold. Siden denne formen for samlivsbrudd ikke registreres på linje med ekteskapsbrudd, har man heller ingen oversikt over hvor mange barn som omfattes. Men samboerforhold generelt synes å være av mer flyktig karakter enn ekteskap, og siden denne samlivsformen øker i omfang samtidig som det blir mer og mer vanlig å få barn som samboere, er det grunn til å anta at et økende antall barn i årene framover vil bli berørt av denne typen samlivsbrudd.

Skilsmissebarna er ingen ensartet gruppe, verken når det gjelder økonomisk situasjon eller familieforhold. Gjengifteprosenten etter skilsmisse er mellom 25 og 30 prosent. Også nye samboerforhold eller gjensambo er utbredt. Noen av skilsmissebarna får mange stesøsken og halvsøsken; andre lever alene med mor eller far til voksen alder.

2.7 Samvær etter samlivsbrudd

Det er viktig å ha kunnskap om hvordan barns forhold til den fraflyttede foreldreparten utvikler seg. Det er gjort få norske studier av samvær i praksis, og dermed er det lite sammenlikningsgrunnlag. An-Magritt Jensen har berørt disse temaene i sin landsomfattende undersøkelse «Barns familier» i 1991 og blant annet sett på hvor mange barn som i årene framover vil bli omfattet av familieoppløsning. Det ble påvist at 86 prosent av de vel 3 000 barna som undersøkelsen omfattet bodde sammen med begge foreldrene. Men materialet viste også at stadig flere barn opplever at foreldrene flytter fra hverandre. Ved å framskrive materialet kunne Jensen påvise at omlag hvert tredje barn født på midten av 1980-tallet vil oppleve en familieoppløsning før de fyller 16 år. Bare hvert syvende barn født 10 år tidligere ville oppleve det samme.

På denne bakgrunn har Jensen tatt opp spørsmålet om kontakten mellom barn og den foreldreparten som ikke lenger bor sammen med barnet til daglig. Denne delen av undersøkelsen omfattet bare 283 barn. I tillegg er et problem at det var hele 40 prosents frafall og at spørsmålene bare gjenspeilte samvær den siste måneden. Men til tross for disse metodiske svakhetene, er undersøkelsen viktig siden den kaster lys over et område der vi har lite konkret kunnskap.

En tredjedel av barna i undersøkelsen har «vanlig» eller utvidet besøksordning. En annen tredjedel har en begrenset besøksordning eller basert på at barnet selv bestemmer. Den siste tredjedelen har enten ikke besvart spørsmålet eller svart at det ikke foreligger noen avtale om besøksordning. Men selv med «vanlig» besøksordning kommer det fram at barna ofte har vært mindre sammen med den andre foreldreparten enn det avtalen tilsier.

Et viktig funn i undersøkelsen er at barn av foreldre som har felles foreldreansvar har langt hyppigere samvær enn der moren har foreldreansvaret alene. Videre kommer det fram at barn der foreldrene har avgjort samværsspørsmålet uten hjelp fra fylkesmann eller domstol, har mer kontakt med begge foreldrene enn tilsvarende der foreldrene ikke har blitt enige. Det blir også påvist at når skilte foreldre danner ny familie, går dette på bekostning av barnas kontakt med den opprinnelige foreldreparten. Samværet blir også mindre etter hvert som barna blir eldre, og ikke uventet er geografisk avstand en barriere for hyppig samvær.

I følge en undersøkelse om samvær gjort av Statistisk sentralbyrå, publisert i Ukens Statistikk nr 25/96, har tre av fire barn i delte familier ofte kontakt med begge foreldrene: 73 prosent har vært sammen med den andre av foreldrene siste 30 døgn. Samværet varierer imidlertid med alderen, slik at barn i aldersgruppen 0-4 år har 79 prosent vært sammen med den andre foreldrene den siste måneden, mens tilsvarende størrelse i aldersgruppen 15-17 år er 65 prosent. I overkant av halvparten av utvalget har vanlig samvær, mens 11 prosent har avtale om mer enn vanlig samvær og 7 prosent har mindre enn vanlig samvær. Seks av ti har en halvtime eller kortere i reisetid mellom foreldrene (17 prosent har gangavstand) og 20 prosent har mer enn 2 1/2 times reisevei. Det påpekes en sammenheng mellom avstanden mellom foreldrene og hvilken samværsordning de har.

An-Magritt Jensen og Sten-Erik Clausen ved Norsk institutt for by- og regionforskning (NIBR), har på oppdrag fra Barne- og familiedepartementet laget rapporten «Samvær og fravær - Foreldres kontakt med barn de ikke bor sammen med», NIBR notat 1997:103. Undersøkelsen er basert på data hentet inn av SSB som ble publisert i Ukens statistikk nr 25/96 (se ovenfor).

Ni av ti barn i undersøkelsen bor fast sammen med moren etter et samlivsbrudd. Dette gjelder også der hvor foreldrene har felles foreldreansvar. Under fem prosent har en ordning der barna bor halvparten av tiden hos hver av foreldrene.

Moren har foreldreansvaret i to tredeler av tilfellene, mens en tredel har felles foreldreansvar. Bare fire prosent av fedrene har foreldreansvar alene. Foreldre som tidligere har vært gift, har oftere felles foreldreansvar, enn foreldre som tidligere har vært samboende. Når moren var enslig ved barnets fødsel, har hun som oftest foreldreansvaret alene. Omtrent halvparten av utvalget har fått barn som enslig eller samboende, og en tredel av disse sendte melding til folkeregisteret om at de har avtalt felles foreldreansvar.

De foreldrene som har felles foreldreansvar har også mest samvær. Når foreldrene har felles foreldreansvar, er det i undersøkelsen uvanlig at det ikke har vært samvær, og nesten halvparten har hatt utvidet samvær.

Om det foreligger en samværsavtale er vesentlig for hvordan samværet utøves. I tre av fire tilfeller foreligger det en samværsavtale. Nesten 90 prosent av de som har vært gift, og nesten 80 prosent av de tidligere samboerne har en slik avtale. Over halvparten av de foreldrene som ikke bodde sammen ved barnets fødsel, har ingen avtale om samvær. Foreldre som ikke har bodd sammen, har da også minst samvær, mens foreldre som har vært gift har høyest samvær. Varigheten av foreldrenes samliv har en positiv innvirkning på samværets omfang, mens samværets omfang avtar jo lengre tid som går etter samlivsbruddet.

Yngre barn har mer samvær enn eldre barn. Den høyeste andel av utvidet samvær finner man i undersøkelsen blant barn under 13 år, der det er mindre enn fem år siden foreldrenes samlivsbrudd.

Avstanden mellom foreldrenes boliger etter samlivbruddet har betydning for samværets omfang. Det er langt mer samvær når begge foreldrene bor innen gangavstand og samværet minker desto lenger reisetiden er.

Situasjoner med lite samvær er preget av at foreldrene ikke bodde sammen ved barnets fødsel, at de flyttet fra hverandre etter kort tid, at moren har foreldreansvaret alene, at det ikke foreligger noen samværsavtale eller at foreldrene bor langt fra hverandre.

Resultatene i undersøkelsen tyder på at det er sammenheng mellom sosial status og samvær. Foreldre med høy utdanning, inntektsgivende arbeid og god inntekt har flere samværsdager enn andre foreldre. Det er mest samvær når foreldrene har inngått avtale om felles foreldreansvar, og minst når dette er fastsatt av retten eller fylkesmannen.

Det konkluderes med at foreldre som har fått barn uten å være gift organiserer foreldreskapet på en annen måte en gifte foreldre, og at ugifte fedre har en mer perifer rolle i foreldreskapet enn fedre som har vært gift med barnets mor. Undersøkelsen viser at det forholdet som har størst innvirkning på samværet, er hvorvidt foreldrene bodde sammen da barnet ble født.

I Møreforsknings rapport «Foreldremekling. Brukarperspektivet» (Tor-Johan Ekeland og Vidar Myklebust, Forskningsrapport nr 23, Møreforskning i Volda, 1997) er det hentet data fra 456 meklinger. I dette utvalget avtalte 94 prosent felles foreldreansvar. Foreldreansvar for mor alene var mest vanlig hos unge foreldre med et kort samliv, ofte tidligere samboere. I 78 prosent av avtalene bor barna fast sammen med mor, mens 7 prosent bor fast sammen med far. 8 prosent valgt delt omsorg, mens 7 prosent av foreldrene har splittet barneflokken mellom seg.

Nesten halvparten av parene i utvalget valgte en samværsordning med omfang tilsvarende «vanlig samvær», en tredjedel valgte mer og en femtedel valgte mindre. Hovedtendensen er at foreldrene med mest samvær er mest fornøyde.

2.8 Saker om foreldreansvar og samværsrett

Det utgis ikke noen offentlig statistikk på familierettens område. Man har derfor ikke oversikt over det fullstendige antallet saker som føres for retten om foreldreansvar, hvor barnet skal bo og samværsrett. Dette gjør det vanskelig å finne ut om det har vært en reduksjon i antall saker på dette området som følge av lovendringen om at foreldre som ønsker å reise sak må møte til mekling før saken kan bringes inn for fylkesmannen eller retten. Endringen trådte i kraft i 1993.

Sivilrettsstatistikken ble utgitt siste gang i 1988. Her er det opplysninger om fordeling av foreldremyndighet i separasjons- og skilsmissesaker som er behandlet av retten. Det er ikke oppgitt antall saker om foreldreansvar mv som er reist uavhengig av separasjons- eller skilsmissesak.

I 1988 ble det behandlet 1 502 saker om skilsmisse og separasjon av norske domstoler. I 573 av disse sakene ble det tatt stilling til foreldreansvaret. I de resterende sakene var det ikke barn i ekteskapet, eller retten fattet ikke avgjørelse i spørsmålet. I 61 % av sakene fattet retten avgjørelse om at foreldrene skulle ha felles foreldreansvar. Mor fikk foreldreansvaret alene i 34 % av sakene, mens far fikk det alene i 5 % av sakene.

I følge herreds- og byrettenes domstolsstatistikk ble 1 494 ekteskapssaker behandlet av disse instansene i 1993. Antallet omfatter både separasjons- og skilsmissesaker og barnefordelingssaker. Det er imidlertid grunn til å tro at det er relativt få rene ekteskapssaker, ettersom den nye ekteskapsloven medførte at separasjons- og skilsmissesaker som hovedregel skal behandles av fylkesmannen. I 1992, før den nye ekteskapsloven trådte i kraft, behandlet domstolene 2 425 ekteskapssaker.

Barne- og familiedepartementet har i forbindelse med revideringen av barneloven innhentet opplysninger om antall saker om foreldreansvar med videre fra byrettene i Oslo, Bergen, Trondheim og Stavanger, samt Nord-Troms herredsrett for 1992 og 1993.

I 1992 behandlet disse 5 domstolene 244 saker om foreldreansvar, hvor barnet skal bo fast og samværsrett, mens det tilsvarende tallet for 1993 var 221 saker. Ser man begge årene samlet, ble det behandlet 94 saker om samværsrett, 62 saker om foreldreansvar, 23 saker om hvor barnet skal bo fast, og 286 saker hvor retten tok stilling til flere av spørsmålene. Oslo byrett har i tillegg opplyst at 62 saker ble hevet som forlikt i 1992, mens det i 1993 ble inngått forlik i 77 saker. Til sammen behandlet de 5 domstolene 527 saker på dette saksområdet. Vi har ikke tall over hvor mange saker som ble anket. Bergen byrett har regnet rettsforlik inngått under hovedforhandling som «avgjørelser» som er oppgitt i tabellen.

Domstolene har oppgitt avgjørelsene om hvor barnet skal bo fast i 145 av sakene (1992 og 1993). I 73 % av tilfellene (106 saker) ble det avgjort at barnet skulle bo fast hos moren, mens barnet i de resterende 27 % av tilfellene (39 saker) skulle bo fast sammen med faren.

Alle landets fylkesmannsembeter behandlet i 1992 og 1993 til sammen 145 saker om samværsrett, 22 saker om foreldreansvar, 67 saker om hvor barnet skal bo og 66 saker der flere spørsmål ble avgjort. Totalt ble det behandlet 300 saker hvorav 83 ble påklaget til departementet.

Fylkesmannsembetene har oppgitt avgjørelsene om hvor barnet skal bo fast i 123 av sakene (1992 og 93). I 62 % av tilfellene (76 saker) ble det avgjort at barnet skulle bo fast hos moren, mens barnet i de resterende 38 % av tilfellene (47 saker) skulle bo fast sammen med faren.

Tabellene viser rettssaker om foreldreansvar, hvor barnet skal bo fast og samværsrett for byrettene i Oslo, Bergen, Trondheim og Stavanger, samt Nord-Troms herredsrett for 1992 og 1993. Det framgår om det ble avgjort at barnet skal bo fast hos mor eller far.

Oslo Bergen Stavanger Trondheim Nord-Troms
1992
Saker hvor det kun er tatt avgjørelser om samværsrett B §§ 44, 45, 46,47 jf 39 7 6 11 14 2
Saker hvor det kun er tatt avgjørelser om foreldreansvar B §§ 33, 36, 38,39 26 2 5 2 1
Saker hvor det kun er tatt avgjørelser om hvor barnet skal bo B §§ 34, 38, 39 5 0 0 3 2
Saker hvor det er tatt avgjørelser om flere av spørsmålene 69 40 19 24 6
Antall saker hvor det ble bestemt at barnet skal bo fast hos mor uoppgitt 26 19 uoppgitt 7
Antall saker hvor det ble bestemt at barnet skal bo fast hos far uoppgitt 10 4 uoppgitt 1
1993
Saker hvor det kun er tatt avgjørelser om samværsrett B §§ 44, 45, 46,47 jf 39 18 19 8 9 0
Saker hvor det kun er tatt avgjørelser om foreldreansvar B §§ 33, 36, 38,39 20 5 1 0
Saker hvor det kun er tatt avgjørelser om hvor barnet skal bo B §§ 34, 38, 39 8 2 3 0
Saker hvor det er tatt avgjørelser om flere av spørsmålene 34 48 17 19 10
Antall saker hvor det ble bestemt at barnet skal bo fast hos mor 5 31 12 uoppgitt 6
Antall saker hvor det ble bestemt at barnet skal bo fast hos far 4 13 4 uoppgitt 3

Fotnoter

1.

Tallmaterialet i denne framstillingen er hentet fra statistikk fra SSB og fra NOU 1996:13 Offentlige overføringer til barnefamilier.

2.

Trygdestatistisk årbok 1996

Til toppen
Til dokumentets forside