Aktiver Javascript i din nettleser for en bedre opplevelse på regjeringen.no

Ot.prp. nr. 56 (1996-97)

Om lov om endringer i lov 8. april 1981 nr 7 om barn og foreldre (barnelova)

Til innholdsfortegnelse

3 Morskap

3.1 Hvem som skal regnes som barnets mor ved eggdonasjon

3.1.1 Hovedtrekkene i gjeldende rett

Barneloven inneholder ingen regler om hvem som skal regnes som barnets mor, men bygger på et biologisk prinsipp: den som føder barnet, er barnets mor. Med utviklingen av metoder for befruktning utenfor kroppen følger imidlertid også muligheten for donasjon av egg, det vil si overføring av egg fra en kvinne til en annen. I slike tilfeller kan det reises spørsmål om hvem som egentlig er barnets mor. Eggdonasjon kan være aktuelt for kvinner som ønsker seg barn, men som selv ikke har fungerende eggstokker, og også for kvinner som er bærere av alvorlige genetiske sykdommer som ikke ønskes overført til barnet.

Den tidligere lov om kunstig befruktning som trådte i kraft 1. juli 1987, hadde forbud mot eggdonasjon ved at loven i § 12 andre ledd inneholdt en bestemmelse om at befruktede egg bare kan føres tilbake til den kvinnen som eggene stammer fra.

I St meld nr 25 (1992-93) foreslo regjeringen adgang til dispensasjon fra forbudet mot eggdonasjon på særskilte medisinske vilkår. Det ble videre foreslått at den kvinnen som føder barnet skal være barnets mor, og at reglene for anonymitet skulle være de samme som ved sæddonasjon. Ved behandlingen av meldingen gikk Stortinget mot forslaget, jf Innst nr 214 (1992-93).

I Ot prp nr 37 (1993-94) Om lov om medisinsk bruk av bioteknologi, ble bestemmelsene i tidligere lov om kunstig befruktning videreført i samsvar med de forslag som framkom i St meld nr 25 og ved behandlingen av meldingen i Stortinget. Det ble derfor ikke fremmet forslag om adgang til eggdonasjon på særskilte medisinske vilkår i lovforslaget. Under odelstingsbehandlingen ble det fremmet forslag om adgang til eggdonasjon på særskilte medisinske vilkår. Forslaget falt med 46 mot 67 stemmer, jf St forh nr 7 (1993-94).

Lov om medisinsk bruk av bioteknologi § 2-10 første ledd andre pkt inneholder krav om at befruktning utenfor kroppen bare kan utføres med kvinnens egne eggceller. Etter § 2-11 kan befruktede egg bare anvendes for tilbakeføring i den kvinnen de stammer fra. Eggdonasjon er derfor forbudt i Norge.

I og med at eggdonasjon er forbudt i Norge, burde det ikke være nødvendig med spesielle regler om morskap i barneloven, fordi man kan holde seg til det biologiske prinsippet om at den som føder barnet skal regnes som barnets mor. Det uttales i NOU 1991:6 punkt 9.7.2 om mennesker og bioteknologi at

«det antas at biologisk mor også er genetisk mor. Selv om dette ikke skulle være tilfelle, ved at det har skjedd en ulovlig eggdonasjon eller det har skjedd en forveksling ved implanteringen, må det antas at morskapet likevel tilfaller biologisk mor.»

Eggdonasjon er i dag tillatt i svært mange europeiske land, men er forbudt i bl a Sveits, Island og Sverige. Felles for de land som tillater eggdonasjon, er at det er kvinnen som bærer fram barnet som regnes som barnets mor.

3.1.2 Høringsnotatets forslag

Departementet foreslo i høringsnotatet at det tas inn en hjemmel i barneloven som fastslår at den kvinnen som føder barnet skal regnes som barnets mor.

I og med at flere land tillater eggdonasjon, kan dette få praktiske konsekvenser i Norge; norske kvinner kan få utført eggdonasjon i utlandet, og utlendinger som har fått utført eggdonasjon kan flytte til Norge.

3.1.3 Høringsinstansenes syn

Foreningen 2 Foreldre mener at drøftelsen rundt bestemmelsen om at den som føder barnet er barnets mor, forkludrer de prinsipielle sider ved morskapet, og ser bort fra barnets rett til å kjenne sitt genetiske opphav. Foreningen gir uttrykk for at lovforslaget ville vært en utmerket anledning til å forby all form for kunstig befruktning.

Aksjonsgruppa for Barns rett til samværmener at DNA-test skal avgjøre hvem som er barnets mor ved bruk av eggdonasjon og surrogatmødre. Den Norske Kirkes Presteforening opplever forslaget under kap 1 a som en unødvendig presisering, i og med at det ikke er lov å implantere en annen kvinnes egg i «surrogatmor». Fylkesmannen i Oslo og Akershus, Redd barna og Barneombudet savner en diskusjon om barnets rettigheter til å kjenne sitt genetiske opphav også på morssiden.

3.1.4 Barne- og familiedepartementets vurderinger og forslag

Innvendingene om rettigheter for barnet til å kjenne sitt genetiske opphav står ikke i strid med reglene om morskap, fordi det juridisk sett ikke er noe i veien for at barnet får kjennskap til genetisk opphav selv om dette er forskjellig fra juridisk mor. Imidlertid er poenget med en slik bestemmelse at den som føder barnet skal være mor fullt og helt. Departementet mener at eventuelle rettigheter vedrørende kjennskap til genetisk opphav er spørsmål som kan vurderes på et senere tidspunkt dersom det viser seg et behov for lovregulering.

En sak om morskap vil etter gjeldende rett kunne tas opp etter tvistemålslovens regler om nedstamming; Etter tvistemålslovens kapittel 29 § 427 kan det reises sak for å få fastslått om et slektskap består eller ikke består. I en slik sak vil de viktigste bevismidler være blodprøver for DNA-analyse. I og med at arveanleggene er nedfelt i egget, vil resultatet av undersøkelsene tilsi at den kvinnen som donerte egget må anses som barnets rette mor.

I tvistemålsloven § 427 er det tatt inn en reservasjon om at farskap bare kan fastslås eller endres etter reglene i barneloven. Dersom det i i tvml § 427 også innføres en tilsvarende regel for morskap, vil man hindre at en kvinne som har donert egg gis mulighet til å reise sak for å få fastslått morskap. Det foreslås derfor at det gis en slik reservasjonsregel i tvistemålsloven § 427 første ledd.

Når en kvinne først har gått til det skritt å gi fra seg egg til en kvinne som ønsker å bære fram et barn, mener departementet at det vil være urimelig om hun etterpå skal kunne gå tilbake på sin handling og gjøre krav på barnet. Kvinnen som mottok egget har båret fram barnet gjennom et 9 måneders langt svangerskap, og dette har ført til at hun og barnet har blitt knyttet til hverandre på en helt spesiell måte. På samme måte som sæddonator ikke vil kunne bli far til barn etter donasjon, bør heller ikke en kvinne som har donert egg til en annen kvinne kunne bli barnets mor.

Etter departementets oppfatning bør det faktum at en kvinne har båret fram barnet gjennom et svangerskap veie tyngre enn barnets genetiske tilknytning til en annen kvinne, slik at prinsippet om at den kvinnen som fødte barnet skal regnes som barnets juridiske mor foreslås lovfestet.

Dette gjøres ved at barneloven gis et nytt kapittel 1 a som regulerer hvem som skal regnes som barnets mor. Det bør i § 2 første ledd komme klart fram at den kvinnen som føder barnet er barnets mor.

3.2 Avtaler om at en kvinne skal føde et barn for en annen kvinne

3.2.1 Hovedtrekkene i gjeldende rett

I henhold til bioteknologiloven kan befruktning utenfor kroppen bare utføres med parets egne egg- og sædceller. Dette innebærer at bruk av surrogatmor- slik dette er definert i forhold til bioteknologiloven - er forbudt i Norge. (se NOU 1991:6 om mennesker og bioteknologi, kap 9)

Surrogatmortilfellene kan oppstå i to ulike situasjoner: For det første hvor egg tas fra en kvinne og befruktes med hennes ektemanns eller samboers sæd. Det befruktede egget implanteres deretter i en annen kvinne som bærer barnet fram og etter fødselen gir det fra seg til de genetiske foreldrene.

Surrogatmorskap kan videre oppstå dersom en kvinne blir inseminert med sæd fra en infertil kvinnes ektemann eller samboer. Kvinnen bærer fram barnet og overlater det etter fødselen til barnets biologiske far og hans ektefelle eller samboer.

Dersom befruktningen skjer på naturlig måte, faller dette utenfor de forhold som reguleres i bioteknologiloven. Mannen kan da påta seg farskapet, og etter fødselen kan det avtales, eller eventuelt avgjøres av fylkesmann eller domstol at han, og ikke moren, skal ha foreldreansvaret for barnet, jf barnelovens regler.

Dersom kvinnen er blitt befruktet med en annen manns sæd, på naturlig eller kunstig vis, slik at paret som har inngått avtale om å få overta barnet ikke har noen genetisk tilknytning til det, får forholdet preg av å være en avtale om privat plassering av barnet med henblikk på adopsjon. Hvorvidt en adopsjon skal gjennomføres blir det i såfall opp til fylkesmannen å vurdere etter adopsjonslovens regler. En eventuell tvist om barnet ville da kunne løses etter adopsjonsloven. Nekter den kvinnen som fødte barnet å gi samtykke til adopsjon, vil det andre paret ikke nå fram med sitt krav på barnet.

Når det gjelder andre lands lovgivning, vises det til kapittel 4 i Stortingsmelding om mennesker og bioteknologi (St meld nr 25 1992-93). Frankrike har en lovhjemmel som sier at enhver avtale en kvinne gjør om å bære fram et barn for en annen kvinne, ikke er juridisk bindende. Forbudet er gitt i lov om bioteknologi. Danmark har bestemmelser i adopsjonsloven som setter forbud mot å yte og motta hjelp med henblikk på å oppnå forbindelse mellom en kvinne og en annen som ønsker at kvinnen skal føde et barn for henne. Loven forbyr videre annonsering med henblikk på å oppnå slik forbindelse.

3.2.2 Høringsnotatets forslag

Departementet foreslo i høringsnotatet at det innføres en bestemmelse som sier at en avtale om å føde barn for en annen kvinne ikke er gyldig.

3.2.3 Høringsinstansenes syn

Høringsinstansene støtter i det vesentlige opp om forslaget om å innføre bestemmelser om morskap i barneloven.

Foreningen 2 Foreldre går mot å innføre bestemmelsen om at en avtale om å føde barn for en annen kvinne ikke skal være bindende, fordi dette allerede er forbudt.

Aksjonsgruppa for Barns rett til samværmener at avtaler om barnets tilhørighet bør kunne være juridisk bindende i likhet med adopsjon når det gjelder fødselsmor.

3.2.4 Barne- og familiedepartementets vurderinger og forslag

Det er ikke kommet mange eller tunge innvendinger mot forslaget om egne regler om morskap. De fleste instansene støtter innføring av et slikt regelverk. Selv om departementet ikke kjenner til tilfeller av slike avtaleinngåelser i Norge, er det et faktum at dette foregår i andre land.

En avtale om at en kvinne skal føde et barn for en annen kvinne, vil etter gjeldende rett kunne påstås å være ugyldig på grunn av urimelighet etter alminnelige ulovfestede avtalerettslige regler. Strengt tatt burde det derfor ikke være nødvendig med egne regler som forbyr inngåelse av avtaler som foran nevnt.

Departementet mener likevel at det kan være hensiktsmessig å markere myndighetenes syn på slike avtaler, og foreslår derfor å lovhjemle et forbud mot inngåelse av avtaler om at en kvinne skal føde et barn for en annen kvinne i § 2 andre ledd.

Til toppen
Til dokumentets forside